T-1069 Grønn statlig innkjøpspolitikk - Fase 1

Forord

Denne rapporten er resultatet av arbeidet med fase 1 i prosjektet Grønn statlig innkjøpspolitikk, som er en del av Program for Statlig Innkjøp. Rapporten er utarbeidet av MiljøKompetanse AS på oppdrag fra Miljøverndepartementet.

Målet for prosjektet er å utvikle retningslinjer for praktisering av en grønn statlig innkjøpspolitikk der kriterier for produktets miljøvirkninger er tatt med. Prosjektet er inndelt i 3 faser. Første fase, som denne rapporten omhandler, er et forprosjekt der underlag for og utvikling av retningslinjer inngår.

En referansegruppe er oppnevnt i tilknytning til forprosjektet. Referansegruppen har bestått av Bente Næss og Thoralf Thorsen; Miljøverndepartementet, Bjørg Veisten; Nærings- og energidepartementet, Roar Johannessen; Statens forvaltningstjeneste og Astor Tjervaag; Norsk Hydro AS.

Forprosjektet har pågått i tidsrommet mai til oktober 1994.

Prosjektleder for MiljøKompetanse AS har vært Nancy Sand. Hilde Jervan, frittstående konsulent, har deltatt i deler av prosjektet.

---

Sammendrag

Et fremtidig mål er å innarbeide hensynet til bærekraftig utvikling i all samfunnsplanlegging og sektorpolitikk. Et område som står sentralt er tiltak for et mer bærekraftig forbruksmønster. Regjeringen har igangsatt Program for Statlig Innkjøp, og innenfor dette programmet har Miljøverndepartementet ansvaret for prosjektet Grønn Statlig Innkjøpspolitikk. Formålet er å stimulere til at produksjons- og forbruksmønstre endres i en bærekraftig retning som gir lavere forbruk og mindre press på naturressursene.

De statlige innkjøp utgjør en vesentlig del av forbruket av varer og tjenester i Norge. Staten som innkjøper har derfor stor innflytelse og mulighet for å være med å påvirke markedet for mer miljøvennlige produkter og bidra til at disse blir konkurransedyktige.

Flere andre land har de senere år arbeidet med å utvikle en grønn statlig eller offentlig innkjøpspolitikk. For de fleste har en todelt målsetting ligget til grunn, nemlig å redusere miljøbelastningene fra offentlig forbruk og å påvirke denne utviklingen i samfunnet forøvrig. Vi har spesielt vurdert erfaringer fra sentrale land i Europa, samt EU og USA. I tillegg er erfaringene fra Lillehammer-OL vurdert, samt statlige erfaringer hittil i Norge.

Denne rapporten tar for seg viktige elementer i en grønn statlig innkjøpspolitikk. De enkelte momentene må avklares i forbindelse med den videre gjennomføringen av prosjektet. Når en grønn statlig innkjøpspolitikk skal gjennomføres i praksis vil en ytterligere konkretisering og kvantifisering av målene være aktuelt, og dette må også relateres til den enkelte organisasjon.

Forankringen av en grønn statlig innkjøpspolitikk har betydning for hvilken gjennomslagskraft den får i statlig sektor. Jo høyere ambisjonsnivå man har, desto sterkere må forankringen være for å sikre muligheter for resultatoppfølging og kontroll. Det er naturlig at en grønn statlig innkjøpspolitikk forankres i sektorene som har ansvar for statlige innkjøp, dvs. Nærings- og energidepartementet og Administrasjonsdepartementet. Miljøverndepartementet vil naturlig måtte fungere som premissleverandør og pådriver.

I rapporten pekes det på at det er viktig å avklare ambisjonsnivået ved å definere målet for en grønn statlig innkjøpspolitikk. Valg av strategi og virkemidler og utforming av retningslinjer er avhengig av om målet er å integrere miljøhensyn i innkjøp til statsforvaltningen eller bærekraftig forbruk i hele statlig sektor. Dersom målet er å integrere miljøhensyn i innkjøp av varer og tjenester til staten, vil det sentrale elementet være å utvikle miljøkriterier for ulike produktgrupper. Viktige sider ved forbruksmønsteret kan trekkes inn ved at rutinene knyttet til bruken av produktene inkluderes når miljøkriterier defineres.

Målgruppene for en grønn statlig innkjøpspolitikk må også defineres. Viktige målgrupper vil være alle som er involvert i innkjøpsprosessen i staten, de ansatte, dvs. brukerne av produktene, ledelsen i statlige virksomheter og leverandørene.

Prioritering av innsatsområder er viktig for å få resultater. Her kan man konsentrere seg om produktgrupper hvor staten har en vesentlig andel av forbruket og dermed kan påvirke markedet med sine miljøkrav. Produktgrupper som har stor synlighet er også viktig fordi de har en pedagogisk effekt. Valg av produktgrupper ut fra den miljøbelastning de medfører er viktig for å oppnå størst mulig miljøgevinst. I praksis er det aktuelt å prioritere produktgrupper som omfattes av rammeavtalene for kjøp til staten, fordi de kan anvendes av alle innkjøpere i staten, og dermed får en effektiv spredning.

Et viktig moment er å definere miljøkriterier ved statlige anskaffelser. Dette vil være retningslinjer for hvilke valg som er de minst miljøbelastende. Innkjøp omfatter valg av både produkt og leverandør, og miljøkravene må omfatte begge deler. Miljøkrav til leverandørene må sees på som en del av leverandørutviklingen man ønsker å oppnå, ved at leverandører som oppfyller miljøkrav får et konkurransefortrinn i det miljøbevisste markedet.

Videre inneholder denne rapporten forslag til kriterier og retningslinjer for en grønn statlig innkjøpspolitikk. Retningslinjene inneholder miljøkriterier for valg av produkter og leverandører, og hvordan disse miljøkriteriene kan innarbeides i innkjøpspraksis. Miljøkriteriene tar utgangspunkt i offisielle miljømerkingsordninger, spesielt den nordiske svanemerkingen. Det er også foreslått å utforme egne miljøkrav ved statlig innkjøp, dersom det ikke finnes offisielle miljømerkingskriterier. Miljøkrav til leverandørene tar utgangspunkt i offisielle miljøstyringssystemer, bl.a. norske Internkontroll-forskrifter, og EUs ordning for miljøledelse og miljørevisjon (EMAS).

For å få resultater må miljøkriteriene innarbeides i innkjøpspraksis, spesielt ved innhenting og vurdering av anbud. Miljøopplysningene må inngå i en helhetsvurdering sammen med hensynet til pris, kvalitet, serviceapparat mv. Produktene må vurderes gjennom hele dets livsløp, også med hensyn til kostnader ved bruk, drift og avfallsbehandling. Miljøkravene må utformes på en slik måte at de ikke kommer i konflikt med EØS-forskriftenes bestemmelser.

Avslutningsvis inneholder rapporten forslag til integrering i sektorene. Dette innebærer forankring i lover og forskrifter om offentlig innkjøp. Videre er det foreslått hvordan en grønn statlig innkjøpspolitikk kan gis en effektiv organisering ved at den forankres i et vedtak i ledelsen i den enkelte statlige virksomhet og innarbeides i virksomhetsplanene. Oppnådde resultater bør rapporteres årlig. Informasjon og opplæring av de berørte målgrupper er avgjørende for å lykkes med innføring av grønn statlig innkjøpspolitikk.

1.0 Innledning

Regjeringen har igangsatt et Program for Statlig Innkjøp, med Administrasjonsdepartementet (AD) som ansvarlig departement. Formålet med programmet er å iverksette tiltak som kan bidra til å effektivisere og profesjonalisere den statlige innkjøpsvirksomheten, samt å bidra til at staten framstår med en mer enhetlig innkjøpspolitikk. I følge innkjøpsprogrammet "... skal staten bidra til at samfunnets ressurser utnyttes bedre, og til utvikling av et konkurransedyktig næringsliv i Norge. Nytenkning, kvalitet og miljøhensyn står sentralt i Innkjøpsprogrammet." [ Effektive statlige innkjøp. Prosjektoversikt for Program for Statlige Innkjøp. Versjon 5.0. 23.08.94. AD ]

Innenfor dette programmet har Miljøverndepartementet ansvar for prosjektet Grønn Statlig Innkjøpspolitikk. Prosjektet tar utgangspunkt i Stortingsmelding nr. 46 (88-89) om Miljø og utvikling der uttrykkes at "..hensynet til bærekraftig utvikling (skal) innarbeides i all samfunnsplanlegging og sektorpolitikk", og videre at "offentlige innkjøpsordninger skal rettes mot miljøvennlige produkter". På konferansen i Oslo i januar 1994 om bærekraftig forbruk ble det understreket at et av målene for fremtiden er å få det enkelte lands myndigheter til å utvikle og praktisere miljøkriterier i statlig anskaffelsespolitikk. Dette er også et av tiltakene i Agenda 21 fra Rio-konferansen om miljø og utvikling (jfr. Stortingsmelding nr. 13 (1992-1993).

Bakgrunnen for dette er en økende miljøpolitisk fokusering på produkter og forbruksmønster etter at man i stor grad har fått kontroll med de store enkeltutslippene fra industrien. Viktige problemstillinger nå er unødvendig overforbruk av ressurser og forurensning knyttet til produksjon og transport av varer og tjenester. Ved produksjon av varer gjelder det spesielt bruk av naturfremmede stoffer hvor man har lite kjennskap til langsiktige helse- og miljøvirkninger. For å skape endringer er kunnskap og holdninger hos produsenter og forbrukere viktig. Staten som innkjøper har her en viktig rolle å spille.

De statlige innkjøp utgjør en vesentlig del av forbruket av varer og tjenester i Norge. Derfor har staten som innkjøper stor innflytelse på hvilke produkter som blir tilbudt på markedet og den innflytelsen kan brukes til miljøets fordel. Ved å etterspørre mindre miljøbelastende produkter, kan innkjøpere i staten være med å skape markeder for nye og mer miljøskånsomme produkter og sikre at disse blir konkurransedyktige. Effekten forsterkes dessuten ved at de krav staten stiller til sine leverandører fort blir fulgt opp av andre aktører i markedet. Det blir derfor viktig å utvikle policy og retningslinjer for hvordan staten skal ta miljøhensyn i sin innkjøpspolitikk med sikte på at det blir de minst miljøskadelige produkter som velges når innkjøp foretas.

Hovedmålet for dette prosjektet er å utvikle retningslinjer for praktisering av en grønn statlig innkjøpspolitikk der kriterier for produktets miljøvirkninger er tatt med.

Prosjektet er delt inn i 3 faser. Første fase er et forprosjekt der underlag for og utvikling av retningslinjer inngår. I fase 2 tar man sikte på å gjennomføre demonstrasjonsprosjekter innen utvalgte varegrupper, mens fase 3 omfatter en samlet evaluering med sikte på policy og retningslinjer for en grønn statlig innkjøpspolitikk.

Denne rapporten omhandler fase 1 som omfatter informasjonsinnhenting og forslag til kriterier og retningslinjer. Med utgangspunkt i erfaringer og gjennomgang av dagens praksis ser vi på hvilke faktorer som har betydning ved utforming av en grønn statlig innkjøpspolitikk, og hvordan kriterier og retningslinjer for en grønn statlig innkjøpspolitikk kan utformes.

2.0 Erfaringer med grønne innkjøp

Flere andre land har i løpet av de senere årene arbeidet med å utvikle en grønn statlig eller offentlig innkjøpspolitikk. Disse erfaringene, samt erfaringer fra Lillehammer-OL, kan gi et godt underlag for å utvikle kriterier og retningslinjer for norske forhold. Det er lagt spesiell vekt på å vurdere erfaringene fra Danmark, som, av de nordiske land, er kommet lengst i dette arbeidet. Informasjonen i dette kapittelet er innhentet gjennom studier av rapporter og litteratur, telefonintervjuer og møter.

2.1 Danmark

I Danmark har man valgt en systematisk og omfattende tilnærming til en grønn innkjøpspolitikk, somomfatter hele offentlig sektor. Det ble lagt ned mye arbeid innledningsvis i prosjektet med å velge utproduktgrupper og siden utarbeide miljøvurderinger for disse. Gjennomføring har til nå vært frivillig, mendet vurderes å pålegge departementene å utarbeide egne handlingsplaner for en grønn innkjøpspolitikk medhjemmel i Miljøbeskyttelsesloven.

Med utgangspunkt i Handlingsplan for miljø og utvikling tok regjeringen i Danmark i 1990 et initiativ til en offentlig grønn innkjøpspolitikk. Samtidig ble det vedtatt en ny miljøbeskyttelseslov som pålegger offentlige myndigheter å virke for lovens formål ved blant annet innkjøp og forbruk. I kommentarene til denne loven fremheves det at offentlige myndigheter har en særlig forpliktelse til å fremme anvendelsen av renere teknologi og kjøpe varer som ikke forårsaker forurensing og spill av ressurser.

På denne bakgrunn utarbeidet Miljøstyrelsen i 1991 en "strategi til fremme av en offentlig grønn innkjøpspolitikk". Formålet med dette var:

· å redusere miljøbelastningen som følge av offentlig produksjon og forbruk,

· gjennom det offentlige forbruk tilskynde det øvrige samfunn til også å anvende miljø- og ressursvennlige, herunder energiriktige, produkter og produksjonsmetoder.

Intensjonen var at man ved offentlige innkjøp skal stille krav om at produkter og produksjonsmetoder skal være miljø- og ressursvennlige, i tillegg til krav til kvalitet, funksjon, pris, leveringssikkerhet osv.

Grønne innkjøp ble noe senere definert som "innkjøp der det tillegges betydning å ivareta hensyn til hele det kretsløp som stoffer og materialer gjennomløper med henblikk på å redusere miljøbelastningen og begrense spill av naturressurser mest mulig." [ Offentlig grøn indkøbspolitik. Miljøstyrelsen 1993.]

På denne bakgrunn ble det igangsatt ett to-delt prosjekt: "Grøn statslig indkøbspolitik" og "Offentlig, grøn indkøbspolitik" som omfattet innkjøp til kommuner og amt. Delprosjektene gjennomføres i nært samarbeid med Energistyrelsen og Statens Indkøb som begge er representert i styringsgruppene for prosjektene. Vi har konsentrert oss om den statlige delen av prosjektet.

Første fase i prosjektet besto i å kartlegge vesentlige produksjons- og produktområder og utpeke innsatsområder, der staten via innkjøp og produksjon kan fremme anvendelse av mindre miljøbelastende produksjonsmetoder og produkter.

Kriterier for valg av innsatsområder var innkjøpsvolum, dvs. statens andel av samlet innkjøp, miljøforhold, dvs. om det er vesentlige miljøproblemer knyttet til produktene, og muligheter, dvs. om det finnes renere teknologi og muligheter for å redusere miljøbelastningene. Det ble også lagt vekt på den pedagogiske effekten av at staten går foran og etterspør et mer miljøvennlig alternativ.

Fem innsatsområder ble vedtatt: EDB-utstyr, kontormaskiner, kontormøbler, rengjøring og maling, samt kantineservice. Innenfor disse innsatsområdene ble følgende produkter valgt ut for nærmere miljøvurdering: printere, kopimaskiner, terminalbord, rengjøringsmiddel med en veldefinert funksjon, og engangs/flergangsservice til kantine.

For å foreta miljøvurderinger av hver produktgruppe ble det nedsatt arbeidsgrupper med deltakelse av Miljøstyrelsen, Statens Indkøb, Energistyrelsen, leverandører/industri og arbeidsmiljøinstanser. Konklusjoner om hvilke miljøhensyn som bør inngå ved innkjøp ble vedtatt av arbeidsgruppene og deretter godkjent av styringsgruppen for prosjektet. Arbeidet baserte seg på en metode for livsløpsanalyser som var utarbeidet i forbindelse med EUs miljømerkeordning. Man tok også utgangspunkt i andre offisielle miljøkriterier; det nordiske svanemerket og det tyske miljømerket "Blå Engel", der disse forelå. Ingen EU miljømerke-kriterier var vedtatt på det tidspunktet. På denne bakgrunn ble det utarbeidet miljøkriterier for de utvalgte produktgruppene.

Man innhentet også erfaringer med grønn statlig innkjøpspolitikk i_praksis. Dette ble gjort ved å studere erfaringer fra Sverige og (Vest)Tyskland, og det ble også gjennomført et pilotprosjekt i 1992 i 3 danske statlige institusjoner med innkjøp av 4 produkttyper. Erfaringene fra disse pilotprosjektene var at viktige forutsetninger for å lykkes med grønne innkjøp var målrettet saklig informasjon direkte til ledelse, innkjøpsansvarlige og brukere, samt en anerkjent garanti for kvaliteten på de nye miljøskånsomme produktene. Prisen på produktene har ikke vært en vesentlig barriere.

Etter at miljøvurderingene var utarbeidet ble det laget brosjyrer om de ulike produktgruppene inkludert de produktgruppene som var undersøkt i den kommunale delen av prosjektet. Brosjyrene er distribuert i 1994, og er mottatt med stor interesse. Distribusjon har delvis skjedd gjennom ulike arbeidstakerorganisasjoner. Det er forøvrig for tidlig å si noe om hvilken effekt brosjyrene har fått.

Miljøstyrelsen har valgt å utarbeide konkrete miljøvurderinger som kan benyttes ved offentlige innkjøp, men gjennomføringen i det enkelte departement eller etat har til nå vært frivillig. I forbindelse med utarbeidelsen av Miljøstyrelsens nye handlingsplan for oppfølging av en grønn innkjøpspolitikk er det imidlertid under vurdering å ta i bruk sterkere virkemidler, nemlig å pålegge departementene å utarbeide sin egen grønne innkjøpspolitikk med tilhørende handlingsplan for oppfølging. Denne type pålegg er det muligheter for gjennom Miljøbeskyttelsesloven.

Miljøstyrelsen har valgt et nært samarbeid med Statens Indkøb for å sikre at miljøvurderingene innarbeides og spres gjennom deres rammeavtaler. Disse avtalene inngås av Statens Indkøb og kan benyttes av statlige virksomheter gjennom et abonnementssystem. Miljøstyrelsen arbeider også for å få til en konkret resultatmåling gjennom deres rapporteringssystem. Informasjonsbrosjyrene ble utgitt i et samarbeid mellom Miljøstyrelsen og Statens Indkøb, og det er under planlegging en felles håndbok for grønne innkjøp som skal inneholde generell miljøinformasjon, og stoff om miljøvurderinger av produkter, om miljømerker, om energimerking, om de innsatsområder som er utpekt osv. Miljøstyrelsen tar også sikte på å utarbeide flere miljøvurderinger knyttet til de rammeavtalene som fortløpende inngås. Statens Indkøb har forøvrig blitt omorganisert i løpet av prosjektet og henvender seg til både stat og kommuner.

Statens Indkøb påpeker betydningen av å avklare rollefordelingen mellom miljømyndigheter og innkjøpsforvaltningen. Miljøstyrelsen skaper holdninger og på den måten etterspørsel. Statens Indkøb skal dekke denne etterspørselen,- men det er vanskelig for dem å påvirke holdninger.

Det danske prosjektet har til nå manglet systemer for resultatmåling og oppfølging. Man er derfor usikker på de reelle resultatene og kan foreløpig ikke dokumentere eventuelle endringer i innkjøpene. Man har også kommet til at en statlig grønn innkjøpspolitikk må integreres i de statlige virksomheters egen planlegging og styring. Gjennomføring utelukkende basert på frivillighet, og spredning av miljøvurderingene gjennom rammeavtalene og informasjonsbrosjyrer, er ikke tilstrekkelig for å få resultater.

Styrken ved Danmarks fremgangsmåte og utforming av en grønn innkjøpspolitikk er prioritering avproduktgrupper som har gitt mulighet for å utarbeide omfattende og konkrete miljøkriterier for disseproduktene. Samarbeidet med Statens Indkøb er også en styrke fordi det har ført til rask innarbeiding avdisse miljøkriteriene i de statlige rammeavtalene. Svakheten er manglende system for resultatmåling ogoppfølging, og at det ikke er utarbeidet retningslinjer for å integrere en grønn innkjøpspolitikk idepartementenes og statsetatenes egen planlegging og styring.

2.2 Tyskland

I Tyskland er det utarbeidet omfattende miljøkriterier beregnet på hele offentlig sektor. Miljøkriterienebaserer seg på det tyske offisielle miljømerket, og spres via en egen håndbok. Forskrifter for offentligeanskaffelser gir hjemmel for å stille miljøkrav, men gjennomføring i den enkelte etat er frivillig.

"Umweltfreundliche Beschaffung", dvs. miljøvennlige anskaffelser - vokste fram som et begrep i Tyskland allerede på begynnelsen av 1980-tallet. I regi av Umweltbundesamt (UBA, tilsvarer SFT) ble det satt i gang et pilotprosjekt for miljøvennlige anskaffelser i to kommuner. Med utgangspunkt i erfaringene fra prosjektet ble den første håndboken for miljøvennlige innkjøp i det offentlige utgitt i 1987. Håndboken er siden blitt revidert flere ganger, sist i 1993.

Utgangspunktet for miljøvennlige innkjøp er at det offentlige gjennom miljøpolitikken har et spesielt ansvar for å gå foran med et godt eksempel for dermed å påvirke andre deler av samfunnet og leverandørene til å utvikle mer miljøvennlige produkter.

Hele den offentlige sektor er omfattet av innkjøpspolitikken. Det omfatter såvel stats- og kommuneforvaltningen, andre offentlige etater og institusjoner og forvaltningsbedrifter. Målgruppen er først og fremst personer som arbeider med offentlige innkjøp.

Offentlige innkjøp er regulert gjennom retningslinjer og forskrifter for offentlige innkjøp av varer og tjenester, herunder en egen forskrift for anskaffelser i forbindelse med bygg (nybygg, oppussing, sanering, etc.). Disse gir innkjøperne hjemmel til å stille miljøkrav, ved at de betraktes som kvalitetskrav.

Det er ikke pekt ut spesielle innsatsområder for innkjøpspolitikken. Siden den inkluderer hele den offentlige sektor, må den være ganske altomfattende for å være relevant for mange ulike typer etater og institusjoner. Eksempler på områder som omfattes av innkjøpspolitikken er drift og utrustning av kontorer, kantinedrift, innkjøp og vedlikehold av kjøretøyer, byggevirksomhet, vann- og energiforsyning og avfallshåndtering og - gjenvinning.

Miljøkravene tar utgangspunkt i offisielle miljøkriterier der disse finnes. På andre områder har UBA selv definert krav. Det tyske offisielle miljømerket "Der blaue Engel" har eksistert siden 1977.

Det viktigste virkemiddelet for spredning av miljøvennlige innkjøp er håndboken for miljøvennlige anskaffelser. På hvert av områdene gir den konkrete råd og veiledning om hvordan man kan integrere miljøhensyn i innkjøp og hvordan man kan gå over til nye metoder for å redusere miljøbelastninger (f.eks. endringer i rengjøringsmetoder, malingsfjerning fra fasader etc.). I tillegg gir den mer generell veiledning i hvordan man som innkjøper kan gjøre miljøvurderinger, informasjon om offisielle miljømerkeordninger og forholdet til EUs lovgivning.

UBA har gitt støtte til en rekke prosjekter i kommuner, offentlige etater og institusjoner, men også enkelte private virksomheter for å gjennomføre en grønn innkjøpspolitikk. Ved å vise til gode eksempler ønsker man påskynde en spredning av grønne innkjøp, i forhold til det som en håndbok alene kan gi.

Likevel viser erfaringene fra kommunene at selv om mange har fastsatt målsettinger for mer miljøvennlige innkjøp, er det langt færre som har omsatt dette i praktisk handling. Innkjøperne har ofte vanskeligheter med å stille miljøkrav, og det er et stort behov både for opplæring og for informasjon om produkter. Det har også vist seg at de fleste initiativene til å gjennomføre en grønn innkjøpspolitikk kommer fra miljøbevisste og engasjerte medarbeidere, og i mye mindre grad fra politikere eller ledelsen. [ Forschungsprojekt "Umweltfreundliche Beschaffung in Kommunen" im Auftrag des Umweltbundesamtes. Institut für Stadtforschung und Strukturpolitik GmbH. Berlin 1992.]

I Tyskland har man valgt å la innkjøpspolitikken være svært omfattende, både med hensyn til hvem den er rettet mot og innsatsområder. Den er ment som et tilbud til hele den offentlige sektor, der det er opp til den enkelte organisasjon (eller til den enkelte innkjøper) å integrere miljøhensyn i innkjøp. Dette må også ses i lys av at delstatene og lokale myndigheter i Tyskland har et utstrakt selvstyre, som begrenser føderale myndigheters rett til å gi pålegg. Det betyr at informasjon og andre tiltak som kan motivere blir de viktigste virkemidlene for spredningen av mer miljøvennlige innkjøp.

Styrken ved Tysklands fremgangsmåte og utforming av en grønn innkjøpspolitikk er utarbeidelsen avkonkrete og omfattende miljøkriterier for samtlige produktgrupper og områder som er aktuelle i offentligsektor. Svakheten ved deres system er at de ikke kan pålegge statlige etater å innføre miljøkravene. Istedet legger de stor vekt på informasjon og motiverende tiltak gjennom f.eks. pilotprosjekter.

2.3 Sverige

Sverige har ikke utformet en grønn statlig innkjøpspolitikk. Ulike tiltak og prosjekter som er igangsatt haringen klar offentlig forankring. Miljøkriterier som brukes ved statlig innkjøp er i stedet kommet framiljøvernorganisasjoner og enkeltetater innen det offentlige.

Miljö- och naturresursdepartementet i Sverige har et generelt prinsipp om å kjøpe inn minst mulig miljøbelastende produkter, men det er ikke definert konkrete kriterier eller retningslinjer for dette. En miljøanalyse av departementet ble gjennomført i 1993. Denne endte opp med noen forslag til tiltak, for eksempel innkjøp av resirkulert papir og batterier med mindre innhold av tungmetaller, innføring av bedre avfallssortering og økt brukt av elektronisk post.

Ansvaret for å utarbeide retningslinjer for offentlig innkjøp ligger hos Finansdepartementet. Regjeringen har påpekt i forbindelse med finanslovsforhandlinger i 1989/90 at myndighetene skal ta "vederbörliga" miljøhensyn ved innkjøp. Riksrevisjonsverket utarbeidet forøvrig i 1991 en brosjyre i samarbeid med Landstingforbundet og Svenska kommunforbundet om "Miljöhensyn vid upphandling". Brosjyren gir veiledning om generelle hensyn innkjøpere kan ta og hvordan miljøkravene kan utformes. Det er ikke fulgt opp med andre tiltak overfor innkjøpere.

Innkjøp i Regjeringskanselliet foretas gjennom Forvaltningskontoret, tilsvarende Seksjon Innkjøp i Statens forvaltningstjeneste i Norge. Disse har til en viss utstrekning lagt vekt på miljøhensyn ved innkjøp. Forøvrig inngår Postens Innkjøpssentral avtaler vedrørende kontorrekvisita og kontorutstyr som andre statsinstitusjoner kan benytte. Her har man også lagt vekt på å stille miljøkrav til produktene.

Närings- och teknikutvecklingsverket har i samarbeid med Naturskyddsforeningen og TCO (arbeidstakerorganisasjonen) satt i gang et prosjekt for å utvikle "ett kontorsrum som er miljøanpassat, energieffektivt och ergonomisk rett utformat." I prosjektet utarbeides anbudsretningslinjer og innkjøpsråd basert på offisielle miljøkriterier fra hele verden i tillegg til organisasjonenes egne vurderinger i samråd med eksperter fra Miljövårdsberedningen, PreviaRikshälsan og Möbelinstitutet. Prosjektet har likhetstrekk med det norske prosjektet Grønt Kontor. De tre organisasjonene vil i løpet av 1995 utarbeide en håndbok og en produktliste. De har også laget en utstilling som turnerer. Dette prosjektet er imidlertid ikke forankret i en sentral beslutning, men er et konkret samarbeid mellom de tre utførende organisasjonene.

Grønne statlige innkjøp i Sverige er avhengig av at den enkelte statlige virksomhet gjør noe på egetinitiativ, eller benytter seg av de avtalene som er inngått av f.eks. Postens Innkjøpssentral. Det erikke vedtatt spesielle retningslinjer utover de generelle anbefalinger.

2.4 Storbritannia

Alle departementene i Storbritannia er pålagt gjennom en beslutning i Parlamentet å utarbeide en strategifor å integrere miljøhensyn i innkjøp og drift. Resultatene skal rapporteres årlig til Parlamentet. Det erikke fastlagt felles kriterier eller retningslinjer.

I forbindelse med meldingen til Parlamentet (White Paper) "This Common Inheritance" i 1990 om oppfølging av rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, besluttet Parlamentet at alle departementene skulle definere en strategi for "environmentally good housekeeping" innen utgangen av 1992. Det ble ikke fastlagt spesielle retningslinjer for dette arbeidet, og heller ikke lagt opp til noen felles koordinering. Departementene har derfor fulgt opp dette enkeltvis. Vi har spesielt vurdert erfaringene fra The Departement of the Environment (DOE).

De overordnede målsettingene for DOE i dette arbeidet er å bevare naturressursene og forhindre forurensning. Mer konkret er det utarbeidet målsettinger om å redusere energiforbruket, effektivisere papirforbruket, fase ut bruk av alle ozonødeleggende stoffer osv. Arbeidet omfatter både produkter, forbruksmønster og rutiner.

De viktigste målgruppen for DOE har vært deres egne innkjøpere og driftspersoner, samt departementets leverandører. I tillegg har DOE lagt vekt på å informere de andre departementene om sine tiltak for å gå foran med et godt eksempel og påvirke de andre i riktig retning.

Ut fra målsettingene har DOE definert miljøkrav til produkter med utgangspunkt i britisk lovgivning, EU-direktiver, samt generelle miljøprinsipper. Det legges vekt på energieffektivitet, bruk av resirkulerte materialer, ombruksprodukter og -emballasje. DOE ønsker å kreve miljømerkede produkter (EUmiljømerke), og at leverandørene har innført miljøledelsessystemer (f.eks. BS 7750). Dette er imidlertid vanskelig fordi det er svært få kriterier vedtatt og få produkter som er miljømerket, og bedrifter er ikke sertifisert i henhold til de nye miljøstandardene.

Miljøkravene DOE har stilt er generelle og skal gjelde ved alle innkjøp. I praksis har man likevel prioritert rammeavtalene, f.eks. for papir, møbler og EDB-utstyr. Eksempel på tiltak som er gjennomført er overgang til resirkulert papir og resirkulerte tonerkassetter.

Informasjon om miljøkravene til innkjøperne er innarbeidet i deres generelle innkjøpshåndbok. I tillegg har DOE utarbeidet en egen guide for leverandørene ("Selling to DOE"). De øvrige departementer informeres også om tiltakene. Denne informasjonsspredningen er forsåvidt gjensidig ved at alle departementene utveksler informasjon om tiltak og resultater.

I tillegg rapporteres resultatene årlig i regjeringens rapport til Parlamentet om oppfølgingen av meldingen This Common Inheritance.

I følge årsrapporten fra 1993 har de fleste departementene utarbeidet en strategi som forutsatt. Det viser seg imidlertid at disse er svært generelle, og at det er ikke definert noen konkrete mål eller kvantitative indikatorer å måle innsatsen i forhold til. [ ENDS Report 232 Mai 1994 s. 17.] I løpet av 1994 skal forøvrig departementene vurdere mulighetene for å inføre et internt miljøledelsessystem for disse aktivitetene. Dette vil i så fall kunne sikre mer kontinuerlig oppfølging.

Erfaringene fra Storbritannia tyder på at selv om den grønne innkjøpspolitikken er forankret i en parlamentsbeslutning, og samtlige departementer er pålagt å utarbeide sin egen strategi, er det vanskelig å få resultater i praksis. Det har sammenheng med at konkrete målformuleringer og felles retningslinjer for innkjøp og rutiner ikke er utarbeidet, og at arbeidet tar tid. Et problem i den forbindelse er at det enkelte departement må stille egne krav fordi man ikke har formulert klare miljøkriterier på samme måte som Danmark og Tyskland, og at de offisielle systemene ikke er tilstrekkelig innarbeidet. Den årlige rapporteringen til parlamentet sikrer imidlertid offentlig innsyn i fremdriften og innebærer at saken hele tiden må stå på dagsorden.

Styrken ved fremgangsmåten og utformingen av en grønn statlige innkjøpspolitikk i Storbritannia erforankringen i en Parlamentsbeslutning og den årlige rapporteringen tilbake til Parlamentet. Dette førertil at alle Departementene må innarbeide dette i sine planer. Svakheten er at det ikke er utarbeidet fellesmiljøkriterier og retningslinjer, og at gjennomføringen ikke koordineres mellom departementene.

2.5 USA

I USA har Presidenten fastsatt en forskrift om grønne innkjøp. Forskriften pålegger statsetatene i denføderale forvaltningen å innføre en grønn innkjøpspolitikk, og den inneholder klare kriterier ogretningslinjer for dette. Resultatene skal rapporteres årlig til Environmental Protection Agency.

I oktober 1993 fastsatte Presidenten en forskrift (Executive Order) for å fremme grønne innkjøp i den føderale forvaltningen. Den skal styrke forvaltningens rolle som opplyst og miljøbevisst forbruker, og bidra til å effektivisere bruken av naturressurser gjennom forebygging av forurensninger og avfall og økt gjenvinning. I tillegg regner man med at kravene vil bidra til utvikling av ny teknologi og produkter og dermed skape nye markedsmuligheter og økt sysselsetting i privat sektor. Forskriften skal innarbeides i "Federal Acquisition Regulation".

I forskriftene blir de enkelte statsetatene pålagt å fastsette konkrete mål for å redusere og gjenvinne avfall som skal være oppnådd innen 1995, samt fastsette årlige målsettinger for hvor stor andelen resirkulerte produkter skal utgjøre av innkjøpene.

Forskriften spesifiserer retningslinjer for innkjøpene. Det legges vekt på å unngå materialkrav som forutsetter bruk av jomfruelige ressurer, og at spesifikasjonene i stedet skal stimulere til økt bruk av miljøtilpassede produkter, herunder resirkulerte og resirkulerbare produkter og ombruk av produkter og avfallsminimering. Kostnadene i hele livsløpet til produktene skal tas i betraktning.

På de områdene der Environmental Protection Agency (EPA, som tilsvarer SFT) har utarbeidet miljøkriterier skal 100% av innkjøpene oppfylle eller være bedre enn kravene. Kriterier finnes for betong og sement som inneholder flyveaske (f.eks. fra kullkraftverk), resirkulerte papirprodukter, smøreolje basert på spillolje, regummierte dekk og isolasjonsmateriale basert på resirkulerte råvarer. Det skal imidlertid tas hensyn til pris, kvalitet og tilgjengelighet for produktene. Et viktig moment her er at etatene har fått mulighet til å velge papirprodukter med høyere pris dersom de er laget av resirkulert papir. Alle besparelser knyttet til avfallsminimering kan benyttes til å kjøpe inn dyrere resirkulerte kvaliteter.

EPA arbeider også med å utvikle miljøkriterier på andre områder, bl.a. rengjøringsmidler. Også myndighetenes energimerkeordning for EDBmaskiner (Energy Star) og miljømerkeordningen for kjøleskap (Golden Carrot) vil bli brukt i denne sammenheng.

For å sikre gjennomføring og oppfølging av kravene i forskriftene skal det utnevnes en miljøansvarlig på ledernivå innenfor hver av statsetatene (foreløpig har man startet ut med Forsvaret, administrasjonen, EPA og en annen etat som EPA velger ut). Hver etat skal definere målsettinger for avfallsminimering og gjenvinning som skal være oppnådd innen 1995. Det skal også fastsettes mål for innkjøp av resirkulerte produkter. Resultater skal rapporteres årlig til den miljøansvarlige, som igjen skal rapportere videre til EPA. Den miljøansvarlige skal også drive med informasjon og opplæring i sin etat, samt arbeide med leverandørutvikling.

EPA har det overordnede ansvar for oppfølging av den statlige innkjøpspolitikken. De har også ansvaret for å etablere en database over miljømessig alternative produkter og resirkulerte produkter. Databasen skal også inneholde opplysninger om kostnader og økonomiske gevinster knyttet til tiltak for å redusere avfall og gjenvinning, og metoder for avfallsminimering. Videre skal de lage en handlingsplan for hvordan forskriften skal følges opp i hele statsforvaltningen, herunder også hvordan eksisterende økonomiske støtteordninger kan utnyttes, og de skal tilby veiledning og hjelp til andre etater som arbeider med handlingsplaner.

Som følge av forskriften har EPA gjennomført en rekke interne tiltak, spesielt for å minimere avfall, spesielt papir, papp og utslipp av løsemidler fra hustrykkeriet. Presidenten har også besluttet å gjøre Det Hvite Hus til et miljøpolitisk utstillingsvindu ved å gjennomføre omfattende enøk- og miljøtiltak, knyttet til både investeringer og drift. Det har i den forbindelse vært gjennomført en teknisk miljøanalyse og enøk-analyse for å kartlegge status og identifisere tiltak for å redusere forurensninger og avfall. Eksempler på tiltak er mer energieffektiv belysning og utfasing av KFK i kjøleutstyr. "Greening the White House" som programmet kalles, skal også benyttes i forbindelse med spredning, utdannelse og informasjon om muligheter og metoder for å redusere energiforbruk og miljøbelastninger.

Forskriften som den grønne innkjøpspolitikken er basert på, innebærer et detaljert pålegg til statsforvaltningen om hvordan miljøhensyn skal integreres i innkjøp og krav til avfallsminimering og gjenvinning. Pålegg om å utnevne egne miljøledere for dette arbeidet innebærer et system med klar ansvarliggjøring av etatene med kontroll og resultatoppfølging. Dette gir muligheter for å måle konkrete resultater og vurdere behov for nye tiltak. Myndighetene har også vektlagt næringslivs- og sysselsettingsperspektivet, ved at de ulike etatene er pålagt å bruke sin markedsmakt til å fremme utvikling og bruk av miljømessig bedre produkter og på den måten bidra til å skape nye forretningsmuligheter i det private næringsliv.

Samtidig gir innføringen av en miljøpolitikk i Det Hvite Hus et konkret eksempel på at det faktisk er mulig å integrere miljøhensyn i innkjøp, drift og rutiner. På den måten fremstår Det Hvite Hus som et godt eksempel overfor de målgrupper der andre virkemidler mangler. Mens man pålegger statsforvaltningen å ta miljøhensyn i innkjøp og rutiner, bruker man med andre ord eksemplets makt for å vise at det både er mulig og lønnsomt å redusere miljøbelastninger i eget hus.

USA har utarbeidet klare kriterier og retningslinjer for hvordan miljøhensyn skal innføres i innkjøp og drift.Det er også lagt opp et system for rapportering for å måle resultater.

2.6 Sammendrag av viktige momenter i andre land

Tabell 1 viser at den grønne innkjøpspolitikken i Danmark, Tyskland, Storbritannia og USA har noen viktige prinsippielle forskjeller. Disse forskjellene må forstås på bakgrunn av kulturforskjeller og ulike styringsmodeller i de ulike landene.

Alle landene, med unntak av Storbritannia, har etablert en to-delt målsetting om å redusere miljøbelastningene fra offentlig forbruk, og å påvirke samfunnet forøvrig og skape markeder for mer miljøskånsomme produkter. USA går lengst i å definere nye markedsmuligheter og økt sysselsetting som mål for sin grønne innkjøpspolitikk. Storbritannia har begrenset seg til å ha som mål å redusere miljøbelastningene fra departementenes forbruk.

Landene har valgt ulik tilnærming når det gjelder å definere miljøkriterier til bruk for innkjøpere. Danmark, Tyskland og USA har utviklet konkrete miljøkrav. I Tyskland baserer man seg i stor grad på tyske miljømerkingskriterier, og USA bruker merkeordninger der disse finnes, f.eks. Energy Star. USA har imidlertid ikke generelle offisielle miljømerkingsordninger i likhet med Norden, Tyskland og EU. Miljøstyrelsen i Danmark bruker det nordiske svanemerke som referanse og tilleggsanbefaling. (Danmark er ikke med i den nordiske ordningen.) I Storbritannia utarbeider hvert departement sine egne miljøkrav.

Retningslinjer for praktisering av en grønn innkjøpspolitikk er det først og fremst USA som har utarbeidet. Dette har sammenheng med en sterk forankring i forskrift fra Presidenten hvor statsetatene pålegges å innføre grønne innkjøp. Både Danmark og Tyskland har valgt en frivillig innføring av en grønn innkjøpspolitikk. Danmark har innført miljøkravene i statens rammeavtaler og har under vurdering å pålegge gjennomføring i departementene med hjemmel i Miljøbeskyttelsesloven. Retningslinjene i Storbritannia har vært av generell karakter, spesielt knyttet til den årlige rapporteringen til Parlamentet.

	Mål	Målgrupper	Policy	Forankring	Ansvar
DANMARK	Redusere miljøbelastningen fra offentlig forbruk Skape markeder og påvirke resten av samfunnet til å velge miljøvennlig	Staten Kommuner Amt	Å ivareta hensynet til produktenes livsløp for å redusere miljøbelastningen og begrense spill av naturressurser	Handlingsplan for miljø og utvikling Miljøbeskyttelsesloven	Miljøstyrelsen Energistyrelsen Statens Indkø
TYSKLAND	Redusere miljøbelastningen fra offentlig forbruk	BUND-nivå (Ministeriene, postvesen mm)	Ingen spesiell policy definert	Lov om offentlig anskaffelser	Umweltbundesamt(UBA)
	Offentlig sektor være forbilde og påvirke markedet	Lokalt nivå (Delstat, kommuner)		(Miljø= kvalitetskrav)
STORBRITANNIA	Redusere miljøbelastningen fra departementenes forbruk. housekeeping"	Alle departementene	Bevare naturressursene og forhindre forurensning	White Paper This Common Inheritance	Hvert departement ansvarlig for egen gjennomføring
USA	Redusere miljøbelastningen fra forv. forbruk Skape nye markedsmulig heter og økt sysselsetting -	Den Føderale forvaltningen	Effektivisere bruken av naturressurser gjennom å forebygge forurensning og avfall	Forskrift (Executive Order) fra Presidenten	Environmental Protection Agency(EPA)

FORTS.	Miljøkriterier	Retningslinjer	Rapportering	Prioritering
DANMARK	Egne miljøvurderinger utarbeidet av Miljøstyrelsen / arbeidsgrupper I tillegg anbefales off. miljømerker (EU, Svanen)	Retningslinjer ikke utarbeidet Spredning gjennom brosjyrer og rammeavtaler	Ingen spesiell rapportering foreløpig Frivillig gjennomføring til nå.	5 områder / produktgrupper valgt ut fra volum, miljøbelastning og muligheterfor miljøforbedringer
TYSKLAND	Miljømerke-krit. Blå engel bruker der disse finnes. I tillegg har UBA utviklet egne miljøkriterier i samarbeid med forskningsmiljøer	Ingen spesielle retningslinjer utarbeidet. gjennom Håndbok for miljøvennlige anskaffelser.	Ingen rapportering Frivillig gjennomføring	Samtlige områder som omfattes av offentlig innkjøp / forvaltning er inkludert fra kontorutstyr til energiforsyning
STORBRITANNIA	Miljøkrav definert med utgangspunkt i lovgivning og generelle miljøprinsipper	Samtlige dep. er pålagt å utarbeide egen strategi Ellers ingen konkrete retningslinjer	Årlig rapport til Parlamentet	Ikke definert I praksis - rammeavtalene

2.7 Grønne innkjøp i EU

I EUs program for miljø og utvikling "Towards sustainability", (EU 1993), er et av tiltakene at alle sentrale myndigheter skal innarbeide programmets målsettinger i deres administrasjon, derunder innkjøpspolitikk.

EU-kommisjonen har for egen del vedtatt å bruke resirkulert papir (målsetting om 80% innen utgangen av 1994), redusere papirforbruket (f.eks. ved to-sidig kopiering), og sortere og gjenvinne papiravfall, i det en studie viser at 85% av avfallet er papiravfall. Det er aktuelt å innarbeide miljøstandarder i EUkommisjonens regler for "contracting out services".

EU arbeider med en strategi for hvordan miljøhensyn kan integreres i annen politikk og administrative prosedyrer. Dette vil også inkludere EU-kommisjonens innkjøpspolitikk.

Miljøkrav i forhold til EUs regelverk

I denne undersøkelsen har vi spesielt vurdert danskenes erfaringer med å stille miljøkrav i forhold til EUs regelverk. Miljøstyrelsen i Danmark foretok i 1993 i forbindelse med prosjektet Offentlig grøn indkøbspolitikk en vurdering av "EFreglers betydning for grønne indkøb", som inneholdt en analyse av hvordan EFs (nå EU) regler påvirker offentlige myndigheters muligheter for å gjennomføre en miljøvennlig innkjøpspolitikk med hensyn til varer og materialer.

Miljøstyrelsen oppsummerte denne analysen med at Romatraktaten og EUs Innkjøpsdirektiv ikke er til hinder for å innarbeide miljøhensyn ved innkjøp, dersom man formulerer seg hensiktsmessig i forhold til reglene. Det kan imidlertid være vanskelig å stille strengere krav hvis en relevant standard (CEN/ISO) spesifikt regulerer miljøområdet eller produktet omfattes av et "totalharmoniseringsdirektiv", også kalt maksimumsdirektiv. Offentlige myndigheter kan ved innkjøp av slike produkter likevel innhente de ønskede opplysninger om produktenes miljømessige forhold og innarbeide disse ved det endelige valg etter et samlet økonomisk mest fordelaktig tilbud. Dersom det ikke finnes direktiver eller standarder kan man selv bestemme miljøstandarden, men den må være saklig begrunnet og ikke formulert ut fra et ønske om å favorisere danske produkter eller leverandører.

Miljøstyrelsen har derfor ved utarbeidelse av miljøkrav lagt vekt på å formulere spørsmål som leverandørene må gjøre rede for. For å unngå konflikter med regelverket formuleres miljøkravene med "bør", fremfor "skal". Utformingen skjer i samarbeid med Statens Indkøb. Erfaringene så langt er at så lenge man sørger for å formulere seg på en slik måte, er det fullt mulig å ta de ønskede miljøhensyn ved innkjøp.

2.8 Grønne innkjøp til Lillehammer-OL

Lillehammer-OL la vekt på å stille miljøkrav ved sine innkjøp. Målet var å redusere avfallet knyttet tilleveransene og produktene etter bruk. Miljøkravene ble integrert i anbudsinnbydelser og kontrakter i etnært samarbeid mellom innkjøpsavdeling og miljøkoordinator, men gjennomføring av dette var i stor gradavhengig av engasjerte enkeltpersoner. Mange leverandører reagerte positivt, og miljøkravene medførteikke kostnadsøkninger.

Lillehammer-OL definerte miljø som et av suksesskriteriene for vellykket gjennomføring av OL. Dette hadde utgangspunkt i stortingsvedtaket om OL som "miljøpolitisk utstillingsvindu". Miljøhensyn var derfor et viktig element i planleggingen og gjennomføringen av OL. Spesielt ble det lagt vekt på å unngå avfall og minimalisere avfallsmengdene.

Som et ledd i dette arbeidet ble det definert overordnede og generelle premisser for avfall og renovasjon. I tillegg til vanlige kravspesifikasjoner til funksjon, pris og kvalitet, ville man stille krav om at leverandørene må ta hensyn til det avfallet som vareleveransen skaper, og det avfallet som oppstår når varen har tjent sin hensikt.

Ut fra disse forutsetningene ble det utarbeidet et premissdokument "Anbefalte miljøhensyn ved innkjøp" i 1992, der miljøkravene skulle bidra til:

• valg av produkter og emballasje som skaper minst mulig avfall
• valg av produkter og emballasje hvor det tas miljø- og ressurshensyn ved produktenes fremstilling og bruk
• valg av produkter og emballasje som ikke inneholder miljøgifter eller hvor produksjonsprosessen ikke medfører bruk og utslipp av miljøgifter

I dokumentet ble det utarbeidet generelle miljøkrav til produkter, emballasje og leverandører. Eksempler på generelle krav var at svanemerkede produkter og resirkulerte og gjenvinnbare materialer foretrekkes og at leverandørene som minimum må oppfylle alle relevante lovbestemmelser til helse, miljø og sikkerhet. I tillegg ble det stilt spesifikke miljøkrav til produkter og emballasje. Utvalget av produktgrupper tok utgangspunkt i Lillehammer-OLs anskaffelsesplan. Noen grupper ble det ikke utarbeidet miljøkrav for, enten fordi det viste seg ikke å være relevant, eller fordi krav til produktene var definert gjennom sponsoravtaler ol.

Det ble også utarbeidet forslag til et system for oppfølging og revisjon av miljøkravene, spesielt med sikte på vurdering av dokumentasjon, "egenerklæring" fra leverandørene, samt om kontraktsforhold og revisjon.

Dokumentet ble distribuert både til saksbehandlere og innkjøpsavdelingen internt i OL-organisasjonen. Det ble brukt på flere måter:

· dokumentet ble brukt som bakgrunnsinformasjon for innkjøper

· relevante sider i dokumentet (generelle krav + spesifikke krav for den aktuelle produktgruppen) ble brukt som vedlegg ved anbudsinnbydelser

· miljøkravene ble integrert i anbudsforespørselen, og i noen tilfeller ytterligere konkretisert

I forbindelse med forhandlinger med leverandørene benyttet innkjøpsavdelingen miljøkoordinatoren i OL og engasjerte aktuelle fagmiljøer for å komme fram til konkrete miljøkrav ved inngåelse av avtaler.

Lillehammer - OL brukte også sin egen brosjyre "Olympiske Leker med Miljøprofil" som vedlegg til anbudsinnbydelsene, sammen med følgende generelle krav: "Leverandøren er inneforstått med at miljø er et av Lillehammer-OLs viktigste suksesskriterier og vil søke å benytte miljøvennlige løsninger i sin leveranse så langt som mulig."

Eksempel på anbudsinnbydelse fra Lillehammer-OL finnes i vedlegg 1.

Erfaringer i Lillehammer-OL

Stortingsvedtaket om vektlegging på miljø i planleggingen av OL var en viktig forutsetning for å få gjennomslag i organisasjonen, men oppfølgingen var i stor grad avhengig av at enkeltpersoner fulgte opp intensjonene. Dette varierte mellom avdelingene og den enkelte saksbehandler. Det var ikke forståelse for betydningen av dette på alle nivåer.

Det ble generelt lagt vekt på å bygge opp en sterk innkjøpsfunksjon med høy kompetanse i OL. Dette gjorde det også lettere å stille konkrete miljøkrav og få gjennomslag i forhandlinger med leverandørene. Det tverrfaglige samarbeidet mellom innkjøps- og miljøansvarlige bidro også til gode resultater.

Et annet viktig moment var at et av de andre suksesskriteriene for OL, nemlig god design, fungerte sammen med miljøkravene. Designen la vekt på bruk av naturmaterialer, norske tradisjoner og "ekthet" ved valg av løsninger, noe som gikk godt sammen med miljøkravene.

De generelle miljøkravene førte til at leverandørene måtte dokumentere miljøforhold ved leveransene. Dette var i seg selv et sterkt virkemiddel som fikk leverandørene til å avdekke eventuelle miljøproblemer knyttet til produktene og forsøke å løse disse. For å oppnå resultater var det i tillegg nødvendig for Lillehammer-OL å spesifisere uønskede stoffer. OL overlot imidlertid til leverandørene å komme med forslag til løsninger. Reaksjonene varierte en god del; noen var aktive i å finne frem til løsninger, andre var mer passive.

Fokusering på avfallsproblemene knyttet til leveransene førte til at leverandørene måtte gjennomgå sine løsninger nøye. Dette bidro til mer effektiv bruk av ressursene og mindre emballasjemengder. Gjennomtenkte innkjøp og samlede leveranser, f.eks. av møbler, førte også til mindre emballasje fordi møblene ble levert direkte fra produsentene. Dermed kunne løsningene planlegges på en annen måte fra leverandørenes side.

Erfaringer fra leverandørenes side var at miljøkravene fungerte som et viktig incitament til å gjennomgå produktene og foreta forbedringer, og at dette var positivt også i forhold til krav fra andre deler av markedet. Leverandører som på forhånd hadde begynt å arbeide med disse spørsmålene hadde fordel av at deres løsninger ble valgt. I noen tilfeller var det vanskelig å finne frem til produkter som tilfredsstilte de konkrete miljøkravene, og man måtte da finne andre erstatninger og inngå "kompromisser ".

Miljøkravene virket generelt ikke prisøkende. Dette var også en grunnleggende premiss fra OL´s side. I flere tilfeller førte de til kostnadsbesparende (og ressursbesparende) løsninger, f.eks. på emballasje. I noen tilfeller kan enkeltløsninger bli dyrere, mens andre områder gir gevinster. Totalt sett ble leveransene ikke dyrere for OL som følge av de miljøkravene som ble stilt. Flere leverandører, for eksempel av møbler, påpeker at de ikke kan ta høyere pris med begrunnelse i at deres produkt er mer miljøvennlig enn andre.

Erfaringene fra Lillehammer-OL viser at den sterke forankringen i et Stortingsvedtak ga det nødvendige grunnlaget for gjennomføring av en grønn innkjøpspolitikk i organisasjonen. Samtidig er en vellykket gjennomføring avhengig av at ledelsen engasjerer seg for gi saken tilstrekkelig prioritet og tyngde. En sterk og kompetent innkjøpsfunksjon gjør det lettere å føre forhandlinger med leverandørene og sammen finne frem til gode løsninger for begge parter.

3.0 Statlige innkjøp i Norge

For å oppnå en integrering av miljøhensyn i eksisterende struktur er det viktig å ha oversikt over hvordan statlige innkjøp foregår i dag, og hvilke forskrifter og retningslinjer som gjelder. En slik oversikt er også viktig for å kunne utforme retningslinjene på en praktisk anvendbar måte og prioritere innsatsen riktig i gjennomføringen.

3.1 Kort beskrivelse av statlig innkjøp

Offentlige innkjøp er regulert gjennom Lov om offentlige anskaffelser, med tilhørende EØS-forskrifter. For statlige anskaffelser under terskelverdiene (f.eks. varekjøp under 1,6 mill. kr.) gjelder Regelverk for Statens anskaffelsesvirksomhet med forskrifter for kjøp av varer og tjenester til Staten.

Nærings- og energidepartementet har ansvaret for utforming og forvaltning av lovverk og retningslinjer for offentlig innkjøp. Administrasjonsdepartementet (AD) har et overordnet ansvar for at statlig anskaffelsesvirksomhet skjer mest mulig effektivt i hht. regelverket. Statens forvaltningstjeneste (Ft), som er underlagt AD, inngår rammeavtaler for kjøp til staten. Det enkelte departement, etat og statlig virksomhet har imidlertid ansvar for egne anskaffelser.

Innkjøp i staten foregår delvis via rammeavtalene som Ft inngår, og delvis via egne avtaler som etatene selv har inngått. De rammeavtalene som inngås gjelder bestemte produkter. Leverandørene velges for en bestemt periode etter en anbudskonkurranse, og pris og kvalitet er blant de viktigste betingelsene i avtalene. Det er opp til den enkelte statlige virksomhet å benytte disse rammeavtalene. Kjøpene foretas hos nærmeste forhandler av de leverandørene som er innenfor de respektive rammeavtalene, eventuelt etter innhenting av pristilbud fra alle leverandørene. I statsforvaltningen i Oslo foretas innkjøp i stor grad direkte gjennom Ft.

I inndelingen av statlig sektor skiller f.eks. Statistisk Sentralbyrå (SSB) mellom Statsforvaltningen (departementer, direktorater mv.) og Statens forretningsdrift (NSB, Postverket, Televerket, Statens Kantiner, Statsbygg mv.) - også kalt forvaltningsbedrifter, samt selvstendige statsforetak (Hydro, Statoil, TBK mv.). Den siste gruppen er selvstendige aksjeselskap og er derfor ikke tatt med videre her, fordi de er bundet av annen lovgivning, f.eks. aksjeloven, og følger næringslivets retningslinjer.

Rammeavtaler for kjøp til staten inngås i dag for produktgruppene EDB-utstyr, kontormaskiner, kontor- og data-rekvisita og kontorinnredning mv, samt oljeprodukter. I 1993 ble det omsatt for 743 mill.. kr. innenfor disse avtalene. Samlet statlig innkjøp av disse produktgruppene utgjorde ca. 5 milliarder kr. i 1990. [ Kilde: Statskonsult.] Samlet statlig innkjøp inkludert investeringer utgjorde i 1992 ca. 67 milliarder kr., mens innkjøp til statsforvaltningen utgjorde ca. 30 milliarder kr. Av dette utgjør innkjøp til Forsvaret halvparten (ca. 15 mrd.)

Selv om produktgruppene som omfattes av rammeavtaler utgjør en liten andel av statens innkjøp, er de viktige fordi de kjøpes inn av alle i staten og samtidig representerer noen av de største enkeltgruppene i statlig innkjøp. For eksempel utgjorde kontorrekvisita, kontormaskiner og papir samlet den nest største produktgruppen i statlig innkjøp i 1990 etter entreprenørtjenester (bygg og anlegg). Rammeavtaler for innkjøp til staten har også en spredningseffekt ved at de er tilgjengelige for alle statlige innkjøpere.

For tiden vurderer man også muligheten av å ta i bruk avtaler inngått etter største brukers prinsipp. Dette innebærer at avtaler inngått av en statsinstitusjon skal kunne brukes av øvrige institusjoner. Slike avtaler vil få samme spredningseffekt som de øvrige rammeavtalene, og vil føre til at en større andel av statlig innkjøp blir dekket av felles rammeavtaler.

Det er forøvrig også under oppstarting et Statlig Innkjøperforum i regi av Statens forvaltningstjeneste. Dette kan bli en viktig arena også for spredning av en grønn innkjøpspolitikk.

I Program for statlig innkjøp har man inndelt innkjøp i områdene anskaffelsesprosessen, organisatoriske forhold og forsyningsstrategier. Innenfor hvert av disse områdene vil man igangsette tiltak for å effektivisere den statlige innkjøpsvirksomheten. Opplæring, ledelsesutvikling, informasjon, bruk av ny teknologi og standardiseringstiltak er viktige elementer i programmet.

Kartlegging av statlige innkjøp er et av prosjektene i Program for Statlige Innkjøp. Det er særlig organiseringen av innkjøpene som er i fokus, og det skal også utarbeides en oversikt over fordelingen av statlige innkjøp på forbruksvarer, større anskaffelser og tjenestekjøp. Rapporten fra dette prosjektet kan derfor også danne grunnlag for videre vurderinger i utviklingen av retningslinjer for en grønn statlig innkjøpspolitikk.

3.2 Dagens retningslinjer

EØS-forskriftene om offentlige anskaffelser omfatter både bygg- og anleggkontraheringer, varekjøp og kjøp av tjenester. Målsettingen med forskriftene er blant annet økt konkurranse om offentlige kontrakter og å få rettferdige spilleregler for bedrifter som ønsker å konkurrere, samt økt kvalitets- og kostnadsbevissthet hos anskaffende enheter.

De viktigste bestemmelsene i forskriftene er:

• Anskaffelser over terskelverdiene skal kunngjøres internasjonalt (f.eks. varekjøp over ca. 1,6 mill. kr.).
• Anskaffelser skal ta utgangspunkt i europeiske/internasjonale standarder
• Spesifikasjoner skal beskrive funksjon/ytelse, ikke produkt.
• Anskaffelsesprosedyrene skal være ikke-diskriminerende.
• Tildeling av kontrakter skal skje til anbud med laveste pris eller etter en samlet vurdering av det økonomisk mest fordelaktige tilbud.

Det er utarbeidet en veileder til EØS-forskriftene om offentlige anskaffelser som forklarer nærmere hvordan bestemmelsene skal oppfattes i praksis.

Også for anskaffelser under terskelverdiene gjelder de generelle reglene om fri konkurranse og ikke-diskriminering, men man er da ikke underlagt de detaljerte prosedyrene som forskriftene gir. I disse tilfellene gjelder Regelverket for Statens Anskaffelsesvirksomhet som fastsetter regler for kjøp etter anbudskonkurranse, forhandling og direkte kjøp. Dette regelverket er nå under revidering.

3.3 Miljøhensyn ved statlige innkjøp - dagens praksis

Regelverket eller forskriftene inneholder ikke konkrete formuleringer om miljøhensyn. Dette er likevel ikke til hinder for å stille miljøkrav ved innkjøp. Veilederen til EØS-forskriftene om offentlige anskaffelser nevner kort muligheten for å stille krav om at leverandørene har en HMS-plan (helse, miljø og sikkerhet).

Ft har stilt miljøkrav ved inngåelse av rammeavtaler for kjøp til staten siden midten av 80-tallet. Ved inngåelse av nye rammeavtaler i dag stilles det konkrete miljøkrav knyttet til lovbestemmelser, offisielle miljøkriterier (f.eks. svanemerket) eller generelt aksepterte krav.

På områder der det ikke finnes offisielle kriterier, ber man leverandørene gjøre rede for produktenes egenskaper, f.eks. energiforbruk og støynivå. I tillegg blir leverandørene bedt om å beskrive sin miljøprofil og hvilke tiltak de har iverksatt eller planlagt på miljøområdet. Eksempel på miljøkrav i anbudsinnbydelse finnes i vedlegg 2.

I anbudsinnbydelsen gjøres det klart at prinsippet om "det økonomisk mest fordelaktige anbud" vil ligge til grunn for utvelgelsen. Miljø nevnes i den forbindelse som et av valg-kriteriene. Ved vurdering av anbudene foretar man en helhetsvurdering hvor oppfyllelse av miljøkravene er ett av flere områder man legger vekt på. Leverandører som ikke kan tilfredsstille minimumskravene knyttet til lovbestemmelser eller ikke har svart på de spørsmål man har stilt, vil umiddelbart bli utelukket uten videre vurderinger.

Erfaringene så langt viser at leverandørene reagerer svært forskjellig på miljøkravene. Mens noen leverer solid dokumentasjon både på produktene, produksjonen og selskapets miljøpolitikk forøvrig, er det andre som knapt nok nevner miljø i sitt tilbud.

Miljøkrav i rammeavtalene for kjøp til staten har en spredningseffekt fordi avtalene er tilgjengelige for alle. Miljøkravene er også med på å sette en standard i de aktuelle bransjene, og dette gir viktige signaler til leverandørene om hvilken retning kravene ved statlig innkjøp utvikler seg.

Innenfor rammeavtalene vil miljøkvaliteten på produktene og leverandørene variere. Derfor må det i dag en videre miljøvurdering til fra de som foretar innkjøpene. Dette tas det i liten grad hensyn til ved inngåelse av avtaler med de enkelte leverandørene, eller ved direkte kjøp fra leverandør eller forhandler. Inntrykket er at statlige innkjøpere i stor grad fokuseres på pris og sjelden stiller konkrete miljøkrav eller spørsmål om produktenes miljømessige egenskaper. Det foreligger ikke mer omfattende og systematiske undersøkelser om hvordan statsavtalene brukes.

Dersom rammeavtalene ikke benyttes er det helt opp til den enkelte statlige etat om de stiller miljøkrav, og i så fall hvilke miljøkrav de stiller. Analyser av hvilke miljøkrav som stilles i statlig sektor generelt har ikke ligget innenfor dette prosjektet.

3.4 Praktiske erfaringer - Grønt Kontor i MD som eksempel

For å belyse praktiske erfaringer med å ivareta miljøhensyn ved innkjøp har vi brukt Grønt Kontor i MD som eksempel.

I forbindelse med Grønt Kontor i MD har MD utarbeidet miljøkrav til kontorprodukter. Praktiske erfaringer har man først og fremst med papir og kontorrekvisita, fordi det var dette man begynte med i Grønt Kontor Fase 1.

Prosjektet Grønt Kontor i MD har vært gjennomført i samarbeid med Ft Seksjon Statskjøp og Seksjon Innkjøp.

Etter at rapporten fra fase 1 forelå i 1993, ble det utarbeidet en handlingsplan med konkrete tiltak som skulle gjennomføres i 1994. Resultatene fra dette er ennå ikke evaluert, men noen erfaringer kan oppsummeres.

Samarbeidet mellom MD og Seksjon Statskjøp i Ft har forsterket prosessen med å innarbeide miljøkrav i statsavtalene. Gjennom Grønt Kontor har Seksjon Statskjøp fått konkrete miljøkrav som kan brukes etterhvert som avtalene skal fornyes. Dette har for eksempel ført til at siste avtale om kontor- og datarekvisita gjeldende fra 1/1-94 inneholder flere avsnitt om "miljøprodukter", jfr. eksempel i vedlegg 3.

Et problem for MD har imidlertid vært at miljøproduktene ikke er blitt inkludert i standardutvalget på Fts eget rekvisitalager (Seksjon Innkjøp). Dette innebærer at det medfører ekstra kostnader for MD å kjøpe disse produktene, selv om produktene i seg selv ikke er dyrere (og i noen tilfeller billigere f.eks. permer).

Seksjon Innkjøp foretar i liten grad miljøvurderinger ved sine innkjøp, men fokuserer først og fremst på pris, fordi de mener at miljøhensyn er ivaretatt i den helhetsvurderingen som er foretatt når rammeavtalene ble inngått. Dette har igjen sammenheng med at innkjøpere (med unntak av MD) ikke spør spesielt etter miljøprodukter. Denne manglende etterspørselen kan også ha sammenheng med at informasjon og varekataloger fra Ft ikke har inneholdt informasjon om miljøkrav og opplysninger om hvilke produkter som anbefales spesielt ut fra miljøhensyn.

Erfaringene viser derfor at enten må avtalene bare omfatte produkter som tilfredsstiller miljøkravene, eller så må også innkjøperne stille miljøkrav og velge de mest miljøskånsomme produktene. Dette understreker at det er viktig å utforme retningslinjer både for inngåelse av avtaler og innkjøp av produkter, at prosessen som helhet er viktig. Selv om det er definert offisielle miljøkriterier som kan benyttes ved inngåelse av rammeavtalene, er det et stykke vei å gå for å integrere miljøhensyn ved innkjøp.

4.0 Viktige momenter i utformingen av en grønn statlig innkjøpspolitikk

Ved å studere erfaringene fra andre land, Lillehammer-OL og den praksis Statens forvaltningstjeneste har, peker det seg ut noen hovedmomenter som det er viktig å ta hensyn til ved utforming av en grønn statlig innkjøpspolitikk.

Mål og målgrupper må defineres

· Valg av mål og målgrupper har betydning for hvilket ambisjonsnivå en grønn statlig innkjøpspolitikk skal ha når det gjelder omfang og spredning. Det er derfor et viktig moment at mål og målgrupper defineres.

Betydningen av forankring

· Riktig forankring er viktig for å sikre en effektiv gjennomføring av en grønn innkjøpspolitikk i statlig sektor. Forankringen vil også avgjøre hvor ansvaret plasseres og hvilke virkemidler som kan brukes.

Prioritering av innsatsområder

· Innsatsområder er produktgrupper og aktiviteter som staten via innkjøp og forbruk kan påvirke for å fremme miljømålene i en grønn statlig innkjøpspolitikk, som for eksempel bedre ressursutnyttelse og bruk av mindre miljøbelastende produkter og produksjonsmetoder, og styrket konkurransevne for norsk næringsliv. For å oppnå de ønskede resultater er det viktig å definere hvilke kriterier som skal ligge til grunn for utvelgelsen av innsatsområder.

Miljøkriterier som veiledning

· Miljøkriterier for produkter og leverandører må utarbeides for at det skal foreligge en veiledning for innkjøpere om hvordan de skal stille miljøkrav og integrere miljøhensyn i innkjøpspraksis. Miljøkriterier i statlig innkjøp må samordnes for å gi klare signaler i markedet og dermed bidra til å styrke bedriftenes konkurranseevne. Det er også viktig å foreta avveininger mellom miljøkrav og andre krav til pris, kvalitet osv. og utarbeide retningslinjer for hvordan eventuelle konflikter skal håndteres i praksis.

Medvirkning i prosessen

· Effektiv organisering er viktig for å sikre at en grønn innkjøpspolitikk integreres på alle nivåer i statlig virksomhet. For å få aksept for endringer i innkjøps- og forbrukspraksis og skape engasjement i forbindelse med gjennomføringen, er medvirkning i prosessen viktig.

4.1 Mål og målgrupper må defineres

En grønn statlig innkjøpspolitikk kan legges på ulike ambisjonsnivåer. Fra det å integrere miljøhensyn i statlig innkjøp, til å redusere miljøbelastninger fra departementenes forbruk (rydde opp i eget hus), og til å redusere miljøbelastninger fra offentlig forbruk generelt, og påvirke resten av samfunnet til å velge miljøvennlig.

Målet for en grønn statlig innkjøpspolitikk

Det overordnede målet er å redusere miljøbelastninger fra statlig forbruk. Eksempler på dette er å redusere bruk av helse- og miljøfarlige stoffer, redusere avfall og unødvendig overforbruk av ressurser. Ved utforming av en grønn statlig innkjøpspolitikk bør det overordnede målet konkretiseres for å bestemme omfanget av arbeidet. Dette vil ha betydning for valg av strategi og virkemidler på kort og lang sikt.

Et konkret mål for en grønn statlig innkjøpspolitikk vil være å integrere miljøhensyn i innkjøp av varer og tjenester til staten. Det sentrale elementet her blir å utvikle miljøkriterier for ulike produktgrupper. Miljøkriteriene må omfatte produktets miljøegenskaper gjennom hele dets livsløp, inkludert egenskaper ved bruk og som avfall.

En mer ambisiøs og omfattende målsetting vil være å utvide en grønn statlig innkjøpspolitikk til å gjelde både innkjøp og forbruk i tråd med oppfølgingen av Agenda 21 for et mer bærekraftig forbruksmønster, noe også miljøvernministeren har lagt vekt på gjennom foredrag og i sin miljøpolitiske redegjørelse til Stortinget. Denne målsettingen har et mye videre perspektiv. Den handler i tillegg til miljøhensyn ved innkjøp, også om ressursforbruket knyttet til tjenester man utfører og drift av virksomheten. Dette innebærer at en grønn statlig innkjøpspolitikk vil omfatte både miljøkriterier ved innkjøp og metoder som reduserer miljøbelastninger fra rutiner og drift.

En mulighet er også å ha en målsetting som trekker inn noen viktige sider ved forbruksmønsteret. I tillegg til innkjøp kan man inkludere rutinene knyttet til bruken av produktene når miljøkriterier defineres, uten at man i første omgang inkluderer alle sider ved begrepet bærekraftig forbruk.

Når en grønn innkjøpspolitikk skal gjennomføres i praksis, vil en ytterligere konkretisering og kvantifisering av målene være aktuelt. Dette vil i noen grad måtte relateres til den enkelte organisasjon.

Erfaringene fra andre land viser at miljøvennlige innkjøp er det mest sentrale element i deres målsetting, men at de på ulike måter også har inkludert viktige sider av forbruksmønsteret. Tyskland og Danmark har som målsetting å redusere miljøbelastningen fra forbruket i hele offentlig sektor. Danmark har lagt hovedvekten på miljøvurderinger ved innkjøp, mens Tyskland også har definert metoder for å redusere miljøbelastninger fra forbruk. USA har også lagt hovedvekten på miljøvurderinger ved innkjøp, men tar i tillegg sikte på å utarbeide metoder for bl.a. avfallsminimering. I Storbritannia er utgangspunktet miljøvennlig drift av departementenes egen virksomhet, og miljøhensyn ved innkjøp inngår som et element i denne strategien. Derimot skal miljøvurderinger ved innkjøp som utarbeides i departementene ikke spres til hele statlig eller offentlig sektor.

I USA har man dessuten trukket inn næringslivsperspektivet, der myndighetene ønsker å bruke sin markedsmakt til å skape et marked for mer miljøvennlig produkter, og bidra til å skape sysselsetting og forretningsmuligheter i det private næringsliv ved å stimulere til utvikling av ny teknologi og nye produkter. Det forutsetter en langt mere aktiv holdning fra statens side overfor den private sektor, bl.a. når det gjelder å definere behov og krav som grunnlag for teknologi- og produktutviklingen, og vilje til å være pilotbruker for nye løsninger og produkter. Samtidig åpner det for at også virkemidler som f.eks. OFU-kontrakter (offentlig forskning og utvikling) og eksisterende programmer knyttet til miljøteknologi kan utnyttes i en grønn statlig innkjøpspolitikk.

Målgrupper

Målgruppene for en grønn statlig innkjøpspolitikk omfatter ikke bare de som arbeider med innkjøp, men også de som kan påvirke gjennomføringen av den og de som har interesse av resultatene. Definisjonen av målgrupper må derfor ses i sammenheng med hvilke mål som er lagt til grunn for innkjøpspolitikken. Viktige målgrupper uansett målsetting for en grønn statlig innkjøpspolitikk vil være personer involvert i innkjøpsprosessen i statsapparatet, brukerne av produktene, dvs. de ansatte, ledelsen i statlig virksomhet og leverandørene.

For å sikre en vellykket gjennomføring er det viktig å nå de ulike målgrupper som vil bli berørt av en grønn statlig innkjøpspolitikk. For å kunne kartlegge de aktuelle målgruppene er det viktig å avgjøre hvor omfattende spredning en grønn statlig innkjøpspolitikk skal ha.

En viktig problemstilling i spørsmålet om spredning er om en grønn statlig innkjøpspolitikk skal omfatte hele den statlige sektor, eller bare deler av den. Det kan være naturlig i første omgang å avgrense det til de deler av statlig sektor som omfattes av EØS-forskriftene om offentlige anskaffelser. På lengre sikt kan det også bli spørsmål om retningslinjene som utvikles skal gjelde hele offentlig sektor i likhet med f.eks. Danmark. I forbindelse med gjennomføring av eventuelle pilotprosjekter kan man prioritere statsforvaltningen og velge en trinnvis prosess der man i første omgang retter innsatsen mot departementene for siden å utvide den til departementenes ytre etater.

De virksomhetene innenfor statens forretningsdrift som betjener statsforvaltningen direkte med hensyn til innkjøp kommer i en særstilling. Dette gjelder for eksempel Statens Kantiner og Statsbygg. Disse bør vurderes spesielt fordi man kommer inn på spesielle produktgrupper og til dels fordi de omfattes av andre forskrifter, f.eks. om bygg og anlegg.

Innkjøp involverer personer på ulike nivåer og en grønn statlig innkjøpspolitikk bør omfatte alle som arbeider med innkjøp i staten. I Program for statlig innkjøp defineres tre roller i anskaffelsesprosessen. Den første er rekvirenten som har et behov som skal dekkes og som har ansvaret for å stille krav til produktet. Det andre er innkjøperen som har ansvaret for det innkjøpsfaglige ved kjøpet og valg av riktig leverandør og riktig totalkostnad. Den tredje er budsjettansvarlig som har ansvaret for prioritering av kjøpene og at det er budsjettmessig dekning.

Dersom imidlertid en grønn innkjøpspolitikk skal være noe mer enn bare et tilbud som den enkelte innkjøper kan avgjøre om hun vil benytte, må også andre målgrupper trekkes inn. På samme måte som i andre virksomheter vil ledelsens holdning i de ulike etatene og departmentene ha stor betydning for å få til endringer innkjøp og anskaffelser. I den grad en grønn innkjøpspolitikk gjøres til et virkemiddel i miljøpolitikken må også politikerne defineres som målgruppe. De vil f.eks. ønske tilbakemeldinger om hvilke resultater som er oppnådd, og i hvilken grad innkjøpspolitikken har bidratt til å redusere miljøbelastningene.

Det er også viktig å definere brukere av produktene, dvs de ansatte som en målgruppe. En vellykket gjennomføring av en grønn statlig innkjøpspolitikk vil avhenge av at brukerne aksepterer nye, mer miljøskånsomme produkter og deltar positivt i utprøvingen av nye løsninger.

Leverandørene er også en viktig målgruppe. For å lykkes med en grønn statlig innkjøpspolitikk som også bidrar til å styrke konkurranseevnen, er det nødvendig med et aktivt samarbeid med leverandørene og næringslivet forøvrig. Leverandørene må få vite hvilke krav som vil gjelde på kort og lang sikt for å kunne utvikle sin virksomhet og sine produkter i miljøriktig retning. Et samarbeid er aktuelt innen utvalgte bransjer, og gjennom ulike miljøforum i næringslivet, f.eks. NHOs miljømarkedsforum og tilsvarende innen handelsnæringen.

Dersom også rutinene knyttet til bruken av produktene skal inkluderes i en grønn statlig innkjøpspolitikk må også driftsansvarlige og personer som har ansvaret for de ulike rutinene defineres som en målgruppe.

Ved en ytterligere utvidelse av perspektivet til å omfatte bærekraftig forbruk kan det bli nødvendig å vurdere flere målgrupper som må inkluderes for å nå målsettingene.

Totalt sett er det derfor viktig å avklare ambisjonsnivået for en grønn statslig innkjøpspolitikk. Videre valgav strategi og virkemidler og utforming av retningslinjer er avhengig av om man velger en enkel modellhvor målet er å integrere miljøhensyn i innkjøp til statsforvaltningen eller en omfattende modell hvor måleter bærekraftig forbruk i hele statlig sektor.

Målsettingen om bærekraftig forbruk kan vurderes på lengre sikt i sammenheng med oppfølging av Agenda 21. I likhet med bærekraftig utvikling er bærekraftig forbruk i ferd med å innarbeides som et viktig begrep. Her vil det være behov for å utvikle nye metoder og kriterier for å klarlegge hva man totalt sett skal legge i begrepet. En grønn statlig innkjøpspolitikk der målet er å integrere miljøhensyn i innkjøp av varer og tjenester kan være et ledd i denne utviklingen.

4.2 Betydningen av forankring

Forankringen av en grønn innkjøpspolitikk har betydning for hvilken gjennomslagskraft den får i statlig sektor. Forankring i politiske beslutninger eller i lovgivningen gir i de fleste land den nødvendige hjemmel til å gjennomføre en grønn statlig innkjøpspolitikk. Forankringen gir også grunnlag for bruk av virkemidler og plasserer forvaltningsansvaret for disse.

Hvordan en grønn statlig innkjøpspolitikk bør forankres i Norge vil være avhengig av ambisjonsnivået. Jo høyere ambisjonsnivå, desto sterkere må forankringen være for å sikre gjennomslagskraft og muligheter for resultatoppfølging og kontroll.

Et viktig prinsipp i norsk miljøpolitikk er som nevnt i innledningen at hensynet til bærekraftig utvikling skal integreres i all samfunnsplanlegging og sektorpolitikk. Ut fra dette er det naturlig at en grønn statlig innkjøpspolitikk forankres i den delen av forvaltningen som har ansvar for statlig innkjøp, dvs. Nærings- og energidepartementet og Administrasjonsdepartementet. Dette innebærer at disse må integrere miljøhensyn ved utforming av sin politikk og gjennomføring av planer og tiltak.

Miljøverndepartementet vil naturlig måtte fungere som premissleverandør og pådriver i prosessen, uten at MD dermed må ha ansvaret for utforming og gjennomføring av en grønn statlig innkjøpspolitikk. Dersom en grønn statlig innkjøpspolitikk utelukkende forankres i MD, vil miljøhensyn ikke direkte forankres i de enkelte sektorene, men hele tiden komme som et tillegg utenfra. Miljøhensyn vil derfor ikke bli innarbeidet på en effektiv måte. Det kan likevel være aktuelt at miljøvernmyndighetene spiller en rolle i forbindelse med resultatoppfølging, men man har i dag ikke slik hjemmel.

En grønn innkjøpspolitikk vil kunne inngå som et naturlig element i en eventuell nasjonal handlingsplan for Agenda 21. Det vil bidra til at saken får en kontinuerlig oppfølging og åpne for bruk av flere virkemidler i forbindelse med gjennomføringen.

Storbritannia har forankret sin miljøpolitikk ved anskaffelser i en melding til Parlamentet. Ingen av departementene er imidlertid blitt tillagt ansvaret for oppfølging og koordinering. Selv om de årlig skal avgi rapport til Parlamentet om framdriften, er det for en stor del opp til hvert enkelt departement å vurdere hva de skal gjøre, og dermed også hva de skal rapportere.

I Tyskland er miljøvennlige innkjøp innarbeidet i loven om offentlige anskaffelser, ved at miljøkrav defineres som ett av flere kvalitetskrav. Det betyr at innkjøperne har mulighet til å stille miljøkrav, men de er ikke nødt til å gjøre det. Miljøvernmyndighetene i Tyskland har ikke hjemmel til resultatkontroll og oppfølging, men har i stedet forsøkt å informere og motivere innkjøpere i offentlig virksomhet til å integrere miljøhensyn i innkjøp og rutiner gjennom en rekke prosjekter.

I Danmark er den grønne statlige innkjøpspolitikken forankret i miljølovgivningen, og miljøvernmyndighetene har dermed ansvaret for utforming og gjennomføring. Den danske Miljøbeskyttelsesloven pålegger offentlige myndigheter å medvirke til lovens formål ved innkjøp og forbruk. Dermed får også miljømyndighetene, som forvalter loven, mulighet til å bruke ulike virkemidler, f.eks. pålegg overfor andre departementer og statsetater.

Den sterkeste forankringen av en grønn innkjøpspolitikk finnes antakelig i USA, gjennom et eget og svært detaljert pålegg for hva en grønn innkjøpspolitikk er, hvordan den skal gjennomføres, og med en klar beskrivelse av ansvarsforhold og resultatoppfølging. Den pålegger rett og slett statsetatene og departementene å innføre mer miljøvennlige innkjøp og rutiner og rapportere årlig til miljømyndighetene om hvilke resultater som er oppnådd. Det er lagt opp til at denne forskriften siden skal integreres i lov om offentlige anskaffelser.

På samme måte som i Tyskland, er det i Norge mulig å innarbeide miljøhensyn i Regelverket for Statens anskaffelsesvirksomhet. Miljøhensyn kan da bli definert som ett av de kriteriene man tar hensyn til ved innkjøp og vurdering av anbud. En slik forankring har den fordelen at alle som arbeider med statlige innkjøp må forholde seg til dette regelverket. Dette kan derfor ses på som et minimum ved innføring av en grønn innkjøpspolitikk i Staten, uansett mål og ambisjonsnivå, men er ingen garanti for at dette faktisk skjer. En slik forankring gir ingen hjemmel for å pålegge miljøvennlige innkjøp. Resultatet blir dermed avhengig av initiativ og engasjement fra ledelsen, den enkelte innkjøper eller medarbeider.

På kort sikt vil en regjeringsbeslutning om gjennomføring av en grønn statlig innkjøpspolitikk i departementer og statsetater antakelig representere den sterkeste forankringen, og kanskje det sikreste utgangspunktet for at en grønn statlig innkjøpspolitikk får gjennomslagskraft, men også her vil det være nødvendig å definere rapporteringsrutiner.

I likhet med Miljøbeskyttelsesloven i Danmark kan Forurensningsloven være med å forankre en grønn innkjøpspolitikk, både når det gjelder statlig og annen offentlig virksomhet. Ved en fremtidig revisjon av loven kan man vurdere behovet for en slik forankring, sett i forhold til hvilke virkemidler man ønsker å disponere for å sikre gjennomføring og oppfølging.

4.3 Prioritering av innsatsområder

Det er viktig å prioritere innsatsen for å få resultater. Derfor må det defineres kriterier som skal ligge til grunn for prioriteringen. Hvilke områder man ønsker å prioritere vil også her være avhengig av ambisjonsnivå. Dersom målsettingen er å integrere miljøhensyn i innkjøp, kan man konsentrere seg om produktgrupper og definere kriterier for valg av disse. Dersom målet er bærekraftig forbruk er det i tillegg nødvendig å definere kriterier for valg av innsatsområder knyttet til drift og forbruksmønster. Det bør også vurderes hvordan kjøp av tjenester kan integreres i en grønn statlig innkjøpspolitikk.

Ulike land har valgt ulike tilnærmingsmåter. I Tyskland har man valgt å være omfattende og har utarbeidet miljøkriterier for så mange produktgrupper som mulig, fra kontorutstyr, til gartnerprodukter og energiforsyning. Erfaringen fra kommunene er imidlertid at kriteriene hovedsaklig benyttes på forbruksprodukter. [ Forschungsprojekt "Umweltfreundliche Beschaffung in Kommunen" im Auftrag des Umweltbundesamtes. Institut für Stadtforschung und Strukturpolitik GmbH. Berlin 1992.] I Danmark har man gjort et utvalg av innsatsområder ut fra kriteriene volum, synlighet og miljøbelastning. Konkrete produktgrupper velges ut fra hvor Statens Indkøb skal inngå rammeavtale. I Storbritannia har man valgt en kombinasjon der man har satt opp generelle hensyn som skal gjelde ved alle innkjøp, samtidig som man i praksis har prioritert å arbeide med de mest sentrale produktgruppene der det inngås rammeavtaler.

Dersom målsettingen er å integrere miljøhensyn i innkjøp kan man konsentrere seg om produktgrupper prioritert etter kriteriene volum, synlighet og miljøbelastning i likhet med Danmark. Valg av produktgrupper hvor staten har en vesentlig andel av forbruket gir muligheter for å påvirke markedet med sine miljøkrav. Omsetningsvolum og andel av totalt forbruk er derfor et viktig utgangspunkt. Produktgrupper som har stor synlighet er også viktige selv om statens andel av totalomsetningen i markedet er mindre, fordi de har en pedagogisk effekt overfor de aktuelle målgruppene. Valg av produktgrupper ut fra hvilke miljøbelastninger de medfører er viktig for å vurdere hva som miljømessig gir de mest effektive resultater. Det er også viktig å velge produktgrupper hvor det finnes muligheter for å redusere miljøbelastningene gjennom alternative produkter eller produksjonsmetoder.

I praksis er det aktuelt å prioritere produktgrupper som omfattes av rammeavtalene for kjøp til staten, fordi disse rammeavtalene kan anvendes av alle innkjøpere i staten. Kravene som stilles setter også en standard for resten av bransjen, fordi det ligger prestisje for leverandørene å bli inkludert i rammeavtalene. På den annen side inngås det i Norge langt færre rammeavtaler for kjøp til staten sammenliknet med f.eks. Danmark. Det vil derfor ikke være tilstrekkelig bare å knytte innsatsområdene til disse rammeavtalene. Dersom man etterhvert inngår rammeavtaler etter største brukers prinsipp kan områder som omfattes av en eller annen type rammeavtale likevel være et egnet utgangspunkt for prioritering i praksis.

Når man skal prioritere produktgrupper etter volum er det en svakhet at de oversiktene som finnes over statlig innkjøp fordelt på produktgrupper er nokså generelle. Innkjøp av produkter skjuler seg også under innkjøp av tjenester, f.eks. renhold. Man må da velge om man vil basere seg på det foreliggende materialet kombinert med undersøkelser f.eks. fra Danmark, eller om man vil foreta mer nøyaktige kartlegginger av statlig innkjøpsvolum.

Både erfaringene fra Tyskland og Grønt Kontor prosjektene i Norge, viser at det er enklest å få til endringer for forbruksprodukter, for eksempel papir og rekvisita. De omsettes raskt, gir synlige resultater, og de økonomiske konsekvensene av å gjøre endringer er mer overskuelige enn for investeringsvarer. Erfaringer fra prosjektet Grønt Kontor i Kommunene som omfattet 120 norske kommuner, viste at nesten 50% av de som deltok hadde gått over til svanemerket kopipapir i løpet av prosjektperioden på ca. 1 år.

På den annen side vil det ut i fra et miljøperspektiv ofte være riktigere å fokusere på investeringsvarene. Det gjelder f.eks. innkjøp av kjøretøy og innkjøp i forbindelse med bygging og ombygging. I den sammenheng vil det være riktig også å prioritere ut i fra nasjonale miljømålsettinger, og vurdere på hvilken måten statens innkjøp kan bidra til å redusere utslipp av f.eks. NO _x og CO ₂. Samtidig må miljøaspektene ved bruk og bortskaffelse av produktene tas med. I Tyskland, Danmark og USA har slike problemstillinger bidratt til at f.eks. energiforbruk og muligheter for avfallsminimering i form av gjenvinning osv. har fått en sentral plass i innkjøpspolitikken.

Bærekraftig forbruk er imidlertid mer enn bare "riktige" innkjøp. Det betyr at også forbruksmønster og rutiner må tillegges vekt. En grønn statlig innkjøpspolitikk bør derfor også inneholde retningslinjer for hvordan man kan gjennomføre en miljøanalyse i egen virksomhet og med utgangspunkt i dette gjennomføre tiltak for å redusere ressursforbruk og avfall. I Grønt Kontor i Kommunene oppgir f.eks. 40% av kommunene at de har gjennomført tiltak for å redusere papirforbruket. Tekniske miljøanalyser er nå i ferd med å bli innarbeidet som et nyttig verktøy i industrien både for å redusere miljøbelastninger og kostnader. Det er i prinsippet ingenting i veien for at en slik metode også kan anvendes i statlige virksomheter, også her for å redusere miljøbelastninger og kostnader knyttet til innkjøp og forbruk. Her kan man bruke erfaringene fra Program for renere teknologi som er en del av MDs miljøteknologiprogram.

4.4 Miljøkriterier som veiledning

Et viktig moment ved en grønn statlig innkjøpspolitikk vil være å definere hvilke miljøkrav som skal stilles ved statlige anskaffelser. Uten konkrete kriterier vil det være vanskelig for innkjøpere å vurdere hva som er miljømessig akseptabelt. Innkjøp omfatter både valg av produkt og leverandør, og miljøkrav bør derfor omfatte begge deler. Dersom man velger å inkludere rutiner knyttet til bruken av produktene i en grønn statlig innkjøpspolitikk bør miljøkriteriene også omfatte dette. En målsetting om bærekraftig forbruk innebærer at det også bør utarbeides miljøvurderinger for områder knyttet til drift og forbruk.

Miljøkrav til produkter

Miljøkrav til produkter kan stilles enkle med utgangspunkt i noen få problemstillinger (f.eks. klorfritt papir), eller ut i fra en helhetlig tilnærming basert på livsløpsbetraktninger.

Ideelt sett bør miljøbelastningene knyttet til et produkt vurderes "fra vugge til grav". Det er imidlertid svært komplisert for den enkelte innkjøper å foreta slike vurderinger på egen hånd. For at dette skal fungere i praksis må man ta utgangspunkt i de offisielle miljømerkingsordningene i Norden og EU, eventuelt andre offisielle merkeordninger. Erfaringene fra Grønt Kontor i Kommunene viser at innkjøperne foretrekker offisielle miljøkriterier. Det reduserer behovet for spesialisert kunnskap hos den enkelte innkjøper, samt reduserer mulighetene for at det oppstår diskusjon omkring miljøkravene internt og eksternt.

Problemet oppstår når miljømerkingskriterier er vedtatt men ingen produkter er merket, eller når miljøkriterier mangler for viktige produktgrupper. I det første tilfelle er det likevel mulig å bruke kriteriene som utgangspunkt for å stille krav til produktene. Erfaringene fra Nordisk Miljømerking viser at det for de aller fleste produktgruppene finnes produkter som oppfyller kravene, men at leverandørene av ulike årsaker ikke ønsker å søke om miljømerking. Det betyr at leverandørene stort sett vil kunne dokumentere at de oppfyller kravene. Det kan også tenkes at en etterspørsel fra staten vil skape et tilstrekkelig incentiv til at leverandørene likevel ser seg tjent med å få sine produkter merket.

Dersom det ikke finnes offisielle kriterier er det én mulighet selv å utforme krav. Dette vil i stor grad være avhengig av den enkelte innkjøper eller om det finnes denne type krav som er allment kjent og akseptert. Ft praktiserer dette for enkelte produktgrupper, der kravene er knyttet til f.eks. gjenvinning, tropisk regnskog osv. eller miljøkravene fra Grønt Kontor er brukt som utgangspunkt. På slike områder kan også miljømyndighetene vurdere å definere miljøkrav i likhet med Danmark, Tyskland og USA. Miljøstyrelsen i Danmark har f.eks. utarbeidet miljøkriterier med utgangspunkt i metoden for livsløpsvurderinger som brukes i forbindelse med EUs miljømerkeordning.

I forbindelse med en grønn statlig innkjøpspolitikk kan man imidlertid også vurdere å ta et initiativ overfor den nordiske miljømerkeordningen for å få utviklet kriterier for viktige produktgrupper knyttet til statens innkjøp. Selv om miljømerkeordningen først og fremst er ment som en veiledning til forbrukere, er den også en vesentlig faktor i utformingen av en grønn innkjøpspolitikk i Staten. Erfaringen fra Tyskland viser at den tyske miljømerkeordningen " Der Blaue Engel" har hatt stor betydning for å få til endringer i innkjøpene. Det samme har vi opplevd i Norge gjennom Grønt Kontor-prosjektet. Fordelen med offisielle miljøkrav er at innkjøperne slipper å gjøre faglige vurderinger, som bare de færreste er kompetente til, samtidig som leverandørene får et sett med entydige krav å forholde seg til. Suksessen og gjennomslagskraften for en grønn statlig innkjøpspolitikk vil på lang sikt være avhengig av at det finnes godkjente kriterier for de produktgruppene som skal inngå. En oversikt over kriterier for svanemerking finnes i vedlegg 4.

Miljøkrav til leverandører

Miljøkrav til leverandørene må sees på som en del av den leverandørutviklingen man ønsker å oppnå ved alle tiltak som gjennomføres innenfor Program for Statlig Innkjøp. Erfaringene fra Norge og andre land viser at strenge miljøkrav fungerer som en spore til teknologi- og produktutvikling hos leverandørene. I et miljøbevisst marked vil derfor leverandører som oppfyller miljøkrav få et konkurransefortrinn.

Riktig valg av leverandør er en viktig del av en anskaffelse. I dag stilles det en rekke krav til leverandørene mht. leveringssikkerhet, serviceapparat osv. Miljøkrav til leverandørene skal blant annet sikre at de har systemer som sikrer en kontinuerlig oppfølging på miljøområdet, overholder lover på miljøområdet osv. Miljøkravene kan stilles som enkeltstående krav, eller knyttes til om leverandørene har innført systemer for miljørevisjon og miljøledelse.

Eksempler på enkeltstående krav kan være at leverandøren legger frem en skriftlig miljøpolitikk, at de har en miljøansvarlig osv. Slike spørsmål stilles i dag ved inngåelse av rammeavtaler for kjøp til staten, og ble også gjennomført overfor leverandører til Lillehammer OL. Erfaringene så langt har vært at selv enkle spørsmål kan skille mellom leverandørene hva angår holdning og troverdighet i forhold til miljø.

Systemer for miljøledelse kan være EUs miljørevisjonssystem (EMAS), som innføres i Norge fra 1995 som en frivillig ordning, som en del av EØS-avtalen. Nasjonale eller internasjonale standarder f.eks. British Standard eller ISOstandarder kan også brukes som utgangspunkt. For norske produsenter er det mulig å ta utgangspunkt i forskrift om Internkontroll. Systemtilnærmingen vil sikre at miljøspørsmålene er under kontinuerlig oppfølging, men det har også flere svakheter. Den viktigste motforestillingen på kort sikt er at systemene er under oppstarting, og det mangler foreløpig en struktur med akkrediterte miljørevisorer osv. ISO-standarder for miljøledelse er under utarbeidelse. Hittil er det først og fremst de store selskapene som har utarbeidet og innført miljøledelsessystemer. Krav om slike systemer kan derfor også utelukke en del mindre leverandører og føre til økt "papirmølle" uten at miljøkvaliteten øker.

Samtidig er det viktig å se på miljøkrav til leverandører som leverandørutvikling ved at myndighetene begynner å stille krav. Denne type miljøkrav vil ventelig øke i omfang, og alle deler av næringslivet må tilpasse seg dette for å kunne møte en økende konkurranse. Det finnes mange eksempler på at bedrifter allerede stiller miljøkrav til sine underleverandører. Ikke bare til hvordan komponenter og produkter blir produsert, men også mer overordnede krav knyttet til f.eks. organiseringen av arbeidet med helse-, miljø- og sikkerhet, at det gjennomføres en eller annen form for miljørevisjoner med eksterne miljørevisorer, og at bedriften har et godt system for oppfølging og opplæring av de ansatte også på miljøområdet. Eksempel på miljøkrav fra Norsk Hydro følger som vedlegg 5.

På samme måte har miljøkrav fra det offentlige ført til at leverandører, for eksempel av møbler, har måttet arbeide mer planmessig og systematisk med miljøspørsmålene, som siden har ført til at de har ligget i forkant av utviklingen. Dette bekreftes også av leverandører til Lillehammer OL. De som på forhånd hadde arbeidet systematisk med miljøspørsmål, fikk et fortrinn overfor andre konkurrenter i forhold til miljøkravene som ble stilt. I dette perspektivet kan derfor Staten, gjennom å stille miljøkrav til sine leverandører, bidra til å styrke bedriftenes konkurranseevne.

Et viktig spørsmål i denne sammenheng er hvor langt Staten kan gå i å stille miljøkrav som et ledd i leverandørutviklingen. Enkelte private bedrifter har erfart at et langsiktig forpliktende samarbeid med underleverandører skaper de beste forutsetningene for å øke kompetansen hos underleverandørene, ikke bare produksjonsteknisk, men også i forhold til helse, miljø og sikkerhet (HMS). I den grad man selv ønsker å stå fram med en miljøprofil, tillegges dette aspektet økende vekt. Konkret betyr dette at bedriften inngår langsiktige avtaler (4-5 år) med underleverandørene, der det stilles spesifikke krav til bl.a. HMS. Dette følges opp gjennom regelmessige leverandørrevisjoner, der krav og praksis kontrolleres. Dersom kravene ikke er oppfylt, gis det nye pålegg. I den sammenheng skjer det ofte en betydelig kompetanseoverføring fra bedrift til underleverandør, ved at bedriften selv må bidra med råd om hvordan problemene kan løses.

Staten har ikke den samme frihet som private bedrifter til å velge leverandører og inngå langsiktige samarbeidsavtaler. Staten kan imidlertid bidra til å skape incentiver til å innføre metoder og rutiner for å redusere og forebygge helse- og miljøbelastninger fra virksomhetene. Det kan f.eks. vurderes å knytte innkjøp og krav til leverandører til spredning av resultatene fra Renere teknologi programmene i SFT og TI. Programmene gir støtte til bedrifter for å gjennomføre tekniske miljøanalyser, og SFT støtter også gjennomføring av tiltak som kan redusere forurensninger og avfall ved kilden. Ved å stille krav til at leverandører (evt. innen utvalgte produktområder) skal ha gjennomført en systematisk miljøanalyse og tiltak for å redusere miljøbelastninger, kan man både bidra til å styrke leverandørene, til en spredning av resultatene fra progammet og til at viktige miljømål for Norge prioriteres i en grønn statlig innkjøpspolitikk. Danmark har valgt en slik strategi og også i MDs St.meld. 46 (88-89) er denne muligheten konkret nevnt.

Avveining mellom ulike hensyn

Ved statlige innkjøp legges det vekt på forholdet mellom pris, kvalitet, service osv. Når man stiller miljøkrav kan det oppstå behov for avveining mellom de ulike hensyn. Det er viktig at en grønn stalig innkjøpspolitikk tar opp disse spørsmålene, og gir en veiledning til innkjøperen på hvilket grunnlag slike avveininger bør gjøres. Det gjelder særlig i forhold til pris og kvalitet, som kan være de største innvendingene mot mer miljøvennlige produkter.

Pris

Det er viktig å påpeke at verken erfaringene fra Grønt Kontor prosjektene, Lillehammer-OL eller Danmark og Tyskland, tyder på et generelt høyere prisnivå for miljøvennlige produkter. I mange bransjer er konkurransen slik at man ikke kan ta høyere pris selv om produktet tilfredsstiller strengere miljøkrav. Eksempler på dette er møbler, svanemerket papir og svanemerket vaskepulver.

Et problem kan imidlertid være at miljøprodukter har liten etterspørsel og omsetning og derfor ligger høyere i pris. Mer miljøvennlige produkter markedsføres også ofte som nisjeprodukter som dermed prises høyere enn de vanlige produktene med stor omsetning. Her er det viktig at statlige innkjøpere forhandler frem priser som gjenspeiler statens posisjon i markedet. På den måten kan staten bruke sin markedsmakt som storforbruker; øke omsetningen av miljøvennlige produkter og bidra til lavere priser.

I en pris- og kostnadsvurdering er det også viktig å vurdere produktets kostnader i hele dets levetid. Et produkt kan være dyrere i innkjøp, men ha lengre levetid, være billigere i drift (f.eks. energisparepærer) eller bortskaffelse, slik at kostnadene totalt sett likevel er lavere.

Dersom produkter som er mer miljøbelastende ligger lavere i pris, kan dette også ha sammenheng med at prisen på produktet ikke gjenspeiler miljøkostnadene ved produksjon og transport. Denne type samfunnsøkonomiske vurderinger vil det vanligvis ikke være rom for innenfor de vanlige rammer for statlige innkjøp. Det man imidlertid kan vurdere, er om de besparelser man oppnår ved å innføre en grønn innkjøpspolitikk, kan brukes til å kjøpe inn mer miljøvennlige, men dyrere produkter, i likhet med den amerikanske ordningen. Samtidig er det viktig å avdekke strukturelle hindringer for et bærekraftig forbruksmønster.

Kvalitet

Erfaringsmessig viser det seg at kvaliteten på mer miljøskånsomme produkter kan variere, for eksempel ved nye typer produkter. Retningslinjer for hvordan miljøkrav skal avveies mot kvalitetskrav vil derfor være viktig. Dersom kvaliteten på et mer miljøskånsomt produkt er dårligere enn de tradisjonelle produktene, bør det for det første vurderes om kvalitetskravene kan reduseres, eller om det er behov for rutineendringer knyttet til bruken av de mer miljøskånsomme produktene. Dersom dette ikke er mulig, bør man være forsiktig med å velge produkter man vet har dårligere kvalitet, da dette kan øke skepsisen mot miljøskånsomme produkter. I så fall kan andre muligheter vurderes, f.eks. å gi støtte til utviklingsprosjekter.

4.5 Medvirkning i prosessen

Medvirkning og aksept er en viktig forutsetning for at en grønn innkjøpspolitikk kan gjennomføres på en vellykket måte. En grønn innkjøpspolitikk betyr endringer både med hensyn til hvilke produkter som skal kjøpes inn, anskaffelses-rutiner og eventuelt andre rutine-endringer. Det kan også bety endringer i organiseringen av innkjøpene og i budsjettering. De fleste organisasjoner og mennesker har en innebygd motstand mot endringer, noe som også kan være til hinder for gjennomføringen av en grønn innkjøpspolitikk. Et vesentlig moment for å overkomme motstand er å involvere de som blir påvirket av endringene til å være med å forme dem.

Medvirkning skal ivareta minst to hensyn. For det første betyr det at brukernes kunnskap og erfaringer kan trekkes inn i arbeidet, og dermed sikre at resultatet er praktisk anvendbart. For det andre skal medvirkningen bidra til at en grønn statlig innkjøpspolitikk blir forankret og får gjennomslag i de aktuelle organisasjonene.

For at målene kan realiseres er det viktig at en grønn statlig innkjøpspolitikk forankres i ledelsen i hvert departement og etat gjennom vedtak om igangsetting og konkretisering av mål for egen organisasjon. Denne modellen er brukt i USA, og det planlegges en lignende fremgangsmåte i Danmark.

For å skape et godt samarbeid i tilknytning til prosjektet vil det være viktig å etablere en gruppe hvor de som er ansvarlige for videre utforming og gjennomføring av en grønn statlig innkjøpspolitikk møtes sammen med representanter fra de viktigste målgruppene.

I Danmark ble det for hvert innsatsområde nedsatt arbeidsgrupper til å foreta miljøvurderingene, i tillegg til en styringsgruppe for hele prosjektet. På den måten kan man dra nytte av ulike aktørers kunnskap i den konkrete utformingen av innkjøpspolitikken, og samtidig forberede grunnen for en framtidig gjennomføring.

Også andre typer av medvirkning og informasjonsspredning kan vurderes underveis i prosessen. Både i Grønt Kontor knyttet til Lillehammer OL og Grønt Kontor i kommunene ble f.eks. leverandørene trukket aktivt inn i prosjektet gjennom foredrag, utstillinger etc. På den måten ble leverandørene en aktiv medspiller i gjennomføringen av Grønt kontor som faktisk bidro til å aksellerere prosessen.

5.0 Forslag til kriterier og retningslinjer

Hovedmålet for dette prosjektet er å utvikle retningslinjer for praktisering av en grønn statlig innkjøpspolitikk der kriterier for produktets miljøvirkninger er tatt med. Man ser det som viktig at Staten velger de minst mulig miljøskadelige produkter når innkjøp foretas. Ut fra dette tar man sikte på å utarbeide innkjøpsregler hvor også miljøaspektet blir ivaretatt sammen med hensynet til pris og kvalitet. [ MD: Anbudsinnbydelse på prosjekt om statlig grønn innkjøpspolitikk. 23.03.94.]

Dette medfører at en grønn statlig innkjøpspolitikk må ha som målsetting å integrere miljøhensyn vedinnkjøp av varer og tjenester.Med miljøhensyn mener vi at det ved innkjøp tillegges vekt å reduseremiljøbelastningene produktene medfører gjennom hele sitt livsløp fra råstoff til avfall, samtmiljøbelastningene ved rutinene knyttet til bruken av produktene.

For å oppnå en helhetlig tilnærming må også rutiner knyttet til bruken av produktene inkluderes når produktets miljøvirkninger skal vurderes. Likeledes er også kjøp av tjenester tatt med her fordi slike kjøp ofte inkluderer produkter. Kriterier og retningslinjene som utvikles kan også gjelde leie av produkter.

Dette innebærer at det blir viktig å legge vekt på å:

• definere miljøkriterier for ulike produktgrupper ved innkjøp
• innarbeide miljøkriteriene i innkjøpspraksis
• integrere en grønn innkjøpspolitikk i sektorene.

5.1 Miljøkriterier for en grønn statlig innkjøpspolitikk

Miljøkriterier er et nødvendig grunnlag for å vurdere hvilke produkter som er de minst miljøbelastende. Miljøkriteriene må omfatte produkter og rutiner knyttet til bruken av produktene. I tillegg må det stilles miljøkrav til leverandører. Miljøkriteriene må innarbeides i innkjøpspraksis.

Følgende retningslinjer bør gjelde:

Miljøkrav til produkter

• Ved alle innkjøp skal det foretrekkes løsninger som medfører reduserte avfallsmengder, redusertforbruk av ressurser og redusert bruk av helse- og miljøfarlige stoffer.
• Produkter som er svanemerket eller tilfredsstiller tilsvarende kriterier eller andre offisiellemiljømerkingskriterier bør foretrekkes.
• For produkter som ikke omfattes av miljømerkeordninger bør det utarbeides statlige spesifikkemiljøkrav for utvalgte produktgrupper.

Miljøkrav til leverandører

• Leverandøren må legge fram den dokumentasjon som er nødvendig for å vurdere produktene ogderes emballasje ut fra miljøkriterier.
• Leverandøren må bekrefte at de har et system for miljøledelse og miljørevisjon og beskrive dette.
• Leverandøren må bekrefte at gjeldende lover og forskrifter vedrørende helse og miljø påproduksjonsstedet og i Norge er oppfylt.

Miljøkriteriene innarbeidet i innkjøpspraksis

• Miljøkravene til produkter og leverandører må innarbeides i anbudsinnbydelsen.
• Vurdering av anbudene og tildeling av kontrakt må skje på bakgrunn av en helhetsvurdering hvormiljøkravene inngår.
• Ved innkjøp innenfor rammeavtaler for kjøp til staten eller andre rammeavtaler, eller evt. direktekjøp må miljøkravene til produkter og leverandører tas inn dersom kravene ikke allerede er entydig
• Miljøkravene må utformes på en slik måte at de ikke kommer i konflikt med EØS-forskriftenesbestemmelser.

Miljøkrav til produkter

Generelle krav til valg av løsninger

Det bør velges produkter som har lang levetid, er fleksible i bruk, og designet og produsert på en slik måte at det er enkelt å skifte defekte deler mv. Produkter og emballasje som er resirkulerte og gjenvinnbare bør også foretrekkes, samt produkter med lavt energiforbruk og energisparesystemer. Produkter som er helsefaremerket og (etterhvert) miljøfaremerket må unngås så langt som mulig. Det bør også legges vekt på å stille krav om gjenkjøpsordninger som innebærer ombruk eller gjenvinning av produktene, ombruksemballasje eller at leverandøren tar emballasjen i retur osv.

Svanemerkede produkter bør foretrekkes

Miljømerkede produkter og produkter som tilfredsstiller offisielle miljømerkingskriterier, dvs. kriterier for svanemerket eller EUs miljømerke eller andre tilsvarende offisielle miljømerker, bør foretrekkes. Dette innebærer at produktene er vurdert ut fra en samlet livsløpsvurdering i tillegg til at de skal tilfredsstille grunnleggende kvalitets- og funksjonskrav. Offisielle miljømerkingskriterier gjør det enklere for innkjøperen å få gjennomslag for miljøkravene og vurdere produktene. Oppnådd miljømerke er et bevis på at fyldestgjørende dokumentasjon er lagt frem og vurdert, og dermed behøver ikke innkjøper vurdere dette nærmere. Miljøkrav med utgangspunkt i offisielle miljømerkingskriterier kan også stimulere til produktutvikling hos leverandørene, fordi de får entydige og mest mulig objektive krav å forholde seg til.

Dersom svanemerkingskriterier eller EUs miljømerkingskriterier er vedtatt, men ingen produkter er merket, kan innkjøperen be leverandørene dokumentere i hvilken grad produktet tilfredsstiller miljømerkingskriteriene. Det bør tas utgangspunkt i den nordiske ordningen, dvs. kriterier for svanemerking, der det er mulig.

Valg av produkter som ikke omfattes av miljømerkingsordninger

For produkter som ikke omfattes av noen slike offisielle miljømerkingsordninger må leverandørene legge fram miljødokumentasjon, med utgangspunkt i offisielle miljøkriterier for beslektede produktgrupper der det er mulig.

Man kan forøvrig inngå dialog med den nordiske svanemerkingsordningen om utvikling av nye kriterier.

I tillegg bør det utvikles spesifikke miljøkrav som skal gjelde ved statlig innkjøp, særlig for produktgrupper som sannsynligvis ikke vil bli omfattet av miljømerkeordningene, f.eks. kjøretøy. Disse kravene kan også omfatte rutiner knyttet til bruken av produktene.

Miljøkrav til produkter bør konkretiseres ytterligere for å bli tilstrekkelig operative i praksis. Dette kan gjøres i tilknytning til en eventuell gjennomføring av demonstrasjonsprosjekter innen utvalgte varegrupper. Pilotprosjektene vil kunne gi svar på hvordan miljøkravene må utformes for å fungere i praksis. I den forbindelse er det viktig å velge ut ulike produktgrupper som avdekker forskjellige problemstillinger. Kriterier for utvalg av produktgruppene i et eventuelt pilotprosjekt kan være:

• produkter som omfattes av rammeavtaler for kjøp til staten
• produkter hvor det er vedtatt svanemerkingskriterier
• forbruksprodukter som er synlige og enkle å endre
• produkter som utgjør et betydelig miljøproblem
• komplekse produkter og tjenester hvor innkjøp må endres over tid.

Miljøkrav til leverandører

Miljøkrav til leverandørene er viktig både for å velge leverandører som arbeider langsiktig og seriøst med miljøspørsmål, og for å gi leverandørene et konkurransefortrinn i et stadig mer miljøbevisst marked. Det bør også stilles generelle miljøkrav til leverandører av tjenester.

Dokumentasjon fra leverandørene

Dersom produktene ikke er miljømerket eller kan dokumenteres i hht. miljømerkingskriterier, må leverandørene gjøre rede for hvorvidt produktene og deres emballasje inneholder helse- og miljøfarlige stoffer, om slike stoffer brukes i produksjonen, og hva som gjøres for å redusere eller fase ut bruken av disse stoffene. Alle leverandører bør gjøre rede for eventuelle gjenkjøpsordninger, muligheter for levering av deler og hvilke vedlikeholds- og reparasjonstjenester de kan levere. Det bør også redegjøres for eventuelle avfallsproblemer knyttet til produktene.

Miljøledelsessystem

Leverandøren bør kunne legge frem en skriftlig miljøpolitikk for selskapet og gi en beskrivelse av deres system for miljøledelse og miljørevisjon. Det er naturlig å henvise til EUs Eco Management and Audit Scheme og eventuelt ISO-standarder når disse systemene blir etablert. Inntil den tid kan man be leverandøren legge fram en miljøplan for gjennomføring av tiltak på kort og lang sikt innen produksjon, produktutvikling, opplæring, kommunikasjon mv.

Lover og forskrifter

Når produktene produseres i Norge må leverandøren bekrefte at betingelsene i en eventuell utslippstillatelse er oppfylt og at kravene i Forskrift om Internkontroll er fulgt. I tillegg bør det bekreftes at stoffer som er forbudt i Norge eller i henhold til internasjonale avtaler ikke er benyttet i forbindelse med produksjonen.

Andre krav

Det bør vurderes om man for bestemte produktgrupper skal stille krav om miljøtiltak i produksjonen, f.eks. gjennomføring av en teknisk miljøanalyse.

For visse produktgrupper bør man også kreve at det gis opplæring i bruk av produktene. Dette gjelder særlig produkter hvor rutinene knyttet til bruken av produktene er sentrale for å redusere miljøbelastningene.

Oppfyllelse av miljøkravene bør være et viktig moment i oppfølgingen av leverandørene. Et gjensidig samarbeid kan sikre at det skjer en utvikling hos leverandøren på dette området.

5.2 Miljøkriteriene innarbeidet i innkjøpspraksis

Forskriftene for innkjøp i staten inndeler innkjøpsmetoder i åpen eller begrenset anbudskonkurranse, kjøp etter forhandling eller direkte kjøp, og det er fastsatt bestemmelser for når de ulike metodene kan eller skal benyttes. Vi tar her utgangspunkt i den viktigste innkjøpsmetoden som er kjøp etter anbudskonkurranse og foreslår retningslinjer for hvordan miljøhensyn kan integreres ved innkjøp etter denne metoden. Retningslinjene kan i prinsippet også gjelde andre typer kjøp.

Anbudsinnbydelsen

Miljøkrav må integreres i anbudsinnbydelser for at kravene skal få tilstrekkelig tyngde. Det må opplyses i anbudsdokumentene at miljøhensyn er et av valgkriteriene ved tildeling av kontrakt. Man kan skille mellom minimumskrav som alle må oppfylle for å komme i betraktning, og andre krav som stilles i form av forespørsel om opplysninger i hht. miljøkriteriene foran. Et minimumskrav er at leverandørene kan legge fram miljøinformasjon om produktene og beskrivelse av sine miljøledelsessystemer. Krav om svanemerkede eller miljømerkede produkter kan også være et minimumskrav dersom konkurranseaspektet blir tilstrekkelig ivaretatt.

Vurdering av anbud og tildeling av kontrakt

Ved anbudsinnbydelser og vurdering av anbud kan man velge å legge vekt på "lavest pris" eller det "økonomisk mest fordelaktige tilbud". Lavest pris betyr at laveste pris uansett må velges. For at miljøhensyn skal integreres ved innkjøp må derfor vanligvis tildeling av kontrakter skje på bakgrunn av det økonomisk mest fordelaktig tilbud hvor miljø er et av valgkriteriene. Dette gir mulighet for å foreta en helhetsvurdering av leverandørenes tilbud hvor også oppfyllelse av miljøkrav er inkludert. Tildeling kan skje ut fra laveste pris dersom avtalen gjelder et spesifikt kjøp av produkter som tilfredsstiller miljøkriterier.

Ved vurdering av anbudene skal miljøopplysninger telle med på linje med pris, kvalitet, leveringssikkerhet, serviceapparat mv. Her kan det bli nødvendig å foreta avveininger mellom de ulike hensyn. Det er spesielt viktig å vurdere produktenes levetid, kostnadene ved bruk og drift av produktene, samt kostnadene ved bortskaffelse/avfallsbehandling. Et produkt med høyere pris i innkjøp som tilfredsstiller miljøkriterier, bør foretrekkes dersom produktet gjennom sin totale levetid likevel blir billigere. OFU-kontrakter kan benyttes for å videreutvikle mer miljøvennlige produkter der det er behov for et utviklingsarbeid.

Det bør utarbeides spesifikke retningslinjer for hvordan miljø skal inngå som en del av helhetsvurderingen av anbud, herunder avveininger i forhold til andre krav. Dette kan gjøres i forbindelse med en eventuell gjennomføring av demonstrasjonsprosjekter innen utvalgte varegrupper.

Kjøp innenfor rammeavtaler

Dersom det ikke fremgår av rammeavtalen at avtalen utelukkende omfatter leverandører og produkter som tilfredsstiller miljøkriteriene, bør det stilles miljøkrav også ved kjøp innenfor en avtale. I dagens situasjon vil dette være tilfellet ved rammeavtaler for kjøp til staten. Konkrete avveininger mellom ulike hensyn må skje etter de samme retningslinjer som over.

Miljøkrav i forhold til EØS-forskriftene

Miljøkravene må stilles på en slik måte at de ikke kommer i konflikt med EØSforskriftene. Dette innebærer at:

• Miljøkrav kan ikke stilles ut fra et ønske om å favorisere norske produkter eller leverandører
• Kravspesifikasjoner må ta utgangspunkt i europeiske standarder der disse finnes, eventuelt norske standarder som er i overensstemmelse med europeiske (NS-EN nr.). Man kan stille krav om nasjonale standarder "eller tilsvarende" dersom det ikke finnes europeiske standarder på det aktuelle området. På områder hvor det ikke finnes standarder står man fritt til å stille krav innenfor de generelle kravene om ikke-diskriminering. Kravene skal beskrive ytelse og funksjon fremfor konkrete løsninger, men man kan stille krav om en bestemt produktkvalitet, f.eks. av returpapir, hvis man legger til "eller tilsvarende".
• Dersom EU har vedtatt et såkalt maksimumsdirektiv for et bestemt område, kan man i utgangspunktet ikke stille strengere krav, med mindre disse kravene er godkjent etter den såkalte miljøgarantien (se nedenfor). Man kan likevel be om opplysninger og vektlegge disse ved tildeling av kontrakt. Dersom det er vedtatt et minimums-direktiv, er det likevel mulig å stille strengere krav.
• Man kan stille krav om svanemerkede produkter dersom man samtidig legger til "eller produkter som tilfredsstiller tilsvarende offisielle miljømerkingskriterier". Dersom produktene ikke er miljømerket kan man kreve dokumentasjon i hht. kriteriene. Dette kan man sannsynligvis også kreve for produkter som er miljømerket etter mindre strenge kriterier enn svanemerket, men dette bør avklares nærmere.
• Andre miljøkriterier man ønsker å ta hensyn til må formuleres som spørsmål i anbudsinnbydelser som leverandørene må gjøre rede for. Dette kan tillegges vekt ved tildeling etter det økonomisk mest fordelaktig tilbud.
• Man kan kreve dokumentasjon fra leverandørene på generelle påstander om "miljøvennlige" produkter.
• Når en rammeavtale er inngått i hht. EØS-forskriftene står den enkelte innkjøper friere til å velge innenfor avtalen. Ved enkeltkjøp eller årlig anskaffelser over terskelverdien må det innhentes pristilbud fra alle leverandørene som omfattes av rammeavtalen.

Dersom norske myndigheter ønsker å kreve høyere miljøstandard enn EU, er dette mulig dersom det kan begrunnes på en slik måte at standarden ikke i realiteten er en skjult handelshindring eller et middel til vilkårlig forskjellsbehandling. Dette er den såkalte "miljøgarantien" i EU. Miljøkrav med "dekning" i denne miljøgarantien må vurderes nærmere i det enkelte tilfellet.

5.3 Integrering av en grønn statlig innkjøpspolitikk i sektorene

Vi har tidligere sett hvor viktige en del momenter er for at en grønn statlig innkjøpspolitikk skal få en effektiv spredning. På denne bakgrunn har vi utarbeidet noen forslag til hvordan en grønn statlig innkjøpspolitikk kan integreres i sektorene og organiseres internt i statlige virksomheter.

Forankring

Forankring er viktig for å få gjennomslagskraft og plassere ansvaret for en grønn statlig innkjøpspolitikk. Det er derfor viktig at:

• En grønn statlig innkjøpspolitikk forankres i sektorene som har ansvar for offentlig innkjøp.
• En grønn statlig innkjøpspolitikk forankres i Regelverk for statens anskaffelsesvirksomhet og lov omoffentlig anskaffelser.

Forankring i sektorene

Integrering i sektorene er viktig for å få en effektiv spredning av en grønn statlig innkjøpspolitikk. Dette vil også gi muligheter for oppfølging i forhold til innkjøpere og leverandører og bruk av virkemidler i den forbindelse. Dersom sektorene påtar seg et ansvar i denne sammenhengen vil dette være en svært viktig drivkraft i det videre arbeidet. Et regjeringsvedtak om mål og retningslinjer for en grønn statlig innkjøpspolitikk må til for å gi den nødvendige forpliktelsen til gjennomføringen.

Forankring i lovverket

De innkjøpsreglene som er fastsatt for å integrere miljøhensyn ved innkjøp av varer og tjenester må reflekteres i lovverket. Miljøaspektet må derfor innarbeides i eksisterende lov- og regelverk for statlig anskaffelsesvirksomhet. Dette vil også styrke grunnlaget for å stille miljøkrav ved innkjøp.

På lengre sikt kan man også vurdere behovet for å innarbeide målsettingene for en grønn statlig innkjøpspolitikk i forurensningsloven. Dette vil gi miljøvernmyndighetene hjemmel til å følge opp.

Miljøhensyn bør innarbeides i Forskrifter for kjøp av varer og tjenester til staten, spesielt kapittel om Alminnelige bestemmelser og kapittel om Kjøp etter anbudskonkurranse fordi disse kapitlene berører retningslinjene for hvordan miljøhensyn skal innarbeides i innkjøpspraksis. Ved tildeling av kontrakter og valg av leverandør bør miljøkriterier nevnes som et av valgkriteriene man skal legge vekt på. [ Nåværende § 17og § 28.] Forskriftene setter som krav at det ikke skal stilles strengere krav til kvalitet, utførelse, ytelse osv. enn nødvendig for formålet. Dette bør formuleres slik at miljøkrav ved innkjøp ikke kommer i strid med regelverket ved at det kan anses å være "strengere enn nødvendig". [ Nåværende § 4.]

Det bør også vurderes om miljø kan tas inn i de nye EØS-forskriftene, for eksempel i kapittel om Tekniske spesifikasjoner og kapittel om Kvalifikasjon, valg av leverandør og tildeling. [ Nåværende § 7/8 og § 27/32.]

NOE har utarbeidet en veileder til disse EØS-forskriftene. I denne veilederen bør det klart fremgå hvordan miljøkrav kan stilles uten å komme i strid med regelverket. Dette bør tas med i nåværende kapittel 5: Nærmere om anskaffelsesprosedyrene, spesielt avsnittet om Tekniske spesifikasjoner/ Anbudsgrunnlag og Utvelgelse av leverandører og tildeling av kontrakt. Krav til plan for helse, miljø og sikkerhet (HMS) er så vidt nevnt her, og dette kan utvides. Spesielt viktig er det å se dette i forhold til bruk av standarder, krav om svanemerkede produkter osv.

Intern organisering

Den enkelte statlige virksomhet har ansvaret for egen anskaffelsesvirksomhet. Riktig organisering av arbeidet med en grønn statlig innkjøpspolitikk i den enkelte statlige virksomhet er derfor viktig for å skape endringer og få resultater, samt danne det nødvendige grunnlag for et systematisk arbeid med dette.

En effektiv organisering vil sikres ved at:

• Ledelsen i det enkelte departement og etat må vedta gjennomføring i sin virksomhet.
• Grønn innkjøpspolitikk må innarbeides i statlige virksomhetsplaner.
• Oppnådde resultater må rapporteres årlig.
• Innkjøpere må gis informasjon og opplæring.

Ledelsesvedtak i det enkelte departement

Gjennomføringen av en grønn statlig innkjøpspolitikk bør forankres i ledelsen i den enkelte statlige virksomhet fordi det vil gi saken tilstrekkelig prioritet og muligheter for å sette av ressurser. Toppledelsen i departementene og etatene må derfor gjøre vedtak om gjennomføring i deres virksomhet og vedta konkrete mål for hva man vil oppnå.

Virksomhetsplaner

Grønne innkjøp bør også integreres i departementenes og etatenes virksomhetsplaner for å gjøre det til en del av deres løpende arbeide. Retningslinjer for hvordan dette kan gjøres bør innarbeides i eksisterende veiledningsmateriale.

Resultatmåling og rapportering

En grønn statlig innkjøpspolitikk må samordnes og koordineres. Spesielt viktig er det at departementene rapporterer tilbake hvilke konkrete mål de har fastlagt og deretter årlig rapporterer resultatene. Det bør fastsettes retningslinjer for hvordan denne rapporteringen skal skje, f.eks. i forbindelse med miljøprofilen i hvert enkelt departements budsjett i statsbudsjettet.

For å gjøre rapporteringen konkret i forhold til målsettinger og retningslinjer bør det utvikles mest mulig konkrete parametre for rapporteringen som f.eks. antall/andel miljømerkede produkter, andel resirkulert papir, maskiner med lavt energiforbruk osv. Det kan også være mer generelle parametre, som f.eks. at departementet har gjennomført interne opplærings- og informasjonstiltak. På lengre sikt kan parametre knyttet til forbruksmønsteret inkluderes i rapporteringen.

Informasjon og opplæring

En grønn statlig innkjøpspolitikk må ha de samme målgruppene som resten av Program for statlig innkjøp. På strategisk nivå skal det legges et grunnlag for vedtak om gjennomføring og fastlegging av interne mål. På et administrativt nivå må det bygges opp kompetanse slik at innkjøpsledere og personer som er ansvarlige for anskaffelser gis forutsetninger for å integrere miljøhensyn ved innkjøp. Den enkelte innkjøper må gis metoder og verktøy for å utføre dette.

Selv om det foreligger både miljøkriterier og produkter som oppfyller kriteriene, er det mange som opplever det som vanskelig å foreta de "riktige" valgene. Det må derfor utarbeides veiledning for gjennomføring i den enkelte statlige virksomhet. I tillegg til miljøinformasjon i EØS-veilederen, bør det utarbeides en egen håndbok for grønne innkjøp. Dette bør følges opp med opplæringstiltak. Denne opplæringen bør innarbeides i eksisterende innkjøpsopplæring for at miljøhensyn ved innkjøp tas inn som en del av den generelle kompetansehevingen for innkjøpere som vektlegges i statlig innkjøp.

Det kan også gjennomføres møter og seminarer med innkjøpere og leverandører, og arrangeres ideforum hvor innkjøpere fra statlig forvaltning og næringslivet kan utveksle erfaringer. Erfaringer fra Grønt Kontor viser at dette vil gi positive virkninger i næringslivet, lette gjennomføringen og gi den ønskede spredningseffekten. I denne sammenhengen kan Statlig Innkjøpsforum også benyttes.

Ved prioritering av produktgrupper hvor det inngås statlige rammeavtaler vil spredning av en grønn statlig innkjøpspolitikk skje gjennom informasjon om og bruk av disse avtalene. Miljøinformasjon i denne forbindelse er derfor viktig.

Vedlegg

1. Anbudsinnbydelse Lillehammer-OL

2. Anbudsinnbydelse Statens Forvaltningstjeneste

3. Prisblad Statens Forvaltningstjeneste

4. Svanemerkingskriterier pr. september 1994

5. Miljøkrav til leverandører fra Norsk Hydro