Kulturminister Åse Kleveland

Tale ved åpningen av konferansen "Utdanning av kunstnere for det neste århundret"

Norges musikkhøgskole 29. april 1996

Kunstutdanningens plass i kunst- og kulturpolitikken

Jeg vil først få takke de kunstfaglige høgskolene for å ha tatt tak i et meget aktuell temaområde. Det er ingen hemmelighet at jeg i kjølvannet av Olseng-rapporten og inntektsundersøkelsen for kunstnere håpet på et slikt initiativ. KUFs avgjørelse om å gjennomføre Stortingets vedtak om fusjon av kunstfaghøgskolene i Bergen aktualiserer spørsmålet ytterligere. Begge de to undersøkelser som er gjort reiser en rekke spørsmål om kunstnernes varierende mulighet til å gjøre et levebrød av den kunstneriske virksomhet de i mange år har utdannet seg for. Like viktig er imidlertid spørsmål om kandidatene opplever at de får en utdanning som setter dem i stand til å oppfylle de oppgaver de og samfunnet er innstilt på å gå inn i. Det utdannes i snitt 250 kandidater fra kunstfaghøgskolene pr. år. Det utgjør 1000 kandidater pr. 4. år, 2500 kandidater pr. 10-år.

Fordi kunstfagutdanningen er relativt ny, vil det gå mange år før vi oppnår balanse mellom "produksjon" av nye kunstnere og pensjonering av gamle. Det betyr at antallet med kunstfaglig utdanning i yrkesaktiv alder vil vokse kraftig i de kommende år. Da står vi overfor noen valg: - anslå "behovet" for kunstnere i et samfunn med 4,2 millioner inn- byggere og begrense utdanningen i forhold til dette. - Arbeide for en erkjennelse av at kunstfaglig kompetanse er viktig. Ikke minst kan den spille en rolle i ulike slags sammen- henger utover den kunstneriske virksomhet som bygger på den enkeltes uttrykksbehov.

Et sentralt punkt i kunstnermeldingen fra 1974 var en politisk målsetning om at kunstnere skal ha rett til levekår på linje med andre i samfunnet.

Ser man nærmere på den som ble skrevet den gang om de forventede resultater av stipend- og garantiinntekter, så burde dagens nivå ha sikret den overordnede målsetningen.

Ingenting tyder på at man på det tidspunkt kunne forestille seg den eksplosive økningen i antall kunstnere. Heller ikke virkningen av stipend- og garantiinntekter ble forutsett.

Men økningen av kunstnere kom, og i dag må vi erkjenne at staten alene aldri vil kunne påta seg ansvaret for å sikre alle med en kunstfaglig utdanning et anstendig inntektsnivå fra sine kunstneriske virksomhet.

Selvsagt skal vi utvikle kunstnerpolitikken. Men like viktig mener jeg det er å sikre at vi i størst mulig grad setter kunstnerne i stand til selv å få inntekter fra kunstfaglig virksomhet. Ikke som nå hvor mange med 5- 6-7 års kunstfaglig utdanning tjener til livets opphold gjennom arbeide uten relevans til den omfattende og kostbare utdanning de har fått.

Problemstillingene som reises av arrangørene av konferansen om «Utdanning av kunstnere for det neste århundre» er ikke av ny dato. Allerede i St.meld. 41 «Kunstnerne i samfunnet» (1974-75) ble utdanningen av kunstnere betraktet som en integrert del av kunst- og kulturpolitikken. Det var på et tidspunkt da flere av skolene var ganske unge, noen ennå ikke hadde kommet til, og ingen hadde fått høgskolestatus. Men det var i en tid da kunst- og kulturpolitikk og utdanning av kunstnere hørte hjemme i samme departement, noe som praktisk sett gjorde det enklere å se behov for utvikling på begge felt i et helhetlig perspektiv.

Det er nå gått mer enn tyve år sidenden såkalte "Kunstnermeldingen" kom, og regeringen forbereder nå en ny melding der kunstnerpolitikken skal vurderes. Mye har skjedd i løpet av disse årene. Det er i den sammenheng viktig at Norge nå har høgre utdanningstilbud på alle sentrale kunstområder i og med etableringen av en egen film og fjernsynsutdanning. Det kan derfor være hensiktsmessig å følge opp de premissene som ble lagt i «Kunstner- meldingen» hva gjelder samspillet mellom utdanning og kunst- og kulturpolitikk, og som regeringen har stadfestet i St.meld. nr.61 «Kultur i tiden» (1991-92). Her blir det pekt på at utdanningen av kunstnere er en integrert del av den statlige kunstog kulturpolitikken, og at et nært samarbeid mellom de kunstfaglige utdanningsinstitusjonene og de profesjonelle yrkesmiljøene er naturlige og nødvendige komponenter i videreutviklingen av de kunstneriske yrkene.

Det er et stående prinsipp for denne regjeringen, som uttrykt i St.meld.nr. 40 «Fra visjon til virke», at utdanning utgjør grunnkapitalen for samfunnets fremtidige verdiskapning. Utdanningen av kunstere utgjør i så måte intet unntak, for den representerer en betydelig del av landets fremtidige kunst- og kulturressurser. Ikke minst viktig er dette i dag, sett i lys av at norsk kunst og kultur har et høyt kvalitetsnivå, som det bl.a. et utdanningens oppgave å ta vare på og viderutvikle.

Mye av strukturen i høgre kunstutdanning er blitt til over tid. Noen ville si at dagens kunstfaglige utdanningstruktur er preget av tilfeldig utvikling. Det kan nok være riktig, sett i lys av at det ikke har foreligget en samlet plan for utdanning av kunstnere, ei heller har vært foretatt en samlet vurdering av nasjonale behov for utdanning. Derfor er en kritisk og konstruktiv gjennomgang av utdanningene i nasjonalt perspektiv også viktig. Det kan selvsagt ikke utelukkes at endringer, slik som samorganiseringer og sammenslåinger, er til utdanningens og kunstlivets beste. Et eksempel på dette er sammenslåingen av NMH og Østlandets Musikkonservatorium, der de felles faglige interessene er meget sterke og der større fagmiljøer virker berikende både for studenter og lærere. Nettopp de faglige gevinstene har vært en hovedbegrunnelse for å gennomføre sammenslåing og samorganisering innen høgre utdanning. Så er det klart at kunstfaglig utdanning på mange måter skiller seg fra annen høgre utdanning i Norge. Skolene er små, men de er i flere tilfeller også enestående innen sine felt.

I St. meld. nr. 61 er det lagt vekt på stortingets merknader fra S. nr.230 hva gjelder den kunstfaglige utdanningens egenart og det nasjonale ansvaret på dette området. En nasjonal vurdering av videreføring av utdanning, forskning og faglig utvikling sett i lys av det kunst og kulturliv utdanningen er rettet mot, vil være et konstruktivt bidrag i den prosessen som nå pågår. For det er gjennom en overgripende analyse av utdanningens felles oppgaver og alliansepotensiale en best legger til rette for kunstfaghøyskolenes aktive deltakelse i Norgesnettet. Verken kunst og kulturliv eller utdanning er statiske, det er sektorer som formes og endres - men også selv påvirker og endrer - det samfunnet de er deler av. Hvilke endringer har så faktisk skjedd innen kunstfaglig utdanning, sett i forhold til det kunst og kulturliv utdanningen skal forberede til? Det er et sentralt spørsmål å besvare dersom en skal trekke perspektiver for det neste tiåret -enn si neste århundre.

I St.meld. nr.61 fremhevet departementet at det fra et kulturpolitisk synspunkt er viktig å vurdere utdanningen av kunstnere i lys av de fremtidige yrkesmuligheter i tilknytning til kunstfagene. Dette var bakgrunnen for det oppdrag Kulturdepartementet ga til Knut Olseng ved NMH, som har resultert i utredningen Den velutdannede kunstner. Utredningen svarer godt på mange av de forventningene som ble stilt, og kaster samtidig et nytt - og kanskje for noen overraskende lys over hvordan de kunstfaglige studentene opplever sine utdanningsvalg. På mange måter kan en si at utredningen demonstrerer mye av det som karakteriserer kunsten selv; engasjement og bevissthet om verdivalg, skapekraft og pågangsmot. Det er utvilsomt oppmuntrende for kunstfaghøgskolene å få stadfestet at utdanningen oppleves som verdifull. Ikke mindre gledelig bør det være for de profesjonelle kunstnerne å få bekreftet at utviklingen av kunstnerisk profesjonalitet og kvalitet synes å være i de beste hender. Dette kommer jo hele samfunnet til gode.

Men samtidig er det foruroligende at undersøkelsen viser at unge kunstnere har usikre og lave inntekter. Nettopp dette er også fremtredende i den andre undersøkelsen Kulturdepartementet har initiert - «Kunstnernes økonomiske vilkår» - gennomført av INAS ved Jon Ivar Elstad. Her finnes få gledelige overraskelser med hensyn til utviklingen av kunstnernes inntekter; snarere bekrefter undersøkelsen at det fortsatt er store forskjeller gruppene imellom, og innenfor gruppene. Mest fremtredende er dog de usikre og lave inntektene unge, nyetablerte kunstnere har. La det være klart at dette ikke er et særegent norsk problem, men heller en internasjonal tendens som synes å ha blitt forsterket over tid. Årsakene er mange og komplekse og kan trolig i stor grad tilbakeføres til større samfunnsendringer. I Verdenskommisjonens rapport om kultur og utvikling «Vårt kreative mangfold» som ble ledet av FNs tidligere generalsekretær Perez de Cuelliar, blir kunstner- nes arbeids- og levekår tatt opp. Kommisjonen viser til UNESCOs rekommendasjonen The status of the Artist fra 1980, og anbefaler iverksatt en internasjonal komparativ under- søkelse av kunstnernes sosiale rettigheter, skatt og utdanning.

Det synes naturlig - i en tid da både utdanning av kunstnere og formidling av kunst i stigende grad blir et internasjonalt samarbeidsfelt - å se den norske utviklingen i et større internasjonalt perspektiv. Det vil være hensiktsmessig å undersøke om det også er faktorer av en større samfunnsmessig karakter, slik som teknologisk utvikling, som bevirker sammenfallende utviklingstrekk for kunstnernes inntekts- og levekår i mange land. Det har vært et engasjement fra norsk side for Verdenskommisjonens rapport om kultur og utvik- ling. Oppfølging av rapporten vil også være et norsk ansvar. Et felt som særlig har opptatt Kulturdepartementet i forholdet mellom utdanning og profesjonell kunstnerisk virksomhet, er de muligheter som ligger i utdannningen selv for å utvikle studietilbud som gir student- ene bedre valgmuligheter og forutsetninger når det gelder å nytte sin særegne kunstneriske kompetanse. Det kan dreie seg om områder som tradisjonelt ligger til kunstnerisk virk- somhet og produksjon, f.eks. styrket forberdelse til oppdrag som kunstnerisk utsmykking, eller nærliggende områder som utdanning og opplæring. Både i skoleverket og innen høgre utdanning er det behov for å ta i bruk kunstnerisk spesialkompetanse i samspill med annen kompetanse. Dessuten er det behov for forberedelse av samhandling mellom kunstnere og ulike samfunnssektorer. Studietiltak som kan bidra til å gjøre kunstnernes særpregete kompetanse mer synlige for potensielle samarbeidspartnere vil også være en betydningsfull fremtidsforberedelse. Slike studietilbud vil kunne være verdifulle bidrag i høgskolenes samspill med samfunnet, og det er viktig at nettopp disse høgskolene tar initiativene. For det krever en nøye vurdering av utdanningsmessige hovedoppgaver i forhold til tilrette- legging for andre og utvidete behov. Det er utvilsomt unødvendig å minne om at ingen er tjent med at kunsfaglig utdanning blir instrumentell i den betydning at utdanningen av kunstnere blir underlagt eller styrt av andre interesser. Det er viktig å gi kunstfagstudent- ene muligheter for å velge å rendyrke sin spesialiserte kompetanse som hovedyrke, eller gjennom tilleggsutdanning å skaffe seg annen kompetanse for flere fagrelaterte arbeids- muligheter, og dermed få flere økonomiske ben å stå på.

Ikke mindre berikende vil slik utnyttelse av kunstnerisk kompetanse være for det større samfunnslivet som kunsten er en del av, for det hersker fortsatt mye uvitenhet. Det medfører bl.a. at kunsterisk kompetanse blir oversett som samfunnsressurs. Dette kan skyldes at kunnskapen om den kunstneriske virksomheten - slik som visuell kunst - ofte er taus kunnskap. Mens publikum kan etablere et forhold til kunstverket selv, er det adskillig vanskeligere for dem å få innsikt i prosesser og tilnærmingsmåter, eller hva som betinger estetiske valg. Formidling av denne type innsikt og erfaring utgjør sentrale komponenter i utdanningen av kunstnere. Dette er kunnskap som bør bli mer synlig, og gjerne komme flere fagfelt og miljøer til gode. Særlig berikende kan den virke på kunstteoretiske eller pedagogiske fag, og på fagfelt knyttet til formidling og forvaltning av kunst og kultur.

Det er viktig å understreke at kunstnerisk kompetanse er likeverdig med vitenskapelig eller pedagogisk kompetanse. Men de åpenbare forskjellene er det også behov for å klargjøre. Av den grunn vil det være konstruktivt å utrede mulighetene for tverrfaglige samarbeid om studietilbud, for det er i fellesrormmet mellom fagfeltene de ulike partene kan møtes, i erkjennelse av likeverd, og med respekt for forskjeller.

I denne sammenheng er det av stor betydning at de kunstfaglige utdanningene nå representerer en tredje sektor i og med Lov om universitet og høgskoler. Lovens markering av det kunstfaglige feltet innebærer en prinsipiell erkjennelse av at kunstfaglig kompetanse er uerstattelig, i den betydning at ingen annen sektor innen høgre utdanning kan fylle de oppgavene som kunstfaglig utdanning har.

Dette er selvsagt ikke nye tanker, og aller minst for høgskolene selv, som med denne konferansen har villet fokusere på kunstnerutdanningens oppgaver og utvikling, sett i lys av kunstens plass i samfunnet og vilkårene for de profesjonelle utøverne. Når spørsmålet som reises om kunstfagutdanningen er overdimensjonert, eller om kunstfaghøgskolene utdanner til arbeidsløshet, er det trolig mer fruktbart å spørre om dagens kunstutdanning er i stand til å møte de utfordringer og krav som stilles av samfunnet, kunst og kulturlivet og de profesjonelle yrkene. Svaret på dette er i dag langt fra entydig, for det krever en samlet gjennomgang av utdanningen nettopp i dette perspektiv. De spørsmålene som vi i dag stiller oss om forholdet mellom utdanning og kunst og kulturliv, ble utredet i vårt naboland for noen år siden. Også Sverige har hatt sin heftige debatt om å innlemme kunstutdan- ningen i større enheter. Da forslag ble fremmet i 1968 om å integrere Stockholms kunst- faghøgskoler i universitetssystemet ble dette sterkt imøtegått. Det resulterte i at de kunstfaglige høgskolene i Stockholm ble erkjent som selvstendige enheter, dette bl.a. for å unngå en ressursødende og kontra- produktiv debatt. Men det ble forutsatt at høgskolene i Stockholm selv skulle ta initiativ til å samordne administrative oppgaver for å spare ressurser.(UHA prp.l977-78). 1 1990 gav så den svenske regjeringen tidligere rektor for Konstfackskolan i Stocholm, Gunilla Lagerbielke, i oppdrag å utrede den høgere kunstfaglige utdanningen. Utredningen var et ledd i det pågående reformarbeidet innen høgre utdanning, og fikk et omfattende mandat. Hovedmålet var å legge en utviklingsplan for høgere kunstutdanning, bl.a. sett i forhold til hvilke utdanninger det er behov for, utdanningens mål, profilering og studietidens lennge og dimensjonering, dessuten forholdet til skoleverket og basis- og etterutdanning for kunstnere. SOU l992:12: «Konstnarlig høgskoleutbilding» har en klart formulert premiss: "Den konstnärliga kvaliteten satt i førsta rummet". Det er i lys av denne forutsetningen kunstutdanningens fremtid vurderes: "I centrum för kulturpolitiken skall de som har den konstnärlige skaparkraften, konstnärena, stå. Den effektivaste insatsen før att ge unga konstnärer førutsättningar att utveckla sin begåvning är att ge dem utbilding av høg kvalitet med inspirerande lärare, bra lokaler och utrustning och goda materialresurser. Utbiklningsmojligheter skall finnas over ett brett fält av konstnärliga uttrycksformer. Härvidlag går kulturpolitiken och utbildnings- politiken hand i hand.": Utredningen tar også opp forholdet mellom dimensjonering av utdanningen og yrkesutøvelse. Den redegjør grundig for problemene knyttet til kvantifisering av kunstneriske arbeidsplasser, men konkluderer med et kulturpolitisk standpunkt:

"Konst och annan kultur är ouppløsligt förenat med mänskligt liv. Något samhalleligt behov av konst går emellertid inte att fastställa i kvantitativa termer. Det har inget tak, ingen naturlig mättnadspunkt. Därmed finns det heller inget givet behov av konstnärer som kan vara vägledande vid dimensjoneringen av de konstnarliga utbildningarna."

Det er klare forskjeller mellom Norge og Sverige hva gjelder etablering, utvikling og omfang av kunstfaglig utdanning. Men det er også klare likhetstrekk. Vi er små nasjoner med sterke identitetstrekk, våre kunst og kulturliv er mangfoldige og preget av høy kvalitet, og begge nasjoner har mange års erfaring med å utvikle det samfunnsmessige ansvaret for at kunst og kultur kan skapes og fornyes, og for at publikum i våre langstrakte land kan nyte godt av disse fellesverdiene.

Når norsk kunstutdanning nå går inn i ny prosess, er det viktig at alle parter er bevisst at utdanningen har - og alltid vil ha - oppgaver som krever høyt utviklet kompetanse og kvalitet. Utdanningen skal bl.a. legge premisser for vårt fremtidige kulturliv, den skal sikre fornyelse og utvikling i samspill med tradisjoner, sikre rekrutteringen til kunstneryrkene, og øke innsikten i de kunstneriske kreative prosesser.

Rekkefølgen i den prosess det nå er lagt opp til fra Stortingets side, er noe annerledes. Rammene for den kommende prosess er lagt i vedtak om fusjon pr. 1. august. Det er likevel mitt klare inntrykk at Utdanningsdepartementet er innstilt på en grundig prosess. En prosess hvor samspillet og samarbeidsmulighetene mellom kunstområdene vurderes. Samtidig vil det være naturlig å se på forholdet til andre deler av universitet- og høgskolesektoren. Hva angår den kkunstfaglige høgskoleutdanningen så er den som kjent underlagt KUF. Det er livevel mitt klare inntrykk at man i KUF er innstilt på å gi Kulturdepartementet en rolle i det kommende arbeidet. Fordi kunstutdanningen og kunst- og kulturpolitikken er uløselig knyttet til hverandre, vil KD gi dette arbeidet høy prioritet. Jeg ønsker lykke til med konferansen, og ser frem imot de resultater den kan bringe.