Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen:

Utfordringer for miljøvernforvaltningen

Fylkesmannsmøtet, Radisson SAS Park Hotell, 5. oktober 1995

---

Vi står på mange måter foran et veiskille i miljøvernpolitikken. Mange av de sakene som har stått i sentrum siden miljøvern for alvor kom på dagsorden i 1970-åra, har langt på vei funnet sin løsning. Nye store og sammensatte saker - som går langt ut over våre egne landegrenser - står vi nå midt oppe i, samtidig som vi må se framover og prioritere arbeidet med saker som blir sentrale inn i et nytt århundre.

Også internasjonalt er vi inne i en ny fase. Landene er i ferd med å gjennomføre de såkalte første generasjons miljøavtaler, avtaler der det ble satt like krav til for eksempel utslippsreduksjoner overfor alle land som undertegnet avtalene. Vi står nå midt i arbeidet med andre generasjons miljøavtaler. Den nye svovel-avtalen er et eksempel på dette, der det er satt ulike krav til de forskjellige landene ut fra størrelsen på utslippene, geografiske forhold og naturens tålegrenser. Det ligger store utfordringer i å konkretisere og gjennomføre for eksempel klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold.

Det er særlig to hovedområder som har stått i fokus for miljøvernpolitikken i de to tiårene vi legger bak oss; nemlig det klassiske naturvernet og vassdragsvern. De politiske premissene for å finne løsninger på disse områdene er lagt, og vi er kommet langt i dette arbeidet. Når det nå hevdes at få er opptatt av miljøet, kan dette være en av årsakene. La meg trekke fram noen eksempler på hva vi har oppnådd de siste årene:

Norges vassdragslandskap er blant de mest storslåtte og varierte i verden, og unikt i Europa. Verneplanen for vassdrag omfatter 340 vassdrag som kunne gitt en kraftproduksjon på hele 35 Twh - eller 20 prosent av vårt totale vannkraftspotensiale. I fjor vedtok Regjeringen rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag som gir kommunene, fylkeskommunene og statlige myndigheter rammer for deres oppgaver etter plan- og bygningsloven når det gjelder forvaltningen av vassdragene. Miljøvernforvaltningen - og da tenker jeg også på fylkesmennenes miljøvernavdelinger - gjør nå en betydelig innsats for at disse retningslinjene skal settes ut i praksis.

Om lag 6,4 prosent av Norges areal - utenom Svalbard - er nå vernet. Når vi har gjennomført den nye landsplanen for nasjonalparker, de fylkesvise verneplanene og barskogplanen vil det vernede arealet øke til 15 prosent. Dette er i samsvar med internasjonale anbefalinger når det gjelder det enkelte lands ansvar og bidrag for å sikre bredden av verdens økosystemer. Tar vi med Svalbard - som er et svært viktig område i denne sammenhengen - kommer vi opp i over 20 prosent. I det Europeiske Naturvernåret - som vi nå er midt inne i - har vi også satt søkelyset på forvaltningen av det biologiske mangfoldet som befinner seg utenfor de vernede områdene. Forvaltningen av disse områdene er avgjørende for at vi skal klare å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner, og dette vil vi blant annet ta opp i en handlingsplan for biologisk mangfold som er under arbeid.

Fra 1985 til 1993 er utslippene av miljøgifter fra industrien betydelig redusert. Det er satt reduksjonsmål for 40 miljøgifter, av dem er 15 plantevernmidler. I fjor var alle målene nådd for 15 stoffer. Det norske forbruket av ozonnedbrytende stoffer som KFK og haloner er også sterkt redusert.

De samlede svovelutslippene i Norge er redusert med nærmere 75 prosent fra 1980 og fram til i dag. Svovelinnholdet i nedbøren i elver og innsjøer i Sør-Norge har avtatt med 30 til 35 prosent. Dette har ført til at vassdragene i Sør-Norge er blitt noe mindre sure, men tålegrensene for forsuring av skogsjord er fortsatt overskredet i noen av de mest belastede områdene.

Vi følger opp målene i Nordsjødeklarasjonen om en halvering av de menneskeskapte næringssalttilførslene ved å sette inn tiltak overfor landbruket, industrien og de kommunale renseanleggene. Norge vil - i likhet med de fleste andre land - komme i mål når det gjelder fosfor, og tilførslene av nitrogen går ned med mer enn 30 prosent innen 1995. En halvering av nitrogentilførslene vil trolig først oppnås nærmere år 2000.

Vi er kommet langt i avfallspolitikken. I 1993 gikk 68 prosent av det kommunale avfallet direkte til fylling, 20 prosent ble brent, 11 prosent sortert og gjenvunnet og en prosent behandlet biologisk. Vi går i retning av at stadig mer blir sortert og gjenvunnet. Innsamlet mengde papir økte for eksempel fra drøyt 100 000 tonn i 1983 til nesten 300 000 tonn året etter. Av den totale mengden industriavfall på 3 millioner tonn i 1993, ble 800 000 tonn gjenvunnet som råstoff til ny produksjon, 900 000 tonn ble utnyttet til energiformål og 300 000 tonn ble brukt som fyllmasse. Av i alt 220 000 tonn spesialavfall ble det samlet inn 91 963 tonn i fjor. Det er en øking på 54 prosent fra 1990.

Når jeg trekker fram disse eksemplene er det for å dokumentere at vi tross alt har gått i riktig retning siden Norge - som første land i verden - opprettet et Miljøverndepartement i 1972. Siden den gangen har vi også utviklet en lovgiving, kompetanse og forvaltning som gjør at vi ligger på verdenstoppen. Det betyr ikke at vi er i mål. Mange av de utfordringene vi står foran er av global karakter, men når vi skal finne løsningene må vi fortsatt «tenke globalt og handle lokalt». Fylkesmannen vil ha en sentral rolle i flere av disse sakene.

Miljøverndepartementets budsjett økte betydelig gjennom flere år. Jeg vil imidlertid understreke at miljøvernpolitikken på nasjonalt plan er langt mer enn bare bevilgninger til miljøvernformål. Andre tiltak av strukturell eller institusjonell art er vesentlige for å sikre en omlegging til bærekraftig produksjon og forbruk, og for å sikre at de midlene vi har blir brukt på en effektiv måte og gir en langsiktig effekt. Et av de viktigste bidragene til å bedre miljøet er integrering av miljøhensyn i departementenes og de underliggende etatenes daglige arbeid, både i planlegging og gjennomføring av tiltak og ved utarbeiding av regelverk og lovgivning.

OECD peker på at størrelsen på de enkelte lands miljøvernbudsjetter ikke er noen målestokk for en god miljøvernpolitikk. Et høyt miljøvernbudsjett kan bety at vi bruker mye på å reparere miljøskader, mens det er de forebyggende tiltakene som er de viktigste. De enorme summene som nå trengs for å rydde opp i for eksempel Øst-Europa, er et eksempel på dette. Her i landet har vi blant annet lagt vekt på å få til en best mulig lovgivning slik at den forebyggende miljøvernpolitikken blir mest mulig effektiv.

I 1996-budsjettet har de fleste departementene for første gang fordelt de rene miljøverntiltakene på Miljøverndepartementets nitten resultatområder. Dette synes jeg er svært positivt, og det vitner om at vi har tatt flere skritt videre i retning av en sektorovergripende miljøvernpolitikk.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven er et helt sentralt virkemiddel i en slik sektorovergripende, samordnet og helhetlig miljøvernpoltikk. I det siste er dette blant annet kommet til uttrykk gjennom de føringer som legges i areal- og transportplanleggingen og i de rikspolitiske retningslinjene for vassdrag. Plan- og bygningsloven er et sterkt virkemiddel, men vi registrerer at det stadig oppstår strid mellom bestemmelsene i denne loven og særlovgivningen. Jeg vil stå hardt på at plan- og bygningsloven i slike saker er overordnet særlovgivningen.

Arealbruken vil bli et svært viktig virkemiddel i miljøvernpolitikken i åra framover. I 1993 la Regjeringen fram en stortingsmelding om regional planlegging og arealpolitikken, der vi for første gang tok en grundig gjennomgang av de sammensatte spørsmålene som knyttes nettopp til arealbruken. Vi er nå såvidt igang med arbeidet med en ny melding der ambisjonen er å ta noen skritt videre i konkretiseringen av arealpolitiske mål, vise hvordan det kan gjennomføres og presentere forslag til forbedringer. Vi tar gjerne imot synspunkter fra dere om disse spørsmålene.

Vi vil blant annet se nærmere på fylkesplanleggingen. Behovet for å se miljø- og utbyggingsspørsmål i sammenheng for større områder er åpenbar, for eksempel i byregioner, i kystsonen, langs vassdrag og i sammenhengende naturområder. Fylkesplanleggingen må bli et verktøy i løsningen av disse spørsmålene, og der har ikke minst fylkesmannen en viktig rolle å spille. En aktiv medvirkning fra fylkesmennenes side er viktig dersom fylkesplanleggingen skal bli et effektivt regionalt samordningsinstrument med større gjennomslagskraft både overfor kommunene og staten. Jeg er heller ikke fremmed for å se på om virkemidlene i plan- og bygningsloven er effektive og gode nok for å sikre gode regionale løsninger, blant annet om fylkesplanen skal gjøres mer formelt bindende for arealplanleggingen i kommunene.

Den viktigste utviklingen av fylkesplanleggingen som redskap må likevel skje gjennom konkret planarbeid. Utspillet fra fylkesmennene i vinter om å sette i gang et utviklingsprosjekt for fylkesdelplaner i kystsonen er et godt eksempel på dette. I samarbeid med Fiskeridepartementet og Administrasjonsdepartementet er vi nå i ferd med å følge opp dette, og vil om ikke så lenge gå ut med en invitasjon til fylkene om å delta i utviklingsarbeidet. I denne sammenhengen blir det en stor utfordring for fylkesmennene å utvikle et godt samarbeid med fylkeskommunen og de fagmyndighetene som har ansvar i kystsonen.

Oppfølgingen av de rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging er også utfordrende. Det er behov for å utvikle fylkesdelplaner der arealbruken og transportsystemet ses i sammenheng - også over kommunegrensene. En del av dere er allerede i gang - for eksempel har Østfold utarbeidet en plan for Glomma-regionen, Akershus skal igang med fylkesdelplaner for transportkorridorene inn mot Oslo og Rogaland har blant annet sett på Forusområdet på Jæren. Jeg utfordrer dere til å ta aktivt del i dette fylkesplanarbeidet og bidra til å sikre at de rikspolitiske retningslinjene legges til grunn blant annet i arbeidet med Norsk Veg- og vegtrafikkplan for 1998 - 2007.

Ordningen med egengodkjenning av planer oppfordrer kommunene og de regionale fagmyndighetene til å finne lokale løsninger som er i samsvar med den nasjonale arealpolitikken. Samarbeidet mellom ulike nivåer i planprosessen bør derfor starte tidlig, og det bør utvikles en enhetlig praksis for landet som helhet. I departementet ser vi bare en liten del av disse planene, men de sakene og henvendelsene vi får gir holdepunkter for å si at mange planer har formelle svakheter. Dette gjør det nødvendig å evaluere planpraksisen og gå ut med informasjon om hvordan loven skal og kan brukes. Fylkesmennene vil ha en viktig rolle i denne sammenhengen, blant annet som kunnskapsressurs og veileder på sine fagområer.

Det «Innsigelsesrundskrivet» som nå er gått i trykken vil klargjøre rutiner, ansvarsforhold og hvilke regionale fagmyndigheter som har innsigelseskompetanse. Rundskrivet tar opp de rollene ulike myndigheter har i forhold til en kommunal planprosess, og hvilken framgangsmåte som skal følges når det er fremmet innsigelse.

Konsekvensutredninger er et annet viktig miljøvernpolitisk verktøy som er i sterk utvikling - nasjonalt som internasjonalt. Siden 1990 har Norge hatt bestemmelser om konsekvensutredninger i Plan- og bygningsloven for store utbyggingstiltak, og etter min mening har fylkesmennene prioritert dette arbeidet på en god måte.

Som en følge av EØS-avtalen er lovverket nå under revisjon. Selve loven ble vedtatt i mars, og forsikriftene sendes ut på høring i løpet av høsten. De nye bestemmelsene opprettholder Fylkesmannens rolle som høringsinnsats. Det nye er at også flere og mindre tiltak kan kreves utredet dersom de kommer i konflikt med vesentlige miljøvernverdier, som for eksempel vernede naturvernområder, regionale friluftsområder eller de rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging. Forskriftutkastet legger opp til at det er vedtaksmyndigheten som tar denne avgjørelsen, men det skal innhentes merknader fra regionale miljøvernmyndigheter.

I Norge og internasjonalt arbeides det også med innføring av krav om og utvikling av miljøutredninger for planer og programmer. På nasjonalt nivå har Regjeringen vedtatt en ny Utredningsinstruks som stiller krav til utredning av miljømessige konsekvenser av forskrifter, offentlige utredninger, proposisjoner og meldinger til Stortinget dersom disse får betydelige virkninger for miljøet. Vi arbeider nå med konkrete opplegg for gjennomføringen av dette. I tillegg har vi i samarbeid med miljøvernavdelingene, satt i gang et arbeid med utvikling av miljøutredninger i regional og lokalplanlegging.

Vern - barskogvern - kulturminnevern

Som jeg pekte på innledningsvis, har vi oppnådd gode resultater i vernepolitikken de siste årene, men vi står fortsatt foran store løft - ikke minst i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet.

Jeg vil understreke at fylkesmannen har en viktig samordningsfunksjon i arbeidet med vernesaker hjemlet i naturvernloven. Spesielt viktig er det at fylkesmannen i bidrar til å opprette en god og konstruktiv kontakt med lokale og regionale myndigheter og organisasjoner.

Arbeidet med å gjennomføre landsplanen for vern av barskog er godt igang. 75 prosent av planen er ferdig gjennom delplanene fra Midt- og Øst-Norge. I løpet av neste år vil også planene for Vest- og Nord-Norge være på plass.

I juni i år la Regjeringen fram en melding for Stortinget om opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000. I meldingen foreslås en supplering av den opprinnelige barskogplanen med omlag 120 kvadratkilometer skog. Samlet blir det nå fredet omlag 570 kvadratkilometer produktiv barskog, som tilsvarer 1 prosent av denne skogen her i landet. Jeg er svært tilfreds med at vi har fått til dette. Et konkret eksempel er at vi nå omsider har fått et naturreservat i Spålen-Katnosa i Nordmarka.

I denne sammenhengen mener jeg etableringen av et statlig naturoppsyn er viktig. Regjeringen la som kjent fram en Odelstingsproposisjon om dette i vår, som ble sendt tilbake til oss. Stortinget ønsket en nærmere utredning om forholdet til politi og lensmannsetat. Med dette utgangspunktet vil vi fremme en ny proposisjon ved årsskiftet.

I Naturvernåret har vi særlig lagt vekt på å sette søkelyset på bevaring av det biologiske mangfoldet og allemannsretten. Jeg er opptatt av å få til tiltak som kan motvirke en alt for sterk kommersialisering på dette området, og at friluftsområdene våre blir tilgjengelig for alle, uavhengig av antallet av personlige kredittkort. Vi registrerer en utvikling som gjør friluftspolitikken tyngre å jobbe med, blant annet gjennom den produktutviklingen som finner sted. Det er også eksempler på avgiftsbelegging som er i strid med de grensene friluftsloven setter, og som skaper problemer for allemannsretten og allmennhetens adgang til friluftområdene. Dette kan ikke aksepteres.

I løpet av det siste året har miljøvernmyndighetene arbeidet med å utvikle hovedretningslinjer for vilt- og fiskeforvaltningen som både sikrer allmennhetens interesser og styrker vilt- og fiskeressursenes betydning som næringsgrunnlag for rettighetshavere og distrikter. Forvaltningen knyttes opp mot rettighetshavernes ansvar og næringsinteresser, slik at for eksempel driftsplanene utarbeides av rettighetshaverne i samarbeid med blant andre den kommunale forvaltningen og andre berørte interesser. Samtidig konsentreres den statlige miljøvernforvaltningens innsats til sikring av ressursgrunnlaget og allmennhetens interesser.

Kulturminnevernet er en viktig del av vår samlede miljøvernpolitikk, og på dette området vil vi ta et ekstra løft neste år. «Kystens landskap og vannets veier» blir hovedtema for satsingen. Kulturminnevernet har lenge fokusert på arkitektoniske praktbygg, gårdsanlegg og middelalderbrygg. Dette er selvsagt sentralt, men det er også viktig å ta et krafttak for å sikre det som er igjen av for eksempel kystindustri- og arbeiderkultur, kulturminner som trues av strukturendringer, nedleggelser, fraflytting, klimapåvirkning og kommersialisering. Bare om lag to prosent av den fredede bygingsmassen i Norge vitner for eksempel om folks bo- og arbeidsforhold langs kysten. Neste år vil vi derfor sette inn særlige vernetiltak i forhold til disse kulturmiljøene slik at vi sikrer bredden også i dette vernearbeidet.

Koplingen mellom kulturminnevern og naturvern er blitt enda mer aktuelt gjennom den nye fredningshjemlen for kulturmiljø som er nedfelt i kulturminneloven, og i slike saker kan fylkesmannen bidra til å styrke kulturminnevernet gjennom et samarbeid med fylkeskommunene. Fredningsarbeidet som pågår på Ulstein kloster og Havrå-tunet er viktig nybrottsarbeid i denne sammenhengen.

Rovviltmeldingen

Noen av dere har i sannhet fått erfare at forvaltningen av de store rovdyrene ulv, bjørn, jerv og gaupe ikke er noen enkelt sak - i særdeleshet ikke ulv og bjørn. Ikke desto mindre er mitt utgangspunkt at vi har en forpliktelse - også internasjonalt - til å sørge for at disse artene ikke blir utryddet. Samtidig er det en klar målsetting å få redusert alle konfliktene som oppstår i forhold til bufe- og tamreinnæringene. Det er satt iverk en rekke tiltak siden rovviltmeldingen ble behandlet i 1992, og jeg mener nå at tida er moden for en tilbakemelding til Stortinget. Jeg tar derfor sikte på å legge fram en stortingsmelding om disse spørsmålene i løpet av neste år. Arbeidet med meldingen vil skje i nært samarbeid med Landbruksdepartementet og andre berørte parter, slik at alle hensyn kommer fram.

Jeg vil spesielt understreke betydningen av å styrke og videreutvikle samarbeidet med landbruksnæringen om forebyggende tiltak mot rovviltskader framover. I høst er det nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på erfaringene så langt. Gruppa skal fremme forslag om retningslinjer for det skadeforebyggende arbeidet neste år.

Samferdsel

En bærekraftig utvikling er avhengig av at miljøvernhensynene blir sektorovergripende, og at dette også nedfelles i for eksempel samferdselssektoren - nasjonalt som internasjonalt. For å få mer systematikk i arbeidet på denne sektoren avsluttet Miljøverndepartementet nylig arbeidet med en egen miljøvernstrategi for samferdsel. For sikkerhets skyld: Det er selvfølgelig fortsatt de sentrale og lokale samferdelsmyndighetene som har ansvaret for å løse miljøvernproblemene som er knyttet til samferdselssektoren.

Følgende arbeidsoppgaver blir viktige framover:

• Integrering av miljøvernhensyn i de overordnede samferdselsplanene.
• Arbeide for endringer i ansvarsfordelingen innen samferdselssektoren, slik at miljøvennlige transportformer blir et likeverdig og integrert element i en samlet transportpolitikk.
• Arbeide for avgiftssystemer og -nivåer som gjør at transportbrukerne også betaler miljøkostnadene ved bruk av transportmidlene - her er kanskje veiprising spesielt interessant.
• Miljørevisorrollen må utvikles og gis et sterkere formelt grunnlag.

Som et tiltak for å redusere helseskadelig luftforurensing og støy i de mest belastede tettsteds- og bykommunene, har Miljøverndepartementet nå sendt ut på høring utkast til en ny forskrift til forurensingsloven med bindende grenseverdier for lokal luftforurensing og støy. Med denne forskriften - som for øvrig er en oppfølging av EØS-avtalen - vil forurensingsloven gjøres gjeldende overfor samferdselssektoren.

De grenseverdiene som foreslås for utslipp av nitrogendioksid, partikler og svoveldioksid er noe strengere enn EUs minimumsverdier, men mindre strenge enn de verdiene EU anbefaler - anbefalinger som nesten ingen EU-land følger. EU har ikke grenseverdier for støy. Forskriften skal etter planen tre ikraft til våren, og vi tar sikte på at grenseverdiene skal være oppnådd innen år 2002. Jeg vil understreke at vi foreslår grenseverdier. Ut fra lokale forhold kan ambisjonsnivået gjerne legges høyere.

Fylkesmannen er tiltenkt en viktig rolle som koordinator, rådgiver og kontrollør i dette arbeidet, og vil også få hjemmel til å gi pålegg dersom de aktuelle forurenserne ikke foretar seg det de er pålagt gjennom eget initiativ.

Avfall og gjenvinning

Vi er kommet langt i avfallspolitikken de siste årene. Ikke minst er det gjort mye for å bedre den kommunale avfallshåndteringen gjennom for eksempel kommunale avfallsplaner og fastsetting av avfallsgebyrer. Kommunene har fått flere oppgaver for å sikre innsamlingen av spesialavfall, og det er kommet nye retningslinjer for fylkesmannens konsesjonskrav til fyllplasser som blant annet skal bidra til at større deler av dette avfallet går til gjenvinning. Gjennom forhandlinger har vi også sikret at ulike bransjer i næringslivet påtar seg økt ansvar for at produkter blir samlet inn og gjenvunnet.

Riktig pris på avfallsbehandlingen er viktig for å stimulere til ytterligere avfallsreduksjon og gjenvinning. I dag er avfallshåndteringen ofte priset uten at det er tatt tilstrekkelig hensyn til eksterne miljøkostnader i form av for eksempel utslipp av klimagasser og utvasking av næringssalter fra fyllplassene. Regjeringen vil derfor vurdere å fremme forslag om en avgift på avfall som leveres til deponering eller forbrenning.

Målet er at alt miljøfarlig avfall skal samles inn til behandling i godkjente norske anlegg innen år 2000. Selskapet Norsk Avfallshandtering AS (NOAH) har fått ansvaret for at det bygges ut nødvendig behandlingstilbud for alle typer spesialavfall. Behandling av det uorganiske avfallet er langt på vei sikret gjennom deponiet på Langøya utenfor Holmestrand, og for det organiske spesialavfallet arbeider vi ut fra to aktuelle løsninger: enten bygge et eget destruksjonsanlegg på Herøya, eller en oppgradering og økt utnyttelse av Norcems sementovner i Brevik og Kjøpsvik kombinert med nytt forbrenningsanlegg. Jeg er svært utålmodig etter å få denne viktige biten av avfallspolitikken på plass, og er glad for at NOAH vil foreta et valg av løsning i løpet av høsten. Det betyr at et fullverdig behandlingstilbud for det organiske spesialavfallet kan stå klart i løpet av 1997.

Avløp

Når det gjelder avløp, har Miljøverndepartementet utsatt behandlingen av nitrogenklagesakene i påvente av en klargjøring og oppdatering av det faglige grunnlaget for å redusere nitrogentilførslene til ytre Oslofjord. Forskerne skal legge fram sine vurderinger innen 1. november, og på bakgrunn av dette skal Statens Forurensingstilsyn (SFT) komme med sine anbefalinger til oss innen 1. desember. Vi vil orientere Stortinget og underordnede etater om utfallet av denne gjennomgangen, våre egne vurderinger og om det videre arbeidet med nitrogenrensing. Deretter vil klagesakene fortløpende bli undergitt en individuell behandling.

I Stortingsmelding nr. 46 om Miljø og utvikling fra 1989, ble det slått fast at oppryddingen på avløpssektoren i hovedsak skal være avsluttet innen år 2000. SFT er nå i gang med en nærmere konkretisering av hva dette innebærer som dere vil få i nærmeste framtid. Det er viktig at vi alle gjør en skikkelig innsats på dette feltet de nærmeste årene, slik at vi greier å nå målet. En sentral oppgave for fylkesmennene blir å overbevise kommunene om at de må ta i bruk de mulighetene som ligger i systemet med avløpsgebyrer. Bare de kommunene som har lagt gebyrene over landsgjennomsnittet vil få tilskudd i årene framover, slik vi også har praktisert dette de siste par årene.

Arbeidet for å redusere forurensingene i Nordsjøen er naturligvis viktig i denne sammenhengen. På Ministermøtet om Nordsjøen som ble holdt i Esbjerg i juni påtok jeg meg å etablere et sekretariat for Nordsjøsamarbeidet i Norge, og dette er allerede i arbeid. Den femte Nordsjøkonferansen - som skal finne sted en gang i perioden år 2000 til 2002 - skal holdes i Norge.

Det mest positive på Nordsjøkonferansen i Esbjerg var etter min mening at alle miljøvernministrene - med unntak av Storbritannias John Gummer - ble enige om et mål for miljøgifter som betyr utfasing av all bruk og utslipp av slike stoffer i løpet av en generasjon - eller 25 år.

Forøvrig har alle land - unntatt Frankrike - rapportert om at de vil klare å nå målet om en halvering av utslippet av fosfor. Det er nitrogen som blir hovedutfordringen framover. Mange land, ikke minst Danmark, presser Norge for å få til en mer omfattende kloakkrensing. De synes vi er for trege på dette punktet. Under alle omstendigheter er det klart at dersom vi ikke kan påvise at naturgitte forhold er helt spesielle og gjør at vi kan klare oss med mindre rensing i Norge, så må vi bygge ut kloakkrensing etter det som er vanlig standard i våre naboland.

Klima

Dette bringer meg over på et annet spørsmål som i høyeste grad er av internasjonal karakter - nemlig klimapolitikken. Den klimameldingen Regjeringen har lagt fram inneholder en bred analyse og gjennomgang av hele klimapolitikken, og den sier mye om de mulighetene og begrensingene vi som nasjon står overfor når vi skal bidra til å finne løsninger på et globalt problem.

Debatten så langt har særlig dreid seg om CO2-utslippene. Når det gjelder andre klimagasser ligger vi forholdsvis godt an, og ser vi alle klimagassene under ett kan regne med en tilnærmet stabilisering av utslippene i år 2000 i forhold til dagens nivå. Regjeringen holder fast ved den nasjonale målsettingen om også å stabilisere CO2-utslippene, men vi klarer ikke å nå den innenfor tidsrammen.

Klimaspørsmålene kan bare finne sin løsning gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid, en reduksjon av våre to promille av de samlede globale utslippene løser ikke problemet. I 1990 hadde Norge et CO2-utslipp i størrelsesorden 8,2 tonn pr. hode, mens OECD-landene samlet hadde et gjennomsnittlig utslipp på 11,4 tonn pr. hode. Når våre utslipp forventes å gå opp, er det blant annet knyttet til produksjon av gass. Dersom all norsk gass erstatter kull i år 2005, vil CO2-utslippene i Europa bli redusert med mer enn 100 millioner tonn pr. år. Til sammenlikning var de samlede norske utslippene i 1994 omlag 37 millioner tonn. Dersom bare 5 prosent - jeg gjentar 5 prosent - av gassen erstatter kull, vil likevel norsk gasseksport føre til reduserte CO2-utslipp i Europa. Sett i dette perspektivet blir det etter min mening nærmest meningsløst å krangle om vårt nasjonale mål. Poenget må være at vi klarer å få de samlede utslippene ned, og her kan norsk gass bidra betydelig.

Jeg er også bekymret over prognoser som viser en øking av energiforbruket globalt, og at mye av denne energiproduksjonen baserer seg på kull. På den andre siden kan vi ikke bremse på utviklingen i land som fortsatt står på terskelen til en industrialisering. En sentral oppgave for de industrialiserte land blir å hjelpe disse landene over det jeg vil kalle forurensingsperioden. Gjennom overføring av kompetanse, teknologi og direkte pengestøtte må vi bidra til at disse landene kan ta ibruk ny teknologi, og at de ikke blir dumpingland for vår utrangerte og forurensende teknologi. Dette har vi alle en interesse av å få til.

Produksjon og forbruk

Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet om industrilandenes produksjon og forbruk på fylkesmannsmøtet. Siden jeg tok denne saken opp i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) våren 1993 har det utviklet seg et stort internasjonalt nettverk som nå arbeider med disse problemstillingene. OECD og EU har tatt opp saken på sin dagsorden, og flere land har meldt seg og ønsker å bidra til å holde denne saken levende i den internasjonale debatten. I februar i år sto vi som vert for en internasjonal rundbordskonferanse der det deltok ministre, eksperter og representanter fra ulike organisasjoner over hele verden. Ut av denne konferansen kom det forslag til et arbeidsprogram for bærekraftig produksjon og forbruk som fikk full tilslutning på sesjonen i CSD i juni. Anbefalingene i arbeidsprogrammet retter seg både til regjeringer, næringslivet og organisasjoner, og tar opp spørsmål som grønn skattereform, grønn innkjøpspolitikk, utvikling av teknologi, gjenvinning, informasjon om miljøeffektene av de varer og tjenester vi forbruker og utviklingen av miljøindikatorer. Jeg synes det er svært oppløftene at denne saken nå har fått en så sentral plass i CSDs arbeid for en bærekraftig utvikling og oppfølgingen av Agenda 21 fra den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio i 1992.

Miljøverndepartementet er nå i ferd med å sluttføre arbeidet med en Handlingsplan for bærekraftig produksjon og forbruk rettet mot vårt ansvarsområde, og det er mitt håp at denne handlingsplanen kan bli en modell også for andre departementer, i fylker og kommuner, for næringslivet og i organisasjonene. Dersom vi skal makte å få vårt produksjons- og forbruksmønster inn i et bærekraftig spor, må alle aktørene ta sin del av ansvaret. I 1997 skal alle land rapportere til FN hvordan de har fulgt opp Agenda 21. Rapporteringen om konkrete tiltak for å endre produksjon og forbruk vil stå sentralt for industrilandene. Jeg vil derfor oppfordre dere til å delta aktivt i denne prosessen på fylkesnivå.

Miljøverndepartementet er også i ferd med å etablere et kompetansenettverk og en koordineringsenhet med sikte på eksport av norsk miljøkompetanse. I praksis vil norske eksperter bistå andre lands miljøvernforvaltning i kortere eller lengre tid. Etableringen av nettverket er et ledd i arbeidet med å følge opp intensjonene i Agenda 21, og gjennom en slik eksport av kompetanse kan vi bistå miljøvernarbeidet i utviklingsland, Øst-Europa og Russland. Vi vil prioritere områder som institusjonsutvikling, lov- og regelverksutforming, resultatkontroll, miljøovervåking, bekjempelse av forurensing, naturvern- og kulturminneforvaltning og areal- og ressursplanlegging.

Vi tar sikte på at kompetansenettverket vil være operativt fra årsskiftet, og vi har opprettet en egen koordineringsenhet i departementet med dette for øye. Jeg vil oppfordre dere til å foreslå personer innenfor fylkesmannsembetet og andre miljøer som kan være aktuelle til å gjøre en innsats i denne sammenhengen.

Avslutning

Miljøverndepartementet er godt fornøyd med den arbeidsdelingen som er etablert og det samarbeidet som finner sted mellom fylkesmennene og direktoratene. Fylkesmannens funksjon bør være å bidra som politikkformidler, myndighetsutøver og pådriver for å få nedfelt de signaler som kommer fra sentralt nivå på regionalt og lokalt nivå.

Kommunesektoren og staten tok i fellesskap initiativet til MIK-reformen, og vi har et felles ansvar for å følge den opp. Fylkesmannen er fortsatt et helt sentralt ledd i statens løpende oppfølging av reformen. Neste år er det siste året med øremerkede MIK-midler, og det er viktig at arbeidet framover drives slik at reformarbeidet fortsetter.

Vi har en debatt gående om Norges oppfølging av arbeidet med lokale Agenda 21. Etter min mening er MIK-reformen et nyttig redskap i dette arbeidet. Mange elementer er allerede på plass. Dette fritar oss likevel ikke for en mer målbevisst og aktiv oppfølging av den Lokale Agenda-21-prosessen. I denne sammenhengen vil jeg trekke fram rundskrivet «Tenke globalt - handle lokalt» som gir en oppskrift for arbeidet med Lokale Agenda 21. Vi bør gjøre en ekstra innsats for å stimulere til brede og mobiliserende prosesser i kommene. Også på dette området kan fylkesmennene bidra som drahjelp.

---

Lagt inn 10 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen