Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Produktutvikling og miljø - kompetansemessige utfordringer for norsk industri

Trondheim, 1. november 1995

---

Innledning

De konkrete problem

Hva består miljøproblemene i? Konkret består det i at vi forrykker CO2 -balansen ved bruk av fossilt brennstoff, noe FNs klimapanel nå er i ferd med å stadfeste, at vi tar knekken på ozonlaget med menneskelagde kjemiske stoffer, at vi slipper ut svovel og nitrogenoksyder i atmosfæren som medfører forsuring av miljøet, at vi slipper ut miljøgifter som akkumuleres i næringskjeden og ødelegger denne, at vi er i ferd med å redusere det biologiske mangfoldet, at vi opprettholder militær og sivil kjernefysisk aktivitet som innebærer uante konsekvenser i tusener av år fremover, at vi hogger ned skogen med erosjon og ørkenspredning som resultat, at vi dumper giftig avfall som ødelegger det lokale livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker, og at verdens befolkningen øker raskere enn noen gang tidligere... Vi var 1 milliard mennesker på denne planeten ved inngangen av århundret - ved utgangen er vi 6 milliarder...

Bærekraftig utvikling

Svaret på disse utfordringene er en opprettholdbar eller bærekraftig utvikling. Begrepet "bærekraftig utvikling" stammer fra Brundtlandkommisjonens rapport. I dag misbrukes og omskrives dette begrepet i alle mulige sammenhenger. Følgende definisjon er den opprinnelige:

• Opprinnelig definisjon: En bærekraftig utvikling innebærer en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

Min personorienterte tolkning av dette begrepet er som følger:

• Personorienterte tolkning: En bærekraftig utvikling innebærer at jeg i dag lever på en slik måte at alle andre mennesker i dag og i all fremtid, kan tilfredsstille sine behov.

Med andre ord: Den aktivitet som ikke ødelegger i dag og for fremtiden - den er bærekraftig!

Eksponensiell vekst

En omlegging til en bærekraftig utvikling er ingen kosmetisk omlegging. Det er en brutal omlegging. Det er en omlegging som baserer seg på erkjennelsen av at vi kun har én klode. Fortsetter utviklingen som nå så trenger vi snart 10 kloder! Trygve Håvelmo sa en gang at hvis han fikk 10 minutter med verdens ledere ville han benytte tiden til å fortelle dem sannheten om eksponensiell vekst.

Eksponensiell vekst forutsetter at det ikke finnes noen grenser...

For hva er det? Eksponensiell vekst er drivkraften som får økonomien til å bevege seg mot grensene for jordens fysiske bærekraft. Eksponensiell vekst betyr dobling, ny dobling og atter ny dobling - fortere og fortere. Hva dobles? Befolkning, BNP, forbruk av ressurser, forurensning, avfallsmengdene osv. De siste 40 årene har menneskeheten forbrukt like mye ressurser som alle foregående generasjoner tilsammen.

Hele vårt økonomiske system baserer seg på vekst - eksponensiell vekst. Eksponensiell vekst forutsetter at det ikke finnes noen grenser. Det gjør det imidlertid.

Det tradisjonelle industrisamfunnet har basert seg på en lineær produksjonsfilosofi; fra råvare til produkt til avfall. Kloden fungerer annerledes - i kretsløp. Vår klode er et lukket system - ingenting blir borte, ingenting er nytt. Det eneste vi får inn er energi fra solen. For at kretsløpet skal kunne fortsette i det uendelige forutsetter det at mennesker lever av dets rente og ikke forbruker naturkapitalen. Kretsløpssamfunnet vil måtte erstatte det lineære industrisamfunnet som har dominert de siste 150 år. Naturens grenser må bli retningsgivende for all menneskelig aktivitet. Økonomisk vekst som ikke foregår innenfor de økologiske rammene kan derfor ikke fortsette.

Å nå de miljøpolitiske målene vi har i Norge er et første skritt på denne veien. Selvsagt reises det spørsmål om disse målsetningene er innenfor naturens tålegrense. Pr. i dag er disse målsettingene vitenskapelig begrunnet så langt det er mulig - vi har ingen bedre indikatorer. Utover dette må føre-var prinsippet ligge til grunn.

Vår klode er et lukket system - bortsett fra solenergi inn, og litt varmetap ut. Det er det samme sted vi henter våre ressurser fra, som vi deponerer vårt avfall. Mennesket kan ikke i lengden overskride jordens grenser. I dag akkumulerer vi en gjeld som før eller siden vil forfalle. Vi må komme over til en situasjon hvor vi høster av naturens overskudd uten å forringe naturens muligheter til å frembringe nye overskudd.

---

I naturens kretsløp
er det både produsenter og konsumenter. Produsentene (de grønne cellene) har gjennom fotosyntesen evnen til å samle opp og strukturere den eneste vedvarende energikilden vi har - solenergien. Mennesket har som konsument skapt sin velstand på å utnytte denne lagrede solenergien - i et stadig raskere tempo. Våre forfedre jegerne og samlerne hadde et beskjedent uttak - tilsvarende et kaloriforbruk på ca 2.500 kcal/dag. I dag krever den vestlige verdens forbruksmønster et daglig energiforbruk på ca 100 ganger vår egen organismes behov. Denne eksponensielle vekst kan ikke fortsette. Samtidig med en 100-dobling av energiforbruket pr capita har jordens folkemengde blitt femdoblet - bare i dette århundret. Som jordens mest grådige konsument utnytter vi nå 40% av den landbaserte produksjonen fra de levende grønne cellene - i tillegg til at vi hvert år forbruker energiressurser (olje, gass og kull) som tilsvarer arven fra flere millioner års planteproduksjon.

---

Det menneskelige og økonomiske problem

Det "umenneskelige" problem - tidsaspektet

Dilemmaet menneskeheten står overfor, kan i korthet oppsummeres i ett spørsmål: Hvordan dekker vi de grunnleggende behovene til verdens voksende befolkning, uten at vi samtidig ruinerer miljøet?

I Vesten har vi en kjempefest så lenge det varer - og den kan godt være at den varer i både 10, 20 og 40 år til. Dagens utvikling innebærer imidlertid at vi er i ferd med å sage over den grenen vi selv sitter på. Det er når dagens dystre spådommer begynner å slå til at kostnadene i form av store helseproblemer, sviktende næringsgrunnlag, stigende hav osv., vil sette hele vår verden på en avgjørende prøve. Og her ligger miljøutfordringenes nærmest "umenneskelige" problem - det vil si at kostnadene ikke rammer oss i dag. Det ligger rett og slett ikke for oss mennesker å tenke så langt inn i fremtiden - Hvem av oss legger vel i dag planer som ikke skal realiseres før om 20 - 30 år?? Vi har altså et stort problem med tidsaspektet.

I tillegg rammer mange av dagens problemer ikke oss selv, men vår neste. Spørsmålet blir hvordan skal vi greie å vise solidaritet med kommende generasjoner, når vi ikke en gang er i stand til å vise solidaritet med dagens generasjon?

Vårt økonomiske system gjenspeiler vår kortsynthet

Konsekvensen av vår kortsynthet og mangel på solidaritet gjenspeiler seg i våre økonomiske systemer. Når britiske kullfyrte kraftverk slipper ut svovel blir det til sur nedbør over Norge. Skogen skades, og det koster å kalke vann for å se fisk svømme med buken ned - men det er ikke britene som betaler for skadene!

Det må derfor lages systemer som innebærer at den som forurenser må betale for de skadene han påfører naboen i dag... og sine egne og naboens barn i morgen. En mulig kollaps i Nordsjøen om 20 år vil også være relevant for de som tar investeringsbeslutninger i dag. Det må utvikles strukturer som ikke diskonterer bort problemer som er mer enn 20 år unna!

Vi har erfart at det "frie" markedet ikke alene løser miljø- og fordelingsproblemene i verden. Profittmaksimering og kortsynthet vil aldri alene kunne ta inn over seg verdens miljøutfordringer og verdens fattigdom. Markedet er imidlertid en effektiv mekanisme, men det må opererer innen de rammer naturen setter. Myndighetenes innsats vil derfor måtte konsentrere seg om å lage rammevilkår som gjør det lønnsomt å handle bærekraftig. Målet for myndighetene er derfor å sette rammebetingelser for markedet som er i tråd med naturens krav. Dette er viktig i lys av de store handelavtalene som EØS-avtalen og GATT-avtalen. Det er også grunn til å stille spørsmål ved den omfattende varetransporten som finner sted. I global sammenheng bør vi se på hvilke muligheter som ligger i utvikling av regionale markeder.

Endret produksjons og forbruksmønster

Både lokale og globale tiltak er viktig og nødvendig for å styre utviklingen i retning av bærekraftighet. Å endre vårt produksjons- og forbruksmønster er sentralt for å klare omleggingen. På dette feltet er vi foreløpig langt fra målet. Produksjons- og forbruksmønster representerer en skjevfordeling. 20% av verdens befolkning tjener 80% av verdens inntekter.

Vårt arbeid består av to hovedutfordringer. For det første må de varer og tjenester vi forbruker være bærekraftige. For det andre kan vi ikke fortsette å bruke ressurser på å produsere ting som er "unødvendige". Den første delen, overgangen til bærekraftig produksjon av varer og tjenester, tror jeg er oppnåelig ved å endre rammebetingelsene for produksjon og forbruk. For det andre kan vi ikke fortsette å bruke ressurser på å produsere ting som er "unødvendige". Den første delen, overgangen til bærekraftig produksjon av varer og tjenester, tror jeg er oppnåelig ved å endre rammebetingelsene for produksjon og forbruk. Den andre delen, hvordan produsere de rette tingene i en verden hvor mange ikke får dekket sine mest grunnleggende behov, forutsetter, som Helmut Kohl sa det på klimakonferansen i Berlin tidligere i år, «grunnleggende og strukturelle endringer i hele verdensøkonomien.»

Skal vi få til en overgang til bærekraftig produksjon av varer og tjenester forutsetter dette at vi må få mer ut av det vi putter inn - mindre ressurser må brukes pr. enhet vare og mindre forurensning må genereres. Skal dette skje, må vi jobbe mot det miljøeffektive produkt. Dette arbeidet vil også kreve en innsats fra teknologene:

Det miljøeffektive produkt

Hva er så et miljøeffektivt produkt? Dette er produkter som gir høy grad av behovstilfredsstillelse og som samtidig påfører miljøet lave belastninger gjennom hele livsløpet. Jeg tror følgende kriterier gir en pekepinn:

• Designfasen er avgjørende. Miljøaspektet må få 1. prioritet. Produkter må designes for optimal miljøstandard i produksjon, i bruk og som avfall.
• I produksjon bør produktene, så langt det er mulig, produseres kun med fornybare råvarer og fornybar energi.
• Når produktet er i bruk bør det ha lang levetid (være lett å reparere, enkelt å bruke riktig, og ha minimale eksterne effekter.
• Når produktet blir avfall bør det kunne gjenvinnes.

Vugge-til-vugge-prinsippet gjenspeiler det ideelle produkt. Sirkelen må lukkes... - minst mulig inn, og minst mulig ut. Nasjonale og internasjonale rammebetingelser fra myndigheter og marked vil bidra til dette.

Dette er den ønskede situasjonen. Den må vi ha som mål.

Dagens situasjon

Et stykke på vei har vi kommet. Vi er i dag i en situasjon hvor utslippene fra industriens produksjonsanlegg er drastisk redusert. I tillegg er vi i ferd med å få kontroll med de viktigste avfallsstrømmene. Fortsatt er imidlertid den samlede forurensningsbelastningen for stor og fortsatt er ressursforbruket alt for stort.

To hovedområder peker seg ut i den videre satsingen. For det første må vi oppnå en større grad av gjenvinning. For det andre må forurensningen og ressursbruken fra selve forbruket reduseres. Myndighetenes fokus er dermed i ferd med å flytte seg fra produksjonsprosessen og over til selve produktet og dets egenskaper. Begge disse utfordringene må angripes i produktutviklingen.

Produktutviklingsfasen er avgjørende

Premissene for produktets liv legges i produktutviklingen. Her bestemmes materialvalget, produksjonsmetoden, kvaliteten, reparerbarheten og gjenvinningsmulighetene. Alle disse parametrene er av stor interesse for miljøvernmyndighetene. Vi kan allikevel ikke gå inn å diktere hvordan designen skal være - og ikke har vi kompetanse til det heller. Vi vil imidlertid fremover se på hvordan vi kan gå inn og legge forskjellige rammebetingelser som påvirker disse parameterene.

Jeg sa at mindre ressurser må brukes pr. enhet vare og mindre forurensning må genereres. Sagt på en annen måte: Kundens behov må tilfredsstilles med mindre forbruk av ressurser og med mindre forurensning. Dette forutsetter innovative bedrifter. Her setter jeg ikke minst min lit til teknologene: Vi trenger en jevn forbedring over hele linjen dvs. på alle varer. F.eks. kunne 3% forbedring i miljøeffektiviteten pr år være et passende mål. I tillegg trenger vi å tenke helt nytt på en del områder.

Et eksempel på det siste er informasjonsteknologi og potensialet for redusert transport. Jeg tror telereising - det vil si telependling og videokommunikasjon - både vil kunne spare miljøet og gi de "reisende" bedre livskvalitet. Dette er den typen vinn-vinn-muligheter jeg søker. Her ligger det åpenbare muligheter for både konkurransefortrinn og et bedre miljø. (Personlig har jeg mye større sans for investeringer i telenettet enn i nye veier og store flyplasser!)

Utfordring for produksjonsbedrifter

Den konkrete utfordringen til dere som representerer produksjonsbedrifter og fremtidens teknologer ligger i å tenke miljø på tegnebrettet! Følgende spørsmål kan brukes som sjekkliste på stort sett alle produkter:

• Kan miljøfarlige stoffer unngås?
• Kan fornybare ressurser benyttes?
• Kan gjenvunnede materialer benyttes som ressurs?
• Kan levetiden forlenges?
• Kan produktet repareres og modifiseres?
• Kan forurensning og utslipp fra bruk elimineres?
• Kan produktet gjenvinnes?
  
  
• Og kan kundens behov tilfredsstilles på en kvalitativ ny måte?

Jeg tror ikke at disse spørsmålene kun dreier seg or miljøet. Jeg tror denne måten å tenke på vil være bra for bedriftens økonomi - og på sikt - kanskje et spørsmål om å overleve eller ikke! Følgende strategiske valg må tas:

• Man kan velge å være passiv og vente på offentlige reguleringer.
  
  
• Eller - man kan være aktiv, framsynt og tilpasse seg et marked og samfunn som krever miljøvennlige endringer.

For den offensive bedrift ligger utfordringen i miljøutvikling utover myndighetenes krav. De mest konkurransekraftige bedriftene vil ligge foran offentlige reguleringer. Jeg er ikke i tvil om at dette er fremtidens strategi.

Miljøeffektivitet som konkurransefaktor

Norsk næringsliv, norsk industri og norske samfunnsaktiviteter kan bli så og si bærekraftige. En slik utvikling tror jeg kan kombineres med økonomisk overskudd og økt verdiskaping. Miljøvern innebærer ofte å spare ressurser. Ressurser koster og derfor vil miljøvern ofte være lønnsomt. I tillegg vil markedet ha miljøeffektive produkter.

Vi ser både her hjemme og ikke minst i Europa ellers at miljø blir en stadig viktigere konkurransefaktor. Store industriselskaper innfører miljøledelsessystemer og krever at alle deres leverandører gjør det samme. Miljøkrav i innkjøp til offentlig forvaltning er i ferd med å innføres. Forbrukerne ønsker miljøvennlige varer, og ordninger for miljømerking av varer skyter fart.

Det er viktig for næringslivet at man lager sin egen plattform. De enkelte bedrifter bør ikke vente på felles utspill, men utarbeide sin egen miljøvernstrategi. Dersom miljøprofilen skal lykkes, er det en nødvendig forutsetning at den er forankret i bedriftens ledelse og har forståelse i alle ledd nedover.

NHO har utfordret til handling

Den miljøetiske utfordringen for bedriftsledere er godt formulert i heftet «Miljø og etikk» som NHO har gitt ut i skriftserien «Næringsliv og Etikk»:

«Bedriftsledere har en plikt til å tenke på miljømessige konsekvenser, til å ta ansvar for mulighetene for framtidige generasjoner. Miljøskader kan ikke lenger, som i en nytteetisk tenkemåte, veies mot andre velferdsgoder. Miljøskader skal unngås så langt som mulig, uten at dette skaper alvorlige politiske eller sosiale problemer.»

Miljøledelse

I bunnen av ordningene for miljøledelse- og revisjon ligger ulike krav fra myndighetene. Overholdelse av krav og pålegg i regelverk er en forutsetning for deltagelse, og ikke et diskusjonstema. Utfordringene ligger derfor i miljøutvikling utover myndighetenes krav. Selv om disse kravene vil bli stadig strengere fremover, vil de mest konkurransekraftige bedriftene hele tiden ligge foran.

Det er viktig for næringslivet at man lager sin egen plattform. De enkelte bedrifter bør imidlertid ikke vente på felles utspill, men utarbeide sin egen miljøpolitikk. Dersom miljøprofilen skal lykkes, er det en nødvendig forutsetning at den er forankret i bedriftens ledelse og har forståelse i alle ledd nedover. Det er allerede utviklet gode verktøy og flere praktiske eksempler.

Myndighetenes virkemidler

En bærekraftig utvikling forutsetter at de spillereglene som lages for all menneskelig aktivitet, både nasjonalt og internasjonalt, gir nasjoner, bedrifter og enkeltmennesker motivering til å handle i overensstemmelse med naturens premisser allerede i dag - selv om konsekvensene ikke rammer med full tyngde før om 10 - 20 eller 100 år.

Myndighetenes hovedoppgave er nettopp å legge disse premissene for samfunnsutviklingen, dvs. å lage de spillereglene som all menneskelig aktivitet skal forholde seg til. Følgende virkemidler er aktuelle:

Nytt virkemiddel - "riktige" priser

Det kanskje aller viktigste nye tiltaket fremover vil være riktige priser på innsatsfaktorene. Prisen på en innsatsfaktor er av avgjørende betydning for hvordan denne blir utnyttet. Er den gratis bruker vi mye, og er den dyr, utnytter vi den mest mulig. Riktig pris vil innebære at prisen på innsatsfaktoren avspeiler både de økonomiske og de økologiske kostnadene. Dette vil være samfunnsøkonomisk riktig. Med riktige priser på råvarer og energi vil de rette incentiver for rett handling bli skapt gjennom hele kjeden. Dette er et virkemiddel som arbeider på markedets premisser.

Avfall - riktig pris og produsentansvar

I Norge generer vi 5 millioner tonn avfall pr år. Det er ingen tvil om at dagens avfall representerer store økonomiske verdier som bør utnyttes på en bedre måte. Riktig pris på avfallsdisponering er en forutsetning for at avfallsreduksjon og gjenvinning skal få et samfunnsøkonomisk riktig omfang.

Overfor næringsvirksomhet er det aktuelle virkemiddelet utvidet produsentansvar. Det arbeides for å få frem ordninger hvor produsenter og importører også tar ansvaret for sitt produkt når dette ender som avfall. Miljøvernmyndighetene går nå gjennom avfallsstrøm etter avfallsstrøm for å snu disse fra fyllplass til gjenvinning. Denne strategien representerer nye utfordringer - og muligheter - for bedriftene, og min oppfordring er at dere selv tar initiativet til å løse disse problemene.

Konsesjonssystemet

Gjennom utslippskonsesjoner til såvel industrien som kommunale avløpsanlegg er mye oppnådd de siste tiårene. Myndighetenes krav har medvirket til nye løsninger med drastisk reduserte utslipp som resultat. Når dette allikevel ikke er nok skyldes dette at konsesjonssystemet for industrien stort sett har konsentrert seg om produksjonsdelen, og ikke har satt produktet inn i et større perspektiv mht. ressursutnyttelse. I tillegg konsentrerer konsesjonssystemet seg først og fremst om de store bedriftene. Konsesjonssystemet er nå under forbedring slik at hele produktets livssyklus blir tatt i betrakning før konsesjon gis.

Mange bedrifter ønsker å gå lenger enn sin konsesjon. For at viljen skal kunne omsettes til handling er det viktig at bedriftene får "verktøy" til å gjennomføre dette. Slike "verktøy" er miljømerking, miljøstandarder, og miljøledelsessystemer. Disse er nå under utvikling:

Miljømerking

Stiftelsen Miljømerking i Norge er en del av det nordiske arbeidet innen positiv miljømerking - Svanemerket. Miljømerking er et virkemiddel som får stadig større betydning i den forebyggende miljøpolitikken, og i bevisstgjøring av forbrukere, næringsliv og offentlige virksomheter. Formålet med ordningen er å veilede forbrukerne til å velge de minst miljøbelastende produktene i markedet og dermed stimulere til en produktutvikling som tar hensyn til helse og miljø.

ISO 14 000 kommer

Samtidig med at stadig flere grener av arbeidslivet tar selvstendig initiativ på sine områder, øker kravet om utvikling av standarder for miljøledelse. Markedet, som både er bedrifter og kunder, ønsker garantier for at de man handler med tar sitt miljøansvar på alvor. Også finansierings- og forsikringsinstitusjoner viser stigende interesse for miljøvurderinger og ikke minst miljørisiki.

Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO er i full gang med en ny miljøstandard (ISO 14.000) som vil virke parallelt med de etablerte kvalitetssikringsstandardene (ISO 9.000). P>

EMAS

EU har vedtatt en forordning om miljøledelse- og revisjon (EMAS). Dette er et system der markedskreftene tas i bruk for å akselerere miljøforbedringene. Deltagelse er frivillig og i første omgang gjelder den industrien.

Forordningen har både en etisk og økonomisk begrunnelse. Det pekes på at industrien selv bærer ansvaret for virkningene av sine aktiviteter på miljøet og derfor bør være banebrytende på miljøområdet. Samtidig er miljø en økonomisk konkurransefaktor, og markedsmekanismene vil virke miljøfremmende når stadig flere bedrifter deltar i systemet.P

Deltagerne gjennomgår alle sider ved bedriften som har virkning for miljøet - bruk av råvarer, energi, vann, utslipp, støy og avfall. Ut fra dette utarbeides det en miljøpolitikk som skal ha kontinuerlige miljøforbedringer som mål. Bedriften skal jevnlig utarbeide miljøredegjørelser som skal godkjennes av uavhengige, godkjente miljøkontrollører.

Statens innkjøpsmakt

Staten representerer stor markedsmakt. Et program er i dag i gang for å vurdere hvordan staten kan endre sine innkjøpsbetingelser i en mer "grønn" retning. Tanken bak et slikt program er ikke kun til fordel for miljøet - vi tror også at bedrifter som møter strenge krav hjemme også vil ha fordeler på eksportmarkedet.

GRIP senter

Miljøverndepartementet etablerte i juli 1995 GRIP Senter - Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk. Stiftelsens skal ved å forene miljø- og markedsinnsikt og organisasjonstiltak bidra til en bærekraftig utvikling i norske private og offentlige virksomheter.

GRIP Senter vil med dette utgangspunktet arbeide målbevisst overfor næringslivet for å kombinere miljøhensyn med styrket konkurranseevne.

Avslutning

Dagens situasjon sett under ett viser at omstillingen er kommet i gang, men at mye fortsatt gjenstår. Forutsetningen er at alle tar sitt ansvar alvorlig. Miljøvernmyndighetene kan bidra med noe. Vår hovedjobb ligger i å legge de riktige rammebetingelsene. Den kreative jobben faller imidlertid i stor grad på dere - det er tross alt dere som har den nødvendige innsikten, vet hvor skoen trykker, og kan løse problemene.

---

Lagt inn 15 november 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen