Miljøvernpolitisk redegjørelse

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsens redegjørelse i Stortinget 11. mai 1995

---

1. Miljøstatus

Vi kan notere en rekke miljøforbedringer nasjonalt de siste årene. Flere forurensende utslipp til luft, vann og jordsmonn er gått tildels betydelig ned, en økende del av avfallet går til gjenvinning, vi har styrket innsatsen for natur- og kulturminnevernet og stadig flere sektorer og andre virksomheter tar sin del av ansvaret for å få til ytterligere miljøforbedringer.

Likevel står vi foran store utfordringer - såvel nasjonalt som regionalt og globalt. Mye av ansvaret for å finne løsninger på de globale miljøproblemene ligger i industrilandene og kan bare løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Uttynningen av ozonlaget, faren for klimaendringer, mengder av farlig avfall og til en viss grad også utarmingen av verdens biologiske mangfold er alle faktorer som er utløst av våre produksjons- og forbruksmønstre. I tillegg fører fattigdom blant annet til et betydelig press på naturressursene, og vi har en uakseptabel skjevfordeling av våre felles ressurser på kloden. Samlet sett er dette noen av de største utfordringene vi står foran inn i et nytt århundre.

2. Produksjon og forbruk

Som Stortinget tidligere er orientert om, har Norge stått som arrangør for to konferanser knyttet til arbeidet i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) og oppfølgingen av Agenda 21. Vi har påtatt oss et særlig pådriveransvar for å få satt industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre på dagsorden, og dette har lykkes.

I februar arrangerte vi en ny rundbordskonferanse - Oslo Roundtable - med deltakelse av ministre fra hele verden i tillegg til eksperter og frivillige organisasjoner. Deltakerne på konferansen kom med et innspill til arbeidsprogram om produksjon og forbruk som jeg for få dager siden presenterte på CSD-sesjonen i New York. Programmet ble godt mottatt og er nå lagt til grunn for viktige deler av det videre arbeidet med denne saken.

Bærekraftig forbruk er et samlebegrep som dekker flere sentrale områder; tilfredsstillelse av grunnleggende menneskelige behov, økt ressurs- og energieffektivitet, økt bruk av fornybare energikilder, riktig forvaltning av fornybare ressurser og bedret miljøkvalitet som et viktig hensyn gjennom hele livsløpet til et produkt. Dessuten har bærekraftig utvikling å gjøre både med sammensetning og fordeling av såvel forbruk som produksjon. Dersom vi klarer å integrere slike elementer i en helhetlig politikk gir det håp om bedre livskvalitet både for dagens og framtidas mennesker, samtidig som vi bidrar til å forebygge risikoen for økologiske krisetilstander.

Regjeringer, næringslivet og organisasjoner har allerede gjort en betydelig innsats for å få mer bærekraftige forbruksmønstre. Det er en klar bevegelse i retning av internasjonal enighet om behovet for endring. På lang sikt vil globale bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre kreve betydelige strukturelle endringer.

Det må arbeides med strategier som forankrer ansvaret hos regjeringer, lokale myndigheter, næringsliv, fagforeninger, frivillige organisasjoner og forbrukere. Regjeringene har et særlig ansvar for å ta ledelsen i denne prosessen. Det er regjeringene som må fastlegge rammevilkår gjennom blant annet areal- og planpolitikken, administrative og økonomiske virkemidler. I tillegg vil informasjon og undervisning i stigende grad bli hovedverktøy for å få til de holdningsendringene som skal til.

Arbeidet med bærekraftig produksjon og forbruk såvel internasjonalt som nasjonalt, vil kreve besluttsomhet og politisk vilje. Innspillet til arbeidsprogram fra Oslo Roundtable reflekterer dette. Jeg vil særlig framheve følgende prioriterte områder fra arbeidsprogrammet:

• For det første, bærekraftig produksjon og forbruk vil innebære langsiktige strukturelle endringer i vår økonomi og livsstil. Både nasjonalt og internasjonalt må vi fokusere ikke bare på hvordan og hva vi produserer og forbruker, men også på hvor mye. Vi må også se nærmere på hva en omlegging betyr for utviklingsland.
• For det andre, regjeringer må ta ansvar for å tilrettelegge rammeverket som muliggjør endring. I denne sammenheng står grønne skatter og vridninger i beskatningen helt sentralt i arbeidet med å redusere miljøbelastninger og for å stimulere sysselsettingen.
• For det tredje, offentlig forvaltning og næringslivet må bruke sin posisjon som store innkjøpere til å påvirke etterspørselen av varer og tjenester gjennom grønn innkjøpspolitikk.
• For det fjerde, vi må styrke det forpliktende internasjonale samarbeid for mer rettferdig og bærekraftig produksjon og forbruk på global basis. Vi må snu den internasjonale trenden med reduksjon i utviklingshjelpen, øke overføringen av renere teknologi og miljøkompetanse, og vi må stimulere til import av miljøvennlige varer og tjenester fra utviklingslandene.
• For det femte, næringslivet må ta sitt ansvar for endring over hele livsløpet til produktet fra vugge til grav: I framtida må alle varer være produsert, brukt og viderebehandlet innenfor rammen av naturens tålegrense.
• Og for det sjette; forbrukerne har rett til å få vite om miljøeffektene av de varer og tjenester de forbruker, og de miljøvennlige alternativer må være tilgjengelige.

Det er lagt vekt på at de anbefalingene som er nedfelt i arbeidsprogrammet bør være kostnadseffektive, oppnåelige, målbare og attraktive for de respektive aktører. De kan bidra til å skape en dynamikk som gir nødvendige strukturelle endringer på lang sikt.

Jeg er svært fornøyd med resultatet fra CSD-sesjonen i New York på dette punktet. CSD vil videreføre arbeidsprogrammet, og gjennom dette er arbeidet med å få til nødvendige endringer i industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre blitt styrket og forankret i en internasjonal prosess.

Vi trenger indikatorer slik at vi kan måle framgang og korrigere kursen underveis. Regjeringene bør rapportere jevnlig til CSD om gjennomføring av tiltak for bærekraftig produksjon og forbruk. Nasjonalt har Statens Forurensingstilsyn (SFT) satt igang et forprosjekt blant annet med sikte på å utarbeide indikatorer for bærekraftig produksjon og forbruk. Internasjonalt har vi satt igang et tilsvarende arbeid i OECD.

Norge vil fortsatt spille en sentral rolle i CSDs arbeid for å få endret produksjons- og forbuksmønstrene.

Det er nødvendig å få fortgang i arbeidet med den konkrete gjennomføringen av hele Agenda 21 - programmet som ble vedtatt på FNs konferanse om miljø og utvikling i 1992. I 1997 skal det gjøres opp status for arbeidet, og da må regjeringene og FN-systemet kunne legge konkrete resultater på bordet.

Nasjonal oppfølging

Handlingsplan

CSDs arbeidsprogram om produksjon og forbruk, foreslår som nevnt en rekke tiltak på alle samfunnsnivåer. Med utgangspunkt i dette arbeidsprogrammet, arbeider Miljøverndepartementet nå med en handlingsplan for den nasjonale oppfølgingen på departementets ansvarsområde. Dette kommer i tillegg til og supplerer de nasjonale handlingsplanene på klima, NOx og biologisk mangfold. Skal vi få fart i arbeidet er det viktig at statsforvaltningen arbeider ut fra en sektorovergripende strategi slik vi blant annet gjør gjennom Grønn Bok. Dette vil bli fulgt opp. I tillegg har Miljøverndepartementet invitert samfunnets organisasjoner til å iverksette egne tiltak og rapportere til departementet om disse. Jeg tar sikte på å sammenkalle både den offentlige og private sektor til en nasjonal oppfølgingskonferanse.

Jeg er fullstendig klar over at vi ikke vil klare å gjennomføre de nødvendige snuoperasjonene som skal til for å skape en bærekraftig utvikling, dersom vi ikke samtidig sikrer bærebjelkene i velferdssamfunnet og sysselsettingen. Dette er også et viktig utgangspunkt for vår nasjonale oppfølging. Regjeringens viktigste oppgave er fortsatt å sikre grunnlaget for varig styrking av sysselsettingen ved å gjennomføre strategien som er lagt til grunn i "Solidaritetsalternativet". Det vises til Nasjonalbudsjettet for 1995 hvor nærmere drøftelse av miljø, sysselsetting og økonomisk vekst er gitt i kapittel 7. Arbeidet både nasjonalt og internasjonalt kommer til å ta flere tiår, men retningen i de valgene vi gjør idag må peke fram mot en mer bærekraftig verden.

Grønn skattepolitikk

Noen av de viktigste nasjonale oppfølgingstiltakene er disse:
En "grønn skattekommisjon" er kommet i arbeid, og vil levere sin innstilling neste sommer. Et hovedmål med utredningen er å vurdere nærmere hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv.

Utvalget er bredt sammensatt med representanter fra miljøorganisasjoner, arbeidslivet, departementene og uavhengige representanter på områdene miljøøkonomi og skatteteori.

Et viktig siktemål med utvalgets arbeid er å vurdere mulige gevinster både for miljøet og sysselsettingen ved en provenynøytral vridning i beskatningen mot økt bruk av miljøavgifter og samtidig redusere andre skatter og avgifter. En slik vridning i skattegrunnlaget vil ha innvirkninger på næringssammensetningen. Økte miljøavgifter kan føre til økte kostnader for aktiviteter som gir mye forurensing eller et høyt forbruk av ressurser som får økt beskatning. På samme måte vil en reduksjon i skatter og avgifter på arbeidskraft føre til reduserte kostnader for arbeidsintensive virksomheter. En slik vridning kan isolert sett stimulere til økt sysselsetting og et bedre miljø. Virkningene av blant annet omstillingskostnader, konkurransehensyn og handelslekkasjer må også vurderes. Også andre tiltak som kan bidra til økt sysselsetting og et bedre miljø på lengre sikt vil bli vurdert.

Grønne innkjøp

En grønn statlig innkjøpspolitikk er et viktig element i en politikk for bærekraftig produksjon og forbruk. Land som Danmark, Tyskland og USA er kommet langt på dette området, og det er ikke noe lite marked det dreier seg om. Omfanget av offentlige innkjøp og anskaffelser i Norge var på over 140 milliarder kroner i 1993. Det forplikter oss. Hver krone må brukes med omtanke. Av disse 140 milliardene utgjorde de statlige innkjøpene omlag 70 milliarder kroner.

Det offentlige bør som landets største enkeltkjøper stille morgensdagens krav til produktene. Innenfor "Program for statlige innkjøp" er Miljøverndepartementet ansvarlig for prosjektet "Grønn Statlig Innkjøpspolitikk". Målet med prosjektet er blant annet å styre innkjøpene i retning av mer bærekraftig forbruk som kan bidra til å redusere miljøbelastningen og samtidig framstå som et eksempel for resten av samfunnet, samt påvirke markedet til å produsere mindre miljøskadelige produkter. Ved å prioritere miljø ved anskaffelser kan staten bidra til at norsk næringsliv utvikler en miljøkompetanse som kan gi et konkurransefortrinn på de internasjonale markeder for slike produkter i framtida. De krav som det offentlige stiller til sine leverandører vil antakelig ha store positive ringvirkninger også for produksjon av miljøvennlige produkter på andre sektorer.

Grønn forbrukerpolitikk

Som forbrukere må vi ha tilgjengelighet til en grønnere praksis i dagliglivet. Dette er bakgrunnen for at Miljøverndepartementet har innledet et samarbeid med Barne- og Familiedepartementet, forbrukerorganisasjonene og forskningsrådet om en grønn forbrukerpolitikk. Innsatsen omfatter miljømerking, grønnere markedsføring, grønt standardbudsjett og anvendt forbruksforskning.

Mange "grønne argumenter" i markedsføringen kan villede mer enn veilede. Det er Forbrukerombudets ansvar å kontrollere at påstander i markedsføring og reklame er holdbare og kan dokumenteres. For å bistå næringsliv og organisasjoner har ombudet utarbeidet veiledende retningslinjer om bruk av miljøargumentasjon i markedsføringen. Regjeringen har videre foreslått et styrket sanksjonsystem for lov om kontroll med markedsføring for å hindre at noen skaffer seg konkurransefordeler ved useriøs markedsføring.

"Grønne" produktlister kombinerer hensynet til et mer bærekraftig forbruk og kravet til et realistisk forbruksmønster. Gjennom prisberegning av produktene får man fram et grønt standardbudsjett. De fleste nord-europeiske land har utarbeidet standardbudsjetter, men disse bygger ikke på prinsippet om bærekraftig forbruk. Dette ønsker vi å gjøre noe med. På kort sikt er oppgaven å få fram miljøkriterier som er spesifikke nok. Dette er et komplisert arbeid som forutsetter internasjonalt samarbeid. I Norge er det Statens institutt for forbruksforskning som står for arbeidet med standardbudsjetter.

Avfall

Det moderne bruk-og-kast-samfunnet produserer enorme mengder avfall. Dette representerer rett og slett en ressurssløsing og fører til store miljøskader som bidrar til å skyve problemene over på kommende generasjoner. Derfor er det fortsatt en høyt prioritert oppgave for Regjeringen å redusere avfallsmengdene, snu avfallsstrømmene bort fra fyllplasser og forbrenningsanlegg og øke gjenvinningen der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Siden Stortingsmeldingen om reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling ble lagt fram i 1992, har vi hatt en rivende utvikling på avfallsfeltet. Nye virkemidler både overfor kommunene og næringslivet har ført til at trenden er snudd og andelen avfall som gjenvinnes er økende. Stadig flere kommuner innfører kildesorteringsordninger og sikrer gjenvinning av det organiske avfallet. Gjennom forhandlinger med næringslivet har Miljøverndepartementet etablert særskilte retur- og gjenvinningsordninger for blant annet avfall fra glass, brunt papir, drikkekartonger, dekk og blybatterier. Tilsvarende ordninger er på trappene for avfall fra plastemballasje, metallemballasje, elektriske og elektroniske produkter og hvitevarer. I tillegg kommer de statlige avgiftsordningene som sikrer innsamling og gjenvinning av spillolje og bilvrak.

I forbindelse med behandlingene av emballasjeavgiftene i Statsbudsjettet for i år har Stortinget bedt om en plan for håndtering av alt emballasjeavfall i framtida. I revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen presentert en slik plan som sikrer betydelig reduserte avfallsmengder og økt gjenvinning på dette feltet.

Også spesialavfallsfeltet er inne i en positiv utvikling. Det er imidlertid en viktig brikke som gjenstår - et anlegg for behandling av organisk spesialavfall. Det delvis statseide selskapet Norsk Avfallshandtering A/S - NOAH - har nå ute til høring en konsekvensutredning for et behandlingsanlegg for organisk spesialavfall. Det tas sikte på å realisere et slikt anlegg innenfor de rammene som er trukket opp i Stortingsproposisjon nr. 103 (1990-91) om dannelsen av selskap for behandling av spesialavfall m.m. innenfor Miljøverndepartementets årlige budsjettrammer. Når dette anlegget står klart vil vi nå den nasjonale målsettingen om at praktisk talt alt spesialavfall skal samles inn til behandling i godkjente norske anlegg innen år 2000.

Energiøkonomisering

Målet med enøk-politikken er å få til en rasjonell utnyttelse av våre energiressurser. Det er i tillegg et viktig mål å redusere de negative konsekvensene energibruken har på miljøet. Den offentlige og private enøk-innsatsen gjør det mulig å få en fortsatt vekst i energitjenestene uten at energibruken vokser i samme takt. Forutsetningen er at forbrukerne får mer kunnskap om sin energibruk og der er her innsatsen rettes inn.

Etableringen av regionale enøk-sentre er kommet godt igang. Flere sentre er allerede etablert eller under etablering og i løpet av 1 - 2 år vil det være opprettet regionale enøk-sentre i de fleste fylkene i landet. En betydelig andel av de 0,2 øre/kWh som netteierne kan bruke på enøk-informasjon og rådgiving mot brukersiden vil kanaliseres gjennom disse sentrene. Sentrenes viktigste oppgave er å formidle informasjon om enøk, energibruk, tariffer og miljø til kundene i sentrenes nedslagsfelt.

I løpet av 1995 vil alle kjøle- og fryseapparater som selges i Norge være merket med apparatets årlige energiforbruk slik at det kan sammenliknes med andre apparater på markedet. Det er ventet at flere apparater vil bli inkludert i ordningen på sikt.

Bransjenettverket for norsk industri er det viktigste virkemidlet overfor industrien. De sentrale aktivitetene i Bransjenettverket er kompetanseutvikling, informasjonsutveksling og spredning av kunnskap og erfaring om energieffektive løsninger. Det vil bli arbeidet for å få til frivillige avtaler med industrien om energieffektivisering. Videre vil arbeidet med å fremme bruken av nye, fornybare energikilder som supplement til et vannkraftbasert system bli videreført. På kort sikt er det i første rekke bioenergi i form av flis og ved eller bearbeidet pellets som er aktuelt. Den statlige enøk-virksomheten vil forøvrig bli ytterligere omtalt i en stortingsmelding om klimapolitikken.

Kompetansesentra

Norske virksomheter har fortsatt mange muligheter til å bli mer miljøvennlige samtidig som konkurranseevnen styrkes. Store deler av næringslivet ønsker å styrke miljøprofilen rett og slett fordi det er god økonomi. Fra myndighetenes side ønsker vi å bidra til denne prosessen ikke først og fremst med penger, men med kompetanse. Det er nettopp kompetanse som etterspørres. En ny hovedsatsing er derfor etableringen av GRIP Senter - Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk.

GRIP Senter skal bidra til å oppfylle målsettingene om bærekraftig produksjon og forbruk. Ved å forene miljø- og markedsinnsikt og organisasjonstiltak skal GRIP bidra til en bærekraftig utvikling i norske private og offentlige virksomheter. GRIP skal utvikle og spre metoder som forener økt verdiskaping med redusert ressursbruk og miljøbelastning. GRIP vil med andre ord først og fremst være et kompetansesenter og virke som en katalysator overfor norske virksomheter. Sentret vil føre videre Miljøverndepartementets program Grønt Arbeidsliv.

Internasjonal oppfølging

Dette bringer meg over på den internasjonale oppfølgingen. Det er økende etterspørsel etter miljøvernkompetanse i Østeuropa, Russland og utviklingsland. Denne type bistand ble også etterspurt av ministre fra utviklingsland under Oslo Roundtable.

Myndighetenes innsats på dette feltet har hittil vært preget av mer ad-hoc-pregede prosjekter. Det er behov for å styrke og systematisere denne typen miljøforvaltningsbistand. Miljøverndepartementet er i ferd med å se nærmere på muligheten for å etablere et kompetansenettverk og en koordineringsenhet med sikte på eksport av miljøkompetanse. Hensikten er blant annet at norske eksperter i miljøvernforvaltning kan bistå utviklingsland med å bygge opp slik kompetanse. I tillegg vil det bli gitt tilbud om kurs, opplæring og hospitering i Norge. Følgende områder er aktuelle: Institusjonsutvikling, lov- og regelverksutforming, resultatkontroll, miljøovervåking, bekjempelse av forurensing, natur- og kulturminneforvaltning og areal- og ressursplanlegging.

Det vil bli etablert en koordineringsenhet i miljøvernforvaltningen som i nært samarbeid med mottakerlandet kan skreddersy løsninger etter deres behov. Under gjennomføringen av prosjekter vil vi sikre god, profesjonell oppfølging og kvalitetssikring. Vi tar sikte på at kompetansenettverket og koordineringsenheten kommer i funksjon ved årsskiftet.

Bistand

Utryddelse av fattigdommen og utviklingen av varige forbedringer i sosiale og økonomiske kår for befolkningen i utviklingsland vil kreve betydelige investeringer i mer ressurseffektive og miljøvennlige produksjonssystemer dersom omfattende forringelse av naturressursgrunnlaget og miljøet både globalt og lokalt skal unngås.

Økende kunnskap om de alvorlige konsekvensene videre miljøforringelse kan få for jordas økosystemer har ført til stadig større markeder internasjonalt for miljøvennlige produkter. Omlegging til bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre i den rike del av verden vil ytterligere øke etterspørselen etter denne type produkter. Skal ut viklingslandene kunne utnytte dette markedet, må varene som skal selges tilfredsstille internasjonale kvalitetskrav og miljøstandarder.

I den norske bistand vil det bli lagt økt vekt på å støtte tiltak og prosesser som bidrar til utvikling av miljøvennlige produkter og bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Prioritet vil bli gitt til tiltak innen primærnæringene og småindustri knyttet til disse næringene. Norsk bistand til produktiv sektor og til handelsfremmende tiltak skal, som for annen bistand, også bidra til målsettingen om sosiale fordelingseffekter og en rettferdig tilgang til, og kontroll over, knappe naturressurser.

Norge har i mange år bidratt med støtte til tiltak som skal styrke utviklingslandenes egen innsats på miljøområdet. Denne støtten vil bli videreført. Samtidig vil det bli lagt vekt på å sikre utviklingslandenes tilgang til, og mulighet for utvikling av, produksjonsteknologi som forurenser mindre og er mer ressurseffektiv. På dette området vil det kunne være muligheter for et nærmere samarbeid med norsk næringsliv.

Fra norsk side vil det videre bli lagt vekt på å støtte utviklingslandenes deltakelse i utvikling av standarder for økologiske produkter og miljømerking.

Mange lokalsamfunn i utviklingslandene har inngående økologisk kunnskap og har gjennom kulturelle verdier og tradisjoner utviklet forvaltningssystemer som både tar hensyn til etiske verdier, sosial fordeling og økologiske rammebetingelser. I den norske bistanden vil det bli lagt vekt på å ta vare på og fremme denne type kompetanse og kunnskap.

Handel og miljø

Begrepet "handel og miljø" dekker problemstillinger innen skjæringsfeltet mellom de to områdene handel og miljø, og inngår som en sentral del av det internasjonale arbeidet for en mer bærekraftig utvikling. Gjennom opprettselsen av WTO er det etablert en internasjonal organisasjon der det er mulig å se sammenhengen mellom handel og miljø. I WTO har den nyopprettede komiteen for handel og miljø startet sitt arbeid. Hensikten med komiteens arbeid er særlig å sikre at handelsregler og miljøvirkemidler virker til gjensidig nytte. Vi støtter i tillegg opp om en rekke andre organisasjoners arbeid på dette feltet.

Vi er på den ene siden opptatt av å sikre at handelssystemet skal gi det nødvendige rom for både eksisterende og nye miljøvirkemidler, på både internasjonalt og nasjonalt nivå. På den andre siden bør ikke miljøpolitiske argumenter brukes som påskudd til proteksjonisme.

Vi er i økende grad opptatt av å forstå virkningen av handelsliberalisering på miljøet samt sikre at miljøpolitiske hensyn i tilstrekkelig grad legges til grunn ved utformingen av handelspolitikken i det enkelte land. Regjeringen anser det som helt sentralt å videreføre det internasjonale samarbeidet om handel og miljø som bidrag til en bærekraftig utvikling.

3. Internasjonalt miljøarbeid

Klima

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om klimapolikken i nær framtid. Jeg vil derfor ikke gå så mye inn på dette helt sentrale tema i denne redegjørelsen.

Det første partsmøtet under Klimakonvensjonen fant sted i Berlin nå i vår. Resultatet fra dette møtet må ses i lys av at klimaproblemet berører grunnleggende spørsmål som forholdet mellom industriland og utviklingsland, økonomisk vekst og energibruk. Møtet i Berlin var innledningen til en langsiktig prosess med årlige partsmøter og protokollforhandlinger for gradvis å styrke det internasjonale samarbeidet på klimaområdet.

På denne bakgrunn er vi fra norsk side fornøyd med resultatet av det første partsmøtet. Selvsagt skulle vi gjerne ha kommet lenger, men temaet er svært vanskelig. Partsmøtet vedtok imidlertid et godt mandat for den videre forhandlingsprosessen med det formål å få utarbeidet ytterligere forpliktelser under konvensjonen. Mandatet dekker alle de hovedpunktene Norge har vært opptatt av. Det slås fast at siktemålet er at industrilandene og landene med overgangsøkonomier skal utarbeide tiltak og virkemidler på klimaområdet og etablere kvantifiserte mål om begrensinger og reduksjoner i utslipp av klimagasser innen spesielle tidspunkter som år 2005, 2010 og 2020. I denne forbindelse understrekes prinsippet om en rimelig økonomisk byrdefordeling mellom partene ved utforming av forpliktelsene. For utviklingslandene heter det at man ikke skal introdusere nye forpliktelser, men at en bekrefter deres eksisterende forpliktelser og vil fortsette å framskynde gjennomføringen av disse forpliktelsene for å oppnå en bærekraftig utvikling. Det skal settes ned en ad-hoc gruppe som skal gå videre med forhandlingene. Det legges opp til at denne gruppa skal avslutte arbeidet så tidlig som mulig i 1997 slik at resultatene kan vedtas på det tredje partsmøtet samme år.

Jeg synes også det er grunn til å være fornøyd med at partsmøtet fattet en beslutning om såkalt "felles gjennomføring". Dermed er det åpnet for en pilotfase med felles gjennomføringsprosjekter som omfatter alle partene, og der det ikke skal gis kredittering for utslippsreduksjoner som er oppnådd i denne fasen. Basert på innrapportering skal det foretas en evaluering av pilotprosjektene på de årlige partsmøtene.

Nordsjøen

Den fjerde internasjonale Nordsjø-konferansen finner sted i Danmark i juni i år. Det arbeides med en rapport om landenes oppfølging av Nordsjødeklarasjonene både når det gjelder miljøgifter og næringssalter samt andre forebyggende tiltak som omfattes av deklarasjonene. Rapporten vil synliggjøre i hvilken grad landene har oppnådd de reduksjonsmålene som ble satt for tidsrommet 1985 til 1995, og hvilke miljøforbedringer som er oppnådd i Nordsjøområdet.

Fra norsk side vil vi framheve behovet for å fortsette det konstruktive samarbeidet mellom Nordsjølandene, og jeg kan i den forbindelse nevne at Norge har tilbudt seg å arrangere den femte Nordsjøkonferansen ved århundreskiftet. North Sea Quality Status Report framhever at situasjonen i Nordsjøen på miljøgiftsiden langt fra er tilfredsstillende. Gjennom Nordsjøsamarbeidet vil Norge gjøre sitt til at det oppnås avtaler om kostnadseffektive utslippsforpliktelser basert på kostnads-nytte-analyser av utslippsreduksjoner. På området næringssalter arbeider Norge for at landene skal utvikle en ny strategi med sikte på at tiltak gjennomføres der hvor behovet er størst og kostnadene minst.

Nordområdene og Østeuropa

Forurensingskilder i Russland utgjør den største trussel mot miljøet i nordområdene. Det er også Russland som er mest direkte berørt og som må ha hovedansvaret for å rydde opp i eksisterende problemer og forebygge nye. Norge kan sammen med andre vestlige land, bidra til å sette Russland i stand til selv å løse sine miljøproblemer, redusere sløsingen med energi og sikre mer effektiv bruk av råstoff i industriproduksjonen.

Det har vært arbeidet i flere år for å få igang et moderniseringsprosjekt for å redusere svovel- og tungmetallutslippene fra Petsjenganikel. Regjeringen har gitt tilsagn om å støtte prosjektet med 300 millioner kroner. Vi har ikke knyttet andre vilkår til dette tilsagnet enn at moderniseringsprosjektet gjennomføres, og gir den miljømessige effekt som er forutsatt. Den russiske regjering vil i nær framtid ta stilling til prosjektet

Når det gjelder atomtrusselen i nord, viser jeg til den stortingsmeldingen som ble behandlet sist sommer og Regjeringens handlingsprogram for videre oppfølging.

Naturgitte forhold fører til at miljøgifter fra hele den nordlige halvkule samler seg i de arktiske områder. Nylig framlagte undersøkelser viser alarmerende høye nivåer av miljøgifter i næringskjedene i Barentshavet og på Svalbard. Spesielt gjelder dette PCB. Hovedkildene ser ut til å være utslipp i industrialiserte områder innenfor nordområdene. Miljøverndepartementet bidrar sammen med andre departementer til finansieringen av et stort forskningsprogram om miljøgifter som Norges Forskningsråd starter opp i år. Miljøgifter er også et satsingsområde for Polarmiljøsentret i Tromsø. Saken er også tatt opp internasjonalt med sikte på å komme fram til avtaler for å redusere utslipp av miljøgifter både under konvensjonen om langtransporterte luftforurensinger og i forbindelse med havforurensingsarbeidet.

Samarbeidet med Østeuropa foregår som kjent både bilateralt og innenfor rammen av den såkalte Environment for Europe-prosessen. I denne prosessen samarbeider internasjonale finansieringsinstitusjoner og organisasjoner med landene i regionen. I oktober 1995 vil miljøvernministrene fra hele ECE-regionen samles i Bulgaria for å drøfte framdriften i det internasjonale samarbeidet. Styrking av miljøinvesteringer, samarbeid med næringslivet og institusjonsoppbygging vil stå sentralt. Norge deltar aktivt i dette samarbeidet, og bidrar blant annet med konkrete prosjekter med stor spredningsverdi.

Et konkret eksempel på et slikt prosjekt er det programmet Miljøverndepartementet har satt igang for å overføre kompetanse innen renere teknologi til Østeuropa og Russland. Ledende ingeniører får opplæring i og gjennomfører miljøanalyser av egne bedrifter under veiledning av norske rådgivere. Man kommer fram til tiltak som bidrar til energiøkonomisering, reduserer avfall og forurensing samtidig som man forbedrer produksjonen og lønnsomheten. Resultatene av programmet er meget gode, og vi klarer å oppnå betydelige miljøgevinster på en økonomisk lønnsom måte ved at tiltakene langt på vei er selvfinansierende. Dette vil også kunne gi grobunn for et fruktbart miljø- og industrisamarbeid mellom Norge og aktuelle land i Østeuropa.

Den polske regjering har besluttet at 1995 skal være et Renere Produksjonsår, og dette er et direkte resultat av programmet for renere produksjon i flere hundre polske bedrifter. Det norske arbeidet har vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi samarbeider med blant andre OECD og UNEP for å spre opplegget til andre østeuropeiske land og til utviklingsland.

4. Naturvern, handlingsplanen for biologisk mangfold og kulturminnevern

I Naturvernåret 1995 er bevaring av biologisk mangfold og styrking av allemannsretten de viktigste satsingsområdene.

Innenfor naturvern er utfordringen idag særlig knyttet til bevaring og bærekraftig bruk av naturen og det biologiske mangfoldet på de nærmere 90 prosent av våre naturområder som ikke har noen spesiell beskyttelse. Det er her vi finner det største biologiske mangfoldet, og det er her folk kan søke rekreasjon gjennom friluftsliv og naturopplevelser. Samtidig er det slike arealer vi må bruke til eventuell ny økonomisk virksomhet og utnytting av naturressursene.

Behovet for et statlig naturoppsyn er større enn noensinne, og Regjeringen har som kjent lagt fram et forslag til lov om et slikt oppsyn. Vi står foran betydelige utfordringer innen miljøkriminalitet og oppfølgingen av miljøvernlovgivingen.

Parallelt med å klargjøre hjemmelsgrunnlaget for naturoppsynet, arbeider Miljøverndepartementet med organiseringen av oppsynet for å styrke styringen og koordineringen av arbeidet. Hensikten er blant annet å få en kjerne av profesjonelle folk som kan skolere det øvrige oppsynet, og delta i et mer aksjonsrettet oppsyn i problemområder sammen med politiet.

Når det gjelder barskogvernet, vil Regjeringen med det første legge fram en Stortingsmelding som vil inneholde en nærmere vurdering av barskogvernet og forslag til utvidelse av arealrammene.

I Norge som ellers i Europa er antall truede og sårbare arter økende og de sammenhengende naturområdene kraftig redusert i de siste ti-årene. Regjeringen har tatt denne utfordringen på alvor, og Miljøverndepartementet arbeider med en handlingsplan om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold basert på delplaner fra flere departementer.

Friluftsliv og allemannsrett har en lang og sterk tradisjon i Norge. Jeg vil ta et initiativ til et frivillig samarbeid for å styrke allmennhetens muligheter for jakt og fiske i løpet av året. Tanken er i invitere alle de viktige myndigheter og organisasjoner til et samarbeid om dette. I en tid da vi ser tendenser til en sterkere kommersiell utnyttelse av naturverdiene er det viktig at statens samlede virkemidler rettes inn på å styrke allemennhetens rettigheter. Samtidig bør den økonomiske avkastningen fra disse ressursene tilfalle lokalsamfunnet og rettighetshaverne direkte, og ikke havne i lommene på tilfeldige markedsoperatører. Jeg har tro på at driftsplaner over større områder kan være en farbar vei. Utnyttelsen av utmarksressurser krever også at grunneiersiden tar ansvar og deltar aktivt, og vi arbeider derfor nå med å få en klar ansvars- og arbeidsdeling mellom den offentlige og private delen av vilt- og fiskeforvaltningen.

I 1993 var det Friluftslivets år, og i år har vi Naturvernåret. For meg er det naturlig at vi følger opp med en økt satsing på kulturminner neste år.

Formålet med en slik satsing er å synliggjøre innsatsen på denne delen av det samlede miljøvernet. Miljøverndepartementet vil fokusere på forvaltningen av viktige ikke-fornybare ressurser. Fordi vi lever under forutsetninger som er skapt av tidligere generasjoner, er eldre bygningsmasse og større helhetlige kulturmiljøer nøkkelen til bedre livskvalitet. Det bidrar også til å skape trygghet og stabilitet.

Kulturminnevernet har lenge fokusert på arkitektoniske praktbygg, gårdsanlegg og middelalderbygg. Dette er selvsagt sentralt, men nå er det også viktig å ta et krafttak for å sikre det som er igjen av for eksempel kystindustri- og arbeiderkultur; kulturminner som trues av strukturendringer, nedleggelser, fraflytting, klimapåvirkning og kommersialisering. Bare omlag 2 prosent av den fredede bygningsmassen i Norge vitner for eksempel om folks bo- og arbeidsforhold langs kysten.

Neste år vil det blant annet settes inn særlige vernetiltak i forhold til disse kulturmiljøene slik at vi sikrer bredden i vernearbeidet.

Vi arbeider også med å etablere et nordisk World Heritage Kontor i Oslo. Kontoret vil følge opp arbeidet med UNESCOs konvensjon fra 1972 om verdens kultur- og naturarv. Virkeområdet vil bli Norden, Baltikum og andre områder i Nord-Europa som kan gjøre seg nytte av den ekspertise som skal opprettes gjennom et IT-nettverk. Bistandsorganisasjonene i alle de nordiske landene vil også få tilbud om å bruke kontorets ekspertnett. Fra norsk side legges det opp til et samarbeid med det nettverkssentret som jeg har vært inne på tidligere.

På kulturminnevernområdet utvikler vi nå konkrete samarbeidsprosjekter mellom NORAD og Riksantikvaren for å få utviklet modeller for kulturminnevernets plass i norsk bistandsarbeid. Som en oppfølging av Oslo Roundtable vil forholdet mellom bærekraftig produksjon og forbruk og kulturminnevernet bli videreutviklet. I arbeidet med for eksempel å minimalisere material- og energibruken, kan vi hente fram og systematisere nyttig kunnskap fra tradisjonelle teknikker.

5. Miljøbyene

De siste 50 årene har det skjedd en økt urbanisering i Norge som i resten av verden. Over 70 prosent av befolkningen bor nå i byer og tettsteder mot knapt halvparten rett etter krigen.

Det er et alvorlig tankekors at byene våre som er bosted for størstedelen av befolkningen og viktige sentra for næringsliv og utdanning, samtidig er de mest forurensede områdene i landet. Derfor må vi bidra til å sikre et godt miljø i byene og bedre livskvaliteten til folk som bor der. Bylivet kan være et rikt liv såvel sosialt som kulturelt, og vi må også makte å gjøre det til et sunt liv og redusere miljøbelastningene.

Byområdene våre er blitt mer spredtbygd og er i hovedsak basert på småhus og med privatbil som transportmiddel. Dette krever mye areal og energi. Bylandskapet preges i økende grad av store veianlegg, parkeringsplasser og virksomheter som etableres langs veiene. Bilbaserte kjøpesentra kan komme i konflikt med utviklingen av livskraftige bysentra, opprettholdelse av nærbutikker og tjenestetilbud i boligområder og bydeler. I årene framover må vi utvikle byene, slik at de blir mer tilpasset de grensene naturen setter, og menneskenes behov.

Miljøbyen er for meg en visjon om et bærekraftig bysamfunn: Miljøbyen utvikler og fortetter bystrukturen samtidig som sammenhengende grønne områder langs sjø, elv og mot skog sikres. Det satses på gangtrafikk og miljøvennlige transportmidler som buss, bane og sykkel. Ny utbygging og lokale sentra knyttes til viktige kollektivakser. Eksisterende boligområder utvikles til mer selvforsynte og levende lokalsamfunn. Det historiske sentrum styrkes og videreutvikles som byens viktigste møtested. Miljøbyen pleier sin egenart, bevarer kulurminnene og legger vekt på god utforming av bygningsmiljø og landskap. Miljøbyen reduserer bruken av areal, energi og ikke-fornybare ressurser, reduserer forurensinger, minimaliserer avfall og fremmer bærekraftig produksjon og forbruk. De ulike sektorene i miljøbyen samarbeider på tvers av faggrenser, samtidig som de søker å fremme økt deltakelse i befolkningen for å utvikle levende lokalsamfunn. Her ligger hovedutfordringene. Dette er også drivkraften bak et tverrdepartementalt arbeid om fem norske miljøbyer: Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Tromsø og bydelen Gamle Oslo.

De fem miljøbyene utarbeider miljøbyprogram i samarbeid med fylkeskommunene, statlige etater og lokale organisasjoner. Dette vil være en felles rettesnor for kommunenes planlegging og forvaltning og for statlige tiltak. Miljøbyprogrammene kan være et første skritt i retning av lokale Agenda 21.

Miljøverndepartementet arbeider med indikatorer for å måle utviklingen av miljøtilstanden i byene som grunnlag for en forsterket innsats. Det er ønskelig at miljøbyarbeidet blir spredt til alle norske byer. Som ledd i dette vil det bli etablert en miljøbypris som setter fokus på gode tiltak i byene.

Bedring og utvikling av det fysiske miljøet i byene er også god ressursforvaltning og et viktig tiltak for å opprettholde verdien på de store materielle investeringene som er lagt ned å byene i form av for eksempel boliger, skoler, barnehager, næringsbygg, kulturbygg og kulturminner.

6. Felles ansvar

En politikk for bærekraftig utvikling er sektorovergripende og grenseoverskridende. Det er viktig at miljøvern legges inn som premiss for utviklingen på alle områder, og at vi både nasjonalt og internasjonalt har styringsmekanismer som gjør dette mulig.

Plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger er et viktig virkemiddel i den forebyggende miljøvernpolitikken. Som en følge av EØS-avtalen, vedtok Stortinget nylig endringer av bestemmelsene. Lovbestemmelsene forsterker blant annet kravet til integrering og synliggjøring av miljøhensynet i beslutningsprosessene hos utbyggere og myndigheter. Det legges opp til at loven og forskrifter kan settes i kraft fra 1. januar neste år.

I min forrige miljøvernpolitiske redegjørelse pekte jeg på betydningen av at miljøhensynet blir lagt som premiss i forhold til overordnede eller strategiske beslutninger. Det ble varslet at Regjeringen ville arbeide videre med regler og retningslinjer for bruk av miljøkonsekvensutredninger i forbindelse med statlige beslutninger, planer og programmer. Dette siktemålet er ivaretatt ved at det i den nye Utredningsinstruksen nå stilles krav til omtale av miljøvirkninger av saker med vesentlige miljøkonsekvenser. Regjeringen arbeider nå også med konkrete opplegg for gjennomføringer av miljøutredninger etter utredningsinstruksen.

Miljøarbeidet skal idag være integrert i sektordepartementene, og det drives et omfattende miljøarbeid - for eksempel på landbrukssektoren - hvor vi har oppnåss gode resultater.

Vi samarbeider derfor over departementsgrenser og samfunnssektorer, med organisasjoner og næringsliv og på mange internasjonale arenaer. Samlet sett har miljøhensynene fått en helt annen plass i folks bevissthet og i Regjeringens politikk enn for bare få år siden. Denne linjen vil vi videreutvikle og forsterke i årene framover. Det er å være på parti med framtida.