Miljø og reiseliv - foredrag ved åpningen av den XXII nordiske A.I.S.C. konferanse i Oslo 19. mai 1995

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Miljø og reiseliv

Foredrag ved åpningen av den XXII nordiske A.I.S.C. konferanse i Oslo 19. mai 1995

Ærede kongressdeltakere !

Det kan ikke være tvil om at et av Norges, og også Nordens største aktiva i tiden framover vil være store urørte naturområder og varierte, levende kulturlandskap. Vi forvalter goder som det begynner å bli knapphet på i verden sett under ett og ikke minst i de rike industrialiserte landene.

Vi er stolte over vår natur- og kulturarv. Vi er også villige til å dele den med andre. Men det må skje på en måte som ikke ødelegger de kvalitetene vi ønsker å vise fram. Denne konferansen samler representanter for en næring som både kan påvirke og forbruke natur og kulturmiljø og som samtidig har natur og kulturminner som et mål eller grunnlaget for sin virksomhet. Reiselivsnæringen i Norge lever i stor grad av vakker natur og kulturminner, og reiselivet og miljøvernet har på mange måter felles interesser i å bevare natur og kulturminner og hindre at kvaliteten blir redusert. Eller sagt på en annen måte: vi bør ha felles mål når det gjelder produktutvikling og kvalitetssikring.

Miljøbegrepet er vidtfavnende. Når miljø settes på dagsorden for reiselivet, innebærer det derfor ikke bare hensyn til natur og kulturminner ved utbygging og tilrettelegging, men også f.eks. reielivsbedriftenes «indre liv» med energiøkonomisering, kildesortering, resirkulering osv. I den store sammenheng er reiselivet også en storforbruker av transport - det ligger jo i reiselivets natur - med tilhørende miljøkonsekvenser.

Bærekraftig utvikling et begrep som står sentralt i anbefalingene fra verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Med dette menes en utvikling som sikrer behovene til dagens befolkning uten å svekke mulighetene for at framtidige generasjoner skal få sine behov dekket. Det er en klar internasjonal trend at målsettingen om et bærekraftig reiseliv tillegges større betydning både av planleggende myndigheter og reiselivsnæringen selv. Det er en stor utfordring å få til en bærekraftig utvikling denne sektoren i denne sektoren da den turistmessige utviklingen ofte er ukontrollert og kan virke ødeleggende på det ressursgrunnlaget den baserer seg på. I begrepet bærekraft inkluderes da miljømessige aspekter av både økologisk, sosial og kulturell karakter.

Jeg går ut fra at denne forsamlingen er kjent med mange av de initiativene som tas internasjonalt i denne sammenhengen. La meg bare nevne den europeiske Grand Prix for turisme og miljø som omfatter de 17 EØS-landene. Prisen skal tilfalle et reisemål som forener reiselivsutvikling og miljøvern.

Vi møter flere benevnelser som angår miljø og reiseliv med tildels uklart innhold. Det satses på å utvikle grønn turisme, økoturisme, bygdeturisme osv. Jeg skal ikke her gå inn i noen dyptpløyende begrepsdiskusjon; det som er viktig er av hovedgrepet blir utviklingen av en bærekraftig reiselivsutvikling - dvs bærekraftig produksjon og forbruk - at at dette også må reflekteres i måten vi markedsfører våre produkter på.

Nasjonal miljøplan for reiselivet

Miljøaspektet ligger allerede inne i den overordnete målsettingen for reiselivet i Norge som er å utvikle et lønnsomt reiseliv der en tar hensyn til miljø og natur, som grunnlag for bærekraftig utvikling. Det er imidlertid behov for en ytterligere konkretisering av rammer og miljømål. Dette utredes nå i en prosjektgruppe ledet av Nærings- og energidepartementet med bl.a. representanter fra reiselivsnæringen, Miljøverndepartementet og Naturvernforbundet. Gruppa skal også drøfte handlingstiltak som informasjon, retningslinjer mv. Arbeidet skal fullføres i løpet av neste år og det vil danne grunnlaget i en nasjonal politisk strategi; en miljøplan for reiselivet.

Profileringen av norsk reiseliv som grønt, miljøvennlig o.l. stiller en del krav til produktinnhold. Dette angår bl.a. natur, rent vann, vakkert landskap, estetikk, kulturmiljø og kulturminner. Når det gjelder kvalitetssikring av natur- og kulturprodukter skulle som nevnt miljøvernet og reiselivet ha felles interesser. Men det kan også oppstå konflikter mellom disse to interessene når det gjelder kommersialisering av natur og massetilstrømming til attraktive reiselivsmål basert på natur og kulturminner som reiser spørsmål om tilrettelegging, informasjon, avgrensing eller regulering, estetikk, sikkerhet m.v. Jeg vil legge vekt på at miljøbelastninger må bli minst mulig og ikke overskride naturens eller kulturminnenes tåleevne.

Miljøvernmyndighetenes ansvar

Vern om naturmiljø og biologiske ressurser er et sentralt element i regjeringens politikk. Norge har sluttet seg til konvensjonen om biologisk mangfold. Denne stiller store krav til å ta vare på dyre- og plantelivet og disses leveområder, bl.a. gjennom offentlig virksomhet og planlegging.

Som miljøvernminister er jeg ansvarlig for natur- og kulturminnevern, forurensing, støy, friluftsliv og for fylkeskommunenes og kommunenes planlegging etter plan- og bygningsloven som regulerer arealutnyttelsen. Reiselivsnæringen er det Nærings- og energidepartementet som er ansvarlig for, og Landbruksdepartementet har bygdeturismen. I Norge er de enkelte departementene er hovedansvarlig for at miljøvern og miljøhensyn innarbeides i politikken for sine sektorer. Dette innebærer at Næringsdepartementet skal sørge for at hensyn til en bærekraftig utvikling innarbeides i reiselivspolitikken. Dette er i tråd med anbefalingene i verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Miljøvernmyndighetene har ansvaret for å formulere miljømål, eller bidra til at sektorene selv formulerer akseptable miljømål og for å overvåke at sektorene følger målene.

Naturvernåret

Vi skriver 1995 og det europeiske naturvernåret er igang - 25 år etter det første. Den gangen sto det klassiske naturvernet og vern av vårt felles livsgrunnlag i fokus. Hovedtema for kampanjen i år er bevaring av natur utenfor de vernede områdene. Dette understreker et meget viktig poeng: Hvordan vi forvalter de ikke-vernede naturområdene er avgjørende for om vi skal nå målet om en bærekraftig utvikling. Kampanjen er rettet mot folkelig bevisstgjøring og arbeid for at ulike myndigheter og samfunnssektorer i større grad innarbeider naturvernhensyn i sin virksomhet.

I vår kampanje er bevaring av det biologiske mangfoldet og styrking av allemannsretten valgt som hovedtemaer. I Norge, som mange oppfatter som et land med mye uberørt natur, er ca 2000 av våre ca 35000 dyre- og plantearter truet eller sjeldne. De store urørte naturområdene skrumper stadig inn. Nå er det bare ca 22% av våre landarealer ligger mer enn 5 km fra tekniske anlegg og utbygginger. I Sør-Norge utgjør slike «villmarksområder» kun 8%.

Dersom vi skal nå målet med kampanjen, setter dette selvsagt store krav til innsats fra myndigheter og samfunnssektorer på tiltakssiden. Fra Miljøverndepartementets side vil det bl.a. bli gjort en særlig innsats for å utarbeide en nasjonal handlingsplan om biologisk mangfold som en oppfølging av Riokonvensjonen.

Handlingsplanen vil i prinsippet angå all samfunnsvirksomhet. Når det gjelder reiselivet blir utfordringen å legge hensynet til biologisk mangfold til grunn ved planlegging, utvikling og bygging av turistanlegg. Dette innebærer varsomhet ved lokalisering av anlegg nær vernede og sårbare områder, ved utvikling av aktivitetes- og opplevelsestilbud (herunder begrensninger i bruken av motorisert ferdsel) og i markedsføringen av norsk natur som en del av turistproduktet.

Allemannsretten

I Norge og Norden har friluftslivet tradisjonelt en sterk stilling og er basert på rettigheter for hele befolkningen. Først og fremst gjelder dette fri ferdsel i utmark, men det er også en viktig del av vår friluftslivspolitikk å arbeide for rimelig adgang til jakt og fiske for folk flest. I de fleste vest-europeiske land er det ikke fri ferdselsrett for befolkningen utenom offentlig eiendom og spesielle natur- og friluftsområder.

Allemannsretten er i Norge nedfelt i friluftsloven og gir adgang til fri ferdsel m.v. på de arealer som til enhver tid er «uregulerte» og framstår som utmark. Rommet for utøvelse av allemannsretten reduseres gjennom tap av arealer, kontinuerlig nedbygging og oppsplitting av områder og forringelse av kvalitet. Langtransporterte og lokale forurensinger, støy, forsøpling reduserer verdien; forurensing gir dårligere vannkvalitet til bading og fiske.

En styrking av allemannretten innebærer arbeide på mange felt. Det legges først og fremst vekt på å sikre grunnlaget for utøvelse av allemannsretten - nemlig å ha tilgjengelige arealer. Befolkningens kunnskap om allemannsretten er også viktig. Vi må arbeide for å avklare, forebygge og dempe konflikter mellom allmennhetens friluftsinteresser og andre samfunnsinteresser som grunneierinteresser, næringsinteresser, både landbruk og reiseliv, og verneinteresser.

Allemannsretten assosieres med «fri ferdsel», som igjen koples meningsmessig med «gratis» og «hvor som helst». Massetilstrømning og masseferdsel m.v. kan imidlertid innebære problemer i forhold til naturgrunnlag og kulturminneverdier, i forhold til grunneier, i forhold til lokalbefolkning og det kan bli konflikter mellom ulike grupper av friluftsutøvere. Det å ferdes i natur forutsetter at utøverne har både kunnskaper og ferdigheter, bl.a. at de kan de uskrevne reglene for hvor det er lov/ikke lov å gå, hvordan man oppfører seg «aktsomt» både i forhold til naturen, grunneiers interesse og av hensyn til allmennheten for øvrig osv. Gjennom tilrettelegging kan en styrke friluftslivet selv om det er begrensede muligheter til å utøve fri ferdsel, f.eks gjennom sti- og løypeprosjekter knyttet til byer og tettsteder og jordbrukslandskapet.

Økende turisme, tilrettelegging og et marked som er stadig mer betalingsvillig når det gjelder rettigheter til jakt, fiske og kjøp av motoriserte terrenggående kjøretøy m.m., har de siste årene bidratt til en kommersialisering av friluftsgodene som på sikt kan undergrave allemannsretten. Denne utviklingen viser at dette er viktige utfordringer å ta fatt i. Kommersialisering knyttet til naturbruk innebærer både at grensene for hva som det kan tas betalt for, tøyes og at prisnivået heves (natur blir butikk). Det kan også skje at allmennheten fysisk utestenges fordi ferdsel kommer til å være til ulempe for den kommersielle bruken av et område. Kommersialisering skaper videre et konfliktnivå mellom grunneiere og reiselivsoperatører og mellom lokale ønsker om utvikling av bygde-næringer og storskala grønn turisme styrt «utenfra.». Spørsmål som reiser seg er bl.a. om hvem som skal høste den økonomiske gevinsten av omsetningen av disse produktene.

Overgangen fra en turisme som tidligere i stor grad var basert på å se på naturen, til idag å oppleve uberørt natur, reiser en rekke nye problemstillinger. Tilrettelegging for kommersiell utnyttelse av norsk uberørt natur kan i seg selv medføre at produktet blir mindre attraktivt. F.eks kan stillhet som del av produktet vanskelig la seg kombinere med omfattende motoriserte tilbud som snøscootersafari og helikopterskiing.

Norge har et strengt regelverk når det gjelder motorisert ferdsel i naturen, og dette ønsker vi å holde fast på. Stillhet er kanskje den største mangel i vårt stressede hverdagsliv, og nettopp derfor kan denne kvaliteten ved vår natur bli det aller beste salgsargumentet. Helikopterskiing og liknende flytransporter ut i naturen er forbudt her i landet. Snøscootersafarier og liknende turistopplegg ligger heller ikke innenfor de rammer som følger av gjeldene regler.

Vern av naturområder, dyrearter og vassdrag er viktige tiltak for friluftslivet. Tiltak basert på statlige midler har i tillegg gjort at vi har fått sikret over 1100 friluftsområder. Mange av disse er bade- og turområder for store befolkningsgrupper. Jeg vil særlig trekke fram skjærgårds-parkene langs Sørlandskysten der det er sikret betydelige arealer for allment friluftsliv i skjærgården.

Når det gjelder omfanget av vernede arealer innebærer den nye nasjonalparkplanen en fordobling av det vernede areal i landet i løpet av en ti-årsperiode, dvs. at 12-13% av Norges areal vil bli vernet. Dermed kommer vi opp på det nivået som internasjonalt blir anbefalt med tanke på å sikre et representativt utvalg av jordas økosystemer. Hovedbegrunnelsen for opprettelsen av nasjonalparkene er bevaring av biologisk mangfold. Men vi ser klart at nasjonalparkene våre kan framstå som selve varemerket for «grønn turisme» og «rent norsk». Turistene vil også i framtidas nasjonalparker kunne ta del i det allmenne uorganiserte friluftslivet, visse former for organisert friluftsliv og aktiviteter og opplevelse som er tilrettelagt spesielt for turister.

Få land har så strenge vernebestemmelser for nasjonalparkene som oss, og dette er helt i tråd med det viktige føre-var-prinsippet. Det vi etter hvert må se nøyere på er hvor det er nødvendig å begrense ferdselen. Vi har allerede et godt utbygd hytte- og løypenett i fjellområdene, og dette bidrar effektivt til å styre trafikken. I tillegg vil informasjon og veiledning til besøkende bli en stadig viktigere oppgave. Det opprettes derfor informasjonssentra ved viktige innfallsporter til flere av våre nasjonalparker, og vi vil utdanne folk som kan veilede besøkende om natur og kultur. Miljøvernmyndighetene utarbeider også forvaltningsplaner for nasjonalparker. I utkastet til forvaltningsplan for Jotunheimen nasjonalpark er det foretatt en soneinndeling som bl.a. regulerer forholdet mellom bruk og vern og dermed også tilrettelegging for turister i de ulike delene av nasjonalparken.

Turisttilstrømningen til Svalbard har vært sterkt økende de siste årene, noe som har ført til uheldige virkninger i det sårbare arktiske miljøet. Miljøverndepartementet vil med det første fastsette en forvaltningsplan for turisme og friluftsliv på Svalbard.

Kulturminnevern er en vesentlig del av en helhetlig miljøforvaltning. Kulturminnene utgjør viktige miljøelementer både i tettbygde og grisgrendte strøk, de representerer spor etter menneskelig virksomhet i fortida, og er derfor en kilde til kunnskap om våre forfedres levekår og utnytting av sine omgivelser. Vi legger derfor stadig sterkere vekt på å ta vare på det landskap kulturminnene er endel av, ikke bare enkeltobjektene. At Norge har mange flotte kulturminner, som også er viktige reiselivsmål, viser UNESCOs liste over verdens mest verneverdige kulturminner hvor fire norske områder er med: Røros Bergstad, helleristningsfeltet Hjemmeluft i Alta, Bryggen i Bergen og vår eldste stavkirke, Urnes. Kulturminnene kan være meget utsatt for slitasje som kan være uopprettelig. Vi har dessverre også stygge eksempler på hærverk i kjølvannet av bedret tilgjengelighet. Både miljøvernmyndigheten og reiselivsnæringen vil ha felles interesser i å få til gode ordninger for adgang og tilrettelegging.

Mangel på helhetstenkning i utformingen av det fysiske miljøet medfører at stedene ofte bærer preg av visuelt kaos og manglende stedsidentitet, og fremstår som lite attraktive også i forhold til reiselivsnæringen. Det er ønskelig at både kommunene og næringsinteressene, deriblant reiselivsnæringen, kan bidra i en helhetlig og stedstilpasset utforming av landets byer og steder. Det er en utfordring når vi opplever at amerikanske turister er skuffet fordi de kjenner igjen de styggeste utslag av amerikansk kultur i Norge.

Her i landet er det gjennomført flere prosjekter i regi av ulike aktører, både i reiselivsnæringen og det offentlig, for å øke kunnskapen om natur og miljø i reiselivet. Prosjektene synliggjør både fellesinteresser og interessekonflikter mellom reiseliv og miljøvern. Jeg nevner som et eksempel «Prosjekt grønt reiseliv i Øyer» der Miljøverndepartementet, Næringsdepartementet, fylkeskommunen, kommunen og overnattingsbedrifter er med. Dette har vært utgangspunktet for et program for å utvikle og utprøve metoder for bærekraftig virksomhetsutvikling som samtidig styrker konkurranseevnen. Det er utarbeidet veiledningsmateriale som også er myntet på reiselivet, f.eks. med gode råd til overnattingsbedrifter som vil satse på miljø.

«Naturturisme og naturforvaltning» er et samarbeidsprosjekt mellom Næringsdepartementet og Direktoratet for naturforvaltning der en bl.a. har grepet fatt i virkninger for friluftslivet og reiselivet av å opprette Jostedalsbreen nasjonalpark, og virkninger av å regulere fricampingen i Sjodalen, ikke minst bobilene.

De senere årene har antallet bobiler på norske veger økt betydelig. I løpet av de tre sommermånedene i 1994 kom ca 35 000 bobiler og ca 24 000 utenlandske biler med campingvogn til Norge. I Norge er det registrert nærmere 9000 bobiler. Trafikken med bobiler i Norge vil høyst sannsynlig øke også i årene framover.

Etterhvert som antallet bobiler øker, har enkelte miljømessige konsekvenser blitt mer synlige. Parkering av bobiler kan for det første være til ulempe for friluftsliv og naturgrunnlag. Bobiler plasseres ofte på de mest attraktive stedene, til hinder for allmennhetens friluftsliv, og kjøring i sårbart terreng vil lett sette varige spor. Det er også rapportert om økende forsøpling og forurensing. Tømming av toaletter fra bobiler oppleves flere steder i landet som et problem det er viktig å gjøre noe med så fort som mulig. Tiltak som øking av tømmesteder for bobiltoaletter, informasjon og skilting har ikke vist seg å gi en god nok løsning på disse problemene.

Utgangpunktet er at det etter friluftloven er tillatt å parkere kjøretøyer i utmark langs vegene. Ved privat veg er det tillatt med mindre grunneieren har forbudt det, og langs offenlig veg såfremt det ikke volder nevneverdig skade eller ulempe. Etter gjeldende regler har den enkelte kommune visse muligheter til å reguere slik parkering i forbindelse med overnatting. Også vegmyndighetene har mulighet til en viss regulering med hjemmel i vegtrafikkloven.

Miljøverndepartementet har i sitt utkast til revidert friluftslov foreslått en endring som innebærer forbud mot parkering langs veg i overnattingsøyemed med bobiler og campingvogner o.l. Det er samtidig foreslått at kommunen ved forskrift kan gjøre helt eller delvis unntak fra forbudet for nærmere angitte områder. Det vil si at kommunen må ta stilling til hvor i kommunen det bør kunne være tillatt å overnette med bobil, og samtidig vurdere om disse områdene er godt nok innrettet for å ta imot en slik parkering, eller om tilretteleggingen i områdene bør bedres.

Miljøvernet i Norge er også gitt en politisk og administrativ forankring i kommuene noe som er viktig bl.a. for å kunne fange opp og omsette i handling den store interessen for miljøvern som finnes i befolkningen i bredeste forstand. Resultater ser vi allerede i store og små samarbeidsprosjekter der stat, kommune og lokalbefolkning deltar. Akerselva miljøpark i Oslo kan stå som et slikt eksempel på modere miljøforvaltning: Rent vann og fiskemuligheter midt i hovedstaden, turvegforbindelse mellom fjorden og skogsmarka gjennom et levende bylandskap med fullt opp av historie om ressursutnyttelse og industriutvikling knyttet til vassdrag. Det er klart at slike tiltak gjør byen mer attraktiv for egen innbyggere og for turister. Vi kan peke på at lokal satsing på kulturminnevern, friluftsliv og andre miljøtiltak også kan bidra til reiselivets infrastruktur.

Utbygging reguleres gjennom kommunenes arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Miljøhensyn skal være en sentralt premiss for arealpolitikken. Dette betyr f.eks. at natur- og kulturmiljøverdier skal veie tungt ved planer om utbygging av servicetilbud og tilrettelegging av ulike typer opplevelsestilbud for turistene. Kommersiell utnyttelse av den turiststrømmen som kommer til Norge for å nyte godt av gratis, urørt natur stiller særlige krav til tilrettelegging. Naturen og kulturminnene må tas vare på som attraksjoner samtidig som det tilrettelegges for trygg og lett tilgjengelighet fram til attraksjonene. En miljøvennlig tilrettelegging kan best sikres ved at fagmyndighetene innenfor naturforvaltning og kulturminnevern trekkes med i planleggingen både i kommuner og på fylkesnivå. Det kan nevnes at flere fylkeskommuner nå har utarbeidet egne reiselivsplaner som en del av fylkesplanen. Slike planer vil være strategiplaner for næringsutvikling og retningsgivende for kommunenes planlegging på dette feltet. Et eksempel på fylkeskommunalt engsajement er Rogalands fylkesdelplan for Preikestolen. Preikestolen er et storslagent stykke natur med store verneverdier som fylkeskommunen har prioriert som et fyrtårn for reiselivmessig tilrettelegging. Planen har som mål å verne de enestående naturområdene ved Preikestolen, samtidig som det i deler av området legges til rette for stor ferdsel og kommersielt reiseliv.

I forhold til enkeltprosjekter har plan- og bygningsloven bestemmelser om konsekvensutredninger for store tiltak, bl.a. næringsbygg. Også i de andre nordiske land er det slike bestemmelse om miljøkonsekvens-utredninger. Vi arbeider nå med en revisjon av bestemmelsene for å få dem tilpasset EUs rådsdirektiv om vurdering av visse offentlige og private prosjekters miljøvirkninger. I EU-direktivet er det slik at f.eks. skiheiser, taubaner og hotellkompleks er blant de tiltak som må vurderes i forhold til virkning på verneverdier, utslipp, støy m.v. I Norge vil vi sette størrelsesgrenser for tiltakstypene slik at det først og fremst er de store prosjektene som faller inn under bestemmelsene. Alle berørte departementer blir hørt i dette arbeidet, og vi tar sikte på at det reviderte regelverket vil kunne tre i kraft ved årsskiftet.

Avslutning

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling understreker behovet for samarbeid på tvers av sektorer, myndigheter og forvaltningsnivå for å oppnå gode løsninger for miljøet. Det er som jeg har forsøkt å vise store utfordringer innen feltet miljø og reiseliv og er glad for at reiselivsnærinigen både ser utfordringene og er villig til å gå inn i seriøse drøftinger om hvordan vi skal møte disse. Jeg har store forventninger til dette arbeidet, og at miljø settes på dagsorden for en konferanse som denne viser at vi er inne på et riktig spor.

---

Lagt inn 27 september 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen