Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

EE-AVFALL - MÅLSETTINGER OG VIRKEMIDLER

Foredrag av statsråd Thorbjørn Berntsen på møte i Elektroforeningen 19. juni 1996

Innledning:

Elektriske og elektroniske produkter, som jeg heretter vil kalle EE-produkter, har de senere ti-år fått en stadig viktigere rolle i våre liv. Mage EE-produkter har etter hvert blitt en så selvfølgelig del av vår hverdag at knapt noen kan tenke seg en tilværelse uten. Det skulle være nok å nevne produkter som radio, fjernsyn, telefon, belysningsutstyr, varmeovner, vaskemaskiner og alle mulige typer kjøkkenapparater. Nye produkter har kommet de senere årene og er nå i ferd med å ta en like selvfølgelig plass i våre liv. Jeg tenker da f.eks. på mobiltelefonene som i løpet av bare 2-3 år synes å ha blitt en nærmest uunværlig del av mange menneskers påkledning, og som de tar med seg enten de går på skitur eller i teater.

På kontorene våre er PCer, kopimaskiner og telefakser blitt standardutstyr i løpet av bare de siste 5 - 10 årene, og det finnes vel knapt den industriprosess som i dag ikke er styrt og/eller kontrollert elektronisk.

Utviklingen på dette området går fortsatt svært fort, og mange av de produktene vi er helt avhengige av i dag vil høyst sannsynlig bli erstattet av andre eller bedre produkter i fremtiden. Telefaksen som kom for bare noen få år siden er f.eks. allerede i ferd med å bli akterutseilt i forhold til e-post.

La det være helt klart at den utviklingen som har vært på dette området har brakt veldig mye positivt med seg. Folks hverdag har på mange måter blitt både enklere og kvalitativt bedre, og det er skapt rom for mer fritid. Hva har f.eks. ikke vaskemaskinen betydd i redusert slit og arbeid - eller hva har ikke utviklingen av medisinsk elektronisk utstyr betydd for våre muligheter til å oppdage og behandle sykdommer?

Som stort sett alle solskinnshistorier har imidlertid også denne historien sine skyggesider. F.eks. har utviklingen av EE-produkter i stor grad bidratt til å gjøre det mulig å produsere og forbruke varer og tjenester i et omfang som er i ferd med å true hele vår eksistens på lang sikt. En side av denne utviklingen som gjør meg spesielt bekymret, er at den sterke økningen i forbruket stort sett utelukkende har kommet befolkningen i den industrialiserte verden til gode. Dette kan illustreres med at den 20 % rikeste del av verdens befolkning i dag mottar over 80 % av verdens inntekter, mens de 20 %-ene i den andre enden av skalaen kun mottar 1,4 % av inntektene. Vi må derfor erkjenne at vårt forbruk i den industrialiserte del av verden er dypt urettferdig i forhold til jordas fattige befolkning.

Når vi ser at en del av de folkerike landene i Asia, ikke minst Kina, nå er inne i en periode med sterk økonomisk vekst, burde vi i utgangspunktet glede oss over dette. Problemet er bare at vi i den rike del av verden allerede utnytter en rekke av jordas ressurser nærmest til bristepunktet. Den økonomiske utviklingen i Asia blir derfor på mange måter en trussel fordi vi vet at jorda neppe vil tåle at menneskene der kommer opp på det samme forbruksnivået som vi har i Norge.

Hva kan vi så gjøre i denne situasjonen?

Som i så mange andre tilfeller er det langt lettere å stille spørsmålene enn å gi de riktige svarene, og enda vanskeligere vil det være å sørge for de nødvendige korrigeringer av den økonomiske politikken.

Rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, må imidlertid sies å være et første viktig skritt på denne veien. Bl.a. har kommisjonen stilt opp bærekraftig utvikling som et overordnet mål for den økonomiske utviklingen. Bærekraftig utvikling betyr en utvikling som tilfredsstiller behovene til dagens befolkning i både fattige og rike land uten å svekke mulighetene for framtidige generasjoner til å få sine behov tilfredsstilt. Kommisjonen har også pekt på at hovedutfordringene i arbeidet for en bærekraftig utvikling er knyttet til fattigdom og miljøproblemer. Viktige strategier for å løse problemene er en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike land, og endrede produksjons- og forbruksmønstre, spesielt i de rike landene.

Et annet viktig skritt i riktig retning har vært Agenda 21 - handlingsplanen for det 21. århundre, som er et av hoveddokumentene fra FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992. I denne planen er de rike landenes ansvar for å endre produksjons- og forbruksmønstret særlig understreket. Norge har påtatt seg ansvaret for å få satt dette på dagsorden internasjonalt. Gjennom FNs kommisjon for bærekraftig utvikling legges det opp til en omfattende rapportering i 1997 om hvordan landene følger opp arbeidet for mer bærekraftig produksjon og forbruk. På hjemmebane følger vi opp med tiltak og aktiviteter, og vi vil involvere næringslivet, fagbevegelsen, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, forbrukerne m.fl. i arbeidet med å endre produksjon og forbruk i mer bærekraftig retning. Gjennom hele verdikjeden, dvs fra uttak av ressurser til produktet havner som avfall, må miljø- og ressurseffektiviteten økes.

Selv om vi har tatt de første viktige skrittene i retning av en nødvendig endring i landenes økonomiske politikk, er det svært langt igjen til vi har en bærekraftig utvikling hvor de nødvendige hensyn er tatt til miljøet og inntektsfordelingen i verden. Problemene vi står overfor synes formidable.

Etter min mening er det viktig at vi har disse globale perspektivene i bakhodet også når vi arbeider med å finne løsninger på mer avgrensede problemer, f.eks. når det gjelder håndteringen av våre avfallsproblemer i Norge. I den store sammenheng kan dette problemet synes minimalt og knapt verd å bruke tid og ressurser på i det hele tatt.

Når vi i Miljøverndepartementet likevel har valgt å bruke betydelige ressurser på dette området i de siste årene, skyldes dette at vi i en verden med knapphet på ressursene ikke har lov til å videreføre den bruk og kast-mentalitet som den industrialiserte verden lenge har vært eksponenter for. Det er også svært dårlig økonomi å kaste avfall som i stedet kunne vært brukt som et verdifult råstoff i produksjon av nye varer. Ofte er det bare snakk om å se mulighetene. Som regel vil det for de fleste av oss kun innebære at vi må endre litt på våre daglige rutiner, f.eks. ved at vi lar være å blande alle typer avfall i en og samme dunk. Når avfallet først er blandet vil det ofte være lite lønnsomt med gjenvinning pga. høye sorteringskostnader. Ulike avfallsløsninger vil dessuten kunne ha stor betydning lokalt. Behandlingsanlegg beslag-legger store arealer, samtidig som luktproblemer, støy og forsøpling knyttet til avfallsanlegg også forringer verdien av nærområdene rundt anleggene.

I denne som i mange andre sammenhenger gjelder derfor slagordet "Tenke globalt, handle lokalt".

Avfallspolitikken i Norge:

Hovedtrekkene i Regjeringens avfallspolitikk er beskrevet i Stortingsmelding nr. 44 (1991-92) "Om tiltak for å redusere avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling". I tillegg til at det i meldingen redegjøres for Regjeringens overordnede målsetting og hovedstrategi for arbeidet på avfallsfeltet, er det også fremmet en lang rekke forslag til konkrete tiltak og virkemidler for å redusere avfallsproblemene. Jeg vil også nevne at Stortinget i forbindelse med behandlingen av denne meldingen ga bred støtte både til Regjeringens hovedstrategi og forslag til konkrete tiltak og virkemidler.

Overordnet målsetting:

Regjeringens overordnede målsetting på avfallsfeltet er at avfallsproblemene skal løses slik at avfallet blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser.

Dette er en hovedmålsetting som få eller ingen kan være uenige i. At vi i Miljøverndepartementet ikke har fått innvendinger til denne målsettingen skyldes nok også at målsettingen er på et veldig overordnet nivå. Målsettingen sier f.eks. ikke noe om hvilke konkrete tiltak som skal gjennomføres og hvem skal betale kostnadene som evt. er knyttet til gjennomføringen av disse tiltakene. Det er først når vi kommer ned på dette nivået at motforestillingene kommer.

Når dette er sagt vil jeg likevel understreke at mitt generelle inntrykk er at både kommuner, næringsliv og folk for øvrig har sluttet positivt opp om de tiltak og virkemidler som er gjennomført på avfallsfeltet.

Hovedstrategi:

I arbeidet med å redusere avfallsproblemene legger Regjeringen i prioritert rekkefølge følgende hovedstrategi til grunn for sitt arbeid:

1. Hindre at avfall oppstår og redusere mengden skadelige stoffer i avfallet.
2. Fremme ombruk, materialgjenvinning og energiutnyttelse.
3. Sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

I praksis vil det ofte ikke være noe klart skille mellom tiltak for å redusere avfallsmengdene, og tiltak som gjennomføres for å sikre økt gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling. Tvert i mot vil det ofte være slik at tiltak som f.eks. settes inn for å sikre en forsvarlig sluttbehandling, også indirekte vil stimulere til avfallsreduksjon og økt gjenvinning. For å gi et eksempel på dette kan jeg nevne følgende:

Miljøvernmyndighetene er nå i ferd med å skjerpe de miljømessige kravene til fyllplasser og forbrenningsanlegg. Dette innebærer at eierne av disse anleggene i stor grad både vil måtte gjennomføre investeringer og legge om drift og rutiner ved anleggene. I første omgang vil dette føre til at miljøproblemene knyttet til disse anleggene blir redusert. Kostnadene ved deponering og forbrenning av avfall vil imidlertid også øke som følge av de skjerpede kravene, hvilket indirekte vil stimulere til tiltak for enten å redusere eller gjenvinne avfallsmengdene fordi slike tiltak nå vil være relativt mer lønnsomme.

Gjennomføringen av strategien:

For å gjennomføre hovedstrategien har vi funnet det nødvendig å ta i bruk et bredt spekter av tiltak og virkemidler, både av økonomisk, juridisk og administrativ karakter. Gjennom disse tiltakene og virkemidlene har vi ønsket å oppnå følgende:

1. Få fram de faktiske kostnadene ved ulike måter å håndtere avfallet på.
2. Gi økt ansvar for avfallshåndteringen til kommunene.
3. Gi økt ansvar for avfallshåndteringen til næringslivet.
4. Heve kunnskapene på avfallsfeltet og bidra til bedre informasjon.

Jeg er i dag glad for å kunne fortelle dere at vi allerede har eller er i ferd med å følge opp stort sett alle de forslag til tiltak og virkemidler som vi la opp til i St. meld. 44 (avfallsmeldinga). Tiden tillater meg ikke å gå inn på alt det vi har gjort. Jeg vil derfor kort redegjøre for hva vi har gjort i forhold til kommunene, før jeg i resten av foredraget gir en oversikt over hva vi har gjort for å få næringslivet til å ta et større ansvar for sine produkter når disse ender som avfall. Jeg vil da selvfølgelig legge særlig vekt på det arbeidet vi nå holder på med når det gjelder EE-avfallet.

Økt ansvar til kommunene:

Gjennom de endringer som ble foretatt i forurensningsloven i 1993 fikk kommunene utvidet sitt ansvar på avfallssektoren.

Kommunene er nå forpliktet til å utarbeide avfallsplaner som bl. a. skal omfatte oversikt over alle avfallskilder og avfallsmengder i kommunen, forslag til tiltak for å begrense avfallsmengdene og tiltak for sortering og gjenvinning. Planene skal først og fremst være et redskap for kommunen i arbeidet med å få til gode og helhetlige løsninger for avfallsbehandlingen på lokalt plan. Planene skal omfatte alt avfall og behandles politisk minst hvert fjerde år.

I tillegg er kommunene også forpliktet til å fastsette avfallsgebyr som fullt ut dekker kostnadene ved avfallshåndteringen. Med dette har vi lagt bak oss en av de store hindringene for en bedre avfallshåndtering. Til nå har kommunene krevet mindre for å deponere og forbrenne avfall enn det det faktisk koster. Dette har i realiteten medført at forbrenning og deponering av avfall har vært subsidiert, noe som har gjort det svært vanskelig å få til lønnsom gjenvinning. Skal vi få en reell avfallsreduksjon og en gjenvinning som monner, er det en forutsetning at prisen på avfallsbehandling er riktig fastsatt.

I denne forbindelse vil jeg nevne at vi nå utreder mulighetene for å innføre en statlig avgift på avfall som går til fyllplasser og avfallsforbrenningsanlegg. Gjennom en slik avgift vil vi forsøke å sette en pris på de miljøulemper som er knyttet til slike anlegg, og på denne måten sikre oss at miljøulempene tillegges tilstrekkelig hensyn når vi som avfallsbesittere velger disponeringsmåte for vårt avfall.

For ytterligere å stimulere til gjenvinning oppfordres kommunene også til å differensiere sine renovasjonsgebyrer etter mengde avfall som leveres og/eller om avfallet er sortert eller ikke.

Forsvarlig sluttbehandling av restavfallet er som jeg allerede har nevnt en viktig del av strategien for å løse avfallsproblemene. Dette er også et ansvar som i stor grad ligger på kommunene. Kravene til de kommunale avfallsforbrenningsanleggene og fyllplassene er nå i ferd med å bli skjerpet. De skjerpede kravene vil sannsynligvis føre til at det blir ulønnsomt å drive de små kommunale fyllplassene og forbrenningsanleggene, og at kommunene i enda sterkere grad en hittil vil finne det lønnsomt å samarbeide med hverandre. Vi regner f.eks. med at 2/3 av de fyllplassene vi har i dag i løpet av kort tid vil bli stengt, og at avfallsmengdene i stedet vil bli overført til større interkommunale avfallsbehandlingsanlegg med høy miljømessig standard.

Jeg vil også nevne at kommunene nylig har fått plikt til å etablere mottaksordninger for spesialavfall fra husholdninger og virksomheter som frembringer mindre en 400 kg spesialavfall i året. Vi forventer at opprettelse av slike mottaksordninger vil føre til at den mengden spesialavfall som i dag er på avveie vil bli betydelig redusert.

Økt ansvar til næringslivet:

Økt ansvar til næringslivet har vært et svært sentralt element i vårt arbeid med å redusere avfallsproblemene. Dette har sammenheng med at næringslivet i stor grad sitter på nøkkelen til løsningene på to sentrale områder.

For det første er det næringslivet som tar de viktige beslutningene mht. råvarebruk, valg av produksjonsprosesser, valg av produktspekter og produktdesign. Dette er valg som senere vil ha stor betydning for hvor mye avfall som produseres, hvilke muligheter det vil være for å få til lønnsomme innsamlings- og gjenvinningsløsninger og evt. hvilke problemer produktene vil representere på fyllplasser eller i forbrenningsanlegg.

For det andre vil næringslivet være helt sentrale når det gjelder å utnytte utsortert avfall som råstoff i ny produksjon.
Hvis den nødvendige gjenvinningskapasitet ikke finnes, hjelper det selvfølgelig lite å sortere avfallet.

Fra myndighetenes side har vi derfor ønsket at næringslivet både skal drive forebyggende arbeid gjennom de valg de tar i forbindelse med selve produksjonen, samtidig som næringslivet også bidrar til den praktiske løsningen mht gjenvinning av mye av det avfallet som oppstår.

Disse ønskene har vært bakgrunnen for de initiativ Miljøverndepartementet har tatt i forhold til næringslivet med sikte på å finne fram til bedre løsninger for utvalgte avfallstyper. Miljøverndepartementet har på en rekke områder som f.eks. bilbatterier, bildekk, papir og ulike typer emballasje som papp, plast, metall, glass og drikkekartong inngått avtaler med næringslivet som sikrer den ønskede innsamling og gjenvinning. De fleste avtalene er utformet slik at næringslivet både har det økonomiske og fysiske ansvaret for at avfallet samles inn og gjenvinnes.

Ved at næringslivet får ansvaret for sine produkter når disse ender som avfall får de også økonomisk interesse av at deres produkter utformes og omsettes slik at avfallsproblemene blir minst mulig. Slike ordninger vil føre til at avfallskostnadene inngår i prisen når varen selges som ny. Dette samsvarer med prinsippet om at forurenser skal betale.

Vi er for tiden i gang med nye forhandlinger med næringslivet for å finne fram til bedre løsninger for emballasje som inneholder spesialavfall og ikke minst EE-avfall som dere sikkert er mest opptatt av.

MDs arbeid med EE-avfall:

Miljøverndepartementet etablerte i mars 1995 en arbeidsgruppe som fikk som mandat å fremme forslag til tiltak for å redusere mengdene og for å øke innsamlingen og gjenvinningen av EE-avfall. Forslaget skulle både inneholde anbefalinger om målsettinger, organisasjonsmessige løsninger og tiltak/virkemidler som er nødvendige for at målsettingene for håndteringen av EE-avfall skal nås.

Arbeidsgruppen har bestått av representanter for de viktigste bransjeorganisasjonene for produksjon, import og omsetning av EE-produkter, kommunene og Miljøverndepartementet. Elektroforeningen var selvsagt en av bransjeorganisasjonene som var med i denne arbeidsgruppen.

Før jeg sier noe nærmere om de konkrete forslagene i rapporten, vil jeg si at vi fra Miljøverndepartementet føler at arbeidet i arbeidsgruppen har skjedd i en svært positiv og konstruktiv atmosfære. Dette er forøvrig en generell erfaring vi har hatt med representantene for næringslivet i alle de bransjeforhandlinger Miljøverndepartementet har vært igjennom hittil.

I forbindelse med arbeidsgruppens arbeid ble det satt igang en kartlegging over mengder EE-avfall og innhold av ulike materialer i avfallet som etter min mening har vært svært grundig. Tilgangen på pålitlige data har likevel vært et problem som gjør at det er en viss usikkerhet knyttet til de anslag som arbeidsgruppen har kommet frem til når det gjelder mengder og innhold. Likevel tror jeg kartleggingen gir et godt bilde av hvilke mengder og miljømessige problemer EE-avfallet representerer.

Kartleggingen viser at det frem til år 2000 vil oppstå ca. 144 000 tonn EE-avfall årlig. De mengdemessig største hovedgruppene EE-avfall er hvitevarer, kabler og ledninger og elektrisk og elektronisk verktøy. Datautstyr er kanskje den av de store hovedgruppene hvor vi kan se den største økningen i avfallsmengdene frem mot år 2000.

I forhold til tilsvarende mengdeanslag over EE-avfall i f.eks. Sverige, er nok anslaget på 144 000 tonn EE-avfall noe i overkant av hva vi hadde forventet. Dette kan imidlertid skyldes flere forhold, bl.a. har ingen land som vi kjenner til gjort en tilsvarende grundig kartlegging som den som er gjort i Norge. De norske tallene omfatter også noen flere produkter enn det som er tilfelle i den svenske kartleggingen. Sist men ikke minst skyldes antakelig de store avfallsmengdene at nordmenn er helt i verdenstoppen når det gjelder å ta i bruk ulike EE-produkter.

Den største overraskelsen ved kartleggingen har likevel vært at EE-avfallet inneholder vesentlig større mengder helse- og miljøskadelige stoffer enn det som ihvertfall miljøvern-myndighetene hittil har vært klar over. Det finnes bl.a. betydelige mengder bly, blyoksyd, kadmium, kvikksølv, PCB og bromerte flammehemmende midler i EE-avfallet.

Vi finner slike helse- og miljøskadelige stoffer i svært mange av de EE-produktene som vi i dag omgir oss med. En del produkter/komponenter er likevel identifisert som spesielt problematiske. Disse er:

• billedskjermer
• kretskort
• plast inneholdende bromerte flammehemmende midler
• nikkel-kadmiumbatterier
• kvikksølvholdige lysstoffrør, releer, batterier
• kabler (inneholder mye bly og olje)
• transformatorer inneholdende PCB

Listen er imidlertid ikke på noen måte uttømmende.

Arbeidsgruppen la i mars i år frem en rapport som bl.a. inneholder enstemmige anbefalinger om målsettinger for innsamling og gjenvinning av EE-avall. I tillegg har arbeidsgruppen også vært enige mht. forslag til ansvarsplassering og praktisk organisering av innsamlingen av EE-avfallet.

Arbeidsgruppens anbefalinger til målsettinger for innsamling og behandling av EE-avfallet er som følger:

1. Innen år 2000 skal 80 % av EE-avfallet målt i vekt samles inn via separate innsamlingsløsninger.
2. For EE-avfall som defineres som spesialavfall eller som inneholder komponenter som defineres som spesialavfall, er målsettingen at praktisk talt alt skal samles inn innen år 2000.
3. Ved behandlingen av EE-avfallet skal de deler av avfallet som er spesialavfall i henhold til spesialavfallsforskriften sorteres ut og behandles i samsvar med spesialavfallsforskriften. Resten av EE-avfallet skal gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
4. Den langsiktige målsettingen er at praktisk talt alt EE-avfall skal samles inn separat og sikres en miljømessig forsvarlig behandling, herunder gjenvinnes så langt dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
5. Dette er helt klart svært ambisiøse målsettinger og vil derfor sette store krav til utformingen av innsamlingssystemet. Innsamlingssystemet må bl.a. være lett tilgjengelig og ikke koste noe for avfallsbesitter. Samtidig må informasjonen om systemet være god slik at folk vet hva slags avfall som kan leveres hvor.

For å sikre tilstrekkelig innsamling av særlig problematiske produkter vil det også kunne være aktuelt å innføre pante- og retursystemer.

Arbeidsgruppen har anbefalt at et innsamlings- og behandlingssystem bygges opp rundt følgende elementer:

1. EE-avfall som er forbruksavfall skal kunne leveres vederlagsfritt tilbake til forhandler.
2. Kommunene skal ha plikt til å ta imot EE-avfall som er forbruksavfall vederlagsfritt.
3. EE-avfall som er produksjonsavfall skal kunne leveres vederlagsfritt tilbake til forhandler ved. kjøp av tilsvarende nytt utstyr.
4. EE-avfall som er produksjonsavfall skal kunne leveres til kommunal mottaksordning mot vederlag.
5. Produsent/importør skal sørge for at EE-avfall samles inn vederlagsfritt fra kommunal/ regional mottaksplass i de områder av landet hvor produktene er omsatt/levert, samt sørge for at avfallet gjenvinnes eller sikres forsvarlig sluttbehandling.

Arbeidsgruppen mener at disse pliktene bør pålegges EE-bransjen og kommunene gjennom en forskrift. Dette er viktig for å unngå det såkalte gratispassasjerproblemet, dvs. at enkelte aktører kan dra fordel av å ikke delta i løsninger med sikte på å nå de foreslåtte løsningene.

En forskrift bør etter arbeidsgruppens mening suppleres med at det inngås en eller et fåtall avtaler mellom Miljøverndepartementet og bransjeorganisasjonene innenfor EE-området. I denne forbindelse har Miljøverndepartementet nylig mottatt et innspill fra de bransjeorganisasjonene som var i med i utvalget om at det fra bransjens side er ønskelig med tre forskjellige avtaler med departementet.

Avslutning:

Rapporten fra arbeidsgruppen har vært ute på høring, og høringsfristen gikk ut i forrige uke. Høringsuttalelsene er stort sett svært positive, og rapporten fra arbeidsgruppen synes derfor å være et godt grunnlag for det videre arbeidet med EE-avfallet.

Miljøverndepartementet har allerede bedt SFT om å lage et forslag til forskrift på bakgrunn av arbeidsgruppens anbefalinger. Vi vurderer for tiden også innspillet fra bransjeorganisasjonene hvor de uttrykker et ønske om tre forskjellige avtaler med departementet. Jeg regner med at departementet rett over sommerferien vil ta kontakt med sikte på å finne frem til akseptable avtaleløsninger for alle parter.

I den forbindelse både håper og tror vi på et fortsatt godt og konstruktivt samarbeid med Elektroforeningen og de andre bransjeforeningene.