Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Åpningshilsen ved åpning av Tomras nybygg

Asker 18. oktober 1995

1 Innledning

Jeg vil først av alt takke for anledningen til å åpne Tomras nye bygg her i Asker. Som verdens største leverandør av effektive systemer for retur av drikkevareemballasje, er Tomra en av brikkene som gjør at norsk avfallspolitikk fungerer bra. I avfallspolitikken har vi som kjent lagt stor vekt på at næringslivet selv skal tilpasse seg innenfor rammene lagt gjennom myndighetenes virkemidler - det være seg avgifter, forskrifter eller frivillige avtaler. Våre virkemidlene skal stimulere til innsamling og gjenvinning av avfall. Næringslivets ansvar er å gjøre jobben. Hvis dette produsentansvaret skal fungere, må de teknisk mulighetene for innsamling og gjenvinning være til stede, og de bør være så gode som mulig.

Ingenting er bedre enn om vi i tillegg kan lære andre land noe, og få arbeidsplasser og eksportinntekter attpåtil. Ikke bare når det gjelder avfallbehandlingen, men i miljøpolitikken forøvrig, er jeg opptatt av at Norge har noe å bidra med internasjonalt. Ikke minst bærekraftig forbruk - der avfallspolitikken er en viktig del - har Norge arbeidet for å få satt på den internasjonale dagsorden. De globale hovedutfordringene i arbeidet for en bærekraftig utvikling er knyttet til fattigdom og miljøproblemer. Viktige strategier for å løse disse problemene er en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike land, og å endre produksjons- og forbruksmønstrene, spesielt i de rike landene. I Agenda 21 - handlingsplanen for det 21. århundre, som er et av hoveddokumentene fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, er de rike landenes ansvar for å endre egne produksjons- og forbruksmønstre særlig understreket. Gjennom FNs kommisjon for bærekraftig utvikling legges det opp til en omfattende rapportering i 1997 om hvordan landene følger opp arbeidet for mer bærekraftig produksjon og forbruk. På hjemmebane følger vi opp med tiltak og aktiviteter, og vi vil involvere næringslivet og fagbevegelsen, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, forbrukere m.fl. i arbeidet med å endre produksjonen og forbruket i mer bærekraftig retning. Gjennom hele verdikjeden, dvs fra uttak av ressurser til produktet havner som avfall, må miljø- og ressurseffektiviteten økes. Dette er en viktig del av bakgrunnen for avfallspolitikken generelt og for virkemidlene overfor emballasjeavfall spesielt.

2 Status for politikken overfor emballasjeavfall

Emballasjeavfall utgjør omkring en firedel av vekten av det kommunale avfallet, eller ca 40 prosent hvis vi regner i volum. Emballasjeavfall forårsaker miljøproblemer både på fyllplasser og i forbrenningsanlegg, og ikke minst hvis emballasjen havner som søppel i naturen. Derfor har det vært viktig for Miljøverndepartementet å få til gode virkemidler for å redusere mengden emballasjeavfall, og øke innsamlingen og gjenvinningen av dette avfallet.

I dette arbeidet har produsentansvar vært det sentrale stikkordet. Produsentansvaret har vi gjennomført på ulike måter for ulike deler av avfallet. Den graderte miljøavgiften fungerer som et effektivt virkemiddel for drikkevareemballasje, og vi tror og håper at de frivillige avtalene med næringslivet, som ble inngått nå i høst, vil vise seg å være et like effektivt virkemiddel for det øvrige emballasjeavfallet. Gjennom disse avtalene forplikter bransjene seg til å samle inn og gjenvinne mellom 60 og 80 prosent av det emballasjeavfallet som ikke er dekket av avgiftene - i praksis vil dette si det meste utenom emballasje til drikkevarer.

Emballasje til drikkevarer er som kjent ilagt en miljøavgift som blir redusert ved økende returandel. Et viktig formål med denne avgiften er å hindre forsøpling. Vi antar at produkter som i gjennomsnitt oftere forbrukes utendørs - slik som brus og øl - bidrar mer til forsøplingen enn produkter som hovedsakelig forbrukes i hjemmet - f.eks. juice. Derfor er avgiften i utgangspunktet høyere for brus og øl enn for juice og liknende. Utviklingen i retning av å bruke små juicekartonger til leskedrikker, og økning i omsetningen av fruktdrikker og liknende, kan endre dette bildet. Vi vil derfor vurdere nærmere om avgiftssystemet er riktig utformet med tanke på å løse forsøplingsproblemet. Enkelte justeringer kan være nødvendig, slik at det blir en bedre sammenheng mellom den emballasjen det er størst sannsynlighet for at kan havne som søppel i naturen, og den emballasjen som har det høyeste utgangsnivået på den graderte avgiften. I praksis vil dette kunne bety at f.eks. emballasjen til de nye fruktdrikkene flyttes fra den lave avgiftsklassen til den høye. Dette vil gi en avgiftsmessig likebehandling av denne typen leskedrikker, og øl og brus.

Dette vil imidlertid være mindre justeringer i en avgift som i utgangspunktet fungerer svært bra. Ved at avgiften blir redusert i takt med økende returandel for emballasjen, blir næringslivet stimulert til å etablere effektive returordninger både for emballasje som ombrukes og emballasje som går til materialgjenvinning. Retursystemer som baserer seg på pant har vist seg å være de systemene som oppnår de høyeste returandelene. Bruk av pantesystemer på nye områder, f.eks. for de nye fruktdrikkene og for øl og brus på boks, vil effektivt kunne hindre forsøpling fra denne typen emballasje.

Med de virkemidlene overfor emballasjeavfall som jeg har skissert, og med næringslivets ansvarsfulle oppfølging, bl.a. gjennom etablering av pantesystemer, burde markedet for Tomra være sikret. Jeg erklærer med dette Tomras nybygg for åpnet, og ønsker lykke til med den videre satsingen!