Sosialminister Hill-Marta Solberg

Den norske velferdsstaten

Sørmarka, 4. januar 1995

Jeg er svært tilfreds med at Velferdspolitikken er hovedtema på Sørmarkadagene -95. Tema på mitt foredrag er Den norske velferdsstaten. Vi skriver nå på ei Stortingsmelding om velferdsordningene, og jeg vil benytte anledningene til både å si noe om den generelle innretningen vi jobber etter, og noe om en del av tiltakene vi vurderer.

Det er en viktig oppgave å sikre at tilliten til den norske velferdsstaten fortsatt bevares. Det betyr at vi må trygge selve det økonomiske grunnlaget for velferden, og at vi hele tiden må passe på at ressursene brukes fornuftig og i tråd med de behov som til enhver tid er til stede.

Arbeiderpartiets målsetning vil også i framtida være å sikre og bevare vår sosiale trygghet og velferd. Vi skal derfor vidreutvikle og forbedre våre sosiale velferdsordninger i samsvar med samfunnsutviklingen og behovene. For velferdsstaten er ikke et sluttprodukt. og slettes ikke en selvfølgelighet. Det er produktiv og politisk innsats, vilje og evne til forandring og fornyelse som har ført oss dit vi er i dag. Det er bare fortsatt verdiskaping og politiske prioriteringer som kan opprettholde og styrke velferdsstaten.

Mange spør om vi har råd til å videreføre velferdsstaten. Mitt svar er et krystallklart JA. La det derfor ikke være tvil om mitt og Regjeringens standpunkt. Velferdsstaten skal bestå og videreutvikles. Finansieringen av velferdsstaten er absolutt håndterlig. dette skal jeg komme nærmere inn på senere. Dette må imidlertid ikke forlede oss til å tro at vi bare kan lene oss tilbake. Det er nemlig nå vi må ta tak i dagens og framtidas utfordringer slik at vi kan sikre vår sosiale trygghet og velferd på en god og rasjonell måte også i framtida. Den største truselen mot velferdsstaten ligger nemlig ikke bare på finansieringssiden, men like mye på det politiske og ideologiske plan. Spørsmålet er hvordan vi gjennom prioriteringer og nye løsninger skal videreføre den demokratiske arven vi mottok om frihet, likhet og rettferdighet til de generasjoner som kommer etter oss.

For selv om vi har kommet langt, og mange problemer ligger bak oss, så har vi store utfordringer foran oss.

Kampen mot arbeidsledigheten er vår største utfordring. Arbeidsledighet skaper sosiale forskjeller og er en belastning for den enkelte og for samfunnet som helhet. Det er en uløselig sammenheng mellom arbeid og velferd. Det går et klart velferdsskille mellom de som er i arbeid og de som lever av forskjellige trygdeordninger For å bedre den sosiale velferden for de som er dårligst stilt, er en av de viktigste oppgavene våre å få folk i arbeid.

Regjeringa har siden midten av 80-tallet ført en økonomisk politikk som nå har fått norsk økonomi ut av den lengste sammenhengende nedgangskonjunktur vi har opplevd etter krigen. Vi ser nå klare tegn til at situasjonen på arbeidsmarkedet er i ferd med å bedre seg. Sysselsettingen øker og arbeidsledigheten kryper nedover. Dette skyldes en målrettet økonomisk politikk og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. I denne satsingen er "arbeidslinja" et viktig element. Den går ut på at kreftene brukes på å få folk tilbake i arbeid fremfor å gjøre dem til passive trygdemottakere. Jeg er glad for å kunne si at "arbeidslinja" er i ferd med å gi gode resultater, men denne politikken må videreføres og utvikles videre.

Jeg vi sammenfatte verdigrunnlaget og målene for vårt arbeid i "velferdsmeldinga" i følgende punkter.

• Arbeid til alle.
  Arbeid er velferdens grunnlag, og velferd er arbeidets mål. Arbeid er vår viktigste kilde til velferd, frihet, sosial tilhørighet, og realisering av egne evner. Vi må holde fast ved at den det enkelte voksne menneske primært ønsker og har plikt til å sørge for seg selv. Like sikkert skal en ha rett til inntekt og bistand når dette ikke går eller blir for vanskelig av helsemessige og sosiale årsaker.
• Sosial og helsemessig trygghet for alle.
  Vi skal ha offentlig inntektssikring og nødvendige tjenester og bistand ved arbeidsledighet, sykdom, funksjonshemming, alderdom og tap av forsørger. Vi skal ha velferdsordninger som omfatter alle, og trygghet for bistand når behov oppstår. Vi vil fortsatt ha et trygdesystem som omfatter alle og som sikrer inntekt og rett til ytelser i bestemte behovssituasjoner, og det skal fortsatt være et offentlig ansvar å sikre sosial trygghet og velferd. På den måten sikrer vi best like muligheter for alle uavhengig av bosted og tykkelse på egen lommebok.
• Frihet, likhet og rettferdighet.
  Vi vil at de sosiale velferdsordningene skal virke omfordelende, og vi vil prioritere de som har dårlige inntekts- og levevilkår og størst behov for hjelp og støtte. Dette er solidaritet i praksis. Og: vi vil ha et samfunn der det er plass til og respekt for alle.

  I et stort offentlig hjelpeapparat er det en risiko for at enkeltmennesker forsvinner. Vi må sørge for at brukerne av trygdeytelser skal få skikkelig behandling. Det er derfor viktig å presisiere at hjelpeapparatet er til for publikum, og ikke omvendt.

• Sunn nasjonaløkonomi.
  Den viktigste forutsetningen for et godt velferdssamfunn er en sunn nasjonaløkonomi som kan bære velferdsordningene. Det betyr en sterk og stabil økonomi som legger til rette for økt sysselsetting og verdiskaping, som tar hensyn til miljøet, og som gir en rettferdig fordeling av de verdier som skapes. balansen mellom inntekter og utgifter må være god for å sikre handlefrihet for finansiering av offentlige velferdsgoder. Det vil være avgjørende for å møte de store utfordringer vi ser for Folketrygden på lang sikt.
• Arbeidslinja.
  Arbeidslinja skal befestes og styrkes. Regjeringa vil at så mange som mulig skal kunne forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid. I sosialpolitikken følges arbeidslinja opp for å motvirke utestenging, isolasjon og pasivisering av mennesker som har problemer på arbeidsmarkedet. Vi skal redusere arbeidsledigheten blant ungdom, motvirke uønsket førtidspensjonering og stimulere til høyere yrkesdeltaking blant eldre. I stortingsmeldinga vil vi fremme forslag om mer fleksible løsninger for å fremme arbeidslinja: vi skal satse på mer aktive tiltak både for unge, middelaldrende og eldre som ikke slipper til i, eller har falt ut av arbeidslivet. Funksjonshemmede og andre yrkeshemmede bør få bedre muligheter til arbeid og deltaking på linje med andre. Vi må m.a.o. gjøre samfunnet mer funksjonsdyktig for alle.

I de senere år har vi satset bevisst på denne arbeidslinja, og vi ser nå resultater i form av lavere sykefravær, mer aktiv attføring og en kraftig nedgang i antall nye uførepensjonister. Dette er positive resultater som viser at målrettede tiltak virker, og dette er en linje vi vil følge framover. Arbeidslinja vil derfor stå sentralt i velferdsmeldinga.

La meg nevne noen eksempler på tiltak vi vurderer.

• Større fleksibilitet i uføreordningene.
  Et forslag vi vurderer er å la uførepensjonister få prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til uførepensjon.
  Mange uførepensjonister er skeptiske til å prøve seg i arbeid fordi de frykter at de ikke får uførepensjonen tilbake dersom helsen svikter, eller arbeidet ikke blir varig. Dette har gjort det vanskelig å få til reaktivisering av uførepensjonister.
  Konkret kan dette løses ved at retten til innvilget uførepensjon "fryses" i en periode under attføring og en tid etter at personen er kommet i arbeid. Vedkommende skal da slippe å søke om uførepensjon på nytt dersom arbeidsforsøket ikke lykkes.
  Det kan også være aktuelt å øke friinntektsgrensen, dvs. det beløp en uførepensjonist kan tjene uten avkorting i trygden. I dag er denne 1 G.
  
• Heving av gjennomsnittlig pensjoneringsalder.
  Den røde tråden i arbeidslinja er at arbeid skal lønne seg.
  Gjennomsnittlig avgangsalder er i dag ca. 61 år til tross for at pensjonsladeren er 67 år. Den vesentligste årsak ligger i de mange forholdsvis unge som uførepensjoneres. Aktiv innsats for å gi mulighet til arbeid framfor trygd til de som står i fare for å falle ut av arbeidsmarkedet, vil bidra til å heve den gjennomsnittlige avgangsalder. Men det finnes også mange eksempler på at eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet. Det skal fortsatt være et velferdsgode å trekke seg fra arbeidslivet når man er sliten og føler sg utbrent, men samtidig må vi passe på å stimulere de som vil arbeide, og framfor alt hindre at eldre arbeidstakere støtes ut av arbeidslivet.
  Adgang til å gå av før man er fylt 67 skal i hovedsak ivaretas av AFP-ordningen, som gir mulighet til å gå av helt eller delvis ved 64 år.
  Klarer vi med slike tiltak å heve gjennomsnittlig avgangsalder med f.eks. 3 år vil økningen i finasnieringsbyrden reduseres med en tredel.
  I tillegg til dette må vi sørge for at ungdommen slipper til. Det er satt inn et bredt spekter av tiltak for å redusere arbeidsledigheten blant ungdom, og vi ser nå at også den er på vei ned.
  Her kan vi imidlertid ikke slappe av og hvile på noen foreløpig lovende trekk i utviklingen. Fortsatt er for mange under 25 langtidsledige. Vi må fremme samarbeid mellom instanser som hver for seg gjør en innsats for ungdom. Vi må fortsette arbeidet med å få ungdom ut av sosialkontorene, og i Statsbudsjettet for 1995 er det inne 10 millioner kroner til et omfattende forsøksprogram som blant annet skal øke sosialhjelpsmottakernes muligheter til å komme i arbeid eller annen aktiv virksomhet.
  
• Bedre helse- og sosialtjenester for eldre og funksjonshemmede.
  Eldreomsorgen er et satsingsområde for Arbeiderpartiet. Behovet for offentlige tjenester for eldre og funksjonshemmede vil øke samtidig med at befolkningen blir eldre. For mens en av hovedutfordringene for Folketrygden på lang sikt er den forventede økningen i tallet på alderspensjonister, er hovedutfordringen på tjenestesiden særlig økningen i tallet på personer over 80 og 90 år. Det er disse gruppene som er de største forbrukerne av offentlige omsorgstjenester.
  Fra 1994 er det innført et eget tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser som skal bidra til at kommunen bygger opp et omsorgstilbud som er rustet til å møte økningen i tallet på omsorgstrengende. Svært mange kommuner har benyttet seg av dette tilbudet, og vi kan med glede si at satsingen har vært vellykket.
  I tillegg til at kommunen har ansvar for å gi tilbud til et stadig økende antall pleietrengende eldre, er det også kommunenes ansvar å gi et tilbud nye grupper. Ulike reformer har overført ansvar fra et forvaltningsnivå til et annet, f.eks. ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming. Det vil være en utfordring framover å bygge ut de kommunale tjenestene, både for å ivareta hensynet til et større antall brukere, og å bygge ut tjenester som er tilpasset de ulike gruppenes behov.

  Det er imidlertid ikke alle utviklingstrekk som går i retning av økt behov for offentlige tjenester. Bedre boligstandard og bedre helsetilstand i befolkningen kan bidra til redusert hjelpebehov. I tillegg kan utviklingen av tekniske hjelpemidler bidra til å bedre funksjonsevnen for mange funksjonshemmede framover. I statsbudsjettet for inneværende år økes bevilgningene til hjelpemiddelsentralene, noe som vil bedre situasjonen for de funkjsonshemmede.
  For å gjøre hjelpeapparatet mer i pakt med nye krav og behov, er den kommunale omsorgstjeneste allerede i endring i mange av landets kommuner. Tjenestene blir i større grad integrerte, og det satses i økende grad på nye boformer som supplement og alternativer til tradisjonelle institusjoner. Det må også være et mål for framtidas tjenester at det ikke skapes noen særomsorg for spesielle grupper, men at tjenestene utformes på en slik måte at det gis et fleksibelt og variert tilbud tilpasset den enkeltes behov.
  Som følge av at eldre menneskers pensjonsinntekter vil øke i årene som kommer, er det i framtiden rimelig å legge til grunn at den enkelte må betale noe mer for enkelte tjenester fra det offentlige.
  Det må videre være et mål for framtidas tjenester at man støtter opp under den enkeltes evner til å mestre dagliglivet, og stimulerer folk til å ta vare på seg selv lengst mulig. Dette vil gjøre det mulig å vri innsatsen i større grad mot de med de største behovene.

• Et helhetlig og stabilt pensjonssystem.
  De store utfordringene for folketrygden kommer når etterkrigsgenerasjonen skal pensjoneres. Da vil antallet pensjonister øke, og de fleste vil ha rett til høyere pensjoner.
  Folketrygden skal også for framtidas pensjonister være det bærende pensjonssystemet. Gjennom folketrygden skal vi sikre en minstepensjon som gir grunntrygghet for alle, og en tilleggspensjon som til en viss grad avspeiler arbeidsinntekten. Det vil si at vårt nåværende opptjenings- og fordelingssystem i hovedsak skal opprettholdes.
  De supplerende tjenestepensjoner og individuelle pensjonsforsikringer skal på sin side supplere folketrygdens standardsikring. Hvordan vi i framtida skal forholde oss til private pensjonsordninger er et omdiskutert tema. Spesielt gjelder dette hvorvidt skattefavoriseringen av pensjonssparingen bør opprettholdes eller styrkes. Jeg må innrømme at jeg er svært skeptisk til en omfattende skattefavorisering av private ordninger. En slik skattefavorisering vil ikke komme alle til gode. Ansatte i privat sektor uten tjenestepensjon eller personer i bedrifter med for små inntekter til å kunne avsette midler til dette formålet vil f.eks. ikke kunne dra nytte av en slik skattefordel. Det er neppe tvil om at det i første rekke er de relativt velstående delene av befolkningen somdrar nytte av slike skattestimulerte ordninger.
  
• De særlig vanskelig stilte.
  De fleste har det godt i dagens Norge, men vi har fortsatt en stor utfordring i å forbedre forholdene for de som har de dårligste levekårene blant oss. her står solidariteten vår på prøve. Blant enslige forsørgere, svært gamle, enslige eldre - ofte kvinner, sterkt funksjonshemmede og rusmiddelmisbrukere finner vi de som har de dårligste levekårene.
  Målet på om vi lykkes med velferdspolitikken i framtida vil etter mitt syn avgjøres om vi kan forbedre og videreutvikle velferdsstaten, og samtidig trekke med oss de som i dag faller mellom to stoler. Det krever en sterkere målretting av politikken for å nå disse, og det krever ikke minst en solidaritet fra oss som i dag tar økning i velstand og velferd for gitt. I stortingsmeldingen om velferdsordningene vil tiltak for de vanskeligst stilte vurderes.
  

Har vi råd til velferdsstaten?

Velferdsstaten beskrives ofte som et rent kostnadsproblem. Man har lett for å glemme at den også er en rasjonell og viktig del av vårt samfunnssystem. På samme måte som at velderdsstaten er avhengige av et fungerende næringsliv, er næringslivet avhengig av en fungerende velferdsstat. Velferdsstaten er en forutsetning for at vi har høy yrkesdeltaking, et høyt utdanningsnivå og en kompetent og vel fungerende arbeidsstyrke.

Poenget mitt har dere sikkert alt tatt. Velferdsstaten er ikke og bør heller ikke ses på som et rent kostnadsproblem. Den er i hovedsak en rasjonell investering. Vi vil rett og slett ha den fordi den er fornuftig. Men det ville være naivt å si at alt er bare fornuftig i dagens velferdsstat. Det er derfor det er så viktig at vi hele tiden retter et kritisk søkelys mot det velferdssamfunnet vi er stolte av, og som vi ønsker å utvikle videre.

Velferdsstaten er avhengig av tillit, og både norske og europeiske undersøkelsertyder på en sterk, almen oppslutning om velferdsstaten som modell. Det er en klar tendens i retning av at folk i stigende grad ser positivt på framtida for velferdsordningene. Dette gjelder tydeligst når det gjelder helsetjenester og eldreomsorg, der det er et klart flertall som tror at velferden vil bli bedre eller like god.

Alt i alt viser det seg likevel at tilliten og tiltroen til velferdsordningene fremdeles er høy her i landet, og tiltroen er økende. Det er viktig å ta vare på denne tilliten og tiltroen. Det gjør vi ved å ta utfordringene på alvor, og ved å foreslå løsninger.

Det er viktig at vi evner å rette et kritisk søkelys på vår egen velferd slik at virkemidlene vi bruker står i samsvar med de målene vi har satt oss. Ikke alle ordninger fungerer like godt som da de ble innført, fordi samfunnet har forandret seg i mellomtidene. Skal vi ha rom for å møte nye utfordringer med de ressursene vi har tilgjengelig, må vi sikre oss at ressursene blir brukt riktig. Da vil vi fortsatt kunne ha en velferdsstat for alle.