Semesteråpning. Høgskolen i Volda 27. aug. 1996

Politisk rådgiver Morten Pettersen

Kjære Studenter og tilsatte

Jeg vil først uttrykke glede over å få anledningen til å være den som holder åpningstalen for de nye studentene. Som kjent er politikere som meg, opptatt av sitt budskap og av ordets makt. Dere ser samtidig at jeg ikke er særlig mye eldre enn dere. Det betyr også at det ikke er mange år siden jeg selv satt slik dere sitter nå. Og da husker jeg den spesielle følelsen av årvåkenhet, av sitring, av forventning, og av adrealin som preget meg og mitt kull ved min første semesterstart. Nå er det selfølgelig mulig at den som talte til meg var mer spennende enn den som taler til dere. Men jeg tar sjansen: en mer oppmerksom forsamling kan en politiker neppe håpe å møte.

Og jeg er ikke den første. I fjor var statsekretær Astrid Søgnen her, året før statssekretær Randi Øverland og året før der Statsråd Gudmund Hernes. Dette har selvsagt vært planlagt: Som kjent er statsråden sjef for departementet. Hans eller hennes viseminister er statssekretæren. Vise vise ministeren er den politiske rådgiveren. Poenget er at nå er man i bunn: neste år begynner vi på topp igjen. Da er det Reidar Sandal som kommer.

Dere begynner som studenter på en høgskole med ressurser, kraft, og stort faglig spenn, i et disktrikt preget av rikhet og vakkerhet, i et land preget av stabilitet. Men dere lever i en verden preget av fattighet og nød, på et kontinent preget av usikkerhet og krig. Det er i dette bildet dere går inn i kanskje den siste tid i ens liv der en i avgjørende grad fremdeles er mottakelig for de inntrykk som finner varig feste. Et av dem er toleranse, troen på at det nytter- eller med et ord: solidaritet. Eller for å si det med Ivar Aasen:

"det usle vetet rekk ikkje langt, ei tru må stydja upp under".

Jeg understreker at selv om det er kirkeministerens rådgiver som taler så ligger det ingen religøsitet i mitt budskap. Derimot vil dere raskt støte på SAIH- studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond. Jeg vil derfor bruke et minutt eller to på å trekke et spenn, eller sette studenttilværelsen inn i et viere perspektiv.

Når Berlinmuren, selve symbolet på skillet mellom øst og vest, falt i 1989 ble det markert markert som slutten på den kalde krigen og som slutten på spenning, konflikt og krig i Europa. Men hva har skjedd siden 1989. Et rødt teppe hadde i 40 år dekket hele det gigantiske territorium som Sovjet kontrollerte. Da det brått ble revet vekk, avdekket det lappeteppet under: av nasjonaliteter, av raser, av religoner. Og lappeteppet viste seg ikke å være et fargerikt felleskap. Tvert imot, det viste seg at konflikter mellom grupper med ulik farge eller tilhørighet, som man hadde trodd var tilbakelagt og tilhørte en førindutriell tid, hadde ikke bare ulmet under teppet- de hadde stor og eksplosiv sprengkraft.

Det vi vet om Norge i dag og som denne høgskolen, dere og meg er vitner til er dette: I Norge dreier våre problemer først og fremst om hvordan vi skal fordele økt velferd mest rettferdig. Skal den økonomiske vekst går til studiefinansiering, til helse, til infrastruktur eller til økt materiell velferd. Det vi vet om andre land generelt og Øst-Europa spesielt er at det kommer til å bli værre før det blir bedre. De står overfor det motsatte spørsmål, hvordan skal synkende velferd fordeles? Da blir det lett å søke etter kjennetegn som er lette og gjennkjenne. Og særlig slike som gjør at en egen gruppe synker litt mindre og de andre synker litt mere. Slike kjennetegn finnes i hudfarge, i språkforskjell, i religiøse riter. Øst-Europas problem er at de har fått en politisk nedtur før de har kunnet få økonomisk gjenreisning. Nedturen har ført til nag og til arbeidsløshet- til deklassering og til frakopling fra det meningsfylte liv. Naget fører til at noen finner sin plass og mening gjennom å forfølge andre og store grupper blir igjen tilgjengelige for forkvaklede førere. Det vi har å lære av dette er at det i ethvert samfunn skropp er det et uutselettelig virus. Det er fanatismens og hetsens virus, som kan ha lange latensperioder. Men som kan slå ut og angripe når samfunnets kropp utsettes for påkjenninger. Og som når det slår ut kan bryte ned det siviliserte samfunn.

Det viktigste våpen mot dette viruset er kunnskap. Det er gjennom kunnskap du som politiker kan gjøre de riktige valg. Det er gjennom kunnskap om de som er forskjellige fra deg at du kan forstå, tolerere og ikke frykte. Uten kunnskap ville ikke mennesket kunne skille mellom rett og galt- I det hele tatt ha bevegrunner for sine handlinger. Kunnskapen er premisset for rasjonaliteten. Derfor er også kunnskapen den sterkeste samfunnsomformende kraft og den eldste kilden til makt. Derfor er ofte de intellektuelle de første som er blitt rammet i despotens regime. Derfor er også etthvert samfunn kunnskapsavhengig. Deri ligger kjernen i studentens priviligium. For aldri senere i deres liv vil så store deler av dagen gå med til input.

Hva er det så som preger den livsfasen som studietiden representerer. Jeg tror at de fleste som er ferdig med den beskriver den som en av de mest spennende faser i sitt liv. Man vet ikke hvor god dagen i dag er før man opprinner i morgendagen. Jeg vil nevne fem ord som jeg synes i sum rammer inn en studenttilværelse:

Det første er rikhet:

-Studenttiden er en sosial tid. Det er tiden da nye, men ofte varige vennskapsbånd spinnes. Det er tiden da de villeste festene inntreffer. Det er tiden da kjærligheten seirer, men også nederlaget triumferer. Det er tiden da helt nye interesser etableres. Det er tiden da bokhyllen vokser omvendt proposjonalt med eselørene i bøkene.

Det andre er frihet:

- Det er kun en annen periode i ens liv hvor man så til de grader er herre over sitt eget døgn, og det er når man blir pensjonist.

Det tredje er fordypning:

-For to dager siden skrev jeg noe om næringspolitikk. I går kveld skrev jeg dette. I morgen skal jeg diskutere budsjett. Studietiden er den tid der en har anledning til å fordype seg i et begrenset anntall emner over lengre tid. Eller sagt slik: Studietiden gir muligheten til å trenge ut i sitt eget grenseland. Søke usikkerheten i din egen private Twilight Zone. Til å presse horisonten for sin kunnskap. Til å oppdage at et studium har et knutepunkt med en arkitektonisk stilart. Det er den der ethvert nytt rom en går inn i inneholder inngangen til et nytt rom, som igjen har inngangen til et nytt rom osv.

Den fjerde er Dominoeffekten og dens inverse:

- Dominoeffekten er den fortvilelsen som følger etter å ha lest mye, eller regnet intenst, eller skrevet med stor selvsikkerhet og innforlivelse. Bare for å oppdage at det som syntes så nære et gjennombrudd. En forståelse av det vanskeligste fagområdet. Den mest kompliserte likning, eller overgangen fra et sett med ressonementer til en syntese. Var feil. Da ramler alt sammen. Alle brikkene overende.

Da skjønner dere også den inverse. Følelsen av at en tilfeldig brikke plutselig gjør at puslespillets øvrige deler gir mening. At sammenhenger etableres. At ukjent terreng blir lommekjent. Det er denne følelsen som bærer navnet Aha- følelsen. Eller Hevreka-følelsen etter Arikimedes. Det er denne følelsen som skaper romansen til et fagfelt eller en disiplin. Som gjør det å studere til et narkotikum. Det er denne følelsen som etablerer skillet mellom et fett liv fra et liv fult av kiks. Det er denne følelsen som er den mest effektige vaksine mot alle TV-programmer bortsett fra Schrødingers katt.

Den femte er ydmykhet:

- Det er den som virkelig vet, som vet at en ikke vet. Dette poenget var hovedressonementet i Apologien- Sokrates sin forsvarstale etter at han av Athenerne var anklaget for troløshet. Det er kun når man er skikkelig utdannet at man er trygg nok til å være ydmyk overfor alt man ikke vet.

I sum danner disse ordene en ramme av forventning. Vi som jobber i departementet opplever høyere utdanning som et stort ansvar, og vi har forventninger både til høgskolen og til dere. Forventningene bør også være store fra deres side. Det er langt flere studenter nå enn for få år siden. Foruten USA har vi antakelig den største andel av ungdomskullene i høyere utdanning. Dette faktum danner også grunnlaget for konkurranse. Det gjør at dere må stille store krav og forventninger til dere selv, til den utdanning dere nå tar fatt på, til de lærene som vil følge dere og til den høgskolen dere har fått plass ved.

For samfunnet har sine forventninger til dere. Til at dere skal erverve den kunnskap som kreves til å fylle de jobber som står ledige når dere kommer ut. Men ikke bare det. Vi har fremdeles arbeidsledighet. Hvem skal skape de nye jobbene som trengs om ikke de med mest kunnskap og viten- akademikerne.

Den høgskole der dere skal ha deres daglige gange er blitt til gjennom samorganisering av en av de eldste lærerutdanningsinstitusjonene i landet og en distriktshøgskole som har drøye to tiår som erfaringsbakgrunn. I dette ligger det at både meninger og tradisjoner brytes mot hverandre. Høgskolen I Volda trer fram som en faglig sterk og spennende gren i norsk høyere utdanning. Med knytepunkt-ansvar i mediafag og nynorsk skriftskultur. Med lærerutdanning, supplert av sterker fagmiljøer i grunn og mellomfag, med journalistutdanning, sosialarbeiderutdaning, kirkefag, og lokalsamfunnsstudium, spenner man faglig vidt. Men det er også en sammenheng mellom fagområdene. Det gir møteplasser som åpner for faglig debatt, og for å bygge bro mellom ulike studier og tradisjoner. Vi er overbevist om at det vil gi studentene et mer variert og bedre studietilbud, samtidig som høgskolen vil ta vare på de gamle kvaliteter. Vi er samtidig klar over at det vil ta tid å utvikle en felles faglig kultur. Gevinstene etter omorganiseringen og etableringen av et Norgesnett for all høyere utdanning i Norge kommer ikke over natten og er ikke høstet etter to års virke. Kravene til omstilling har satt alle, både fagfolk, administrasjon og studenter på prøve. En måtte vært historiløs hvis en ikke innså at det tar tid å endre kulturer og bygge en ny institusjon.

Til slutt:

å studere er ikke bare lesesal og pensa. Mensa rotunda er ikke det felles kamprop. Det er også de utenomfaglige aktiviteter. Jeg vil i denne sammenheng slå et slag for studentpolitikken. Dels fordi det gav min egen studietid ekstra spenn og rikhet, dels fordi det er svært lærerikt, dels fordi det gir meg anledningen til å slutt med en kopling mellom et forsøk på å være morsom og et eksempel på klassisk akademisk tankemåte. Dere et medlemmer av en ny interesseorganiasjon for alle studentene ved de statlige høgskolene. Jeg sier til dere: oppsøk den. Ta verv, still deres vidd til disposisjon, vær med å kjemp for deres interesser. Dere vil fort oppdage at jeg representerer motstanderen. Og etter alt det jeg nå har sagt så skjønner dere at han skal vi fort ta rotta på. Dere vil også oppdage enn annen ting. Dere vil møte de såkalte autoritetene. Politikerne, forskerne, nærlingslivstopper. Det de kommer til å gjøre er å invitere dere med inn på deres grunn. På de såkalte tilstelningene der det på innvitasjonen står at det vil være enkel bevertning. Det betyr ikke enkelt bevertning. Det betyr snitter og kanapeer. Da må dere huske at de gjør dette for å bringe dere inn i det fete liv. Livet som står i kontrast til livet fylt av kiks. Det er da dere må bestå testen på vitenskaplig tenkning. Her er den som avslutning og spunnet over denne spøken med snitter og kanapeer.

På disse tilstelingene med enkelt servering er det alltid snittene med reker og laks som forsvinner først ? Mens Camembere, skinke og roastbiff blir liggende igjen. Hvordan henger så dette sammen: Her har dere 5 teser til å grunne over og som illustrerer at den som skal være akademiker også må ha fantasi.

• Feedback tesen. Kokkene som lager maten snakker ikke med servitørene som bringer den fram og tilbake. Servitørene går rett i søpla med det som er til overs og kokkene får dermed aldrid vite at det lages ujevnt for mye.
• Etikette tesen. Alle vet jo at man skal spise fisk først. Slankerne faller av tidlig. Da blir det mer på storspiserne- så når man endelig er ferdig med dette og det ikke er noe fisk igjen, er alle stappe mette
• Slapphets tesen. Det er langt enklere å lage snitter med skinke enn å pelle reker. Det blir derfor laget ufoholdsmessig for mye kjøtt for å holde det bestilte totalkvantum.
• Estetikk tesen. Denne er motstridende til den foregående. Kokkene har lært av kokkelandslaget. De er opptatt av at det skal se fint ut. Det er da at råvarenes iboende kreativitet gjør at det er mye mer spennende kreasjoner de kan lage med reker og laks enn med skinke og roastbiff.

Og til slutt min favoritt:

· Klasse tesen. Det er jo bare rektorer, politikere og andre autoriterer som deltar på denne typen evennementer. De representerer overklassen. De som derimot serverer og lager maten er sønner og døttre av proletariatet. Proletariatet vet at overklassen prefererer fisk. Det er flottere ( jfr estetikk-tesen) og det er dyrere. Dessuten er det sunt. Proletariatet derimot har et fysisk forhold til mat. De må bygge opp spekklaget for vinteren. De prefererer derfor kjøtt. I dette tilfellet lurer derfor proletariatet overklassen. De lager så mye fisk at de vet at det vil kjøtt til overs etterpå hvorpå de sitter de å gasser seg på kjøkkenet etter at gjestene har gått.

Takk for oppmerksomheten