Rapport om ny merkeordning for videogrammer

Høringsnotater fra Kulturdepartementet

Rapport om ny merkeordning for videogrammer

1 Innledning

1.1 Bakgrunn

Kulturdepartementet ønsker i lys av EØS-avtalen en gjennomgang av lov om film og videogram av 15. mai 1987. Et av de aspektene departementet ønsker å vurdere nærmere er en forenkling av merkeordningen for videogrammer som skal omsettes i næring. Denne ordningen må sees som en av flere kontrollordninger hvor også registreringsordningen og konsesjonsordningen kommer inn. Dette er bakgrunnen for at Kulturdepartementet den 05.10.95 oppnevnte en arbeidsgruppe med følgende mandat:

1.2 Mandat

Gruppen skal utforme utkast til nye bestemmelser og praktiske løsninger vedrørende merking av videogram. Disse bør

• gi et enkelt system med best mulig sikring av statens forvaltningsmessige interesser når det gjelder kontroll og økonomi
• være mest mulig praktisk og gjennomførbart for bransjen
• ivareta praktiske løsninger vedrørende utforming av merkene, herunder spørsmålet om overføring til omslag og kassett
• gi konsesjons- og påtalemyndigheter samt publikum en reell mulighet til å kontrollere at videogrammet er registrert og merket i tråd med krav i lov og forskrifter.

1.3 Sammensetning

Arbeidsgruppen har hatt følgende sammensetning:

• Beate Jacobsen, leder (Institutt for rettsinformatikk)
• Roald Dye, medlem (Norsk videogramforening)
• Kjell Fosseng, medlem (Norske videohandleres forbund)
• Mette Strøm, medlem (Statens filmtilsyn)
• Tove Sivertsen, sekretær (Statens filmtilsyn)

Arbeidsgruppen har hatt tilsammen 5 møter og leverte arbeidet den 01.12.95.

1.4 Arbeidsgruppens utredning

Mandatet omhandler merkeordningen, men gruppen mener at det har vært vanskelig pga. lovens oppbygging og øvrige regler å se merkeordningen isolert fra registreringsordningen. Gruppen legger til grunn en tradisjonell forståelse av begrepet videogram jfr. filml. § 1 3. ledd hvor videogram er definert som "Videogram er etter denne lova eit elektronisk signal for lagring og attgiving av levande bilete som er skrive inn på eit medium eller ein informasjonsbærar". Med den tradisjonelle forståelsen av videogram tenker man først og fremst på fysiske gjenstander som videokassetter og laserplater. Utviklingen av ny informasjons-teknologi gir mulighet til å lagre informasjon på ulike lagringsmedier bl.a. på harddisker i datamaskiner og på distribuerte datasystemer som for eksempel Internet. Gruppen håper at Kulturdepartementet i forbindelse med revideringen av loven vil vurdere denne avgrensningsproblematikken nærmere.

Arbeidsgruppen har fått spesiell orientering fra direktør i Statens filmtilsyn Torstein Storemyr.

Innstilling er med unntak av det som angår refusjon av gebyr, enstemmig. Gruppen ønsker å gi uttrykk for at tiden vi har hatt til disposisjon må tas i betraktning ved vurderingen av arbeidet.

2. Merkeordningen

2.1. Historikk

Den 13. januar 1981 bad Justisdepartementet Straffelovrådet om å utrede behovet for straffebestemmelser mot grove voldsskildringer. De ble også bedt om å vurdere andre tiltak som alternativ eller tillegg til en generell straffebestemmelse. Straffelovrådet konkluderte med at forhåndssensur av videogram ikke burde innføres p.g.a. ressurshensyn og effektivitetshensyn. Videre foreslo rådet at det ble innført kommunal konsesjon for videoimportører.

Justisdepartementet fremmet i Ot.prp. nr 54 (1981-82) som omhandler grove voldsskildringer i film eller videogram eller på fjernsyn, forslag til nye straffebestemmelser mot grove voldsskildringer. Bestemmelsen ble vedtatt av Stortinget som ny § 382 i straffeloven ("der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer").

Samme år som Straffelovrådet utredet spørsmålet om grove voldsskildringer, ble kinolovutvalget oppnevnt den 23.01.81 ved kongelig resolusjon. Mandatet gikk ut på å utrede behovet for endringer i lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder av 25 juli 1913 nr 4 samt behovet for og eventuelt fremme forslag til en ny kinolov. Utvalgets utredning ble avgitt 2. desember 1982 og munnet ut i et forslag til ny lov om film og video.

Hva angikk videogrammer, ble det foreslått krav om kommunal konsesjon for selger og utleier av videogrammer, forhåndssensur for ervervsmessig omsetning av videogrammer, registrering av alle videogrammer som innføres eller som i ervervsmessig øyemed produseres i Norge, merking av videogrammer der det angis hvilken aldersgruppe filmen egner seg for, redaktøransvar for ansvarlig utgiver eller importør. Forslagene var så vidtrekkende at arbeidet med forslag til ny lov ville ta lang tid.

Ot.prp. nr. 64 (1984-85) må sees som et strakstiltak i forhold til omsetning av videogrammer, og bakgrunnen var endringer i videomarkedet. De siste årene hadde antall firmaer som solgte og leide ut videogrammer økt betydelig. Det samme hadde antall nye videogramtitler på markedet. De aller fleste av disse videogrammene inneholdt underholdningsfilm produsert i utlandet. Salget av videoavspillere til privatpersoner hadde også økt. En antok at den sterke økningen i omsetning av videogrammer hadde ført til at også flere ulovlige videogrammer ble omsatt. Massemediene hadde rapportert om videogrammer med ekstreme voldsskildringer og voldspreget pornografi som klart ville være i strid med straffelovens bestemmelser på området.

En ønsket i den forbindelse å få en mer effektiv håndhevelse av de lovforbud som allerede var innført. Tiltak som lettet etterforskningen og straffeforfølgningen av ulovlige videogrammer ble ansett som nødvendig. En antok at disse ville ha en preventiv effekt slik at videobransjens egne folk ville bli mer nøye med hva de omsatte. Kulturdepartementet ønsket å finne en ordning som var egnet til å oppfylle formålet samtidig som det hadde få negative sidevirkninger. En søkte å unngå ordninger som økonomisk og administrativt hadde et uforholdsmessig omfang i forhold til det problem man stod ovenfor. Regelverket skulle ikke skade eller hindre produsenter og brukergrupper.

Kulturdepartementet fremmet i Ot.prp. nr. 64 forslag til ny lov om merking og registrering av videogrammer. Her ble det foreslått obligatorisk registrering og merking av videogrammer supplert med redaktøransvar for videoimportørene. Det ble også foreslått opprettet et register over videoimportører, -produsenter og -forhandlere. Det var viktig å identifisere videogrammet og utpeke en person som hadde ansvar for videogrammet. Ulike systemer ble altså tatt i bruk for å forhindre omsetning av ulovlige videogrammer. Disse er et alternativ til full forhåndskontroll. Forslaget ble vedtatt av Stortinget som lov om merking og registrering av videogrammer m.v. av 21. juni 1985 nr 87. Samme år ble også § 211 i straffeloven endret, delvis for å få den tilpasset den nye situasjonen med økt omfang av pornofilmer.

Kinolovutvalgets arbeid ble lagt til grunn for utarbeidelsen av Ot.prp. nr. 20 (1986-87). Her ble det fremmet forslag til en lov som skulle regulere film og videogram. Den kommunale konsesjonsordningen ble foreslått utvidet til også å gjelde videoforhandlere som skal omsette videogrammer i næring. Etter loven av 1985 kunne ikke videogrammer som var forbudt etter den gamle kinoloven registreres. Dette endres i forslaget til: "Eit videogram som Statens filmkontroll meiner er i strid med reglane i straffelova § 211 eller § 382, kan ikkje registrerast." Reglene om merking og registrering av videogram er ellers stort sett de samme som i loven av 1985. Forslaget ble vedtatt av Stortinget som lov om film og videogram av 15. mai 1987 nr 21 med forskrifter.

Den 01.02.95 ble § 7 som omhandler registrering av videogram endret. Vurderingsnormen for voldsskildringer i videogrammer ble gjort strengere med ordlyden: "Eit videogram som Statens filmtilsyn meiner er i strid med reglane i straffelova § 211 eller som tilsynet meiner verkar forråande eller moralsk nedbrytande, kan ikkje registrerast".

2.2. Dagens merkeordning

2.2.1 Innledning

I følge lov om film og videogram av 15. mai 1987 (heretter filml.) er det obligatorisk registrering og merking av alle videogrammer som skal omsettes i næring i Norge, ordningen tenkes å være selvfinansierende jfr. Ot.prp. nr. 64 (1984-85) s. 26.

Videogrammer som skal omsettes (leies ut eller selges) i næring må oppfylle bestemte krav i henhold til loven. Den som skal importere eller produsere et videogram, må først registrerere seg i importør- og produsentregisteret jfr. filml. § 9 Etter denne registreringen skal videoimportør/-produsent registrere videogrammet i videogramregisteret jfr. filml. § 7. Videoimportør/-produsent må også merke videogrammet på en bestemt måte før det kan omsettes i næring. De fleste videoimportører/-produsenter selger sine videogrammer til videoforhandlere.

Før videoforhandler kan leie ut eller selge videogrammet, må vedkommende søke om konsesjon for dette i den kommunen omsetningen skal finne sted. Når konsesjon er innvilget, skal kommunen registrere videoforhandleren i et eget forhandlerregister jfr. filml. § 9. Det samme gjelder for videoimportør/-produsent som selv skal leie ut eller selge videogrammet. Etter registreringen i forhandlerregisteret vil videoforhandler få tilsendt et forhandlerbevis fra Statens filmtilsyn. Både importør-/produsent-, forhandler- samt videogramregisteret finnes ved filmtilsynet.

For å bli registrert i importør-/produsentregisteret jfr. filml. § 9 må videoimportør/-produsent sende inn utfyllt søknadsskjema med opplysninger som firmanavn, fullstendig adresse med telefonnummer, navn på ansvarlig leder med fullstendig privatadresse og telefonnummer. Statens filmtilsyn gir vedkommende videoimportør/-produsent et registreringsnummer og registrerer opplysningene i importør-/produsentregisteret.

For å omsette videogram i næring må videoforhandler ha konsesjon fra kommunestyret. jfr. filml. § 2. Videoforhandler fyller ut et skjema som er en kombinert søknad om kommunal konsesjon og søknad om registrering som forhandler hos Statens filmtilsyn. Videoforhandler skal gi opplysninger om firmanavn, fullstendig adresse med telefonnummer, kommune,

navn, adresse og telefon til eventuelle filialer, navn på daglig leder med fullstendig privatadresse og telefonnummer. Dette søknadsskjemaet sendes via den respektive kommune til Statens filmtilsyn. Kommunestyret vurderer om konsesjon skal innvilges og stiller konsesjonsvilkår. Eksempler på slike er bl.a. vilkår om minstealder, vandel for konsesjonsinnehaver samt en viss minste bredde i filmutvalget.

Når konsesjon er innvilget, videresender kommunen det utfyllte søknadsskjemaet til Statens filmtilsyn. Filmtilsynet gir vedkommende videoforhandler et registreringsnummer, registrerer opplysningene i forhandlerregisteret og sender et forhandlerbevis til videoforhandler.

2.2.2 Registrering av videogram

Alle videogram som omsettes i næring skal være registrert i videogramregisteret jfr. filml. § 7.

Videoimportør/-produsent sender inn omslag og utfyllt søknadskjema med opplysninger om originaltittel, norsk tittel, produsent, produksjonsselskap, produksjonsland, produksjonsår, regissør, spilletid i minutter, navn på oversetter, anbefalt aldersgrense, videoimportør/-produsent, ansvarlig leder hos videoimportør/-produsent, opphavsrettinnehaver og antall kopier som videogrammet skal omsettes i.

Det finnes ett søknadsskjema for videogrammer som skal ha klistremerker og ett søknadsskjema for videogrammer som skal ha merker trykt på omslaget. Forskjellen er bl.a. at på det førstnevnte oppgis antall antatt omsatte videogrammer, mens det ikke gjøres det på det sistnevnte.

Statens filmtilsyn gir det enkelte videogram et registreringsnummer, dato for registrering og registrerer opplysningene i videogramregisteret.

Statens filmtilsyn kan vurdere et videogram før det blir registrert jfr. filml. § 7. Denne stikkprøvehjemmelen gjelder også for videogram som alt er registrert. Et videogram som filmtilsynet mener er i strid med § 211 i straffeloven eller mener virker forrående kan ikke registreres. Det samme gjelder for videogram som har fått en dom, vedtatt forelegg eller at påtalemyndighetene eller forhørsretten har vedtatt at videogrammet skal inndras eller sperres fordi det er eller kan være i strid med §§ 211 og/eller 382 i straffeloven.

En videoimportør/-produsent kan imidlertid kreve at Statens filmtilsyn skal vurdere videogram som er omfattet av dom, vedtatt forelegg eller forhørsretten har vedtatt at videogrammet skal inndras eller sperres.

Bakgrunnen for hjemmelen er at man ved politibeslag ofte beslaglegger et større antall videogrammer. Ved etterforskningen vil man ofte ikke ha kapasitet til å gjennomgå hele materialet og innholdet i samtlige videogrammer vil ikke nødvendigvis være i strid med straffelovens bestemmelser. Ved store beslag blir det ofte tatt ut enkelte videogrammer til vurdering og videoimportør/-produsent kan dømmes på grunnlag av innholdet i disse. Dersom videoimportør/-produsent får medhold av Statens filmtilsyn i vurderingen av at videogrammet er lovlig, kan dette likevel registreres.

2.2.3 Merking av videogram

Det eksisterer i dag to ordninger for merking av videogram. Klistremerker som er den eldste ordningen, anvendes av videoimportører som omsetter mange videogramtitler, men få kopier pr. videogramtittel. Den andre ordningen er trykking av merker direkte på omslag. Denne tas i bruk av videoimportører som omsetter få videogramtitler og mange kopier pr. videogramtittel

De fleste av videoimportørene/-produsentene bruker i dag klistremerker.

2.2.4 Klistremerke

Statens filmtilsyn produserer klistremerker i formatet 8,7 x 1,9 cm, med det spesielle mønsteret som finnes på pengesedler, de har også en spesiell fargesammensetning. Merkene inneholder opplysninger om registreringsnummer, tittel, ansvarlig videoimportør/-produsent. I tillegg står det Statens filmtilsyn på merket. Registreringsnummeret tilsvarer videogrammets reistreringsnummer i videogramregisteret. Foruten opplysningene har merket en logo i form av et rødt "øye".

Når videogrammet er registrert i videogramregisteret, selger Statens filmtilsyn klistremerker til videoimportør mot kontant betaling. Mottakelsen av klistremerkene er en bekreftelse på at videogrammet er registrert i videogramregisteret. Videoimportør skal så klistre merker på både kassett og omslag. Merket plasseres på bakenden av kassetten og øverst midt på omslaget.

Betalingen av klistremerkene er gebyret jfr. forskrift til filml.§ 9-2. I dag koster merker til ett videogram ett sett à to merker 1 kr. Produksjonen av ett sett merker koster 1,25 kr. Videogramregisteret innførte i 1987 refusjon av ubrukte klistremerker. Dengang kostet ett merkesett kr 10. Denne ordningen ble bragt til opphør den 01.07.94.

Registreringsgebyrer for videoimportør, -produsent og -forhandler og for hver videogramtittel ble bragt til opphør den01.01.94.

2.2.5 Trykking av merke på omslag

EAN (European Article Numbering) er en internasjonal ordning for varenummering, såkalt «strekkoding». Enkelte videoimportører som omsetter et stort antall kopier pr videogramtittel forhåndstrykker omslag med merke på og deltar i denne ordningen. EAN-nummeret er et unikt nummer med bestemte siffer for land, firma, produkt. EAN identifiserer en bestemt vare og eieren av produktet. Bakgrunnen for å ta i bruk ordningen var etter ønske fra videobransjen da omsetning av antall videokassetter steg voldsomt. Bransjen mente EAN ville føre til en rasjonalisering når det gjaldt lagerstyring og prising, dessuten så man strekkoding som framtidsrettet.

Den nye ordningen ble innført 1. juli 1992 med "Forskrift om vilkår for tillatelse til å trykke registreringsmerke på omslag og kassett". Det er en forutsetning for deltakelse i denne ordningen at videoimportør/-produsent bruker EAN-varekode. Videoimportør må innhente tillatelse fra EAN-Norge om å bruke EAN, før søknaden om tillatelse til å trykke registreringsmerke på omslag og videogram sendes til Statens filmtilsyn. Sammen med søknaden om tillatelse til å trykke merker vedlegges kopi av omslag og kopi av "mageetiketten" som skal plasseres på videogrammet. Statens filmtilsyn sender så en skriftlig bekreftelse på tillatelsen til videoimportør. Tillatelsen gjelder for alle videogrammer som videoimportør skal omsette fra da og framover, og så lenge ordningen varer. Etter mottatt tillatelse sender videoimportør utfylt søknadsskjema om registrering av videogrammet samt kopi av omslag og kopi av "mageetikett" til Statens filmtilsyn. Dette må gjøres for hvert enkelt videogram som skal omsettes i næring. Statens filmtilsyn sender en bekreftelse til videoimportør på at videogrammet med det bestemte EAN er registrert i videogramregisteret med et bestemt registreringsnummer.

Disse merkene skal innholde opplysninger om EAN, tittel, ansvarlig videoimportør/-produsent. I tillegg står det Videogramregisteret eller Statens filmtilsyn på merket. Alle videoimportører som har søkt om tillatelse etter den fysiske sammenslåingen mellom Statens filmkontroll og Videogramregisteret 01.10.93, og enkelte videoimportører med tillatelse fra før sammenslåingen, anvender navnet Statens filmtilsyn på merket. EAN-nr identifiserer videogrammet som et unikt produkt. Foruten opplysningene har merket en logo i form av et rødt "øye". Merket skal ha et standardisert utseende og en bestemt størrelse, dette er beskrevet i § § 16 og 17 i forskriften av 01.07.92. Videogramregistrerings-nummeret står altså ikke på disse merkene. I dag har 34 videoimportører tillatelse fra filmtilsynet til å trykke selv. Videoimportøren skal hvert kvartal sende inn en oppgave til filmtilsynet over antall omsatte kopier av hvert enkelt videogram. jfr. filml. § 11. Disse skal danne grunnlaget for gebyrinnkreving. Gebyrene innkreves etterskuddsvis og med en betalingsfrist på 14 dager jfr. filml.§ 12. Etter pålegg om kontroll kan filmtilsynet få innsyn i videoimportørens regnskapsmessige dokumentasjon og royalty-avregninger som bekrefter korrekte omsetningstall. Filmtilsynet kan også kreve at det legges fram revisorbekreftede opplagsoppgaver jfr. filml. § 13. Tillatelsen til å trykke merker vil bli trukket tilbake dersom videoimportør unnlater å sende inn oppgaver til fastsatt tid eller betale gebyr jfr. filml. § 14.

2.3. Evaluering av merkeordningen

2.3.1 Filmtilsynets og videobransjens erfaringer med klistreordningen

Hva gjelder ordningen med klistremerker, er denne uproblematisk både for filmtilsynet og videobransjen.

2.3.2 Filmtilsynets erfaringer med trykkeordningen

Hovedproblemet for filmtilsynet er at det omsettes uregistrerte videogrammer i næring. Eksempler på dette er at videoimportør sender videogrammet på markedet før bekreftelse på registrering er mottatt, eller at videoimportør søker registrering etter at videogrammet er ute på markedet. En tredje gruppe er de videoimportører som unnlater å registrere videogrammet selv om det er ute på markedet.

Et annet problem knytter seg til innsending av oppgaver. Enkelte videoimportører sender inn oppgaver lenge etter fristens utløp, mens andre videoimportører igjen sender inn enkelte oppgaver, men så slutter å sende inn oppgaver til tross for at videogrammer fortsatt omsettes. Enkelte videoimportører sender ikke inn oppgaver i det hele tatt.

Hva angår betaling av gebyret, betaler noen videoimportører gebyr lenge etter fristens utløp, andre videoimportører betaler ikke gebyr overhodet. Hvis videoimportør går konkurs, opphører på vanlig måte eller sammenslås med en annen videoimportør har det også vært problemer med innsending av oppgaver og betaling av gebyr.

I enkelte tilfeller har det hendt at videoimportør til tross for at det er gitt pålegg om kontroll av oppgaver ikke har sendt inn regnskapsmessig dokumentasjon, royalty-avregninger eller revisorbekreftede opplagsoppgaver. Hva angår sanksjoner har, filmtilsynet gitt advarsler til videoimportører som ikke har sendt inn oppgaver til fastsatt tid eller betalt gebyr. Ved en anledning har Statens filmtilsyn trukket tilbake videoimportørens tillatelse til å trykke merker. Hos samme videoimportør ble manglende gebyrinnbetaling oversendt til inkasso.

Etter dagens system er det fullt mulig for en videoimportør å sende videogrammer ut på markedet med alle merkeopplysningene på omslag og kassett, uten at videogrammet er registrert i videogramregisteret. Konsesjonsmyndighetene har få muligheter til å kontrollere hvorvidt et videogram virkelig er registrert eller ikke. Filmtilsynet må i dag purre på videoimportører som ikke sender inn oppgaver til fastsatt tid, noe som er ressurskrevende for administrasjonen. Staten ved filmtilsynet har således utestående store pengebeløp uten sikkerhet. Samtidig er det også ønskelig å kontrollere den reelle omsetningen av videogrammer og dermed gebyrgrunnlaget. Det har også vist seg å være vanskelig å få inn regnskapsmessig dokumentasjon og royalty-avregninger som kan bekrefte at korrekte opplag er oppgitt.

Konklusjon blir derfor at det etter dagens system ikke synes å være lagt tilstrekkelig vekt på sikkerhet og kontroll, noe filmtilsynet legger stor vekt på.

2.3.3 Videobransjens erfaringer med trykkeordningen

Norsk videogramforening har 9 medlemmer hvor 6 av disse har 100% av leiefilmmarkedet og 85 % av kjøpefilmmarkedet. Dagens ordning fungerer godt for de medlemmene som står bak mesteparten av den videogramomsetningen som foregår. Norske videohandleres forbund mener også at ordningen fungerer godt.

3. Kontrollordninger for videogrammer som omsettes i næring i andre nordiske land

3.1 Danmark

Lov om mærkning af videogrammer lov nr. 435 af 1. juni 1994 og Bekendtgørelse om mærkning af videogrammer nr. 26 af 11. januar 1995 regulerer videogrammer som ervervsmessig selges og leies ut eller på annen måte utbres offentlig i Danmark. Begrepet videogram omfatter vel og merke ikke nye medier som dataspill. Hensikten med loven er å sikre at videogrammer merkes med aldersgrenser slik at barn og unge hindres i å komme i besittelse av videogrammer som kan være skadelig for dem. Aldersgrensene er: "For alle, For alle men frarådes før børn under 7 år, Uegnet for børn under 12 år, Uegnet for børn under 16 år". Statens Filmcensur foretar vurdering av videogrammet på bakgrunn av om det antas å være skadelig for barn og unge under 12 eller 16 år. Kriteriene er for øvrig de samme som gjelder for kinofilm. Det er videodistributør og videoforhandler som har ansvar for at videogrammene er merket. Unntatt fra merking er videogramkategorier med innhold av åpenbart uskadelig karakter. Videogrammer som ikke sendes inn til Statens filmcensur og som ikke har vært til vurdering etter Lov om filmcensur, skal merkes som uegnet for barn og unge under 16 år. Merkenes utseende (opplysning om aldersgrense) og plassering (omslagets for- og bakside samt kassetten) beskrives i bekjentgjørelsen. Merkene skal trykkes på omslaget og på mageetiketten på kassetten Det kreves gebyr for vurdering av videogrammer tilsvarende til det som gjelder for kinofilm.

3.2 Sverige

Alle videodistributører og detaljister skal være registrert i et register hos Statens Biografbyrå. For videogrammer finns det ingen merke- eller registreringsordning. Biografbyrået har imidlertid terminaladgang til det register som Arkivet för ljud och bild fører over plikteksemplarer av filmer og videogrammer som finns i loven (1993:1392) om plikteksemplarer av dokument. Vedrørende kontroll av videogrammets innhold, har videodistributør et redaktøransvar. Dersom videodistributør er usikker på om videogrammet er i strid med 16 kap. 10 b § brottsbalken ("olaga våldsskildring") kan vedkommende sende inn videogrammet til vurdering hos Boigrafbyrået, en frivillig forhåndsgranskning.

Statens Biografbyrå skal utøve tilsyn over at Lag om granskning och kontroll av filmer och videgram; utfärdad den 14 juni 1990 og 16 kap. 10 b og 10c §§ brottsbalken overholdes.

Det er ansatt 20 kontrollører spredt over hele landet, som skal overvåke videomarkedet. Disse kan kreve å få nødvendige opplysninger og dokumenter for tilsynsvirksomheten hos videodistributør og detaljist. Dersom de antar at et videogram kan være i strid med brottsbalkens16 kap. 10 b § kan de kreve å ta hånd om videogrammet for kontroll. Etter ønske fra Biografbyrået skal politiet bistå med hjelp til tilsyn.

3.3 Finland

Det er obligatorisk forhåndsgranskning av videogrammer som skal leies ut og selges i Finland.

Unntatt fra vurdering gjelder bestemte typer film som f.eks. undervisningsfilmer, reklamefilmer, musikkfilmer. Filmer som har vært til vurdering og blitt godkjent som kinofilm, behøver ikke å vurderes som videofilm. Et videogram godkjennes ikke for spredning 1) om det er åpenbart lovstridig eller 2) om videogrammet, med hensyn til den måten hendelsene er skildret på eller den sammenheng de er framtilt i, er usedelig eller forrående eller om det gjennom å vekke skrekk eller på annan måte er egnet til å innvirke skadelig på den psykiske helsen. I følge loven kan ikke kinofilmer og videogrammer med 18 års aldersgrense spres på video. Aldersgrensene for videogrammer er alle, for alle men frarådes for barn under 8, 10, 12 eller 14 år, forbudt for barn under 16 år. Samtlige videogrammer som anmeldes (fritatt for vurdering) og vurderes registreres i et register hos Statens Filmgranskningsbyrå. Før videogrammet leies ut eller selges skal det merkes med et bestemt kontrollmerke med opplysninger om registreringsnummer og aldersgrense. Videoimportør kan enten anvende de selvklebende kontrollmerkene som utgis av filmgranskningsbyrået eller selv trykke merkene på omslag og kassett etter anvisninger fra filmgranskningsbyrået. De aller fleste videoimportørene gjør bruk av den sistnevnte ordningen. Det kreves en avgift for vurdering av videogrammer.

3.4 Island

Det er obligatorisk forhåndsgranskning av videogrammer som skal distribueres og selges på Island. Den islandske filmkontrollen Kvikmyndaskodun, aldersgrensefastsetter eller eventuelt forbyr videogrammer. Aldersgrensene er tillatt for alle, frarådes for små barn, forbudt for barn under 12 år, forbudt for barn under 16 år. Kvikmyndaskodun setter aldersgrenser på bakgrunn av om videogrammet kan ha en skadelig virkning på barns sedelighet eller psykiske velvære. Forbud av film settes på bakgrunn av om filmen kan betraktes som voldsfilm hvor det især tilstrebes å vise alle former for mishandling eller brutale drapsmetoder over for mennesker og dyr. Alle videogrammer som har vært til vurdering registreres i et register hos Kvikmyndaskodun. Før videogrammet distribueres eller selges skal det merkes med bestemte etiketter som inneholder opplysninger om aldersgrense og registreringsnummer. Kvikmyndaskodun utleverer etikettene til den ansvarlige for videogrammet som skal påse at etikettene klistres både på kassett og omslag. Det kreves en avgift for vurdering av videogrammer.

3.5 Færøyene

Det er obligatorisk forhåndsgranskning av videogrammer som skal leies ut og selges på Færøyene. Den færøyiske filmkontrollen Filmseftirlitid, aldersgrensefastsetter eller eventuelt forbyr videogrammer. Aldersgrensene er tillatt for alle, tillatt for alle men frarådes for barn under 7 år, forbudt for barn under 12 år, forbudt for unge under 16 E5†r, forbudt for unge under 18 år. Filmseftirlitid setter aldersgrenser på bakgrunn av om videogrammet kan være egnet til på en skadelig måte å påvirke ungdoms og barns sinn eller rettsbegreper. Forbud settes på bakgrunn av om videogrammet kan anses å være moralsk nedbrytende, å krenke ærbarhet eller forårsake vold. Alle videogrammer som har vært til vurdering registreres i et register hos Filmseftirlitid. Det er også opprettet et register for personer og selskaper som selger eller leier ut videogrammer. Før videogrammet leies ut eller selges skal det merkes med et sensurbevis som inneholder opplysninger om tittel og aldersgrense. Filmseftirlitid utleverer sensurbeviset til den ansvarlige for videogrammet som skal påse at det klistres på omslaget til videogrammet. Vurdering av videogrammer er gratis.

4. Forslag til ny merkeordning

4.1 Ansvarlig for registering og merking.

Etter filml. og forskriftene til loven er importør og produsent av videogrammer ansvarlig for registrering og merking, jfr. filml. §§ 7-9. I praksis selger noen importører videogrammer direkte til distributører som leier eller selger dem videre til videoforhandlere. I andre tilfelle forestår importørene distribusjonen til forhandlerene selv. Når det gjelder produsenter av videogrammer er erfaringen at de som oftest benytter en distributør.

Gruppen ser det som mest hensiktsmessig at distributøren gjøres ansvarlig for registering og merking istedenfor importør og produsent. Det vil være best å legge ansvaret for videogrammets innhold på det leddet som forestår spredningen av materialet enn på de som importerer eller produserer videogrammet. En slik endring vil medføre at distributører som verken importerer eller produserer videogrammer vil bli omfattet av ordningen. Tilsvarende vil importører og produsenter som ikke distribuerer falle utenfor. Dette vil derfor kreve en omlegging av registreringsordningen i sin helhet. Vurdering av registreringsordningen ligger utenfor gruppens mandat. Gruppen har derfor ikke utredet en slik omlegging nærmere, men ønsker å peke på muligheten.

4.2 Utforming av merke m.v.

Utformingen av selve merket bør etter gruppens mening være lik enten det brukes klistremerker eller om det trykkes på omslaget. Det er bare nødvendig at merket viser videogramregister-nummer og originaltittel. Logoen, det røde øyet, er godt innarbeidet og bør beholdes. EAN har ikke noen funksjon for filmtilsynet, bransjen har heller ingen stor interesse i å beholde dette. Gruppen anbefaler derfor at denne tas bort. Merket kan forvørig gjøres mindre for å tilpasses nye medier.

Gruppen foreslår videre at det bare benyttes ett merke for videogrammet istedenfor to som idag. Argumentet for to merker har vært politiets mulighet til å kontrollere om videokassettene bak disken hos videoforhandler er registrert. Kassettene behøver imidlertid ikke å inneholde en lovlig versjon av det aktuelle videogrammet. De kan til og med inneholde en helt annen film med ulovlig innhold. To merker gir altså etter gruppens mening ingen bedre garanti for at videogrammet er lovlig enn ett merke. Et annet argument for to merker er vanskeligheter med å merke nye medier som CDI, CD-rom, laserdiscer og DVD (HDCD). Gruppen foreslår følgelig at merket plasseres på omslaget. Kontrollhensynet vil da så langt som mulig, være ivaretatt ved at forhandlerne må kunne vise at hver kassett, CDI, CD-rom m.v. korresponderer med et merket omslag. Merket bør plasseres på nederste del av omslagets bakside sammen med andre opplysninger om videogrammet.

4.3 Klistremerke

Det foreslås ingen endringer utover de som er omtalt i 4.2 ovenfor.

4.4 Trykking av merke på omslag

4.4.1 Søknad om tillatelse til å trykke merket og betaling av gebyr

Registrerings- og merkepliktige får idag tillatelse av Statens filmtilsyn til å trykke merker uten at den knyttes til de enkelte videogramtitler. Gruppen foreslår at dette endres slik at det må søkes om tillatelse til å trykke merke for hver enkelt tittel som skal omsettes i næring.

Gruppen legger videre til grunn at søknaden skal opplyse estimert antall omsatte kopier av den aktuelle videogramtittel de første 12 månedene med særlig anslag for de 3 første månedene. Grunnen til dette er at 80 % av den totale omsetningen av hver tittel skjer i de første 3 månedene. Gruppen foreslår ingen endringer i opplysningsplikten etter forskrift til filml. § 6-2.

Etter gruppens forslag skal gebyret for merkingen betales forskuddsvis samtidig med innsending av søknaden. Gebyret fastsettes etter estimert antall omsatte kopier av videogramtittel de første 3 månedene. For titler med lav ventet omsetning, forslås et minstegebyr på 250 kr til dekning av administrasjonsutgifter. Først når filmtilsynet har mottatt søknaden og gebyret, registreres tittelen i videogramregisteret og videogramregister-nummeret sendes søkeren.

Søknaden bør fortsatt fremmes på eget skjema utgitt av Statens filmtilsyn. I dag sender registrerings- og merkepliktige videogrammets omslag sammen med søknaden. Gruppen anbefaler at dette kravet frafalles. Det er lite hensiktsmessig fordi det må lages et særlig eksemplar av omslaget bare for dette formålet. De endelige omslagene kan først trykkes etter at søkeren har mottatt registreringsnummeret fra filmtilsynet.

4.4.2. Innsending av oppgaver og betaling av gebyr

Gruppen går inn for at registrerings- og merkepliktige hvert kvartal (31/3, 30/6, 30/9, 31/12) skal sende inn en oppgave til Statens filmtilsyn over antall omsatte kopier av hver videogramtittel. Oppgaven bør gis på skjema fastsatt og utgitt av Statens filmtilsyn. Fristen for innsending foreslås til den 15. i påfølgende måned. Det er mest hensiktsmessig at slik oppgave også sendes for det kvartal som videogramtittlen er registert i, uansett når i kvartalet registrering skjer.

Differansen mellom 3-måneders estimatet og virkelig salg bør innbetales til filmtilsynet med samme frist som de kvartalsvise oppgavene. Det vil dermed bare være første innbetaling av gebyret som skjer forskuddsvis. Dagens kontrolladgang bør utvides slik at Statens filmtilsyn kan foreta stikkprøvekontroll av regnskap for omsetning av antall kopier pr. videogramtittel..

Gruppens flertall, alle unntatt Roald Dye (Norsk videogramforening), går inn for at det ikke skal være noen refusjon av for meget innbetalt forskuddsgebyr. Flertallet begrunner sitt syn i ønsket om likebehandling mellom klistremerker og trykte merker. Refusjon for klistremerker er ikke aktuelt som følge av at kostnadene pr. merke vil påløpe uansett, se punkt. 2.2.4. En refusjonsordning for forskuddsgebyret for trykte merker vil også øke administrasjonskostnadene ved registrerings- og merkeordningen.

Mindretallet er uenig i at det ikke skal være en refusjonsordning for klistremerker og trykte merker. Årsaken er at grunnlaget for betaling av merker skjer før omsetning av videogrammer. Ubrukte merker skal ikke være gebyrpliktige.

4.4.3 Sanksjoner

Gruppen går for inn at registrerings- og merkepliktige som ikke sender inn oppgaver og/eller betaler gebyr til fastsatt tid, bør miste tillatelsen til å trykke merker. Tillatelse bør først gis på nytt etter 6 måneder. Under forutsetning av at oppgavene sendes inn og gebyr betales bør vedkommende i mellomtiden ha anledning til å kjøpe klistremerker. Ved gjentatte brudd på vilkårene, bør Statens filmtilsyn kunne nekte tillatelse til å trykke merker for alltid.

Gruppen mener også at vedkommende ikke bør få registrert nye titler i videogramregisteret så lenge tillatelse til å trykke blir nektet som følge av manglende innsending av oppgave og/eller betaling av gebyr.

4.4.4 Overgangsordning

Den gamle merkeordningen bør opphøre 6 måneder etter at den nye merkeordningen har trådt i kraft.

Forslag til endringer i:

Forskrift om film og videogram av 7 des. 1987 nr. 988

§ 7.Merking av videogram

§ 7-1. Kvart eksemplar av eit registrert videogram skal vere merkt før det kan omsetjast i næring i Noreg. Videogrammets omslag skal vere merkt. Statens filmtilsyn kan gjere unnatak frå dette kravet i særskilde høve.

§ 7-2. Statens filmtilsyn gir ut merke som inneheld følgjande opplysningar:

• Videogramregisternummer
• Original tittel
• Klistremerke skal plasseres på baksiden av omslaget.

Ansvarleg produsent eller importør skal søkje Statens filmtilsyn om løyve til å trykkje merke direkte på baksiden av omslaget. Statens filmtilsyn gir nærmare vilkår for slikt løyve.

§ 7-3. Kvart omslag skal i tillegg til merke innehelde følgjande opplysningar:

• Original tittel
• Norsk tittel (om det finst)
• Speletid
• Tilrådd aldersgrense
• Produksjonsår (om det kan skaffast, jf. § 6-4)

§ 7-4. Utgår.

Forslag til forskrift til forskrifter til lov om film og videogram § 7-2, 2. ledd:

Forskrift om vilkår for tillatelse til å trykke registreringsmerke på omslag

Fastsatt av Statens filmtilsyn xxxxxxxx i henhold til forskrifter til lov om film og videogram av 7. des. 1987 nr. 998, § 7-2, 2. ledd

1. Det skal sendes særskilt søknad om tillatelse til trykking av merke for hver enkelt videogramtittel. Søknaden skal sendes på fastsatt skjema utgitt av Statens filmtilsyn. Søknaden skal undertegnes av den ansvarlige leder hos importør eller produsent og sendes til Statens filmtilsyn.
2. Dersom importør eller produsent ønsker å trykke merker på allerede registrerte videogram, skal det søkes særskilt til Statens filmtilsyn om dette.
3. Søknaden skal inneholde opplysninger om originaltittel og estimert antall omsatte kopier av tittelen de første 12 månedene med særlig anslag for de 3 første.
4. Det skal betales forskuddsgebyr til Statens filmtilsyn for merking samtidig med innsending av søknaden. Gebyret fastsettes etter estimert antall omsatte kopier av videogramtittel de første 3 månedene etter punkt 3. Minstegebyret er kr 250.
5. Registrering av videogrammer som det er søkt tilllatelse til å trykke merker på, vil først skje når Statens filmtilsyn har mottatt søknad og gebyret er innbetalt. Videogramregister-nummeret vil deretter sendes søkeren. Søkeren kan ikke omsette videogrammet før videogramregister-nummeret er mottatt jfr. lov om film og videogram av 15. mai 1987 § 7.
6. Merket skal inneholde opplysninger om originaltittel, videogramregister-nummer samt logo. Se eksempel ovenfor.
7. Merket skal plasseres på nederste del av omslagets bakside sammen med andre opplysninger om videogrammet. Omslaget skal være trykt og logoen skal være i rød farge. Kopiering godtas ikke som trykking.
8. Importør eller produsent skal føre nøyaktig opplagsoversikt for alle kopier av hver videogramtittel som omsettes med trykt merke. Filmtilsynet kan pålegge kontroll eller foreta stikkprøver av opplagsoversikten.
9. Importør eller produsent skal hvert kvartal (31/3, 30/6, 30/9, 31/12) sende inn oppgave til filmtilsynet over antall omsatte kopier av hver videogramtittel på skjema fastsatt og utgitt av Statens filmtilsyn. Fristen for innsending er den 15. i den påfølgende måneden. Oppgave skal også sendes for det kvartal som videogramtittlen er registert i, uansett når i kvartalet registrering skjer. Gebyr for merker trykt på omsatte kopier skal innbetales til Statens filmtilsyn til samme frist som de kvartalsvise oppgavene etter punkt 9. I gebyret skal innbetalt forskuddsgebyr etter punkt 4 trekkes fra. Det gis ingen refusjon av for meget innbetalt forskuddsgebyr.
10. Tillatelsen til å trykke merker trekkes tilbake om oppgaver ikke sendes inn og/eller gebyrer ikke betales innen fristen i punkt 9. Ny tillatelse vil først bli gitt etter 6 måneder. Ved gjentatte brudd på vilkårene, kan Statens filmtilsyn nekte tillatelse til å trykke merker for alltid.

Registrering av nye titler i videogramregisteret kan nektes så lenge tillatelse til å trykke merker er nektet.

Dersom oppgavene sendes inn og gebyret betales, kan det likevel kjøpes klistremerker fra Statens filmtilsyn i den perioden adgangen til å trykke merker er trukket tilbake.