Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Miljødagen 95

Ved åpningen av "Miljødagen 95" 1. november 1995

Svært mange av dere som sitter her i dag vil sannsynligvis i løpet av få år være viktige premissleverandører og beslutningstakere i spørsmål som også vil ha betydning for vårt felles miljø, enten dette er i offentlig forvaltning, næringsliv eller innenfor forskning. Mange av dere vil også ganske sikkert arbeide med spørsmål som har direkte betydning for hvor mye avfall som genereres, eller hvordan avfall skal behandles.

Siden jeg overtok som Miljøvernminister har jeg gitt arbeidet med å redusere avfallsproblemene svært høy prioritet. Selv om mye har skjedd i disse årene, står det fortsatt en del igjen. Jeg er derfor glad for at avfall er valgt som tema for årets "Miljødag" ved Norges Tekniske Høgskole, og at dere gjennom de foredrag og diskusjoner som det er lagt opp til i dag får en større innsikt i de problemer og muligheter som avfallet representerer.

Før jeg går inn på å si noe om de overordnede mål og strategier for arbeidet på avfallsfeltet, vil jeg først sette arbeidet med dette problemet inn i en større miljøpolitisk sammenheng.

I de siste generasjonene har vi opplevd en nærmest eksplosiv økning i verdens forbruk av varer og tjenester. F.eks. har det anerkjente World Watch Institute anslått at verdens befolkning har forbrukt like mye varer og tjenester de siste 40 årene som alle tidligere generasjoner har gjort til sammen. Selv om denne utviklingen selvfølgelig har ført svært mye positivt med seg, har det for stadig flere blitt klart at utviklingen også har sterke negative sider. Bl.a. har denne utviklingen ført til en rovdrift på verdens ressurser, samtidig som avfallsproblemene bokstavelig talt er i ferd med å vokse oss over hode.

En annen side av utviklingen som gjør meg spesielt bekymret, er at den sterke økningen i forbruket stort sett utelukkende har kommet befolkningen i den industrialiserte verden til gode. Dette kan illustreres med at den 20 % rikeste del av verdens befolkning i dag mottar over 80 % av verdens inntekter, mens de 20 %-ene i den andre enden av skalaen kun mottar 1,4 % av inntektene. Vi må derfor erkjenne at vårt forbruk i den industrialiserte del av verden er dypt urettferdig i forhold til jordas fattige befolkning, samtidig som forbruksnivået truer framtidige generasjoners livskvalitet og livsgrunnlag.

Hva er så svaret på de utfordringer vi nå står overfor?

Som i så mange andre tilfeller er det langt lettere å stille spørsmålene enn å gi de riktige svarene, og enda vanskeligere vil det være å sørge for de nødvendige korrigeringer av den økonomiske politikken.

Rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, må imidlertid sies å være et første viktig skritt på denne veien. Bl.a. har kommisjonen stilt opp bærekraftig utvikling som et overordnet mål for den økonomiske utviklingen. Bærekraftig utvikling betyr en utvikling som tilfredsstiller behovene til dagens befolkning i både fattige og rike land uten å svekke mulighetene for framtidige generasjoner til å få sine behov tilfredsstilt. Kommisjonen har også pekt på at hovedutfordringene i arbeidet for en bærekraftig utvikling er knyttet til fattigdom og miljøproblemer. Viktige strategier for å løse problemene er en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike land, og endrede produksjons- og forbruksmønstre, spesielt i de rike landene.

Et annet viktig skritt i riktig retning har vært Agenda 21 - handlingsplanen for det 21. århundre, som er et av hoveddokumentene fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992. I denne planen er de rike landenes ansvar for å endre produksjons- og forbruksmønstret særlig understreket. Norge har påtatt seg ansvaret for å få satt dette på dagsorden internasjonalt. Gjennom FNs kommisjon for bærekraftig utvikling legges det opp til en omfattende rapportering i 1997 om hvordan landene følger opp arbeidet for mer bærekraftig produksjon og forbruk. På hjemmebane følger vi opp med tiltak og aktiviteter, og vi vil involvere næringslivet, fagbevegelsen, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, forbrukerne m.fl. i arbeidet med å endre produksjon og forbruk i mer bærekraftig retning. Gjennom hele verdikjeden, dvs fra uttak av ressurser til produktet havner som avfall, må miljø- og ressurseffektiviteten økes.

De rike landenes ansvar for å redusere sitt bidrag til de samlede miljøproblemene globalt, gjennom å endre egne produksjons- og forbruksmønstre, var også bakgrunnen for at Norge nylig fremmet et forslag om innføring av totalt forbud mot eksport av farlig avfall fra OECD-landene til resten av verden. Det produseres årlig mer enn 400 millioner tonn farlig avfall i verden. Det meste av dette kommer fra OECD-landene. Både miljømessig og moralsk er det de rike landenes ansvar selv å ta hånd om sitt farlige avfall. Dette synspunktet fikk for få uker siden full oppslutning internasjonalt da det norske forslaget om endring av FNs konvensjon om grensekryssende transport av farlig avfall, Baselkonvensjonen, ble vedtatt enstemmig av 90 land.

Selv om vi har tatt de første viktige skrittene i retning av en nødvendig endring i landenes økonomiske politikk, er det svært langt igjen til vi har en bærekraftig utvikling hvor de nødvendige hensyn er tatt til miljøet og inntektsfordelingen i verden. Problemene vi står overfor synes formidable. Et av de sentrale problemene som må løses er å få kontroll med befolkningsutviklingen. Jordens kapasitet til å brødfø stadig flere mennesker er i ferd med å sprenges, men fortsatt øker verdens befolkning i urovekkende høy takt. Det synes også klart at jordens samlede ressurser ikke er tilstrekkelige til å sikre alle de mennesker som allerede i dag er født tilnærmet den samme materielle levestandard som det vi har i den industrialiserte verden. Økt levestandard for den fattige del av verdens befolkning vil derfor måtte skje ved at den industrialiserte verden reduserer sin materielle levestandard. Hvordan skal vi få til dette?

Problemene er mange og store, og det synes vanskelig å finne gode løsninger. Etter min mening har vi imidlertid ikke lov til å la være å prøve, fordi en videreføring av den politikken vi har i dag uansett ikke vil kunne fortsette. Om vi ikke foretar de nødvendige omlegginger av den økonomiske politikken nå, vil naturen tvinge oss til dette en gang i fremtiden. Hvis vi venter med omleggingene til naturen tvinger oss til det, er jeg redd for at denne prosessen vil bli langt mer smertefull enn om vi benytter oss av den handlefrihet vi tross alt har i dag.

Etter min mening er det viktig at vi har disse globale perspektivene i bakhodet også når vi arbeider med å finne løsninger på mer avgrensede problemer, f.eks. når det gjelder håndteringen av det avfallet vi produserer i Norge. I den store sammenheng kan disse problemene synes minimale og knapt verd å bruke tid og ressurser på i det hele tatt. Når vi likevel har valgt å bruke betydelige ressurser på dette området i Norge i de senere år, skyldes dette flere forhold. For det første har vi i en verden med knapphet på ressursene ikke lov til å videreføre den bruk og kast-mentalitet som den industrialiserte verden lenge har vært eksponenter for. Verdiene i avfallet må tas vare på.

For det andre kan valg av avfallsløsninger ha stor betydning lokalt. Behandlingsanlegg beslaglegger betydelige arealer, samtidig som miljøproblemene knyttet til disse anleggene også forringer verdien av nærområdene rundt anleggene.

I denne som i mange andre sammenhenger gjelder derfor slagordet "Tenke globalt, handle lokalt".

Med dette som utgangspunkt vil jeg nå gå over til å si litt om den avfallspolitikken vi fører i Norge.

Avfallspolitikken i Norge:

Hovedtrekkene i Regjeringens avfallspolitikk er beskrevet i Stortingsmelding nr. 44 (1991-92) "Om tiltak for å redusere avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling". I tillegg til at det i meldingen redegjøres for Regjeringens overordnede målsetting og hovedstrategi for arbeidet på avfallsfeltet, er det også fremmet en lang rekke forslag til konkrete tiltak og virkemidler for å redusere avfallsproblemene. Jeg vil også nevne at Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne meldingen ga bred støtte både til Regjeringens hovedstrategi og forslag til konkrete tiltak og virkemidler.

Overordnet målsetting: Regjeringens overordnede målsetting på avfallsfeltet er at avfallsproblemene skal løses slik at avfallet blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser.

Dette er en hovedmålsetting som få eller ingen kan være uenige i. At vi i Miljøverndepartementet ikke har fått innvendinger til denne målsettingen skyldes nok imidlertid også at målsettingen er på et veldig overordnet nivå. Målsettingen sier f.eks. ikke noe om hvilke konkrete tiltak som skal gjennomføres og hvem skal betale kostnadene som evt. er knyttet til gjennomføringen av disse tiltakene. Det er først når vi kommer ned på dette nivået at motforestillingene kommer.

Når dette er sagt vil jeg likevel understreke at mitt generelle inntrykk er at både kommuner, næringsliv og folk for øvrig har sluttet positiv opp om de tiltak og virkemidler som er gjennomført på avfallsfeltet.

Hovedstrategi: I arbeidet med å redusere avfallsproblemene har Regjeringen i prioritert rekkefølge lagt følgende hovedstrategi til grunn for sitt arbeid:

1. Hindre at avfall oppstår og redusere mengden skadelige stoffer i avfallet.
2. Fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse.
3. Sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

I praksis vil det ofte ikke være noe klart skille mellom tiltak for å redusere avfallsmengdene, og tiltak som gjennomføres for å sikre økt gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling. Tvert i mot vil det ofte være slik at tiltak som f.eks. settes inn for å sikre en forsvarlig sluttbehandling, også indirekte vil stimulere til avfallsreduksjon og økt gjenvinning. For å gi et eksempel på dette kan jeg nevne følgende:

Miljøvernmyndighetene er nå i ferd med å skjerpe de miljømessige kravene til fyllplasser og forbrenningsanlegg. Dette innebærer at eierne av disse anleggene i stor grad både vil måtte gjennomføre investeringer og legge om drift og rutiner ved anleggene. I første omgang vil dette føre til at miljøproblemene knyttet til disse anleggene blir redusert. Kostnadene ved deponering og forbrenning av avfall vil imidlertid også øke som følge av de skjerpede kravene, hvilket indirekte vil stimulere til tiltak for enten å redusere eller gjenvinne avfallsmengdene fordi slike tiltak nå vil være relativt mer lønnsomme.

Gjennomføringen av strategien: For å gjennomføre hovedstrategien har vi funnet det nødvendig å ta i bruk et bredt spekter av tiltak og virkemidler, både av økonomisk, juridisk og administrativ karakter. Gjennom disse tiltakene og virkemidlene har vi ønsket å oppnå følgende:

1. Få fram de faktiske kostnadene ved ulike måter å håndtere avfallet på.
2. Gi økt ansvar for avfallshåndteringen til kommunene.
3. Gi økt ansvar for avfallshåndteringen til næringslivet.
4. Heve kunnskapene på avfallsfeltet og bidra til bedre informasjon.

I St. meld. nr. 44 (avfallsmeldingen) som ble lagt fram i mai 1992, ble det foreslått en lang rekke tiltak og virkemidler for å sikre gjennomføringen av Regjeringens avfallspolitikk. Jeg er i dag glad for å kunne fortelle dere at vi allerede har eller er i ferd med å følge opp stort sett alle disse forslagene. Tiden tillater meg ikke å gå inn på alt det vi har gjort. Jeg vil derfor nøye meg med å gi en kort oversikt over de viktigste tiltakene som vi har satt inn overfor kommunene, før jeg til slutt sier litt om hva vi har gjort for å få næringslivet til å ta et større ansvar for sine produkter når disse ender som avfall.

Økt ansvar til kommunene: Gjennom de endringer som ble foretatt i forurensningsloven i 1993 fikk kommunene utvidet sitt ansvar på avfallssektoren.

Kommunene er nå forpliktet til å utarbeide avfallsplaner som bl. a. skal omfatte oversikt over alle avfallskilder og avfallsmengder i kommunen, forslag til tiltak for å begrense avfallsmengdene og tiltak for sortering og gjenvinning. Planene skal først og fremst være et redskap for kommunen i arbeidet med å få til gode og helhetlige løsninger for avfallsbehandlingen på lokalt plan. Planene skal omfatte alt avfall og behandles politisk minst hvert fjerde år.

I tillegg er kommunene også forpliktet til å fastsette avfallsgebyr som fullt ut dekker kostnadene ved avfallshåndteringen. Med dette har vi lagt bak oss en av de store hindringene for en bedre avfallshåndtering. Til nå har kommunene krevet mindre for å deponere og forbrenne avfall enn det det faktisk koster. Dette har i realiteten innebært at forbrenning og deponering av avfall har vært subsidiert, noe som har gjort det svært vanskelig å få til lønnsom gjenvinning. Skal vi få en reell avfallsreduksjon og en gjenvinning som monner, er det en forutsetning at prisen på avfallsbehandling er riktig fastsatt.

I denne forbindelse vil jeg nevne at vi nå utreder mulighetene for å innføre en statlig avgift på avfall som går til fyllplasser og avfallsforbrenningsanlegg. Gjennom en slik avgift vil vi forsøke å sette en pris på de miljøulemper som er knyttet til slike anlegg, og på denne måten sikre oss at miljøulempene tillegges tilstrekkelig hensyn når vi som avfallsbesittere velger disponeringsmåte for vårt avfall.

For ytterligere å stimulere til gjenvinning oppfordres kommunene også til å differensiere sine renovasjonsgebyrer etter mengde avfall som leveres og/eller om avfallet er sortert eller ikke.

Forsvarlig sluttbehandling av restavfallet er som jeg allerede har nevnt en viktig del av strategien for å løse avfallsproblemene. Dette er også et ansvar som i stor grad ligger på kommunene. Kravene til de kommunale avfallsforbrenningsanleggene og fyllplassene er nå i ferd med å bli skjerpet. De skjerpede kravene vil sannsynligvis føre til at det blir ulønnsomt å drive de små kommunale fyllplassene og forbrenningsanleggene, og at kommunene i enda sterkere grad en hittil vil finne det lønnsomt å samarbeide. Vi regner f.eks. med at 2/3 av de fyllplassene vi har i dag i løpet av kort tid vil bli stengt, og at avfallsmengdene i stedet vil bli overført til større interkommunale avfallsbehandlingsanlegg.

Jeg vil også nevne at kommunene nylig har fått plikt til å etablere mottaksordninger for spesialavfall fra husholdninger og virksomheter som frembringer mindre en 400 kg spesialavfall i året. Vi forventer at opprettelse av slike mottaksordninger vil føre til at den mengden spesialavfall som blir sluppet ut i kommunale avløpsanlegg eller blir disponert på annen ulovlig måte vil bli betydelig redusert.

Økt ansvar til næringslivet: Økt ansvar til næringslivet har vært et svært sentralt element i vårt arbeid med å redusere avfallsproblemene. Dette har sammenheng med at næringslivet i stor grad sitter på nøkkelen til løsningene på to sentrale områder.

For det første er det næringslivet som tar de viktige beslutningene mht. råvarebruk, valg av produksjonsprosesser, valg av produktspekter og produktdesign. Dette er valg som senere vil ha stor betydning for hvor mye avfall som produseres, hvilke muligheter det vil være for å få til lønnsomme innsamlings- og gjenvinningsløsninger og evt. hvilke problemer produktene vil representere på fyllplasser eller i forbrenningsanlegg.

For det andre vil næringslivet være helt sentrale når det gjelder å utnytte utsortert avfall som råstoff i ny produksjon. Hvis den nødvendige gjenvinningskapasitet ikke finnes, hjelper det selvfølgelig lite å sortere avfallet.

Fra myndighetenes side har vi derfor ønsket at næringslivet både skal drive forebyggende arbeid i forbindelse med de valg de tar i forbindelse med selve produksjonen, samtidig som næringslivet også bidrar til den praktiske løsningen mht håndteringen av det avfallet som oppstår.

Disse ønskene har vært bakgrunnen for de initiativ Miljøverndepartementet har tatt i forhold til næringslivet med sikte på å finne fram til bedre løsninger for utvalgte avfallstyper. Miljøverndepartementet har på en rekke områder som f.eks. papir, papp, plast, glass, drikkekartong, bilbatterier og bildekk inngått avtaler med næringslivet som sikrer den ønskede innsamling og gjenvinning. De fleste avtalene er utformet slik at næringslivet både har det økonomiske og fysiske ansvaret for at avfallet samles inn og gjenvinnes.

Vi er for tiden i gang med nye forhandlinger med næringslivet for å finne fram til bedre løsninger for avfall fra elektriske og elektroniske produkter og for emballasje som inneholder spesialavfall. Om kort tid vil også et lignende initiativ bli tatt overfor bygg- og anleggsbransjen med sikte på å finne bedre løsninger for det avfallet som oppstår innenfor denne sektoren.

Ved at næringslivet får ansvaret for sine produkter når disse ender som avfall får de også økonomisk interesse av at deres produkter utformes og omsettes slik at avfallsproblemene blir minst mulig. Slike ordninger vil også føre til at avfallskostnadene inngår i prisen når varen selges som ny. Dette samsvarer med prinsippet om at forurenser skal betale.

Avslutning: Det er høyt tempo i avfallsarbeidet. Handlingsplanen skissert i St.meld 44 begynner å bli virkelighet. Mange bransjeorganiserte returordninger er som nevnt allerede etablert og flere er på trappene. Når vi om kort tid også får et helhetlig system for innsamling og behandling av spesialavfall, vil de viktigste forutsetningene for at avfallsprolemene i Norge kan løses være på plass. Dette forutsetter imidlertid at både næringsliv, kommuner og vi som forbrukere lojalt følger opp de løsninger som nå etableres. Det er i fellesskap vi må utforme morgendagens bærekraftige samfunn, der avfall er en ressurs og ikke et miljøproblem.