Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Sør-Trøndelag Arbeiderparti

Årsmøtet 13. april 1996

«Ikkje gass.» Dette er en av de mest sagnomsuste replikker fra Stortingets talerstol, og den kom fra Venstre-mannen Bengt Røyseland den gangen Vietnamkrigen sto på dagsorden og gass var et dødbringende våpen i kampen. Nå står vi midt oppe i en gass-diskusjon med helt andre og fredeligere perspektiver, men den er som alle har registrert ganske hissig den også.

La meg først få slå fast: Utbyggingen av eventuelle gasskraftverk er selvsagt ikke noe miljøprosjekt i seg selv. Poenget ligger i alternativene: I virkelighetens verden velger nå europeiske land mellom olje, kull og gass - og kanskje kjernekraft. Av alternativene olje, kull og gass er det og blir det gass som gir minst miljøskade i form av utslipp av klimagassen CO2. Det er mitt utgangspunkt når jeg skal ta standpunkt i denne saka.

Hva er situasjonen: I 1990 ble det sluppet ut 21,5 milliarder tonn CO2 på verdensbasis. I år 2000 - og det året er jo nå like om hjørnet - vil utslippene ha økt til 24,5 milliarder tonn. Og prognosen for år 2010 er på nesten 33 milliarder tonn. I klartekst betyr det at utslippene vil øke med 50 prosent på 20 år, og det er alvorlig. For hva sier ikke FNs klimapanel?

For det første slår panelet nå fast at den menneskeskapte drivshuseffekten er en realitet, og at den kan føre til klimatiske endringer med alvorlige konsekvenser for livsgrunnlaget på jorda både på globalt og regionalt nivå. Det er fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til hvor fort klimaendringene vil komme, hvor sterke de vil bli og hvordan de vil slå ut på regionalt nivå, men vi vet likevel nok til å være bekymret.

Det er ingen tvil om at den viktigste årsaken til de øke klimagassutslippene er den høye vekstraten i verdens bruk av fossile brensler som kull, olje og naturgass. Problemets kjerne er at de industrialiserte landenes produksjons- og forbruksmønstre fører til at energiforbruket stadig øker, samtidig som vi står overfor et raskt økende energiforbruk i utviklingsland.

Vi har fått advarsler nok til at alle må innse at vi må arbeide intenst for å få redusert utslippene av klimagasser. Selv en stabilisering av CO2-utslippene på 1990-nivå globalt vil innebære at konsentrasjonen i atomsfæren nærmer seg en dobling i år 2100 i forhold til nivået før industrialiseringen. En slik konsentrasjon antas å kunne gi den raskeste økingen i den globale middeltempraturen på de siste 10 000 år. Dette er selvsagt ytterst alvorlig, og det er en av grunnene til at FNs klimapanel mener at de menneskeskapte utslippene av CO2 må reduseres med mer enn 60 prosent i forholdet til utslippet i 1990 dersom vi skal klare å stabilisere konsentrasjonen i atomsfæren på dagens nivå.

Hvor står Norge oppe i dette? Vi står for 0,2 promille av de globale utslippene av CO2. OECD-landenes utslipp var i gjennomsnitt på 11,4 tonn CO2 pr. hode i 1990. Norges utslipp var i størrelsesorden 8,2 tonn pr. hode. Jeg sier ikke dette som noen unnskyldning eller bortforklaring. I forhold til de globale utslipp pr. hode står hver og en av oss bak et høyt utslipp - i likhet med andre mennesker som bor i industrialiserte land.

De fleste OECD-land har sine klimamålsettinger. Forbundskansler Hermund Kohl i Tyskland sa for eksempel på den siste konferansen om klimakonvensjonen at hans land skal redusere CO2-utslippene med 20 prosent innen år 2005 - og alle klappet. Også jeg. Det betyr at Tyskland vil nærme seg nivået på våre utslipp pr. hode. Men hvordan skal han klare det? Han, som mange andre, må erstatte kull og olje med gass for å klare det. Det samme må Danmark, eller Finland. Gass er ingen ideell miljøløsning - men det er det minst skadelige alternativet når valget ellers står mellom olje og kull.

Det er fristende å minne om at dersom all norsk gass erstatter kull i år 2005, vil de samlede CO2-utslippene i Europa bli redusert med mer enn 100 millioner tonn. Til sammenlikning var det norske CO2-utslippet i 1994 på omlag 37 millioner tonn. Nå vil ikke dette skje i praksis, men likevel: Så lenge bare mer enn 5 prosent av gassen erstatter kull, vil norsk eksport av gass føre til lavere utslipp av CO2 i Europa. Om det er de samlede utslippene vi bekymrer oss over, synes jeg dette gir grunn til ettertanke.

Mange etterlyser en garanti for at eksport av gass fra eventuelle norske gasskraftverk faktisk vil bli en erstatning for kull. Jeg kan ikke garantere dette, men spør om hvordan de landene som er interessert i vår gass ellers skal klare sine egne klimamålsettinger. Dessuten: Kan noen bevise det motsatte? Det er ikke nok å snakke om vind og sol. Vi kommer ikke til å se noen revolusjon innenfor disse teknologiene de nærmeste åra, selv om jeg naturligvis håper på at teknologi knyttet til slike fornybare energikilder både vil bli bedre og brukt i framtida. Det er heller ikke nok å snakke om enøk. I takt med velferdsutviklingen skaffer mange seg flere kvadratmeter boligflate, og dermed bruker de like mye energi som før - selv om de installerer i enøk-tiltak. Dessuten fyller vi hjemmene våre med energikrevende saker og ting som mikroovner, tørketromler, PC-er, videospillere, oppvaskmaskiner, CD-spillere og jeg vet ikke hva.

Til dere som er mot gasskraftverk: I stedet for å bruke all energi nå på dette spørsmålet, burde dere kanskje kanalisere engasjementet mot det som utløser denne apetitten etter energi: Vårt produksjons- og forbruksmønster.

Utfordringene framover

Det 21. århundres utfordringer er på mange måter annerledes og mer dramatiske enn dem vi har vært igjennom i det århundret vi legger bak oss. Etter min mening står vi blant annet foran tre grunnleggende utfordringer:

*Et produksjons- og forbruksmønster i de rike industrilandene som blant annet bidrar til å utdype de sosiale skillene og fører til store forurensende utslipp til luft, vann og jordsmonn, tærer på naturressursene og etterlater enorme mengder avfall.

*Fattigdom og en befolkningsøking som fører til sterkt press på naturressursene, og som kan utløse konflikter, krig og flyktningestrømmer av dimensjoner vi hittil ikke har sett maken til i historien. Da vi gikk inn i dette århundret var vi 1,3 milliarder mennesker på kloden. Når vi går ut av det er vi 6,4 milliarder.

*Og til slutt har vi en enorm skjevfordeling mellom rike og fattige i og mellom landene.

Jeg har tidligere gitt noen folkelige karakteristikker av en utviklingsbane fra et scenarie i Regjeringens Langtidsprogram som viser en fordobling av forbruket mot år 2030. Det har jeg gjort fordi vi må stille oss spørsmålet: Er en fordobling av det materielle forbruket i vår del av verden arbeiderbevegelsens visjon for det neste århundre? Trygve Håvelmo sa en gang at hvis han fikk ti minutter med verdens ledere ville han benytte tida til å fortelle dem sannheten om eksponensiell vekst. Det betyr dobling og atter dobling - fortere og fortere - av befolkningen, bruttonasjonalproduktet, forbruk av ressurser, forurensing og avfallsmengder. Dette er et bilde på en utvikling vi må forholde oss til og diskutere.

Tenk om alle indere, afrikanere og kinesere gjorde som oss, har vi sagt mange ganger - og grøsset. Gro Harlem Brundtland var inne på dette på et internasjonalt symposium om bærekraftig forbruk som vi var verter for: Hvis sju milliarder mennesker - jordas forventede befolkning omkring år 2010 - skal bruke energi og andre materielle ressurser på samme nivå som de rike landene gjør i dag, da er det ikke nok med en klode. Vi har bruk for 10. Vi nærmer oss en situasjon der vi ikke kan si «tenk om» lenger.

På partiets siste landsmøte ble det slått fast at arbeiderbevegelsens viktigste oppgave fram mot årtusenskiftet er å skape en politikk som forener målet om full sysselsetting med en bærekraftig utvikling. Det ble understreket at miljø og sysselsettingsproblemene ikke kan løses hver for seg, de må løses sammen. Arbeidet med å vri forbruket over i en mer bærekraftig retning må bli arbeiderbevegelsens nye kampsak. Arbeiderbevegelsens ide om solidaritet må omfatte solidaritet med naturen og kommende generasjoner.

Arbeiderbevegelsen har preget utviklingen i vårt samfunn gjennom hele dette århundret, og det er utviklet et velferdssamfunn som skal sikre alle sosial trygghet, arbeid, utdanning og bolig. De som gikk foran oss ville ikke akseptere et samfunnssystem der noen få rike skulle sko seg på bekostning av de mange fattige. De bærebjelkene denne idepolitikken bygde på, kan vi med fordel ta med oss inn i et nytt århundre. I den praktiske politikken står vi likevel foran et veiskille der vi må bruke all vår kreativitet og fantasi til å finne nye løsninger og politiske grep.

Er det den liberalistiske markedsøkonomien som skal bringe oss ut av uføret? For å sitere min navnebror, partileder Thorbjørn Jagland: «Det har vist seg å være en katastrofe å erstatte det frie markedet med at staten overtar alt. Men det har også vist seg at markedet alene ikke kan skaffe arbeid til alle, skape sosial trygghet, kulturell og sosial utvikling». Jeg vil tilføye: Markedet alene kan heller ikke sikre miljøet og en bærekraftig utvikling. Som Jagland mener også jeg at vi må kjempe mot den ideen at markedet kan løse alle problemer og vi må kjempe mot de som hevder at det ikke lenger går å styre markedet på grunn av den teknologiske utviklingen og globaliseringen av økonomien. Vi må ikke forledes til å tro at politikk ikke nytter. Det er fortsatt en oppgave for sosialdemokratiet å temme markedskreftene - ikke avskaffe dem, men å tøyle dem slik at det blir en rettferdig fordeling av arbeid og velferd. Og et bedre miljø.

Merkeår for miljø og utvikling

Neste år er det stortingsvalg. Men 1997 er også et merkeår for miljø og utvikling - og det kan vi ha i tankene når vi går ut i den siste og viktige stortingsvalgkampen før århundreskiftet. Da er det 25 år siden FNs første, store miljøkonferanse ble holdt i Stockholm, og like mange år siden Norge som første land i verden opprettet et Miljøverndepartement. I tillegg er det 10 år siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling - den dere kjenner som Brundtland-kommisjonen - la fram sin rapport - en rapport som førte bærekraftig utvikling inn på dagordenen til så og si alle regjeringer og en rekke organisasjoner rundt om i verden. Det er også 5 år siden Rio-konferansen der 117 stats- og regjeringssjefer vedtok et program om miljø og utvikling som peker inn i det neste århundre - Agenda 21.

Miljøvernpolitikken har gått gjennom flere faser siden den for alvor kom på dagsorden på Stockholm-konferansen i 1972:

*Vi har beveget oss fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk til en stadig mer global politikk der løsningene på de viktigste og vanskeligste miljøproblemene ligger i et tett, forpliktende internasjonalt samarbeid.

*Livskvalitet og de verdiene som ligger i natur- og kulturarven kommer stadig sterkere i fokus.

*Miljøvern ses ikke lenger på som noen sektoroppgave. Miljøkravene er sektorovergripende og skal legges til grunn for politikkutformingen også på andre samfunnsområder. Miljøvernpolitikken er også blitt grenseoverskridende.

*I flere år har vi vært inne i en fase der oppryddings- og reparasjonsoppgavene har stått i fokus. Dette er vi fortsatt ikke ferdige med, men vi vil etterhvert gå over i en mer forebyggende fase der vi vil sette inn kreftene for å unngå at nye, store miljøproblemer oppstår.

*Vi beveger oss bort fra renseteknologi og over på renere teknologier og produkter.

*Etterhvert vil stadig mer av avfallet brukes som en ressurs, og vi vil bevege oss inn det det vi kan kalle et livssyklus-samfunn som bygger på fra-vugge-til-vugge-prinsippet - det vil si at det meste kan brukes om igjen og om igjen.

Vi har med andre ord ikke stått på stedet hvil de siste årene. Det er oppnådd betydelige reduksjoner i forurensinger fra industri, landbruk og kloakksektoren. Vi har hatt en rivende utvikling i avfallspolitikken som kildesortering, stadig mer avfall gjenvinnes og innlevering av spesialavfallet har økt. I løpet av de siste ti åra har også utslippene av 37 miljøgifter blitt redusert med fra 50 til 100 prosent. Vi har fått nye godkjenninsrutiner for kjemikalier, begrensing av markedsføring, miljøfaremerking og bruk, helsefaremerkningen er bedret og det er blitt en bedre miljøpraksis i industrien. Vi har vernet stadig flere naturområder og kulturminner.

Bærekraftig utvikling

Nå er det bærekraftig utvikling som er et hovedmål, og hva mener vi så med det? Det går an å si det enkelt: Vi skal ikke høste mer enn vi sår. Ja, vi skal helst etterlate oss mer enn det vi selv mottok, eller i det minste like mye. Siden alle mennesker har et felles økologisk rom på deling, stiller det klare krav til forvaltningen av de globale ressursene som luft, vann og det biologiske mangfoldet. Vi skal sikre velferden, men samtidig sørge for at naturgrunnlaget sikres for all framtid. Internasjonalt krever dette en stor og gjennomgripende snuoperasjon. Den er blitt sammenliknet med to andre store revolusjoner i menneskehetens historie: Jordbruksrevolusjonen i den seine steinalderen og en industrielle revolusjon. Jeg tror det vi nå står midt oppe i blir en enda mer gjennomgripende revolusjon som fletter seg langt inn i samfunnsstrukturen.

Vi må sikre en bærekraftig utvikling lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt. Det må vi gjøre gjennom en bevisst og systematisk profiling av våre politiske valg og virkemidler der vi hele tida har dette målet for øyet.

Det er her vi må komme inn med tiltak som kan endre industrilandenes produksjons- og forbruksmønstre, redusere fattigdommen og sikre en mer rettferdig global fordeling. For miljøsiden betyr dette blant annet en omlegging til energikilder som ikke påskynder menneskeskapte klimaendringer, sikring av det biologiske mangfoldet som vi alle er avhengige av for å overleve, redusert bruk og utslipp av helsefarlige miljøgifter i produksjonsprosesser og produkter og redusere forurensingene.

Dagens produksjons- og forbruksmønstre i den industrialiserte verden er ikke bærekraftige, og de er en hovedårsak til de globale miljøproblemene som klimaendringer og uttynnig av ozonlaget. Dette har vi tatt opp spesielt i FNs kommisjon for bærekraftig utvikling - en kommisjon som ble opprettet som en følge av Rio-konferansen. Norge har stått som vertsland for to internasjonale konferanser som tok opp temaet produksjon og forbruk, og som har ført til at FN-kommisjonen nå har et arbeidsprogram med anbefalinger til hvordan landene kan følge opp dette i praksis. Det blir ikke lett. Det går direkte på vår livsstil og tradisjonelle oppfatninger omkring verdiskaping og vekst.

Vi går nå ut av et århundre som er fundamentalt annerledes enn slik det så ut da våre besteforeldre gikk inn i det. Vi har opplevd en eventyrlig økonomisk vekst, levestandarden i vår del av verden har økt hinsides enhver visjon fra det forrige århundre, den teknologiske utviklingen har vært grensesprengende, IT-revolusjonen vil få langt større konsekvenser for folks dagligliv enn industrialiseringen og tilgangen på kunnskap og kompetanse har økt enormt. Slik kan jeg fortsette, og jeg vil i det minste konstatere: Flertallet i vår del av verden lever i alle fall et godt materielt liv.

Og så har vi den andre siden av medaljen: Hver dag øker verdens befolkning med over 250 000 mennesker. Hver dag dør 35 000 barn av sult eller mangelsykdommer. Hvert dag dør kanskje så mange som 100 biologiske arter ut en gang for alle. Hvert år blir et regnskogområde på størrelse med to ganger Danmarks areal ødelagt. Og vi lever i en verden som er full av konflikter og krig.

Det er en sammenheng i dette bildet. Noen av oss har tatt mer enn vi sår. Siden 1950 har vi i følge forskeren Alan During ved Worldwatch Institute klart å forbruke like mye som alle generasjoner før oss.Verdens samlede utgifter til reklame er sjudoblet, vareforbruket femdoblet og befolkningstallet doblet i samme periode.

Eller for å ta et annet bilde: Landene i nord har omlag en femtedel av verdens befolkning og fire femtedel av inntektene. Vi - industrilandene - står bak 70 prosent av verdens energiforbruk, 75 prosent av metallforbruket og 85 prosent av treforbruket. Vi sliter tungt med å bli kvitt våre kjøtt- og smørberg og vinsjøene. Samtidig lever over en milliard mennesker under fattigdomsgrensen, og de drømmer kanskje om å få samme materielle levestandard som oss. Skal det omsettes i global målestokk vil for eksempel dagens bilpark på 600 millioner øke til 2,5 milliarder biler.

Vekst og forbruk

Dersom vi virkelig skal ta fatt i de utfordringene vi står overfor, kommer vi ikke utenom en debatt om innholdet i og fordelingen av veksten og forbruket. Vi må erkjenne at vekst i produksjonen av varer og tjenester, er en sterk motor som drar i retning av større forbruk og kommersialisering. Mitt poeng er at vi må ut av det jeg kaller «grå vekst» - det vil si en vekst som også etterlater seg forurensinger ut over naturens tålegrense - og inn i en «grønn vekst» - en vekst innenfor naturens tålegrense.

Arbeiderpartiets rådslag «Form framtida - i fellesskap», trekker fram to viktige poenger i denne sammenhengen:

*At det gjennom politiske beslutninger og politisk styring er mulig å påvirke vekstens innhold i den retning vi ønsker.

*At velferd, arbeidsplasser og miljø slett ikke behøver å stå i motsetning til hverandre. Det hele avhenger av hvordan vi innretter oss. Fra et sosialdemokratisk ståsted må en politikk for miljøet samtidig være en politikk for velferd og sysselsetting.

Noe av det viktigste som foregår her i landet omkring dette akkurat nå er det arbeidet som utføres i en grønn skattekommisjon og arbeidet med en grønn statlig innkjøpspolitikk.

Den grønne skattekommisjonen skal levere sin innstilling i sommer. Noe av det viktigste den skal gjøre er å se på mulige gevinster både for miljøet og sysselsettingen ved å vri beskatningen fra arbeidskraft over mot forurensinger og ressursuttak. Med andre ord: Det skal ikke koste en masse ekstra å ansette folk, men det skal koste å forurense.

En grønn statlig innkjøpspolitikk er også viktig dersom vi skal få til bærekraftig produksjon og forbruk. Land som Danmark, Tysland og USA er kommet langt på dette området, og det er ikke noe lite marked det dreier seg om. Omfanget av offentlige innkjøp i Norge var på over 140 milliarder kroner i 1993. Det forplikter oss. Hver krone må brukes med omtanke. Av disse 140 milliardene utgjorde de statlige innkjøpene omlag 70 milliarder kroner.

Som landets største enkeltkjøper bør det offentlige stille morgendagens krav til produktene. Målet med prosjektet «Grønn statlig innkjøpspolitikk» er blant annet å styre innkjøpene i retning av mer bærekraftig forbruk som reduserer miljøbelastningene. Gjennom å prioritere miljø ved anskaffelser kan staten også bidra til at norsk næringsliv utvikler en miljøkompetanse som kan gi konkurransefortrinn på det internasjonale marked for slike produkter i framtida. De kravene som det offentlige stiller til sine leverandører vil antakelig ha store positive ringvirkninger også for produksjon av miljøvennlige produkter på andre sektorer.

«Tenke globalt og handle lokalt» var en av oppfordringene fra Brundtland-kommisjonen. Her i landet har vi gjort betydelige løft for å styrke miljøvernet i kommunene. Bærebjelken i dette har vært Miljøvern i kommunene-reformen (MIK). Over statsbudsjettet er om lag 700 millioner kroner blitt øremerket til dette formålet, og i tillegg har kommunene selv satset betydelige ressurser. Det er viktig nå at kommunene fortsetter å følge opp gjennom utvikling av Lokal Agenda 21.

Alle har et ansvar for miljøet og for natur- og kulturarven. Regjeringene kan utvikle overordede rammebetingelser med stimulerende tiltak, forbud, påbud og avgifter, men alle bør ha et selvstendig ansvar for å følge opp. Det dreier seg om sånne ting som energiforbruk og transport, om måten vi behandler avfallet på og gjenvinning. Det handler om måten vi bruker naturen på, og viljen til å ta vare på og gi liv og innhold til våre kulturminner.

For å ta ett eksempel: I 1993 oppsto noe over 5 millioner tonn avfall i Norge. Hver innbygger leverer i gjennomsnitt 517 kilo avfall pr. år til kommunal renovasjon. Hittil har nesten 70 prosent av dette gått rett på fyllinga. Avfall forurenser jord, luft og vann. Avfallsdeponiene legger beslag på arealer og skaper problemer med lukt, forsøpling og skadedyr. Nedbryting av avfallet gir utslipp av klimagassen metan. I tillegg er avfall på fyllplasser ressurssløseri. Avfall er nemlig en ressurs.

Som forbrukere kan vi påvirke lokalsamfunnet til å organisere dette annerledes gjennom for eksempel kildesortering, og ved å stille kritiske spørsmål til bruk av emballasje. Miljøheimevernet - som er en paraplyorganisasjon for flere miljø- og andre organisasjoner - har for eksempel startet prosjektet «Grønne borettslag» der flere av boligkooperasjonens lag er med. NBBL følger opp. Det er også i gang prosjekter som «grønne familier», og engasjementet i saker som «ren mat» er sterkt økende. Dette viser vilket potensiale som ligger i folkelig mobilisering for å løse viktige saker. Det er summen av alle disse små og store sakene vi alle kan være med på å løse, som gir utslaget. Partilagene våre bør delta aktivt i denne typen arbeid.

Livskvalitet

For å bli litt høytidelig: Dypest sett handler dette om eksistensielle spørsmål. Det handler om å sørge for å ta være på livsgrunnlaget også for de generasjonene som kommer etter oss. Og det handler om livskvalitet. Det er ikke sikkert at det er flere bruk og kast-ting som er veien til lykken for mennesker i industrilandene i dag. Det er ikke sikkert at flere kvadratmeter boligflate, raskere biler, flere elektroniske og elektriske apparater, flere fjernsynskanaler eller laks i stedet for fiskeboller som er veien til økt livskvalitet for oss mennesker.

Derfor mener jeg at vi må påskynde debatten om innholdet i veksten og forbruket. Også i vårt samfunn har vi vekstområder som samtidig kan sikre velferd, miljø og livskvalitet, og disse bør etter min mening gis høy prioritet framover. La meg nevne noen eksempler:

*I et utvidet velferdsbegrep bør vi ta med retten til ren luft, rent vann og ren mat, tilgang på natur og kultur, stille kritiske spørsmål omkring tidsbruk og livsstilsykdommer, fjerne helsefarlige forurensinger og stoffer og finne større rom for tid til fellesskap og omsorg.

*Vi går inn i en tid med livslang læring, og med sterk vekst i kunnskap, kompetanse og forskning. Vi må lære å mestre den nye kommunikasjonsteknologien til menneskenes beste.

*Innenfor kulturfeltet har vi et stort vekstpotensiale for deltakelse, kunnskap og kulturforståelse, som samtidig kan utløse kreativitet og utfoldelse for den enkelte.

Hva betyr dette? Det betyr at vi kan forbruke mer gjennom en vekst på områder som øker livskvaliteten, samtidig som vi må forbruke mindre av det som fører til miljøskader.

Global fordeling

I tillegg må vi få til en mer rettferdig global fordeling. Den skjevheten vi har nå er en sikkerhetsrisiko for oss alle - uansett hvor vi bor i verden.

I FN-rapporten «Det globale nabolag» - som hadde Ingvar Carlsson og Shridath Ramphal som formenn - foreslås det flere reformer for å styrke FN-systemet, og de har også tatt opp globale finansieringsmekanismer til diskusjon. De mener det bør gjøres forsøk med for eksempel skatt på bruken av globale ressurser som flykorridorer, havveier og havfiskeriområder, samt oppkreving av globale skatter etter en global overenskomst på grunnlag av en traktat. Videre mener de at en internasjonal skatt på utenlandske valutatransanksjoner bør vurderes, og det samme gjelder gjennomføringen av en internasjonal selskapsbeskatning av de multinasjonale selskapene.

Vi har ikke tatt stilling til disse forslagene, men jeg synes likevel det er interessante og konstruktive innspill til debatten. I en verden der antall mennesker som lever i absolutt fattigdom øker, er penger blitt den «varen» som har størst omsetning. Spekulative pengeoperasjoner kan i løpet av en uke komme opp i svimlende 40 000 milliarder kroner på verdensbasis. Til sammenlikning er verdensomsetningen av andre varer årlig på om lag 30 000 milliarder kroner. De om lag 3000 storaktørene på markedet kan utfordre enhver nasjonalstats valuta. Pengehandlerne har reserver på nær 50 000 milliarder kroner som kan brukes til valutaspekulasjon. De samlede sentralbankreservene i den industrialiserte verden er til sammenlikning på under 10 000 milliarder kroner. I tillegg til å håve inn milliardprofitter, skaper pengehandlerne ustabile forhold for staten, politikere, næringsliv og folk flest. Det er opplagt at her har det globale samfunnet noe å hente - til alles beste.

Frihet, likhet og solidaritet er grunnverdiene i vår bevegelse. Dette må vi holde fast på - uavhengig av skiftende politiske konjunkturer og endringer i samfunnsforhold. Vi er på vei inn i et samfunn som preges av både fellesskap og mangfold. Vi står foran store utfordringer; i utviklinglingen av velferdssamfunnet, i arbeidet med å sikre sysselsettingen, i arbeidet for miljøet, i måten vi mottar våre nye landsmenn på, innenfor utdanningssektoren, teknologiutviklingen o.s.v. Samtidig må vi rette blikket ut over egne fjæresteiner og vitalisere oss som en internasjonal og solidarisk bevegelse. Dette kan ingen klare uten at hele bevegelsen er med. Arbeiderbevegelsen var drivkraften inn i dette århundret. Vi må også ta mål av oss til å bli drivkraften inn i det nye.