Sosialminister Hill-Marta Solberg

Arbeid - den beste velferd

Sosial Trygd Symposium om arbeidslinja 22-23 mai 1996

Prinsippene for regjeringens velferdspolitikk

Det er grunn til å være optimist på vegne av den norske velferdsstaten. Den lange og omfattende debatten om velferdspolitikken, som kuliminerte med Stortingsdebatten for en uke siden, har vist at den norske velferdsstaten i all hovedsak både er hensiktsmessig og rasjonell.

Det er gledelig å konstatere at det er bred enighet om hovedtrekkene i politikken. Men - gjennomgangen av velferdsordningene viste også at det på enkelte områder er behov for endringer. Samfunnet er i stadig utvikling og skaper stadig nye utfordringer. Da må nye løsninger på bordet og gamle må vike. Følger vi ikke med i tiden og justerer kursen underveis, vil endringer allikevel tvinge seg frem. Men da uten at vi har hatt styring med dem. Gjennom velferdsmeldingen viser vi at det er mulig både å bevare og forbedre velferdsstaten langt inn i det neste århundre, men det krever at vi tar hensyn til befolkningssammensetningen og av vi legger til rette for at de som kan klare å yte noe i arbeidslivet får være med.

Arbeid for alle ser regjeringen som den viktigste strategien i velferdspolitikken. Vi ønsker et samfunn der hver enkelt skal få mulighet til å delta i arbeidslivet ut fra sine evner og forutsetninger. Arbeid gjør det mulig å leve av egen inntekt, gjør det mulig å bruke egne krefter og anlegg, og det gir samvær med andre mennesker. De største forskjellene i levekår finner vi mellom dem som er i arbeid og dem som ikke har arbeid. Fordi sammenhengen mellom yrkesaktivitet, levestandard og livskvalitet er tydelig, er det viktig å legge til rette for deltakelse i det ordinære arbeidsliv for flest mulig. Dette gjelder også dem som av ulike grunner stiller svakt i konkurransen på arbeidsmarkedet.

Prognoser for fremtidig befolkningsutvikling tilsier at det blir færre til å bære de økonomiske byrdene for fellesskapet. Det er en utfordring hvordan vi skal klare å innfri forventningene når vi får flere eldre med fulle pensjonsrettigheter, samtidig som oljeinntektene avtar. Å sikre en høy varig sysselsetting er derfor helt avgjørende for våre muligheter til å bevare folketrygden som bærebjelken i velferdssystemet og også for å klare den satsingen vi ønsker på helse- og omsorgstjenester. Arbeidslinja gir åpenbare velferdsgevinster i denne sammenheng, både for dagens yrkesaktive og stønadsmottakere, og for kommende generasjoner. Flest mulig må bidra, alle har noe å bidra med. Både hvert enkelt menneske, arbeidsgiverne og det offentlige har ansvar for å legge til rette for deltakelse. Alternativet vil være høyere beskatning og dermed økte kostnader for bedriftene, og mer utsatte arbeidsplasser, eller kutt i velferdsytelser slik en opplever i mange andre land.

Den norske velferdsmodellen bygger på prinsippet om hjelp til selvhjelp og at den enkelte skal så langt som mulig forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Samtidig skal vi ha gode velferdsordninger for dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Regjeringens satsing på arbeidslinja i velferdspolitikken, sammen med vedtakene Stortinget nå har fattet i forbindelse med velferdsmeldinga, vil ivareta begge disse hensynene. Dette gjør arbeidslinja til et viktig virkemiddel for å sikre folks levestandard og for å motvirke ulikheter i befolkningen, både mellom grupper og mellom generasjoner.

Hva har vi oppnådd med satsingen på arbeidslinja?

Endringer i regelverket

Vi har i de senere år tilpasset regelverket slik at aktivitet og arbeid blir prioritert framfor passiv mottakelse av trygd. Fra flere hold blir disse regelendringer karakterisert som vesentlige innstramninger. Jeg kan ikke være enig i en slik karakteristikk.

For å støtte opp under arbeidslinja har vi presisert de medisinske vilkår for de sykdomsbetingede velferdsordninger, som uførepensjon og sykepenger. Denne presiseringen må ses på bakgrunn av en praksis som utviklet seg på 80-tallet, som førte til at ikke bare sykdom, men også andre problemer ble forsøkt løst gjennom disse trygdeytelsene. I 1991 ble det derfor igjen slått fast at det er varig sykdom som skal være grunnen til at arbeids- og inntektsevnen svikter, og at det dernest innvilges uførepensjon.

Hva førte så denne presiseringen til? I velferdsmeldinga omtaler vi en undersøkelse som viser at i underkant av 40% av dem som fikk avslag på søknad om uførepensjon etter nye regler annet halvår 1991 og 1992, verken var i arbeid eller mottok andre trygdeytelser halvannet år etter avslaget. Dette var nokså likt for kvinner og menn. Rundt 8% av dem uten arbeidsinntekt eller trygdeytelser mottok sosialhjelp. Dette er av enkelte blitt tolket til at mange, og spesielt kvinner, er blitt tvunget inn i en situasjon der de blir forsørget av ektefellen. Det kritikerne unnlater å nevne er at en nesten like stor andel heller ikke var i inntektsgivende arbeid da de søkte uførepensjon. De fleste kvinnene hadde ved søknadstidspunktet og årene forut, kun lav eller ingen inntekt. Uførepensjon tilstås ved mer enn 50% tap av ervervsevne.

Blant menn kommer det fram et annet mønster. Mange av dem har gått fra å være i inntektsgivende arbeid til å være uten inntekt, men det skjedde allerede før søknad om uførepensjon ble fremmet.

Noen av regelendringene som er foretatt, er tiltak for å hindre tilsig til permanente, passive trygdeytelser. Den som tilstås uførepensjon har som regel en lang forhistorie som mottaker av ulike offentlige stønader. Vi vet at avgang fra arbeidslivet er en prosess som for mange synes å starte lenge før søknad om uførepensjon blir fremmet. Vi har derfor satt tidlig oppfølging og aktivitet under sykmelding, og langvarig sykefravær i fokus, for å hindre passivitet og utstøting fra arbeidslivet. Det at trygdekontorene har nå plikt til å følge opp og sette iverk tiltak senest etter 12 ukers sykmelding, og det at perioden den enkelte kan motta rehabiliteringspenger er begrenset til ett år, er eksempler på denne typen tiltak. Vi mener det må stilles krav til alle aktørene; både legene, arbeidsgivere, trygdekontorene og den sykmeldte selv, slik at man kommer igang med tiltak så tidlig som mulig, for at den sykmeldte ikke skal miste tilknyttingen til arbeidslivet. En undersøkelse foretatt av SINTEF-IFIM viser at den enkelte innstiller seg på varig trygd senest etter to års fravær fra arbeid, hvis det ikke er satt i gang tiltak for tilbakeføring. Da er selvtilliten og troen på å kunne gjøre en innsats i arbeidslivet langt på vei blitt borte. Det er dette vi ønsker å forhindre.

Virkninger for enslige forsørgere

Det er blitt hevdet, senest under debatten om velferdsmeldingen i Stortinget, at arbeidslinja er kvinnefiendtlig. Det er å snu tingene på hodet. Jeg vil minne om at rett til arbeid i mange tiår har vært det fremste likestillingskravet. Derfor har regjeringen i løpet av de siste årene gjennomført en rekke reformer som har lagt forholdene til rette for at kvinner skulle får muligheten til å være i utdanning eller i arbeid. Foreldrepermisjonene er vesentlig utvidet og antall barnehageplasser er fordoblet. Vi har fått skolefritidsordning og 6-års skolestart. Vi har etablert rett til videregående opplæring, og det er innført pensjonspoeng for omsorgsarbeid. I dag jobber nesten halvparten av småbarnsmødrene heltid, mens i alt 84% av mødre med barn i skolealder har inntektsgivende arbeid. Kvinner ønsker å arbeide, og de ønsker trygge og gode barnehage- og skoletilbud mens de er på jobb. Arbeidslinja dreier seg derfor også om å skape et samfunn som bygger opp under de reformene som kvinner har gått i bresjen for de siste 10-20 årene. Da er det naturlig og riktig å gå igjennom støtteordningene til enslige forsørgere, som ble utformet i en annen tid.

Enslige forsørgere er nesten alltid er kvinner. Enslige forsørgere som ikke er i arbeid, er en av de gruppene som har det vanskeligst nå. Det jeg har sagt om at jo lenger tid man tilbringer som passiv stønadsmottaker, jo vanskeligere blir det å komme i arbeid, gjelder også om stønaden ikke er sykdomsrelatert. Skal denne gruppen enslige forsørgere klare å komme ut av sin vanskelige situasjon, er det viktigste vi kan gjøre for dem å legge forholdene til rette for utdanning og arbeid. Trygdeordningene kan ikke og bør ikke, konkurrere ut det å kunne livnære seg av egen inntekt. Derfor må vi finne et balansepunkt mellom behovet for å være hjemme for å ta seg av små barn og behovet for å ha en jobb som gir inntekt. De forslagene vi har fremmet i velferdsmeldinga og som flertallet i Stortinget sluttet seg til, gir et rimelig balansepunkt. Vi øker overgangsstønaden til eneforsørgere med 12 000 kroner per år, mange vil få en tilsvarende årlig økning på grunn av endrede satser for stønad til barnetilsyn. Vi har også innført et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden, i tillegg til at eneforsørgere allerede mottar barnetrygd for et barn ekstra. For en forsørger som er alene fra barnet blir født, kan det gis i alt 5 års støtte, de to siste av dem hvis hun er under utdanning.

Men velferdsordninger er ikke bare stønader. De vellykkede forsøkene som har vært gjort i flere fylker, for å hjelpe enslige forsørgere i gang med utdanning eller ut i arbeid, skal nå utvides til å omfatte hele landet. Støtte til barnetilsyn og ekstra barnetrygd vil fortsatt være et ekstra bidrag til den som velger å utdanne seg videre etter at fem år er gått, for øvrig må de da klare seg med de vilkårene andre mennesker under utdanning må forholde seg til.

Strategien fremover

Økning i sykefravær og uføretrygd

På begynnelsen av 90-årene kunne vi registrere en markert nedgang i både sykefravær og antall nye uførepensjonister. I 1994/95 har denne trenden snudd. At antall uførepensjonister økte, kom ikke uventet. Dette henger sammen med at perioden en person kan motta rehabiliteringspenger, er redusert til ett år. I gruppen som hadde vært lenge i rehabilitering, var det mange "opplagte" uførepensjonister. Når det gjelder økningen i sykefravær, har vi ingen fullgod forklaring. Man kan lage seg mange hypoteser, som at effekten som kom av oppmerksomhet rundt problemene har avtatt, at oppfølging og et bedret arbeidsmarked har ført til at svakere grupper forblir eller kommer inn i arbeidslivet, at sykelønnsordningen blir misbrukt osv. Alt dette er hypoteser som vi ikke har belegg for, men som det nå er viktig å få dokumentert.

Men økningen vi nå registrerer i sykefravær og antall uførepensjonister gir grunn til bekymring, og det er viktig at vi greier å snu denne utviklingen. Utfordringen ligger i å redusere behovet for slike ytelser. Regjeringens hovedstrategi på dette området vil fortsatt være videreføring av samarbeidet mellom partene i arbeidslivet om sykdomsforebyggende tiltak, tidlig oppfølging av sykemeldte og økt satsing på medisinsk rehabilitering.

Trygdeetatens oppfølging av sykemeldte

Trygdeetaten har i de senere år fått en sentral rolle når det gjelder å følge opp sykemeldte for å forebygge langtidsfravær, og for å få flere inn i attføringsordninger som kan fungere. Men vi vet også at det kan gjøres enda mer. På denne bakgrunn har Sosial- og helsedepartementet bedt Rikstrygdeverket om å utarbeide en handlingsplan for oppfølging av sykemeldte. Dette innebærer både forebygging, kontroll av vilkår for sykemelding, rehabilitering og attføring av sykemeldte. Handlingsplanen skal også fokusere på oppgaver og rollefordeling mellom de ulike aktørene i sykemeldingsprosessen. Trygdekontorene skal være veiviser for den sykemeldte og i tillegg være en pådriver i oppfølgingen av arbeidsgiver, leger og andre offentlige organer. Et godt oppfølgingsarbeid vil lette og begrense saksbehandlingen ved en eventuell senere overgang til rehabiliteringspenger, yrkesrettet attføring og /eller uførepensjon.

Samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å redusere sykefraværet

Regjeringen ser svært positivt på at samarbeidet mellom partene i arbeidslivet blir videreført. Sykefraværsprosjektet ønsker nå å målrette arbeidet de nærmeste årene mer mot sykefravær som skyldes ensidig gjentakelsesarbeid. Arbeidet skal organiseres som et treårig prosjekt, og baserer seg på samarbeidsavtaler med aktuelle bransjer innenfor LO-NHO området som omfatter rundt 3 500 bedrifter og 134 000 arbeidstakere. Vi har forventninger til prosjektet, ikke minst fordi det fra høsten 1996 spesielt skal fokusere på kvinner og sykefravær.

Yrkesrettet attføring, - flere i arbeid

Det har i de siste årene vært en omfattende styrking av arbeidet med yrkesrettet attføring. Arbeidsmarkedsetaten har nå et helhetlig ansvar for å utarbeide en attføringsplan og å følge opp tiltakene for den enkelte klient. Denne reformen blir nå evaluert og resultatene vil foreligge i sommer.

Jeg synes vi allerede kan se positive tegn. Flere av dem som søker om uføretrygd nå, har vært gjennom et attføringsprosess eller har vært vurdert i forhold til attføring, sammenlignet med de som søkte uføretrygd for et par år siden. Dette antyder at lovens regel om at attføring skal være forsøkt, ser ut til å bli etterlevd i stadig større grad. Det ser også ut til at stadig flere av dem som avslutter en yrkesrettet attføring kommer tilbake til arbeid enn tidligere.

Forum for integrering av yrkeshemmede

Partene i arbeidslivet har et betydelig ansvar for at arbeidslinja skal kunne gjennomføres. Jeg ser derfor med glede at Stortinget i forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen gikk inn for å opprette et forum for integrering av yrkeshemmede i arbeidslivet. Dette markerer en klar holdning til arbeidsgiverenes sosiale ansvar. Et slikt forum er et viktig signal mot den oppfatningen vi av og til møter om at arbeidslinja er feilslått politikk så lenge vi også har arbeidsledighet. Men jeg tror at tenkningen omkring arbeidslinja, blant annet gjennom å påvirke holdninger og stadig fokusere på hva mennesker fortsatt er i stand til å yte, framfor deres arbeidsuførhet, i seg selv vil kunne påvirke både sykdommen og sysselsettingen på en positiv måte. Hvis vi ikke øver stadig påtrykk, vil vi i hvert fall ikke oppnå noe.

Økt satsing på medisinsk rehabilitering

Regjeringen planlegger nå en stortingsmelding om hvordan rehabiliteringsarbeidet kan styrkes. Denne stortingsmeldinga vil ta utgangspunkt i Nasjonal helseplan (st.m.41 1987-88), Attførings- og Velferdsmeldingene, Regjeringens handlingsprogram for funksjonshemmede, FNs standardregler for rehabilitering og erfaringene som er høstet i et omfattende FOU-arbeid på området.

Stortingsmeldingen vil omhandle tilbud til mennesker med psykiske og/eller fysiske funksjonsproblemer. Vi ønsker at brukerperspektivet skal stå sentralt i meldingen, videre ønsker vi å anlegge et livsløpsperspektiv. Skal slikt arbeid lykkes er det sentralt at også det tverrfaglige og sektorovergripende perspektivet står sentralt.

Meldingen skal ikke fokusere spesielt på utformingen av rehabiliteringspengesystemet innen folketrygden, dette feltet arbeides det allerede med. Videre skal hovedlinjene i politikken når det gjelder yrkesrettet attføring slik den er streket opp i Attføringsmeldingen, ligge fast.

SHD tar sikte på at dette arbeidet skal begynne snarest og avsluttes i 1997.

Kvinnehelse

Som nevnt øker både sykepenge- og uføretrygdutbetalingene. Kvinner er overrepresentert i begge disse gruppene. Økningen gjelder særlig aldersgruppen under 45 år. Det er god grunn til bekymring for hver og en som blir uføretrygdet i så ung alder.

Det har allerede vært gjort ganske mange forsøk som viser at det nytter å sette inn individuelle tiltak for disse gruppene. Enten ved at de gjenvinner helsen helt eller delvis, eller at de finner alternativ til sitt tidligere yrke. Regjeringen vil derfor intensivere tiltakene når det gjelder mennesker med muskel- og skjelettlidelser og mentale lidelser, for å hindre at de faller ut av arbeidslivet i tidlig alder med de mange negative konsekvenser dette har.

Undersøkelser har vist at høyrisikogruppene for å bli uførepensjonerte på grunn av en muskel- og skjelettlidelse er rengjøringsarbeidere, butikkekspeditører og hjelpepleiere. Samtidig viser intervjuer med kvinner som rapporterer om kroniske muskelsmerter at de ofte har akkumulerte belastninger gjennom langvarig dobbeltarbeid som slår ut i perioder med stort arbeidspress, sykdom i familien, skilsmisse eller annen belastning. Utbygging og utforming av gode pleie- og omsorgstjenester de nærmeste årene vil i første rekke komme kvinnene til gode ved at det er kvinner som har stått for mesteparten av dette arbeidet.

En av erfaringene vi allerede har fått gjennom trygd- og rehabiliteringsprogrammet er at en aktiv forebyggende bedriftshelsetjeneste er gunstig for å redusere sykefravær og gjennomføre vellykket attføring. Dette innebærer en stor utfordring på tradisjonelle kvinnearbeidsplasser, og ikke minst for kommunene som sysselsetter kvinner innenfor omsorgsyrkene.

En rekke kommuner og fylkeskommuner jobber aktivt med å motvirke sykefravær og uførhet gjennom forbygging og tilrettelegging i arbeidslivet. Omorganisering av personale i sykehjem og fleksible turnusordninger er eksempler på tiltak som foreløpig har vist seg å være effektive på typiske kvinnearbeidsplasser. Tilstrekkelig bemanning og kvalifiserte vikarer i pleie- og omsorgssektoren, anbefales av KLP av samme grunn.

Forsøksvirksomhet

For å støtte opp om arbeidet med å redusere sykefraværet, har det siden 1994 vært bevilget betydelige midler til forsøksvirksomhet i trygdesektoren.

Det er bevilget midler til ialt 26 prosjekter som alle vil bli evaluert. Prosjektene er rettet mot:

• forbygging
• rehabilitering
• bedriftsintern attføring
• reaktivisering av uførepensjonister

Selv om det ikke foreligger endelige evalueringsrapporter fra noen av forsøkene, har jeg lyst å trekke fram noen foreløpige resultater.

I Arendal deltok 16 unge uføre i et av prosjektene i 1995. I alt 12 av disse er nå i aktivitet, enten i arbeid, under utdanning eller annen form for attføring.

De aller fleste er positive til å bli med i slike prosjektene. Det gjelder både oppfølgings- og rehabiliteringsprosjektene og reaktiviseringsprosjektene. Uførepensjonistene opplever dessuten at deres psykiske og fysiske tilstand blir bedre gjennom å delta. Dette mener jeg viser at vi er på riktig vei.

Attføring og rehabilitering er tidkrevende, møysommelig arbeid, derfor er det viktig med et regelverk som gjør det mulig å kombinere arbeid og trygd. Utvidelse av den perioden man kan gå tilbake til pensjon, hvis arbeidsforsøket ikke lykkes, er derfor utvidet, det skal drives forsøk med lavere grader av uførepensjonering enn 50% og grensen for inntekt utover trygden økes nå fra 1/2 til 1 G.

Konklusjon, avslutning

Folketrygden sikrer i dag permanent inntekt for 900 000 nordmenn eller 1/5 av befolkningen. Alderspensjonistene utgjør 625 000 av disse, og vi vet at denne gruppen vil øke. I tillegg mottar i underkant av 300 000 personer inntektskompensasjon i form av overgangsstønad til enslige forsørgere, attføring, sykepenger eller dagpenger ved arbeidsledighet. Skal vi makte å opprettholde gode velferdsordninger, er vi nødt til å legge forholdene til rette for arbeid for dem som kan. En annen strategi enn arbeidslinja vil være dypt urettferdig både for dem som vokser opp i dag og for dem som vil trenge velferdssamfunnets ytelser i fremtiden.