Innlegg i Trontaledebatten

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Innlegg i Trontaledebatten

17. oktober 1995

President.

Vi står på mange måter foran et veiskille i miljøvernpolitikken. Mange av de nasjonale sakene som har stått i sentrum siden miljøvern for alvor kom på dagsorden i 1970-åra - som for eksempel flere store vernesaker, avfall og en del forurensende utslipp - har langt på vei funnet sin løsning. Nye globale og sammensatte saker - som for eksempel klimaspørsmålet og sikring av det biologiske mangfoldet - er kommet i fokus.

For Regjeringen er det et overordnet mål å sikre en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt, og i tråd med dette er vår miljøvernpolitiske strategi nedfelt i to hovedlinjer.

• For det første: Miljøproblemene er grenseoverskridende, og effektive resultater kan bare oppnås gjennom et tett og forpliktende internasjonalt samarbeid. Norge skal fortsatt være en pådriver i dette arbeidet.
• For det andre: Regjeringen vil intensivere arbeidet med et sektorovergripende miljøvernarbeid nasjonalt. Gjennom bruk av ulike virkemidler og tiltak må vi sikre at alle tar sin del av ansvaret for miljøet, natur- og kulturarven.

Først noen ord om vår nasjonale miljøvernpolitikk. Miljøverndepartementets budsjett økte betydelig gjennom flere år, og er nå kommet opp på et nivå som gjør det mulig - sammen med den innsats som settes inn fra andre sektorer - å holde et høyt aktivitetsnivå. Jeg vil understreke at miljøvernpolitikken på nasjonalt plan er langt mer enn bare bevilgninger gjennom Miljøverndepartementets budsjett. Andre tiltak av strukturell eller institusjonell art er vesentlige for å sikre en omlegging til det som er industrilandenes største miljøutfordring fram mot århundreskiftet; nemlig et bærekraftig produksjon- og forbruksmønster. I forslaget til 1996-budsjettet har de fleste departementene for første gang fordelt de rene miljøverntiltakene på Miljøverndepartementets nitten resultatområder. Jeg synes det er svært positivt, og at det vitner om at vi har tatt flere skritt videre i retning av en sektorovergripende miljøvernpolitikk. Regjeringens samlede miljøinnsats har aldri vært større, og dette har også ringvirkninger langt inn i næringslivet og den private sektor forøvrig. Avfallssektoren er ett av mange gode eksempler. Vi har fått på plass en rekke bransjeavtaler som bidrar til at det som tidligere havnet på fyllingene nå samles inn og sluttbehandles. Bredden i miljøverninnsatsen er blitt betydelig utvidet på få år.

I den senere tida er det enkelte som har kritisert Regjeringen for at vi ikke følger opp arbeidet med Lokale Agenda 21. Det gir ikke noe riktig bilde av situasjonen ute i kommunene. Som en direkte oppfølging av Brundtland-kommisjonens rapport fra 1987 har vi satset systematisk på å utvikle det lokale miljøvernarbeidet gjennom Miljøvern i kommunene (MIK)-reformen. Fra starten av er det lagt vekt på behovet for langsiktighet i arbeidet, tverrsektoriell tilnærming og at organisasjoner og lokalbefolkningen trekkes med i arbeidet. Dette har utløst en rekke aktiviteter. Vi er fortsatt innstilt på at det lokale miljøvernarbeidet må gis et løft og at aktiviteten må holdes oppe.

OECD peker på at størrelsen på de enkelte lands miljøvernbudsjetter ikke er noen målestokk for en god miljøvernpolitikk. Et høyt miljøvernbudsjett kan bety at det må settes inn mange penger for å reparere miljøskader. De enorme summene som nå trengs for å rydde opp i alle miljøbombene i Østeuropa, er et eksempel på dette. Her i landet er vi kommet inn i en fase der vi kan legge større vekt på forebyggende tiltak. Viktige virkemidler og tiltak i denne sammenheng er en best mulig lovgivning og bruk av avgifter som gjør miljøvernpolitikken effektiv. Vi er kommet et godt stykke på vei her også.

Bildet av oss som såkalte etternølere er heller ikke dokumentert på noen seriøs måte. OECD foretar grundige gjennomganger av hvert lands miljøvernpolitikk og vurderer forutsetningene for, målene for, gjennomføringen av og resultatene av den miljøvernpolitikken som er ført i medlemslandene. For et par år siden gjennomgikk OECD norsk miljøvernpolitikk, og i hovedsak kom vi godt ut sammenliknet med andre land som - i likhet med oss - også fører en aktiv og ambisiøs miljøvernpolitikk. Jeg synes det er grunn til å merke seg dette.

Full sysselsetting er fortsatt jobb nummer en. I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at skjerpede miljøkrav til produksjon og produkter er i ferd med å bli et konkurransefortrinn på det nasjonale og internasjonale markedet. Det er en økende erkjennelse i flere land at det ikke er energikrevende produkter som etterlater mye søppel som har framtida for seg. Økt forbruk, og dermed økt sysselsettingseffekt, må tas ut på andre måter. Den «grønne skattekommisjonen» - som skal levere sin innstilling til sommeren - skal vurdere nærmere hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv. Dette vil gi oss et bedre grunnlag for en helt nødvendig diskusjon, nemlig hvordan vi kan vri beskatningen bort fra arbeidskraft over mot forurensende utslipp og uttak av naturressurser.

Det er et godt driv i det miljøvernpolitiske arbeidet i Norge, og dette må inspirere oss til å holde aktiviteten oppe. Som nasjon kan vi heller ikke fristille oss fra det ansvaret vi har for å løse de store, globale miljøproblemene. Derfor må vi fortsatt forbedre oss nasjonalt, og vi må arbeide utrettelig for å få til mer forpliktende og konkrete avtaler internasjonalt. Dette er Regjeringen innstilt på å følge opp.