Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Åpningsinnlegg på emballasjebransjens konferanse

31. januar 1996

Kjære konferansedeltakere !

En av de virkelig store utfordringene vi som politikere, næringslivsrepresentanter eller forbrukere i et rikt industriland står overfor, er å gjøre vårt for at produksjons- og forbruksmønstrene endres i en mer bærekraftig retning. Siden mange av årsakene til miljø- og ressursproblemene ligger i produksjons- og forbruksmønstrene, er mer bærekraftig produksjon og forbruk nødvendig for å nå det overordnede målet om en bærekraftig utvikling. Gjennom mer bærekraftig produksjon og forbruk må i-landene gjøre sitt for å opparbeide rom for befolkningen i fattige land, og for framtidige generasjoner, til å kunne dekke sine behov. Dette dreier seg om hele samfunnsutviklingen, det berører alle sektorer, grupper og enkeltpersoner i samfunnet. Kommuner, næringsliv, organisasjoner, forbrukere og andre må delta i å løse problemene, fortrinnsvis på en slik måte at de føler at de selv får noe positivt ut av å endre sine produksjonsprosesser, produkter eller sitt forbruk. Gevinster kan oppstå i form av sparte penger, men også i form av økt velferd på andre måter. Å ha muligheten til å velge et mer bærekraftig forbruk er helt sentralt. Forbrukerne bør ha mulighet til å gjenvinne avfall, til å handle miljømerkede varer, til å reparere framfor å bruke og kaste, til å klare seg uten bil, til å velge å bruke mer tid til familie eller fritidsaktiviteter framfor flere materielle goder.

Bærekraftig produksjon og forbruk handler om at alle delene av samfunnet vårt tar ansvar for at vår levemåte er slik at vi ikke begrenser kommende generasjoners muligheter til å kunne dekke sine behov. Å ta ansvar kan bety å motvillig tilpasse seg offentlige virkemidler når en må. Men det kan også bety å utnytte de mulighetene som ligger i å være blant dem som er tidlig ute med å se i hvilken retning utviklingen går. Hvis vi skal ta på alvor internasjonale overenskomster om å gi fattige land muligheter til å utvikle sin økonomi og sitt samfunn, hvis vi skal ta på alvor målet om å overlate jorda i en tilstand som gir våre barn og barnebarn muligheter til å dekke sine behov, hvis vi skal ta på alvor prinsippet om å være føre vâr, da vet vi at produksjons- og forbruksmønstrene vil se annerledes ut om noen år. Dette vet vi fordi forskerne legger tall på bordet som forteller at hvis vi ikke gjør noe for å redusere klimaeffekten, utslippene av miljøgifter, tapet av det biologiske mangfoldet, da er utviklingen ikke bærekraftig.

På bakgrunn av denne kunnskapen har en del krefter i norsk næringsliv stilt seg spørsmålet om hvordan det er bedriftsøkonomisk fornuftig å tilpasse seg. De gjennomgår sine investeringer, stiller krav til sine leverandører, rasjonaliserer sin daglige drift, oppdaterer sin markedsprofil - og finner ut at det kan lønne seg å opptre mer miljøvennlig. Effektiv utnyttelse av bedriftens ressurser er bra for økonomien og for miljøet. Økonomisering med energibruken og transporten likeså. Det som tidligere ble kastet, kan vise seg å ha en verdi. Produktets design kan endres slik at både forbruker og miljø tjener på det.

I dette bildet handler avfallspolitikken ikke bare om søppel og fyllplasser. Tvert i mot handler avfallspolitikken først og fremst om å hindre at avfall overhodet oppstår. Og det handler om å sikre at avfallet ikke havner på fyllplass, men gjenvinnes når dét er mest lønnsomt for samfunnet. På den måten blir ressursene utnyttet mer effektivt. Dessuten er arbeidet for avfallsreduksjon og gjenvinning et ikke ubetydelig bidrag i klimapolitikken. Et av de største miljøproblemene som knytter seg til fyllplasser er nemlig utslipp av klimagassen metan, som har en klimaskadelig effekt som er over tjue ganger verre enn CO2.

Det har blåst friskt rundt emballasjebransjen de siste årene. Bransjen er blitt stilt overfor ambisiøse miljøkrav. Det som jeg legger vekt på er at denne bransjen nå ser ut til å ha en konstruktiv og offensiv holdning til å løse miljøproblemene fra egne produkter. I tillegg er det mitt inntrykk at bransjen arbeider effektivt, og at den klarer å samordne seg på tvers av til dels ulike interesser.

Emballasjefeltet er blant de områdene i miljøvernpolitikken som det er spesielt inspirerende å arbeide med. Det er minst tre grunner til det. For det første fordi vi klarer å gjøre noe med miljøproblemene. Store deler av miljøvernpolitikken er preget av behov for langsiktig og tålmodig arbeid, og det er derfor ekstra oppmuntrende at vi på noen felter, slik som avfallsfeltet, får konkrete resultater på relativt kort sikt: Gjenvinningen øker, og miljøproblemene blir tilsvarende redusert.

For det andre har vi fått igang et godt og konstruktivt samarbeid med næringslivet i denne saken. Dersom vi skal få til en produksjon og et forbruk som er bærekraftig, så må alle deler av samfunnet yte sin skjerv. Dette kan skje gjennom tradisjonell virkemiddelbruk som avgifter, konsesjoner og forskrifter. Men det er i tillegg nødvendig at flere enn oss i Miljøverndepartementet føler et eierforhold til de store problemstillingene vi står overfor. Derfor er jeg godt fornøyd med at emballasjeavtalene så til de grader har satt miljø på dagsorden i emballasjebransjen, og at dere har tatt utfordringen. La meg samtidig minne om at også andre deler av næringslivet enn de som er representert her, i høy grad er berørt av de ambisiøse målene vi har satt oss i avfallspolikken, og i miljøvernpolitikken forøvrig. På avfallsfeltet har vi som kjent etablert returordninger ikke bare for emballasje, men også for blybatterier, dekk, bilvrak og spillolje. Vi er i gang med å få etablert returordninger for blant annet avfall fra elektriske og elektroniske produkter. I tillegg er vi i ferd med å følge opp forslaget om en statlig avgift på sluttbehandling av avfall. En slik avgift er omtalt i den gjennomgåelsen av virkemidlene overfor emballasje som Regjeringen la fram for Stortinget i fjor vår, i revidert nasjonalbudsjett for 1995. Tanken bak avgiften er at avfall som deponeres eller forbrennes forårsaker miljøproblemer. De viktigste miljøproblemene er utslipp av klimagasser som karbondioksid og metan, i tillegg til utslipp av miljøgifter. Disse miljøproblemene er det forurenseren, det vil til syvende og sist si avfallsbesitteren, som skal betale. En avgift på sluttbehandling av avfall vil kunne gi effektive stimulanser til å ikke forårsake slik forurensing, men i stedet levere avfall til gjenvinning. I tillegg vil en slik avgift, som for eksempel kan beregnes pr tonn avfall, gjøre forbrukere og næringsliv interessert i å forebygge at avfall oppstår. Dette vil påvirke produktvalget, og etterhvert også produktenes design, materialvalg, mulighetene til å reparere produktene og så videre. Flere andre land, blant annet Danmark, har innført en slik sluttbehandlingsavgift, og vi vil undersøke deres erfaringer for å kunne lage et så godt avgiftssystem som mulig.

En tredje grunn til at emballasjepolitikken er et inspirerende arbeidsfelt, er at dette berører folk flest. Holdningene til gjenvinning er positive blant folk. Å levere melkekartonger, papir og glass til innsamling er en håndfast måte å bidra i miljøvernarbeidet. Vår hverdag er preget av uoversiktlige sammenhenger mellom egne handlinger og globale miljø- og fattigdomsproblemer. I en slik sammenheng tror jeg ikke vi skal undervurdere betydningen av folks ønske om å handle riktig. Tvert i mot håper jeg at et miljøvernpolitisk engasjement på ett område, kan bidra til bevissthet og handling på andre områder av miljøvernpolitikken. Dette er nødvendig for at forbruket skal bli bærekraftig.

Jeg er fullstendig klar over at næringslivet har fått et voldsomt press på seg for å etablere materialselskaper og retursystemer, iverksette avfallsreduserende tiltak og så videre, for å følge opp de avtalene som er inngått mellom bransjene og Miljøverndepartementet. Stortinget har vist stor interesse for saken. Allerede i Revidert nasjonalbudsjett for 1996, som legges fram i mai, skal Regjeringen orientere Stortinget om framdriften på emballasjefeltet, spesielt skal vi vurdere om avtalene ser ut til å være et virkemiddel som fungerer bra. Dessuten skal norske myndigheter til sommeren rapportere til EFTAs overvåkingsorgan om hvordan vi gjennomfører EØS-avtalens emballasjedirektiv. Foreløpig ser det ut som om vi ligger bra an i forhold til både Stortingets forventninger og emballasjedirektivets krav. Konferansen i dag vil helt sikkert synliggjøre dette.

Bruk av avtaler for å løse avfallsproblemer er et relativt nytt, og etter mitt syn positivt virkemiddel. Samarbeidet om utformingen av avtalene fører til at næringslivet blir kjent med de miljøproblemene som skal løses. Siden avtalene dekker et bredt produktspekter, f.eks. stort sett alle typer emballasje, og inngås med en hel bransje, får næringslivet motivasjon til å samarbeide om å etablere retursystemer. Dessuten innebærer avtalene at næringslivet sikres forutsigbare rammebetingelser. Bruk av avtaler som virkemiddel gir i tillegg forvaltningen en god mulighet til å få nyttig informasjon om forholdene i næringslivet, og er greie å håndtere administrativt.

Jeg setter stor pris på det engasjementet emballasjebransjen - med den meget aktive emballasjeforeningen i spissen - viser gjennom å arrangere denne konferansen. Jeg håper samlingen i dag kan fungere som en stimulans i arbeidet med å følge opp avtalene om reduksjon og gjenvinning av emballasjeavfall. Lykke til med konferansen!