Statsråd Jens Stoltenberg

Næringspolitisk redegjørelse

Stortinget 10. oktober 1995

De overordnede målene for Regjeringens økonomiske politikk er:

• full sysselsetting
• rettferdig fordeling og
• å videreutvikle et godt velferdssamfunn

Skal vi nå de målene, er vi avhengig av et solid næringsliv, sterke bedrifter over hele landet og tilgang på kapital og kompetanse, slik at bedriftene kan utvikle seg under nye og mer krevende konkurranseforhold.

Velferden vår hviler på verdiskaping både i privat og i offentlig sektor. Samtidig er vår evne til å skape og fordele verdier det som avgjør nivået på sysselsettingen. Det krever politisk styring å nå disse målene. Regjeringens næringspolitikk sikter derfor mot økt verdiskaping, økt sysselsetting og en sterkere konkurranseevne for norsk næringsliv.

Gjennom solidaritetsalternativet har vi kommet langt med hensyn til å rette opp norsk økonomi. Vår næringspolitiske hovedutfordring er å føre solidaritetsalternativet videre.

En grunnleggende forutsetning for å lykkes i næringspolitikken er at vi sørger for lav prisstigning og forbedring av konkurranseevnen. De siste årene har Regjeringen lagt opp til et inntektspolitisk samarbeid, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og en politikk for utjevning av levekår som selve hovedkursen i kampen mot arbeidsledigheten. Det har gitt resultater: Vi har klart å få prisstigningen under kontroll, vi har klart å få rentene ned, og vi har klart å skape mange nye arbeidsplasser over hele landet. I samarbeid med fagbevegelsen og de andre organisasjonene i arbeidslivet er det gjort et felles løft som har kommet hele samfunnet til gode. Men fortsatt er det altfor mange arbeidsledige. Derfor må kursen for en solidarisk økonomi og en solidarisk lønnspolitikk føres videre.

Vi trenger en næringspolitikk som fremmer utvikling og etablering av bedrifter og arbeidsplasser i hele landet. Dette kan ikke overlates til markedet alene. Myndighetene må ta ansvar og aktivt legge forholdene til rette for å skape lønnsomme bedrifter og trygge arbeidsplasser.

Staten har ansvaret for å føre en økonomisk politikk som gjør at priser og kostnader holdes på et nivå som er konkurransedyktig overfor utlandet. Men i tillegg til dette har staten også ansvar for en rekke andre oppgaver som er viktige i næringspolitikken. Dette gjelder bl.a:

• å bidra til at norske bedrifter har likeverdig adgang til markeder i utlandet, og at de konkurrerer under forhold som er likeverdige med dem som finnes i andre land
• å sikre at markedet fungerer innenfor de kravene til bl.a miljø, fordeling og distriktshensyn som myndighetene fastsetter
• å bidra til forskning, utvikling og kompetanse, slik at næringslivet og forvaltningen kan møte nye utfordringer som følge av økt internasjonalisering av økonomien og en sterkere teknologisk utvikling - ikke minst krever utvikling av informasjonsteknologi at vi satser på forskning, utvikling og kompetanse
• å bidra til tilgang på kapital for å fremme nyskaping og balanse mellom norsk og utenlandsk eierskap i vårt næringsliv.

Det er ikke mulig å gi noen fullstendig gjennomgang av alle forhold som påvirker utviklingen av næringslivet i landet vårt i denne redegjørelsen. Jeg vil derfor bruke disse fire hovedoppgavene - markedsadgang, markedsregulering, kompetanse og kapitaltilgang - som utgangspunkt for å beskrive sentrale deler av Regjeringens næringspolitikk. La meg også vise til at Regjeringen nå har lagt opp til en bred gjennomgang av næringspolitikken gjennom opprettelse av et eget utvalg ledet av Arent M. Henriksen. Regjeringen vil komme tilbake til oppfølgingen av dette arbeidet på en hensiktsmessig måte senere.

1. Sikre markedsadgang og likeverdige konkurranseforhold

Først noen ord om den første hovedoppgaven: å sikre markedsadgang og likeverdige konkurranseforhold.

Få land i verden har en mer åpen økonomi og er mer avhengig av internasjonal handel enn Norge. Med bare litt over fire millioner innbyggere vil vårt hjemmemarked nødvendigvis være lite. Det betyr at mange bedrifter og næringer er helt avhengig av å eksportere sine varer. Og det forklarer hvorfor

• praktisk talt all olje og gass vi produserer blir eksportert,
• hvorfor mellom 80 og 90 pst. av alle norske fiskeprodukter eksporteres,
• hvorfor like mye av all aluminium og andre metaller går til utlandet,
• hvorfor det aller meste av våre treforedlingsprodukter selges til utenlandske kjøpere og
• hvorfor norsk reiseliv er så avhengig av at utlendinger velger å besøke Norge framfor å reise til andre land.

I alle år har norsk skipsfart vært en internasjonal næring. Nå ser vi at næringer som bygg, anlegg, bank, varehandel, forsikring og næringsmiddelindustri også vender seg mot markeder utenfor landets grenser.

Vi importerer om lag halvparten av alt det vi forbruker her i landet. Det viser at ikke bare eksportbedriftene er utsatt for internasjonal konkurranse, men at en rekke av de bedriftene som leverer til hjemmemarkedet, faktisk også er utsatt for internasjonal konkurranse i Norge.

Vi kan like det eller ikke, men det er vår evne til å produsere og utvikle varer som er konkurransedyktige i de internasjonale markedene, enten de er i Norge eller i utlandet, som avgjør vår evne til å opprettholde sysselsettingen, skape flere arbeidsplasser og opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet.

Det at vi har en åpen økonomi, innebærer at det er i Norges interesse å være med på utformingen av internasjonale kjøreregler som trygger vilkårene for handel og investeringer.

Og vi har tradisjon for å delta aktivt i slikt arbeid like tilbake til etableringen av Bretton Woods institusjonene på slutten av 1940-tallet.

Norge arbeidet aktivt for etablering av den nye organisasjonen for verdenshandel, WTO. Regjeringen legger vekt på å følge opp denne avtalen, blant annet gjennom å bygge ned tollsatser og andre handelshindre. Dersom vi selv er nøye med å følge bestemmelsene i avtalen, står vi sterkere i kravet om at også andre land må gjøre det.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å videreutvikle de internasjonale kjørereglene i verdensøkonomien. Det gjelder blant annet videreutviklingen av den nye WTO-avtalen for handel med tjenester. Vi har også tatt opp spørsmålet om handel og miljø, og Norge har vært en pådriver for å få dette høyt på dagsordenen i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

I tiden fram mot den første ministerkonferansen i WTO, i 1996, vil nye saker på WTOs dagsorden bli diskutert. I tillegg til handel og miljø støtter Norge kravet om at også arbeidstakernes rettigheter og sosial dumping må inn på dagsordenen i Verdens Handelsorganisasjon.

Norge deltar også aktivt i OECD-arbeidet med en egen avtale om investeringer over landegrensene, og når vi ser inn i en framtid der Norge i økende grad blir kapitaleksportør, er det åpenbart at regler for investeringer over landegrensene vil bli enda viktigere for oss i årene som kommer.

Norge har en lang tradisjon som skipsbyggingsnasjon. Den norske skipsbyggingsindustrien har i en årrekke mottatt betydelig statlig støtte for å kunne møte konkurransen fra andre land. I år er det f.eks. satt av mer enn 1,3 milliarder kr til skipsbyggingsindustrien i Norge. Offentlig subsidiering av skipsbygging er et eksempel på hvordan en lønnsom næring kan bli ulønnsom, og hvordan konkurransen mellom bedrifter blir erstattet av konkurranse mellom statlige myndigheter om å gi mest mulig støtte. En krig om subsidier er ikke bare til skade for de mange norske bedrifter som har gode forutsetninger for å klare seg i en rettferdig konkurranse, men også for samfunnet som får utgifter knyttet til en virksomhet som i prinsippet skal skape verdier.

Fra 1. januar 1996 vil støtten til skipsbygging bli avskaffet i OECD-området, i Sør-Korea og i Japan dersom alle parter ratifiserer en forhandlet avtale som forbyr slik støtte. Norge har vært en pådriver for å få enighet om denne avtalen. Vi mener at hele skipsfartsnæringen er tjent med at subsidiene fjernes - ikke bare i Norge, men i alle land som har undertegnet avtalen. Verftene må da konkurrere om pris og kvalitet på en likeverdig måte. I en slik situasjon vil norske skipsbyggere ha gode muligheter for å hevde seg.

Det blir en viktig oppgave for norske myndigheter å påse at avtalen overholdes. Avtalen gir oss mulighet til å be om informasjon og konsultasjoner når det er grunnlag for tvil om gjennomføringen av avtalen i andre land. Dette arbeidet krever nær kontakt med bransjen, noe vi vil legge opp til fra Regjeringens side.

Norge var også et av de landene som tok initiativ til EØS-avtalen. Særlig etter at et flertall i Norge valgte å si nei til norsk medlemskap i EU, er det viktig at denne avtalen får den betydningen den var tiltenkt.

EØS-avtalen er et viktig instrument for Norge for å sikre oss like konkurransevilkår og likeverdig adgang til våre nærmeste og største markeder. Men EØS-avtalen utvikler seg. Den krever aktiv oppfølging, blant annet for å innarbeide nye europeiske kjøreregler i det norske regelverket. Det vil også være aktuelt å forhandle om bedre markedsadgang for fisk og landbruksvarer.

EØS-avtalen innebærer at Norge tar del i EUs forsknings- og utviklingsprogrammer på en likeverdig måte. Det samme gjelder for EUs tiltak og programmer for små og mellomstore bedrifter. Hittil er det sikret norsk deltakelse i 250 prosjekter. Spesielt gledelig er det at andelen av norske industribedrifter som deltar, øker kraftig. For neste år foreslår Regjeringen at det settes av 300 mill. kr i kontigent og prosjektstøtte for å utnytte samarbeidet med de andre landene i EU og EFTA innenfor forskning og utvikling. Gjennom EØS-avtalen får vi adgang til verdens største marked for offentlige anskaffelser, et marked på om lag 5 500 milliarder kr årlig. Det er et stort marked. Dette gir norske bedrifter nye muligheter, og resultatene har begynt å komme.

EØS-avtalen gir også adgang for bedrifter fra andre EØS-land til å konkurrere om anbud i norske kommuner og fylkeskommuner og i staten. Det betyr nye utfordringer for norske bedrifter. Men vi har allerede sett at kommunene kan spare betydelige beløp ved å hente inn anbud i internasjonal konkurranse. Det betyr at det frigjøres midler som kan brukes til andre formål, blant annet til å øke sysselsettingen og skape mer velferd i den offentlige sektor. Et konkret eksempel er Oslo kommune, som fikk redusert utgiftene til forsikring med 20 mill. kr pr. år, tilsvarende omtrent 40 pst., etter en internasjonal anbudsrunde i tråd med EØS-regelverket. I andre tilfeller oppstår besparelsene gjennom konkurranse mellom norske bedrifter. Hovedinntrykket etter at EØS-avtalen ble gjennomført, er nemlig først og fremst at norske bedrifter får større konkurranse seg imellom. Så langt har det ikke vært noe sterkt innslag av utenlandske bedrifter i markedet for offentlige anskaffelser som følge av EØS-avtalen.

2. Spilleregler som markedet skal fungere innenfor

Så noen ord om den andre hovedoppgaven, spilleregler og krav som markedet skal fungere innenfor i Norge.

I Norge har vi det som ofte kalles en blandingsøkonomi. Det innebærer at produksjon og fordeling av varer og tjenester dels bestemmes av tilbud og etterspørsel i markedet og dels fastlegges av offentlige myndigheter på ulike nivåer.

Markedet har gode egenskaper når det gjelder å fremme effektivitet, nyskaping og teknologiutvikling. Men vi trenger samtidig en sterk offentlig sektor for å sikre velferd og rettferdig fordeling. Og ikke bare derfor trenger vi en sterk offentlig sektor: Bedriftene våre og næringslivet vårt er helt avhengig av et godt tjenestetilbud når det f.eks. gjelder utdanning, forskning, kommunikasjoner og ulike trygdeordninger. Det er i samspillet mellom offentlig og privat sektor at den norske velferdsstaten og vår økonomi har kunnet vokse seg sterk. Begge deler er viktige i næringspolitikken. I begge sektorer skapes det store verdier hvert eneste år, og den offentlige og den private sektor er gjensidig avhengig av hverandre.

Det avgjørende er at vi har en balanse mellom offentlige inntekter og utgifter og mellom offentlig og privat verdiskaping. Det betyr blant annet at offentlig sektor hele tiden må utvikle seg for å møte de ulike behovene som eksisterer i næringslivet og bedriftene. Telesektoren er ett eksempel. Fra 1989 til i dag er teletakstene nesten halvert. Det innebærer at norske bedrifter sparer om lag 5 milliarder kr årlig. Ikke minst for bedriftene i Utkant-Norge er dette viktig. Uten nødvendige omstillinger i telesektoren ville vi hatt mer usikre arbeidsplasser både i det offentlige og i de private bedriftene som er avhengig av å kjøpe teletjenester.

Den private delen av norsk økonomi er ikke noe liberalistisk frikonkurransemarked. Tvert imot fastsetter myndighetene klare kjøreregler som bedriftene skal virke innenfor. Dette gjelder alt fra beskatning, krav til miljø og sikkerhet, krav til bedriftsdemokrati og fordeling. Innenfor de rammene som er politisk fastlagt, er det bedriftenes eget ansvar å utnytte sine ressurser til å skape lønnsom virksomhet.

Regjeringen mener at vi trenger et sterkt offentlig regelverk for å sikre at markedet fungerer til beste for hele samfunnet. Dersom bedriftene overlates til seg selv og til markedskreftenes frie spill, kan vi risikere redusert konkurranse og tap av velferd. Det betyr at vi trenger en aktiv konkurransepolitikk. Men samtidig vet vi at en god konkurransepolitikk må ta hensyn til at vilkårene for konkurranse endres når stadig flere handelshindre bygges ned og økonomien blir mer internasjonal. Utvidet konkurranse på tvers av landegrensene skaper behov for nye vurderinger av konkurransepolitikken. En bedrift som er stor i Norge, kan bli nokså liten innenfor et åpent EØS-marked. Det er viktige realiteter som vi må ta hensyn til når vi diskuterer strukturen i ulike norske næringer.

Regjeringens næringspolitikk er i utgangspunktet næringsnøytral. Det betyr at den tar sikte på å gi bedriftene innenfor alle næringer like gode arbeidsvilkår. Likevel må vi ta hensyn til at spesielle næringer eller regioner kan møte særskilte utfordringer og muligheter.

Et eksempel på dette er næringsmiddelindustrien, som faktisk er Norges nest største industrigren målt i antall sysselsatte. På grunn av EØS- og WTO-avtalene møter ikke minst den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien betydelige endringer i sine rammebetingelser. Blant annet gjelder dette overgangen fra det kvantumsregulerte importvernet til et tollvern. WTO-avtalen krever at tollsatsene skal reduseres med 36 pst. i gjennomsnitt innen utgangen av år 2000. Regjeringen har fulgt opp denne forpliktelsen allerede ved at reduksjonene i sin helhet er gjennomført fra i år. Det kan bli aktuelt å redusere tollsatsene ytterligere.

WTO-avtalen betyr også en minimums markedsadgang for en rekke landbruksbaserte produkter og redusert eksportstøtte. Dette gjør at den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien må regne med både økt utenlandsk konkurranse og endrede eksportvilkår i årene som kommer.

På grunn av disse endringene laget Regjeringen et omfattende omstillingsprogram for næringsmiddelindustrien i fjor. Programmet fikk støtte i Stortinget. Målsettingen er å bidra til utvikling av en internasjonalt konkurransedyktig næringsmiddelindustri. Totalt ble det bevilget 900 mill. kr til programmet. Nesten hele beløpet ble forvaltet av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, SND.

Etter behandling i SND ble midlene fordelt på mer enn 150 prosjekter i alle deler av næringen og i alle deler av landet. Mer enn halvparten av tilsagnene har gått til såkalte myke investeringer, dvs. investeringer i utvikling av nye produkter, kompetanseheving og markedsføring. Dette er i samsvar med de retningslinjene Regjeringen trakk opp for omstillingsprogrammet. Departementet vil følge programmet og innsatsen aktivt. SND er nå i ferd med å igangsette en egen evaluering av omstillingsprogrammet i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien.

Norsk fiskeindustri er en næring med store vekstmuligheter. På få år har norske fiskerier utviklet seg fra å være en næring som var avhengig av betydelige støttemidler, til å bli en næring som står på egne ben.

Utvidelsen av EU har skapt problemer for deler av fiskerinæringen. Regjeringen har arbeidet for å løse disse problemene gjennom kompensasjonsforhandlinger. Samtidig er det iverksatt et eget program for å forsterke vekstmulighetene i fiskeindustrien. Programmet omfatter nettverkssamarbeid, strategi- og ledelsesutvikling, utvikling av nye produkter og forsknings- og utviklingsrettet virksomhet. I år er det avsatt 90 mill. kr til programmet, og for neste år er det foreslått å bruke ytterligere 50 mill. kr. Denne satsingen må ses i sammenheng med SNDs egen satsing på fiskeindustrien innenfor sitt ordinære budsjett.

I kraftsektoren er det foretatt endringer i lovverket som har gitt en bedre forvaltning av de norske vannkraftressursene. I denne delen av norsk økonomi skapes det verdier for flere milliarder kr. årlig. Samtidig er dette en sektor der det offentlige spiller en dominerende rolle og utøver politisk styring, både som eier, som konsesjonsmyndighet og som lovgiver.

Investeringene i petroleumssektoren, olje- og gassvirksomheten, har vært svært høye de siste årene. Nå vil de gå ned. Det er viktig for framtiden til denne industrien at den ikke bare er avhengig av utviklingen på norsk sokkel, at norsk oljeindustri ikke lever og dør med utvinningen på norsk kontinentalsokkel. Industrien har selv allerede gjort en betydelig innsats for å finne nye markeder, blant annet på britisk sektor, i Russland, i Kasakhstan, i Aserbajdsjan, Sør-øst Asia og Latin-Amerika.

Det er etablert et eget forum og det er utarbeidet et eget program for å gjøre olje- og gassindustrien best mulig rustet til å møte de nye konkurranseforholdene og utviklingen i olje- og gassvirksomheten internasjonalt. Sammen med oljeselskapene, leverandørindustrien og fagbevegelsen har myndighetene deltatt i et samarbeid for å få ned kostnadene og gjøre tingene bedre og billigere i norsk olje- og gassindustri. Gjennom bruk av ny teknologi, flere standardløsninger og bedre organisering er det allerede skapt imponerende resultater. Ett eksempel er at oljeselskapene anslår at kostnadene ved brønnboring er redusert til en fjerdedel i løpet av de siste ti årene. Nå er målet å halvere kostnadene fram til 1998, altså en ytterligere halvering av kostnadene i olje- og gassvirksomheten.

Slike besparelser kommer hele samfunnet til gode. De styrker norsk olje- og gassindustri, men de kommer først og fremst staten og statsfinansene til gode fordi staten er en stor eier, og dels gjennom direkte eierskap og dels gjennom skattesystemet er det vi som bærer hovedtyngden av utgiftene i olje- og gassvirksomheten. Og når kostnadene reduseres, betyr det at mesteparten av de reduksjonene tilfaller staten.

I løpet av de siste årene har det skjedd en viktig omlegging av næringspolitikken fra passiv støtte til aktive tiltak for omstilling. Omstillingene i Sør-Varanger og Mo i Rana er eksempler på dette. Det er skapt mange nye arbeidsplasser i Sør-Varanger. Det er imidlertid fortsatt store utfordringer for bedriften A/S Sydvaranger. Det arbeides med prosjekter for spesialprodukter, men det gjenstår ennå en del utprøving før man kan vurdere de forretningsmessige mulighetene som ligger i disse spesialproduktene. Det er derfor nødvendig med mer tid til å se på selskapets planer før det fattes noen endelig beslutning.

Mange nye arbeidsplasser er etablert i omstillingsområder, blant annet gjennom å utnytte mulighetene som finnes lokalt og gjennom samarbeid mellom sentrale myndigheter, lokalsamfunn og næringslivets organisasjoner. Også i Askim har det vist seg at samarbeid har gitt ny virksomhet og nye arbeidsplasser.

På Svalbard, som er i en litt spesiell situasjon, er bemanningen innen kullgruvedrift blitt redusert med om lag 100 personer i løpet av de siste tre årene, og i dag beskjeftiger gruvevirksomheten om lag 270 personer. Gruvevirksomheten er under omlegging, og bemanningen vil bli ytterligere redusert til ned mot 210 personer i løpet av de nærmeste årene. I den senere tid er en rekke nye virksomheter kommet til innen reiseliv, annen privat næringsvirksomhet, forskning og undervisning. Som følge av dette har den samlede sysselsettingen i Longyearbyen økt, selv om sysselsettingen i gruvevirksomheten har gått ned. Nå utgjør den samlede sysselsettingen i Longyearbyen noe i overkant av 800 personer. I de nærmeste årene forventer vi en ytterligere vekst i andre virksomheter enn kullgruvevirksomheten og en reduksjon i bemanningen innenfor kullgruvedriften.

Regjeringen arbeider nå med omstillinger i Grenland, Østfold og Narvik. Både Nærings- og energidepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet har støttet omstillingene over sine budsjetter. SND har sammen med lokale myndigheter ansvaret for innretning av innsatsen. Det er viktig at omstillingene har lokal forankring, og at det er et nært samarbeid mellom SND og lokale aktører.

Det er også viktig at næringspolitikken bidrar til å skape nye arbeidsplasser i hele landet. Det krever en ekstra innsats i distriktene. Da SND ble opprettet i 1993, var dette en viktig del av formålet.

Jeg vil understreke betydningen av at SND engasjerer seg i utviklingen i konkurransedyktige bedrifter i byer og sentrale strøk. Det er etter min vurdering ikke noe motsetningsforhold mellom dette og den særlige prioriteringen som gis til bedrifter i distriktene.

I 1994 laget SND sin egen nyskapingsavdeling. Denne satsing gjør at SND står sterkere rustet til å følge nye bedrifter hele veien fram til lønnsom drift.

Mer enn 60 pst. av alle arbeidsplasser i Norge finnes i bedrifter med under 50 ansatte. Det er i de små og mellomstore bedriftene vi må lykkes dersom vi skal få ledigheten enda mer ned. Derfor satser Regjeringen på småbedriftene.

Her spiller SND en viktig rolle. Flertallet av alle de bedriftene som får støtte fra SND, har færre enn 20 ansatte. I dag har nærmere 15 000 norske bedrifter et kundeforhold til SND, og de fleste midlene i fondet går nettopp til næringsutvikling i distriktene og til de mindre bedriftene. Etableringen av SND var et viktig distriktspolitisk tiltak som har betydd mye for å desentralisere beslutninger om bedriftsstøtte i Norge. Det tas nå flere beslutninger ute i distriktene enn noen gang tidligere. Mer enn 90 pst. av alle tilsagn om distriktsrettede virkemidler i 1994 ble gitt av fylkeskommunen, og 90 pst. av alle tilsagn om lån til grunnfinansiering ble gitt ved SNDs regionkontorer.

I organiseringen av SND er det lagt stor vekt på regional tilknytning og kompetanse. Slik må det også være i framtiden. Regjeringen tar sikte på å legge fram forslag om organisering av SNDs ytre apparat våren 1996. Målet må være å videreutvikle de sterke sidene ved dagens SND, samtidig som vi skaper en enklere og mer effektiv organisasjon for brukerne.

For etablerere og småbedrifter er også offentlig gebyrpolitikk av stor betydning. Blant annet av den grunn foreslår Regjeringen en sterk reduksjon i gebyrene til Foretaksregisteret. Forslaget innebærer at kostnadene med å bli registrert som foretak nærmest blir halvert, og det betyr mye, spesielt for nyetablerte og små bedrifter.

Under denne regjeringen er det blitt satset sterkt på utbygging av transportvirksomheten i alle deler av landet. Høy standard på vei- og jernbanenettet og effektive lufttransport-, og telekommunikasjonstilbud er en forutsetning for et vel fungerende næringsliv i hele landet. Satsingen på transportinfrastrukturen vil derfor fortsatt være en viktig del av vår næringspolitikk.

Norge har interesse av å delta aktivt for å utvikle et samarbeid i Barentsregionen og i EUs INTERREG II-programmer. Utkantstrøk langs hele grensen vår mot EU og Russland kan gjennom slike samarbeidsinitiativ finne nye muligheter for vekst og utvikling.

3. Forskning, utvikling og kompetanse

Den tredje hovedoppgaven jeg nevnte, var forskning, utvikling og kompetanse.

Norge er et land som er rikt på naturressurser. Men vår viktigste ressurs er selve befolkningen, alle de menneskene som hver dag skaper verdier og dekker behov i et sammensatt arbeidsliv. Selv når vi summerer verdiene av alle landets naturressurser, herunder all oljen og gassen, og all realkapitalen, kommer vi ikke engang til halvparten av verdien av det fagøkonomene gjerne kaller befolkningskapitalen.

Å forvalte denne befolkningskapitalen fornuftig er derfor kanskje den aller viktigste oppgaven i næringspolitikken. Om vi lar arbeidsledigheten feste seg på et høyt nivå, er det et tegn på at vi løser denne forvaltningsoppgaven på en svært dårlig måte.

Regjeringen mener at investering i forskning og utvikling ikke kan overlates til bedriftene alene. Utveksling av kunnskap og bevegelse av arbeidskraft mellom bedriftene gjør at den innsatsen som gjøres i én bedrift, får ringvirkninger til næringslivet for øvrig. Gevinsten for samfunnet av at bedriftene satser på forskning kan derfor ofte være større enn hva bedriften selv får igjen for innsatsen. Forskning er et sjeldent godt eksempel på at det er forskjell på det som er privatøkonomisk lønnsomt og det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er gjennomgående mer samfunnsøkonomisk enn privatøkonomisk lønnsomt å satse på forskning. Samtidig vet vi at forskning og utvikling er risikopreget. Det er ikke mulig på forhånd å si hva som vil komme ut av en bestemt forskningsinnsats. Det ligger i forskningens natur at resultatene nødvendigvis må være usikre. Forskning er derfor et godt eksempel på et område der markedet alene ikke vil skape høy nok aktivitet. For å utløse tilstrekkelig forskningsinnsats er det viktig at staten bidrar aktivt.

For en tid tilbake fikk vi høre at Norge ligger meget godt an i OECD-sammenheng når det gjelder befolkningens utdanningsnivå. Aldri har vi gjennomført flere reformer enn i løpet av de siste årene innenfor utdanningssektoren. Aldri har vi hatt flere studenter, flere som tar eksamen, eller flere som kommer ut av universiteter og høyskoler med doktorgrader. Likevel må vi få til mer.

I Norge er vi på linje med våre konkurrentland når det gjelder offentlig støtte til forskning. Men i norsk næringsliv er bildet et annet. Her ligger innsatsen til dels langt under det vi finner i andre land, selv om det er store variasjoner mellom de ulike bransjene. Vi må derfor få opp den samlede forskningsinnsatsen, ikke minst gjennom å få opp innsatsen på forskning i de private bedriftene.

Regjeringen og departementet ønsker å stimulere til økt innsats for forskning og utvikling i norsk næringsliv. Derfor er det opprettet et eget utvalg som skal vurdere tiltak både i privat og offentlig regi for å styrke næringslivets egen forskningsinnsats.

Veien fra forskning til forretning kan ofte være svært lang. Mye forskning vil aldri lede fram til lønnsom næringsvirksomhet, men Regjeringen arbeider for at innsatsen i stor grad skal gi resultater som bedriftene kan nyttiggjøre seg.

Ordningen med industrielle forsknings- og utviklingskontrakter er et eksempel på hvordan vi forsøker å bidra til at forskning kan utvikle seg til forretning. Forsknings- og utviklingskontraktene er en ordning som startet opp i 1994. Målet er å få til utvikling av nye produkter i et samarbeid mellom en leverandørbedrift og en kundebedrift, og så langt har vi gode erfaringer med denne ordningen.

En liknende ordning har vi når det gjelder forsknings- og utviklingssamarbeid mellom næringslivet og offentlige etater. Dette har også vært en vellykket ordning. Men det har vist seg at det først og fremst er store statlige etater og de største kommunene som benytter seg av ordningene med offentlige forsknings- og utviklingskontrakter. Nærings- og energidepartementet har derfor gått sammen med Kommunenes Sentralforbund og SND om et prosjekt for å bidra til at kommunene og fylkeskommunene i større grad engasjerer seg i leverandørutvikling. Her er nettopp offentlige utviklingskontrakter et viktig virkemiddel.

I tillegg til forskning er tradisjonell utdanning og annen kompetanse viktig. Slik sett er Reform 94 viktig for næringspolitikken.

Regjeringen satte i vår ned et næringspolitisk utvalg som blant annet har som oppgave å se på næringslivets behov for kompetanse. En oppfølging av det etablerte samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er av vesentlig betydning for å lykkes i dette arbeidet. I hovedavtalen mellom LO og NHO er den enkelte bedrift pålagt å kartlegge behovet for kompetanse, og jeg er glad for at Regjeringen har en aktiv støtte for sitt arbeid i arbeidslivets organisasjoner.

Den offentlige arbeidsformidlingen har som oppgave å formidle arbeidskraft med de kvalifikasjoner som etterspørres til ledige stillinger. Det er bygd opp et betydelig apparat for å forestå formidlingen og etablert en rekke tiltak under arbeidsmarkedspolitikken som tar sikte på å bringe de lediges kvalifikasjoner opp, slik at de kan gå inn i de ledige jobbene.

4. Eierskap og kapital

Tidligere i år ble jeg bedt om å redegjøre for spørsmålet om eierskap, og det er den fjerde hovedoppgaven jeg nå har lyst til å si noen ord om tilgang på kapital til norsk næringsliv.

Det er ikke likegyldig hvordan eierstrukturen i norsk næringsliv utvikler seg. Regjeringen stimulerer til et langsiktig og stabilt norsk eierskap i norske bedrifter. I det siste har vi hatt en debatt nettopp om norsk eierskap. Denne debatten er viktig, og det er iallfall tre grunnleggende forhold vi bør ha med oss når vi går inn i debatten:

For det første er det slik at Norge har omtrent like store eierinteresser i utlandet som utlendinger har eierinteresser i Norge. Faktisk øker norsk eierskap i utlandet sterkere enn det utenlandske eierskap gjør i Norge.

For det andre er det bred enighet i Norge om behovet for å plassere en del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten, blant annet i form av sparing i utlandet.

For det tredje bør vi minne hverandre om at norsk industri og norsk næringsliv har hatt stor glede av utenlandske investeringer. Gode eksempler på dette er den første utbyggingen av de norske vannkraftressursene i begynnelsen av dette århundret og utbyggingen av de norske petroleumsressursene i senere tid. Selskaper som Hydro og Elkem er selskaper som er etablert ved hjelp av utenlandsk kapital og utenlandsk kompetanse.

Et utvalg ledet av Hermod Skånland har nylig drøftet spørsmålet om kapitaltilgang og eierskap grundig. Utvalgets rapport er fulgt opp i nasjonalbudsjettet for 1996.

Et hovedsynspunkt i Skånland-utvalgets rapport var at selv om eiernes nasjonalitet er av betydning, er det som regel viktigere for bedriften at den har en god og en kompetent eier enn at eieren/eierne er norske. For mange norske selskaper kan et større innslag av utenlandske eierinteresser være sentralt for å sikre markedsadgang og tilgang til nødvendige ressurser og kompetanse.

Likevel er det Regjeringens vurdering at det er viktig at det finnes en del større foretak med eiermessig forankring i Norge. Det kan blant annet sikre at hovedkontorer og den kompetanse som er knyttet til disse, blir i landet vårt. Myndighetene har bidratt til norsk eierskap gjennom direkte statlige investeringer. Dette gjelder f.eks. innenfor kraftforsyning og petroleumsvirksomheten, men også innenfor andre næringsvirksomheter. I tillegg bidrar myndighetene med tiltak som fremmer privat sparing i Norge.

Jeg vil imidlertid advare mot generelle tiltak som kan gjøre det vanskeligere for utlendinger å investere i norske selskaper. Det vil gjøre det vanskeligere for oss å få kapital, markedsadgang og kompetanse som vi trenger for å utvikle norsk næringsliv, og dermed trygge arbeidsplasser i Norge.

Gjennom den nye loven om erverv, som erstattet de gamle bestemmelsene i konsesjonsloven, har vi fått en mulighet til å gripe inn ved kjøp av norske bedrifter. Mens vi før kun hadde en slik inngrepsmulighet overfor utenlandske kjøpere, virker den nye loven både overfor utenlandske og norske kjøpere. Derfor gir lov om erverv oss et sterkere og bedre virkemiddel til å styre økonomien enn de gamle konsesjonsbestemmelsene. For eksempel gav den nye lov om erverv oss mulighet til å følge opp Norske Skogs kjøp av Agnes Fabrikker i Larvik tidligere i år. Vi kom her i dialog med Norske Skog og de ansatte, og gjennom ulike vilkår og forutsetninger bidrog vi til at de nye eierne vil bruke ressurser for å opprettholde og videreutvikle virksomheten ved fabrikken. Det er et norsk oppkjøp av en norsk bedrift som de gamle konsesjonsbestemmelsene ikke ville gitt myndighetene anledning til å gå inn i. Den nye lov om erverv gav oss bedre styringsredskaper, som vi brukte i det eksemplet.

Det er også viktig å være klar over at det er en sammenheng mellom kapitaltilgang og mulighetene for nasjonalt eierskap. I nasjonalbudsjettet fulgte Regjeringen opp Skånland- utvalgets drøftinger av sparing og egenkapitaldannelse.

En viktig tilråding fra Skånland-utvalget var at husholdningene burde stimuleres sterkere til sparing i bank eller aksjer. Dette kan bidra til at en større del av sparingen kan komme bedriftene til gode i form av egenkapital, og dermed et styrket eierskap. Utvalget pekte på flere særnorske forhold som påvirker husholdningenes sparing. Utvalget mente at det viktigste i denne forbindelse er systemet for eiendomsskatt, boligbeskatning og formuesskatt. Større vekt på bolig- og eiendomsskatt i forhold til formuesskatt vil etter utvalgets vurdering kunne stimulere husholdningene til å spare mer i bank eller aksjer. For å få til denne omleggingen kreves en mer realistisk og riktig verdsetting av boliger. Regjeringen vil legge fram en melding om dette senere i høst. Regjeringen har også satt ned et eget utvalg som skal gi en bred vurdering av eiendomsskatten. Dette utvalget skal avgi innstilling i april 1996.

Myndighetene bidrar til bedriftenes egenkapitaltilgang ved blant annet SNDs egenkapitalordning, Folketrygdfondets plassering i aksjemarkedet, AMS-ordningen og ordningen med "rabatt" på aksjer ved formuesfastsettelsen. Regjeringen foreslår dessuten at AMS-ordningen utvides til også å gjelde sparing i enkeltaksjer. Alt dette bidrar til økt sparing og økt kapitaltilgang i Norge og dermed et sterkere eierskap. Den viktigste kilden til egenkapital i næringslivet er imidlertid den sparingen som finner sted i bedriftene selv, den delen av overskuddet de holder tilbake for å styrke sin egen egenkapital. Det beste og mest effektive tiltaket for å sikre bedriftene tilstrekkelig egenkapital er derfor en politikk for et lønnsomt næringsliv. Da blir det også mer egenkapital i bedriftene.

5. Tjenestesektorens rolle

I forbindelse med interpellasjonen om tjenester tidligere i år ble jeg bedt om å gi Stortinget en vurdering av den tjenesteytende sektor.

Det er en viktig sektor. Om lag 80 pst. av alle de menneskene som er sysselsatt i landet vårt, arbeider i tjenesteytende virksomheter. Framskrivninger fra Statistisk Sentralbyrå antyder at denne andelen trolig vil øke, at enda flere vil jobbe med tjenester i årene som kommer.

Imidlertid er tjenestesektoren en svært mangfoldig sektor, og det er stor spennvidde når det gjelder hvilke næringer som omfattes av de ulike tjenestevirksomhetene. Det er også til dels helt ulike forhold som bidrar til vekst innen de forskjellige delene av sektoren. Noen næringer er desentraliserte og følger bosettingsmønsteret og har få eller ingen konkurransefortrinn knyttet til stordrift. For andre næringer er tjenesten lett å distribuere, markedet er internasjonalt, og spesialisert kompetanse er det viktigste konkurransefortrinnet.

Sysselsettingsveksten varierer mellom de ulike tjenestesektorene, og enkelte har også hatt tilbakegang de siste årene. Mangfoldet i tjenestesektoren er et viktig moment når vi vurderer behovet for en egen næringspolitikk rettet mot tjenesteytende sektor.

Samspillet mellom tjenesteytende og vareproduserende næringer er viktig. Store deler av tjenesteytende sektor leverer tjenester knyttet til produksjon eller distribusjon av varer. Tilsvarende leverer vareproduserende næringer innsatsvarer til de tjenesteytende næringene.

Dette illustrerer at tjenesteytende sektor er en lite ensartet gruppe som står overfor til dels svært ulike utfordringer. Næringspolitisk er det derfor lite hensiktsmessig å behandle tjenesteytende sektor som en næring med felles utfordringer. Enkelte tjenesteytende næringer står imidlertid overfor spesielle utfordringer som det er viktig å ta hensyn til. Blant annet gjelder det spørsmålet om kompetanse- og utdanningsnivå.

Utdanningsnivået har betydning for viktige deler av tjenesteytende sektor. Dette gjelder spesielt forretningsmessig tjenesteyting. Fortsatt satsing for å sikre et godt utdanningsnivå og tilgang på kvalifisert arbeidskraft er derfor viktig for denne delen av de tjenesteytende næringer.

Tjenesteytende næringer leverer hovedsakelig til det innenlandske markedet. De er mindre konkurranseutsatt enn vareproduserende næringer. Vi ser imidlertid at enkelte næringer, spesielt forretningsmessig tjenesteyting og reiseliv, har økende eksport, samtidig som de møter økt konkurranse på hjemmemarkedet for importerte tjenester. Det viser at næringen er i stand til å utnytte mulighetene som følger av en mer internasjonalisert verdensøkonomi .

Reiselivsnæringen konkurrerer med reisemål i utlandet. Regjeringen har aktivt bidratt til å styrke reiselivsnæringen. I 1993 ble det lansert et eget handlingsprogram med fokus på internasjonal markedsføring, kompetanseutvikling og bedriftsutvikling. Når det gjelder markedsføring, er det lagt opp til økt brukerstyring av markedsføringsorganet NORTRA. Norsk natur og kultur og de opplevelsene som ligger i landskapet og naturen vår, i byer og tettsteder, er et sentralt grunnlag for norsk reiseliv.

Også varehandelen er i økende grad uteorientert. Den sterke konkurransen vi har hatt innenlands de siste årene, ser ut til å ha bidratt til mer effektive bedrifter som er i stand til å konkurrere ute. Av hensyn til både næringen selv og samfunnet for øvrig blir det derfor viktig at den innenlandske konkurransen opprettholdes.

Innenfor sykehussektoren og medisinsk forskning finnes det høykompetente miljøer hvor det løpende skjer tjeneste- og produktutvikling som i langt sterkere grad enn i dag bør kunne utnyttes forretningsmessig og gi grunnlag for næringsutvikling. Myndighetene vil derfor prioritere arbeidet med næringsutvikling innenfor helsesektoren.

Tjenesteytende sektor er sterkt berørt av utviklingen innenfor informasjonsteknologi. Det gjelder spesielt telesektoren og deler av annen forretningsmessig tjenesteyting. Teleinfrastrukturen og tilbudet av teletjenester er godt utbygd i Norge, også sammenlignet med mange andre europeiske land. Telenors mål er full digitalisering av telenettet i 1997. Denne utviklingen er viktig for norsk næringsliv og spesielt for tjenesteytende næringer, og det er avgjørende i hvilken grad vi håndterer de utfordringene som IT-teknologien representerer, og i hvilken grad vi greier å bygge ut infrastrukturen blant annet gjennom digitalisering av telenettet.

Som et uttrykk for at IT-politikken er viktig, er det nedsatt et statssekretærutvalg for informasjonsteknologi. Utvalget skal bistå med koordinering av Regjeringens informasjonsteknologipolitikk. Utvalget skal levere sin rapport i løpet av vinteren. Det er også nedsatt et eget regjeringsutvalg, ledet av statsministeren, som skal koordinere Regjeringens arbeid med IT-spørsmål.

Bedrifter som leverer tjenester til husholdningene, slik som vaskeri- og renserivirksomhet, husarbeid og reparasjoner, må konkurrere med ubetalte hjemmeproduserte tjenester. I tillegg skaper svart arbeid vanskelige arbeidsvilkår for seriøse bedrifter innen denne gruppen. Husholdningene har sterk motivasjon for å utføre denne type tjenester selv, ettersom de da unngår skatter og avgifter.

Marginalskattesatsene og overtidsskatten på arbeidsinntekt ble senket ved skattereformen i 1992. Sammen med senere senkninger av arbeidsgiveravgiften har dette bidratt til en økning i etterspørselen og sysselsettingen i tjenesteytende sektorer knyttet til husholdningene. Økt sysselsetting i husholdningsrettet tjenesteyting vil særlig kunne gi bedre jobbmuligheter for dem med lav formell utdannelse.

Det utføres i dag en god del lønnet arbeid i private hjem som ikke oppgis til beskatning. Regjeringen mener derfor at forholdene bør legges bedre til rette for at privat, lønnet tjenesteyting i hjemmet kan utføres i lovlige former. I det nylig framlagte statsbudsjettet foreslår vi å innføre forenklede arbeidsgiverrutiner og fritak for arbeidsgiveravgiften for lønn ved private arbeidsoppdrag i hjemmet på inntil 30 000 kr årlig. I dag kreves det lønnsinnberetning når samlet utbetaling til en person overstiger 400 kr fra samme arbeidsgiver. Regjeringen foreslår at grensen for innberetning heves til 1 000 kr for alle arbeidsoppdrag. Målet er å få til en forenkling som kan bringe slike arbeidsoppdrag inn i lovlige former når det gjelder skatter og avgifter.

Regjeringen har også satt i gang et arbeid med å foreta en grundig analyse av tjenestesektoren. Dette skal lede fram mot en mer fullstendig kartlegging og analyse, som vil bli presentert i langtidsprogrammet for 1998-2001.

6. Avslutning

Regjeringens næringspolitikk skal bidra til å nå de overordnede målene for Regjeringen og Arbeiderpartiet: full sysselsetting, rettferdig fordeling og en sterk og trygg velferdsstat.

De virkemidlene vi bruker for å nå disse målene, må nødvendigvis variere med hvilken næring det er snakk om, hvilke konkrete utfordringer som skal møtes, og hva som er den aktuelle situasjon i den aktuelle bedrift.

Det er bare gjennom å utvikle konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter vi kan skape trygge arbeidsplasser og sikre landet inntekter. Erfaringene fra de siste årene har lært oss at vi bare kan skape solide rammevilkår for næringslivet dersom alle grupper i samfunnet bidrar, og dersom vi makter å holde orden i den offentlige økonomien.

Lønnsomme bedrifter vokser ikke fram av seg selv. Myndighetene - staten, fylkene og kommunene - har et overordnet ansvar for at det er plass for nyskaping og initiativ, at samfunnet har tilgang på kapital og kompetanse, og at bedrifter i Norge får konkurrere på like vilkår med dem som finnes i utlandet. Vi trenger aktive eiere, bedrifter med tro på seg selv og sine produkter og samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

Nå har vi i flere år klart å skape oppslutning om en politisk kurs som bygger på innsats fra fellesskapet for å gi norske bedrifter bedre arbeidsvilkår. Men selv om det går godt og sysselsettingen øker, må vi ikke glemme at resultatene er sårbare. Hvis vi vil ha ledigheten enda mer ned, er det nødvendig at alle som er i arbeid, fortsatt er villig til å bidra.

Regjeringen ønsker å være en konstruktiv medspiller for norske bedrifter og alle dem som arbeider der. Det er hyggelig å registrere at norsk næringsliv fungerer bedre enn på mange år, og at pilene peker den rette veien. I næringspolitikken må vi legge vekt på å trygge de gode resultatene, slik at vi kan komme videre. Jo bedre vi lykkes i næringspolitikken, jo lettere blir det å nå de viktigste målene for Regjeringens og Arbeiderpartiets politikk.

---

Lagt inn 25 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen