STATSRÅD ÅSE KLEVELAND

Ivar Aasen-året

Velkomst-tale ved mottakelse i Parkveien, 26. september 1996

Det er en stor glede å ønske en så tallrik forsamling velkommen til Regjeringens storstue her i Parkveien. Tre år etter at han var død gikk Ivar Aasen igjen, i en kjent språkpolitisk karikatur, som har sin humoristiske aktualitet akkurat i dag; "Måltrollene inntar Christiania". Det var en av Olaf Gulbrandssons tegninger i julenummeret av Tyrihans; Garborg først med ett lorgnettøye, Sivle og Aasen etter som de to andre trollene på Hedalsskogen, borgerskapet på vill flukt nedover Karl Johan og Stortinget i fare for å bli tråkket ned.

I dag har regjeringen invitert måltrollene, ikke for å kaste glans over dem så de sprekker, men for å takke, takke for deres stahet, deres dannelse, deres innsiktsfulle opprør mot kulturell ensretting og for deres kvalitetssikring av norsk skriftkultur. I dette ligger det ikke bare anerkjennelse, men også en erkjennelse av at uten Aasens språklige frigjøringsverk og utviklingen av den nynorsk skriftkulturen fram til i dag, så ville vi vært uendelige mye fattigere som kulturnasjon.

Det har dessverre vært en vanlig fordom mot nynorsken at den som språkprosjekt er baksteversk. Dette er å snu saken fullstendig på hodet. Aasens arbeid var moderne, han gjenreiste et språk som folket kunne mestre. Og han så det som en forutsetning for samfunnsdeltaking og selvforståing, for sann demokratisering. Slik ble Aasens klassebevisste språkreising en velsignelse for hele den norske språkkulturen. Og senere har også nynorsken i hovedsak vært en moderniserende kraft i norsk litteratur, i teater og presse. Men dette er en erkjennelse som dessverre har trengt svært sakte inn i de språklige maktsentra.

Det er derfor ikke uten grunn at det å innta hovedstaden alltid har vært en viktig del av målfolkets strategi, Det Norske Samlaget kom alt i 1968, Det Norske Teateret i 1912, og flere nynorsktiltak fulgte. Og det er nokså symptomatisk at Oslo, innflytterbyen framfor noen, er den siste av våre større byer som har fått nynorske parallellklasser, det skjedde først nå på 90-tallet.

"Ja, det skyt ikkje fram, so det dunar, som no ingen kan undrast uppå;"

Men situasjonen for nynorsk er ikke fastlåst selv om det fins mange tegn til en klarere regionalisering og til en marginalisering som vi må ta alvorlig.

Dette har vi også pekt på, spesielt når det gjelder nynorskandelen av faglitteratur og særlig oversatt litteratur, der det i dag nesten ikke fins nynorske utgivelser på andre forlag en Samlaget. Den praktiske jamstellinga er heller ikke tilfredsstillende i statsadministrasjonen, selv om vårt departement kan møte her med ganske god samvittighet. Nynorskens stilling i media vitner også om mangel på nyskapende mot. Og det private næringsliv har ennå ikke helt forstått at språklig variasjon og identifikasjon også kan være trillitsskapende og salgsfremmende.

Men dette reflekterer nok også at den offisielle språkpolitikken ennå ikke har funnet sin støe kurs. Til nå har en i for stor grad sett på vår jamstilte tospråklighet, ja på språklig mangfold i det hele tatt, som et problem som burde administreres bort i stedet for en ressurs som burde dyrkes og utvikles. Det kan nok være på sin plass å bruke 100-årsperspektivet på Aasens store innsats til å se nøyere på selve grunnlaget for den offisielle norske språkpolitikken. Disse hundre årenes språkpolitiske kamp og kompromisser har vist at tanken om å administrere våre to språkvarianter sammen til én gjennom normert tilnærming, ikke har vært særlig skapende. Det er når målformene får muligheter til å utvikle seg på sitt eget tradisjonsgrunnlag, at de beriker vår språkkultur mest?

Dette ser vi kanskje først nå, når vi for alvor er blitt en flerkulturell nasjon. Det å tolerere og oppmuntre det andre, det ulike i vår egen kultur må jo være en forutsetning for et reflektert og uredd møte med mer fremmede kulturinslag.

I så måte gir den røde tråden i Aasens livsverk, tilgangen til eget språk som forutsetning for ytringsfrihet og demokrat, perspektiver som langt overstiger den norske språkkløfta.

Det å være språkkløyvd er jo ingen norsk spesialitet, det er tvert imot det normale både i Europa og i verden ellers. (For å vri på en slagordslager; Det er typisk norsk å være typisk.)

Ikke bare Ivar Aasens imponerende arbeid, men også hans overbevisende argumentasjon gir ham en enestående posisjon i norsk åndsliv, en intellektuell av folket og for folket. En mann som helst ville være anonym som en folkevise, og som delvis klarte akkurat det, og dermed er blitt stående som folkeeie mer enn som sokkelpryd.

Ivar Aasen og målreisinga representerer noe av det beste i den kulturelle og politiske tradisjonen i dette landet - vekselvirkningen mellom den folkelige og den akademiske danning. Dette oppfatter jeg også som Aasen-årets hovedærend. Det å bruke et år på denne mannens livsverk og resultatet av det, er å slå et slag for et kultursyn som hevder mangfold og demokrati mot kommersiell ensretting (og politisk uforstand).

Og selv om det ennå er tre måneder igjen, er det all grunn til å gratulere med året. Aasen er blitt en gjennomgangsfigur og en katalysator for brei kulturaktivitet. Rundt 1000 lokale arrangement går av stabelen i Aasens navn, et titalls bokutgivelser om Aasen eller språkpolitiske tema, tre-fire plateutgivelser med Aasentekster - fra folkemusikk til punk, et bredt skoleengasjement, tidsskriftartikler, kåseri og taler, språkkonferanser, Aasenprogram på flere av våre teater, urframføring av Olav Kiellands Aasensymfoni, utstillinger, radio- og TV-program osv. Jeg møtte til og med Aasen på åpninga av Høstutstillingen.

Men den viktigste markeringa i Aasen-året, er nok arbeidet med Aasen-senteret, der vi la ned grunnstein for nybygget i Aasen-tunet for en god uke siden.

For Aasens arbeid kan ikke leve videre på skippertak. Det er bare den daglige bruken av språket på et bredt samfunnsområde, status- og kunnskapsheving som kan sikre nynorskens framtid.

Denne uke her i Oslo er historisk. Vi må trolig tilbake til målmarkedene for over 100 år siden for å finne maken til nynorskmarkeringer, med positivt fortegn. Og selv om hovedpersonen selv neppe ville møtt opp her, om han kunne, skal ikke det legge noen demper på markeringa.

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle dem som i så stor grad har bidratt til å sette Ivar Aasen, mannen og verket, høyt på dagsorden i 1996.

Aasens innsats er stor(felt), og hans målsetting var langt fra smålåten; frigjøring og demokrati, intet mindre.

Tarjei Vesaas uttrykte nettopp dette i et dikt til 100-årsmarkeringen for Aasens Ordbog over det norske folkesprog. Det ble trykt i Dagbladet den 11. november 1950 og kan gå som er gratulasjon til oss alle for et perspektivrikt Aasenår.