Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Norges bidrag i klimapolitikken: Sinke eller veiviser?

Oslo Arbeiderpartis representantskap, 16. Januar 1996

Det temaet dere har valgt for kveldens møte - klimaet på vår felles klode - er ett av de viktigste, mest aktuelle og vanskeligste spørmålene som er oppe til debatt internasjonalt og nasjonalt for øyelikket. Derfor setter jeg pris på å få anledning til å redegjøre litt om klimaproblemene og klimapolitikken nettopp her i Oslo Arbeiderpartis representantskap.

Regjeringen har, som dere vel har fått med dere gjennom mediadebatten, lagt fram en klimamelding for Stortinget. Energi-og miljøkomiteen er i disse dager i ferd med å avslutte sitt arbeid med innstillingen til denne meldingen.

Etter at meldingen ble lagt fram har vi også fått nye og alarmerende konklusjoner fra FNs klimapanel. Panelet - som består av noen av verdens fremste eksperter på dette området - bekrefter nå at det globale klimaet har forandret seg over det siste århundret. De siste årene har vært blant de varmeste siden 1860, da temperaturmålingene startet. De konkluderer videre med at menneskeskapte utslipp med høy grad av sannsynlighet er en medvirkende årsak til den klimaendringen som er observert til nå. Det er med andre ord ikke naturen selv som bestemmer rytmen, det er det vi - menneskene - som gjør. Og det er ikke lite vi bidrar med: I 1990 var det samlede CO2-utslippet i verden 21,7 milliarder tonn. Prognosene forventer et utslipp på 25,1 milliarder i år 2000 og 32,4 milliarder i år 2010.

Panelet understreker derfor at de tiltakene som verden har satt i verk til nå ikke er tilstrekkelige til å forebygge en alvorlig klimaendring. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren vil fortsette å øke og dermed fortsetter også økingen i den globale middeltemperaturen. Tempoet i temperaturutviklingen vil avhenge av hvordan det går med den framtidige utslippsutviklingen.

Den menneskeskapte drivhuseffekten vil kunne føre til klimatiske endringer som vil få alvorlige konsekvenser for livsgrunnlaget på jorden. De største virkningene forventes å komme i stormutsatte, lavtliggende og tettbefolkede områder. Dersom havnivået for eksempel stiger med en halv meter, vil antallet mennesker som lever i flomutsatte områder fordobles og bli nær 100 millioner. Klimapanelet utelukker heller ikke muligheten for store overraskelser når det gjelder klimaendringer som følge av denne menneskeskapte drivhuseffekten, samtidig som det understrekes at konsekvensene av slike endringer vil være vanskelige å forutsi. Dette er et alvorlig budskap som også forteller at det er mange farer vi fortsatt ikke vet noe om knyttet til vår tids eksperimentering med klimasystemet.

I den klimameldingen Regjeringen la fram i fjor sommer, forholder vi oss til tall FNs klimapanel la fram i 1990. Da sto Norge for 0,2 prosent av de globale utslippene av CO2. OECD-landenes utslipp var i gjennomsnitt 11,4 tonn CO2 pr. hode, mens utviklingslandene hadde et gjennomsnitttlig utslipp på 1,3 tonn pr. hode. Norges utslipp var i størrelsesorden 8,2 tonn pr. hode, med andre ord vesentlig lavere enn OECD-gjennomsnittet. Til tross for at Norge er et olje- og gassproduserende land er våre CO2-utslipp pr. hode i samme størrelsesorden som resten av Vesteuropa. Dette skyldes ikke minst vannkraften.

Ikke misforstå: Dette betyr ikke at vi er såre fornøyd. Smertens barn i klimapolitikken er og blir - for alle land - CO2-utslippene, utslipp som i alle fall foreløpig ikke lar seg rense vekk. Den nasjonale målsettingen om å stabilisere dette utslippet ble fastsatt på et tidspunkt da alle de politiske partiene på Stortinget hadde høye forventninger om hvor langt det internasjonale miljøsamarbeidet ville komme i løpet av 90-åra. Flere partier ville gå mye lenger da saka var oppe i Stortinget våren 1989. Arbeidet med klimakonvensjonen har imidlertid vist at det til nå ikke finnes noen snarveier til djerve mål og løsninger som det er teknisk og økonomisk mulig å få til raskt. Norge har for eksempel samlet den høyeste CO2-avgiften i verden, samtidig som vi må konstatere at viktige og toneangivende land fortsatt ikke har innført noen slik avgift.

Så er det dette med gassen som har utløst så livlig diskusjon. Den norske gasseksporten forventes å bli mer enn fordoblet fra dagens nivå til år 2005. Dersom all norsk gass erstatter kull i 2005, vil CO2-utslippene i Europa bli redusert med mer enn 100 millioner tonn pr. år. Til sammenlikning var de samlede norske CO2-utslippene i 1994 omlag 37 millioner tonn. Utslippene knyttet til produksjon og transport av norsk gass i 2005 forventes å utgjøre knapt 6 millioner tonn CO2.

Jeg har hørt innvendingene om at ikke all gass vil erstatte kull. Vi har i alle fall ingen garantier for det. Dette er riktig. Men andre land har satt seg nasjonale klimamål som stort sett er de samme som våre. Skal de nå sine mål må de redusere på kull og ersatte det med annen energi - blant annet gass. Så lenge mer enn 5 prosent gassen erstatter kull, så vil norsk eksport av gass føre til lavere utslipp av CO2 i Europa. Det er med andre ord gevinster å hente dersom vi løfter blikket fra vår egen navle og aksepterer at det er de samlede utslippene som gir utslaget. Jeg synes oppriktig talt at dette må være et tankekors for de argeste kritikerne. I denne sammenhengen vil jeg også peke på at utslippene pr. produsert enhet på norsk sokkel er svært lave sammenliknet med andre land, blant annet som følge av CO2-avgiften. Også i et slikt perspektiv vil norsk petrolium - sett i forhold til leverandører fra andre land - kunne bidra til å begrense utslippene av CO2.

Klimaendringer er kanskje den største miljøutfordringen verden har sett. Den vil berøre oss alle, uansett hvor vi lever. Den eneste mulige veien vi kan gå dersom vi skal unngå de mest alvorlige konsekvensene, er den bærekraftige veien. Det betyr at industrilandene må endre sine produksjons- og forbruksmønstre, vi må finner veier ut av fattigdom og befolkningsøking, og vi må få til en mer rettferdig global fordeling av såvel velferd og naturressurser som teknologi. Et viktig første skritt som industrilandene kan ta i denne sammenhengen vil være å fremme energieffektivisering og overgang fra de mest forurensende energikildene til renere energikilder. Det endelige målet må imidlertid være å utvikle samfunn som i langt mindre grad er avhengige av fossile brensler. For å oppnå dette må vi ta i bruk og være veivisere på de internasjonale arenaene der avtaler og virkemidler utformes. I forhold til klimaproblemet vil først og fremst Klimakonvensjonen, og det arbeidet som skjer under konvensjonen, gi oss en viktig ramme for det videre internasjonale samarbeidet.

Dere spør om Norge er sinke eller veiviser i klimapolitikken. I forhold til Klimakonvensjonen vil jeg uten å blunke hevde at vi har vært blant de landene som har kunnet kalle seg veivisere. Norge har inntatt en svært aktiv posisjon i forhandlingene om konvensjonen og oppfølgingen av denne. Vi skal ikke ta æren alene, men Norge hadde blant annet en sentral rolle i arbeidet med å få gjennomslag for en konvensjon basert på prinsipper om kostnadseffektivitet, som muligheten for felles gjennomføring av klimatiltak mellom land, og en rettferdig byrdefordeling også mellom industriland, i oppfølging av konvensjonen. For å komme videre i klimaarbeidet er vi avhengige av at landene som deltar i forhandlingene er villige til å påta seg kostnadene ved nye miljøtiltak. En avtale som er kostnadseffektiv - det vil si at vi får størst mulig miljøeffekt ut av hver krone - og som tar hensyn til at landene har ulikt utgangspunkt, vil gjøre det lettere for landene å påta seg nye forpliktelser. Dermed vil den også medvirke til at vi kan sette oss mer ambisiøse miljømål.

Som et resultat av det første partsmøtet i Berlin våren 1995, pågår det nå en forhandlingsprosess under Klimakonvensjonen som har som mål å styrke de industrialiserte landenes forpliktelser etter år 2000. Det tas sikte på at prosessen skal være avsluttet tidlig i 1997 slik at en eventuell protokoll med nye forpliktelser vil kunne vedtas samme år. I denne prosessen vil Norge ta mål av seg til å videreføre den aktive pådriverrollen vi har hatt i klimaforhandlingene fram til nå. Internasjonal troverdighet bygges imidlertid i stor grad opp ved hjelp av nasjonal innsats. Dersom vi fortsatt ønsker å være en veiviser på det internasjonale planet må vi vise at vi tar egne utslipp på alvor. Her ligger det en stor utfordring.

Fra et miljøsynspunkt er det ikke tvil om at det langsiktige behovet for å redusere industrilandenes bruk av fossile brensler er et tveegget sverd for petroleumsprodusenten Norge. På den ene siden har vi det forholdet at norsk gass på mellomlang sikt vil kunne komme inn som et viktig bidrag til å redusere de globale utslippene av CO2 dersom gassen erstatter kullkraftverk eller bruk av tungolje i andre land, slik jeg har vært inne på. Jeg har likevel lyst til å peke på at Norge neppe vil kunne kalle seg en veiviser dersom vårt eneste bidrag på klimaområdet er å eksportere gass til Europa som vi tjener gode penger på.

Lederen for FNs klimapanel sa på et seminar vi hadde for et par uker siden at vi kan ikke se bort fra at Norge, som en av verdens største eksportører av olje og gass, kan bidra til å holde prisnivået nede og dermed forbruket oppe av disse fossile brenslene. Jeg vil utfordre forsamlingen litt når det gjelder veksten i vårt samlede produksjonsnivå, blant annet om oljens betydning. Bare siden 1990 har vi økt samlet produksjon fra omlag 123 mill. Standard kubikkmeter oljeekvivalenter pr. år til omlag 180; dvs. en økning på nær 50 %. Fram til århundreskiftet forventes produksjonen å øke ytterligere til omlag 225 mill. Standard kubikkmeter; dvs. vi synes å ikke være veldig langt unna å fordoble samlet produksjon i løpet av en ti-årsperiode. En betydelig andel av den forventede økningen fram mot år 2000 vil være gass. Vi må imidlertid ikke glemme at Norge fortsatt vil være en betydelig produsent av olje. I dag produserer vi omlag 2,7 mill. fat olje pr dag, og vi er verdens tredje største oljeeksportør. Når Norge når sitt foreløpige forventede toppnivå på produksjon av olje rundt år 2000 vil vi produsere omlag 3,3 mill. fat pr. dag.

Vi kommer ikke til å unngå en diskusjon om produksjonsnivået på sokkelen i forbindelse med Stortingets behandling av klima-og NOx-meldingen. Til dette spørsmålet vil det vel også være ulike synspunkter også innen vårt eget parti.

I meldingen legges det vekt på at det er en rekke klimapolitiske tiltak som vil være aktuelle å gjennomføre såvel på land som på sokkelen, tiltak som sees uavhengig av produksjonsnivået for petroleum. Som kjent gjøres det også rede for at det ikke nå synes mulig å legge opp til en ensidig nasjonal politikk som vil sikre en stabilisering av CO2-utslippene på 1989-nivå innen år 2000. Dette har først og fremst sin bakgrunn i underliggende strukturelle forhold i den norske økonomien. De fleste andre industriland vil av ulike årsaker heller ikke klare sine stabiliseringsmål. Vi når stabilisering når vi tar med utslipp av alle klimagassene. Det er likevel ingen grunn til å legge skjul på at den forventede utslippsutviklingen er bekymringsfull og at debatten omkring manglende måloppnåelse er en belastning.

På den annen side er jeg tross alt fornøyd med at Regjeringen har kommet fram til enighet om en rekke virkemidler på nasjonalt plan både i forhold til utslipp av CO2 og i forhold til andre klimagasser. Vi vil så langt det er mulig gjøre vår egen hjemmelekse, men det er viktig å huske på at målsettingen vi har satt oss er nasjonal og ikke nedfelt i klimakonvensjonen. Foreløpig har ikke det internasjonale samfunnet tallfestet noe konkret mål for utslippsbegrensinger. Nasjonalt vil dagens høye CO2-avgifter opprettholdes. Det legges opp til en betydelig satsing på enøktiltak og styrking av tilskuddene til nye, fornybare energikilder, spesielt bioenergi, samt styrke innsatsen for å utvikle miljøteknologi. Det vil bli inngått frivillige avtaler med enkeltbedrifter og bransjer for å begrense utslippene av klimagasser som ikke omfattes av CO2-avgiften. Samlet vil disse nye tiltakene kunne bidra til å redusere veksten i de nasjonale utslippene av CO2. Regjeringen vil også styrke sitt engasjement i arbeidet med felles gjennomføringsprosjekter med andre land med sikte på å redusere de samlede utslippene av klimagasser, gjennom å bygge opp et nasjonalt fond.

Det at jeg er fornøyd med at vi beveger oss et viktig skritt videre i riktig retning i den nasjonale klimapolitikken, betyr imidlertid ikke at jeg mener at vi ikke kan gå lenger. Blant annet i lys av de nye forskningsresultatene fra klimapanelet synes det nå på sin plass å ta en fornyet diskusjon om hvorvidt den virkemiddel-bruken som foreslås i meldingen er tilfredsstillende for å møte de utfordringene vi står overfor. Det vil kunne være grunnlag for både å øke doseringen på eksisterende virkemidler og vurdere nye, mer uprøvde grep overfor klimaproblemet.

Jeg tror for det første det kan være en del å hente ved å ta en ny gjennomgang av de virkemidlene vi har til rådighet innenfor samferdselssektoren. Videre er det grunn til å se nærmere på hvordan vi kan få til en skikkelig satsing på bioenergi i Norge. På sokkelen vil framtidig bruk av mer energieffektive turbiner kunne føre til betydelige utslippsreduksjoner. Vi er i den heldige situasjonen at norsk industri planlegger å utvikle mer energieffektive turbiner og at vi her kan få et viktig konkurransefortrinn. Det er imidlertid store kostnader forbundet med både utvikling og utprøving av slik teknologi i full skala. Dette er igjen en forutsetning for at teknologien senere skal kunne tas i bruk kommersielt. Selv om det er industrien selv som må ta hovedkostnadene, mener jeg at myndighetene bør kunne bidra med noe for å oppmuntre til videre satsing der reduksjonspotensialene er store.

Innenfor den mer langsiktige satsingen har jeg også tiltro til hva som kan utrettes gjennom målrettet planlegging, både i forhold til utslipp fra vegsektoren og fra boligoppvarming. På dette området er det først og fremst lokale myndigheter som har det nødvendige virkemiddelapparatet. Kanskje vi i denne sammenhengen burde tenke i retning av lokale klimaplaner? Det er uten tvil mye som kan gjøres på lokalt nivå for å få redusert klimagassutslipp.

Vi trenger alle gode krefter for å møte den utfordringen vi her står overfor. Den utviklingen vi til nå har sett på klimaområdet er et alvorlig varsko til verdenssamfunnet. Utfordringene vi står overfor enorme, og det internasjonale samarbeidet må settes i fokus. Samtidig vil det være behov for et samspill. Vellykket internasjonalt samarbeid forutsetter regional, nasjonal og lokal handling.