Statssekretær Bernt Bull

Innlegg på Østmarkadagen

Vangen søndag 27. august 1995

Kjære natur- og friluftslivsvenner!

Takk for invitasjonen hit til Vangen og til Østmarkadagen 1995.

Naturvernåret

Vi er nå godt over halvveis i det europeiske naturvernåret, og Oslomarka er på mange vis et utmerket sted å markere dette året og reflektere over innholdet i den norske kampanjen - vern om biologisk mangfold og styrking av allemannsretten. Det var jo ikke for ingen ting at statsråden ønsket å legge selve åpningen av året til Marka. Det skjedde jo som dere sikkert husker på Østmarksetra 21. januar i år.

Det er 25 år siden sist et år ble brukt til å markere naturvernet. I 1970 var ren luft, rent vann, ren jord - for et bedre livsgrunnlag - viktige slagord, og kampanjen førte til en styrking av arbeidet med miljøvernspørsmål både nasjonalt og internasjonalt. Vi fikk FN's første store verdenskonferanse for miljø i Stockholm i 1972, og samme året ble Miljøverndepartementet opprettet her hjemme.

Mye har skjedd siden 1970. Vi har hatt en utvikling preget av vekst og økt aktivitet innenfor de fleste tunge samfunnsområder. Kløften mellom rike og fattige nasjoner er økt. Dette innebærer at vi trekker stadig større veksler på vårt felles livsgrunnlag - naturen og de ressurser den kan gi oss. Selv om vi har oppnådd gode resultater innenfor det vi kaller det klassiske naturvernet her i landet, er 80-90 % av våre naturområder uten spesiell beskyttelse. Det begrensede omfanget av spesifikt områdevern er bakgrunnen for at Europarådet har valgt naturen utenfor de vernede arealene som tema for naturvernåret 1995. For Norge var det naturlig å utdype dette videre med fokus på biologisk mangfold og allemannsretten. Det er utenfor verneområdene vi finner det største biologiske mangfoldet, og det er her folk i første rekke kan søke rekreasjon gjennom friluftsliv og naturopplevelser. Samtidig er det disse arealene vi må "ta av" når vi skal legge forholdene til rette for økonomisk virksomhet og utnytting av naturressursene. En forsvarlig forvaltning krever at alle sektorer og interesser som bruker naturens ressurser er villig til å ta et felles ansvar for naturarven.

Fra mitt ståsted har jeg inntrykk av at vi er inne i et år med høyt aktivitetsnivå. Blant annet merker vi det på haugene av avisutklipp som angår naturvernåret. Spørsmål knyttet til biologisk mangfold og allemannsretten er gjenstand for debatt, og organisasjonene er aktive med opplegg som kombinerer naturopplevelse med kunnskapsformidling. Bevisstgjøring - det å vekke interesse for disse spørsmålene er nettopp noe av hensikten med året. Oslomarka har opp igjennom årene - og kanskje særlig nå i 1995 - vært både gjenstand for debatt og arena for kunnskapsformidling.

Handlingsplan om biologisk mangfold

En av de viktigste saken i Naturvernåret er arbeidet med med en nasjonal handlingsplan om biologisk mangfold. Grunnlaget for handlingsplanen er lagt gjennom Norges tilslutning til Konvensjonen om biologisk mangfold som trådte i kraft ved årsskiftet 1993/94. Alle land som har tiltrådt konvensjonen forplikter seg til å utvikle strategier for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, bl.a. gjennom etablering av beskyttede områder og bærekraftig bruk av ressursene for øvrig. Norge har valgt en spesiell framgangsmåte i sitt arbeid. Sektordepartementene samt KUF og MD har utarbeidet delplaner for sine ansvarsområder. Delplanene har vært på en omfattende høring. På grunnlag av bl a høringsuttalelsene og delplanene utarbeider departementet for tiden den nasjonale handlingsplanen. Handlingsplanen skal inneholde mål og tiltak og gjennomgå virkemidler og ansvarsfordeling i forhold til biologisk mangfold. Siktemålet er at handlingsplanen skal være et første ledd i en kontinuerlig prosess hvor mål og resultater skal rulleres. Utfordringen blir å legge lista et hakk høyere for hver gang. Arbeidet med den nasjonale handlingsplanen er tuftet nettopp på de to begrepene: bevisstgjøring og ansvarliggjøring av alle samfunnssektorer.

Oslomarka

I Norge har allemannsretten og friluftslivet sterke og lange tradisjoner. En levende og variert natur nær der folk bor er viktig for å opprettholde disse verdiene for folk fleste.

Jeg sa innledningsvis at Marka gir stoff for ettertanke i forhold til budskapene i naturvernåret. Oslomarka utgjør bare 0,4 % av landets areal, men minst en fjerdepart av befolkningen sogner til dette naturområdet. Området står derfor i en særstilling. Ingen annen hovedstad i verden har et natur- og friluftsområde som i størrelse, kvalitet og bruk kan måle seg med Oslomarka. De alvorligste truslene både mot allemannsretten og det biologiske mangfoldet er uten tvil ukontrollert utbygging og oppsplitting av natur. Det å slå ring rundt Marka for å bevare de store naturområdene rundt hovedstaden fri fra utbygging har jo vært selve drivkraften bak arbeidet med å få fastsatt markagrensen. Og initiativet det er jo kommet "nedenfra " fra lokalbefolkning og organisasjoner her i Oslo.

Det statlige engasjementet i Oslomarka startet tidlig i 1971 med arbeidet med flerbruksplan for Oslomarka. Mange så nok for seg at dette skulle ende opp med en egen Markalov. Slik ble det ikke. I 1981 vedtok regjeringen at markabeskyttelsen skulle baseres på eksisterende lovverk. De tre elementene i markabeskyttelsen skulle være

• Plan- og bygningsloven - fastsettelse av byggegrense (markagrense) gjennom kommuneplaner og innarbeiding av særskilte bestemmelser for markaområdene
  
• Naturvernloven - vern av særskilt verdifulle områder
  
• Skogbruksloven - regulering av skogsdriften gjennom forskrifter etter § 17 b.

Denne modellen for markaforvaltningen må betraktes som framsynt i forhold til hovedlinjene for miljøvernpolitikken slik de ble trukket opp i St.meld. 46 (1988/89) Om miljø og utvikling. Hovedbudskap i denne meldinga er for det første at miljøvern er sektorovergripende og for det annet at kommunalt ansvar og folkelig, lokalt engasjement er helt nødvendig for å gjennomføre en overordnet miljøpolitikk. Dette er som nevnt ovenfor, grunnlaget også for handlingsplanen om biologisk mangfold.

Denne ansvarsdeling mellom miljøvernmyndigheter og landbruksmyndigheter står fortsatt som bærebjelken i markaforvaltningen. Kommunens rolle innenfor denne modellen er imidlertid blitt styrket etter hvert som både miljøvern og landbruk er blitt kommunalisert. Det er kanskje noen som ser på dette som ansvarspulverisering. Jeg tror det er viktig å holde fast på at en god markaforvaltning først og fremst fremmes gjennom ansvarliggjøring av de som eier, de som forvalter og de som bruker Marka, og rammen for dette er lagt gjennom ovennevnte lovverk.

Markagrensen

I 1986, etter flere år med drøfting med kommunene om utbyggingsbehov, ble det gitt fra regjeringen gitt retningslinjer for fastsettelse av markagrensen etter plan- og bygningsloven. Disse retningslinjene har karakter av rikspolitiske retningslinjer og omfatter både planprosess og planinnhold. Samtlige 19 marka-kommuner har nå innarbeidet markagrense og bestemmelser i arealdelen til sine kommuneplaner. Prosessen har tatt lang tid, men den har vært viktig. Gjennom denne har kommunene selv aktivt bidratt til styring av utbyggingsmønsteret utfra et overordnet, nasjonalt og regionalt hensyn til natur- og friluftsinteresser. Det er denne type tilpassing av lokale behov til overordnede interesser som skal skje gjennom regional planlegging etter plan- og bygningsloven.

Markagrensen står i dette systemet ikke absolutt fast, men det skal svært tungtveiende og nasjonale og/eller regional grunner til for å endre den. Og i alle tilfelle skal miljøvernmyndighetene konsulteres. Det er for øvrig gledelig å registrere hvordan organisasjonene bruker sine muligheter for medvirkning i alle spørsmål som gjelder Marka.

Områdevern

Jeg nevnte tidligere flerebruksplanen for Oslomarka. I 1976 forelå et ferdig utkast. Som en del av denne planen inngikk verneforslag etter naturvernloven, der bl a Spålen-Katnosa ble foreslått som landskapsvernområde med et areal på ca 25 km2. I juni i år vedtok regjeringen å verne Spålen-Katnosa. Etter at det har vært jobbet med denne saken i over 20 år, er det nå godt å se at det har gitt resultater. Vi har fått vernet et areal på 18,4 km2, et av de få større skogområdene i Øst-Norge som fortsatt er uten tekniske inngrep som kraftlinjer og veier. Innenfor området er det flere kjerner med naturskog som inneholder ulike sjeldne/truede arter og to av disse inngår i verneplanen for barskog. Det er Finnvatnet og Aklangen/Katnosa. Området inneholder alt det en vandrer setter pris på; store vann og små pytter, elver, bekker og myrer, en rekke kulturminner, rikt dyreliv og godt fiske, et meget godt stinett, mye stor skog og lite berørt skognatur og landskapsrom.

Det er ingen tvil om at organisasjonene har vært pådrivere denne saken og skal ha mye av æren for at vi i Naturvernåret har vunnet denne viktige seieren for biologisk mangfold i Marka. Søndag for en uke siden hadde vi i samarbeid med Løvenskiold en flott markering av begivenheten ved Katnosa gård. 400 mennesker hadde tatt seg inn hit, mange av dem på sykkel. Denne store oppslutningen sier noe om interessen rundt vernet av Spålen-Katnosa.

Skogbruksforskriftene

Skogbruket i Marka har siden 1977 vært regulert av forskrift fastsatt med hjemmel i skogbruksloven. Formålet med forskriften som ble revidert i 1993 er å sikre at utøvelse av skogbruk i Marka bidrar til å bevare og utvikle områdets kvaliteter knyttet til friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner og vannforsyning. I forskriften er det bl a bestemmelser om meldeplikt for all foryngelseshogst, retningsgivende størrelser på hogstflater, forbud mot sprøyting med plantevernmidler og forbud mot grøfting av myr og fuktskog. Grensene for forskriftenes virkeområde er nå under revidering. Disse grensene er ikke helt sammenfallende med byggegrensen etter plan- og bygningsloven. Mange steder foreslår forskriften grensen forlenget ned mot tettbebyggelsen, og begrunnelsen for dette fra landbruksmyndighetens side er hensynet til de helt lokale friluftsinteressene knyttet til nærområdene. Dette er viktige signaler å følge opp fra dere som representerer brukerne av marka både på naturvern- og friluftssida.

Kommunens ansvar innenfor denne forvaltningsmodellen

Jeg nevnte kommunes sentrale rolle innenfor markaforvaltningen. Som myndighet for arealplanlegging forvalter kommunen både byggegrensen og langt på vei kvaliteten på arealene innenfor grensen. Det er viktig at kommunene håndhever en meget restriktiv dispensasjonspraksis slik at ikke områdene blir punktert og privatisert gjennom ulike typer byggetiltak. Som friluftsmyndighet forventes det at kommunene inntar en offensiv holdning og driver et aktivt forsvar for allmennhetens interesser i Marka. Selv om Oslomarka er et nasjonalt og regionalt anliggende, er det vel først og fremst kommunenes egne innbyggere som nyter godt av og gleder seg over nærheten til naturen. Ikke minst i omegnskommunene fremhever folk nærheten til Marka som en av hovedkvalitetene ved bomiljøet.

Kommunen som landbruksmyndighet bør stille vilkår etter konsesjonsloven ved eiendomsoverdragelser i Marka slik at flerbruksinteressene kan i varetas. En annen mulighet for kommunen kan være å vurdere bruk av forkjøpsrett når eiendommer i Marka er på salg. Kommunen som skogeier bør selvsagt selv drive sine eiendommer utfra flerbrukshensyn. Her synes jeg det er på sin plass å fremheve Oslo kommunes policy som er nedfelt i forskrifter som på fremragende måte ivaretar hensynet til natur- og friluftslivsinteressene. Jeg har også forstått det slik at det i prosessen har vært en svært åpen og konstruktiv dialog med organisasjonene.

Organisasjonenes rolle

Organisasjonene som pådrivere i miljøpolitikken er viktig på alle nivåer - nasjonalt, regionalt og lokalt. Marka må vel være det naturområdet i Norge som er best forsynt med organisasjoner - eller venneforeninger - av ulike kategorier, både på naturvern- og på friluftslivssida. Interessene mellom vern og bruk kan nok av og til kollidere. Det positive er likevel at organisasjonene ser ut til å finne fram til kontakt- og samarbeidsformer som kan gjøre uenigheten om til fruktbare debatter - nettopp om bruk og vern om det biologiske mangfoldet i marka. Et ledd i en slik diskusjon vil være drøfting av prinsipper for lokalisering av anlegg og grad av tilrettelegging, dernest en aktiv pådriverrolle vis a vis kommunene med tanke på å få slike prinsipper nedfelt i deres planer for idrett og friluftsliv.

For selv om Oslomarka er et natur- og friluftsområde av nasjonal betydning, så vil det alltid være i kommunene den praktiske markaforvaltningen må skje.