Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Miljø og livskvalitet

Rotary, Haugesund 6. februar og
Oslo 7. februar 1996

De første 25 årene etter at miljøvernpolitikken for alvor kom på dagsorden - det skjedde på en FN-konferanse i Stockholm i 1972 - har vi rettet innsatsen vår inn på å rydde, reparere og verne om miljøet vårt. Nå står vi på mange måter foran et tids- og taktskifte.

Noen av de viktigste tendensene jeg ser for øyeblikket er: I etterkrigsåra har den materielle levestandarden i vår del av verden økt betydelig, mens vi nå vil fokusere mer på immaterielle verdier og livskvalitet. Vi er inne i en fase der vi beveger oss fra bruk av renseteknoloigi mot bruk av ren teknologi. I tillegg beveger vi oss fra en reparasjonsfase mot en forebyggende fase.

Mens de nasjonale og regionale miljøproblemene lenge har stått i fokus, går vi nå inn i en periode der miljøvernpolitikken blir stadig mer globalisert og der målet må være at vi vil gå skrittvis mot en bærekraftig utvikling. Spørsmål omkring løsninger av fattigdomsproblemet og global fordeling vil forhåpentligvis komme høyt opp på den internasjonale dagsorden. Debatten omkring disse spørsmålene tror jeg vil skyte fart fram mot århundreskiftet. Et århundreskifte - for ikke å snakke om et årtusenskifte - har en stor symbolverdi, og vi vil gjerne ha ryddet opp i det boet vi skal overlate til de neste generasjoner før vi når den terskelen.

Det 21. århundres utfordringer er på mange måter annerledes og mer dramatiske enn dem vi har vært igjennom i det århundret vi legger bak oss. Tre grunnleggende utfordringer peker seg ut som helt sentrale i en strategi for bærekraftig utvikling:

• Vi må klare å endre et produksjons- og forbruksmønster i de rike industrilandene som blant annet har ført til større sosiale skiller, store forurensende utslipp til luft, vann og jordsmonn, påvirket klimaet, tæret på naturressursene og som har etterlatt seg enorme mengder avfall.
• Vi må redusere fattigdommen og befolkningsøkingen som fører til sterkt press på naturressursene, og som kan utløse kriger, konflikter og flyktningestrømmer som vi hittil ikke har sett maken til.
• Vi må tette igjen en umoralsk og alvorlig skjevfordeling mellom rike og fattige.

Jeg har særlig tatt opp vårt produksjons- og forbruksmønster ut fra den erkjennelse at skulle 7 milliarder mennesker - det forventede antall om få år - forbruke så mye energi og ressurser som vi gjør i Vesten i dag, ville vi trenge 10 jordkloder, ikke bare en, for å tilfredsstille våre behov. Det betyr i klartekst at våre produksjons- og forbruksmønstre ikke er bærekraftige - det er ikke økologisk rom for en videre utvikling etter tradisjonelle linjer. Vi kan ikke lenger drive "business as usual".

Jeg har også tatt opp disse spørsmålene i erkjennelsen av at det neppe er økt materielt forbruk alene som vil skape økt livskvalitet i åra framover i vår del av verden. Økt livskvalitet handler selvsagt om noe mer enn å kunne skifte fra kjøttkaker og saft til laks og champagne.

Filosofen Schopenhauer karakteriserte vår jakt etter stadig flere ting slik: "Rikdom er som sjøvann, dess mer man drikker, dess tørstere blir man". Utviklingen fra fattig-Norge fram mot dagens velferdssamfunn har ikke vært uten slike tendenser. Woldwatch-forskeren Alan During hevder i en bok, at målt i fast dollarverdi, har verdens folk forbrukt like mange varer og tjenester siden 1950 som alle tidligere generasjoner tilsammen. Det ble faktisk produsert like mye på to og en halv måned i 1990 som i hele 1950. Gjennom de siste førti åra har for eksempel det norske nasjonalproduktet blitt firedoblet.

Vi er midt oppe i en teknologisk hurtigtog-utvikling, og har opplevd en produksjons- og forbruksvekst i industrilandene som får en science-fiction bok fra førti år tilbake til å gammelmodig. Det materielle velferdsnivået for folk flest her i landet overgår langt våre besteforeldres mest dristige drømmer.

Men - det er alltid et men. Jeg kom over et tankevekkende uttrykk: "Fra strev og slit til stress og mas". Det får meg til å stille spørsmålstegn ved om det er en ytterligere øking av tempoet og det materielle forbruket i de rike industrilandene som skal sikre vår livskvalitet og lykke inn i et nytt århundre, eller vi heller må prioritere et rent miljø, mer tid, mindre stress, mer kultur og større muligheter til å realisere flere sider av oss selv. Veksten må komme på andre områder enn de tradisjonelle, og fordelingspolitikken må få en mer markant global profil.

Vi tilhører kanskje den første generasjonen foreldre i vårt samfunn som ikke ser det som noe mål at barna våre skal få høyere materiell levestandard enn det vi selv har oppnådd. Det er neppe først og fremst enda flere kvadratmeter boligflate, enda flere biler i hver familie, enda flere elektroniske "dingser" eller enda flere "bruk-og-kast" ting som er den framtidsvisjonen vi bør trekke opp for de fleste i vårt samfunn. Mens den materielle levestandarden har gått opp for de aller fleste, har volden og rusmiddelmisbruket økt, det er et utrovekkende høyt antall selvmord blant ungdom, mange føler seg presset av et alt for høyt forventningspress og hverdagsstress. Vil vi ha enda mer av dette?

"Det er ikke mulig at vi kan fortsette å få mer av alt: Mer penger i lommeboka, flere ting, mer og bedre velferd. Men fortsatt opprettholder nesten alle politiske partier illusjonen om den ubegrensede vekstens muligheter: Mer av alt!" skrev Axel Gisslén. La meg tilføye: Mer av alt kan ende opp i nesten ingenting for alle.

Det interessante er etter min mening ikke å reise nok en debatt om null-vekst eller vekst, som om dette skulle være de to alternativene. Skal vi makte å gjøre noe med de store utfordringene som ligger foran oss, må det nødvendigvis skapes vekst. Poenget er hva som skal skape denne veksten, og hvordan den skal brukes, styres og fordeles.

Det har skjedd mye positivt de siste tiårene, blant annet på vår nasjonale arena. I våre hjemlige industrisamfunn behøver vi ikke lenger ta inn vasken fordi den blir farget av forurensinger i lufta. Kroppen til ungene som lever i sentrumsområder blir ikke lenger påvirket av bly. Stadig flere områder blir vernet for ettertida, og utslippene av miljøgifter til luft og vann er gått kraftig ned. Mer og mer søppel blir resirkulert. Papirinnsamlingene var en saga blott i mange år, nå er de kommet tilbake. Vi har "grønne borettslag", "grønt arbeid", grønne innkjøp", "grønt kontor", og en "grønn skattekommisjon" er i arbeid.

Jeg nevnte at vi beveger oss fra det å rense til noe renere, og fra reparasjon til forebygging. Det utvikles styringsinstrumenter som miljørevisjon, miljøindikatorer samt diverse kontroll- og overvåkingssystemer. Interessen for og viljen til å verne om natur- og kulturarven er økende. Det internasjonale samarbeidet om de store utfordringene blir stadig tettere.

Det er viktig å ta med seg disse perspektivene, for i mange debatter skapes det lett det inntrykk at alt går den veien høna sparker.

Likevel: Vi har opplevd mange dramatiske "naturfenomener" de siste åra - som orkaner, flom, snøskred, jordskjelv og tørke -, og de synes å opptre hyppigere enn tidligere. Eksperter knyttet til FNs klimapanel mener nå å kunne konstatere at drivshuseffekten er på gang, og at det er vi mennesker som har påskyndet denne effekten gjennom våre utslipp av drivhusgasser fra for eksempel biler, fly og næringsvirksomhet. Det er med andre ord ikke naturen selv som bestemmer rytmen.

I tillegg taper jorda millioner av tonn med matjord hvert år på grunn av erosjon, knappheten på ferskvann er høyst urovekkende, utryddelsen av biologiske arter kommer opp mot hundre hver eneste dag, skogen dør eller forsvinner og miljøgifter truer vann og jordsmonn. Antallet mennesker som lever i absolutt fattigdom øker.

Vi har bare en jord. Den kan verken krympes eller utvides. Vi blir stadig flere som skal livberge oss av denne ene jorda. Fordelingen er som et piskeslag mot solidaritetstanken: Landene i nord har om lag en femtedel av verdens befolkning og fire femtedel av inntektene. Vi står bak 70 prosent av verdens energiforbruk, 75 prosent av metallforbruket og 85 prosent av treforbruket. I tillegg sliter vi tungt med å bli kvitt våre kjøtt- og smørberg, og de store vinsjøene. Dette er ikke bærekraftig utvikling.

Forfatteren Paul Kennedy peker i sin bok "Foran det 21. århundre" på følgende: "I følge en beregning står en gjennomsnitts amerikansk baby for dobbelt så mye miljøskade som en svensk, tre ganger så mye som en italiensk, 13 ganger så mye som en brasiliansk, 35 ganger så mye som en indisk og 280 ganger så mye som en baby i Chad eller Haiti står for. Grunnen er at forbruksnivået gjennom hele livet vil være så mye større. Det er ingen hyggelig statistikk for folk med samvittighet".

De aller fleste i vårt land er sikret sosial trygghet og velferd, og det er ryddet opp i flere av de gamle miljøsyndene. Vi går inn i en fase der forebyggende tiltak vil spille en stadig større rolle. Det er ikke lett. En politikk for en langsktig utvikling møter stadig veggen i form av mer kortsiktige og påtrengende problemer i dagens virkelighet - som for eksempel helt rimelig krav om arbeid og sikring av velferden, flere sykehjemsplasser og tiltak for barn - og kanskje økt kjøpekraft og styrking av konkurranseevnen. Miljøpolitikken må knekke en ekstra pedagogisk nøtt, fordi poenget med mange tiltak er at noe ikke skal skje. Det er greit å kunne vise til snorrette nye veier, eller klippe snora ved åpningen ev et nytt sykehus. Sånt synes i terrenget. På den andre siden sitter vi som skal forvalte uerstattelige verdier som natur- og kulturminnearven. Vår oppgave er å sikre menneskene i dette landet en bedre livskvalitet ved å hindre at en vei skal pløye seg gjennom jomfrulig terreng, eller at bygninger og miljøer knyttet til vår historie skal vike for kjempedigre nybygg, eller å utvikle et utslippsfritt og rent næringsliv.

Jeg ser for meg at vi passerer år 2030 uten at det har skjedd dramatiske endringer i klimaet. Da vil vel noen si: All den hylingen ved århundreskiftet var bare tull. Det har ikke skjedd noe spesielt annet enn at millioner av kroner er kastet ut av vinduet til ingen nytte. Da overser de selve poenget: Vi må sette i verk forebyggende - eller føre-var - tiltak nå, nettopp for å hindre at noe dramatisk som vil ramme millioner av mennesker skal skje om noen tiår.

Hva må vi så ta fatt i ?

Allerede i 1946 pekte Erik Brofoss på at penger ikke har noen verdi i seg selv. Under gjenoppbyggingsperioden etter krigen var det sement, murstein og arbeidskraft som betydde noe. Hva er det som betyr noe i dag - større materielt forbruk eller bedre livskvalitet?

I debatten om vekst må vi se både på vekstmønstret og vekstvolumet. Spørsmålet blir: Hva skal innholdet i veksten være i framtida, og hvordan skal vi fordele den? På hvilke områder må vi ta en tenkepause?

Veksten i åra framover må for eksempel ikke tas ut ved et overforbruk av knappe naturressurser. Det betyr at forvaltningen av ressursene må skje innenfor naturens tålegrense. Samtidig må vi dreie mer av forbruket over fra ikke-fornybare ressurser til fornybare ressurser. Samferdsels- og energisektoren kan ikke unngå å komme i fokus - utviklingen der vil spille en nøkkelrolle.

Mye av det vi før kastet fra oss må vi ta vare på og bruke som den ressursen det egentlig er. Vi må utvikle stadig renere teknologi, vi må ta vare på natur- og kulturarven for kommende generasjoner. Men dette betyr ikke full stopp. Det finnes flere områder der vi fortsatt kan skape og bruke vekst - ikke minst ved å ta i bruk det store vekstpotensialet som ligger i menneskenes kreativitet og fantasi. Gevinsten? Livskvalitet!

Jeg tror at miljøkrav kan bli et vinnerlodd, ikke minst i bestrebelsene på å møte et annet krav som stadig flere travle mennesker stiller: Mindre stress og livsstilsykdommer - bedre livskvalitet.

Full sysselsetting er fortsatt jobb nummer en, og nettopp det å være i arbeid er sentralt for livskvaliteten til oss mennesker. Samtidig er miljøkrav til produkter og tjenester i ferd med å bli et konkurransefortrinn på det internasjonale markedet. Det er gjort mange regnestykker på sysselsettingsgevinster av miljøkrav, og de ender på pluss-siden. Det er den delen av næringslivet som klarer å tilpasse seg dette, som vil tilhøre førstedivisjonen om få år.

Resirkulering og gjenvinning er også en ressurs som kan gi gevinst. Det samme gjør oppsyn og turisme i vernede områder. Vedlikehold, rehabilitering og bruk av kulturminner gir flere jobber og knoppskyting innenfor håndverksbedrifter. Butikker og verksteder i nærmiljøet som også kan tilby reparasjoner gir flere jobber en supermarkeder.

Også forsikringsselskapene har oppdaget at de må ta med miljø-risiko i sine regnskaper. Naturkatatrofer har ført til kjempeutbetalinger, og det vil lønne seg for både kundene og selskapene å være miljøbevisst.

Velferdspolitikken er fortsatt viktig. Jeg mener at retten til rent vann, ren luft, til kulturopplevelser og uberørt natur hører hjemme i et "utvidet velferdsbegrep". Dette har selvsagt også med livskvalitet å gjøre.

Kultur er et annen opplagt område for miljøvennlig vekst. En bevisst og sterk satsing på dette området er også helt nødvendig dersom vi skal klare å utløse den kreativiteten vi trenger for å finne løsningene på morgendagens utfordringer. Det å lese bøker, gå på kino og teater, oppsøke gallerier, museer og konserter er en form for forbruk vi bare kan øse av. Og vi kan delta; gjennom dramagrupper, utøvende musikk, lesesirkler, studieringer og alle tenkelige amatørvirksomheter.

Utviklingen av kunnskap og kompetanse er også et viktig vekstområde. Vi må alle regne med å gå inn i en livslang læring og stadig omstille oss. Dette er mer en utfordring enn et problem. Det kan gjøre livet rikere.

Jeg vil gjerne ta opp nok et perspektiv på livskvalitet: For meg har vi ikke nådd fram før retten til et anstendig liv omfatter alle. Kampen mot fattigdommen står helt sentralt i dette perspektivet. Det er umoralsk og uakseptabelt at over en milliard mennesker lever i absolutt fattigdom, og at svært mange av de rundt 90 millioner menneskene som verdens befolkning øker med hvert år skal havne i samme kategori.

Vi har ikke fått til en bærekraftig utvikling før vi også har klart å snu denne trenden. En kommisjon - ledet av Ingvar Carlsson og Shridath Pamphal - har lagt fram rapporten "Det globale nabolag". Og det er nettopp dette det handler om: Vi kan ikke stille oss likegyldige til det som skjer andre steder i verden og være oss selv nok. Alle deler et skjebnefellesskap, det har ikke minst globale miljøutfordringer som klimaspørsmålet og uttynningen av ozonlaget lært oss. Begrepet "en global landsby" er dukket opp i debatten.

Diskusjonen om kommisjonens rapport er så vidt kommet igang, men den lanserer en rekke interessante forslag for å styrke FN-systemet og gjøre det mer operativt.

Kommisjonen har også tatt opp globale finansieringsmekanismer til diskusjon. De lanserer ideer som en skatt på bruk av globale ressurser som flykorridorer, havveier og havfiskeriområder, samt oppkreving av globale skatter etter en global overenskomst og på grunnlag av en traktat. De mener at en internasjonal skatt på utenlandske valutatransaksjoner bør vurderes, og det samme gjelder en etablering av en internasjonal selskapsbeskatning på multinasjonale selskaper. Det er ikke tatt noen stilling til slike forslag enda - og veien fram er sikkert lang - men likevel er det et konstruktivt bidrag for å få debatten videre.

Først når alle kan legge seg mette, folk har et meningsfylt arbeid, analfabetismen er utryddet, barn ikke dør av bagatellmessige sykdommer fordi helsetjenesten ikke kan hjelpe - først når en rekke slike mål er oppnådd kan vi virkelig snakke om livskvalitet - for alle.