Vårt miljø - hovedlinjer, begrepsavklaringer, utfordringer for teknologer og bedrifter

Vi står på mange måter foran et veiskille i miljøvernpolitikken. Mange av de nasjonale sakene som har stått i sentrum siden miljøvern for alvor kom på dagsorden i 1970-åra - som for eksempel flere store vernesaker, avfall og en del forurensende utslipp - har langt på vei funnet sin løsning. Nye globale og sammensatte saker - som for eksempel klimaspørsmålet og sikring av det biologiske mangfoldet - er kommet i fokus.

For Regjeringen er det et overordnet mål å sikre en bærekraftig utvikling nasjonalt og internasjonalt, og i tråd med dette er vår miljøvernpolitiske strategi nedfelt i to hovedlinjer.

• For det første: Miljøproblemene er grenseoverskridende, og effektive resultater kan bare oppnås gjennom et tett og forpliktende internasjonalt samarbeid. Norge skal fortsatt være en pådriver i dette arbeidet.
• For det andre: Regjeringen vil intensivere arbeidet med et sektorovergripende miljøvernarbeid nasjonalt. Gjennom bruk av ulike virkemidler og tiltak må vi sikre at alle tar sin del av ansvaret for miljøet, natur- og kulturarven.

Det er særlig to hovedområder som har stått i fokus for miljøvernpolitikken i de to tiårene vi legger bak oss; nemlig det klassiske naturvernet og vassdragsvern. De politiske premissene for å finne løsninger på disse områdene er lagt, og vi er kommet langt i dette arbeidet. Når det nå hevdes at få er opptatt av miljøet, kan dette være en av årsakene. La meg trekke fram noen eksempler på hva vi har oppnådd de siste årene:

Norges vassdragslandskap er blant de mest storslåtte og varierte i verden, og unikt i Europa. Verneplanen for vassdrag omfatter 340 vassdrag som kunne gitt en kraftproduksjon på hele 35 TWh - eller 20 prosent av vårt totale vannkraftspotensiale. I fjor vedtok Regjeringen rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag som gir kommunene, fylkeskommunene og statlige myndigheter rammer for deres oppgaver etter plan- og bygningsloven når det gjelder forvaltningen av vassdragene.

Om lag 6,4 prosent av Norges areal - utenom Svalbard - er nå vernet. Når vi har gjennomført den nye landsplanen for nasjonalparker, de fylkesvise verneplanene og barskogplanen vil det vernede arealet øke til 15 prosent. Dette er i samsvar med internasjonale anbefalinger når det gjelder det enkelte lands ansvar og bidrag for å sikre bredden av verdens økosystemer. Tar vi med Svalbard - som er et svært viktig område i denne sammenhengen - kommer vi opp i over 20 prosent. I det Europeiske Naturvernåret - som vi nå er midt inne i - har vi også satt søkelyset på forvaltningen av det biologiske mangfoldet som befinner seg utenfor de vernede områdene. Forvaltningen av disse områdene er avgjørende for at vi skal klare å sikre det biologiske mangfoldet for kommende generasjoner.

Fra 1985 til 1993 er utslippene av miljøgifter fra industrien betydelig redusert. Det er satt reduksjonsmål for 40 miljøgifter, av dem er 15 plantevernmidler. I fjor var alle målene nådd for 15 stoffer. Det norske forbruket av ozonnedbrytende stoffer som KFK og haloner er også sterkt redusert.

De samlede svovelutslippene i Norge er redusert med nærmere 75 prosent fra 1980 og fram til i dag. Svovelinnholdet i nedbøren i elver og innsjøer i Sør-Norge har avtatt med 30 til 35 prosent. Dette har ført til at vassdragene i Sør-Norge er blitt noe mindre sure, men tålegrensen for forsuring av skogsjord er fortsatt overskredet i noen av de mest belastede områdene.

Vi følger opp målene i Nordsjødeklarasjonen om en halvering av de menneskeskapte næringssalttilførslene ved å sette inn tiltak overfor landbruket, industrien og de kommunale renseanleggene. Norge vil - i likhet med de fleste andre land - komme i mål når det gjelder fosfor, og tilførslene av nitrogen går ned med mer enn 30 prosent innen 1995. En halvering av nitrogentilførslene vil trolig først oppnås nærmere år 2000.

Vi er kommet langt i avfallspolitikken. I 1993 gikk 68 prosent av det kommunale avfallet direkte til fylling, 20 prosent ble brent, 11 prosent sortert og gjenvunnet og en prosent behandlet biologisk. Vi går i retning av at stadig mer blir sortert og gjenvunnet. Innsamlet mengde papir økte for eksempel fra drøyt 100 000 tonn i 1983 til nesten 300 000 tonn året etter. Av den totale mengden industriavfall på 3 millioner tonn i 1993, ble 800 000 tonn gjenvunnet som råstoff til ny produksjon, 900 000 tonn ble utnyttet til energiformål og 300 000 tonn ble brukt som fyllmasse. Av i alt 220 000 tonn spesialavfall ble det samlet inn nesten 92 000 tonn i fjor. Det er en øking på 54 prosent fra 1990.

På tross av en rekke fremskritt står vi likevel foran store utfordringer - såvel nasjonalt som regionalt og globalt. Mye av ansvaret for å finne løsninger på de globale miljøproblemene ligger i industrilandene og kan bare løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Uttynningen av ozonlaget, faren for klimaendringer, mengder av farlig avfall og utarmingen av verdens biologiske mangfold er alle faktorer som er utløst av våre produksjons- og forbruksmønstre. I tillegg fører fattigdom blant annet til et betydelig press på naturressursene, og vi har en uakseptabel skjevfordeling av våre felles ressurser på kloden.

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) la i 1987 frem rapporten «Vår felles fremtid». Kommisjonen sammenfatter sin analyse av hva som må gjøres i begrepet bærekraftig utvikling.

Kommisjonen sier at "bærekraftig utvikling" er en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

Bærekraftig utvikling er et overordnet politisk begrep for økonomisk og sosial utvikling.

Kommisjonens begrep "bærekraftig utvikling" betyr ikke at det er grenser for økonomisk vekst, men at økonomisk vekst må skje innenfor grenser som naturen setter. "Bærekraftig utvikling" er et dynamisk økonomisk og sosialt vekstbegrep, og forutsetter en prosess i retning av jevn fordeling av goder både mellom landene og innenfor det enkelte land. Det forutsetter demokratiske reformer og bedre adgang til deltagelse i beslutningsprosesser. Det forutsetter at forbruksmønstrene i de rike landene bringes i samsvar med globale økologiske rammebetingelser og at befolkningsveksten i verden bringes i samsvar med hva økosystemene kan underholde. Bærekraftig utvikling vil avhenge av om ressursbruk, styring av investeringer og teknologisk utvikling kan bringes i samsvar med fremtidens krav og behov, og at organiseringen av samfunnene og verdenssamfunnet har bærekraftig utvikling som overordnet mål.

Som en direkte følge av arbeidet innen FN med å følge opp Verdenskommisjonens rapport, besluttet FNs Generalforsamling å avholde FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992.

Agenda 21, kapittel 4 dreier seg om endring av forbruksmønsteret. Kapittelet sees av mange på som et nøkkelkapittel i hele Agenda 21.

Kapittelet har 2 programområder:

• en fokusering på ikke-bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre, og
• utvikling av nasjonal politikk for å endre disse.

Det presiseres at mens fattigdom medfører visse - i første rekke lokale - miljøforringelser som igjen undergraver de fattiges evne til å bryte ut av fattigdomssirkelen, så er det i hovedsak forbruks- og produksjonsmønstre som skyldes industrilandenes etterspørsel som er hovedårsaken til belastningen og skadene på det globale miljøet. Det vil ikke være bærekraftig om dette skal fortsette samtidig som utviklingslandene skal forsøke å etablere tilsvarende forbruksmønstre og -omfang. Derfor konkluderes det med at industrilandene bør påta seg den ledende rollen med å fremme bærekraftige forbruksmønstre.

Satsingen på bærekraftig produksjon og forbruk er en strategi for å nå målet om en bærekraftig utvikling. Dette innebærer at produksjon og forbruk i de rike landene bringes i samsvar med de globale miljø- og ressursmessige rammebetingelsene. Andre viktige strategier for å oppnå en bærekraftig utvikling er endringer i internasjonal handel, bistand, demokratisering, påvirke befolkningsutviklingen m.fl.

Figuren illustrerer sammenhengen mellom målet om en bærekraftig utvikling, problemene og utfordringene verden står overfor, samt strategier for å nå målet.

Satsingen på bærekraftig produksjon og forbruk vil først og fremst gi resultater direkte i forhold til miljø- og ressursproblemene. Bærekraftig produksjon og forbruk i i-landene er imidlertid også helt nødvendig for å opparbeide et rom for andre, i første rekke for befolkningen i utviklingslandene og framtidige generasjoner, til å kunne dekke sine behov. Med rom menes at u-landene må sikres tilgang til en større andel av verdens ressurser og den globale resipientkapasiteten. Dette innebærer at industrilandene ikke kan fortsette med å fylle opp den begrensede kvoten av avfallsstoffer som jorden kan ta imot, eller med å ødelegge muligheten for å utnytte jordens ressurser i framtiden.

Det er imidlertid viktig å være klar over at endring av produksjons- og forbruksmønstrene i i-landene ikke i seg selv sikrer en overføring av ressurser fra rike til fattige land. I-landenes bidrag til å løse fattigdomsproblemet må realiseres via andre viktige strategier som endringer i internasjonal handel, målrettet bistand, demokratisering m.fl. Fra Norges side vil handels- og bistandspolitikken stå sentralt.

Norge har de siste to årene stått som arrangør for to konferanser knyttet til arbeidet i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) og oppfølgingen av Agenda 21. Vi har påtatt oss et særlig pådriveransvar for å få satt industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre på dagsorden, og dette har lykkes.

Regjeringer, næringslivet og organisasjoner har allerede gjort en betydelig innsats for å få mer bærekraftige forbruksmønstre. Det er en klar bevegelse i retning av internasjonal enighet om behovet for endring. På lang sikt vil globale bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre kreve betydelige strukturelle endringer.

Det må arbeides med strategier som forankrer ansvaret hos regjeringer, lokale myndigheter, næringsliv, fagforeninger, frivillige organisasjoner og forbrukere. Regjeringene har et særlig ansvar for å ta ledelsen i denne prosessen. Det er regjeringene som må fastlegge rammevilkår gjennom blant annet areal- og planpolitikken, administrative og økonomiske virkemidler.

Arbeidet både nasjonalt og internasjonalt kommer til å ta flere tiår, men retningen i de valgene vi gjør i dag må peke fram mot en mer bærekraftig verden.

Grønn skattepolitikk
Jeg vil nevne noen av de tiltakene vi er i gang med: En "grønn skattekommisjon" er kommet i arbeid, og vil levere sin innstilling neste sommer. Et hovedmål med utredningen er å vurdere nærmere hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv.

Et viktig mål med utvalgets arbeid er å vurdere mulige gevinster både for miljøet og sysselsettingen ved en provenynøytral vridning i beskatningen mot økt bruk av miljøavgifter og samtidig redusere andre skatter og avgifter. En slik vridning i skattegrunnlaget vil ha innvirkninger på næringssammensetningen. Økte miljøavgifter kan føre til økte kostnader for aktiviteter som gir mye forurensing eller et høyt forbruk av ressurser som får økt beskatning. På samme måte vil en reduksjon i skatter og avgifter på arbeidskraft føre til reduserte kostnader for arbeidsintensive virksomheter. En slik vridning kan isolert sett stimulere til økt sysselsetting og et bedre miljø.

Grønne innkjøp
En grønn statlig innkjøpspolitikk er et viktig element i en politikk for bærekraftig produksjon og forbruk. Land som Danmark, Tyskland og USA er kommet langt på dette området, og det er ikke noe lite marked det dreier seg om. Omfanget av offentlige innkjøp og anskaffelser i Norge var på over 140 milliarder kroner i 1993. Det forplikter oss. Hver krone må brukes med omtanke. Av disse 140 milliardene utgjorde de statlige innkjøpene omlag 70 milliarder kroner.

Det offentlige bør som landets største enkeltkjøper stille morgendagens krav til produktene. Innenfor "Program for statlige innkjøp" er Miljøverndepartementet ansvarlig for prosjektet "Grønn Statlig Innkjøpspolitikk". Målet med prosjektet er blant annet å styre innkjøpene i retning av mer bærekraftig forbruk som kan bidra til å redusere miljøbelastningen og samtidig framstå som et eksempel for resten av samfunnet, samt påvirke markedet til å produsere mindre miljøskadelige produkter. Ved å prioritere miljø ved anskaffelser kan staten bidra til at norsk næringsliv utvikler en miljøkompetanse som kan gi et konkurransefortrinn på de internasjonale markeder for slike produkter i framtida.

Grønn forbrukerpolitikk
Som forbrukere må vi ha tilgjengelighet til en grønnere praksis i dagliglivet. Miljøverndepartementet har derfor innledet et samarbeid med Barne- og familiedepartementet, forbrukerorganisasjonene og forskningsrådet om en grønn forbrukerpolitikk. Innsatsen omfatter bl.a. miljømerking, grønnere markedsføring, og anvendt forbruksforskning.

Avfall
Det moderne bruk-og-kast-samfunnet produserer enorme mengder avfall. Dette representerer rett og slett en ressurssløsing og fører til store miljøskader som bidrar til å skyve problemene over på kommende generasjoner. På tross av de gode resultatene jeg nevnte innledningsvis er det fortsatt en høyt prioritert oppgave for Regjeringen å redusere avfallsmengdene, snu avfallsstrømmene bort fra fyllplasser og forbrenningsanlegg og øke gjenvinningen der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Vi har hatt en rivende utvikling på avfallsfeltet de siste årene. Nye virkemidler både overfor kommunene og næringslivet har ført til at trenden er snudd og andelen avfall som gjenvinnes er økende. Stadig flere kommuner innfører kildesorteringsordninger og sikrer gjenvinning av det organiske avfallet. Gjennom forhandlinger med næringslivet har Miljøverndepartementet etablert særskilte retur- og gjenvinningsordninger for blant annet avfall fra glass, brunt papir, drikkekartonger (plastemballasje, metallemballasje), dekk og blybatterier. Tilsvarende ordninger er på trappene for avfall fra, elektriske og elektroniske produkter og hvitevarer.

Også spesialavfallsfeltet er inne i en positiv utvikling. Det er imidlertid en viktig brikke som gjenstår - et anlegg for behandling av organisk spesialavfall. Det delvis statseide selskapet Norsk Avfallshandtering A/S - NOAH, har hatt ute til høring en konsekvensutredning for et behandlingsanlegg for organisk spesialavfall. Når dette anlegget står klart vil vi nå den nasjonale målsettingen om at praktisk talt alt spesialavfall skal gjenvinnes eller behandles i godkjente norske anlegg innen år 2000.

Energiøkonomisering
Målet med enøk-politikken er å få til en rasjonell utnyttelse av våre energiressurser. Det er i tillegg et viktig mål å redusere de negative konsekvensene energibruken har på miljøet. Den offentlige og private enøk-innsatsen gjør det mulig å få en fortsatt vekst i energitjenestene uten at energibruken vokser i samme takt. Forutsetningen er at forbrukerne får mer kunnskap om sin energibruk og det er her innsatsen rettes inn.

Etableringen av regionale enøk-sentre er kommet godt igang. Flere sentre er allerede etablert eller under etablering og i løpet av 1 - 2 år vil det være opprettet regionale enøk-sentre i de fleste fylkene i landet. En betydelig andel av de 0,2 øre/kWh som netteierne kan bruke på enøk-informasjon og rådgiving mot brukersiden vil kanaliseres gjennom disse sentrene. Sentrenes viktigste oppgave er å formidle informasjon om enøk, energibruk, tariffer og miljø til kundene i sentrenes nedslagsfelt.

I løpet av 1995 vil alle kjøle- og fryseapparater som selges i Norge være merket med apparatets årlige energiforbruk slik at det kan sammenliknes med andre apparater på markedet. Det er ventet at flere apparater vil bli inkludert i ordningen på sikt.

Bransjenettverket for norsk industri er det viktigste virkemidlet overfor industrien. De sentrale aktivitetene i Bransjenettverket er kompetanseutvikling, informasjonsutveksling og spredning av kunnskap og erfaring om energieffektive løsninger. Det vil bli arbeidet for å få til frivillige avtaler med industrien om energieffektivisering. Videre vil arbeidet med å fremme bruken av nye, fornybare energikilder som supplement til et vannkraftbasert system bli videreført. På kort sikt er det i første rekke bioenergi i form av flis og ved eller bearbeidet pellets som er aktuelt.

Kompetansesentra
Norske virksomheter har fortsatt mange muligheter til å bli mer miljøvennlige samtidig som konkurranseevnen styrkes. Store deler av næringslivet ønsker å styrke miljøprofilen rett og slett fordi det er god økonomi. Fra myndighetenes side ønsker vi å bidra til denne prosessen ikke først og fremst med penger, men med kompetanse. Det er nettopp kompetanse som etterspørres. En ny hovedsatsing er derfor etableringen av GRIP Senter - Stiftelsen for bærekraftig produksjon og forbruk.

GRIP Senter skal bidra til å oppfylle målsettingene om bærekraftig produksjon og forbruk. Ved å forene miljø- og markedsinnsikt og organisasjonstiltak skal GRIP bidra til en bærekraftig utvikling i norske private og offentlige virksomheter. GRIP skal utvikle og spre metoder som forener økt verdiskaping med redusert ressursbruk og miljøbelastning. GRIP vil med andre ord først og fremst være et kompetansesenter og virke som en katalysator overfor norske virksomheter.

Internasjonal oppfølging
Dette bringer meg over på den internasjonale oppfølgingen. Det er økende etterspørsel etter miljøvernkompetanse i Øst-Europa, Russland og utviklingsland. Denne type bistand ble også etterspurt av ministre fra utviklingsland under Oslo Roundtable.

Myndighetenes innsats på dette feltet har hittil vært preget av mer ad-hoc-pregede prosjekter. Det er behov for å styrke og systematisere denne typen miljøforvaltningsbistand. Miljøverndepartementet vil etablere et kompetansenettverk og en koordineringsenhet med sikte på eksport av miljøkompetanse. Hensikten er blant annet at norske eksperter i miljøvernforvaltning kan bistå utviklingsland med å bygge opp slik kompetanse. I tillegg vil det bli gitt tilbud om kurs, opplæring og hospitering i Norge. Følgende områder er aktuelle: Institusjonsutvikling, lov- og regelverksutforming, resultatkontroll, miljøovervåking, bekjempelse av forurensing, natur- og kulturminneforvaltning og areal- og ressursplanlegging.

Det er etablert en koordineringsenhet i miljøvernforvaltningen som i nært samarbeid med mottakerlandet kan skreddersy løsninger etter deres behov. Under gjennomføringen av prosjekter vil vi sikre god, profesjonell oppfølging og kvalitetssikring.

Bistand
Utryddelse av fattigdommen og utviklingen av varige forbedringer i sosiale og økonomiske kår for befolkningen i utviklingsland vil kreve betydelige investeringer i mer ressurseffektive og miljøvennlige produksjonssystemer dersom omfattende forringelse av naturressursgrunnlaget og miljøet både globalt og lokalt skal unngås.

I den norske bistand vil det bli lagt økt vekt på å støtte tiltak og prosesser som bidrar til utvikling av miljøvennlige produkter og bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Prioritet vil bli gitt til tiltak innen primærnæringene og småindustri knyttet til disse næringene. Norsk bistand til produktiv sektor og til handelsfremmende tiltak skal, som for annen bistand, også bidra til målsettingen om sosiale fordelingseffekter og en rettferdig tilgang til, og kontroll over, knappe naturressurser.

Norge har i mange år bidratt med støtte til tiltak som skal styrke utviklingslandenes egen innsats på miljøområdet. Denne støtten vil bli videreført. Samtidig vil det bli lagt vekt på å sikre utviklingslandenes tilgang til, og mulighet for utvikling av, produksjonsteknologi som forurenser mindre og er mer ressurseffektiv. På dette området vil det kunne være muligheter for et nærmere samarbeid med norsk næringsliv.

Handel og miljø
Begrepet "handel og miljø" dekker problemstillinger innen skjæringsfeltet mellom de to områdene handel og miljø, og inngår som en sentral del av det internasjonale arbeidet for en mer bærekraftig utvikling. Gjennom opprettelsen av WTO er det etablert en internasjonal organisasjon der det er mulig å se sammenhengen mellom handel og miljø. I WTO har den nyopprettede komiteen for handel og miljø startet sitt arbeid. Hensikten med komiteens arbeid er særlig å sikre at handelsregler og miljøvirkemidler virker til gjensidig nytte. Vi støtter i tillegg opp om en rekke andre organisasjoners arbeid på dette feltet.

Vi er på den ene siden opptatt av å sikre at handelssystemet skal gi det nødvendige rom for både eksisterende og nye miljøvirkemidler, på både internasjonalt og nasjonalt nivå. På den andre siden bør ikke miljøpolitiske argumenter brukes som påskudd til proteksjonisme.

Klima
Klimaproblemet berører grunnleggende spørsmål som forholdet mellom industriland og utviklingsland, økonomisk vekst og energibruk. Dette er en langsiktig prosess.

Så langt i de internasjonale forhandlingene slås det fast at siktemålet er at industrilandene og landene med overgangsøkonomier skal utarbeide tiltak og virkemidler på klimaområdet og etablere kvantifiserte mål om begrensinger og reduksjoner i utslipp av klimagasser innen spesielle tidspunkter som år 2005, 2010 og 2020. I denne forbindelse understrekes prinsippet om en rimelig økonomisk byrdefordeling mellom partene ved utforming av forpliktelsene.

Nordsjøen
Den fjerde internasjonale Nordsjø-konferansen fant sted i Danmark i juni i år. Det arbeides med landenes oppfølging av Nordsjødeklarasjonene både når det gjelder miljøgifter og næringssalter samt andre forebyggende tiltak som omfattes av deklarasjonene.

Fra norsk side har vi fremhevet behovet for å fortsette det konstruktive samarbeidet mellom Nordsjølandene, og Norge har tilbudt seg å arrangere den femte Nordsjøkonferansen ved århundreskiftet. North Sea Quality Status Report framhever at situasjonen i Nordsjøen på miljøgiftsiden langt fra er tilfredsstillende. Gjennom Nordsjøsamarbeidet vil Norge gjøre sitt til at det oppnås avtaler om utslippsforpliktelser basert på kost-nytte-analyser av utslippsreduksjoner. På området næringssalter arbeider Norge for at landene skal utvikle en ny strategi med sikte på at tiltak gjennomføres der hvor behovet er størst og kostnadene minst.

Nordområdene og Øst-Europa
Forurensingskilder i Russland utgjør den største trussel mot miljøet i nordområdene. Det er også Russland som er mest direkte berørt og som må ha hovedansvaret for å rydde opp i eksisterende problemer og forebygge nye. Norge kan sammen med andre vestlige land, bidra til å sette Russland i stand til selv å løse sine miljøproblemer, redusere sløsingen med energi og sikre mer effektiv bruk av råstoff i industriproduksjonen.

Det har vært arbeidet i flere år for å få igang et moderniseringsprosjekt for å redusere svovel- og tungmetallutslippene fra Petsjenganikel. Regjeringen har gitt tilsagn om å støtte prosjektet med 300 millioner kroner.

Når det gjelder atomtrusselen i nord arbeider vi stadig med å komme i inngrep med russiske myndigheter, få en oversikt over situasjonen og vurdere farene. Regjeringens har lagt frem et handlingsprogram for den videre oppfølging.

Naturgitte forhold fører til at miljøgifter fra hele den nordlige halvkule samler seg i de arktiske områder. Nylig framlagte undersøkelser viser alarmerende høye nivåer av miljøgifter i næringskjedene i Barentshavet og på Svalbard. Spesielt gjelder dette PCB. Hovedkildene ser ut til å være utslipp i industrialiserte områder innenfor nordområdene. Miljøverndepartementet bidrar sammen med andre departementer til finansieringen av et stort forskningsprogram om miljøgifter som Norges Forskningsråd starter opp i år. Miljøgifter er også et satsingsområde for Polarmiljøsentret i Tromsø. Saken er også tatt opp internasjonalt med sikte på å komme fram til avtaler for å redusere utslipp av miljøgifter både under konvensjonen om langtransporterte luftforurensinger og i forbindelse med havforurensingsarbeidet.

Samarbeidet med Øst-Europa foregår både bilateralt og innenfor rammen av den såkalte Environment for Europe-prosessen. I denne prosessen samarbeider internasjonale finansieringsinstitusjoner og organisasjoner med landene i regionen. I oktober 1995 møttes mange ministre og representanter fra hele ECE-regionen i Bulgaria for å drøfte framdriften i det internasjonale samarbeidet. Styrking av miljøinvesteringer, samarbeid med næringslivet og institusjonsoppbygging stod sentralt. Norge deltar aktivt i dette samarbeidet, og bidrar blant annet med konkrete prosjekter med stor spredningsverdi.

Et konkret eksempel på et slikt prosjekt er det programmet Miljøverndepartementet har satt igang for å overføre kompetanse innen renere teknologi til Øst-Europa og Russland. Ledende ingeniører får opplæring i og gjennomfører miljøanalyser av egne bedrifter under veiledning av norske rådgivere. Man kommer fram til tiltak som bidrar til energiøkonomisering, reduserer avfall og forurensing samtidig som man forbedrer produksjonen og lønnsomheten. Resultatene av programmet er meget gode, og vi klarer å oppnå betydelige miljøgevinster på en økonomisk lønnsom måte ved at tiltakene langt på vei er selvfinansierende. Dette vil også kunne gi grobunn for et fruktbart miljø- og industrisamarbeid mellom Norge og aktuelle land i Øst-Europa.

Den polske regjering har besluttet at 1995 skal være et Renere Produksjonsår, og dette er et direkte resultat av programmet for renere produksjon i flere hundre polske bedrifter. Det norske arbeidet har vakt internasjonal oppmerksomhet. Vi samarbeider med blant andre OECD og UNEP for å spre opplegget til andre østeuropeiske land og til utviklingsland.

I Naturvernåret 1995 er bevaring av biologisk mangfold og styrking av allemannsretten de viktigste satsingsområdene.

Innenfor naturvern er utfordringen i dag særlig knyttet til bevaring og bærekraftig bruk av naturen og det biologiske mangfoldet på de nærmere 90 prosent av våre naturområder som ikke har noen spesiell beskyttelse. Det er her vi finner det største biologiske mangfoldet, og det er her folk kan søke rekreasjon gjennom friluftsliv og naturopplevelser. Samtidig er det slike arealer vi må bruke til eventuell ny økonomisk virksomhet og utnytting av naturressursene.

I Norge som ellers i Europa er antall truede og sårbare arter økende og de sammenhengende naturområdene kraftig redusert i de siste ti-årene. Miljøverndepartementet arbeider med en handlingsplan om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold basert på delplaner fra flere departementer.

Neste tema er teknologenes rolle i arbeidet med å nå en bærekraftig utvikling. Dette temaet var jeg inne på ved åpningen av Nortech ´95 tidligere i dag, men det var jo ikke alle som var tilstede der. Jeg vil derfor gjenta hovedbudskapet derfra:

Skal vi få til en overgang til bærekraftig produksjon av varer og tjenester krever dette at vi må få mer ut av det vi putter inn - mindre ressurser må brukes pr. enhet vare og mindre forurensning må genereres. Skal dette skje, må vi jobbe mot det miljøeffektive produkt. I dette arbeidet kreves det ikke minst en innsats fra teknologene:

Hva er så et miljøeffektivt produkt? Dette er produkter som gir høy grad av behovstilfredsstillelse og som samtidig påfører miljøet lave belastninger gjennom hele livsløpet. Jeg tror følgende kriterier gir en pekepinn:

• Designfasen er avgjørende. Miljøaspektet må få 1. prioritet. Produkter må designes for optimal miljøstandard i produksjon, i bruk og som avfall.
• I produksjon bør produktene, så langt det er mulig, produseres kun med fornybare råvarer og fornybar energi.
• Når produktet er i bruk bør det ha lang levetid (være lett å reparere, enkelt å bruke riktig, og ha minimale eksterne effekter.
• Når produktet blir avfall bør det kunne gjenvinnes.

Vugge-til-vugge-prinsippet gjenspeiler det ideelle produkt. Sirkelen må lukkes... - minst mulig inn, og minst mulig ut. Nasjonale og internasjonale rammebetingelser fra myndigheter og marked vil bidra til dette.

Dette er den ønskede situasjonen. Den må vi ha som mål.

Et stykke på vei har vi kommet. Vi er i dag i en situasjon hvor utslippene fra industriens produksjonsanlegg er drastisk redusert. I tillegg er vi i ferd med å få kontroll med de viktigste avfallsstrømmene. Fortsatt er imidlertid den samlede forurensningsbelastningen for stor og fortsatt er ressursforbruket alt for stort.

To hovedområder peker seg ut i den videre satsingen. For det første må vi oppnå en større grad av gjenvinning. For det andre må forurensningen og ressursbruken fra selve forbruket reduseres. Myndighetenes fokus er dermed i ferd med å flytte seg fra produksjonsprosessen og over til selve produktet og dets egenskaper. Begge disse utfordringene må angripes i produktutviklingen.

Premissene for produktets liv legges i produktutviklingen. Her bestemmes materialvalget, produksjonsmetoden, kvaliteten, reparerbarheten og gjenvinningsmulighetene. Alle disse parametrene er av stor interesse for miljøvernmyndighetene. Vi kan allikevel ikke gå inn å diktere hvordan designen skal være - og ikke har vi kompetanse til det heller. Vi vil imidlertid fremover se på hvordan vi kan gå inn og legge forskjellige rammebetingelser som påvirker disse parameterene.

Jeg sa at mindre ressurser må brukes pr. enhet vare og mindre forurensning må genereres. Sagt på en annen måte: Kundens behov må tilfredsstilles med mindre forbruk av ressurser og med mindre forurensning. Dette krever innovative bedrifter. Her setter jeg ikke minst min lit til teknologene: Vi trenger en jevn forbedring over hele linjen dvs. på alle varer. F.eks. kunne 3% forbedring i miljøeffektiviteten pr år være et passende mål. I tillegg trenger vi å tenke helt nytt på en del områder.

Et eksempel på det siste er informasjonsteknologi og potensialet for redusert transport. Jeg tror telereising - det vil si telependling og videokommunikasjon - både vil kunne spare miljøet og gi de "reisende" bedre livskvalitet. Dette er den typen vinn-vinn-muligheter jeg søker. Her ligger det åpenbare muligheter for både konkurransefortrinn og et bedre miljø.

Den konkrete utfordringen til dere som representerer den kommende tekniske fagkunnskapen i norske virksomheter ligger i å tenke miljø på tegnebrettet! Følgende spørsmål kan brukes som sjekkliste på stort sett alle produkter:

• Kan miljøfarlige stoffer unngås?
• Kan fornybare ressurser benyttes?
• Kan gjenvunnede materialer benyttes som ressurs?
• Kan levetiden forlenges?
• Kan produktet repareres og modifiseres?
• Kan forurensning og utslipp fra bruk elimineres?
• Kan produktet gjenvinnes?
  
  
• Og kan kundens behov tilfredsstilles på en kvalitativ ny måte?

Jeg tror ikke at disse spørsmålene kun dreier seg om miljøet. Jeg tror denne måten å tenke på vil være bra for bedriftens økonomi - og på sikt - kanskje et spørsmål om å overleve eller ikke! Følgende strategiske valg må tas:

• Man kan velge å være passiv og vente på offentlige reguleringer.
  
  
• Eller - man kan være aktiv, framsynt og tilpasse seg et marked og samfunn som krever miljøvennlige endringer.

For den offensive bedrift ligger utfordringen i miljøutvikling utover myndighetenes krav. De mest konkurransekraftige bedriftene vil ligge foran offentlige reguleringer. Jeg er ikke i tvil om at dette er framtidens strategi.

Norsk næringsliv, norsk industri og norske samfunnsaktiviteter kan bli så og si bærekraftige. En slik utvikling tror jeg kan kombineres med økonomisk overskudd og økt verdiskaping. Miljøvern innebærer ofte å spare ressurser. Ressurser koster. Derfor vil miljøvern ofte være lønnsomt. I tillegg vil markedet ha miljøeffektive produkter.

Vi ser både her hjemme og ikke minst i Europa ellers at miljø blir en stadig viktigere konkurransefaktor. Store industriselskaper innfører miljøledelsessystemer og krever at alle deres leverandører gjør det samme. Miljøkrav i innkjøp til offentlig forvaltning er i ferd med å innføres. Forbrukerne krever miljøvennlige varer, og ordninger for miljømerking av varer skyter fart.

Det er viktig for næringslivet at man lager sin egen plattform. De enkelte bedrifter bør ikke vente på felles utspill, men utarbeide sin egen miljøvernstrategi. Dersom miljøprofilen skal lykkes, er det en nødvendig forutsetning at den er forankret i bedriftens ledelse og har forståelse i alle ledd nedover.

I bunnen av ordningene for miljøledelse- og revisjon ligger ulike krav fra myndighetene. Overholdelse av krav og pålegg i regelverk er en forutsetning for deltagelse, og ikke et diskusjonstema. Utfordringene ligger derfor i miljøutvikling utover myndighetenes krav. Selv om disse kravene vil bli stadig strengere framover, vil de mest konkurransekraftige bedriftene hele tiden ligge foran.

Det er viktig for næringslivet at man lager sin egen plattform. De enkelte bedrifter bør imidlertid ikke vente på felles utspill, men utarbeide sin egen miljøpolitikk. Dersom miljøprofilen skal lykkes, er det en nødvendig forutsetning at den er forankret i bedriftens ledelse og har forståelse i alle ledd nedover. Det er allerede utviklet gode verktøy og flere praktiske eksempler.

Dagens situasjon sett under ett viser at omstillingen er kommet i gang, men at mye fortsatt gjenstår. Forutsetningen er at alle tar sitt ansvar alvorlig. Miljøvernmyndighetene kan bidra med noe. Vår hovedjobb ligger i å legge de riktige rammebetingelsene. Den kreative jobben er det imidlertid i stor grad etter hvert dere som må gjøre - det vil bli dere som har den nødvendige innsikten, vet hvor skoen trykker, og kan løse problemene.