Kulturminister Åse Kleveland

Entreprenørenes ansvar for vårt estetiske miljø

Landsforeningen for bygg og anlegg, generalforsamling 31. mai 1996
Holmenkollen Park Hotel Rica , Oslo.

Først vil jeg takke for invitasjonen til å tale i denne viktige forsamlingen. Dere representerer kanskje de viktigste aktørene når det gjelder den fysiske utformingen av vårt samfunn. Ett er sikkert: Siste hånd på verket gjøres av medlemsbedriftene i LBA,- det er dere som tar det endelige overblikket , det siste malingstrøket, fester de siste boltene, før vi som er brukere flytter inn i våre kontorer, kjører over den nybygde broen eller går inn i et nytt forretningssenter.

I noen år har vi nå fra Kulturdepartementets side arbeidet for arkitektonisk kvalitetsheving i bygninger og anlegg. Våre utklippsbunker fra debatter i aviser og lokalpresse vidner om gledelig mye interesse over hele landet, i alle typer samfunn og miljøer.

Noen av dere har kanskje fått det inntrykk at vi kun har rettet oppmerksomheten mot omgivelsenes visuelle kvaliteter. Slik er det imidlertid ikke. I den veilederen som nylig er sendt ut fra regjeringen til alle statlige byggherrer peker vi på at "arkitektonisk kvalitet" selvfølgelig må romme både tekniske og funksjonelle kvaliteter i tillegg til de mer visuelle, estetiske kvaliteter. For meg som kulturminister har det allikevel vært viktig å understreke viktigheten av det visuelle,- og understreke at det vi bygger blir stående som et av de mest konkrete uttrykk for vår kultur, for våre verdier og holdninger. Det saken gjelder er i virkeligheten hvordan vi prioriterer både som enkeltbyggherrer og samfunn.

Vi har tatt opp disse spørsmålene politisk, både sentralt og lokalt, og med byggherrene, med administrasjon og publikum,- men ennå ikke i tilstrekkelig grad med dere som faktisk bygger opp omgivelsene fra grunnen av. Derfor er jeg glad for å få møte LBA i dag.

De som ikke kjenner entreprenørbransjen har ofte et bilde av store virksomheter,- med komplekse og uoversiktlige organisasjoner. Og det er jo slik også i vårt land at bransjen rommer noen svært store bedrifter,- men samtidig også en rekke mindre virksomheter, med ulik kompetanse og spesialiteter. Og fortsatt er det det håndfaste, det å bygge, som står sentralt. Entreprenørene, håndverkerne og bygningsarbeiderne skal på en måte samle alle trådene, gjøre de abstrakte planene om til fysisk form, til rom og konstruksjoner vi skal leve i og bruke gjennom mange år. Og produktet dere leverer skal tåle slit og skiftende bruk, og nye generasjoners kritiske blikk, og helst eldes på en verdig og vakker måte.

Det er noen iøynefallende forskjeller mellom entreprenørbransjens produkter og øvrig vareproduksjon i samfunnet. For det første : de fleste andre industriprodukter kan tas i øyesyn, - måles og veies, kanskje prøves, før kjøperen bestemmer seg. Produktene kan som oftest lages hvor som helst, og bringes overalt. Prisen er udiskutabel og fast, og kan vurderes konkret i forhold til konkurrentenes produkt.

Når det gjelder produksjon av bygninger og anlegg er situasjonen helt annerledes. Hvert "produkt" er unikt, og kjøperen vet ikke eksakt hva hun får før byggeprosessen er avsluttet. Kunden kan i liten grad foreta konkrete sammenligninger , og en rekke spørsmål om brukelighet, kostnader osv. er ikke mulig å fastsette på forhånd. I en slik situasjon blir det eneste "noenlunde sikre" anbudsprisen, og fokuseringen på laveste pris blir derfor altfor tydelig. Et marked der prisen står over alle andre parametre vil uvergerlig føre til at hensyn til kvalitet undergraves. Et unaturlig lavt prisnivå vil i mange tilfelle føre til prisdumping fra enkelte firmaers side. Og etterhvert vil bildet bli preget av hva en kunne kalle ytelsesdumping, altså avstemming av ytelsene til det lave prisnivået. En slik utvikling må vi unngå dersom vi mener alvor med målet om høyere kvalitet.

Et eksempel fra en annen bransje understreker mitt poeng : i reklame for nye biler er ytelser og egenskaper ved produktet alltid mer fremtredende enn prisen. Kjøperne er innstilt på at kvalitet koster, og alle vet at man kan ikke få en Volvo for Lada-pris. For entreprenørbransjen er det nødvendig å arbeide for en lignende forståelse hos kjøperne : konkurransen må i større grad dreies over mot kvalitet og livstidskostnader, istedetfor innkjøpspris.

Et annet iøynefallende trekk er at bygge- og anleggsbransjen grunnleggende sett er stedbundet. Det vil alltid foreligge et ønske om å bruke lokale produsenter, oppdragsgiver vil helst kjenne entreprenøren og hans folk, og arbeide i en prosess der en møtes og diskuterer ansikt til ansikt. Bygge- og anleggsbransjen forvalter store beløp innenfor samfunnsmessig helt sentrale felt som boligforsyning og samferdsel. Bransjen har alltid vært en garantist for lokal sysselsetting. Slike forhold er med på å forklare hvorfor konkurransen innenfor denne bransjen blir annerledes enn å produsere vaskemaskiner, bransjen har historisk sett alltid vært regulert , og har aldri passet godt innenfor den vanlige liberale markedsøkonomien. Også i forhold til de uklare spilleregler som kan skapes i en slik situasjon er det avgjørende for bransjen å sikre at konkurransen drives på flere parametre enn pris, - slik at spørsmål om kvalitet, leveringsdyktighet og garanterte ytelsesspesifikasjoner blir mer sentrale.

Det er altså flere viktige årsaker til at bygge- og anleggsbransjen må legge større vekt på kvalitet enn innkjøpspris : for det første skal produktene vare lenge og tåle kritiske blikk gjennom mange tiår. For det andre vil en fokusering på kvalitet og spesifiserte ytelsesspesifikasjoner gi rom for en bredere konkurranse, der det er plass for ulike spesialiteter og mer nyanserte priskategorier, tilpasset oppgavenes karakter. Og for det tredje er det grunn til å tro at en slik utvikling samfunnsøkonomisk vil være ønskelig, ved at de ressursene som legges i det samlede byggearbeidet benyttes mer kvalitetsbevisst, i et langsiktig historisk perspektiv.

Jeg er overbevist om at høyere kvalitet innenfor bygge- og anleggsbransjen er avhengig av å sette av tilstrekkelig med tid i arbeidet. Jeg er derfor dypt bekymret når jeg får opplyst at tiden fra et prosjekt defineres til det tas i bruk gjennomsnittlig er halvert i løpet av de 10 siste år. Selvfølgelig kan noe av denne tempoøkningen forklares med bedre organisering og ny teknologi, men de fleste signaler jeg mottar tyder på at hovedårsaken er en overhåndtakende konkurranse på tid, i alle trinn av prosessen.

Tidspresset skaper dårlige betingelser for kvalitet gjennom hele prosjektfasen. Det kan gå utover programmeringen, som kanskje er den viktigste fasen for prosjektøkonomien. Det går utover planleggingen og prosjekteringen, en prosess som bør ha rom for ettertanke og modning. Feil og mangler i det prosjekterte materiale er nå den viktigste kilden til forsinkelser, ekstraarbeid og tilleggskostnader på byggeplassene. NAL og RIF opplyser at timeforbruket for større oppgaver er redusert mellom 30 og 40 % siden 1988, og honorarene nær 50 %. Og tidspresset går sist men ikke minst utover dere som utførende,- både når det gjelder produksjonsplanleggingen og den omsorgsfulle gjennomføringen av alle detaljløsningene i byggverket. Det sier seg selv at dette tidspresset, på alle ledd, gjør det vanskeligere å skape de byggverk som vi i ettertiden kan være stolte av,- både funsjonelt, teknisk og estetisk.

En relativ styrke ved den norske byggebransjen er at det finnes en kultur for lagånd og for å løse problemer i minnelighet uten bruk av rettsapparatet. Denne "vi er i samme båt"- kulturen kan være et viktig konkurransefortrinn i forhold til konkurrenter i andre land. Bransjen bør ta vare på denne kulturen, og ikke la den forsvinne i den "konfliktkultur" som tidspresset kan føre med seg.

I siste nummer av "Byggenytt" bli mitt departement kritisert for å å ha medvirket til et unødvendig tidspress i forbindelse med "Filmens hus". Og jeg synes vel det er riktig å innrømme at vi på oppdragssiden ofte er med på å skape det uheldige tidspresset. Når så prosjektledere, finansieringsinstitusjoner og andre aktører i prosessen presser på på samme måte, er det vanskelig for dem som rammes å stå imot. Det er få som har den styrke arkitekt Kari Nissen Brodtkorp nettop utviste i forbindelse med UNI- bygget på Filipstad. Man var kommet til enighet om honorar for hennes innsats, men hun sa fra seg det store oppdraget fordi hun mente tiden var for knapp for å gjøre et forsvarlig arbeid.

Det er i dette bildet jeg tror entreprenørene har en særs viktig oppgave. Arkitekter og konsulenter kan nok også påvirke fremdriftsplaner, men særlig entreprenørene, i kraft av sin økonomiske tyngde og faglige innsikt i hele prosessen, kan være toneangivende når det gjelder å gi tid og rom for kvalitetsarbeid. Overfor de store og erfarne byggherrer er det først og fremst entreprenørene som har styrke nok til å argumentere for forsvarlige rammebetingelser.

Vi som på politisk nivå er oppdragsgivere for byggebransjen er avhengige av gode råd fra ansvarlige og kvalitetsbevisste bransjeorganer, ettersom vi selv ikke kjenner godt nok til de kompliserte byggeprosessene. Og jeg tror jeg tør si at vi politikere idag vil være mer lydhøre overfor slike spørsmål, det er regjeringens erklærte ønske at vår byggevirksomhet skal preges av høye kvalitetsmål, og en økende interesse for dette finnes på fylkes- og kommunenivået. Også for de store private byggherrer er slike spørsmål langt fremme, både i vårt land og ellers i Europa.

For vi har jo mye vi er stolte av også innenfor denne sektoren. Historisk sett kan vi vise til gode byggetradisjoner og vakre enkeltbygninger fra mange århundrer tilbake. Vi vet at norske konstruktører og anleggsfolk har ligget i fremste rekke når det gjelder konstruksjon av broer ogHolmenkollen Park Hotel Rica , Oslo. veganlegg, og har mestret de helt store utfordringene som ble skapt av oljeproduksjonen i Nordsjøen. Og når det gjelder utforming av anlegg i samferdselssektoren er det skjedd en rask og gledelig utvikling i de siste år, det legges nå stor vekt på at veganlegg, ferjeleier, broer og tunnellmunninger osv. gis en god utforming både teknisk og estetisk, i et formende samspill mellom ingeniører, arkitekter og de utførende. Både gjennom OL-anleggene og mange spennende enkeltbyggverk har vi de siste årene vist omverdenen at vi har en levende og utviklingsdyktig bygningskultur. Og norske entreprenører fortjener sin rettmessige del av æren for dette. I tillegg har entreprenørene et særlig ansvar for å bidra til at ressursene som settes inn i byggevirksomhet forvaltes på en økologisk best mulig måte, samt for å skape gode arbeidsmiljøer på de store og hektiske byggeplassene. Entreprenører i Norge og ellers i skandinavia er kommet langt også på disse feltene, og har bidratt til bredere forståelse for slike spørsmål. Dette opplevde jeg nylig i Aleksandria i Egypt, der de nå oppfører det nye biblioteket tegnet av det norske arkitektkontoret "Snøhetta". Snøhetta har medvirket til at norske standarder for bygningsarbeidernes sikkerhet og miljø på byggeplassen blir etablert for første gang i Egypt. Da jeg var der var 600 arbeidere i sving, og man hadde så langt ikke hatt noen personskader.

Selv om det altså er mange positive utviklingstrekk i vår samlede bygge- og anleggsvirksomhet må vi allikevel innrømme at de fleste av våre byer og tettsteder fortsatt preges av den hektiske utviklingen i etterkrigstiden , med forvirrende mange stiler og formuttrykk, tilfeldige løsninger , kaotisk materialbruk og visuelt utilfredsstillende miljøer.

Dere vet bedre enn de fleste at omforming av omgivelsene tar tid, og at målsetting om endring må sees i et langsiktig perspektiv. Jeg har lyst til å utfordre entreprenørbransjen til å delta for fullt i dette arbeidet for høyere estetisk kvalitet i våre byggede omgivelser,- jeg tror dere må være med for at vi skal kunne nå frem. Slik jeg ser det er det fire viktige måter entreprenørene kan bidra på :

For det første er entreprenørene selv ofte byggherrer, særlig i forbindelse med totalentrepriser. I slike saker ville det være betydningsfullt at entreprenørene går foran og fremskaffer de gode eksempler på kreative samarbeidsprosesser, med fornuftige rammebetingelser for kvalitet i alle trinn av prosjektarbeidet. En profesjonell og engasjert byggherre er en av de viktigste forutsetninger for høy kvalitet,- og få burde være bedre rustet til å ivareta en slik utfordring enn nettopp entreprenørene.

For det andre er det ofte slik at entreprenørene er sentrale rådgivere for byggherren, selv om en ikke arbeider innenfor totalentrepriser. I alle slike situasjoner ville det være svært positivt om entreprenørene bidrar til at byggherren foretar riktige valg, de valgene som favoriserer kvalitet i et langsiktig perspektiv. I det lange løp tror jeg bransjen selv ville tjene på dette, selv om det av og til vil bety at entreprenørene argumenterer for høyere anskaffelsespris og mer tid til arbeidet.

For det tredje er det nødvendig at entreprenørene og bransjeorganisasjonene i større grad fremstår som bærere av kompetanse, som de kan videreformidle til politikere og publikum. Begrepet kvalitetssikring må også omfatte omsorg for det arkitektoniske og estetiske resultat av byggeprosessen, og slik kvalitetsssikring bør stimuleres og videreutvikles av bygge- og anleggsbransjens organisasjoner. Bransjen forvalter samfunnsmessig sett store beløp,- og en tydeliggjøring av rollen som bærer av kompetanse og som kvalitetssikringsinstans vil gjøre arbeidet for gode rammebetingelser lettere.

Og sist, men ikke minst : entreprenørene, håndverkerne og bygningsarbeiderne kan gi avgjørende bidrag til kvaliteten i omgivelsene gjennom det konkrete arbeidet med materialer og utførelser. Jeg tror dere vil være enige i at bygninger fra noen tiår tilbake i høyere grad er preget av kvalitet i håndverksmessig utførelse og materialvalg. Om kravene senkes her, både når det gjelder de prosjekterendes mulighet for å planlegge detaljløsningene,- og håndverkernes mulighet for å gjennomføre dem, har dette en negativ virkning på utviklingen av fagene og vil kunne svekke stoltheten i hele bransjen. Høy kvalitet i gjennomføringen, med vakre og bestandige detaljer,- vil alltid glede oss som bruker byggverket. Og skal vi for alvor kunne eksportere prosjekter eller bygg må vi kunne gjøre det på grunnlag av en kompetanse og kvalitet som har rot i vår egen virksomhet hjemme.

Til slutt vil jeg ønske dere en god generalforsamling,- og ser frem til videre samarbeid for vakrere bygninger og anlegg i våre omgivelser.