Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Tale ved opprettelsen av Spålen-Kattnosa naturreservat

Oslomarka, 20. august 95

Så flott at så mange små og store markatravere ble med på feiringen av at Spålen-Katnosa naturreservat nå opprettes her inne i kjernen av Oslomarka.

Oslomarka utgjør 0,4 % av landets areal, men som natur- og friluftsområde har den langt større betydning - fordi området er tilgjengelig for minst en fjerdedel av landets befolkning. Ingen hovedstad i verden har et natur- og friluftsområde som i størrelse, kvalitet og bruk kan måle seg med Oslomarka. De enestående verdiene må derfor beskyttes. Både et flersidig miljøtilpasset skogbruk og områdevern er viktige virkemiddel i dette arbeidet.

Noen vil nok mene at det har vært en lang natts ferd mot denne dagen. Allerede om høsten i 1971 ble arbeidet med en flerbruksplan for Oslomarka påbegynt. I 1976 forelå et ferdig utkast hvor det bl a ble foreslått at Spålen-Katnosa skulle vernes som landskapsvernområde med et areal på ca 25 km2. Nye registreringer og en ny vurdering av verneforslaget ble foretatt. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Buskerud sendte et redusert forslag på lokal høring i 1989 der en redusert en del av Spålen-Katnosa ble foreslått vernet som et naturreservat. Så ble behandlingen av Markaplanen utsatt i påvente av barskogplanen for Øst-Norge som ble vedtatt av regjeringen i juli 1993. Tre områder i Oslomarka ble fredet samtidig med denne planen. De øvrige barskogområdene i Oslomarka, bl a Spålen-Katnosa, ble sendt på sentral høring i januar 1993.

I juni 1995 vedtok regjeringen å verne Spålen-Katnosa. Etter 20 års arbeid med denne saken er det godt å se at det har gitt resultater. Det 18,4 km2 store området som nå er vernet sentralt i marka framstår som ett av de få større skogområdene i Øst-Norge som fortsatt er uten tekniske inngrep som kraftlinjer og veier. Innenfor området er det flere kjerner med naturskog som inneholder ulike sjeldne/trua arter. De to områdene Finnvatnet og Aklangen/Katnosa inngår i verneplanen for barskog. Området inneholder alt det en vandrer setter pris på; store vann og små pytter, elver, bekker og myrer, en rekke kulturminner, rikt dyreliv og godt fiske, et meget godt stinett, mye stor skog og lite berørt skognatur og landskapsrom.

Vi skriver august 1995 og det europeiske naturvernåret er godt over halvveis. Det er 25 år siden sist et år ble brukt til å markere naturvernet. Sist sto klassisk naturvern i fokus. I år tas nye løft. Årets kampanje har naturen utenfor de vernede områdene som overordnet tema. I den norske kampanjen er bevaring av biologisk mangfold og styrking av allemannsretten valgt som hovedtemaer og i denne sammenhengen er vernet av Spålen-Katnosa et viktig tiltak.

En viktig sak for meg nå i Naturvernåret er arbeidet med en nasjonal handlingsplan om biologisk mangfold. Alle land som har tiltrådt Konvensjonen har forpliktet seg til å utvikle strategier for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Seks departementer utenom MD har utarbeidet delplaner for sine ansvarsområder. På grunnlag av delplanene og høringsuttalelser utarbeider MD en nasjonal handlingsplan som skal inneholde mål og tiltak, og som viser til virkemidler og ansvarsfordeling.

Barskogvernet er ett viktig tiltak for å ivareta det biologiske mangfoldet, fordi en stor del av plante- og dyrelivet finnes i skogen. Arbeidet med den nåværende barskogplanen er kommet et godt stykke på vei. Arbeidet har vist at verneomfanget ikke er tilstrekkelig.

Derfor la Regjeringen i juni i år fram stortingsmeldingen om opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000. Det ble foreslått en utvidelse på 120 km2 produktiv barskog som vil bidra til at vesentlige mangler ved dagens barskogplan fanges opp. Utvidelsen vil føre til at 570 km2 produktiv barskog eller 1% av den produktive barskogen i Norge blir vernet.

De verdiene som finnes i marka kan ikke alene ivaretas gjennom vern etter naturvernloven. Det er også viktig at naturverdiene tas vare på utenfor verneområdene og her har grunneierene et stort ansvar. Fastsettelse av markagrensa gjennom plan- og bygningsloven og markaforskriften som regulerer skogsdrifta er tiltak som er gjort for at hensynet til naturvern og friluftsliv blir ivaretatt også utenfor verneområdene.

Alle kommuner som grenser til marka har innarbeidet markagrensen som byggegrense i sine kommuneplaner. Ønsker kommuner å avvike fra grensa må de drøfte dette med de regionale miljøvernmyndighetene. Skogbruket i marka har siden 1977 vært regulert av forskrift fastsatt med hjemmel i skogbruksloven. Formålet med forskriften som ble revidert i 1993 er å sikre at utøvelse av skogbruk i marka bidrar til å bevare og utvikle områdets kvaliteter knyttet til friluftsliv, naturmiljø, landskap, kulturminner og vannforsyning. I forskriften er det bl a bestemmelser om meldeplikt for all foryngelseshogst, retningsgivende størrelser på hogstflater, forbud mot sprøyting med plantevernmidler og forbud mot grøfting av myr og fuktskog.

Den forvaltningsmodellen som regjeringen vedtok i 1981 hvor markabeskyttelsen skulle baseres på eksisterende lovverk; plan- og bygningsloven, naturvernloven og skogbruksloven, er helt i tråd med de miljøpolitiske retningslinjer som senere er trukket opp for miljøvernpolitikken, bl a gjennom oppfølgingen av Konvensjonen om biologisk mangfold.

Til slutt vil jeg takke de mange interesser, både på skogbrukssiden og miljøvernsiden, som har fått satt sin tålmodighet på prøve i denne saken. Jeg vil rose begge sider for den tålmodigheten og den samarbeidsviljen som er vist.