Miljøvern - felles utfordring, felles ansvar

Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Miljøvern - felles utfordring, felles ansvar

Forsvarets høgskole 27.8.96

Aldri før i menneskehetens historie har det vært så vanskelig å forutsi utviklingen som i dag. Vi opplever store endringer, og endringstakten bare øker. Dette stiller store krav om evne til tilpassing og videreutvikling, og til viljen til å gjøre de riktige veivalgene - i miljøvernpolitikken som på andre områder. Vi er på mange måter inne i en turbulens som gjerne oppstår på et tidspunkt av historien da fundamentale ideologiske, politiske, økonomiske, strukturelle og sosiale tradisjoner endres - samtidig.

Både nasjonalt og internasjonalt er det et hovedmål for Regjeringen å fremme en bærekraftig utvikling. Vi må vokte oss for at dette begrepet ikke blir nedgradert til en klisje, og at de konkrete politiske veivalgene reflekterer viljen til å skape nettopp en bærekraftig utvikling . I Verdenskommisjonens rapport "Vår felles framtid" ble bærekraftig utvikling definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredstille sine behov. Dette har både økologiske, sosiale og økonomiske konsekvenser - nasjonalt og internasjonalt, og det krever at vi har evne til å vise grense- og generasjonsoverskridende solidaritet. Det setter særlig krav til forvaltningen av felles ressurser som luft, vann, jord og biologisk mangfold. Målet om bærekraftig utvikling er en utfordring som kombinerer miljø- og ressurshensyn med fordelingshensyn innen de enkelte land og mellom land. Og la meg understreke: I denne sammenhengen - og i dagens verden - må bekjempelsen av fattigdommen få aller høyeste prioritet.

En politikk for neste århundre er med andre ord et verdivalg. Vi må skille mellom klinten og hveten i valg av saker og løsninger. Dette er også nedfelt i det programmet for neste århundre som ble vedtatt på FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio i 1992 - Agenda 21. Neste år skal alle land gjøre opp status for hvor langt de er kommet i oppfølgingen av dette programmet på en spesialsesjon i FN. Det blir på mange måter vår generasjons testamente overfor neste generasjon. Den arven vi foreløpig etterlater oss er ikke gullkantet. Den er ikke det så lenge:

• Verdens befolkning vokser med over 250 000 innbyggere hver dag.
• Tusenvis av barn dør av sult eller mangelsykdommer.
• Så lenge det hver dag brukes noe sånt som 20 milliarder kroner til militære formål, eller et beløp som tilsvarer 2,5 ganger Norges totale årlige utviklingshjelp.
• Opp til 100 arter dør - for alltid.
• Eller så lenge vi ikke har maktet å få utslipp av klimagasser og andre utslipp til luft, vann og jordmonn ned til naturens tålegrense.

Likevel - de siste årenes intense miljødebatt har gitt resultater. Miljøpolitikken har gått gjennom flere faser siden den for alvor kom på dagsorden på Stockholm-konferansen i 1972:

• Vi har beveget oss fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk til en grenseoverskridende, global politikk.
• Livskvalitet og de verdiene som ligger i natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus.
• Miljøvern har beveget seg fra å bli oppfattet som en sektoroppgave til å bli sektorovergripene. Det betyr at det stilles miljøkrav til politikkutformingen på stadig flere områder.
• Vi har vært inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil nå gradvis gå over i en mer forebyggende fase.
• Vi beveger oss bort fra renseteknologi til renere teknologier og produkter.
• Gradvis vil stadig mer av avfallet brukes som en ressurs, og vi vil bevege oss inn i en livssyklus som bygger på fra-vugge-til-vugge-prinsippet.

Klimapolitikken

Klimapolitikken er kommet sterkt i fokus i det siste, og med rette. Faren for klimaendringer er kanskje den største og vanskeligste oppgaven vi står overfor. Menneskeskapte endringer i klimaet er et ytterst alvorlig problem som kan få store konsekvenser for oss alle. Skal vi makte å rydde opp i våre gamle synder på dette området kommer vi ikke utenom å gå løs på selve måten vi lever på - for eksempel på vårt forbruk av energi til privatbiler, husholdninger og arbeidsplasser. Vi er nødt til å sette et langt skarpere søkelys på våre produksjons- og forbruksmønstre, og på hvordan vi disponerer arealene våre. Vi kan rett og slett ikke fortsette som før.

Globalt kan vi oppleve at millioner av mennesker blir drevet på flukt både på grunn av tørke, og fordi økt vannstand kan gjøre at bebodde områder rett og slett kommer under vann. Det er de som mener å se en sammenheng mellom alle de naturkatastrofene i form av flom og tørke vi nå opplever, og drivhuseffekten. Uten å spekulere for mye i dette, er det i alle fall interessant å registrere at stadig flere forsikringsselskap tar hensyn til dette ved fastsetting av sine betingelser. Forsikringsgiganten Lloyds i London hevder for eksempel at av verdens 25 største naturkatastrofer, har 20 skjedd etter 1985.

De vanskelige løsningene på disse utfordringene må finnes rundt internsjonale forhandlingsbord. Det skal jeg komme tilbake til.

I den siste rapporten fra FNs klimapanel konkluderes det med at klodens gjennomsnittstempratur kan komme til å stige med fra 0,8 til 3,5 grader fram til år 2100, og verdenshavene kan komme til å stige med fra 0,1 til 0,8 meter. Selv om det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, er det i alle fall ingen tvil om tendensene. Det er også grunn til å anta at den menneskeskapte drivhuseffekten er en realitet.

Jeg er selvsagt ikke mindre bekymret over utviklingen enn kritikerne av Regjeringens klimapolitikk, men som miljøvernminister må jeg ta utgangspunkt i de mulighetene og begrensingene vi som nasjon står overfor når vi skal bidra til å finne løsninger på et globalt problem. Norge er slett ikke det eneste landet som har problemer med å nå en målsetting om å stabilisere utslippene av CO2 - den klimagassen som er kommet mest i fokus. Så og si alle land har det. I motsetning til andre klimgasser lar ikke CO2 seg "trylle bort" gjennom en renseteknologi. Den lar seg ikke rense vekk. Vi kan bare få utslippene ned ved å bruke mindre kull, olje og gass - eller mindre energi som baserer seg på disse energikildene. Da nærmer vi oss rett og slett den tilvante livsstilen vi har lagt oss til; med bil, fjernsyn, CD-spillere, oppvaskmaskiner, mikrobølgeover, varmekabler i gulvet på badet og kanskje elektriske tannbørster. Vi er velsignet her i landet med rik tilgang på fornybare energiressurser, men vi slipper ikke unna import av kraft basert på kull og kjernekraft. Skal vi klare den formidable oppgaven det er å temme drivhuseffekten, kan vi rett og slett ikke fortsette som før.

Det er i denne sammenhengen vi snakker om "felles gjennomføring" fordi det rett og slett er en umulig tanke at Norge skal løse klimaproblemene alene. Hvis vi stoppet alle utslipp av CO2 nå - det vil si at dere må gå hjem fra dette møtet og aldri mer sette nøkkelen i bilen - så ville de globale utslippene gå ned med 2 promille. Vi ville ikke være kvitt problemet, verden ville ikke merke noe i det hele tatt. Vi slipper nå ut 8 tonn CO2 pr. hode. I OECD-landene samlet slippes det ut 11,4 tonn pr. hode. USA er "verstingen" og slipper ut 20 tonn pr. hode, eller 25 prosent av de globale utslippene. Hver eneste tysker slipper også ut mer enn hver nordmann. Vi slipper alle ut for mye, men Norge ligger på ingen måte tynt an sammenliknet med andre. Et vel så alvorlig tankekors er dette: Om kort tid vil Kina gå forbi USA som den største kilden til utslipp av klimagsser. Og så kommer kanskje India etter hvert, og flere asiatiske land og kanskje om en tid også noen afrikanske land.

Er det da så galt å peke på at norsk gasskraft kan være et godt alternativ til kullkraft? Det er for eksempel ventet at den norske gasseksporten blir mer enn fordoblet fra dagens nivå til år 2005. Dersom vi skulle tenke oss at all norsk gass erstatter kull i 2005, vil CO2-utslippene i Europa bli redusert med mer enn 100 millioner tonn pr. år. Til sammenlikning var de samlede norske CO2-utslippene i 1994 på om lag 37 millioner tonn.

Nå er det ingen som tror at all norsk gasseksport vil ersatte kull. Selvsagt ikke. Men en del vil ganske sikkert ersatte kull. Og så lenge mer enn 5 prosent av gassen erstatter kull, så vil norsk eksport av gass føre til lavere utslipp av CO2 i Europa. Da må jeg innrømme at jeg synes det er meningfyllt å løfte blikket fra egen navle å akseptere at det er de samlede utslippene av CO2 som gir utslaget, og at vår gasseksport kan bidra til å få disse ned. For meg er miljøgevinsten helt avgjørende for mitt standpunkt til bygging av gasskraftverk. Gasskraftverket i seg selv er selvsagt ikke noe miljøprosjekt.

Det er helt på det rene at vi må arbeide intenst med å få redusert utslippene av klimagasser. Selv en stabilisering av CO2-utslippene på 1990-nivå globalt vil innebære at konsentrasjonen i atomsfæren nærmer seg en dobling i år 2100 i forhold til førindustrielt nivå. Lar vi det skje, kan en slik konsentrasjon gi den raskeste øking i den globale middeltempraturen på de siste 10 000 åra. Alvoret i dette kan neppe overdrives. FNs klimapanel er klar: De mener at de menneskeskapte utslippene av CO2 må reduseres med mer enn 60 prosent i forhold til utslippet i 1990 dersom vi skal klare å stabilisere konsentrasjonen i atomsfæren på dagens nivå.

Fra norsk side har derfor arbeidet med å få til en forpliktende internasjonal Klimakonvensjon og oppføringen av denne fått høyeste prioritet. Siden konvensjonen ble forhandlet fram under Rio-konferansen i 1992, har vi stått på fire hovedelementer:

• Utslippsforpliktelsene for de enkelte land må fordeles på en mest mulig rettferdig måte. Vi bør med andre ord finne fram til en byrdefordeling. Det gjelder også fordelingen mellom industriland og utviklingsland.
• Avtalen må omfatte flest mulig av klimagassene. Atmosfæren bryr seg ikke om hva gassen heter, men hvilken virkning den har.
• En avtale bør inneholde muligheter for felles gjennomføring. Slik kan vi sikre at vi får mest mulig reduksjon i utslippene pr. krone. Atmosfæren bryrer seg ikke om hvor mye penger vi bruker på å få ned utslippene, men hvor mye utslippene går ned.
• Internasjonalt koordinerte økonomiske virkemidler - eller avgifter - er det beste virkemidlet. Flere land - helst alle - burde innføre avgifter gradert etter hvor mye klimagasser produkter bidrar til. Da ville vi få en vridning over til produkter som gir lite klimagasser på bekostning av de som gir mye. I motsatt fall kan avgifter i ett land føre til at vi ikke flytter forbruket til mer miljøvennlige produkter, men flytter produksjonen til mindre miljøvennlige land. Da har vi tapt i dobbelt forstand.

Foreløpig er det dessverre svært få land som har innført CO2-avgift. Blant dem er store og tunge land som fortsatt subsidierer bruk av "verstingen" blant CO2-forurenserne - nemlig kull. Vi har en av de høyeste CO2-avgiftene i verden.

Det er selvsagt et dristig initiativ når Tyskland foreslår at alle OECD-land skal redusere sine CO2-utslipp med 20 prosent innen 2010. Foreløpige beregninger tyder på at dette vil komme til å koste Norge opp mot 10 milliarder kroner i året i form av lavere brutto nasjonalprodukt. Da melder spørsmålet seg: Hvis vi skal bruke 10 milliarder på å redusere CO2-utslipp, bør vi ikke da sette disse pengene inn der de gir mest reduksjon pr. krone?

Det finnes ingen lettvindte løsninger for oss. Andre land kan for eksempel stenge ulønnsomme kraftverk, innføre moderne teknologi eller gjennomføre andre tiltak som er økonomisk lønnsomme. Det er et tankekors at dersom vi får en klimaavtale der det legges opp til like prosentvise reduksjoner i alle land, så vil de største miljøsinkene få den letteste jobben. Samlet sett kan det også føre til at vi får gjort mindre enn om vi fordelte byrdene mer rettferdig.

Etter klimakonvensjonens møte i Geneve i midten av juli har det dannet seg et inntrykk av at norske myndigheter er negativt innstilt til den nye positive utviklingen i forhandlingene. Dette er selvsagt ikke riktig. Norge ga tvert imot uttrykk for en positiv støtte til det initiativet som blant andre kom fra USA.

I mediadebatter har vanskelige og sammensatte spørsmål en tendens til å bli overforenklet. La meg derfor ta opp noen av de momentene som er viktige for oss i disse forhandlingene:

Det mest gledelige er at de ledende industriland som USA og EU nå tar vitenskapens vurderinger alvorlig. Jeg kan konstatere at klimapanelets rapport fra desember 1995 har fått politisk gjennomslag. Såvel USA som Storbritannia tilbakeviste synspunkter om at vi ennå ikke vet nok. Dette gjennomslaget betyr at den viktigste forutsetningen for en internasjonal klimapolitikk etablert: nemlig enighet om hva problemet består i og hva som må til for å unngå dramatiske forandringer i livsbetingelsene på jorda.

Det andre svært viktige resultatet av møtet i Geneve var at det ble vist vilje til å komme fram til bindende avtalesystemer for klima i løpet av 1997. Med andre ord: Mer kunnskap og dokumentasjon har økt viljen til å handle.

Det tredje punktet gjelder selve strukturen i den kommende klimaavtalen. Av enkelte kommentarer kan det lett danne seg det inntrykk at det skulle være galt av Norge å delta i diskusjonen om hvordan slike avtaler bør struktureres. Etter mitt syn vil det være en ren tjenesteforsømmelse av representanter for Norge dersom vi ikke framfører våre primære ønsker for hvordan klimaavtaleverket bør bygges opp.

Det er to hensyn som det - ut fra et norsk perspektiv - er viktig å framheve. Det ene er at vi i valget mellom ulike modeller for å oppnå det samme mål bør kunne skue litt til hvilken som vil være den enkleste å oppfylle. Det er vel ikke urimelig å regne med at andre stater også har det med i sine overlegninger?

Men det er et annet hensyn som også er viktig i et langsiktig globalt perspektiv, nemlig om strukturen i avtaleverket er en modell som kan brukes helt fra mot det mål vitenskapspanelet setter om store reduksjoner i utslippene utover i neste århundre. Når vi ser dette kartet, ser vi også at like prosentvise kutt i alle land ikke fører oss fram til målet i lengden.

Noe av det viktigste nå er at vi kan komme fram til en modell som i det lange løp gjør at vi når de nødvendige reduksjonene i utslippene. I dette perspektivet må land med store utslipp, som USA og Tyskland, kutte mest prosentvis for at verdenssamfunnet skal oppfylle de store reduksjonskravene som klimapanelet har satt opp. Vi har ment at en modell med prosentvis like kutt i første fase kan gi en gal retning for seinere faser. Det betyr selvsagt ikke at vi vil stille oss på sidelinjen dersom resultatet i første omgang blir krav om like prosentvise kutt for alle.

På andre miljøområder er det internasjonale avtaleverket i ferd med å bevege seg bort fra kravet om like reduksjoner i hvert land og over på differensierte forpliktelser. Avtalene om sur nedbør er et eksempel på dette. Innenfor konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensinger fra 1979 ble det forhandlet fram protokoller for å redusere utslipp av blant annet SO2 og NOx. Den gangen ble det satt krav om like prosentvise reduksjoner for alle land som sluttet seg til konvensjonen.

Den andre SO2-protokollen, som ble undertegnet i Oslo i juni 1994, bygger blant annet på prinsippet om naturens tålegrense. Land som Danmark, Finland, Tyskland, Sverige og Østerrike må redusere med 80 prosent eller mer i forhold til 1980-nivået innen år 2000, mens Norge skal redusere 76 prosent. Vi har allerde redusert med 74 prosent.

Også i klimaforhandlingene arbeides det med flere modeller for såkalt byrdefordeling, men amerikanerne har gitt uttrykk for at de tror det vil være for kompelisert å utvikle en avtale etter det mønster vi har hatt for SO2 og NOx i Europa innenfor den tidsrammen vi har til rådighet. Også USA understreket imidlertid behovet for såkalt flesibilitet. De legger vekt på det de kaller markedsbaserte løsninger. Konvensjonen åpner allerede for adgang til felles gjennomførings-tiltak mellom industrilandene; blant annet slik at utslippsreduksjoner kan krediteres ved sparetiltak i et annet industriland. Amerikanerne antyder også muligheten av å innføre et marked for omsetting av utslippskvoter. Alt dette innebærer at det er gode muligheter for å komme fram til en avtale der vi kan få satt inn norske ressurser i klimatiltakene der de er mest effektive.

Produksjon, forbruk og fordeling

Agenda 21 er et program vi alle har forpliktet oss til å følge opp - fra kommuner, organisasjoner og næringsliv til sentrale myndigheter. Det er et uhyre utfordrende program. Fra norsk side har vi særlig satt søkelyset på industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre - selve hovedsynderen bak de globale og nasjonale miljøproblemene vi nå sliter med.

Det er riktig at fattigdommen er en alvorlig miljøtrussel. Likevel er det slik at de en milliard fattigste forbruker så lite at de til tross for antallet i liten grad belaster det globale miljøet. I den daglige kampen for å tilfredsstille grunnleggende behov tærer de på lokale ressurser. Det fører til lokale og regionale miljøødeleggelser og konflikter når befolkningsøkingen overskrider naturens tålegrenser. De fattiges mulighet til å beskytte seg mot skadevirkningene av egen overutnyttelse gjør dem i tillegg uhyre sårbare.

På den andre siden: Vi kan ikke komme bort fra at hovedansvaret for de globale miljøproblemene ligger hos de rike industrilandene. Uttynningen av ozonlaget, drivhuseffekten, mengder av farlig avfall og utarmingen av verdens biologiske mangfold er alle faktorer som er utløst av våre produksjons- og forbruksmønstre.

Dagens fordeling av vår felles kake er dypt umoralsk, ja, jeg mener denne skjevfordeling i tillegg til eventuelle økologiske kriser, kan utvikle seg til å bli en alvorlig sikkerhetsrisiko i framtida. Vi må bli mer bevisste på at miljø og sikkerhet henger nøye sammen.

I dag har landene i nord omlag en femtedel av verdens befolkning og fire femtedeler av inntektene. Vi står bak 70 prosent av verdens energiforbruk, 75 prosent av metallforbruket og 85 prosent av treforbruket. Vi sliter tungt med å bli kvitt våre kjøtt- og smørberg og vinsjøene. Samtidig lever over en milliard mennesker i den absolutte fattigdom. I tillegg får vi det ene eksemplet etter det andre på at kampen om knappe naturressurser er en av flere elementer som kan utløse blodige konflikter.

Verdens deles ikke lenger i aksen Nord-Sør. En indisk middelklasse som snart teller 300 millioner mennesker - omtrent som folketallet i Vesteuropa - har meldt seg på forbrukerkarusellen. Skulle Kina forbruke like mange ressurser pr. hode som oss ville det utløse en global krisetilstand. I tillegg finner vi en rekke asiatiske tigre med vekstspiraler som går hurtig til værs. De millionene som lever sør for Sahara - og som stadig blir flere - er foreløpig blitt liggende etter i denne galloppen.

Hvordan skal vi skape en mer rettferdig global fordeling i framtida? Skillene mellom de rikeste og fattigste i og mellom land er jo bare blitt større og større. Det er på høy tid at vi viser evne til nytenkning og handling.

I rapporten "Det globale naboskap" fra en FN-kommisjon ledet av Ingvar Carlsson og Shridath Ramphal, heter det: "Det bør gjøres forsøk på å etablere globale finansieringsmekanismer for globale prosjekter, herunder skatt på bruken av globale ressurser som flykorridorer, havveier og havfiskeriområder, samt oppkreving av globale skatter etter en global overenskomst og på grunnlag av en traktat. En internasjonal skatt på utenlandske valutatransaksjoner bør vurderes, og det samme gjelder etablering av en internasjonal selskapsbeskatning av de multinasjonale selskaper. Det er på tide at det oppnås enighet om en global beskatning til nabolagets beste."

Det er regnet ut at slike tiltak vil gi inntekter langt, langt utover det som ville oppnås dersom alle industriland ville oppfylle den gamle målsettingen om å bruke 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet til bistand - og det er det som kjent nesten ingen som følger opp.

Vi må selvsagt gjøre hjemmeleksa vår også, og her støter vi an på dypt innarbeidede holdninger og atferdsmønstre. De årlige lønnsoppgjørene og vekstdebatten viser hvilke vanskelige valg vi står oppe i. Ja, også den pågående debatten om boligskatten viser hvor tungt det er å få lagt inn en sosial fordelingsprofil selv i et oversiktig land med en liten befolkning som Norge. Dette representerer både et problem og en utfordring.

Vi må bringe følgende problemstillinger inn i debatten: Vil økt kjøpekraft både i den norske økonomien og andre rike lands økonomier øke presset på naturressursene eller vil det lette det? Vil økt forbruk føre til mer eller mindre forurensing?

Industrireisingen, økt handel og økt forbruk har hatt mange positive sider. Generasjoner som levde i fattigdom, slit og forsakelser skapte forutsetninger for at generasjonene som kom etter dem kunne leve under tryggere sosiale vilkår og få stadig høyere materiell levestandard. Men måten både uttak og bruk av naturressursene og samtidig produksjons- og forbruksmønstrene utviklet seg på, skapte en rekke miljøproblemer.

Dersom utgangspunktet er hva hver og en får i sin egen lommebok, er det nettopp gjennomført et svært godt lønnsoppgjør i Norge. Oppgjøret alene tilsvarer faktisk nærmere to bistandsbudsjetter.

Hva bruker vi så all denne økte kjøpekraften til? Jo, stort sett slik vi alltid har brukt den. Noen vil ha større bolig, andre vil ha større biler, noen vil ha flere fjernsynsapparater, noen bedre sterioanlegg, andre vil ha PC med Internett - og slik kan vi fortsette. Det er ikke noe spesielt orginalt med det. Slik har det alltid vært.

Men større hus fører til høyere energiforbruk. Hva gjør vi med det? Skal vi bygge ut våre gjenværende vassdragsressurser, eller skal vi bruke gasskraft? Eller skal vi kanskje importere kullkraft og kjernekraft? Flere elektriske apparater krever også mer energi. Dette skaper også store mengder avfall. Og flere biler krever at vi bygger ned mer landareale slik at de kan komme fram. Veier blir det mange av, og i mindre grad enn tidligere nøyer vi oss med ett kjørefelt i hver retning. Mer bilkjøring betyr også økt forurensing; i form av klimagasser, nitrogenoksider og veistøv. Slik kan vi holde på.

Selvsagt kan vi forebygge mange miljøproblemer gjennom målrettede og aktive tiltak. I Norge har vi nådd gode resultater på flere områder. Det går an - hvis vi vil og innretter oss deretter. Men jeg tror det vil gå svært lang tid før et så høyt forbruksnivå som vi har i Norge - ikke minst dersom vi også skal ha en kontinuerlig vekst i dette forbruket - vil være forenlig med en bærekraftig utvikling i den forstand at all økonomisk aktivitet og atferd holder seg innenfor de grenser som naturressursgrunnlaget setter.

La meg bare - som et tankekors - nevne at i Norge bruker vi 10 milliarder kroner i året på å overbevise folk om at de må forbruke mer. Skal den tredje verden komme opp på det forbruksnivået i har i Vesten, må energibruken på jorda tidobles. Konsekvensene av dette tør knapt noen ta ordentlig inn over seg.

Men her er det viktig ikke bare å se på Norge, Norden eller den vestlige verden. Alle landene i den vestlige verden har økonomisk vekst som et overordnet mål. Økonomisk vekst forutsetter økt forbruk, eller; Økt forbruk forutsetter økt økonomisk vekst. Det er slik verdensøkonomien fungerer. Erfaringene forteller oss at dette fører til overforbruk av naturressurser, økte forurensinger, økt nedbygging av landarealer og økte avfallsmengder. FNs klimapanel hevder at jordatmosfæren ikke har mer kapasitet igjen til å ta imot økte forurensinger, blant annet av CO2, metan, CF med flere. Resipienten er full.

Hva skal vi for eksempel gjøre den dagen Kinas økonomiske vekst virkelig bringer dette enorme landet over mot et mer typisk industri- og forbrukersamfunn? Kina har like mange mennesker som hele den vestlige industrialiserte verden til sammen. Og det er som nevnt flere land med sterk økonomisk vekst i Asia.

Det er forskjeller i kultur og tradisjon, og dette vil nok bringe disse landene inn på en litt annen kurs enn vår i visse sammenhenger. Men kineserne i dag vil - som folk her i landet ønsket for noen tiår siden - ha boliger med flere rom, innlagt vann og bad og liknende. De er på vei mot et forbrukersamfunn med alle de veldige miljøkonsekvensene dette vil få. Og vi har ingen rett til å nekte dem det. Det mener de også. Men vi kan bistå Kina og andre land til å "hoppe over" mange forurensingsproblemer som vi og andre vestlige industriland har slitt med gjennom vår industrialiseringsperiode. Dette kan vi få til gjennom et samarbeid. Vi kan gi støtte gjennom overføring av know-how som er basert på våre egne erfaringer, og vi kan bidra til teknologioverføring og økonomisk støtte.

Får vi til dette, vil veksten i forurensinger og andre miljøproblemer kunne bli mye "flatere" enn den har vært i de vestlige industrilandene. Dette er en strategi både Norge og andre land må følge ikke bare i forhold til Kina, men i forhold til alle land som er i "utvikling" - ikke minst overfor utviklingsland.

På ett eller annet tidspunkt bør vi kanskje ha mot til å sette lønnsoppgjøret inn i en slik sammenheng og se nærmere på helheten. Er det for eksempel en aktuell problemstilling at mer av den økonomiske verdiskapingen i Norge og andre industriland må brukes for å bidra til at de land som nå er inne i en omfattende industrialiseringsperiode kommer inn i en prosess som også er miljøforsvarlig? Foreløpig stiller jeg bare spørsmålet.

Lokal Agenda 21

Bærekraftig utvikling må settes inn i en global sammenheng, men en stor del av endringene må skje lokalt. Det er summen av landenes nasjonale tiltak som gir utslaget. Våre nasjonale og lokale utfordringer er knyttet til arbeidet med å oppfylle Norges internasjonale miljøforpliktelser nettopp på områder som klima, biologisk mangfold og miljøgifter, samtidig som vi må legge vekt på opprydding, vedlikehold og forebygging av miljøskader innenfor vår egen landegrense. Også lokalt må politikken utformes med tanke på at alle må ta sin del av ansvaret. Det kreves noe av oss alle dersom utviklingen skal holdes innenfor den rammen naturen setter.

Miljøvern i kommunene-reformen (MiK) har vært et betydelig miljøløft for såvel kommunene som staten. Dette løftet har ført til en rekke gode resultater; både innenfor de tradisjonelle områdene som vann, avløp, renovasjon, friluftsliv og ressursforvaltning som innenfor nyere områder som kildesortering, kulturminner, biologisk mangfold og miljølære i skolen.

En grunnleggende forutsetning for at samfunnet skal kunne utvikle seg i mer bærekraftig retning, er at alle samfunnsaktører tar et selvstendig ansvar for sin del av helhetsløsningene - det være seg offentlige myndigheter, organisasjonene, næringslivet, forbrukerne og kommunene. Fastsetting av rammebetingelser som kan fremme en bærekraftig utvikling vil berøre både forbrukere og næringsliv.

Tida er nå moden for å ta noen skritt videre: Et av de viktigste satsingsområdene framover vil være arbeidet med å få utviklet Lokal Agenda 21. Det vil blant annet si at vi må bli bedre til å synliggjøre hvilken betydning alle små og store lokale tiltak har i en global sammenheng, og hvordan lokalsamfunnene møter de store miljøutfordringene.

Utviklingen videre må bidra til at vi kopler anbefalingene fra Agenda 21 bedre opp til vårt eget lokale miljøvernarbeid, til en vitalisering av det sektorovergripende miljøvernarbeidet og til en bredere folkelig deltakelse i arbeidet. Gjennom Lokal Agenda 21 må vi se en tydelig og konkret dreining mot bærekraftig utvikling der også det globale perspektivet blir erkjent og synliggjort.

Oppsummering

Verdier som frihet, likhet og solidaritet utfordres i et samfunn i forandring. Realisering av verdiene vil kreve mobilisering av alle menneskelige ressurser og en styring av samfunnsutviklingen innenfor de muligheter og begrensinger som naturen setter. Hensynet til en bærekraftig utvikling, som ivaretar en bedre global fordeling og en god forvaltning av naturressursene, må være retningsgivende for den økonomiske utviklingen nasjonalt og globalt.

Vi går nå ut av et århundre som omfatter de største forandringer i verdenshistorien. Vårt århundre spenner over en periode med enorm økonomisk vekst, med store ødeleggelser, men også med store framskritt på en del områder. Vår kunnskap er økt på en måte som savner sidestykke. Ved inngangen til dette århundret hadde vi mennesker knapt muligheter til å gripe inn i jordas livsløp. I dag har vi mulighetene til å ødelegge den biosfæren vi lever i og er avhengige av. Men vi har også muligheter til å redde den for framtida.

Verdens befolkning er femdoblet. Vi har utryddet mange sykdommer, demokratiet har slått rot og brer seg til land der det hittil var ukjent. Aldri har så mange hatt det så bra som nå.

Men heller aldri tidligere har så mange levd i bunnløs fattigdom. Menneskenenes livsgrunnlag har heller aldri vært så utsatt som nå. På veien har vi vært gjennom svært alvorlig forurensingsperiode - særlig i vår del av verden.

Det har ingen mening å snakke om bærekraftig utvikling i ett land. Vi er alle - over hele kloden - deler av et uløselig fellesskap. Vi kan løse en del nasjonale problemer hver for oss, men de virkelige store utfordringene, fattigdommen, klimatruslene, tap av levende arter - alle de grenseoverskridende problemene - de løser vi enten sammen eller vi løser dem ikke.

Derfor er det at den teknologiske, politiske og sosiale utvikling må styrkes i samarbeid mellom land. Sammen må vi sikre oss politiske instrumenter som økonomiske mekanismer, teknologiske løsninger, juridisk bindende avtaler og sanksjoner, kompetanse og kunnskap som siktes inn mot å oppnå en anstendig livskvalitet for alle. Vi må kort sagt erkjenne at vi lever i et globalt naboskap og finne veien fram til en bærekraftig utvikling som tar vare på både fellesskapet og mangfoldet.

Dypest sett handler dette om eksistensielle spørsmål. Det bærer også vårt internasjonale engasjement og nasjonale prioriteringer preg av. Klimapolitikken, sikring av det biologiske mangfoldet og kulturarven vil stille oss overfor store utfordringer i årene som kommer, utfordringer som også vil flette seg inn i vår samfunnsstruktur. En del av dette vever seg inn i en politikk for endringer i produksjons- og forbruksmønstre der for eksempel bruken av råvarer og energi reduseres og utnyttes på en langt mer effektiv måte, arealbruken må ta hensyn til overordnede mål, avfall blir en ressurs, teknologien blir ren, bruk av miljøgifter minimaliseres, der vi har kontroll og styring over utviklingen innenfor genteknologien, der allmennheten sikres rett til natur og kultur. Vi må ta mål av oss til å bli stadig bedre på disse områdene, slik at vi foretar de riktige politiske og strategiske valgene og doserer ut riktige virkemidler. Vi må kort sagt arbeide målrettet, langsiktig, systematisk og helhetlig. Det er ikke enkelt i dagens virkelighet, men vi må klare det.