Sosialminister Hill-Marta Solberg

Om velferdspolitikken

20. juni 1995

Takk for invitasjonen til å si noe om velferdspolitikken. Nylig ble det presentert en undersøkelse om pensjonistenes levekår som må være hyggelig lesning for en organisasjon som arbeider for de eldres sak. Å få bekreftet at 9 av 10 eldre mener de har det godt, er en dokumentasjon på at mange mål er nådd, men også en dokumentasjon på at noen trenger økt oppmerksomhet, både fra organisasjoner og myndigheter. For vi må ikke la oss blende av at 90 prosent mener de har det godt, så lenge det fortsatt er noen som opplever hverdagen som vanskelig.

Som sosialminister har jeg mye med pensjonister, og deres organisasjoner å gjøre. Gjennom dette samarbeidet får jeg stadig bekreftet hvilken slagkraftig ressurs dere representerer. Så for meg er det ingen floskel å snakke om eldre som ressurs,- jeg erfarer det regelmessig.

Regjeringa la for et par uker siden fram Velferdsmeldinga. Den tar for seg velferdsstaten som helhet; de utfordringer vi står overfor både på kort og lang sikt, og våre svar på disse.

Og utfordringene vi står overfor er store. De neste 15 årene blir det flere eldre over 80 år, noe som vil gi økt behov for pleie- og omsorgstjenester. Årene etter det vil det totale antall pensjonister stige, samtidig som at de som da blir pensjonister jevnt over har tjent opp rett til høyere pensjoner enn dagens pensjonister. Det er fint for oss soam da blir pensjonister, men det utgjør en betydelig utfordring for staten å skulle finansiere morgendagens pensjoner.

Mange spør om vi har råd til å videreføre velferdsstaten. Mitt svar er JA. La det ikke være tvil om det. Folk skal kunne være sikre på at de får utbetalt sine pensjoner, og vi skal stille opp med de nødvendige tjenester, slik at hverdagen skal kunne oppleves som trygg og god også i årene som kommer.

Regjeringas målsetning vil også i framtida være å sikre og bevare vår sosiale trygghet og velferd. Vi skal derfor videreutvikle og forbedre de sosiale velferdsordninger i samsvar med samfunnsutviklingen og behovene. Alle her vet at det er gjennom produktiv innsats, gjennom verdiskaping og politiske prioriteringer vår sosiale velferd er blitt en realitet. Det vil også være gjennom fortsatt verdiskaping og vilje til fordeling at vi i kommende år skal kunne opprettholde og styrke velferdsstaten.

Men heller ikke i framtida vil dette komme av seg selv. Vi må sammen skape det vi skal fordele og en nøktern økonomisk politikk må ligge til grunn. Skal vi sikre god kvalitet på eldreomsorg og helsestell vil det kreve både evne til fornyelse og til å prioritere velferd.

Eldreomsorgen er ett satsingsområde for Regjeringa. Behovet for offentlige tjenester for eldre og funksjonshemmede vil øke samtidig med at befolkningen blir eldre. Dette vil jeg komme tilbake til.

Kampen mot arbeidsledigheten er vår største utfordring, fordi her ligger også nøkkelen til hvordan vi skal bevare folketrygden. For at vi skal makte den finansieringsbyrden som Folketrygden vil innebære i framtida, er vi avhengig av at de som er i yrkesaktiv alder, faktisk er i arbeid. Vi har simpelthen ikke råd til arbeidsledighet.

I tillegg skaper arbeidsledighet sosiale forskjeller og er en belastning for den enkelte. Det er en uløselig sammenheng mellom arbeid og velferd. Arbeid er velferdens grunnlag, og velferd er arbeidets mål. Arbeid er vår viktigste kilde til velferd, frihet, sosial tilhørighet, og realisering av egne evner. Vi må holde fast ved at den det enkelte voksne menneske primært ønsker og har plikt til å sørge for seg selv. Like sikkert skal en ha rett til inntekt og bistand når dette ikke går eller blir for vanskelig av helsemessige og sosiale årsaker.

Regjeringa har siden midten av 80-tallet ført en økonomisk politikk som nå har fått norsk økonomi ut av den lengste sammenhengende nedgangskonjunktur vi har opplevd etter krigen. Vi ser nå klare tegn til at situasjonen på arbeidsmarkedet er i ferd med å bedre seg. Sysselsettingen øker og arbeidsledigheten kryper nedover. Dette skyldes en målrettet økonomisk politikk og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. I denne satsingen er "arbeidslinja" et viktig element. Den går ut på at kreftene brukes på å få folk tilbake i arbeid fremfor å gjøre dem til passive trygdemottakere. Jeg er glad for å kunne si at "arbeidslinja" er i ferd med å gi gode resultater, og i Velferdsmeldinga beskriver vi hvordan denne politikken skal videreføres og videreutvikles.

Arbeidslinja skal befestes og styrkes. Regjeringa vil at så mange som mulig skal kunne forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid. I sosialpolitikken følges arbeidslinja opp for å motvirke utestenging, isolasjon og pasivisering av mennesker som har problemer på arbeidsmarkedet. Vi skal redusere arbeidsledigheten blant ungdom, motvirke uønsket førtidspensjonering og stimulere til høyere yrkesdeltaking blant eldre. I Velferdsmeldinga har vi fremmet forslag om mer fleksible løsninger for å fremme arbeidslinja: vi skal satse på mer aktive tiltak både for unge, middelaldrende og eldre som ikke slipper til i, eller har falt ut av arbeidslivet. Funksjonshemmede og andre yrkeshemmede bør få bedre muligheter til arbeid og deltaking på linje med andre. Vi må m.a.o. gjøre samfunnet mer funksjonsdyktig for alle.

I de senere år har vi satset bevisst på denne arbeidslinja, og vi ser nå resultater i form av lavere sykefravær, mer aktiv attføring og en kraftig nedgang i antall nye uførepensjonister. Dette er positive resultater som viser at målrettede tiltak virker, og dette er en linje vi vil følge framover. Arbeidslinja vil derfor stå sentralt i velferdsmeldinga.

Jeg tror vi kan slå fast at de fleste har det godt i dagens Norge. Men det samme gjelder for resten av befolkninga som for pensjonistene. Mens 9 av 10 mener de har det bra, faller den siste tidelen igjennom. De nyter ikke godt av de velstands- og velferdsforbedringer de fleste av oss tar for gitt. Blant pensjonistene gjelder det særlig enslige kvinnelige minstepensjonister i byene, som jeg vil si noe om senere. I tillegg er arbeidsledig ungdom, enslige forsørgere, uføre og sterkt funksjonshemmede utsatte grupper. Felles for alle disse er at de har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi har en stor utfordring i å forbedre forholdene for de som har de dårligste levekårene blant oss. Her står solidariteten vår på prøve.

Målet på om vi lykkes med velferdspolitikken i framtida vil etter mitt syn avgjøres om vi kan forbedre og videreutvikle velferdsstaten, og samtidig trekke med oss de som i dag faller utenom. Det krever en sterkere målretting av politikken for å nå disse, og det krever ikke minst en solidaritet fra oss som i dag tar økning i velstand og velferd for gitt. I Velferdsmeldingen kommer vi med forslg på tiltak for de vanskeligst stilte.

I den grad vi kan snakke om forskjeller i det norske samfunn i dag, så går det først og fremst mellom de som har arbeid og de som ikke har det. Det går et klart velferdsskille mellom de som er i arbeid og de som lever av forskjellige trygdeordninger For å bedre den sosiale velferden for de som er dårligst stilt, er en av de viktigste oppgavene våre å få folk i arbeid.

For arbeidsledig ungdom er problemet for noen at terskelen inn til arbeidsmarkedet er for høy. Med høy arbeidsledighet, er det særlig unge mennesker som får problemer. Ledigheten er høyere blant ungdom enn blant andre grupper. Arbeidsmarkedet etterspør arbeidserfaring, og det får man som kjent ikke uten å ha vært i arbeid. Mange ungdommer kommer derfor i en ond sirkel, som det etterhvert blir vanskelig å komme ut av. Det er derfor viktig å utvide tiltakene overfor denne gruppen. Blant annet foreslår vi å utvide ungdomsgarantien, slik at alle ungdommer under 25 år skal få et tilbud om arbeid, utdanning eller opplæring. I tillegg skal vi legge bedre til rett for samarbeid mellom de ulike instanser som alle gjør en innsats for arbeidsledig ungdom.

Regjeringa vil legge om reglerne for enslige forsørgere, slik at det legges bedre til rette for yrkesaktivitet for denne gruppen. For det viser seg at de enslige forsørgerne som lever av egen inntekt stort sett har det bra, mens mange av de som kun mottar overgangsstønad opplever hverdagen som vanskelig.

Hensikten med endringer i reglene er dels å stimulere enslige forsørgere til arbeid, utdanning og selvforsørging, og dels å bedre inntektene til de som har overgangsstønad.

Omlegginga av reglene for denne gruppen innebærer kortere stønadsperiode, men høyere beløp. Samtidig vil det bli tettere oppfølging med hensyn til utdanning, slik at det etter en periode sammen med barnet skal bli lettere å komme inn på arbeidsmarkedet.

Forslagene i Velferdsmeldinga skal gjøre det lettere å kombinere arbeid å trygd, og det skal gis muligheter for uføre å prøve seg i arbeidslivet. Et forslag vi vurderer er å la uførepensjonister få prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til uførepensjon.

Mange uførepensjonister er skeptiske til å prøve seg i arbeid fordi de frykter at de ikke får uføretrygden tilbake dersom helsen svikter, eller arbeidet ikke blir varig. Dette har gjort det vanskelig å få til reaktivisering av uførepensjonister.

Konkret vil vi løse dette ved at retten til innvilget uførepensjon "fryses" i en periode under attføring og en tid etter at personen er kommet i arbeid. Vedkommende skal da slippe å søke om uførepensjon på nytt dersom arbeidsforsøket ikke lykkes.

Som uføretrygdet kan du i dag kun tjene et halvt grunnbeløp, eller omlag 19 tusen kroner før trygden avkortes. Det er mange eksempler på at dette beløpet, friinntektsgrensen, er for lavt. Det avskjærer mange fra yrkesaktivitet, og for å delta i samfunnslivet forøvrig. For eksempel opplever trygdemottakere at møtehonorarer for deltakelse i folkevalgte organer overstiger friinntektsgrensen. For å stimulere til mer yrkesaktivitet blant trygdemottakere foreslår vi derfor å øke friinntektsgrenser til det dobbelte.

For de sterkt funksjonshemmede er det viktig å legge forholdene til rette for yrkesaktivitet. Jeg har med tilfredshet notert meg FFOs positive holdning til de tiltak vi har skissert i Velferdsmeldingen for denne gruppen:

• Partene i arbeidslivet skal stimuleres til å åpne arbeidslivet for funksjonshemmede.
• Regjeringen skal satse sterkere på medisinsk rehabilitering.
• Og kompetansen i hjelpeapparatet skal heves og at det skal stimuleres til gode samarbeidsordninger for å gi funksjonshemmede muligheter til å komme i lønnet arbeid.

Det er ingen tvil om at økt yrkesdeltakelse for denne gruppen er viktig for den enkelte, men vil også gi oss et kvalitativt rikere samfunn.

Så noen ord om pensjonsalder og avgangsalder. Noen ha misforstått og tror vi skal øke pensjonsalderen. Det er ikke riktig. Pensjonsalderen skal stå fast på 67 år. Det vi derimot har sagt er at vi må forsøke å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen, som i dag er på 61 år.

Den vesentligste årsak til den lave avgangsalderen ligger i de mange forholdsvis unge som uførepensjoneres. Aktiv innsats for å gi mulighet til arbeid framfor trygd til de som står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet, vil bidra til å heve den gjennomsnittlige avgangsalder. Men det finnes også mange eksempler på at eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet. Det skal fortsatt være et velferdsgode å trekke seg fra arbeidslivet når man er sliten og føler sg utbrent, men samtidig må vi passe på å stimulere de som vil arbeide, og framfor alt hindre at eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet.

Adgang til å gå av før man er fylt 67 skal i hovedsak ivaretas av AFP-ordningen, som gir mulighet til å gå av helt eller delvis ved 64 år.

Klarer vi med slike tiltak å heve gjennomsnittlig avgangsalder med f.eks. 3 år vil økningen i finasnieringsbyrden reduseres med en tredel.

De store utfordringene for folketrygden kommer når etterkrigsgenerasjonen skal pensjoneres. Da vil antallet pensjonister øke, og de fleste vil ha rett til høyere pensjoner.

Folketrygden skal også for framtidas pensjonister være det bærende pensjonssystemet. Gjennom folketrygden skal vi sikre en minstepensjon som gir grunntrygghet for alle, og en tilleggspensjon som til en viss grad avspeiler arbeidsinntekten. Det vil si at vårt nåværende solidariske opptjenings- og fordelingssystem i hovedsak skal opprettholdes.

Mens en av hovedutfordringene for Folketrygden på lang sikt er den forventede økningen i tallet på alderspensjonister, er hovedutfordringen på tjenestesiden særlig økningen i tallet på personer over 80 og 90 år. Det er disse gruppene som har de største behovene for offentlige omsorgstjenester.

Det er ikke lenge siden pensjonistene som gruppe sto svakt, både økonomisk og på andre måter. Som blant annet den undersøkelsen jeg refererte til innledningsvis viser, så er det er i ferd med å endre seg. Men vi finner enda pensjonister i landet vårt som fortsatt har en vanskelig økonomisk hverdag. Det gjelder spesielt enslige minstepensjonister. Ofte er de kvinner og bor i byene. Det må vi aldri glemme.

Disse trenger vår spesielle oppmerksomhet, og vi må i sterkere grad målrette tiltak for å heve denne gruppens levekår. Vi har gode erfaringer med botilskuddet til minstepensjonister og pensjonister med lave inntekter i så måte. Det er en ordning vi kommer til å styrke.

For det store flertallet av pensjonistene har utviklinga vært positiv. Nye generasjoner pensjonister opplever stadig bedre levekår enn sine forgjengere, og denne utviklinga vil fortsette i årene som kommer. Pensjonssystemet vårt legger til rett for det. Og regjeringen vil trygge vårt solidariske pensjonssystem i Folketrygden, der alle er sikret grunntrygghet, og der tilleggspensjonen sikrer rimelig inntektsstandard.

For kommende pensjonistgenerasjoner peker alle levekårsindikatorene i positiv retning, - og det er gledelig. Kommende pensjonister vil ha bedre økonomi, bedre utdanning, større mobilitet og bedre bolig. Forutsatt at vi mestrer jobb nr. 1, nemlig å sikre arbeid til folk og holde orden i økonomien, så vil pensjonistene i framtida ha trygghet for inntekt, - og pensjonistene vil som gruppe ha en bedre inntektsutvikling enn andre grupper.

I lys av dette har vi reist spørsmål om tilnærming i beskatning mellom lønnsinntekt og høyere pensjonsinntekter. I et langsiktig perspektiv er dette en riktig problemstilling, - som egentlig handler om hvor mye vi som er dagens 40-50 åringer skal bidra til den velferd vi vil etterspørre som pensjonister.

En god og trygg alderdom handler i tillegg til trygghet for inntekt om gode helse- og omsorgstilbud. Her øker behovene i takt med at vi blir eldre, - og her kreves det mer utbygging og tilrettelegging hvert år framover. I statsbudsjettet for 1996 foreslå en styrking av de øremerkede tilskuddene til eldre og funksjonshemmede med 500 millioner kroner, slik at vi samlet kommer opp i 1 milliard.

Regjeringens mål for eldrepolitikken er at alle eldre skal ha trygghet for at den nødvendige pleie og omsorg finnes når de trenger den. Eldrepolitikken skal samtidig sikre alle eldre en trygg økonomi og et tilpasset boligtilbud.

Det har lenge vært en politisk målsetting at eldre mennesker skal kunne bo lengst mulig i eget hjem, og få sine tjenester der, så lenge det er mulig og ønskelig. Når eldre få bo i sitt eget hjem, innebærer det en større frihet for den enkelte, i forhold til å bo på institusjon. Videre vil kommunene i større grad ha mulighet til å skreddersy tjenestene etter den enkeltes behov.

Dersom hjelp i hjemmet skal være et reelt alternativ til institusjonsopphold, må det finnes et tilbud om hjelp 24 timer i døgnet. Døgntjeneste er i dag bygd ut i omlag halvparten av landets kommuner. Det er viktig at denne utbyggingen fortsetter, og øremerkede midler til dette vil derfor foreslås i statsbudsjettet for neste år.

Det kan være flere grunner til at det ikke alltid er ønskelig eller mulig å yte forsvarlig pleie og omsorg i egen bolig. Dersom det ikke lenger er mulig å bli boende hjemme, må den enkelte ha trygghet for at det finnes mer omfattende omsorgs- og pleietilbud tilgejngelig, for eksempel i anne bolig med heldøgns omsorg, eller i sykehjem

Tilskuddene til omsorgsboliger, til sykehjemsplasser, til enerom, og styrking av selve omsorgstjenesten har bidratt til å øke den kommunale innsatsen. Denne satsingen har vært vellykket, - og vi vil bygge videre på det.

Men innsatsen må styrkes. I 1994 ble det bygd ca. 2300 nye plasser i eldreomsorgen, her må utbyggingen økes betydelig. Det må anslagsvis bygges 1000 flere nye plasser hvert år framover for å møte behovene. Dette vil Regjeringen bidra til.

Kommunene er viktige iverksettere av eldreomsorgen, - enten det handler om tilbud i egen bolig eller det er sykehjemsplass man trenger. Derfor er det et viktig mål for oss at kommunene skal ha en god økonomi som gjør det mulig å skape gode tilbud til befolkningen.

Kommunene skal fortsatt ha hovedaansvaret for eldreomsorgen. Framtidas utfordringer på tjenestesida krever fleksible løsninger tilpasset de enkelte behov og den enkelte bruker. Det er derfor ikke nødvendigvis en svakhet med mangfold og variasjoner fra kommune til kommune. Likevel er det grunn til å være bekymret over for store forskjeller, for eksempel i eldreomsorgen. For store forskjeller er uheldig og må motvirkes.

Dagens overføringer til kommunene skjer gjennom et inntektssystem som utjevner både inntekter og utgifter mellom kommunene. Det er viktig at de kriteriene som benyttes er "treffsikre" med hensyn til at de må gjenspeile kommunenes behov, og fungerer slik at kommunene skal ha et likest mulig utgangspunkt for å yte tjenester. Regjeringa har satt ned et utvalg som skal gjennomgå dette inntektssystemet, for nettopp å gjøre disse vurderingene. I tillegg vil Regjeringa fortsatt bidra med øremerkede tilskudd på prioriterte områder, slik at nasjonale mål kan nås. Eldreomsorgen er for Regjeringen ett slikt prioritert område.

Sosial- og helsedepartementet har sammen med berørte organisasjoner vurdert status i eldreomsorgen, særlig med fokus på kvalitet. En absolutt forutsetning for en verdig og god eldreomsorg er at grunnleggende behov knyttet til ernæring, helse trygghet, respekt og privatliv ivaretas. Omsorgspolitikken i kommunene må utformes slik at hensynet til slike behov blir ivaretatt. Foruten satsingen på utbygging av tilrettelagte boliger og flere sykehjemsplasser vil jeg også ta med at tilsynet på dette området må utvikles og forbedres, og brukermedvirkningen i eldreinstitusjonene må styrkes.

Til slutt vil jeg understreke at helse og velferd også handler om trivsel og velvære. Og her vil jeg framheve det arbeid hver enkelt av dere som sitter i salen som enkeltmennesker og som medlemmer av en aktiv organisasjon deltar i.

Jeg er overbevist om at det er sammenheng mellom et godt utbygd offentlig tjenesteapparat og frivillig innsats. Jeg er av den oppfatning at den trygghet det offentlige tjenestetilbudet gir, i form av garanti om avlastning den dagen at ansvaret blir for stort for den enkelte, er med på å forebygge at den familiebaserte omsorgen bryter sammen. Vi må derfor fortsette å bygge ut det offentlige tjenestetilbudet samtidig som at vi legger forholdene til rette for de frivillige innsatsen.

Frivillig innsats er mye mer enn det som ytes av enkeltpersoner og familie. Alt fra institusjoner drevet av frivillige organisasjoner til at en ungdomsklubb organiserer snømåking for eldre bidrar med enorme verdier i velferdssamfunnet.

Vi må unngå at alle vanskeligheter folk møter i livet skal defineres som et problem som bare kan løses av høyt utdannede spesialister. Vi må unngå at vanlige mennesker fratas muligheter for medmenneskelig innsats.

Det som er spesielt hyggelig er at frivillig arbeid ikke bare er til nytte for de som mottar. Også de som yter bistand føler en stor egennytte i å kunne være til hjelp.

Ønsket om å stimulere til frivillig innsats betyr ikke at det offentlige skal fraskrive seg ansvaret for viktige samfunnsoppgaver. Det må aldri være noen tvil om at det er fellesskapet som har ansvar for at alle som trenger velferdstilbud, pleie og omsorg, skal være sikret dette. Men det er heller ikke meninga å avskjære den enkelte fra å kunne bidra, snarere tvert imot. Det handler om å finne fram til en fornuftig arbeidsdeling mellom det offentliges og den enkeltes ansvar.

Ved å gjøre likemannsarbeid, - engasjere og aktivisere mennesker, drives det mye nyttig forebyggende helse- og omsorgsarbeid. Også på den måten representerer dere eldre en viktig samfunnsressurs.