Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Globale miljøtrusler - også lokalt ansvar

MIK-konferanse, Trondheim 11. juni 1996

1. Innledning

De største globale miljøtruslene vi står overfor er knyttet til klima, tap av biologisk mangfold og miljøgiftene. Som et utgangspunkt synes jeg det er viktig å understreke at disse truslene samtidig representerer muligheter og store utfordringer for det arbeidet vi må gjøre både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hovedmålet er å skape en bærekraftig utvikling, en utvikling som blant annet innebærer at det økologiske grunnlaget bevares for framtidige generasjoner.

Bærekraftig utvikling må settes inn i en global sammenheng, men en stor del av endringene må skje lokalt. Det er summen av landenes nasjonale tiltak som gir utslaget. Våre nasjonale og lokale utfordringer er knyttet til arbeidet med å oppfylle Norges internasjonale miljøforpliktelser nettopp på områder som klima, biologisk mangfold og miljøgifter, samtidig som vi må legge vekt på opprydding, vedlikehold og forebygging av miljøskader innenfor vår egen landegrense. Også lokalt må politikken utformes med tanke på at alle må ta sin del av ansvaret. Det kreves noe av oss alle dersom utviklingen skal holdes innenfor den rammen naturen selv setter.

Jeg har med glede registrert at miljøinteressen er på vei oppover igjen. En undersøkelse fra Norsk Monitor bekrefter dette. Det utfordrer oss til å ta et ekstra tak - lokalt, nasjonalt og globalt - for å få svekket de drivkreftene som fører til mer forurensing og for store ressursuttak, og styrke de kreftene som skal sikre en bærekraftig utvikling inn i et nytt århundre. Det er kraftige tiltak som må til; de retter seg for eksempel mot innarbeidede forbruksvaner og selve strukturen i lokalsamfunnet. For å få til noe må vi klare å mobilisere mange grupper, vi må ha folk med oss. Det tror jeg vi vil ha.

1997 blir et merkeår for miljø og utvikling. Da er det 25 år siden FNs store miljøkonferanse ble holdt i Stockholm, og like mange år siden Norge som første land i verden opprettet et Miljøverndepartement. I tillegg er det 10 år siden Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport som brakte disse spørsmålene inn til hvert eneste regjeringskontor over hele verden. Og det er 5 år siden Rio-konferansen der det ble vedtatt et program - Agenda 21 - som peker inn i et nytt århundre. Her hjemme har opprettelsen av fylkesmennens miljøvernavdeling, delegering innen kulturminneforvaltningen til fylkeskommunen og særlig MiK-reformen bidratt til at miljøvern er blitt et viktig politikkområde regionalt og lokalt.

Agenda 21 og konvensjonene om klima og biologisk mangfold forplikter ikke bare det internasjonale samfunnet. Flere anbefalinger retter seg direkte mot landene og lokalsamfunnene. På en spesialsesjon i FN neste år skal alle land rapportere om oppfølgingen av Agenda 21. Regjeringen vil legge fram en egen Stortingsmelding om bærekraftig utvikling der vi vil gå systematisk gjennom hva som er gjort, på hvilke områder vi fortsatt har mye ugjort og hva vi kan gjøre i årene framover lokalt, nasjonalt og internasjonalt for å nå målet om bærekraftig utvikling. Det er Regjeringens ambisjon at Norge skal ligge i tet-gruppen gjennom vår nasjonale miljøvernpolitikk og de resultatene denne fører til, og at vi fortsatt skal være en pådriver på den internasjonale arena. Kommunenes plass i dette bildet vil bli sentralt. De store utfordringene vi står overfor, forutsetter at vi viderefører en systematisk og målrettet miljøvernpolitikk.

Miljøvernpolitikken har gått gjennom flere faser siden den for alvor kom på dagsorden:

• Vi har beveget oss fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk til en stadig mer global politikk der løsningene på de viktigste og vanskeligste miljøproblemene ligger i et tett, forpliktende internasjonalt samarbeid.
• Livskvalitet og de verdiene som ligger i natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus.
• Miljøvern har beveget seg fra å bli oppfattet som en sektoroppgave til å bli sektorovergripende og grenseoverskridende oppgaver.
• Miljøvern er blitt et politikkområde i kommunene.
• Vi har fått en utvikling fra vern mot bærekraftig bruk som f.eks. flersidig skogbruk.
• Vi har vært og er inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil gradvis gå over i en mer forebyggende fase.
• Vi beveger oss bort fra renseteknologi til renere teknologier og produkter.
• Gradvis vil stadig mer av avfallet brukes som en ressurs, i et kretsløp som bygger på fra-vugge-til-vugge prinsippet.

2. Hva vi har gjort og hvilke oppgaver vi står midt oppe i.

Det nasjonale miljøvernarbeidet som er gjennomført de siste årene har gitt flere gode resultater - noe også dere miljøvernledere i høyeste grad har bidratt til. Det er for eksempel oppnådd betydelige reduksjoner i forurensinger fra industri, landbruk og kloakksektoren. En økende del av avfallet går til gjenvinning i stedet for å havne på fyllplassene. Videre kan vi registrere betydelige resultater av frednings- og sikringstiltak.

Innenfor klimapolitikken er det gjennomført en rekke tiltak, blant annet høye CO ₂-avgifter. Regjeringen gjennomfører også omfattende tiltak for å redusere miljøproblemer knyttet til transport. Utviklingen i transportsektoren må skje i pakt med naturens tålegrenser, og areal- og ressursbruken må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Dette har også betydning for våre utslipp av klimagasser. Også avfallspolitikken betyr noe i denne sammenhengen. Utslippene av metan fra fyllplassene utgjør om lag 10 prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Kommunene er derfor sentrale samarbeidspartnere i arbeidet med å oppnå våre klimapolitiske målsettinger.

Arbeidet for å sikre det biologiske mangfoldet og naturen i landet vårt har pågått i mange år. En rekke frednings- og vernetiltak er gjennomført. Gjennom naturvernloven vil få vernet inntil 15 prosent av landområdet. Resten er blant annet kommunenes ansvar. Det meste av det biologiske mangfoldet ligger utenfor de vernede områdene, og det er nettopp her dere kommer inn. Som planmyndighet og som lokal landbruksmyndighet har dere ansvaret for å legge vekt på hensynet til det biologiske mangfoldet gjennom arealplanlegging og arealforvaltning. «Livets bibliotek brenner,» har tidligere direktør i Direktoratet for Naturforvaltning, Peter Johan Schei, sagt. Det er et viktig varsel. Det er i det biologiske mangfoldet vi kan finne løsninger på matvaresikkerhet og helse for kommende generasjoner, men da må vi stoppe ødeleggelsene.

Når det gjelder styrking av allmenhetens muligheter til friluftsliv, er vi kommet et godt stykke på vei. Men det er spesielt ute i kommunene at folk kan gis muligheter til et aktivt friluftsliv. Det er derfor positivt at kommunene har økt innsatsen gjennom å etablere turstier, sikring av grøntstrukturer og nærturområder.

Kommunenes friluftslivstiltak kobles ofte opp mot lokale kulturminner som f.eks. gamle boplasser, veifar og gravhauger. Dette har ført til økt interesse og engasjement for kulturminnevernet. Kulturminner og kulturmiljøer er uerstattelige kilder til kunnskap om menneskenes liv og virke gjennom tidene. Vi kan også lære mye om «livssyklus»-produkter, kvalitet, vedlikehold og gjenvinning som er minst like aktuelt i dag. Neste år skal vi ha et Kulturminneår. Jeg oppfordrer også kommunene til å være med å markere dette.

Som en følge av fredningsprinsippet i viltloven er nå omlag 85 prosent av viltartene på fastlandet fredet mot ordinær jakt, mens dette bare gjaldt omlag 15 prosent i 1980. I samme periode er avkastningen av de jaktbare viltet mangedoblet. Det er videre gjennomført en rekke tiltak for å sikre bestandene av laks og annen innlandsfisk og deres leveområder bl.a. gjennom kalking. Også her har den lokale innsatsen vært viktig for resultatene.

Tiltak for å redusere miljøgifter er en høyt prioritert oppgave der vi har oppnådd gode resultater. I løpet av de siste ti årene er utslippene av 37 miljøgifter redusert med fra 50 til om lag 100 prosent. Det er gjennomført en rekke tiltak for å få ned utslippene fra industrien og det er foretatt opprydding i de ti største gruvene. Det gjenstår fortsatt store utfordringer knyttet til innhold av miljøgifter i produkter. Dette er noe vi jobber med nå.

Tiltak for reduserte avfallsmengder, økt gjenvinning og forsvarlig avfallsbehandling har gitt en rivende utvikling på avfallsfeltet. Andelen avfall som gjenvinnes er økende. Særskilte returordninger er etablert for ulike avfallsfraksjoner og stadig flere kommuner innfører kildesorteringsordninger. Det er imidlertid alt for stor variasjon fra kommune til kommune.

Det er viktig å være klar over at mengden avfall vil fortsette å øke dersom vi opprettholder dagens produksjons- og forbruksmønster. En viktig utfordring framover blir derfor å redusere forbruket i tillegg til det forebyggende arbeidet som er: å redusere de farlige stoffene i produkter og sikre reduksjon av mengden av avfall som oppstår. For å oppnå dette må virkemidlene ikke bare rette seg mot produksjonsprosesser og avfallshåndteringen, men også knytte seg til utformingen av produktene og til samfunnets holdninger til forbruk.

Utslipp av fosfor til utsatte områder av Nordsjøen er allerede redusert med over 40 prosent, og utslipp av nitrogen med vel 20 prosent. Det er med andre ord oppnådd betydelige resultater når det gjelder næringssaltutslippene fra landbruket og kommunale avløp. Det er gjennomført en endring i landbrukspolitiske virkemidler som blant annet har bidratt til å ivareta kulturlandskap, kulturminnevern og biologisk mangfold. Innenfor kommunalt avløp er vi godt i rute for å nå det langsiktige målet om opprydding innen år 2000. Det er gjennomført store investeringer i avløpsanlegg de siste årene.

Det er en viktig oppgave å begrense forurensing, lokale støyplager og naturinngrep knyttet til transport. Utviklingen i transportsektoren må skje i pakt med naturens tålegrenser, og areal- og ressursbruken må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Vi er kommet et stykke på vei, men mye gjenstår. Plan- og bygningsloven gir her gode muligheter til å få en mer helthetlig planlegging.

3. Lokale utfordringer

Samtidig med satsingen på MiK-reformen, har vi hatt store endringer i forholdet mellom stat og kommune. Det er bred politisk enighet om at staten ikke skal drive med detaljstyring i samme omfang som tidligere, men skal styre ut fra rammer og etter resultater. Dette har ført til at kommunene har fått delegert myndighet og fått overført flere oppgaver, også innenfor miljøvernfeltet. Denne utviklingen vil fortsette.

Sentralt må vi kunne forvente at kommunene følger opp, samtidig som kommunene må forvente at statlige miljøvernmyndigheter opptrer samordnet og helthetlig overfor dem. Som et ledd i dette arbeidet har de tre miljøverndirektoratene i samarbeid med Miljøverndepartementet opprettet en koordineringsgruppe.

MiK-reformen har vært et betydelig løft for såvel kommunene som staten. Over statsbudsjettet har om lag 700 millioner kroner vært øremerket til dette formålet. I tillegg kommer de ressurser kommunene har satset. Dette løftet har ført til en rekke gode resultater; både innenfor de tradisjonelle områdene som vann, avløp, renovasjon, friluftsliv og ressursforvaltning som innenfor nyere områder som kildesortering, kulturminner, biologisk mangfold og miljølære i skolen.

Den helt sentrale oppgaven vi står midt oppe i er å sikre en global bærekraftig utvikling på lengre sikt. Som ledd i dette vil arbeidet med å endre industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre, tiltak for å redusere fattigdommen og å sikre en mer rettferdig global fordeling være de viktigste utfordringene.

En grunnleggende forutsetning for at samfunnet skal kunne utvikle seg i en mer bærekraftig retning, er at alle samfunnsaktører tar et selvstendig ansvar for sin del av helhetsløsningene - det være seg offentlige myndigheter, organisasjonene, næringslivet, forbrukerne og kommunene. Fastsetting av rammebetingelser som kan fremme en bærekraftig utvikling vil berøre både forbrukere og næringsliv.

Tida er nå moden til å ta noen skritt videre: Et av de viktigste satsingsområdene framover vil være arbeidet med å få utviklet en Lokal Agenda 21. Det vil blant annet si at vi må bli bedre til å synliggjøre hvilken betydning alle små og store lokale tiltak har i en global sammenheng og hvordan lokalsamfunnene møter de store miljøutfordringene. Samtidig må det utvikles en helhetlig og sektorovergripende politikk. Vi kan lære av våre suksesser, men også av våre feil. Vi må finne ut hva vi ønsker mer av, og hva vi vil ha mindre av - i årene framover. MiK-reformen har gitt viktige erfaringer når slike valg skal gjøres.

Et flertall av våre kommuner har allerede en eller annen form for lokale handlingsplaner for miljø, men de kan variere sterkt med hensyn til kvalitet og innhold. Gjennom MiK har kommunene gitt miljøvern en politisk og administrativ forankring som gir et godt utgangspunkt for å viderutvikle disse «førstegenerasjonsplanene» til lokale agendaer. Utviklingen må bidra til at vi kopler anbefalingene fra Agenda 21 bedre opp til vårt eget lokale miljøvernarbeid, til en vitalisering av det sektorovergripende miljøvernarbeidet og for en bredere folkelig deltakelse i arbeidet.

Følgende elementer - som er å tråd med anbefalingene i Agenda 21 - vil stå sentralt i det videre arbeidet med å utvikle lokale agendaer:

• Vi må se en tydelig og konkret dreining mot bærekraftig utvikling.
• Det globale perspektivet ved lokalt miljøvernarbeid må bli erkjent og synliggjøres.
• Det må legges stor vekt på å få med frivillige organisasjoner, lag, foreninger, skoler og det lokale næringslivet i arbeidet. Kvinner og barn skal være representert i alle deler av prosessen.
• Det må legges et flergenerasjonsperspektiv på planleggingen.
• Målsettingen om forbedret livskvalitet må innarbeides, slik at såvel helsespørsmål som de økonomiske og sosiale konsekvenser av overgangen til en bærekraftig utvikling blir synliggjort.

Gjennom MiK-reformen har kommunene vist at de tar miljøutfordringene på alvor. I det videre arbeidet er det viktig at kommunene beholder, vedlikeholder og videreutvikler den miljøvernkompetanse de har bygd opp og holder fast ved miljøvernets forankring i kommunens politiske og administrative ledelse.

Som kjent er det lagt opp til at de øremerkede midlene skal innlemmes i kommunenes ordinære inntektssystem fra 1997. For å bidra til å holde kompetansen på et høyt nivå og aktiviteten oppe, er det lagt opp til at kommunene neste år skal få tildelt midler etter samme grunnlag som for tildelingen i år. Disse forutsetningene er lagt inn i kommuneøkonomiproposisjonen. Fra 1998 legges det opp til en innlemming i rammetilskuddet hvor det samlede statstilskuddet til miljøvernlederstillingene fordeles likt mellom kommunene.

Jeg registerer med glede at også er fylkeskommuner som har igangsatt arbeidet med Lokal Agenda 21 på sine områder.

Myndighetene, næringslivet, skolene, fagforeningene, barn, ungdom og frivillige organisasjoner kan gå sammen om å skape «grønne kommuner» - lokalsamfunn mest mulig fri for helsefarlige forurensinger, for støy og avfall, lokalsamfunn med grønne lunger, vakre bygninger, et rikt kulturliv, ren luft og rent vann.

Også dette kan settes i et internasjonalt perspektiv. Akkurat i disse dager arrangerer FN nok en stor konferanse - HABITAT II - i Istanbul. HABITAT er FNs organisasjon for bosettingsspørsmål, og i Agenda 21 blir denne organisasjonen oppfordret til å støtte informasjons- og strategiutviklingen overfor lokale myndigheter. Det er med andre ord en sammenheng mellom den diskusjonen som foregår mellom 180 land i Istanbul og den vi har her i Trondheim.

HABITAT-konferansen har to hovedtema:

• En hensiktsmessig bolig for alle, og
• Bærekraftig by- og tettstedsutvikling.

Det er opplagt at den dramatiske utviklingen i «megabyene» i den fattige del av verden vil stå i fokus på en slik konferanse. Likevel; ut av konferansen vil det forhåpentligvis komme en rekke anbefalinger til oss alle om hvordan vi kan komme noen skritt nærmere bærekraftige lokalsamfunn.

I Kapittel 7 i Agenda 21 står det at det overordnede målet for en bærekraftig by- og tettstedsutvikling innebærer å forbedre den sosiale-, økonomiske- og miljømessige standarden for alle innbyggere, særlig for utsatte grupper.

I arbeidet for å utvikle bærekraftige lokalsamfunn er det viktig å ha et helhetlig perspektiv. Mister vi overblikket kan vi lett prioritere galt, eller vi kan velge virkemidler som kanskje virker mot sin hensikt. La meg nevne seks strategier for en mer miljøvennlig struktur på lokalsamfunnene der søkelyset nettopp rettes mot en bedre samordning av dagens virkmidler:

• Bedre regional samordning for å styre utbyggingsmønster og transportsystem.
• Nye bystrukturer og fortetting innenfor eksisterende byggesoner.
• Bredt samarbeid mellom næringsliv og det offentlige for å styrke det historiske sentrum.
• Områderettet planlegging for å utvikle byens lokalsamfunn.
• Samordne investeringer og driftsmidler i transportsektoren for å utvikle miljøvennlig bytransport.
• Praktiske og økonomiske fordeler for enkeltpersoner og næringsliv av å opptre slik at vi får et bærekraftig forbruk.

Jeg vil også hevde at en forutsetning for å få en mer bærekraftig lokalsamfunnsutvikling vil være å få menneskene til å føle at de er en del av en historisk utvikling. Kulturminner og kulturarven plasserer oss inn i en slik utvikling som forplikter både i forhold til det som har vært og kommende generasjoner.

Til HABITAT er det laget en spesiell rankingsliste - de ett hundre beste eksemplene på en bærekraftig by- og tettstedsutvikling verden over. Miljøbyen Gamle Oslo er blant dem. Den forteller på sin måte at det er de mange skritt som tas lokalt som får betydning globalt. Kanskje vi skulle lage vår egen nasjonale «beste eksempler»-liste - over gode miljøprosjekter i lokalsamfunnene.

Produksjon og forbruk

I oppfølgingen av Agenda 21 har Norge spilt en pådriverrolle for å få satt industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre høyt opp på dagordenen i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling. Det har vi lykkes med, og det er viktig - for det er industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre som er hovedårsaken til globale miljøproblemer som faren for menneskeskapte klimaendringer, trusler mot det biologiske mangfoldet og bruk av miljøgifter.

En omlegging av produksjons- og forbruksmønstret i mer bærekraftig retning krever at det skjer endringer på alle plan. Myndigheter på alle nivåer, næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoner må ta hensyn til bærekraftig produksjon og forbruk i sine beslutninger. Det er satt i gang et demonstrasjonsprosjekt i sju norske kommuner i regi av Statens Forurensingstilsyn, som skal fokusere på hvordan ulike deler av kommunens produksjon og forbruk virker inn på miljø- og ressurssituasjonen lokalt og globalt, og som skal vise praktiske muligheter for å utvikle kommunene i en bærekraftig retning. En rekke grupper er med på dette.

Viktige områder hvor det må skje endringer er i forhold til bruk av råvarer og energi, bruk av skadelige stoffer i produkter og produksjonsprosesser, gjenvinning og sluttbehandling av avfall. Et viktig virkemiddel for kommunene er blant annet å satse på miljøvennlige produkter i sine innkjøp, det vi kaller «grønn offentlig innkjøpspolitikk».

Et viktig annet område der kommunene spiller en nøkkelrolle er i forhold til avfallshåndteringen. Eksempler fra kildesorteringsprosjektet som SFT har utført i samarbeid med utvalgte kommuner, viser at det er mulig å oppnå 70 til 80 prosent gjenvinning av avfall med bare mindre endringer i avfallsgebyrene. Dette fører også til at behovet for utbygging av nye avfallsanlegg blir vesentlig redusert, noe som kan spare kommunene for store investeringer og opprivende arealkonflikter i forbindelse med lokalisering av nye sluttbehandlingsanlegg.

For å redusere utslippene av skadelige stoffer, er det særlig viktig at kommunene har gode ordninger som sikrer en høy grad av innsamling av spesialavfall. Det er også viktig at kommunene satser på utbygging av gjenvinningsordninger for det organiske avfallet, også matavfall, papir, trevirke og liknende, som bidrar mye til blant annet utslipp av klimagasser. Videre må kommunene følge opp med å etablere innsamlingsordninger i samarbeid med materialselskapene for emballasje, slik at målsettingene i gjenvinningsavtalene med næringslivet kan nås.

Biologisk mangfold

Norge forvalter naturtyper og arter som i utgangspunktet er unike for landet, eller som har blitt det fordi de har gått sterkt tilbake eller forsvunnet ellers i Europa. Som nasjon har vi et særlig ansvar for å bevare de siste inngrepsfrie områdene. I tillegg er det nødvendig å redusere presset på de delene av mangfoldet som er i en kritisk eller utsatt situasjon. Flora og fauna i og nær byer og tettsteder må også vies spesiell oppmerksomhet, da slike grøntområder er av stor betydning for befolkningens livskvalitet og barns og unges oppvekstmiljø. Den nære sammenhengen mellom bevaring av biologisk mangfold og arealforvaltning innebærer at en stor del av dette arbeidet må ha sin basis i og organiseres omkring kommunene. For å sikre en god arealplanlegging er det nødvendig med et godt faglig beslutningsgrunnlag. Kommunene må for eksempel skaffe seg en tilstrekkelig god oversikt over det biologiske mangfoldet på sine arealer. Bare et fåtall av landets kommuner har en slik oversikt i dag. Jeg tar derfor sikte på å få til et omfattende statlig-kommunalt utviklingsprogram for kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet i kommunene. Arbeidet vil bli basert på erfaringene fra ulike utviklingsprosjekter og på retningslinjer som fastsettes i samarbeid med relevante fagmyndigheter og fylkeskommunene.

Helhetlig planlegging.

Plan- og bygningsloven oppfattes fortsatt av mange først og fremst som en utbyggingslov, men den skal - i følge formålsparagrafen - også være en lov for vern. Det er viktig at arealplanleggingen brukes mer aktivt i det forebyggende miljøvernarbeidet, og at blant annet miljøkonsekvensvurderinger tas i bruk i planarbeidet. Jeg ser også for meg at det gjennomføres systematiske miljørevisjoner av gamle arealplaner.

Kommunenes rolle som planmyndighet er bredt akseptert. Gjennom arbeidet med bl.a. kommuneplan har kommunene gode muligheter til å planlegge med sikte på en bærekraftig utvikling som det fremgår av kommunelovens formålsparagraf at kommunen skal gjøre.

Jeg registrerer med glede at det allerede nå er fylkeskommuner som har igangsatt veiledning og påtatt seg en pådriverrolle for å få fart i arbeidet med Lokal Agenda 21. Disse initiativene vil også gjøre det lettere å sikre at de regionale hensyn får den nødvendige oppmerksomhet.

Slik jeg ser det, er plan- og bygningsloven enestående som styringsverktøy for en bærekraftig politikk - nasjonalt, regionalt og lokalt - om vi har vilje til å bruke den.

Hvis kommunene følger opp ansvaret sitt på disse tre områdene - produksjon og forbruk, biologisk mangfold og helhetlig planlegging - vil vi komme et godt skritt på vei mot et mer bærekraftig samfunn.

4. Veier videre

Vi går nå ut av et århundre som omfatter de største forandringer i verdenshistorien. Vårt århundre spenner over en periode med enorm økonomisk vekst, med store ødeleggelser, men også med store framskritt på en del områder. Vår kunnskap er økt på en måte som savner sidestykke. Ved inngangen til dette århundret hadde vi mennesker knapt muligheter til å gripe inn i jordens livsløp. I dag har vi mulighetene til å ødelegge den biosfæren vi lever i og er avhengige av. Men vi har også muligheter til å redde den for framtida.

Vi må påskynde debatten om innholdet av veksten og forbruket. Også i vårt samfunn har vi vekstområder som samtidig sikrer velferd, miljø og livskvalitet, og disse bør gis høy prioritet framover. La meg nevne noen eksempler:

• I et utvidet velferdsbegrep bør vi ta med retten til ren luft, rent vann, stillhet og ren mat, tilgang på kultur og natur, stille kritiske spørsmål omkring tidsbruk og livsstilsykdommer, angripe helseskadelige forurensinger og stoffer og finne rom for tid til fellesskap og omsorg.
• Vi går inn i en tid med livslang læring, og med sterk vekst i kunnskap, kompetanse og forskning. Vi må lære oss å mestre den nye kommunikasjonsteknologien til menneskets beste.
• Innenfor kulturfeltet har vi et stort vekstpotensiale for deltakelse, kunnskap og kulturforståelse, som samtidig kan utløse kreativitet, utfoldelse, toleranse for den enkelte.

Vi kan med andre ord forbruke mer gjennom en vekst på områder som øker livskvaliteten, mens vi samtidig må forbruke mindre på områder som fører til miljøskader.

I kommunenes arbeid for bærekraftig utvikling, må to sentrale forutsetninger være tilstede:

• kommunen må ta vare på å videreutvikle sin kompetanse innen miljøarbeid for i enda større grad bli sektorovergripende
• miljøvernets sektorovergripende funksjon må sikres med forankring i kommunens politiske og administrative ledelse og forankring i kommunens strategiske plandokumenter som kommuneplan og økonomiplan.

Det er mye å ta fatt i, og jeg kommer gjerne med en utfordring. Ofte er det slik at gjennom å stille noen spørsmål kan vi kanskje finne fram til nye ideer og løsninger. Kanskje skal vi stille oss selv spørsmål som:

• Trenger lokalsamfunnet mitt flere, arealkrevende kjøpesentra?
• Hvor mye av avfallet kildesorteres, og hvor mye bruker vi om igjen som en ressurs?
• Har vi satt oss noen mål for energiforbruket i kommunale bygg og anlegg?
• Hvor mye CO ₂ slippes ut pr. hode i min kommune?
• Hvor mange kvadratmeter asfalt og hvor mange kvadratmeter grønne lunger er det i sentrum av byen?
• Har vi kulturminner som kan tas i bruk til lokale kulturformål, og samtidig øke respekten for historie og tradisjoner?
• Hvor store utslipp til luft, vann og jordsmonn har vi pr. hode sammenliknet med andre - og hva gjør vi for å få utslippene ned?
• Har vi gjennomført «grønne innkjøp» i kommunen?
• Har vi gjennomført «grønt kontor»?
• Styrker de kommunale avgiftene miljøprofilen vår, eller blir den svekket?
• Hva må min kommune bidra med for å nå nasjonale og internasjonale miljømål?

Hvorfor kan vi stille slike spørsmål? Fordi det er ute i kommunene at de mange små skritt mot en bærekraftig utvikling må tas. Gjennom en Lokal Agenda for det 21. århundre har kommunene nå muligheter til å gå noen skritt lenger i handlingsplanene for miljøvern. Jeg synes det er viktig å få satt livskvaliteten i fokus, og gi sosiale, helsemessige og kulturelle aspekter bred plass. Dersom vi lykkes, vil dette samtidig føre til en vitalisering av lokaldemokratiet.

Dette forplikter også oss som sitter sentralt til å se miljøvern som et spørsmål om økt livskvalitet, der det legges nye økonomiske, sosiale og kulturelle dimensjoner til det gamle miljøvernbegrepet. Forhold som rettferdighet, trygghet, tilhørighet, trivsel og identitet vil dermed bli sentrale miljøvernutfordringer. Vi vil følge opp disse utfordringene.

Jeg ser fram til en kontinuerlig dialog med dere om ideer og løsninger, og ønsker dere lykke til med et svært viktig arbeid.