Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen

Spesialavfall i årene fremover visjoner og utfordringer

Spesialavfallskonferansen 1996, 17.09.1996

Innledning

Det overordnede målet på avfallsfeltet er at avfall skal håndteres slik at det blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og naturmiljø, samtidig som avfallet og håndteringen av dette legger minst mulig beslag på samfunnets ressurser. Dette målet kan vi først og fremst nå ved å redusere mengden avfall som oppstår, øke gjenvinningen av avfall og sikre miljømessig forsvarlig sluttbehandling av restavfallet.

Dette gjelder for hele avfallsfeltet, også spesialavfall. I tillegg er det fastsatt en særskilt målsetting for spesialavfall om at innen år 2000 skal praktisk talt alt miljøfarlig avfall som genereres i Norge enten gjenvinnes eller gå til behandling i godkjente norske deponerings- eller destruksjonsanlegg.

Å nå de målsetningene vi har satt oss for håndtering av spesialavfall er et ledd i arbeidet for å nå det overordnede målet for miljøarbeidet som Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Brundtland-kommisjonen, har stilt opp; en bærekraftig utvikling. Bærekraftig utvikling betyr en utvikling som tilfredsstiller behovene til dagens befolkning i både fattige og rike land uten å svekke mulighetene for framtidige generasjoner til å få sine behov tilfredsstilt. De globale hovedutfordringene i arbeidet for en bærekraftig utvikling er knyttet til fattigdom, miljø- og ressursproblemene. Siden mange av årsakene til miljø- og ressursproblemene ligger i produksjons- og forbruksmønstrene, er en utvikling i retning av mer bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre en nødvendig forutsetning for å nå målet om en bærekraftig utvikling.

Agenda 21, som ble vedtatt på FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992, er en handlingsplan for det 21. århundre. I handlingsplanen er de rike landenes ansvar for å endre produksjons- og forbruksmønstret særlig understreket. Norge har påtatt seg ansvaret for å få satt dette på dagsorden internasjonalt. Gjennom FNs kommisjon for bærekraftig utvikling legges det i 1997 opp til en omfattende rapportering om hvordan landene følger opp arbeidet for mer bærekraftig produksjon og forbruk. Her hjemme følger vi opp med tiltak og aktiviteter der både lokalsamfunn, kommuner, næringsliv, forbrukere og frivillige organisasjoner vil bli trukket inn i arbeidet med å endre produksjon og forbruk i mer bærekraftig retning.

Skal vi klare å endre våre produksjons- og forbruksmønstre i en mer bærekraftig retning må miljø- og ressurseffektiviteten økes gjennom hele verdikjeden, fra uttak av ressurser helt til produkter til slutt ender som avfall.

Mengder

For å kunne sikre en utvikling på spesialavfallsfeltet som bidrar til en bærekraftig utvikling må vi ha et godt bilde av hvor vi står i dag og av hva som er utfordringene framover. Bildet av hvor vi står i dag forutsetter et skikkelig statistikkgrunnlag med oversikt over genererte og behandlede mengder avfall. Statistikkgrunnlaget for spesialavfall har hittil ikke vært komplett. Tidligere statistikker har vist et anslag på om lag 220 000 tonn spesialavfall årlig. Dette tallet har imidlertid bare dekket den såkalte "systemmengden" - dvs. avfall som skal leveres til særskilt behandling gjennom spesialavfallssystemet. For å sikre full oversikt over den totale mengden spesialavfall som oppstår her i landet har NORSAS, i samarbeid med SFT, Næringslivets hovedorganisasjon, Norsk Avfallshandtering A/S (NOAH) og Statistisk sentralbyrå (SSB) på oppdrag fra Miljøverndepartementet foretatt en fullstendig kartlegging av spesialavfallsmengdene. Kartleggingsrapporten var ute på høring i våres. Den viser at det årlig oppstår ca 630.000 tonn spesialavfall. Dette anslaget omfatter alt spesialavfall, også spesialavfall som leveres direkte utenfor spesialavfallssystemet fra avfallsbesitter til produksjonsbedrifter med særskilt behandlingstillatelse, spesialavfall som eksporteres direkte utenfor spesialavfallssystemet samt alt avfall som etter implementeringen av EUs liste over farlig avfall regnes som spesialavfall.

Jeg er svært tilfreds med at vi nå endelig har fått et mer fullstendig bilde av mengden spesialavfall som genereres i Norge.

Innsamling

For at vi skal kunne sørge for forsvarlig kontroll over disponeringen av spesialavfall er vi helt avhengig av at det spesialavfallet som ikke egenbehandles i henhold til særskilt tillatelse, blir samlet inn. Selv om det ennå er en viss mengde spesialavfall på avveie, er vi så absolutt på rett vei. De siste tallene fra NORSAS viser at innlevert mengde økte med hele 10 % fra 1994 til 1995. Videre viser helt nye tall det svært gledelige resultatet at mengden spesialavfall på avveie nå er redusert fra 30.000 tonn til 20.000 tonn !

De største mengdene spesialavfall samles inn via de om lag 40 godkjente operatørene i spesialavfallssystemet. Myndighetene har hele tiden lagt stor vekt på å sikre at denne kanalen fungerer godt, slik at vi oppnår en høy innsamlingsgrad og en forsvarlig videre håndtering av avfallet. I oppbygningsfasen av spesialavfallssystemet ble det ansett som nødvendig med en regional begrensning av innsamlingstillatelsene. Denne geografiske begrensningene er nå opphevet. Likevel er det fremdeles begrensninger i adgangen til å samle inn og behandle spesialavfall.

Med utgangspunkt i hensynet til et totalt sett hensiktsmessig og forsvarlig system begrenses i dag antall innsamlingstillatelser. På spesialavfallskonferansen i fjor varslet vi at det ville bli foretatt en vurdering av om det er fornuftig å fortsette en slik praksis eller om vi heller bør gå over til en mer kvalitativ vurdering, dvs. en vurdering av tekniske krav og krav til kvalifikasjoner etc. SFT er for tiden i ferd med å foreta en slik vurdering. Når SFT har fullført arbeidet med å vurdere ulike sider ved en mulig overgang til en ny praksis vil de komme med en anbefaling til departementet. Dersom det blir funnet hensiktsmessig å innføre en slik endring i praksisen vil bransjen selvfølgelig bli gitt anledning til å uttale seg om dette på forhånd.

Fra og med 1. juli 1995 har kommunene fått ansvar for å samle inn spesialavfall fra mindre bedrifter og fra husholdninger. Forskriftens krav er at kommunene skal sørge for at det eksisterer et tilstrekkelig mottakstilbud for disse avfallsbesitterne. Dette stiller kvalitative krav til tilgjengeligheten ved de ordningene kommunene etablerer, både mht. informasjon om ordningene, hentehyppighet, antall mottak, plassering, åpningstider m.v. Kravet om tilstrekkelighet innebærer at det ikke lenger uten videre er nok å ha en container stående på avfallsplassen. SFT er i samarbeid med fylkesmennene for tiden i ferd med å foreta en kartlegging av kvaliteten på de kommunale ordningene. På bakgrunn av denne kartleggingen vil det bli foretatt innskjerpinger i forhold til kommuner der ordningene ikke ansees for å være tilstrekkelige. For å sikre at alt spesialavfallet blir samlet inn er det av avgjørende betydning at kommunene oppfyller sin del av ansvaret.

Som nevnt er innsamlingen av spesialavfall økende. Det skyldes nok både økende bevissthet om plikten til å levere og økende tilgjengelighet i mottakssystemet. I tillegg har refusjonsordningen for spillolje og bransjereturordningen for blybatterier bidratt til økende innlevering av disse avfallsgruppene.

Behandling

På forrige spesialavfallskonferanse hadde vi ennå ikke noen løsning på plass for å sikre behandlingskapasitet for organisk spesialavfall. Dere er vel alle kjent med at denne løsningen endelig er på plass. NOAH besluttet høsten 1995 å etablere et nasjonalt behandlingsanlegg for organisk spesialavfall i Brevik.

Første trinn i løsningen innebærer etablering av et nytt forbehandlingsanlegg kombinert med destruksjon av avfallet i Norcems sementovner. I denne forbindelse skal det investeres i nytt renseutstyr hos Norcem som vil føre til en reduksjon av utslippene fra sementfabrikken. Forbehandlingsanlegget skal etter planen være i drift i løpet av 1998. Av tekniske grunner kan imidlertid ikke alt organisk spesialavfall som genereres i dag destrueres i sementovnene. NOAH planlegger derfor et mulig annet byggetrinn. Dette vil enten bestå av en tilleggsovn, eller en ombygging av det eksisterende anlegget slik at det kan behandle alle typer organisk spesialavfall. NOAH tar sikte på beslutning om annet byggetrinn i løpet av 1998.

NOAHs deponi for uorganisk spesialavfall på Langøya som dere skal ut å se på i morgen, har fått ny konsesjon som stiller strenge krav til håndtering av avfallet. Samtidig er det nedlagt betydelige investeringer i opprustning av anlegget som nå fremstår som et høyverdig behandlingsanlegg for uorganisk spesialavfall.

Med disse to sentrale brikkene på plass, har vi snart et varig, sikkert og komplett landsdekkende behandlingstilbud for alt spesialavfall. Da vil vi ha nådd en viktig milepel i forhold til målsetningen om at praktisk talt alt miljøfarlig avfall som genereres i Norge enten skal gjenvinnes, eller gå til sluttbehandling i godkjente norske anlegg innen år 2000.

Det er et sentralt mål at Norge skal være i stand til å ta hånd om spesialavfallet selv. Denne målsettingen er i samsvar med det såkalte nærhetsprinsippet, dvs. at avfall bør behandles nærmest mulig kilden og prinsippet om at landene så langt som mulig bør være selvforsynt mht. behandling av eget spesialavfall. Begge disse prinsippene går igjen både i Baselkonvensjonen, og i EUs to rammedirektiv om hhv. avfall og farlig avfall. I spørsmålet om tillatelse til eksport av spesialavfall for sluttbehandling vil derfor spørsmålet om hvorvidt vi har nasjonale behandlingsløsninger for det aktuelle avfallet være et sentralt moment ved avgjørelsen av om eksport skal tillates eller ikke.

Forbrenning av spesialavfall har hittil blitt regulert gjennom utslippstillatelser etter forurensningsloven. For å sikre oppfyllelse av våre forpliktelser etter EØS-avtalen til å implementere kravene i direktivet om forbrenning av farlig avfall, vil det bli fastsatt en egen forskrift om dette som blir sendt på høring nå i høst. Forskriften vil fastsette minimumskrav til anlegg som forbrenner spesialavfall og vil gjelde i tillegg til dagens system med individuelle tillatelser for å drive anlegg for forbrenning av spesialavfall.

Spesialavfallsforskriften

En viktig forutsetning for å sikre forsvarlig håndtering er at vi har en spesialavfallsforskrift som trekker opp klare rammer for håndtering av spesialavfall. Jeg er glad for å kunne si at vi nå endelig har på plass de endringene i spesialavfallsforskriften som gjennomfører EUs liste over farlig avfall i norsk rett.

Det er først og fremst inndelingen og benevningen av spesialavfall som er endret, mens det kun er foretatt mindre endringer mht. hva som er å regne som spesialavfall. Ved utformingen av endring har det stått sentralt å etablere et mest mulig hensiktsmessig system som sikrer full implementering av EUs liste, samtidig som det sikres at alt som er spesialavfall forblir spesialavfall etter forskriftsendringen.

Endringen har tatt tid, dette skyldes både at det har vært et omfattende arbeid og at vi til slutt endte opp med en annen løsning enn det opprinnelige utkastet som var ute på høring. Høringsforslaget la opp til et tosporet system der dagens 15 spesialavfallsgrupper ble opprettholdt i tillegg til at EUs liste ble tatt inn som undergrupper/presiseringer. Mange høringsinstanser ga uttrykk for at et slikt tosporet system ville gi en uheldig løsning. På bakgrunn av bl.a. høringsuttalelsene ble det derfor foretatt en ny vurdering av hva som ville være den mest hensiktsmessige løsningen.

Den vedtatte forskriften medfører en overgang fra den opprinnelige norske listen med 15 stoffbaserte spesialavfallsgrupper til EUs liste bestående av 20 hovedkategorier og diverse underkategorier, der spesialavfallstypene i hovedsak er prosess- og bransjebaserte. For å sikre at alt som hittil har vært spesialavfall fremdeles skal være spesialavfall, er det gjort enkelte nasjonale tillegg til EUs liste. Videre er det fastsatt at også annet avfall som ikke står på lista, men som innehar visse farlige egenskaper og overskrider visse grenseverdier er spesialavfall.

Det har vært et nært samarbeid mellom de nordiske landene om implementering av listen. Forslagets tillegg og tilføyelser i forhold til EUs liste er derfor stor grad korresponderende med tillegg og tilføyelser i de fleste andre nordiske landene.

Endringene vil tre i kraft 1. januar 1997. Ikrafttredelsesdatoen gir alle aktører i spesialavfallssystemet en viss tid til å foreta nødvendige justeringer for å tilpasse seg det nye systemet.

Særskilte ordninger for nye avfallstyper

Selv om vi nå begynner å få god kontroll med innsamlingen og håndteringen av spesialavfall er det fremdeles mange nye utfordringer å ta fatt på. Det er satt i gang arbeid for å vurdere hvorvidt det skal iverksettes særlige tiltak for en rekke ulike avfallstyper som er spesialavfall i sin helhet, eller som inneholder komponenter som er spesialavfall.

Avfall fra elektriske og elektroniske produkter I Norge oppstår det årlig ca. 144 000 tonn avfall fra elektriske og elektroniske produkter, såkalt EE-avfall. Elektriske og elektroniske produkter er en svært sammensatt produktgruppe, og omfatter bl.a. datamaskiner, vaskemaskiner, fjernsynsapparater, lysrør og kabler. EE-avfall inneholder betydelige mengder helse- og miljøskadelige stoffer i form av bly, blyoksyd, kadmium, flammehemmende midler, PCB og kvikksølv og en stor del av EE-produktene og komponentene i disse er derfor spesialavfall.

En arbeidsgruppe med representanter fra Miljøverndepartementet, næringslivet og kommunene la i mars i år fram en rapport med forslag til tiltak og virkemidler for å redusere de negative konsekvensene EE-avfallet forårsaker.

I rapporten anbefales det at 80 % av alt EE-avfall skal samles inn via separate innsamlingsløsninger innen år 2000, og at praktisk talt alt EE-avfall som er spesialavfall skal samles inn innen år 2000. Ved behandling av EE-avfall skal de deler av avfallet som er spesialavfall sorteres ut og sikres en miljømessig forsvarlig behandling i overensstemmelse med spesialavfallsforskriften, mens resten av EE-avfallet skal gjenvinnes så langt det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Videre anbefales det at det iverksettes en forskrift som pålegger produsenter/importører av elektriske og elektroniske produkter å sørge for innsamling og gjenvinning eller forsvarlig sluttbehandling av EE-avfall. Arbeidsgruppa anbefaler at forskriften suppleres med en eller et fåtall avtaler mellom Miljøverndepartementet og EE-bransjen, hvor bransjen får ansvaret for å nå innsamlings- og behandlingsmålsettingene.

Høringen av arbeidsgruppens rapport ga svært positiv tilbakemelding på arbeidsgruppens anbefalinger. Det arbeides nå videre med sikte på å forberede forskriften og en eller flere avtaler mellom departementet og EE-bransjen. Jeg er svært tilfreds med den positive viljen næringslivet og kommunene hittil har vist for å sikre en forsvarlig behandling av avfallet fra elektriske og elektroniske produkter. Jeg håper og tror at denne positive viljen også vil være til stede i det videre arbeidet.

Bygg- og anleggsavfall

Bygg- og anleggsavfall representerer svært store avfallsmengder. Vi regner med at det årlig oppstår anslagsvis 3,5 mill. tonn. Mye av dette avfallet er sand, jord, grus, asfalt og betong. Det er imidlertid også en god del trevirke og annet brennbart i avfallet. Nyere undersøkelser viser at bygg- og anleggsavfallet også inneholder en god del miljøfarlige stoffer som PCB, bly, kadmium osv.

Behandlingen av bygg- og anleggsavfall er i dag ikke fullt ut tilfredsstillende. En relativt liten andel av avfallet gjenvinnes, samtidig er det mangelfull kontroll med hvordan det øvrige avfallet disponeres. Vi vet imidlertid at mye av det avfallet som defineres som såkalt rene masser og som i dag brukes til diverse utfyllingsformål, i virkeligheten kan inneholde både miljøfarlige stoffer og annet avfall som på ingen måte kan betraktes som "rene masser".

Både fordi bygg- og anleggsavfall representerer store avfallsmengder og fordi avfallet inneholder betydelige mengder miljøfarlige stoffer, er det viktig å sikre en bedre behandling av dette avfallet. Departementet har derfor startet opp et arbeid for å kartlegge avfallsstrømmene fra bygg- og anleggsavfall med sikte på å gjennomføre de tiltak og virkemidler som er nødvendige for å sikre økt gjenvinning og forsvarlig sluttbehandling av dette avfallet.

Spesialavfallsemballasje

Brukt emballasje med spesialavfallsrester omfattes av bestemmelsene i forskrift om spesialavfall, bla. leveringsplikten for virksomheter, kravet om tillatelse til håndtering og den kommunale plikten til å ha tilstrekkelige mottaksordninger. Situasjonen når det gjelder håndteringen av denne type avfall, er imidlertid langt fra tilfredsstillende.

På oppdrag fra departementet utarbeidet NORSAS i vår en rapport om spesialavfallsemballasje. Den omfatter emballasje av alle materialslag til alle typer spesialavfall og dekker således alt fra industricontainere og stålfat til spraybokser og limtuber. I alt oppstår ca. 40 mill. enheter spesialavfallsemballasje pr. år. Om lag 3 mill. enheter leveres til særskilt behandling slik regelverket krever. Hovedmengden, ca. 37 mill. enheter, følger med det vanlige avfallet til fyllplasser og forbrenningsanlegg. Denne disponeringen av spesialavfall kan føre til fare for alvorlige forurensninger.

Rapporten fra NORSAS, sammen med en vurdering av hvilke virkemidler som er aktuelle for å sikre innsamling og forsvarlig behandling av spesialavfallsemballasjen, har vært på bred høring til berørte parter. Av høringsuttalelsene går det klart fram at det er bred enighet om behovet for å få til en bedre miljømessig håndtering av emballasje med spesialavfallsrester, samtidig som det har kommet inn en rekke synspunkter på hva slags tiltak og virkemidler som bør settes i verk. Mulige tiltak er bl.a. endring av spesialavfallsforskriften, refunderbare avgifter, panteordninger og produsentansvar for innsamling og behandling av denne emballasjen.

Miljøverndepartementet vil bl.a. på bakgrunn av de innkomne høringsuttalelsene, foreta en vurdering av hvilke virkemidler som bør settes i verk. Det er ikke usannsynlig at det er behov for et sett av virkemidler for å løse problemene. Dersom det blir aktuelt å iverksette forskrifts- eller avgiftsløsninger, vil det bli en ny høringsrunde på dette.

Nikkel-kadmium batterier

Nikkel-kadmium batteriene inneholder miljøgiftene nikkel og kadmium. Slike batterier er spesialavfall og skal derfor leveres til særskilt behandling. Likevel er det i dag bare ca 20 % av disse batteriene som leveres inn. På oppdrag fra departementet arbeider SFT nå med å foreta en vurdering av aktuelle virkemidler for å sikre økt innsamling og forsvarlig håndtering av disse batteriene.

PCB avfall

I Norge ble bruk av PCB forbudt i 1980, men denne miljøgiften finnes fremdeles i produkter som ble tatt i bruk før forbudet ble innført. Dette gjelder f.eks for visse typer isolerglasslim og småkondensatorer i belysningsarmatur. SFT er i ferd med å kartlegge mengden PCB-holdig avfall. På bakgrunn av dette vil vi vurdere i hvilken grad eksisterende eller planlagte tiltak/virkemidler er tilstrekkelige eller om det er behov for ytterligere tiltak/virkemidler for å sikre innsamling og forsvarlig behandling av PCB-holdig avfall.

"Gamle synder"

Gjennom forskriftsregulering og tillatelser har vi i dag stadig bedre kontroll både med håndtering av spesialavfall og ulike utslipp fra industrien. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Opprydding i tidligere tiders feildisponeringer av spesialavfall og lignende, de såkalte "gamle syndene" representerer fremdeles en omfattende oppgave. "Gamle synder" fikk mye oppmerksomhet i media i vår og jeg ser at denne konferansen også har tenkt å vie temaet ganske mye plass på morgendagens program.

Opp gjennom årene er betydelige mengder med helse- og miljøskadelige stoffer lagt på avfallsfyllinger eller tilført grunnen via utslipp, lekkasjer og uhell fra både næringsvirksomhet og offentlig virksomhet. På siste del av 80-tallet økte oppmerksomheten mot de konsekvensene slikt nedgravd spesialavfall kunne ha for grunnvann, overflatevann, jordsmonn og arealbruk. Det ble startet et omfattende kartleggings- og undersøkelsesarbeid på lokaliteter med potensiell fare. I St.prp. 111 (1988-98) om det videre arbeidet med spesialavfall ble det fastsatt en målsetting om at "Faren for alvorlige forurensningsproblemer som følge av tidligere tiders feildisponering av spesialavfall skal reduseres til et minimum innen år 2000". I 1992 utarbeidet SFT en handlingsplan for arbeidet på dette feltet.

I løpet av de 5 siste årene har det vært utført et betydelig arbeid for å få undersøkt og satt i gang tiltak på de mest alvorlige lokalitetene. Det er også utført mye arbeid for å utvikle metoder og virkemidler som bidrar til at forurensede områder kan håndteres på en effektiv måte. De viktigste lokaliteter og eventuell akutt helsefare er nå tatt hånd om, og faren for alvorlig forurensning er betydelig redusert. Arbeidet med de "gamle syndene" har imidlertid vist seg å være svært komplisert og omfattende, og det gjenstår derfor fremdeles fortsatt mye arbeid på feltet. Blant annet er det anslått behov for undersøkelser ved endret bruk av areal eller resipient for over tusen lokaliteter. Slike saker må behandles fortløpende etter hvert som planer om arealbruksendringer vedtas. Det er her viktig å få presisert at de fleste av disse lokalitetene først representerer en eventuell fare når de forurensede massene blir gravet opp.

For å sikre effektiv og fornuftig opprydding i gjenstående lokaliteter som representerer en mulig fare for forurensning vil følgende forhold være av stor betydning:

• En må se på tilførsel av miljøgifter fra de "gamle syndene" i sammenheng med tilførsel fra andre utslippskilder.
• Arbeidet med å utvikle effektive metoder og ny teknologi for undersøkelser, tiltak og behandlingsløsninger må videreføres.
• Det må arbeides videre med å utvikle informasjon og retningslinjer overfor kommuner og utbyggingsinteresser slik at hensynet til forurensede lokaliteter blir ivaretatt på en mest mulig effektiv måte.

Avslutning

Som gjennomgangen viser er utviklingen på spesialavfallsfeltet positiv. Vi har fått komplette tall for mengdene som oppstår og vi har fått på plass en liste over spesialavfall som gjøre at vi har samme inndeling av spesialavfall som resten av Europa og som gir klare retningslinjer for når noe er å betrakte som spesialavfall. Innsamlingsgraden er økende. Særskilte returordninger for enkelte spesialavfallsfraksjoner er etablert og flere er under forberedelse. Samtidig vil vi om få år ha et komplett behandlingstilbud. Det er imidlertid et skjær i sjøen i dette bildet. SFTs kontrollrapport for 1995 viser at 20-30 % av de kontrollerte bedriftene ikke fulgte kravene for forsvarlig lagring og håndtering av spesialavfall. Dette er for dårlig. Spesialavfall er avfall med et særlig stort fare- og skadepotensiale, derfor må det utvises særlig aktsomhet i forbindelse med slikt avfall. Her har dere i industrien virkelig en hjemmelekse å gjøre! Skal vi klare å sikre at spesialavfallet blir tatt hånd om på en forsvarlig måte må alle gjøre sitt for å følge opp.

Som jeg sa innledningsvis er hovedutfordringen framover å sikre at miljøvernpolitikken bidrar til en bærekraftig utvikling. Et av elementene som er sentrale for å stimulere til bærekraftig produksjon og forbruk er å synliggjøre miljøkostnadene for produsenter og forbrukere. Herunder er det viktig å sikre at prisen på avfallshåndteringen reflekterer de totale kostnadene ved dette. I henhold til forurensingsloven skal kommunene beregne full kostnadsdekning ved fastsettelse av avfallsgebyrene. Full kostnadsdekning inkluderer alle de bedriftsøkonomiske kostnadene ved avfallshåndteringen, men ikke miljøkostnaden som følger av utslipp av forurensninger ved deponering og forbrenning av avfall. For å sikre at prisen på miljøkostnadene blir reflektert i prisene på avfallstjenestene arbeider departementet med en vurdering av en eventuell avgift på sluttbehandling av avfall. En slik avgift ble også diskutert i Grønn skattekommisjon som la fram sin rapport i våres. Der ble det bla. anbefalt at det gis høy prioritert til arbeidet med å forberede en slik avgift på sluttbehandling av avfall.

Vi er i den siste tiden blitt mer oppmerksomme på at det er svært mange produkter som i større eller mindre grad inneholder spesialavfall. Innholdet av spesialavfall medfører i en del tilfeller at hele produktet eller deler av det bør skilles ut fra annet avfall og håndteres på særskilt måte den dagen produktet ender som avfall. Utviklingen i retning av at stadig mer blir definert som spesialavfall samt økte kunnskaper om produktenes innhold og sammensetning, medfører at mengden produkter som ansees som spesialavfall øker. Innholdet av spesialavfall i produkter vil sannsynligvis bli viet en stadig større oppmerksomhet i årene framover.

I tillegg til å fortsette arbeidet med å redusere de miljøproblemene som forårsakes av spesialavfall som allerede har oppstått, vil vi i årene framover måtte jobbe mer forebyggende. Vi vil i større grad måtte arbeide for å forsøke å redusere mengdene spesialavfall som genereres samt redusere typene og mengdene helse- og miljøskadelige stoffer i produkter slik at færre produkter ender som spesialavfall.

Problemene med økt generering av spesialavfall og nye og økte mengder helse- og miljøskadelige stoffer i produkter som senere blir til spesialavfall, er problemer som på mere kompliserte måter er innvevd i våre produksjons- og forbruksmønstre. Skal vi klare å komme i inngripen med disse problemene vil vi i større grad måtte arbeide for å forsøke å påvirke de drivkreftene i samfunnet som bidrar til at det oppstår stadig større mengder spesialavfall og til at det oppstår stadig nye helse- og miljøskadelige stoffer i de produktene som senere blir til spesialavfall.

Lykke til med konferansen !