Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

INNLEDNING PÅ NATUR OG UNGDOMs LANDSMØTE

4. JANUAR 1996

Godt nytt år til dere alle. Jeg har sett fram til å komme til dette landsmøtet i Natur og Ungdom, landets eneste ungdomsorganisasjon med miljøvern som hovedoppgave. Det er mitt sterke ønske at den nedgang i medlemstallet dere har hatt er et midlertidig fenomen. Jeg vet at aktiviteten i lokalorganisasjonene fortsatt er like høy, og at dere samlet bidrar aktivt til å fremme miljøvernet nasjonalt og lokalt. At ikke NU har høyere medlemstall enn omkring 8000 forteller hvor lang veien kan være mellom tanke og handling. Ungdom i dag kan mer om miljøkonsekvensene enn for 10 eller 20 år siden, men selv om kunnskap er viktig - fører dessverre ikke alltid til adferdsendringer hos folk flest i den grad en kanskje skulle vente.

I sin åpningstale hadde NU-lederen en spesiell utfordring til meg. Dersom dere er veldig spent på svaret, skal dere få klar beskjed med det samme: Jeg kommer ikke til å trekke meg som miljøvernminister i protest.

Det er ikke slik at jeg sitter i Regjeringen på vegne av en protestbevegelse. Jobben min er å utforme miljøpolitikken ut fra mitt ståsted i Miljøverndepartementet, og påvirke Regjeringens samlede miljøvernpolitikk på de ulike samfunnsområder.

Det å trekke seg i protest ser jeg på som et uegnet virkemiddel. Ofte fører det til det motsatte av hva man ønsker å oppnå. Hvis noen har den innstilling til politisk arbeid at de bare vil delta dersom de får viljen sin i ett og alt, bør de finne seg noe annet å gjøre.

Det er en del av våre demokratiske tradisjoner at interesser veies mot hverandre før beslutninger blir tatt, og at en må tåle at andre argumenter enn dem man selv bringer til torgs får størst tyngde. Selv om det i enkelte saker kan være slik at jeg personlig vil gå lenger enn det som blir sluttresultatet, står jeg ansvarlig for Regjeringens samlede miljøpolitikk også etter at den endelige beslutning er gjort.

Vil en oppnå noe i politikken kan en ikke ha "alt eller intet" som leveregel. Det var salige Bismarck som engang formulerte noe omkring det som er blitt til en tilslepet velbrukt sentens etter hvert, om at politikk er det muliges kunst. Idet ligger et ønske om å oppnå et best mulig resultat i alt en gjør, på det tidspunkt en må gjøre beslutningen. Hvis en skal vente med beslutninger til resultatet er så godt at det passer å skylle det ned med champagne, vil mye bli ugjort i norsk og internasjonal miljøpolitikk. Det er bedre å gjøre små steg framover, enn å stå stille. (I disse atomsprengningstider er det kanskje ikke noen her som har noe imot å bytte ut champagnen med norsk fjellvann.)

Det jeg kan love dere er at jeg fortsatt vil kjempe for mine saker og synspunkter både i regjering og storting, og i andre sammenhenger, for å styrke miljøvernarbeidet både her hjemme og ute.

Natur og Ungdom har gått ut og fortalt alt folket at norsk natur har det dårligere etter naturvernåret enn før. I og for seg er dette sant, men en kan stille spørsmål ved om budskapet i et slikt utsagn blir forstått - eller rettere: misforstått. Dere mener vel ikke at de initiativ som er tatt og de tiltak som er gjennomført gjennom 1995 har vært negative i forhold til bevaring av norsk natur?

Er det virkelig slik at det bare er motbakkene som er viktig å markedsføre. Må en ikke samtidig legge vekt på å holde optimismen oppe i norsk miljøbevegelse gjennom å fokusere på alle de positive resultater som oppnås innen miljøpolitikken ? Du får ikke et maskineri til å gå bedre ved å strø sand i det.

Det kan selvsagt virke tungt når miljøet blir den tapende part i kampen mot andre interesser. Men de dårlige sakene må ikke få stenge for perspektivet, eller redusere lysten og evnen til å gripe fatt i nye utfordringer.

En bærekraftig forvaltning av det biologiske mangfoldet er dypest sett en forutsetning for alt fremtidig liv her på jorda. Vi må derfor alltid arbeide for å skape større oppmerksomhet om de verdier mangfoldet i naturen representerer.

I en vurdering av hvilken betydning naturvernåret har hatt og hvilke konkrete resultater det har gitt, vil det føre galt avsted dersom en kun gjennomfører en form for vareopptelling over seire og tap i miljøkampen. Naturvernåret må ikke sees som en isolert kampanje som en åpner og avslutter, og det var det! Etter min vurdering har slike markeringer sin viktigste funksjon i at de gir en anledning til å rette søkelyset mot alvorlige miljøutfordringer og dermed økt vitalitet og legitimitet til miljøarbeidet.

At utfordringene framover fortsatt vil bli store også nasjonalt, viser en rapport fra Direktoratet for naturforvaltning om inngrepsfrie naturområder. Rapporten dokumenterer en utvikling hvor de inngripsfrie naturområdene stadig reduseres i Norge. Når slik dokumentasjon kommer på bordet har en minst to muligheter: En kan sette seg ned og deppe, eller en kan velge å ta utfordringen. En slik negativ utvikling kan bare bli snudd ved å skape allianser med de forvaltningsorganer og andre krefter som påvirker arealbruken i samfunnet. Slike initiativ må vi hele tiden ta om vi skal nå videre fram både på dette området, eller innenfor andre deler av miljøvernpolitikken.

Av positive resultater i 1995 vil jeg kort nevne:

• Stortingsmeldingen om utvidet barskogvern ble lagt fram.
• Arbeidet med nasjonal handlingsplan for biologisk mangfold, et arbeid som involverer sju departementer.
• Videreføring av nasjonalparkarbeidet og etableringen av nasjonalparksentra.
• Arbeidet med lov om og etablering av et statlig naturoppsyn.
• Spålen-Katnosa naturreservat i Oslomarka.

I en 10 års periode framover vil vi satse på etablering av nasjonalparksentre i tilknytning til våre mest benyttede eksisterende eller framtidige nasjonalparker. Vi ser også for oss at enkelte av nasjonalparksentrene kan få en sentral plass ved organisering og drift av Statens naturoppsyn.

Av de eksisterende naturinformasjonssentrene finner jeg det allerede nå naturlig at Hardangervidda Natursenter i Eidfjord, Breheimsenteret i Luster, Jostedalsbreen nasjonalparksenter i Stryn, Norsk Bremuseum i Fjærland, Norsk Fjellmuseum i Lom og Stabbursnes Naturhus og Museum i Lakselv bør inngå i et framtidig nett av nasjonalparksentra. Jeg vil også her nevne at det er igangsatt arbeid med planlegging av aktuelle sentra i bl.a. kommunene Tinn, Lierne, Reisa og Sør-Varanger.

I snart 10 år har et av hovedmålene i Svalbard-politikken vært å bevare Svalbards særegne villmarksnatur, og det er over 20 år siden vel halve Svalbard ble vernet. Svalbard er i dag Norges største og mest urørte villmarksområde. Sammen med en unik sammensetning av godt bevarte kulturminner, utgjør øygruppen en verdifull natur- og kulturarv.

Denne enestående delen av Norge, som vi gjennom traktaten har en spesiell forpliktelse til å bevare, er utsatt for både langtransportert forurensing, og aktiviteter på og rundt øygruppa. Mest akutt er faren for påvirkninger fra industriell virksomhet og ferdsel blant annet som følge av økt turisme. Det er også grunn til å understreke at samspillet mellom livet i havet og på land er helt avgjørende på Svalbard. Bevaring av Svalbard-naturen er derfor også avhengig av en bærekraftig forvaltning av Barentshavet.

Dagens miljøvernforvaltning for Svalbard er ikke tilstrekkelig for å sikre Svalbards villmark for framtiden. Regjeringen la derfor i februar i år fram en stortingsmelding Om miljøvern på Svalbard. I meldingen skisseres en rekke tiltak for å bevare villmarksnaturen. Vi har til og med satt oss det høye mål at Svalbard etter hvert skal framstå blant de best forvaltede villmarksområder i verden. Jeg er glad for at Stortinget i sin behandling av meldingen mener at ved konflikt med andre interesser på Svalbard skal miljøhensyn veie tyngst.

Selv om vi har vernet mye på Svalbard, er landområder med biologisk produksjon klart underrepresentert. Stortinget har gitt klar beskjed om at dette må vi gjøre noe med. I tråd med meldingen vil det derfor bli gjennomført en totalgjennomgang og evaluering av verneområdene på Svalbard. Vi vil også arbeide videre med Polarinstituttets og Sysselmannens forslag om vern av Bjørnøya. På bakgrunn av dette vil vi komme tilbake med forslag om nye verneområder på Svalbard.

For å beskytte naturen på Svalbard er det på flere områder behov for strengere regler enn de vi har i dag. Det er nedsatt et eget lovutvalg for å se på dette. Videre er det behov for å styrke miljøvernforvaltningen på Svalbard gjennom opprettelsen av en egen miljøvernavdeling hos sysselmannen.

Det er vel grunn til å tro at de store naturvernaksjonenes tid er forbi. Særlig gjelder dette vassdragspolitikken, og konflikter som Mardøla og Alta. Premissene for den framtidige vassdragsforvaltning ble lagt gjennom Verneplan 4 og Samlet plan for vassdrag. Vi er også i gang med en ny stor runde med nye nasjonalparker og verneområder, etter at Stortinget aksepterte Regjeringens nasjonalparkmelding.

Men at slike konflikter er borte forteller ikke annet enn at det på slike områder er funnet fram til fornuftige løsninger som de fleste kan samles om. Det forteller ikke at alle oss som skal jobbe for et bedre miljø kan ta noen hvilepause.

Det eneste sikre er at utfordringene vil stå i kø i mange år framover på andre områder.

Selv om det blir mange motbakker, er det gledelig å kunne melde fra om at det finnes lyspunkter.

Innen avfallssektoren har det skjedd et gjennombrudd på flere felter som i åra fram mot tusenårsskiftet vil bringe orden på dette store og viktige miljøområdet. Det gjelder spesialavfall, og det gjelder avfallsbehandling og gjenvinning i stor skala.

Hovedstrategien er i størst mulig grad å hindre at avfall oppstår og redusere mengden av skadelige stoffer i avfallet. Fremme ombruk og materialgjevinning og energiutnyttelse, og videre sikre en miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

Steg for steg gjennomfører vi nå en avfallspolitikk som skal oppfylle mest mulig de mål vi har satt oss. Det siste som er skjedd på dette området er at det er bestemt hvilken løsning vi skal ha for sluttbehandlingen av spesialavfallet. Der er vedtatt en forskrift om registrering av avfallshåndtering som vil gi grunnlag for et sentralregister som vil være til hjelp i arbeidet med å øke gjenvinningsgraden av avfallet. Det vil også bli til hjelp for kommunene og bedriftene i planleggingen av sine avfallsløsninger.

Miljøverndepartemementet inngikk i høst også fire avtaler med næringslivet om innsamling og gjenvinning av 60-80 prosent av alt emballasjeavfall. I løpet av dette nye året vil det bli etablert retursystemer hvor husholdninger og næringsliv kan få levert eller hentet emballasjeavfall av både plast, metall og kartong. Disse tiltakene vil sikre at omkring 230 000 tonn emballasjeavfall årlig vil gå til gjenvinning i stedetfor å havne på fyllplassene.

Målene for disse avtalene er før 1999 å nå et innsamlingsnivå som sikrer at 30 prosent av plasten materialgjenvinnines, 50 prosent energiutnyttes, at 60 prosent av isoporen gjenvinnines, hvorav 5o prosent materialgjenvinnes, 60 prosent av kartongen samles inn, hvorav 50 prosent materialgjenvinnes mens 10 prosent energiutnyttes, og til slutt av 80 prosent av det brune papiret samles inn - og hvorav 65 prosent materialgjenvinnes - resten energiutnyttes.

Fra før kjenner dere til av det er inngått liknende avtaler på andre områder innenfor gjenvinning av avfall, og jeg er trygg på at dette til slutt skal stå fram som et positivt resultat av miljøinnsatsen i 90-åra.

En av de vanskeligste utfordringene er å komme videre i arbeidet med endring av produksjons- og forbruksmønstret både nasjonalt og internasjonalt. Vi har fått plassert ansvaret sentralt i FN-systemet, og vil være svært aktiv i vår påvirkning av arbeidet i denne forbindelse. Også nasjonalt kommer vi skrittvis videre, men vi må være klar over at vi vil møte store utfordringer underveis.

Internasjonalt samarbeide nytter

Et av våre beste eksempler på at internasjonalt samarbeide nytter og gir konkrete resultater har vi på sur nedbør. Et iherdig og målrettet nordisk samarbeid fra 70-tallet av for å løfte saken på dagsorden har ført til en konvensjon med 40 medlemsland og flere avtaler om konkrete utslippsreduksjoner. Etter at de første avtalene om reduksjoner av svovel, nitrogenoksider (NOx) og flyktige organiske stoffer (VOC) var på plass, begynte arbeidet med annengenerasjonaavtalene. Den nye svovelprotokollen som ble undertegnet i 1994 tar utgangspunkt i naturens tålegrenser og fordeler utslippsreduksjonene mellom de europeiske landene på en kostnadseffektiv måte. Denne avtalen forplikter Tyskland til å redusere utslippene med 87% og Storbritannia med 80%, det er klart at da begynner det å monne.

Vi har de siste par årene sett de første tegn til at norsk forsuringsskadd natur har begynt på bedringens vei. Overvåkingsprogrammene har de siste par årene vist bedret vannkvalitet og dermed bedre livsforhold for fisk- og bunndyr. Vi ser i 1995 for første gang mindre forsuring av jord.

Dette reflekterer de reduksjoner som er gjennomført til nå og vi forventer ytterligere forbedringer som følge av den nye protokollen. Men vi er ennå ikke i mål. Selv med de betydelige reduksjonene som er avtalt for svovel vil ikke bringe forurensningsbelastningen ned til naturens tålegrense i Norge og andre følsomme områder i Europa. Når vi nå går inn i forhandlinger om en ny NOx-protokoll, er det for å komme enda et skritt i å stanse forsuringen, men også for å møte andre NOx-tilknyttede problemer, som dannelse av bakkenært ozon som er et problem som får stadig større oppmerksomhet på europeisk basis.

Opprydding i eksisterende helseskadelig luftforurensning

Utkast til forskrift til forurensningsloven med bindende grenseverdier for lokal luftforurensning og støy har nå vært ute på høring. Høringsfristensfristen var 14. desember i fjor og vi har mottatt mange fyldige høringsuttalelser, bl.a. fra Natur og Ungdom. Forskriften vil være et tiltak for å rydde opp i eksisterende miljøproblemer, særlig i de største byene. Med denne forskriften vil forurensningsloven bli gjort gjeldende også for transportforurensning. I tillegg omfattes større fyringsanlegg og industri. Forskriften vil også innebære en oppfølging av EØS-avtalen; EU's direktiver om luftkvalitet vil med dette bli innarbeidet i norsk rett. De grenseverdier som ble foreslått i høringsrunden er noe strengere enn EU's minimumsverdier, men mindre strenge enn EU's anbefalte verdier.

Når det gjelder støy har EU pr. i dag ikke tilsvarende regler. I forskriften er forurenser definert som eier av det anlegg som gir opphav til forurensningene. I utgangspunktet vil det være opp til forurenserne selv å finne de tiltakene som gir best resultater og er minst kostnadskrevende. Fylkesmannen ved miljøvernavdelingen vil få en viktig rolle som koordinator, rådgiver og kontrollør, og vil også kunne gi pålegg om gjennomføring av tiltak og kartlegging.

Som Natur og Ungdom er vel kjent med er det en omfattende og langvarig tverrdepartemental prosess som ligger til grunn for det forskriftsutkastet som har vært ute på høring. Regjeringens beslutning vedrørende valg av grenseverdier til høringsutkastet ble foretatt utfra en totalvurdering der mange forhold, også de økonomiske konsekvensene ved valg av grenseverdier på ulikt ambisjonsnivå, ble tillagt vekt.

Med de grenseverdiene høringsutkastet inneholder vil den direkte nytte-effekten isolert sett være begrenset. Det er imidlertid viktig å ikke se seg blind på bare dette. Det er mange nyskapende og dynamiske elementer som bør trekkes fram i tilknytning til forskriften. Forskriften representerer et helt nytt virkemiddel overfor transport-sektoren; det er første gang forurensningsloven gjøres gjeldende på dette feltet. Forskriften vil også være det første eksemplet i norsk miljøpolitikk på et regelverk som setter bindende normer for miljø-kvalitet, dvs. for totalbelastningen av visse former for forurensning i miljøet. Forskriften har også egne støygrenser, noe EU pr. i dag ikke opererer med.

Jeg tør å påstå at forskriften er et viktig første skritt i riktig retning, slik at vi kan begynne på den store oppgaven det blir å rydde opp i de betydelige miljøproblemene vi har i samfunnet og som særlig er forårsaket av vegtrafikken. Både forskriften og grenseverdiene vil bli videreutviklet i tida framover, både ut fra praktiske erfaringer med bruken av forskriften og utfra utviklingen innen EU, som er igang med en omfattende revisjon av sine luftkvalitetsdirektiver.

Dere har rett når dere påpeker i høringsuttalelsen deres at strengere grenseverdier ville være mer samfunnsøkonomisk lønnsomme enn det forskriftsutkastet inneholder pr. i dag, men politikernes dilemma er å skaffe økonomisk dekning for mange dagsaktuelle behov samtidig. I en slik situasjon hvor øyeblikkets tyrrani rår grunnen, er det ikke alltid de mest ideelle løsninger som i første omgang vinner fram.

Vi er nå i full gang med å bearbeide høringsuttalelsene. Det tas sikte på en ny regjeringsbehandling slik at forskriften kan tre i kraft i løpet av våren.

Klimapolitikken

FNs Klimapanel la i slutten av desember i fjor fram sin andre hovedrapport om klimaproblemet. Tilsammen 2000 eksperter fra 130 land har deltatt i arbeidet med rapporten som har pågått i to og et halvt år.

Konklusjonene går vesentlig lengre enn i den første hovedrapporten fra 1990. Rapporten bekrefter at det globale klimaet har forandret seg over det siste århundret, og at de senere årene har vært blant de varmeste siden 1860, da temperaturmålingene startet. Rapporten konkluderer videre med at menneskeskapte utslipp av klimagasser med høy grad av sannsynlighet er en medvirkende årsak til den klimaendringen som er observert til nå.

Siden 1990 er det gjort vesentlige framskritt innen klimaforskningen, og dette er grunnlaget for at panelet nå trekker en klarere konklusjon mht. den menneskeskapte innvirkningen på klimaendringene. Modellapparatet for å analysere klimaendringene har blitt vesentlig forbedret, bl.a. mht. havets rolle og samspillet med atmosfæren. Forskerne har også bedre kunnskaper om hvilken innvirkning utslipp av svovel har på klimaendringene. I og med at svovelpartikler, bl.a. fra kull- og oljefyring og vulkanutbrudd, bidrar til at oppvarmingen i første omgang dempes lokalt, peker panelet på at klimaendringen forårsaket av drivhuseffekten isolert sett kan være større enn det som er målt til nå.

Rapporten er et alvorlig varsko til verdenssamfunnet, og understreker hvor viktig det er å føre den pågående internasjonale forhandlingsprosessen under Klimakonvensjonen videre, slik at vi når fram til klare, tidsbestemte og kvantifiserbare utslippsforpliktelser og en offensiv virkemiddelbruk.

Hele verden, og i første rekke industrilandene, må være villig til å ta en rimelig andel av de internasjonale forpliktelsene som er nødvendige. Klimaproblemet er i sin natur et globalt problem. En slik snuoperasjon vil derfor kreve global deltakelse. En rekke tiltak og virkemidler i Klimameldingen som nå ligger til behandling i Stortinget, bl.a. CO2-avgiften, energiøkonomisering, avtaler med industrien og felles gjennomføring av klimatiltak med andre land. peker i riktig retning. De nye forskningsresultatene og fremtidige sterkere forpliktelser under Klimakonvensjonen kan føre til at vi må vurdere sterkere virkemidler i Norge enn det som er foreslått i denne meldingen.

Den viktigste årsaken til de økte utslippene av CO2, som er den viktigste klimagassen, er den høye veksttakten i verdens bruk av fossile energikilder som kull, olje og naturgass. Problemets kjerne er at de industrialiserte landenes produksjons- og forbruksmønstre innebærer at energibruken stadig øker, samtidig som vi også står overfor en raskt økende energibruk i flere utviklingsland, en energibruk som i stor grad vil være kullbasert. Som følge av befolkningsvekst, økonomisk vekst og økt energibruk anslår det internasjonale energibyrået (IEA,1994) at verdens CO2 -utslipp vil øke med 50 prosent i perioden 1990-2010.

For å kunne hindre lansiktige globale klimaendringer kreves det store endringer i verdens produksjons- og forbruksmønstre. Et første skritt i denne sammenhengen vil være å fremme energieffektivisering og overgang fra de mest forurensende energikildene til renere energikilder. Det endelige målet må imidlertid være å utvikle et samfunn som i langt mindre grad er basert på fossile brensler. Klimapanelet peker på at det er et betydelig potensiale for å redusere de globale utslippene av klimagasser. Bl.a. er det mulig å redusere energiforbruket pr. produsert enhet med mellom 10 og 30 prosent uten økte kostnader i løpet av de neste 20 til 30 årene. Rapporten peker imidlertid på at det er nødvendig å ta i bruk langt sterkere virkemidler for å få til den nødvendige reduksjonen i klimagassutslippene.

Et annet viktig aspekt knyttet til utslippene fra petroleumsvirksomheten er at vi selvfølgelig må søke å begrense utslippene pr. produsert enhet mest mulig. Jeg vet at miljøvernorganisasjonene også er svært opptatt av dette spørsmålet, både Bellona og Natur og Ungdom har i senere tid kommet med en del konkrete forslag for å få ned CO2 -utslippene knyttet til petroleumsvirksomheten på sokkelen uten at selve produksjonen reduseres. La meg først si, som en kommentar til de utspillene som har vært, at vi trenger entusiasme og visjoner i forhold til disse spørsmålene. Jeg vil imidlertid også understreke at de teknologiske løsningene som har blitt trukket fram i stor grad ble vurdert i arbeidet med klima-og NOx-meldingen. I tillegg til de miljømessig effektene av slike løsninger må vi imidlertid også vurdere de kostnadsmessige sidene ved tiltakene. En viktig forutsetning for at det etter hvert utvikles nye, mer miljøvennlige og økonomisk interessante produksjons-og transportmetoder er imidlertid at vi oppretholder visjonene. Vi er i denne forbindelsen glad for at vi har miljøvernorganisasjonene og andre entusiaster.

Målsettingen om å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå vil fortsatt ligge til grunn for Regjeringens politikk på klimaområdet. Det er imidlertid grunn til å peke på at den ble fastsatt på et tidspunkt da det samlede politiske miljøet hadde høyere forventninger til hvor langt det bruk avgifter på utslipp.

Selv med dagens CO2 -avgift er det beregnet at CO2 -utslippene vil øke med omlag 16 prosent fra 1989 til år 2000. Det er anslått at omlag halvparten av den forventede økningen i utslippene i CO2 fra 1989 til 2000 skyldes produksjon og transport av norsk gass. Regjeringen har derfor erkjent at det ikke nå synes mulig å legge opp til en ensidig nasjonal politikk som vil sikre en stabilisering innenfor den tidsrammen som målsettingen setter.

Norge har også en lang tradisjon med å være pådriver i internasjonale forhandlinger på klimaområdet, en rolle som vi ønsker å videreføre. For å styrke vår mulighet til å bli hørt er det viktig at vi fortsetter å gjøre vårt beste nasjonalt. Vi kan heller ikke utelukke at vi kommer nærmere en realisering av den nasjonal målsettingen enn det vi antar i dag. For det første er det knyttet stor usikkerhet til både utslippsutvikling og effekten av avgiften. Et annet viktig poeng er at mulige endringer i internasjonale rammebetingelser, f.eks. ved at de industrialiserte landene i økende grad tar i bruk ulike former for "grønne" avgifter, kan gjøre det mulig for Norge å gå lenger i sin nasjonale politikk.

Natur og Ungdom satte opp endel utfordringer for Regjeringen for Naturvernåret 1995, og har bedt om å få svar på disse spørsmålene på dette landsmøtet.

Første utfordring på NUs liste var Lundevågen på Lista. I november i fjor stadfestet Miljøverndepartementet deler av den reguleringsplan for Lundevågen syd som Farsund kommunestyre vedtok to år tidligere. Vanndelen av fuglefredningsområdet ble unntatt stadfesting, men et mindre landareal (ca 0.5 da) innenfor fuglefredningsområdet ble stadfestet som del av reguleringsplanen. Dette arealet var allerede i betydelig grad utnyttet til andre formål, slik at en opphevelse av vernet ikke antas å ha betydning for interessene knyttet til fuglefredningsområdet.

I departementets stadfestingsbrev ble det satt krav til kommunen om at vannkvaliteten i indre del av Lundevågen skal sikres gjennom reguleringsarbeidet med vegforbindelsen. Farsund kommune er bedt om å følge dette opp også ved gjennomføring av den stadfestede del av reguleringsplanen. Som grunnlag for en vurdering av om tiltaket krever konsesjon etter F-loven skal NIVA gjennomføre et undersøkelsesprogram på miljøgifter. Kommunen vet at det ikke kan foretas utfyllinger før resultatet av det påvist høyt miljøgiftinnhold i sedimentene kan det føre til betydelige tiltak.

Denne saken har ikke vært lett. På den ene side foreligger et kommunalt ønske om å skape næringsmessig utvikling i området for å ta vare på eller sikre nye, tiltrengte arbeidsplasser i kommunen, og på den annen side sedimentundersøkelser foreligger og konsesjonsbehandling er avsluttet. Blir behovet for å sikre et svært viktig leve- og rasteområde for fugl. Vår oppfatning er at vi i rimelig utstrekning har klart å ivareta begge hensyn.

Jeg har fortsatt tiltro til at Farsund kommune vil gjøre sitt ytterste for å finne gode, miljømessige løsninger innenfor de rammer som stadfestingen forutsetter. Samtidig vil jeg presisere at departementet ikke er innstilt på å vise ytterligere imøtekommenhet overfor kommunen om eventuelle tiltak som kan virke forstyrrende på fuglelivet i Lundevågen.

Når det gjelder trase for ny E6 forbi Melhus gjorde Miljøverndepartementet vedtak i saken allerede i mai 1994 etter at alle aktuelle alternative traseer var vurdert. Fylkesmannens innsigelse til kommunedelplanen for E6 gjennom Melhus ble ikke tatt til følge. Departementet mente at kostnadene ved de to alternativene lengst øst (dvs lengst vekk fra elva) "ikke kan forsvare de fordelene disse alternativene har i forhold til det vernete vassdraget". Et mindre kostbart mellomalternativ ble også avvist da det hadde "en del tunge ulemper, som etter departementets syn ikke kan oppveie fordelene ved kortere strekning med nærføring til Gaula". Nærings- og energi departementet gjorde vedtak etter vassdragsloven omtrent samtidig. Fra Miljøverndepartementets side er det seinere ikke gjort noe mer med saken.

Bygging av ny kyststamveg fører til konflikter ved Ulvenvannet og Osvassdraget. Vegprosjektet, som ligger inne på Norsk- veg- og vegtrafikkplan 1994-97, er delt opp i flere parseller. Når det gjelder parsellen Moberg - Svegatjern som berører Ulvenvannet, foreligger det godkjent reguleringsplan som bygger på en hovedplan stadfestet av SD den 30.9.91. Planprosessen har foregått i samsvar med reglene i plan- og bygningsloven, og reguleringsplanen ble egengodkjent av Os kommunestyre 28.mars 1995. Planen innebærer en løsning som krysser Ulvenvannet med bru, og det er i prosessen foretatt en justering av traseen for å gjøre de negative konsekvensene av inngrepet minst mulig.

Etter henvendelse fra Direktoratet for naturforvaltning har MD vurdert mulighetene for alternative løsninger som ikke kommer i konflikt med Ulvenvannet. Konflikt med Forsvaret sine interesser setter grenser for hvilke alternativ som er realistiske, og MD ser ikke mulighet for realistiske og gode løsninger på vestsiden av Ulvenvannet. Alternativer enda lengre vest ligger ikke inne i det planarbeidet for RV 1 videre nordover som nå pågår. Vegmyndighetene peker på at tilknytningen til Osøyro blir dårligere ved andre alternativer enn det vedtatte, slik at nytten av vegen og avlastningen av eksisterende veg til Bergen blir mindre og det totale transportbildet blir større. MD er enig med direktoratet i at naturverninteressene som blir berørt er betydelige, men fant etter en samlet vurdering av de ulike momenter i saken, å ikke ville kalle inn saken for sentral behandling etter § 27 - 2 i plan- og bygningsloven.

For ny RV 1 på strekningen nordover fra Svegatjern til Rådal, er det utarbeidet melding etter plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger som har vært til høring. I meldingen fremlegges alternative trasevalg som innebærer ulike grader av virkning for det vernede Os-vassdraget. MD vil delta i behandlingen av saken i tråd med bestemmelsene om konsekvensutredninger.

Når det gjelder utbygging av Lingvang- og Tengesdalselva, er det følgende å si: Miljøverndepartementet plasserte denne overføringen og resten av Sauda-prosjektet i kategori I i Samlet Plan. Stortinget sluttet seg til dette 1.4.93. (SV, Krf og Sp foreslo Lingvangelva og Tengesdalselva vernet i Verneplan IV. Dette forslaget falt med henholdsvis 103 mot 45 og 106 mot 42 stemmer.)

Konsesjonssøknad er under utarbeidelse for Sauda-prosjektet, men søknad har ennå ikke kommet til NVE. Når søknad kommer til NVE, vil den bli sendt på høring før NVE foretar sin innstilling. Miljøverndepartementet vil ta stilling til søknaden først når NVEs innstilling foreligger.

Det er en mangeårig konflikt mellom Forsvarets behov for skytefelt og vern av sårbar høgfjellsnatur som blusser opp igjen når Forsvarets bygningstjeneste har utarbeidet melding etter plan- og bygningslovens § 33-3 om langdistanseskyting på Hjerkinn. Meldingen har vært på høring. Forsvarsdepartementet skal sluttbehandle meldingen og i samråd med Miljøverndepartementet avgjøre om meldingsplikten er oppfylt. I denne forbindelse vil det bli tatt stilling til om det eventuelt skal utarbeides konsekvensutredning.

Meldingen redegjør for planer om langdistansskyting fra altenative standplasser utenfor skytefeltet med skyting inn i feltet. Forsvaret legger til grunn at behovet for langdistanseskyting vil kunne bortfalle i fremtiden dersom det etableres et regionfelt på Østlandet der denne skytingen kan innpasses.

Parallelt med dette arbeides det med en samlet verneplan for Dovre/Rondane hvor store områder skal sikres gjennom naturvernloven (nasjonalpark/landskapsvernområder) og plan og bygningsloven (felles fylkesdelplan for randområdene). Disse to planleggingsprosessene er samordnet og endelig vedtak vil bli fattet av Regjeringen i 1997/98. Spørsmålet om forsvarets interesser i området vil bli gjenstand for vurdering i fylkesdelplanen.

Lofotens fastlandsforbindelse (Lofast)

Lofast er et prosjekt som pga. sin størrelse behandles etter plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Statens Vegvesen Nordland har utarbeidet en konsekvensutredning for østre del av Lofotens fastlandsforbindelse, dvs. fra Raftsundet øst - fram til tilknytning med eksisterende E-10. Konsekvensutredningen skal bl. a. klargjøre særlige verdifulle naturområder og alternative korridorers konsekvenser på naturmiljøet i området Indrefjord/Øksfjord.

Samferdselsdepartementet har lagt fram en proposisjon om saken som ble behandlet i Stortinget 15.juni 1995. Stortinget vedtok at det skal foretas en konsekvensutredning av tunnel under Hadselfjorden. Det forutsettes at utredning av tunnel under Hadselfjorden ikke skal forsinke fullføringen av Lofotens fastlandsforbindelse. Dette alternativ skal nå konsekvensutredes på linje med de andre alternativene.

Samferdseldepartementet/ Vegdirektoratet vil etter at saken er forelagt Miljøverndepartementet, avgjøre om utredningplikten er oppfylt. Godkjent konsekvensutredning legges til grunn for vedtak om hvilken korridor det eventuelt vil være ønskelig å planlegge nærmere og premissene for det videre arbeidet. Det er lagt opp til at disse vedtakene gjøres gjennom fylkesdelplan.

Behandlingen av et forslag om vern av Indrefjord/Øksfjord skal starte opp i 1996 i regi av Fylkesmannen. Denne behandlingen vil omfatte en meldingsfase og en høringsfase hvor berørte parter lokalt og regionalt skal ha anledning til å uttalelse seg. Saken skal deretter forelegges Direktoratet for naturforvaltning for sentral behandling for deretter å bli sluttbehandlet av Regjeringen, som fatter vedtak om vern etter naturvernlovens bestemmelser. Fra Miljøverndepartementets ståsted vil vegprosjektets forhold til og innvirkning på de verneverdier som ligger til grunn for nasjonalparkforslaget være et sentralt vurderingstema når de endelige beslutninger skal tas.

Forsvarets planer for skytefelt mellom Østerdalen og Trysilelvdalen (Regionfelt Østlandet), er tatt opp i listen over NUs utfordringer.

Arbeidet med konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven for Forsvarets planer om etablering av et nytt regionfelt for Østlandet er i gang. Det er pr i dag fire aktuelle alternativer som utredes. Det er klart at virkningene særlig for gaupe og bjørn av militær øvelsesbruk av områdene er et viktig utredningstema i konsekvensutredningen. Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser de ulike alternativene vil ha for rovviltet.

Natur og Ungdom er bekymret for konsekvensene av industrielt skogbruk i Holtefjell i Buskerud. Det 23 690 daa store området ble i forbindelse med arbeidet med barskogplanen vurdert som nasjonalt verneverdig av Norsk institutt for naturforskning.

Forslag til vern av området ble sendt på lokal høring i forbindelse med arbeidet med delplanen for barskogvern for Øst-Norge. Holtefjell ble senere tatt ut av planen, fordi området ikke kunne prioriteres innenfor den fastsatte arealrammen på 250 km2. I stortingsmeldingen om opptrapping av barskogvernet foreslår regjeringen en utvidelse av arealrammen på omlag 120 km2.

Holtefjell vil igjen bli vurdert vernet i forbindelse med en eventuell opptrapping av barskogvernet. Direktoratet for naturforvaltning vedtok midlertidig vern av Holtefjell 12.07.95. Begrunnelsen for vedtaket var områdets nasjonale verneverdi og direktoratets vurdering av at det var reell fare for inngrep som kunne redusere verneverdiene.

Svalbard - villmark eller anleggsområde?

Ny veg og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea.

Store Norske Spitsbergen kulkompani la for noen år siden fram planer om åpning av det såkalte Sentralfeltet. I selskapets planer inngikk også bygging av vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea. Selskapet har lagt fram en miljøkonsekvensutredning som er gjennomgått av Norsk Polarinstitutt og våre andre ytre etater. De faglige vurderingene viser at de negative konsekvensene av å bygge vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og Svea må regnes som betydelige, spesielt når det gjelder de berørte områdenes verdi som sammenhengende villmark. Jeg er derfor enig med flertallet i Stortingets energi- og miljøkomite som mener at prosjektet klart vil være i strid med målsetningen om å bevare villmarksnaturen på Svalbard.