Sosialminister Hill-Marta Solberg

Tale på NFPU-konferanse om Ot.prp. 58

29. februar 1996

Jeg takker for innbydelsen til konferansen. Det er ikke noe enkelt tema som er satt på dagsorden! - Ikke desto mindre viktig blir det å belyse spørsmål omkring tvang, makt og varsling overfor psykisk utviklingshemmede på en grundig måte. Jeg vil derfor berømme NFPU som er initiativtakere til konferansen.

Debatten omkring lovforslaget i Ot.prp. 58, viser til fulle hvilket komplisert saksfelt dette er.

Formålet med ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming var å avvikle særomsorgen (HVPU) og la de vanlige kommunale tjenestene gjelde også for de tidligere HVPU-klientene, så langt som mulig. Gjennom ansvarsreformen er et meget stort og viktig løft tatt for de psykisk utviklingshemmedde. Så langt viser også evalueringen at reformen i all hovedsak er vellykket.

Lossiusutvalgets innstilling - som var det sentrale underlagsdokumentet for ansvarsreformen - var meget opptatt av rettssikkerhetsproblemene, men tok i det vesentlige for seg den lite tilfredsstillende situasjonen med hensyn til hjemmelsspørsmålene innenfor HVPU.

Problemer av rettssikkerhetsmessig art var som kjent tilstede innenfor HVPU. Det gjaldt både det formelle grunnlaget for visse tiltak, særlig knyttet til formene for innleggelse, tilbakeholdelse og hjemmelen for bruk av tvangsmidler.

Rettssikkerhetsproblemene knyttet til hjemmeboende er ikke oppstått som følge av reformen. De hjemmeboende har utgjort flertallet av de psykisk utviklingshemmede i hele etterkrigstiden, men reformen har medført at denne typen av rettslige problemer er blitt satt på dagsordenen og at de nå er behandlet i et eget forslag til ny lovgivning.

I Lossiusutvalget var man klar over at de atferdsproblemene som var bakgrunnen for tvangsbruken ikke uten videre ville forsvinne ved utflytting fra institusjonene. Da reformen ble presentert i Stortingsmelding nr 67 1986-87, ble det varslet en vurdering av særlige regler om bruk av tvangsmidler. Veien fram til at vi i dag diskuterer et konkret lovforslag, har vært lang.

Røkke-utvalget ble nedsatt i 1990, og i 1991 la utvalget fram sitt arbeid i NOU 1991:20. Dette arbeidet danner grunnlaget for det forslaget som er lagt fram i Ot prp 58, men det er en del avvik. Særlig er det å merke at forslagene i Ot prp 58 ikke er knyttet til kommunale institusjoner, slik reglene i Røkke-utvalgets forslag i realiteten var. Reglene gjelder i vedkommendes egen bolig. Dette er blitt en naturlig konsekvens av reformen, da omsorgen for de psykisk utviklingshemmede nå ytes i egen bolig.

Er det da slik at dette lovforslaget åpner for bruk av tvang i forhold til alle psykisk utviklingshemmede? Nei, - dette er bestemmelser som berører anslagsvis 3-4 prosent av gruppen psykisk utviklingshemmede. Da snakker vi om den gruppen som i perioder har en adferd med stor risiko for å skade seg selv, eller adferd som innebærer fare for andre. Disse personene blir ikke til som følge av lovforslaget i Ot.prp. 58, - de er der allerede, og utgjør en del av hverdagen i omsorgstjenestene.

I forbindelse med det høringsnotatet som ligger til grunn for Ot prp 58 forsøkte departementet å få en oversikt over faktisk bruk av ulike tvangstiltak som ikke, eller bare tvilsomt, kunne anses for å ha tilstrekkelig hjemmel i de vanlige reglene. Undersøkelsen ble gjort av Aslak Syse, og et kort referat er gjengitt i hans doktoravhandling "Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmete". Mer utfyllende står det om dette i departementets høringsnotat om tvangsreglene. La meg i denne sammenhengen vise til at Syse konkluderer med ca 600 tilfeller av tvang av den typen som medfører behov for en nærmere regulering og i tillegg en del tilfeller av mer beskjedne inngrep. I hovedsak dreier det seg om tilfeller av meget alvorlige atferdsproblemer, enten med selvdestruktiv atferd eller med sterkt utagerende atferd som kan innebære fare for andre.

Departementet har gjennom årene også fått seg forelagt en del saker med innslag av ulike typer av tvang til uttalelse. Det er et nokså gjennomgående trekk ved disse sakene at de "vanlige reglene" - det vil i denne sammenhengen i det alt vesentlige si strafferettens regler om nødverge og nødrett - ikke viser seg å være tilstrekkelige som regelgrunnlag. Det gjelder særlig tiltak som varer ved utover den direkte skadeavvergingen og i forhold til atferd som gjentar seg noenlunde regelmessig.

Vi må altså legge til grunn at det foregår både atferd og tiltak som i dag ikke er tilfredsstillende regulert. Både av hensyn til tjenestemottaker og tjenesteyter er det nødvendig at det gjøres noe med dette. Det er selvfølgelig et overordnet mål at tvangstiltak ikke skal brukes annet enn der det er helt nødvendig, men hvis de skal brukes - i disse nødvendige tilfellene - må forholdet være ordentlig regulert. Dette har også med respekt å gjøre, respekt både for den som tiltakene settes inn mot og respekt for den som utfører dem. De skal ikke overlates til seg selv mens samfunnet for øvrig snur ryggen til og later som om man ikke vet hva som foregår. Det er statens oppgave og plikt å gripe inn og sørge for ryddige forhold. På den måten kan vi også ha håp om å kunne stoppe det som måtte være av uakseptable tiltak. Slik det er nå, gjør selve den uklarheten som hefter ved tiltakenes rettsgrunnlag at det også blir vanskelig å kunne gripe inn.

La meg understreke at det er hensynet til rettssikkerheten til de som i enkelte sammenhenger får sin adferd regulert gjennom ulike typer tiltak som er det vesentlige. Vi kan ikke fortsette å overlate til den enkelte tjenesteyter å regulere dette. Det faglige ansvaret må plasseres slik det gjøres i lovforslaget, - og saksbehandlingen må være slik at rettssikkerheten ivaretas. På grunn av at vi her snakker om tiltak som kan være preget av tvang, er det også lagt opp til mer omfattende rutiner i saksbehandlingen enn normalt.

Jeg har ovenfor oppholdt meg ved at tvangstiltak faktisk forekommer, liksom alvorlige atferdsproblemer blant en liten gruppe fortsetter også utenfor HVPU. Men kunne man ikke greie seg bare med positive virkemidler, altså uten å gripe til ulike former for bruk av tvang og makt?

Til det er å si at hvis man kan det, så skal man det. Det er bare der hvor mindre inngripende tiltak ikke fører fram - at f.eks. selvskadelig adferd kan avveges - at adgangen til å ta i bruk tvangstiltak foreligger. Å utvikle metoder som i så stor grad som mulig gjør tvangsbruk overflødig, er en sentral, faglig utfordring for hele fagfeltet. Ikke minst vil dette være en sentral oppgave for den delen av den fylkeskommunale spesialisttjenesten som har dette som sitt ansvarsområde, nemlig habiliteringstjenesten.

I debatten rundt lovforslaget er det blitt skrevet og snakket mye om "overvåkning". Dette har skapt et inntrykk av at nå skulle det bli vanlig å erstatte personale i omsorgen for psykisk utviklingshemmede med videokamera. Dette er mildt sagt upresist! Regelen om tekniske varslings- og alarmordninger hjemler ikke "overvåkning". Dette er først og fremst elektroniske løsninger for å varsle om behov for hjelp.

Ikke alle greier det på egen hånd, og man må da enten ha en person til stede hele tiden eller man må ha en automatisk virkende varslingsordning som trer i kraft ved behov. Hvis den tekniske løsningen er mindre inngripende enn å ha personale til stede 24 timer i døgnet - og det vil den noen ganger være -, så kan den benyttes, ikke ellers.

I tillegg til alarm/varslingsmomentet kan det i visse tilfeller anvendes tekniske innretninger som ledd i forberedelsen til eller gjennomføringen av ulike typer av tiltak, - også her bare hvis det er nødvendig for formålet. Forutsetningen for å kunne legge opp faglig gode tiltak er jo at man har tilstrekkelig kjennskap til tjenestemottakerens atferd før man setter tiltaket i verk. Det kan i den forbindelse være nødvendig med observasjon av atferd.

Det har også vært trukket fram at hensynet til den kommunale økonomien egentlig er det sentrale hensynet bak alarm- og varslingsreglene. Kommunene er ikke forpliktet til å velge det dyreste av flere forsvarlige tiltak, men et uforsvarlig tiltak kan aldri begrunnes med økonomiske hensyn. Det er også uttrykkelig påpekt i proposisjonen at det avgjørende må være tjenestemottakerens behov for tilsyn og hjelp, ikke tjenesteapparatets behov for å spare på ressurser, effektivisering e l.

Sosialkomiteen har bedt om en juridisk vurdering av forholdet mellom proposisjonens forslag og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Dette arbeidet pågår, - og departementet tar sikte på å fremme en tilleggsproposisjon før påske. Det må selvfølgelig ikke være tvil om slike spørsmål når Stortinget skal behandle denne loven, derfor er de avklaringene som nå skal gjøres viktige. Dersom lovforslaget, til tross for den omfattende prosess som ligger bak, ikke er godt nok på enkelte punkter, må det forbedres. Som et ledd i denne saksbehandlingen inngår tett kontakt med bl.a. Instituttet for Menneskerettigheter.

Som jeg sa innledningsvis er dette saksfeltet meget komplisert. Det berører vanskelige etiske spørsmål i forhold til svake grupper. Noen av aktørene i denne debatten, anbefaler å trekke lovforslaget! Det ville etter min oppfatning være å snu ryggen til problemene, og fortsatt la en av de aller svakeste gruppene på et vesentlig punkt være rettsløse. Mangel på regler på dette området idag kan ikke tillate oss å agere som om enhver form for tvangsbruk overfor personer som er i ferd med å påføre seg selv eller andre skade, er overflødig eller ikke finner sted. Vi har ansvar for å gi psykisk utviklingshemmede samme rettslige vern som andre og ikke snu ryggen til virkeligheten. Derfor trenger vi lovbestemmelser som setter grenser, - det er det denne saken egentlig dreier seg om.

Så har vi som myndighet selvfølgelig ansvar for at slike bestemmelser utformes på en måte som best ivaretar nettopp hensynet om å skape rettssikkerhet og avskaffer vilkårlighet.

Jeg ønsker lykke til med konferansen, og håper den vil bidra til å gi en nyansert debatt om hva de framlagte forslagene innebærer.