Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Regjeringens langtidsprogram - forenlig med bærekraftig utvikling?

Miljøfokus 26. september 1996

La meg gå rett løs på tittelen på dette foredraget, og det spørsmålet arrangørene har stilt i forlengelsen: Regjeringen går inn for å doble det private forbruket innen år 2030, - kan dette forsvares?

For det første må jeg snarest få ryddet opp i den misforståelsen at det er regjeringen som går inn for en dobling av det private forbruket. Det vi snakker om er en av de mulige utviklingsbanene - eller scenarier om dere vil - som presenteres i Langtidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til slike utviklingsbaner. Som kjent er det vanskelig å spå om framtida. En av grunnene til at forbruket øker såpass sterkt, ligger i økingen i antallet pensjonister. De fleste som blir pensjonister etter år 2007 - og det er den store etterkrigsgenerasjonen - har opparbeidet rett til full tilleggspensjon, slik reglene er i dag. Nå er det som sagt mange ukjente "x" i spådommer, og jeg har brukt den tidligere til å stille følgende spørsmål: Er en fordobling av det materielle forbruket i vår del av verden vår visjon for det neste århundre? Jeg kan la partileder Thorbjørn Jagland svare for meg. Da han la fram forslag til nytt prinsipp- og arbeidsprogram for Arbeiderpartiet nylig, sa han:

"Vi kan ikke av hensyn til miljøet fortsette den sterke veksten i det materielle forbruket som vi har hatt til nå. Denne type vekst må først og fremst komme de dårligst stilte til gode. Vi må legge større vekt på de kvantitative sidene ved livet som bedre omsorg, livslang læring og mer tid. Dette vil gi oss et bedre liv og redde miljøet." Og han - som jeg og flere andre - understreket at vårt produksjons- og forbruksmønster ikke er bærekraftig. Budskapet er klart: Vi må legge om.

Bærekraftig utvikling som et overordnet mål har fått en sentral og jeg vil si integrert plass i Regjeringens langtidsprogram. Vi nærmer oss imidlertid en ny stortingsperiode - en periode der vi passerer et årtusenskifte - og arbeidet med et nytt langtidsprogram er i full gang. I tillegg arbeider vi i mitt departement med en stortingsmelding om bærekraftig utvikling. Forsamlingen får derfor tilgi meg at jeg i hovedsak velger å se framover og kanskje ikke oppholder meg så lenge i en periode vi er i ferd med å legge bak oss. Det ligger mye symbolikk i et årtusenskifte, og det framkaller forventninger om at vi skal makte å sette nye visjoner for retningen på den utviklingen vi ønsker - visjoner som nok vil få et helt annet innhold enn dem våre forgjengere naturlig nok hadde.

Merkeår

1997 blir et merkeår for miljø og utvikling. Da er det 25 år siden FNs første miljøkonferanse ble holdt i Stockholm. Ektefødte barn av den prosessen er FNs miljøprogram (UNEP) og det norske Miljøverndepartementet. Norge var det første land i verden som opprettet et slikt departement. Det er mer som kan markeres neste år: Da er det 10 år siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport "Vår felles framtid", og det er fem år siden verdens statsledere benket seg rundt et ovalt bord i Rio og ble enige om en dagsorden inn i et nytt århundre: Agenda 21. Neste år skal også alle land opp til eksamen under en spesialsesjon i FN i New York. Da må vi rapporterte om vår oppfølging av alle anbefalingene i Agenda 21.

Miljøvernpolitikken har gått gjennom flere faser siden 60-åra da erkjennelsen om at det fulgte forurensingsskader i industrialiseringens kjølvann, fikk fotfeste hos stadig flere. Rachel Carson sjokkerte først USA og senere store deler av verden gjennom sin banebrytende bok "Den tause våren". Den brede debatten som fulgte, og for eksempel vår egen oppvåkning da den sure nedbøren var i ferd med å legge vann døde innenfor våre egne landegrenser, førte fram til Stockholms-konferansen. I løpet av disse 25 årene har:

• vi beveget oss fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk mot en internasjonalisering av de viktigste miljøproblemene.
• livskvalitet og de verdiene som er knyttet til natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus.
• miljøvern har beveget seg fra å bli oppfattet som en sektoroppgave til å bli en stadig mer sektorovergripende oppgave der miljøkrav skal legges til grunn for politikkutformingen på de fleste områder.
• vi har vært og er inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil gradvis gå over i en mer forebyggende fase.
• vi beveger oss etterhvert bort fra renseteknologi til renere teknologier og produkter.
• gradvis vil stadig mer av avfallet brukes som en ressurs, og vi vil bevege oss inn i en "livssyklus"-løsning som bygger på fra-vugge-til-vugge-prinsippet.

Fra verdensrommet ser vi Jorden som en liten, skjør kule. Det dominerende inntrykk er ikke menneskelig virksomhet eller byggverk, men skyer, hav, jord og grønne skoger. Menneskets manglende evne til å tilpasse sin virksomhet til det Jorden i det lange løp kan tåle, holder nå på å endre klodens systemer fundamentalt. Utviklingen har ført med seg livstruende farer. Denne nye virkeligheten, som vi ikke kan slippe unna, må erkjennes - og beherskes.

Dette kunne vært mine ord, men de er formulert av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Og det var denne diagnosen som førte til at begrepet "bærekraftig utvikling" ble lansert og plassert i en rapport som havnet på regjeringskontorene over hele verden. Bærekraftig utvikling er definert som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Holder vi fast ved denne definisjonen er det skapt et felles grunnlag og en felles forståelse av utfordringene og problemene som blant annet ble manifistert og autorisert gjennom Agenda 21. I dette ligger det en kraft og en mulighet som må utnyttes.

Kommisjonen var også overbevist om at menneskene kan bygge en framtid som er rikere, rettferdigere og tryggere. Rapporten "Vår felles framtid" skulle ikke være en spådom om økt miljøforfall, fattigdom og elendighet i en stadig mer forurenset verden med stadig færre ressurser. Kommisjonen så muligheten for en ny epoke med økonomisk vekst, en epoke som må bygges på en politikk som bevarer og øker ressursgrunnlaget. En slik vekst er nødvendig for å redusere den enorme, urettferdige og uverdige fattigdommen.

Jeg stiller to spørsmål i denne sammenhengen:

• Den industrireisingen som har funnet sted i vår del av verden det siste hundreåret har bidratt til det jeg kaller en "grå vekst", det vil si at vi midt oppe i vår høye materielle levestandard sitter igjen med en regning i form av miljøskader. Hvordan skal vi makte å få et innhold i denne veksten som dreier den mot en "grønn vekst"?
• Kommer veksten i våre rike land virkelig de fattige til gode, eller skal vi fortsette å forbruke det aller, aller meste sjøl? Går vi inn i et nytt århundre med den blodløse og gjerrige ambisjonen at det eneste vi bryr oss om er å få mer av det vi allerede har nok av?

Dette er problemstillinger jeg kommer tilbake til.

Dessverre blir bærekraftsbegrepet brukt til likt og ulikt slik at det er en fare for at hele begrepet mister sin opprinnelig mening. Har dere for eksempel hørt varianten "bærekraftig bruspenn"? Kort sagt; det kan misbrukes så mye at det blir fullstendig meningsløst og mister slagkraft. Dette vil være veldig ødeleggende for en langsiktig politikk for å nå - nettopp en bærekraftig utvikling. For oss er det en oppgave å konkretisere og operasjonalisere begrepet slik at politikken og virkemidlene fører oss inn på det riktige veivalget - i realiteten det eneste mulige veivalget dersom vi ikke med åpne øyne vil bruke tida til å sage av den greina vi selv sitter på.

Konvensjonene

Som dere vet vedtok deltakerne på konferansen i Rio også to viktige konvensjoner:

• konvensjon om klima
• konvensjon om biologiske mangfold.

Det er klimakonvensjonen som er kommet mest i fokus - ja, i den siste tida har jeg fått inntrykk av at miljøpolitikk for mange så og si utelukkende handler om CO2 og gasskraftverk. Det er et svært viktig område - bevares vel - men bevaring av det biologiske mangfoldet er vel så viktig dersom vi - mennesket - skal overleve som art.

' Nå skal jeg ikke gjøre som bøygen, nemlig å gå utenom. Faren for klimaendringer er en av de aller største og vanskeligste oppgaver vi står foran. Skal vi makte å rydde opp i våre gamle synder på dette området, kommer vi ikke utenom å gå løs på selve måten vi lever på - og her står ikke minst bruken av energi og samferdselsmidler svært sentralt. Det er også grunnen til at Arbeiderpartiet nå vil fokusere spesielt på det som kalles "bærekraftig energisystem" og "en grønnere samferdselssektor".

Jeg er selvsagt ikke mindre bekymret over utviklingen enn kritikerne av Regjeringens klimapolitikk, men som miljøvernminister må jeg ta utgangspunkt i de mulighetene og begrensingene vi som nasjon står overfor når vi skal bidra til å finne løsninger på et globalt problem. Norge er slett ikke det eneste landet som har problemer med å nå målsettingen om en stabilisering av CO2-utslippene - så og alle land har det. Disse utslippene lar seg jo ikke rense bort. Vi kan bare få utslippene ned ved å bruke mindre kull, olje og gass - eller mindre energi som baserer seg på slike energikilder. Det er ingen lett operasjon, det har rett og slett å gjøre med den livsstilen mange av oss har lagt oss til; med bil, fjernsyn, CD-spillere, oppvaskmaskiner, mikrobølgeovner, varmekabler i gulvet, elektriske tannbørster - kort sagt alt som krever tilgang på en stikkontakt i veggen. Vi er velsignet med en rik tilgang på fornybare energiressurser her i landet, men vi slipper ikke unna import av kraft basert på kull og kjernekraft. Skal vi klare den formidable oppgaven det er å temme drivhuseffekten, kan vi rett og slett ikke fortsette som før.

Det er i denne sammenhengen vi snakker om "felles gjennomføring" - rett og slett fordi det er en umulig tanke at Norge skal løse klimaproblemene alene. Hvis vi stoppet alle utslipp av CO2 her og nå - det vil si at dere må komme dere hjem med en bane som drives fram av vannkraft eller ta sykkelen og aldri mer sette nøkkelen i en bil eller ta fly til seminarer - så ville de globale utslippene gå ned med 2 promille. Vi ville ikke være kvitt problemet, verden ville ikke merke noe i det hele tatt. Vi slipper ut 8 tonn CO2 pr. hode. I OECD-landene samlet slippes det ut 11,4 tonn pr. hode. USA er "verstingen" som slipper ut 20 tonn pr. hode. Vi slipper alle ut for mye, men Norge ligger ikke tynt an i forhold til andre. Og nå kommer Kina og de asiatiske tigere for fullt. Om kort tid vil Kina gå forbi USA som den største kilden til utslipp av klimagasser. Og hva sier FNs klimapanel: Det menneskeskapte utslippet av CO2 må reduseres med mer enn 60 prosent i forhold til utslippet i 1990 dersom vi skal klare å stabilisere konsentrasjonen i atmosfæren på dagens nivå. FNs klimapanel hevder at jordatomsfæren ikke har mer kapasitet til å ta imot økte forurensinger. Resipienten er full. Likevel har alle industriland økonomisk vekst som et overordnet mål. Økonomisk vekst forutsetter økt forbruk. Selvsagt vil også utviklingslandene ha vekst. Det vi må prøve å bidra til er at de ikke går inn i en lang periode med "grå vekst", men settes i stand til å gå mer direkte på en "grønn vekst". Det kan vi blant annet gjøre gjennom et samarbeid der vi - og andre rike land - stiller til disposisjon kompetanse og sørger for teknologioverføringer og økonomisk støtte.

Det skjedde mye gledelig på klimakonvensjonens møte i Geneve i midten av juli. Det mest gledelige er at ledende industriland som USA og EU nå tar vitenskapens vurderinger alvorlig. Jeg kan konstatere at klimapanelets rapport fra desember 1995 har fått politisk gjennomslag. Det er bred enighet om at vi vet nok. Dette gjennomslaget betyr at den viktigste forutsetningen for en internasjonal klimapolitikk er etablert; nemlig enighet om hva problemet består i og hva som må til for å unngå dramatiske forandringer i livsbetingelsene på jorda.

Det andre svært viktige resultatet fra møtet i Geneve var at det ble vist vilje til å komme fram til bindende avtalesystemer for klima i løpet av 1997. Med andre ord: Mer kunnskap og dokumentasjon har økt viljen til å handle.

Det tredje punktet gjelder selve strukturen i den kommende klimaavtalen. Etter å ha lest enkelte kommentarer om akkurat dette punktet, så får jeg et inntrykk av at noen nærmest synes det er galt av Norge å delta i den diskusjonen. Etter mitt syn ville det være en ren tjenesteforsømmelse av representanter for Norge dersom vi ikke framfører våre primære ønsker om hvordan klimaavtaleverket bør bygges opp.

Når vi arbeider for en bindende avtale som bygger på felles gjennomføring, rettferdig byrdefordeling og kostnadseffektivitet, så er det fordi vi tror at denne modellen vil føre oss raskest til målet. Uansett resultatet av de videre forhandlingene vil Norge selvsagt følge opp de forpliktelser vi måtte bli pålagt. Det kommer til å koste oss mer enn mange andre. Og: Vi vil samarbeide med andre land slik at ikke hele gevinsten "spises opp" av kraftige økinger i utslippene fra store utviklingsland. Vi står i realiteten overfor historiens største globale miljødugnad.

Vern av det biologiske mangfoldet vil bli like krevende. "Livets bibliotek brenner", heter det, og det er en realitet at opp mot et hundre arter forsvinner for godt hver eneste dag - arter som kunne vært de nøklene vi trenger for å åpne dørene til løsninger for matevaresikkerhet eller medisinske gåter. Innsatsen som skal til for å stoppe denne brannen, blir også formidabel.

Produksjon og forbruk

Hvem er skurken i det dramaet vi snakker om? Det er i alle fall ikke urbefolkningene i Brasil, på Grønland, i Finnmark og i Peru som har skapt dette presset på naturressursgrunnlaget eller som har fyllt atomsfæren med forurensinger.

Det er det den industrialiserte verden som har gjort, ikke minst de vestlige industriland. Det har vi klart gjennom de produksjons- og forbruksmønstrene som har utviklet seg gjennom tiår. Filosofen Schopenhauer karakteriserte vår jakt etter stadig flere ting slik: "Rikdom er som sjøvann, dess mer man drikker, dess tørstere blir man." Utviklingen fra fattig-Norge til velferdssamfunnet har ikke vært uten slik tendenser. Worldwatch-forskeren Alan During hevder i en bok, at målt i fast dollarverdi, har verdens folk forbrukt like mange varer og tjenester siden 1950 som alle tidligere generasjoner tilsammen. Det ble faktisk produsert like mye på to og enhalv måned i 1990 som i hele 1950. Eller for den saks skyld: Gjennom de siste førti åra er det norske nasjonalproduktet blitt firedoblet.

Det er vel ingen tvil om at alle de drømmer og mål arbeiderbevegelsens pionerer i sin tid satte opp, er overoppfyllt. Vi er kommet mye lenger i materiell levestandard og sosial trygghet enn de hadde fantasi til å forestille seg. De bygde sin visjon på en tro om at alt bare kunne vokse og vokse - det fantes ingen begrensinger på noe som helst. Nå er vi kommet til en punkt i historien der vi må ta inn over oss at jorda verken krympes eller utvides - og naturen setter klare grenser for hva vi kan foreta oss. Det er ikke lett for folk å venne seg helt til denne nye tanken, det ser vi blant annet når lønnsoppgjørene nærmer seg eller bensinprisene settes under debatt. Så er det da heller ikke noe enkelt prosjekt å legge om samfunnsutviklingen i bærekraftig retning. Da må vi ta ibruk både skatte- og avgiftspolitikken, få forpliktende avtaler med industrien som for eksempel sikrer miljøstandarder, legge om samferdselspolitikken og legge større vekt på omsorg, kultur og etterutdanning i stedet for enda mer privat kjøpekraft for mange grupper.

Ingen kan klare en så krevende oppgave alene. Arbeiderpartiets leder har invitert til et bredt politisk samarbeid om dette, og et samarbeid med lønnstakerne. Under parolen miljø, tryggere jobber og rettferdig fordeling må det etableres et bredest mulig politisk flertall for en bærekraftig kurs. Det er en nasjonal - og en internasjonal - oppgave. Klarer vi ikke å samle oss om dette, står det svært mye på spill for Norge.

Jagland sier det sånn: "Jeg ser dette å legge om i en bærekraftig retning som den nye store oppgaven for Arbeiderpartiet på linje med hva oppbyggingen av velferdssamfunnet var." Det synes jeg er en svært god og meget presis observasjon.

Vår målestokk på utvikling har med andre ord vært knyttet opp til økt privat og offentlig forbruk, i tillegg til en stadig forbedring av de sosiale og materielle vilkår. Denne politikken har i hovedsak hatt et nasjonalt perspektiv. Vi vet at vi nå er i ferd med "å gå på veggen" og at nasjonalstaten er en alt for trang ramme dersom vi skal komme videre, derfor har Norge tatt initiativ til at FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) har fått satt industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre på dagsorden. Vi har arrangert to viktige oppfølgingskonferanser, og ut av den siste - som ble kalt Oslo Roundtable - kom det forslag til et arbeidsprogram om disse spørsmålene. Det er senere tatt opp som en del av arbeidsgrunnlaget for CSD. Dette var et første steg. En enkel oppskrift - nødvendigvis grovmasket - på hva det enkelte menneske sjøl kan gjøre i sitt nærmiljø for å opptre bærekraftig, hva de lokale frivillige organisasjonene kan gjøre, hva lokale myndigheter kan og bør gjøre og hva næringslivet må gjøre. Kort sagt: Tenke globalt og handle lokalt - slik vi nå vil gjøre her hjemme når vi virkelig setter i gang med å satse på å utvikle Lokal Agenda 21.

Grunnen til dette engasjementet fra norsk side er like enkel som løsningene er vanskelige: Jorda har ikke naturressurser nok til å bringe en stadig voksende befolkning opp på det samme forbruksnivå som den "rike" verden. Statsminister Gro Harlem Brundtland illustererte det slik på en av konferansene våre: "En gjennomsnittsperson i Nord-Amerika forbruker nesten 20 ganger så mye som en person i India eller Kina, og 60 til 70 ganger mer enn en person i Bangladesh. Det er simpelthen umulig for verden som helhet å opprettholde et vestlig forbruksnivå for alle. Faktum er at hvis 7 milliarder mennesker skulle forbruke så mye energi og ressurser som vi gjør i Vesten i dag, ville vi trenge 10 jordkloder, ikke bare en, for å tilfredsstille våre behov."

I oppfølgingen må vi stille oss spørsmål som:

• Hva kan og må nasjonale myndigheter, organisasjoner og næringsliv gjøre?
• Hva kan regionale organisasjoner og myndigheter gjøre? og
• Hva må man løse via regionale og globale avtaler og initiativ.

Dette initiativet fra norsk side har fått stor oppmerksomhet. Det arbeides nå med problemstillinger knyttet til produksjons -og forbruksmønstre i mange land og i internasjonale organisasjoner, blant andre FNs miljøprogram, FNs utviklingsprogram, OECD, EU osv. Oslo Roundtable blir stadig brukt som referansepunkt i de debatter om disse spørsmålene som foregår internasjonalt.

Fordeling

Den "grå veksten" har utvilsomt styrket levekårene og velferden for folk flest i vår del av verden, og det må vi prøve å ta vare på i arbeidet for en omlegging til "grønn vekst". Vi vet hva som har stått på dagsorden i flere tiår: Arbeid, lønn, rettferdig fordeling av de økonomiske godene, like demokratiske rettigheter og stadig forbedring av de sosiale og materielle kåra for folk flest.

Denne politikken har hatt sosial, moralsk og politisk appell. Men vi har også - som jeg litt "folkelig" har sagt det - "eti og drekki opp den grå veksten". Og det er det oss i den "rike" industrialiserte verden som har gjørt. I følge tall fra FN (UNDP) forbruker 20% av jordas befolkning (oss) omlag 80% av den totale økonomiske verdiskapning og bruken av det totale naturressurs-grunnlaget. I den samme tidsperioden er verdens befolkningen økt med 5 milliarder - fra noe over 1,2 milliarder i 1900 til over 6 milliarder i år 2000. Hver eneste dag - året rundt - blir vi ytterligere over 250 000 mennesker på kloden.

Vi har med andre ord en kraftig og umoralsk global skjevfordeling både av den økonomiske verdiskapingen og av utnyttelsen av naturressursgrunnlaget. Antallet mennesker som lever i absolutt fattigdom øker, samtidig som de aller rikeste blir enda rikere.

Verdensøkonomien har et betydelig pengeoverskudd som brukes til spekulasjon i stedet for til å skape utvikling for alle. Det regnes med at for hver dollar som sirkulerer i den produktive sektoren av verdensøkonomien, sirkulerer det femti dollar i finanssektoren. Et lite trykk på en tast på datamaskinen, og pengene går dit de spekulative fortjenestene er størst. Summene er ufattelig store.

Det er et paradoks dette - i dagens verden: "Pengeflytterne" har ett felles mål - mest mulig profitt. På det enkle grunnlaget fatter de beslutninger døgnet rundt, og setter dem øyeblikkelig i verk. Vi andre - som samles i konferansesalene for å diskutere miljø- og utviklingsproblemer og hvordan menneskene kan få det bedre i denne verden - vi bruker mange år for å bli enige om selv ganske generelle talemåter. Nettopp derfor er diskusjonen om reformer i FN-systemet - reformer som kan gjøre organisasjonen mer målrettet og operativ - svært viktig. Den er viktig og må kjøres for alt hva den er verdt. Det må vi gjøre selv om mange land ikke viser noen begeistring for dette, de ser seg kanskje ikke engang i stand til å betale medlemsavgiftene sine. Så jeg har ingen illusjoner om "en snarlig løsning".

FNs utviklingsfond (UNDP) og Carlsson-kommisjonen som la fram rapporten "Det globale naboskap", har blant annet foreslått at det bør legges en avgift på valutatransaksjoner. Bare dette ene tiltaket vil gi inntekter av en helt annen størrelsesorden enn den summen det internasjonale samfunnet hittil har greid å skrape sammen gjennom bistandspenger - inntekter som kan styrke FN og den globale fordelingen. Her hjemme er denne hansken tatt opp i Arbeiderpartiets programforslag. Det er også kommet opp forslag om flyseteavgift og avgifter som kan legges på de få multinasjonale selskapene som dominerer verdenshandelen. For ikke å bli misforstått: Vi skal samtidig opprettholde bistanden på et høyt nivå, og det synes jeg sannelig det er på tide at alle industriland nå tar inn over seg. Her er viljen til å ta i et tak pinlig liten i alt for mange land.

De to perspektivene jeg har vært inne på nå - endringer i industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre og en mer rettferdig global fordeling - er hovedutfordringene inn i et nytt århundre. Det er en enorm utfordring for alle som har solidaritet som en bærebjelke i sin idepolitiske tenkning og for sine handlinger. Solidaritetstanken bør ha kraft nok til å bli båret ut over Færder fyr.

Veier videre

Ja, men hvordan skal en slik politikk utformes i praksis har noen spurt meg. Skal vi redusere vårt forbruk, skal vi slutte å produsere, skal vi øke utviklingshjelpa? Jeg må tilstå at jeg ikke har noe godt svar. Utfordringen virker overveldende.

På slutten av 60-åra og i begynnelsen av 70-åra ble null-vekst og likevektsøkonomi diskutert. Man skulle stabilisere nasjonalproduktet på et fast nivå og nærmest låse det der. Dette lar seg selvsagt ikke gjøre. Ikke i en konkurranseøkonomi med mye markedsstyring. Det går heller ikke å bruke metoden "Stopp verden jeg vil av!"

Vi kan ane hva konsekvensene av en slik "stabilisering" vil være: Da kunne Hydro fortsette å rulle og gå som Hydro anno 1961, Norsk Skog ville bestått av et stort antall mindre treforedlingsbedrifter med liten produksjonskapasitet osv. Dette systemet ville selvsagt ikke fungere i dagens virkelighet. I praksis ville da utenlandske bedrifter ha tatt over de markeder som norske bedrifter idag har. Andre bedrifter og land ville tatt hånd om den veksten dette skaper, og den ville bli forbrukt på en måte som ville ha de samme miljøvirkninger på forskjellige områder som dem vi ser i dag. Dette blir bare tankespinn så lenge ikke alt det som dreier seg om økonomisk vekst og produksjons- og forbruksmønstre inngår i større politisk konsept. Det som likevel blir noe av frustrasjonen er at det moderne produksjonsliv i alt for stor grad må produsere varer og også ofte tjenester som det egentlig ikke er behov for - "for å holde hjulene i gang".

Er vi prisgitt et slikt system i tid og evighet? Tidligere ble det produsert varer og tjenester som det definitivt var et reellt behov for. I dag er situasjonen mer og mer blitt at vi produserer enorme mengder varer og tjenester av hensyn til sysselsettingen.

På dette punktet har arbeidet i Grønn Skattekommisjon brakt oss noen skritt videre. Poenget med å oppnevne kommisjonen var å se på hvordan vi kan ta hensyn både til behovet for økt sysselsetting og et bedre miljø ved å vri beskatningen over fra arbeidskraft til aktiviteter som innebærer økt bruk av ressurser og økt forurensing. Resultatet skulle være såkalt provenynøytralt, det er selve vridningen som er det sentrale. Kommisjonens rapport gir oss et godt grunnlag å arbeide videre på, og den blir nå fulgt opp.

En gang ble jeg spurt om hva en "bærekraftig bedrift" er. Jeg nevnte treforedlingsindustrien som et godt eksempel. Det er en virksomhet som bruker et fornybart råstoff - nemlig skogen - som vi kan ha til evig tid dersom den ikke blir overforbrukt eller ødelagt av forurensninger. Den bruker fornybar energi i produksjonsprosessen, nemlig vannkraft. Alle miljøskadelige stoffer som klor og blekemidlet klordioksyd er så godt som ute av prosessen. De lager et produkt - tremassse og papir - som kan resirkuleres og gjenvinnes, og er så å si eliminert som avfallsproblem. Dette er en bærekraftig bedrift. En grønn bedrift. I dag tjener også disse bedriftene penger og de markedsfører seg med sin miljøprofil. Det bidrar til det jeg kaller grønn vekst.

Jeg mener at vi med en relevant politikk og virkemidler må få mest mulig av samfunnsaktiviteten til å komme nærmest mulig et slikt konsept. Det vil ikke skje av seg selv. Mange elementer i samfunnet må påvirkes til å nå lengst mulig opp mot et slikt eksempel. Vi må se på hvilke drivkrefter som fremmer en slik utvikling og hvilke som driver i en "grå"retning.

La meg ta med et par eksempler på drivkrefter. For treforedlingens del har ikke minst miljøorganisasjonenes sterke påvirkning av forbrukerne i land som Tyskland, Nederland og Frankrike ført til at bl.a. forlag og aviser stiller meget strenge og bestemte krav til leverandørene. Hvor er råstoffet tatt ut - fra skog som burde vært vernet? Er det brukt klor i blekningsprosessen osv.? Med andre ord, forbrukerne er en viktig drivkraft dersom de får tilstrekkelig informasjon og dersom de får muligheter til å velge.

Det er mange typer forbrukere. Endel banker og forsikringsselskaper arbeider nå med å utvikle kriterier for å fastsette forsikringspremier - og for bankenes vedkommende renter - på grunnlag av miljørettede investeringsprosjekter og forsikringsobjekter. Dette vil være en drivkraft som setter "miljødårlige prosjekter" i en mer ugunstig økonomisk posisjon i forhold til de som er "miljøbra" og dermed bidra til bærekraftig utvikling.

Jeg tror det er de produktene som har en skikkelig miljøprofil som blir vinnere på morgendagens marked - de vil rett og slett ha et konkurransefortrinn. Det kan vi - som har vårt virke innenfor offentlig virksomhet - bidra til. For vi er virkelig en tung forbrukergruppe. Den offentlige innkjøpspolitikk er en viktig markedsmakt. Det offentlige kjøper varer og tjenester for mer enn 150 milliarder kroner hvert eneste år. Det kjøpes inn alt fra poteter til brigaden i Nord Norge og materialer til nytt Rikshospital. Dersom alle disse innkjøp blir foretatt også under hensyn til spesifiserte miljøkrav, ville alt det som ikke holdt mål i denne sammenheng gradvis bli kuttet ut. Dette er en prosess som etterhvert også kommer inn i det private næringsliv. Jeg har sett en rekke av de miljøprogram som de større bedriftene har utviklet og der går en miljøbevisst anskaffelsespolitikk igjen som et viktig element. Jeg kunne tatt opp en lang rekke eksempler.

Som enkeltmennesker kan vi også gjøre mye - for eksempel gjennom handtering av husholdningsavfall, bruk av transportmidler, valg av varer, energiøkonomisering o.s.v. Miljøheimevernets samarbeider med en rekke organisasjoner og boligsamvirket om "grønne borettslag" og "grønne familier". Dette er tiltak som sikkert vil gi resultater etterhvert.

Denne prosessen vil helt sikkert også skape økonomisk vekst. Kanskje minst like stor som om vi ikke tok miljøhensyn i det hele tatt. Men det vil være en dreining mot "grønn vekst".

For meg er det som nevnt et helt sentralt poeng at vi alene ikke skal spise og drikke opp hele denne veksten også, selv om vi selvsagt må sikre det framtidige trygde- og pensjonsgrunnlaget og sørge for blant annet et oppegående helse- og omsorgsapparat samt et utdanningssystem som holder mål i forhold til alle nye utfordringer. Men den nye tidas moral krever mer av oss.

Etter alle de tanker jeg har gjort meg rundt dette har jeg kommet til at politikken framover må ha tre hovedmål:

1. Sikre vår sosiale og materielle standard gjennom en grønn økonomisk aktivitet som holder seg innenfor de grenser som naturen selv setter.
2. Overføre mer av den "grønne veksten" til den fattige verden - og til land i en begynnede industrialisering.
3. En stadig mer målrettet satsing overfor slike land slik at de kan "hoppe" over mest mulig av "gråvekstperioden". M.a.o. unngå mest mulig forurensing fra energiproduksjon, industriell virksomhet og transport.

Det siste er helt klart i vår egen interesse fordi utviklingen i disse landene vil påvirke hele det globale miljø.

Når det kommer til stykket handler vel egentlig dette om livet selv; om et meningsfyllt og verdig liv. Er lite vers av Einar Skjæraasen sier i grunnen alt som skal sies:

"Du ska itte trø i graset. Spede spira lyt få stå. Mållaust liv har og e mening du lyt sjå og tenkje på. På Guds jord og i hass hage er du sjøl et lite strå."