Taler av øvrig politisk ledelse - Distrikts- og regionalpolitisk innsats for utvikling av levedyktige lokalsamfunn

Statssekretær Karin Kjølmoen

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Distrikts- og regionalpolitisk innsats for utvikling av levedyktige lokalsamfunn

Foredrag på Samrådingsmøte - Fjellregionen 8. mars 1996

Jeg takker for invitasjonen til dette samrådingsmøtet i Fjellregionen. Det var interessant å høre på de to foregående innleggene som tok for seg utfordringer for denne regionen og de muligheter man ser innenfor det regionale samarbeidet. Det er alltid nyttig å få innsikt i hvilke problemstillinger som de ulike lokalsamfunnene er opptatt av. Jeg vil imidlertid i mitt innlegg ikke komme inn på spesifikke problemstillinger eller løsningsmuligheter knyttet til utvikling av denne regionen. Det vet dere best selv. Ut fra mitt ståsted er det mest riktig å ta for meg noen sentrale trekk ved dagens distrikts- og regionalpolitikk, og se på noen av de utfordringer vi står overfor i lys av utviklingen nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil også presentere noen tanker om hvordan vi bør møte disse utfordringene i årene som kommer, med andre ord hvordan man på nasjonalt nivå kan legge til rette for at dere skal kunne utvikle deres eget lokalsamfunn på en best mulig måte. En slik arbeidsdeling er den riktige. For det kan aldri bli effektivitet ut av satsingene dersom de skulle styres fra Oslo. Dere vet best hvor skoen trykker, og hva som bør gjøres for å unngå en uønsket utvikling. Sentrale myndigheters oppgave blir å legge til rette gjennom rammebetingelsene. Jeg tror alle er enig i at man trenger en arbeidsdeling også i distrikts- og regionalpolitikken der de ulike forvaltningsnivåene har sine bestemte oppgaver, dvs. stat, fylkeskommune og kommune.

Gjennom regionalpolitikken har vi satt inn en ekstra innsats i de regioner der det har vært nødvendig. I praksis har distriktspolitikken i det alt vesentligste vært vår regionalpolitikk: Gjennom virkemidler rettet mot næringsutviling er det skapt alternative sysselsettingsmuligheter i de områder av landet der avhengigheten av jordbruk og fiske var størst, og der lavt befolkningsunderlag og store avstander har vært til hinder for at nytt næringsliv kunne gro fram av seg selv.

Men denne ekstra innsatsen utgjør bare en liten del av den samlede offentlige innsatsen for regional utvikling. Den regionalpolitiske effekten av andre politikkområder er, og har alltid vært, meget stor. Vi kan spesielt trekke frem landbruks- og fiskeripolitikken, det kommunale inntektssystemet, utdanningspolitikken og samferdselspolitikken. Vi omtaler ofte denne samlede innsatsen for regional utvikling som den store regionalpolitikken, mens de regionalpolitiske virkemidlene over KAD's budsjett omtales som den lille regionalpolitikken.

Den siste regionalmeldinga, kalt "By og land, hand i hand" ble lagt fram våren 1993. I denne meldinga peker Regjeringen på at regional utviking er nødvendig og viktig i alle regioner. Hovedmålet er at vi gjenom en helhetlig regionalpolitikk skal bidra til å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Den enkelte region skal med utgangspunkt i sine ressurser gis muligheter til å utløse sitt potensiale for økt verdiskaping og styrket sysselsetting. Den regionalpolitiske innsatsen må derfor tilpasses situasjonen i den enkelte region. Store avstander og lavt befolkningsunderlag er, og vil nok alltid være, den viktigste regionalpolitiske utfordringen i Norge. Den regionalpolitiske ekstrainnsatsen over KAD's budsjett vil derfor også i framtida i hovedsak rette seg mot distriktene. Også i fremtiden vil vi gjennom den lille regionalpolitikken stille til disposisjon virkemidler som bidrar til at vi kan få utnytettet ressursene på en slik måte at vi får en verdiskaping som gir grunnlag for å opprettholde levedyktige lokalsamfunn.

Og hvilke effekter har så vår regionalpolitiske innsats hatt til nå? Uten tvil er svaret at den har gitt resultater. Den har for det første bidratt til å opprettholde et spredt bosettinsmønster. Samtidig har vi maktet å skape velferd for alle uansett hvor de bor i landet. Dette ville vi ikke ha oppnådd uten en bevisst og aktiv regionalpolitikk. Sammenlikner vi oss med andre land, har vi all grunn til å være fornøyd med resultatene av vår regionalpolitiske innsats. Resultatene som er oppnådd gjør imidlertid ikke en videre innsats overflødig. Tvertimot. Vi vil stå overfor betydelige regionalpolitiske utfordringer i tiden som kommer. Jeg vil her nevne noen av de mest sentrale utfordringene vi ser idag:

• I mange distriktskommuner ser vi en urovekkende nedgang i befolkningen. Samtidig vet vi at økende utdanningsnivå blant ungdom vil kunne bidra til å forsterke sentraliseringstendensene.
• Offentlig sektor spiller en betydelig rolle både i forhold til sysselsetting og velferdsproduksjon i mange distriktskommuner. Økt press på offentlige budsjetter vil i framtida bidra til at disse kommunene kommer i en svært sårbar posisjon.
• Med økende internasjonal konkurranse vil næringslivet i alle regioner møte behov for økt konkurranseevne, omstilling og nyskaping.
• I våre nordiske naboland satses det betydelige midler på regionalpolitikk - samtidig som bruken av EU' strukturfond tvinger fram en sterkere samordning av den samlede utviklingsinnsatsen.

Som kjent har vi i norsk distriktspolitikk i hele etterkrigstiden lagt vekt på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Det er derfor gledelig at vi fra 1990 igjen kan reigstrere en positiv utikling i bosettingen i våre fylker. Men går vi under fylkesnivået, opplever vi en fortsatt sentralisering av befolkningen. Typiske fiskeri- og jordbrukskommuner og kommuner berørt av omstilling har hatt størst tilbakegang i folketallet de siste årene. Samtidig med dette ser vi at en stadig økende andel av barna fødes og vokser opp i sentrale områder av landet.

Parallelt med denne utvikingen tar en stadig økende andel av ungdommen høyere utdanning. Denne ungdomsgenerasjonen stiller helt andre og større krav til arbeidsmarkedet og lokalsamfunnet enn generasjonene før dem gjorde. Et av de viktigste slagene om distriktenes framtid kommer til å stå nettopp her. De lokalsamfunn som vinner slaget om ungdommen, vil stå best rustet i framtida.

I mange lokalsamfunn i distriktene er det offentlige, og i første rekke kommunene, både en stor arbeidsgiver og en viktig tjenesteprodusent for befolkningen. Et sterkt offentlig engasjement er nødvendig for å sikre velferden i hele landet. Men offentlig sektor må videreutvikles. Vi må hele tiden være sikre på at vi får et best mulig tjenestetilbud ut av de midlene vi setter inn. I mange kommuner fører avhengigheten av det offentlige til for stor sårbarhet. Derfor trenger vi en sterkere og mer variert privat sektor i distriktene, både i vareproduserende og tjeneteytende næringer.

I en tid med økende konkurranse blir det stadig viktigere at betingelsene for næringsutvikling i våre regioner er like gode som de som finnes i andre land. Gjennom EØS-avtalen har vi sikret oss at norsk næringsliv kan konkurrere på like vilkår med næringslivet i EU-landene. Dette er viktig, ikke minst for en rekke eksportbedrifter i distriktene. Men det vil også stille større krav til norsk næringsliv, som nå vil møte sterkere konkurranse også på hjemmemarkedet.

De utfordringer som vi nå ser, krever en aktiv og målrettet regional- og distriktspolitikk hvor både sentrale, regionale og lokale myndigheter aktivt bidrar. Jeg tror det er et klart behov for å effektivisere eller målrette bedre den regionalpolitiske innsatsen for å møte de fremtidige utfordringene. Med effektivisering mener jeg at vi må få mer utviklingseffekt ut av den innsatsen som settes inn. Vi må ta utgangspunkt i de problemer den enkelte region står overfor, og sette virkemidlene inn for å løse disse problemene. En effektivisering må også gå på måten vi bruker virkemidlene innen den lille regionalpolitikken, og ikke minst måten denne virker sammen med den totale innsatsen innen den store regionalpolitikken. Sistnevnte forhold griper rett inn i samordning mellom sektorer på tvers av nivåer. Jo tettere kobling vi kan få mellom de ulike sektorene, både på sentralt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, jo bedre tror jeg vi vil være i stand til å se helheten i de oppgaver vi skal løse. Og det vil også gi oss større muligheter for å ta fatt på de utfordringer vi står overfor, og dermed oppnå bedre løsninger. Denne problematikken vil jeg ikke gå nærmere inn på her. Jeg vil imidlertid anta at denne problematikken vil stå sentralt i den neste regionalmeldinga som vil bli lagt frem våren 1997.

Selv om ulike regioner og kommuner står overfor ulike problemstillinger og har behov for løsninger tilpasset deres spesielle utfordringer, er det noen fellesnevnere for det arbeidet som må gjøres. Stikkord her er utvikling av et variert næringsliv og attraktive lokalsamfunn som gjør at folk, ikke minst ungdommen, ønsker å bosette seg der. Dette vil være sentrale oppgaver innenfor regionalpolitikken i alle deler av landet.

Både stat, fylkeskommune og kommune har viktige oppgaver i dette arbeidet. For å nevne det regionale nivået først: Fylkeskommunene har to viktige hovedoppgaver:

• Som tjenesteprodusent, f.eks. som produsent av tjenester innenfor utdanning, helse- og sosialesektoren og kultur.
• Som regionalpolitisk myndighet, dvs. som politisk organ for regional utvikling innen fylket med vekt på å fremme en ønsket levekår-,. nærings- og sysselsettingsutvikling.

Det er to viktige forutsetninger som bør være tilstede for at fylkeskommunene skal kunne drive en aktiv og utviklingsorientert regionalpolitikk. Den ene forutsetningen er at ansvaret for oppgaver knyttet til næriungsutvikling så langt som mulig legges til fylkeskommunene. Et desentralisert virkemiddelapparat gjør det mulig for fylkene å tilpasse virkemiddelbruken til regionale og lokale forhold. Den andre forutsetningen som bør være tilstede, er at fylkesplanene gjøres til et aktivt redskap for en helhetlig planlegging. Gjennom fylkesplanprosessen har fylkeskommunene ansvar for å samordne politikken i kommunene, fylkeskommunene og statlige organer på fylkesnivå og bidra til tilpasse den nasjonale politikken til regionale forskjeller.

Et viktig motiv for utviklingsarbeidet på regionalt nivå er ønsket om at oppgaveløsning må være basert på helhetstenkning og samspill på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Vi ønsker en regional forvaltning som makter å ivareta en helhetsperspektiv.

Kommunene har en lang rekke viktige oppgaver i arbeidet med å utvikle næringsliv og lokalsamfunn. Mange av oppgavene består i produksjon av tjenester. Vi kan tenke på barnehage, grunnskole, eldreomsorg, vannforsyning, renovasjon og en rekke andre viktige oppgaver. Ofte blir det oversett at disse ordinære oppgavene, som alle kommuner har ansvar for, er svært viktige også for næringslivet i vedkommende kommune. Den "menneskelige faktor" blir stadig viktigere for all produksjon. Jeg kan nevne noen av disse faktorene: menneskers kompetanse, nettverk, motivasjon, helse, trivsel og mye annet. Kommunene har dermed, i og med sine ordinære oppgaver, et betydelig ansvar for de som arbeider i bedriftene på alle plan. I tilegg kommer en rekke oppgaver som er mer nærliggende å tenke på overfor bedriftene, som f.eks. tekniske tjenester og fysisk infrastruktur.

Det er veldig positivt at betydningen av kommunenes ordinære virksomhet i forhold til næringslivet nå ser ut til å komme mer fram i lyset. Rapporter som den om "næringslivets favorittkommuner" som FAFO har utarbeidet, er interessante i denne sammenheng.

En bevisst og direkte kommunale næringspolitikk har først de senere årene vokst fram i større bredde. Tidligere har man mer sett ad-hoc-tiltak, og kanskje en større bevissthet spesielt hos kommuner i distriktene, hvor "skoen har trykket" mest. Vi har derfor mest erfaring med kommunal næringspolitikk i distriktene.

Kommunene har altså ansvar for mange oppgaver som er av stor betydning for næringslivet. Disse oppgavene finansieres gjennom kommunenes skatteinntekter og overføringer gjennom det kommunale inntektssystem. Gjennom sin ordinære virksomhet har altså kommunene fått en rolle i næringsutviklingsarbeidet. Og her kommer forholdet til de kommunale næringsfondene inn. Når kommunen først har fått en sentral rolle i å tilrettelegge for sine innbyggere og sitt næringsliv, er det viktig at de ivaretar denne rollen på en best mulig måte. For å ivareta denne rollen, er det en forutsetning at de har kjennskap til næringslivets behov. Dette krever igjen at de har en tett kontakt med næringslivet i kommunen. Opprettelsen av næringsfondene har bidratt til at mange kommuner har fått en slik kontakt med næringslivet.

Erfaringene med kommunale næringsfond så langt viser oss at ordningen har ført til et større engasjement på næringslivssiden i distriktskommunene. Ved at vi stiller krav til at kommunene må ha utarbeidet strategisk næringsplan, er vi med på å understøtte lokale plan- og samarbeidsprosesser - samarbeidsprosesser der kommune og næringsliv spiller på lag. Dette kravet har ført til at næringslivet kan delta sammen med kommunene i tilretteleggingen. På denne måte kommer deres behov og synspunkter allerede inn i plandokumentene, og ikke i etterkant når konkrete tiltak skal gjennomføres. Dette må utvilsomt være en styrke for næringslivet.

Ved at kommunene har anledning til å gi støtte til bedrifter, kan de gå inn i prosjekter på et tidlig stadium i utviklingsprosessen. På denne måten kan kommunen medvirke til at et privat initiativ på et senere stadium blir realisert i form av nye arbeidsplasser. Mange gode prosjekter som har fått støtte av det kommunale næringsfond, ville ikke uten videre blitt fanget opp av det øvrige virkemiddelapparatet. Til det var ikke prosjektideen kommet langt nok. Jeg vet også at mange av disse prosjektene, etter at de har vært bearbeidet gjennom støtte fra kommunen, har kommet på fylkeskommunens/SND's bort på et senere stadium. Jeg tror at denne førstekontakten er av avgjørende betydning for nyetableringer i distriktene. For som vi alle vet, er det i de fleste tilfellene snakk om svært små etableringer - i mange prosjekter er det en arbeidsplass som er aktuell. Det er særdeles viktig at kommunene tar vare på og får frem og utvikler de potensialer som ligger i befolkningen for etablering av egen næringsvirksomhet. Dersom man greier å skape en god etablererånd blant befolkning og kommunens ansatte, er man på god vei. I denne forbindelse vil jeg nevne at KAD vil iverksette en kampanje for å stimulere til bedre serviceholdninger i det kommunale appratet. I kampanjen vil vi vise at det er flere ting kommunene kan forbedre i arbeidet med næringsutvikling. I nevnte FAFO-rapport ble det understreket at kommunes organisering av næringspolitikken kan forbedres. Målet vil derfor være å få til et bedre samarbeid mellom ulike etater for å bidra til at sevicetilbudet til brukerne blir oversiktlig og helhetlig.

En annen utfordring er å utvikle kommunen som serviceorgan. Næringslivet må i mange sammenhenger henvende seg til kommunen. Det er et gjennomgående trekk at næringslivet ikke er fornøyd med kommunens innsats vis a vis dem. Når det gjelder kommunen som serviceorgan, er det de vanligste innvendingene:

• Vanskelig gå få tak i rett person (er til lunsj)
• Treg saksbehandling
• Liten forståelse for næringslivets behov
• Dårlig service og informasjon
• Dårlig tilgjengelighet (bl.a. åpningstider)

Dette er forhold som kommunene er nødt å ta hensyn til dersom de ønsker å bidra til næringsutvikling. I kampanjen planlegges det å lage et enkelt testverktøy som kommunene selv kan bruke for å skaffe seg informasjon om brukerne er fornøyd med det kommunale apparatet. Hensikten er at kunnskapen om sterke og svake sider vil motivere kommunene til å forbedre seg.

Vi vil oppfordre kommunene til å organisere arbeidet slik at det blir lettere å nå fram til rett person, til bedre forståelse for næringslivets arbeidsbetingelser, til rask og korrekt saksbehandling og god informasjon. Arbeidet vil bli fulglt opp fra departementet etter at kampanjen er avsluttet.

Som jeg nevnte såvidt tidligere, planlegger Regjeringen å legge frem en ny stortingsmelding om regional- og distriktspoltikken våren 1997. Her vil bl.a. kommunenes rolle i næringsutviklingen bli gjennomgått - hvordan den har vært ivaretatt frem til nå, og hvordan den bør være i fremtiden. Herunder vil vi også vurdere hvordan rammebetingelsene bør være for at vi skal få til en effektiv tillrettelegging for næringsvirksomhet.

Siden jeg er her på et møte i et interkommunalt selskap, vil jeg til slutt komme med noen kommentarer til samarbeid mellom kommuner.

Det er verdifullt på flere måter at kommunene i Fjellregionen har opprettet et forpliktende og fast organisert samarbeid. Spesielt interessant er det at organisasjonen omfatter kommuner i to fylker og begge de berørte fylkeskommunene.

Kommunaldepartementet legger i økende grad vekt på at spørsmål som gjelder nærings- utvikling vurderes og søkes løst i en regional sammenheng, dvs. gjennom en samlet politikk for områder som er større enn den enkelte kommunen, men som regel mindre enn fylket. Områder av en slik størrelse har ofte en sterk indre, naturlig sammenheng; f.eks. gjennom likeartede naturvilkår og -ressurser, stor grad av felles arbeidsmarked, samordnet bruk av utdanning og service, felles tradisjoner; bare for å ha nevnt noen slike forhold.

Dette faller sammen med at kommunene i økende grad selv innser verdien av å løse problemene i fellesskap. Fra midten av 1980-årene har stadig flere kommuner vist interesse for samarbeid om næringsutvikling over kommunegrensene. Allerede i 1992 deltok om lag 80 prosent av kommunene i en eller annen form for samarbeid med nabokommuner om almen næringsutvikling. Tendensen videre synes å ha vært at dette samarbeidet blir stadig bedre organisert og forankret, samtidig som enda flere kommuner kommer med. Fylkeskommunenes interesse for å fremme slikt samarbeid varierer noe, men de aller fleste ser ut til å vise et økende engasjement for å fremme og støtte opp om samarbeidet.

Så man er i godt selskap ! - Det kan kanskje virke selvmotsigende "ved første blikk" at jeg som representant for Kommunaldepartementet og Regjeringen kan være så positiv til interkom- munalt samarbeid. Derfor vil jeg understreke at jeg ikke ser samarbeidet som noe alternativ til nødvendige justeringer av kommunegrenser. Jeg kan ikke gå i detaljer om dette her og nå. Men det er f.eks. klart at svært få kan tenke seg hele Fjellregionen som en eneste kommune! Videre er det behov for mange reguleringer som ikke først og fremst går på størrelse. Mitt hoved- poeng er at vi trenger begge deler, både grensejusteringer og samarbeid. Og at interkommunalt samarbeid vil være ønskelig i all overskuelig fremtid, uansett kommunereform.

Jeg ønsker dere lykke til i det videre arbeid, og ser fram til å følge diskusjonene. Takk for oppmerksomheten.