Statssekretær Bernt Bull

Plastindustriens miljøutfordringer

Norsk Petroleumsforenings seminar torsdag 9. november 1995

Tall og utvikling

Utviklingen i plastindustrien er miljømessig viktig. Plastindustrien er en relativ ung industrigren som i etterkrigstiden har hatt en nærmest eksponensiell vekst i produksjonen av ev vare som har lang nedbrytingstid og som ofte inneholder helse- og miljøskadelige stoffer. Selve produksjonsprosessen kan føre til utslipp av helse- og miljøskadelige stoffer - stoffer som inngår i selve prosessen eller som dannes som biprodukter.

Jeg vil innledningsvis ta for meg noen tallstørrelser som dere sikkert kjenner fra diskusjoner om produksjon og vekst, men som også sier en del om det miljøproblempotensialet plastindustrien representerer. Plastforbruket i verden har fra 1930 og fram til 1973 økt med 15 % hvert år, dvs. en fordobling hvert 5. år. På verdensbasis var årsproduksjonen av basisplast (uten tilsetningsstoffer) i 1987 på ca 60 mill tonn. Norge er et land som har en betydelig produksjon av plastråvarer - ca 450 000 tonn i 1993 - og mye av denne produksjonen eksporteres. Ca 240 000 tonn plast har vært omsatt årlig på det norske markedet de senere årene. Det er beregnet at samtidig ender ca 140 000 tonn plast som avfall hvert år. I tillegg akkumuleres det ca 100 000 tonn plast i samfunnet hvert år i bl.a. bygg og anlegg, biler m.m. Også disse produktene ender en dag som avfall enten det er 10 eller 50 år til.

Miljøproblemene

Problemene som plast forårsaker er i første rekke knyttet til utslipp og spredning av helse- og miljøfarlige stoffer - til luft og vann ved selve produksjonen, diffuse utslipp fra produktene ved bruk og utslipp ved deponering og forbrenning av plastavfall. Den lange levetiden til plast gir et forsøplingsproblem, og de store volumene gjør deponering svært plasskrevende.

En bærekraftig livssyklus - den overordnede miljøutfordringen

Den overordnete miljøutfordringen for plastindustrien kan formuleres enkelt. Det er - som for andre industrier - å gjøre produktene og produksjonsprosessene mer bærekraftige. Det vil si at alle trinn i produktets livssyklus - fra produktutvikling og fremstilling via bruk til produktet ender som avfall - i størst mulig grad ivaretar miljø- og ressurshensyn. Produsenten eller designeren har et viktig ansvar i å påse at produktet er utformet med tanke på en bærekraftig livssyklus. For eksempel viser arbeidet med avfallshåndtering gang på gang at problemene oppstår fordi man ikke har tenkt tanken ut: hva skal skje med dette produktet når det ikke lenger er i bruk? Næringslivet må ta et større ansvar både for produksjon, distribusjon og avfallshåndtering.

Når det gjelder miljøutfordringene for plastindustrien, vil jeg konsentrere meg om tre forhold:

• Reduksjon av helse-og miljøskadelige stoffer
• Arbeidet med oppbyggingen av avfallssystemet
• Styrking av industriens miljøstyringssystemer

Reduksjon av helse- og miljøskadelige stoffer

Det er i første rekke innholdet av helse-og miljøskadelige stoffer i plastproduktene som skaper miljøproblemene enten det gjelder produksjon, bruk eller avfallsbehandling. Jo mindre problemstoffer et produkt inneholder jo lettere er det å unngå utilsiktede miljøvirkninger gjennom produktets livssyklus.

Føre-var-prinsippet

Når det gjelder helse- og miljøskadelige stoffer er det spesielt viktig å gjøre bruk av føre-var-prinsippet. En rekke av disse stoffene fører til irreversible endringer hos planter, dyr og mennesker. Mange stoffer har liten akutt giftighet slik at skadevirkninger først viser seg over tid. I tillegg er ofte de ødeleggende dosene så små at det er vanskelig å registrere dem med måleapparater. Når stoffene først er spredt rundt i miljøet, er det i praksis oftest umulig å foreta en opprydding. I de tilfeller det er mulig, blir en slik opprydding svært kostbar.

Behov for økt kunnskap - forskningsprogram om miljøtoksikologi

Mange av stoffene mangler vi vesentlig kunnskap om. Laboratorieforsøk gir ofte ikke svar på hvordan stoffene vil oppføre seg ute i naturen eller hvordan de reagerer med andre kjemiske stoffer. Med sikte på å forbedre denne kunnskapen ble det i 1995 satt igang et større forskningsprogram innen miljøtoksikologi. Programmet omfatter bl.a. eksponering av ulike miljøskadelige stoffer, vurdering av økologiske virkninger, utvikling av økotoksikologiske tester og overvåkingsmetoder. Industrien har tidligere etterlyst denne typen forskning, og vi forventer at industrien bidrar til å få utviklet og satt igang prosjekter innenfor dette området både gjennom faglig innspill og finansiering.

Helse- og miljøskadelige stoffer i plastprodukter og -produksjon

Det er tilsetningsstoffene eller additivene som er hovedproblemet. De stoffene som sannsynligvis representerer de største helse- og miljøproblemene i plast er bly, kadmium, ftalater, tinnorganiske forbindelser, klorparaffiner og bromerte flammeretardenter. Felles for disse stoffene er at de akkumuleres i organismer i næringskjeden og at de kan være årsak til svært alvorlige påvirkninger. Tungmetallene bly og kadmium er giftige og kreftfremkallende. Ftalater har varierende giftighet, men er blant de stoffene som er mistenkt å ha en hormonhermende effekt. Klorerte parafiner, spesielt de med korte karbonkjeder og høy kloreringsgrad, brytes langsomt ned og akkumuleres i organismer. Det gjelder også bromerte flammeretardenter. For enkelte av disse stoffene foreligger det indikasjoner på fosterskadende effekt..

Selv om ikke alle disse stoffene brukes i plastproduksjonen i Norge i dag, vil de kunne inngå i importerte plastråvarer og -produkter. Det er derfor viktig å komme fram til internasjonale regler for innholdet av tilsetningsstoffer. Eksempler på slike regler er EUs emballasjedirektiv og det såkalte begrensingsdirektivet. Disse regulerer bl.a. innhold av bly, kadmium og krom.

PVC

Jeg kommer ikke utenom å nevne PVC - polyvinylklorid - spesielt. Flere av miljøgiftsproblemene er særlig knyttet til PVC. Gjennom hele livssyklusen til PVC-produktene skjer det prosesser hvor det slippes ut stoffer som det er svært viktig å ha kontroll over. Mellomproduktet - 1,2-dikloretan - er tungt nedbrytbart, giftig og kreftfremkallende. Under VCM-produksjonen (vinylkloridmonomeren) dannes det tungt nedbrytbare, giftige og kreftfremkallende stoffer. Myke PVC-produkter slipper også i større grad enn annet plastmateriale ut tilsetningsstoffer ved bruk. Ved forbrenning kan PVC danne dioksiner som er meget farlige miljøgifter. PVC synes dermed å være vanskelig å innpasse i et bærekraftig produksjons- og forbruksmønster.

I arbeidet i Pariskommisjonen (PARCOM) er Norge såkalt lead country innen PVC. Her jobbes det bl.a. med å definere hva som er den beste tilgjengelige teknologien (BAT) og felles utslippsgrenser. Norge har fremdeles verdens strengeste krav for PVC-produksjon , men andre land ligger ikke lenger så langt etter. Spesielt i Danmark er PVC nå i søkelyset.

Forbedringspunkter

Forbedringspotensialet for all plast er selvfølgelig tilsetning av færre helse- og miljøfarlige stoffer i mindre mengder, bedre retur og destruksjonsordninger eller rett og slett lavere produksjon. Ideelt sett bør ikke stoffer med store helse- eller miljøbetenkeligheter brukes i produksjon. Heller ikke bør prosesser som danner slike stoffer benyttes. Det nestbeste alternativet er lukkete systemer. Forbrenning av EDC-tjære fra VCM-produksjonen er et slikt eksempel. Fram til 1989 foregikk denne forbrenningen til havs, men som følge av vedtak på Nordsjøkonferansen i -87 og senere i Oslo-Paris-konvensjonen ble slik forbrenning til havs forbudt. Nå omdannes tjæren til saltsyre som så omsettes. Slike systemer forutsetter imidlertid spesialkonstruerte anlegg og aktpågivende kontroll fordi det alltid vil være en risiko for utslipp.

Langsiktig mål - stans i utslipp innen en generasjon (25år)

For å anskueliggjøre hva plastbransjen må strekke seg etter, vil jeg vise til den 4. Nordsjøkonferansen som ble holdt i Esbjerg i sommer. Her ble Nordsjølandene enige om å kontinuerlig redusere utslippene av miljøgifter ved å arbeide mot målet om at miljøgiftsutslippene skal stanse innen en generasjon (25 år). Det langsiktige målet er å få miljøgiftskonsentrasjoner i miljøet tilnærmet lik bakgrunnsverdier for naturlig forekommende stoffer og nær null for menneskeskapte/syntetiske stoffer.

Miljøvernmyndighetene mener en slik målsetting er et viktig steg i riktig retning. Industrien får her beskjed både om ambisjonsnivå og tidsperspektiv. Viktige EU-land går inn for denne målsettingen, og vi regner med at den dermed også vil påvirke regelverksutviklingen i EU. Miljøvernmyndighetene vil i tiden framover arbeidet med å gjøre denne Esbjerg-målsettingen operativ, og vi vil vurdere bruken av virkemidlene bl.a. vil vi se nærmere på bruk av avgifter og substitusjonsprinsippet som svenskene har i sin lovgivning. Esbjergmålet er en meget ambisiøs målsetting som et forutseende næringsliv vil være tjent med å ta på alvor.

Dreining fra industriutslipp til utslipp fra produkter

Miljøvernmyndighetene har hittil hatt størst fokus på den delen av plastindustrien som produserer råstoff fordi man her har sett det største forurensningspotensialet for store lokale utslipp. Etterhvert som utslippssiden kommer under kontroll, vil fokus i større grad dreie over på tilførsler via produktene. Her ligger en av de store utfordringen på dette feltet i tiden fremover. Dette vil få konsekvenser for hele livssyklusen fra produktutvikling og fremstilling til distribusjon og avfallshåndtering.

Avfallshåndtering

Miljøproblemene knyttet til plastavfall omfatter som nevnt utslipp og spredning av helse- og miljøfarlige stoffer både ved deponering og forbrenning. De store avfallsmengdene tar stor plass på fyllingene, og i den grad plasten ikke blir gjenvunnet eller når frem til fyllinger eller forbrenningsanlegg, oppstår det forsøplingsproblemer.

Overordnet målsetting på avfallsektoren

De overordnede målsettingene på avfallssektoren er at avfallsproblemene skal løses slik at avfallet blir til minst mulig skade og ulempe for menneske og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnet ressurser. Hovedstrategiene for å oppnå dette er å :

1. hindre at avfall oppstår og redusere mengden av skadelige stoffer i avfallet
2. fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse
3. sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet

Det er her nødvendig også å sette krav til næringslivet om at de påtar seg ansvaret for gjenvinning av ulike produkter og materialer.

Forpliktende avtaler mellom myndigheter og næringsliv

Det har vært diskutert hva slags virkemidler som best skal brukes for å få til dette. Stortinget har lenge presset på for å få til utvidede avgiftsordninger på emballasjefeltet. Regjeringen fikk imidlertid tilslutning fra Stortinget for et opplegg basert på forpliktende avtaler med næringslivet. Miljøverndepartementet har nå inngått slike avtaler på hele emballasjefeltet, med ambisiøse målsettinger bl.a. for økt gjenvinning av plast.

Det siste året har vi dermed kommet et langt skritt videre når det gjelder innsamling og gjenvinning av emballasje. Avtaler med næringslivet innebærer at 60-80 % av alt emballasjeavfallet etterhvert vil gå til gjenvinning. I løpet av 1996 vil det bli etablert retursystemer hvor næringsliv og husholdninger kan få levert eller hentet emballasjeavfall av plast, metall og kartong. Dette fører til at omkring 230 000 tonn emballasjeavfall årlig vil gå til gjenvinning.

Plastavtalen

Plastavtalen omfatter landbruksplast og folie, flasker og kanner, EPS-plast (ekspandert polyesteren) brukt i støtdempende og isolerende emballasje. Det dannes ca. 100.000 tonn plastemballasjeavfall i året. Målet er at innen 1999 skal minst 30 % av plastemballasjeavfallet gjenvinnes og minst 50 % energiutnyttes. Av EPS-plasten skal minst 60 % gjenvinnes hvorav minst 50 % materialgjenvinnes og resten energiutnyttes.

Frivillige gebyr - materialselskaper - samarbeid med kommunene

Næringslivet har tatt et kollektivt ansvar for å nå målene i avtalene. Dette betyr at både produsenter, importører og brukere av emballasje, samt handelen går sammen om å løse avfallsproblemene fra egne produkter. Finansieringen vil bli sikret av næringslivet selv gjennom frivillige gjenvinningsgebyr på emballasjen. Det skal etableres non-profitt baserte materialselskaper som skal sørge drift av retursystemene. Disse vil være et tilbud til kommunene om avsetning for utsortert emballasjeavfall fra husholdningene. Oppbygging og gjennomføring av effektive retursystemer forutsetter derfor et nært samarbeid med kommunene. For å vurdere utviklingene på dette feltet etableres det en egen emballasjekomité med representanter fra næringsliv og miljøvernmyndigheter. Også kommunesektoren vil bli invitert til å delta i denne komiteen.

Men denne plastavtalen tar ikke hånd om alle plastprodukter. Vi arbeider for tiden med å se på ordninger for viktige avfallsstrømmer hvor bl.a. plast inngår, herunder avfall fra elektriske og elektroniske produkter, bygge- og rivningsavfall og for emballasjeavfall med spesialavfallsrester.

Tilskudd til gjenvinningsanlegg

For bl.a. å sikre at slike avtaler skulle få et reelt innhold, har miljøverndepartementet gitt betydelige tilskudd til oppbygging av gjenvinningskapasitet. Dette har resultert i at nye moderne anlegg som Retroplast i Skien og Folldal Gjenvinning står klare til å ta imot de økende avfallsmengdene.

Energiutnyttelse av plastavfall - en utfordring for industrien

Det er store utfordringer knyttet til gjenvinning av plast. I dag ligger ikke forholdene til rette for en like høy materialgjenvinningsgrad som for andre materialer, som f.eks. papir og glass. Plastindustrien må derfor ta utfordringen som ligger i å utvikle produkter som lett kan gjenvinnes. Industrien må også bygge opp systemer som sørger for at dette faktisk skjer. Det vil allikevel være en del plast som det av ulike grunner ikke være aktuelt å materialgjenvinne. Den bør da utnyttes til energiformål.

En god del plast forbrennes i dag i kommunale avfallsanlegg. Disse anleggene er først og fremst konstruert for destruksjon av blandet avfall, ikke med sikte på en høy grad av energiutnyttelse. Alle anlegg er heller ikke like egnet til å forbrenne plast, pga. tekniske forhold. En god del plastprodukter inneholder helse- og miljøskadelige stoffer som frigjøres ved forbrenning. Det kreves spesialkonstruerte ovner for å få forbrenningen optimal, både når det gjelder utslipp og utnyttelse av energi. Den beste løsningen er vanligvis å bygge egne anlegg i nær tilknytning til prosessindustri eller annen virksomhet, som kan utnytte energien effektivt. Dette er en utfordring som industrien må gripe fatt i.

Styrking av industriens miljøstyringssystemer

Sammenliknet med annen industri er plastindustrien er en relativ ung industrigren. Dette innebærer at miljøkravene til bl.a. produsentene av plastråstoff har vært satt i forkant av etableringen. Det er klart at når en stor petrokjemisk industri som Borealis i 70-årene valgte å etablere seg i Grenlandsområdet - et allerede tungt belastet område - førte det til skjerpede krav til både utslipp og overvåking. Bransjen har derved unngått de store oppryddingene som annen industri som f.eks. treforedlings-, sement- og aluminiumsindustrien har vært igjennom.

Selv om det gjenstår en del tiltak, kan råstoffprodusentene i det store og det hele betegnes som seriøse og ryddige i sitt forhold til miljø, helse og sikkerhet. Dette avspeiles bl.a. gjennom utarbeiding av rutiner, prosessforbedringer, miljøstandarder, kvalitetskontroll og interne tiltak.

EMAS

EMAS-ordningen eller Eco-Management and Audit Scheme - som EMAS er en forkortelse for - er eksempel på en frivillige ordning som industrien kan delta i. Miljøsituasjonen i den enkelte bedrift blir stadig mer vektlagt. Strategien hos europeiske myndigheter er å bruke markedsorienterte virkemidler som et viktig supplement til andre virkemidler som lover og forskrifter. Derfor ønsker man en ordning med frivillig innføring av miljøstyringsverktøy i industrien som samtidig gir konkurransefortrinn og andre fordeler for de bedriftene som velger å følge anbefalingene og derved ligge i forkant av utviklingen. EMAS-ordningen ble iverksatt i april 1995 i alle EU-land og i Norge.

Et EMAS-stempel for norske bedrifter dokumenterer at bedriften overholder de norske miljøkravene - gitt i forurensningsloven, aksjeloven, regnskaplovgivningen, børsforskriften og internkontrollforskriften - og at de i tillegg går lenger i sitt miljøarbeid enn det som er lovfestede miljøkrav.

EMAS-ordningen innebærer en standardisert miljødokumentasjon samtidig som bedriftene også forplikter seg til en løpende forbedring av egen miljøsituasjon. De EMAS-registrerte bedriftene forplikter seg til å:

• vedta en miljøpolitikk
• foreta en miljøgjennomgang av alle aktiviteter
• fastlegge miljømål
• innføre et miljøstyringssystem som inkluderer intern miljørevisjon
• vedta et miljøprogram
• utarbeide regelmessige miljøredegjørelser

Bedriftenes arbeid på disse feltene skal så gjennomgås og eventuelt godkjennes av en offentlig godkjente miljøkontrollør.

Fordelene ved EMAS-registrering er bl.a.:

• EMAS vil bli et kvalitetsstempel som for mange vil være forutsetningen for samarbeid. Innkjøpere i Europa vil i framtida kunne sjekke om deres leverandør er EMAS-merket både i et EU-register og i Brønnøysundregistrene.
• bedre oversikt over ressursbruk. Dette kan føre til reduserte utslipp, mindre avfallsmengder, lavere forbruk av vann, energi og råvarer.
• styrkede finansielle betingelser. Redegjørelse for miljørisikoer reduserer usikkerheten for finansielle samarbeidspartnere, lån- og forsikringsgivere. Noe som igjen vil avspeiles i finansielle betingelser.
• redusert risiko for kostbare oppryddingsaksjoner. Ved å kartlegge miljøriskoer på et tidlig stadium kan nødvendige tiltak iverksettes i tide.
• økt troverdighet overfor viktige interessegrupper som medarbeidere, naboer, politikere, miljøgrupper osv.

Norske bedrifter har - eller burde ha - de nødvendige organisatoriske elementene på plass gjennom sitt internkontrollsystem for helse, miljø og sikkerhet. Norske bedrifter har dermed fått et forsprang når det gjelder å etablere de rutinene EMAS krever. EMAS innebærer i tillegg en offentlig redegjørelse om miljøsituasjonen, samt en ekstern godkjenning. Vi venter at de første norske EMAS-godkjente bedriftene er klare allerede i november/desember dette året.

Avslutning

Tilbake til plastindustrien. Plast er kanskje det materialet som den vanlige forbruker i størst grad forbinder med bruk-og-kast-mentaliteten. En mentalitet som ikke er forenlig med ideene om bærekraftig produksjon og forbruk. Det bør derfor være en ekstra utfordring for alle ledd i plastindustrien å sikre at fremstillingsprosesser, produkter, og avfallshåndtering er i forkant med hensyn på helse- og miljøeffekter og ressursbruk. Norsk industri bør også bruke sin tyngde og kunnskap innen helse, miljø og sikkerhet gjennom konstruktive innspill til sine internasjonale bransjeorganisasjoner og annet internasjonalt arbeid.

Utfordringene knyttet til reduksjon av miljø- og helseskadelige stoffer - både gjennom prosess og produkter- og til avfallshåndtering må utgjøre det reelle innholdet i bedriftenes miljøprofil. Integrering av miljøhensyn i alle faser vil i stadig sterkere grad også være en viktig konkurransefaktor. Jeg er sikker på at plastindustrien er seg sitt ansvar bevisst, og at næringslivet og myndighetene sammen vil finne frem til mer bærekraftige løsninger.

Takk for oppmerksomheten.