Statsminister Gro Harlem Brundtland

22. landskvinnekonferanse, DNA

Folkets hus, Oslo, 12. januar 1995

Da jeg gikk inn i politisk arbeid på heltid for over 20 år siden, var vi i gang med det som ble kvinnetiåret framfor noe. De kvinnepolitiske kravene ble satt på dagsorden for alvor, og kvinnene gjorde sitt inntog i skoler og universiteter og i arbeidslivet.

Av og til kan man få god innsikt av å snu seg tilbake mens man går framover. For hva har skjedd på disse 20 årene? Jo, vi har gjennomført de legitime kravene i tur og orden: Den nye abortloven, likestillingslov, kvotering til politiske organer og offentlige utvalg, flere barnehager, lengre foreldrepermisjon, utbygging av velferdsordningene og kortere arbeidsdag. Dette har betydd en gjennomgripende endring av det norske samfunnet. Det skal vi huske på når vi ser framover.

Det ligger mange års bevisst politisk innsats bak disse reformene som vi i dag kanskje ser på som en selvfølge. Men for hvert lite skritt vi tok, kostet det politisk mot, handlekraft og vilje til å stå på for sine meninger.

Kvinnebevegelsen har stått på - i den alminnelige samfunnsdebatten og internt i Arbeiderpartiet. Slik har hele partiet og våre regjeringer blitt den viktigste drivkraften for holdningsendringer og praktiske reformer.

Noen hevder at ungdom tar likestilling for gitt. Det tar jeg som et tegn på at vi er kommet langt. Likestilling som ideal står støtt i det norske folk. Vi passerte et veiskille en gang på 80-tallet. Det er ingen vei tilbake. Men det er ennå et godt stykke å gå. Det tar tid å endre holdninger. Da trengs det en utålmodig kraft som vil ha resultater.

I en rapport fra en ekspertgruppe i OECD heter det:

"Kvinners erfaringer er et speilbilde av fremtiden. Det er kvinnene som først får erfare hvor de institusjonelle rammene på arbeidsmarkedet og i de sosiale ordningene svikter, i forhold til en teknologisk, sosial og politisk virkelighet i stadig endring. Ved å tilpasse sine liv, det vil si å dele sine krefter mellom lønnet arbeid, familie og annet ansvar, så får kvinnene også ny innsikt i hvor den sosiale og økonomiske tilpasningen må komme. Kvinner er i riktig posisjon og har klare interesser i å påskynde endringsprosessen. Endringer som også vil gi menn bedre valgmuligheter og gavne samfunnet som helhet." Dette er ikke dårlig det - i OECD-rammen.

Det er dette vi forlengst har erkjent og langt på vei tatt konsekvensen av i Norge. Derfor er vi mange som ser fram til og vil ta med oss innspillene fra denne landskvinnekonferansen. Det blir mange spennende debatter i tiden fremover. Det har vi sikret oss gjennom alt det dere har satt på dagsordenen her og, f.eks. hele det sosialpolitiske programmet som vi jobber med i partiet. Hvor ville den veien gå - dere - hvis det var et gammeldags mannsparti som skulle forme denne helt sentrale politikken? For det finnes slike partier også når vi ser på andelene av kvinner i kommunestyrer og stortingsgrupper.

Det sies at SV tiltrekker seg så mange kvinner, kanskje særlig i offentlig sektor. Da synes jeg det er på tide med litt skikkelig konkurranse fra den kanten. Stortingsgruppa til SV har 30% kvinner, litt bedre enn Høyre. Fint ikke sant? Vi nådde 50%-streken i 1989, og rundt den streken ligger vi fortsatt.

Vi har bak oss en strevsom høst med en intens EU-kampanje. Men hvis noen nå hadde trodd at vi skulle bruke vinteren og våren til å puste ut, tar de sørgelig feil!

Denne landskvinnekonferansen er bare starten på flere viktige begivenheter og oppgaver som venter oss. Vi skal ha landsmøte allerede i februar, og med det starter den lange valgkampen fram mot kommunevalget. Og den skal vi vinne. Ikke sant? Det skal vi satse på alle sammen - også mennene.

For det er jo ikke småtterier vi nå opplever på meningsmålingene. Nye medlemmer strømmer til partiet. Og hva viser det? Jo, at folk har tillit til Arbeiderpartiet. De har respekt for den måten vi har ført EU-debatten på. De ønsker ikke uklarheter, ansvarsløshet, eller annerledespolitikk, de ønsker arbeiderpartipolitikk, reformer, stø kurs og reformer som gir større trygghet.

Vi skal i det hele tatt være stolte av partiets håndtering av EU-saken alle. To landsmøter, og tusenvis av partimedlemmer har deltatt i studieringer og rådslag. Vi har hatt en langt mer grundig og demokratisk behandling av den saken enn det partiet som nå kritiserer oss - spesielt Arbeiderpartiet - for ikke å være opptatt av demokrati. Nå skal vi ikke ta den kritikken for alvorlig. Hvem er det som har vært den drivende kraft bak den norske samfunnsmodellen? Hvem er det som har satt kvoteringsregler for kvinners deltakelse for nesten 15 år siden, og så fulgt dette opp i praktisk politikk? Og hvem er det som viser respekt for folkemeningen?

Når det så gjelder EU-saken, så er det norske nei et nei til medlemskap i EU. Det var det spørsmålet gjaldt. Det var ikke et nei til internasjonalt samarbeid - heller ikke med de europeiske landene. Tvert om. Mange av motstanderne la vekt på det tette samarbeidet vi allerede har med EU, og på at EØS-avtalen tross alt er et viktig ankerfeste inn til EU-samarbeidet. Ja, dette ble jo brukt som et viktig argument for at EU-medlemskap skulle være unødvendig.

Da skal vi også stå på - ja vi kan nesten si vi skal "stå tidlig opp om morran" for å sikre en tryggest mulig ramme rundt Norge, arbeidsplassene våre, velferden og inntektene våre. Jeg sier ikke at det vil bli enkelt. Men hensikten med å drive politikk er ikke å bare gjøre det som er lett.

Men jeg tror mange kvinner ute i Europa beklager at vi ikke ble med. De mener vi kunne gitt et viktig bidrag til likestilling og verdipåvirkning i diskusjonen om velferdsstaten. Det har de rett i. Når vi nå står utenfor får vi satse på å nå fram med våre syn og erfaringer likevel. Og vi vil i alle fall merke påvirkningen fra Europa like sterkt. Det er mange områder der utviklingen ikke er kommet langt nok i Europa, og hvor det ville sett annerledes ut om flere kvinner hadde fått være med å bestemme mer.

Nå skal vi ut og jobbe. For vi står overfor akkurat de samme utfordringene i dag som vi gjorde i november. Inntektene som skal finansiere velferden må vi sikre oss både hjemme og ute. Vi har de samme, felles miljøutfordringene. Vi er like avhengige av fred og samarbeid i Europa. Mennesker i alle land har de samme drømmer - drømmen om et trygt liv, en arbeidsplass å gå til og en god alderdom. Alt dette er utfordringer vi har til felles med Norden og de andre landene i EU og som vi må møte sammen med dem - også når vi ikke er medlem.

Vi skal ta vare på alt det vi lærte i den debatten vi har bak oss. Nå må vi bare arbeide enda hardere for å bli hørt og respektert. For vi har like mye på hjertet som før. Det er ikke slik at vi sluttet å ha meninger som betyr noe om Norge, Europa og den verden og den virkelighet vi deler med våre naboer den 28. november. Ikke vi i Arbeiderpartiet i hvert fall.

Vi har fortsatt sterke interesser i det nære partisamarbeidet mellom de europeiske sosialdemokratiske partiene. Og det gjelder for kvinnebevegelsen, fagbevegelsen og miljøorganisasjoner, kommuner og kulturlivet, bedrifter og næringsorganisasjoner at de har mye å hente og mye å gi ved et aktivt samvirke med våre nærmeste ute. De siste årene har mange opparbeidet seg et bredt kontaktnett i EU og medlemslandene. Ingen mener vel at vi skal sette en strek over alt dette?

Vi som har ambisjoner for Norge mot et nytt århundre, må også ha ambisjoner for Europa. Det ansvaret må Arbeiderpartiet fortsatt være seg bevisst. Og den holdningen står vi sammen om.

Nå slutter vi rekkene foran kommunevalget. Også den blir litt av en kamp. Men kamp viker vi ikke tilbake for. Tvert imot. Det er kamp som må til for at vi skal vinne frem med det vi tror på. Med entusiasme og engasjement i partiorganisasjonen skal vi i Arbeiderpartiet vinne kommunevalget. Tusener av medlemmer i lokalorganisasjonen - de er stammen og roten for partiets fremgang Slik skal det være, og slik vil det være. Men roten blir halv og stammen vil ikke bære hvis vi ikke bæres fram av de tusener av kvinner i Arbeiderpartiet, som kan si ifra, at trygghet - det er det vi selv som skaper.

I likestillingsarbeidet er vi kommet lengre enn de fleste. Formelt står vi sterkt. Men hvordan er det med alle holdningene? Er de helt i orden? Hvordan er det særlig med menns holdninger. Tar de ansvar i samsvar med de politiske holdninger vi har formet? Har de tatt sin del av jobben på hjemmebane? Nei, her gjenstår mye. Reformene må fortsette, men kanskje er det på det holdningsmessige plan de neste kampene like mye vil stå. Men dette er to sider av samme sak - det har det alltid vært.

Mange gir sterke uttalelser om det viktige ansvaret for nye generasjoner. Her er det nok kvinnene som føler det sterkest om samfunnet kan avlaste noe når foreldrene trenger omsorg, samtidig som ungene krever sitt. "Livsfaseklemmen" er det blitt kalt - når man midt i livet ikke får tiden til å strekke til. Her står mye igjen av ekte ansvarsdeling, gjensidig støtte og ansvar for omsorg. Jeg tror innsatsen for tidskontoordningen og for fedrenes sterkere rolle i barneomsorgen er viktige bidrag i arbeidet for barn, likestilling og familie.

Velferdstaten får nye oppgaver. Kravene til velferdssamfunnet øker. Og det gjør også ambisjonene våre. Det blir flere eldre. De unge skal ha utdanning. Etterhvert som medisinen gjør nye framskritt, venter flere at det skal bli mulig å få en behandling som foreldrene ikke drømte om. Det vil koste å sørge for velferdsoppgaver som sykehus og eldreomsorg i framtida. Og - det må vi sørge for at vi har råd til. Tenk dere alternativet. Og tenk dere hvor sentralt dette er for tryggheten i samfunnet.

Vi er landets fremste reformbevegelse. Men vi må hele tiden passe på at vi ikke forstrekker oss. Vi nå få endene til å møtes. Vi som har arbeid idag har ansvar for at inntektene strekker til. Men ansvaret strekker seg også lenger, ut over dagen, ut over morgendagen. Våre valg idag avgjør hvilken velfredsstat våre barn skal arve morgen. Vi må utvikle velferdstilbud med et solid fundament - og det fundamentet heter en trygg økonomi.

Det var noe som gjorde et særlig inntrykk på meg under EU-debatten. Mange kvinner sa nemlig at medlemskap kunne være en fordel for næringslivet og for norsk økonomi. Men de fryktet at det ville skade velferdsstaten. Men er det ikke slik - at den største trusselen mot velferdssamfunnet vårt er at vi en dag ikke skal være i stand til å skaffe oss økonomisk rygg til å bære den?

Velferdsstaten er kvinnenes beste venn - det har vi sagt gjennom mange år. For å sikre at velferdsstaten overlever, må Kvinnebevegelsen og partiet gjøre sitt ytterste for å at sammenhengen mellom økonomi og velferd kommer frem i debatten. Går det galt med økonomien, rammes velferdsstaten øyeblikkelig. Se på Sverige.

En arbeidsplass i industrien gir grunnlag for en arbeidsplass hos underleverandørene og en arbeidsplass i det offentlige. Det er et skjebnefellesskap mellom industriarbeideren, læreren, skoleeleven, pensjonisten og bonden. Det private næringslivet skaffer oss skatteinntekter som vi kan bruke på velferdsoppgavene. Alt dette vet vi, og egentlig kan vi si det så enkelt som dette: Den dagen Kværner ikke kan møte konkurransen fra utlandet, den dagen blir også arbeidsplassene på Aker sykehus mindre trygge.

Men avhengigheten går også en andre veien. Det er ikke slik at det bare er i det private næringslivet det skapes verdier. Det er en særlig oppgave for Arbeiderpartiet å minne om at læreren, sykepleieren og barnehageassistenten skaper viktige verdier som vi alle er avhengige av. Vi vet at en godt fungerende offentlig sektor er helt nødvendig for å trygge omsorgen. Derfor skal vi også understreke for næringslivets talsmenn og kvinner: Den dagen Aker sykehus eller barnehagene må stenge, den dagen får også Kværner problemer.

Vi står i dag ikke foran en gedigen oppbygging av velferdsstaten, slik vi gjorde på 50-tallet. Men i velferdsstaten trengs det innimellom opprydding for at vi skal kunne ta vare på og styrke det vi helst ønsker. Det er ikke slik at vi bare kan ta fra et rikt mindretall for å finansiere velferden for et flertall. Vi må faktisk alle bidra. Dette stiller enda større krav til solidariteten i samfunnet.

Kvinnebevegelsen sier det jo klart i programforslaget: Vi må gå nøye gjennom hvilke oppgaver som skal være fellesskapets ansvar og hvilke vi ikke skal finansiere over offentlige budsjetter. Samtidig må vi gå gjennom velferdspolitikken og se om de ordningene vi tidligere innførte, oppfyller målsettingene om en sosial og økonomisk rettferdig fordeling like godt i dag. De ordningene som ikke tåler lyset fra en slik gjennomgang, bør vi vurdere å legge om. Målet er at vi skal gjøre det viktige på en riktig måte.

Ledigheten koster - den koster penger som vi heller skulle brukt på velferd. Derfor er alles rett til arbeid, utdanning og opplæring vårt fremste mål.

Utviklingen både her hjemme og i andre land viser at dette er krevende mål. Nå går det bedre med sysselsettingen og vi venter at flere skal få jobb. Men samtidig vet vi at vekst i sysselsettingen ikke gir samme nedgang i ledigheten. Det er ikke alltid de ledige personene som tar de ledige jobbene. Derfor er arbeidsmarkedstiltak og opplæring så viktig for å få bukt med langtidsledigheten. Derfor reduserer vi ikke tiltakene i takt med bedringen på arbeidsmarkedet. Nei, tiltakene vil være på et høyt nivå også i år.

Vi har hatt et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet som mange land kan misunne oss. Fagbevegelsen har bidratt sterkt til at vi, bedre enn mange andre europeiske land, har ridd av den økonomiske nedgangstiden som vi nå har lagt bak oss. Dette hadde ikke gått så bra om vi ikke hadde hatt et nært samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Dette må vi ta vare på også framover. Da har vi ikke råd til at enkelte inntektsgrupper stikker av fra hovedheatet. Vi må trekke sammen.

Også næringslivet og deres ledere må være seg sitt ansvar bevisst. Mange bransjer og bedrifter går nå bedre enn på lenge. Det gir muligheter til å pløye overskuddet inn i nye arbeidsplasser. Dette er ikke tiden for nye fallskjermer, ny jappetid og uansvarlig forbruk.

Økt sysselsetting er viktig kvinnepolitikk i mer enn en forstand: Da kan vi satse mer på omsorgsoppgaver. Da kan folk få utfolde seg i meningsfylt virke. Samtidig hadde ikke utbyggingen av velferdsstaten vært mulig uten de mange tusen kvinnehendene i offentlig sektor.

Vårt samfunn vil alltid ha en utfordring i det å løse alle omsorgsoppgavene. Nå hører vi oftere røster som ønsker kvinnene tilbake til hjem, deltid og ubetalt omsorgsarbeid. Da må vi være på vakt. Det er ikke denne dreiningen tilbake i tid vi trenger. For hva ville skje hvis en stor andel av våre nyutdannede leger og sykepleiere gikk tilbake til kjøkkenbenken eller rengjøringspersonalet forlot kontorene og fabrikklokalene?

I dag har kvinner like høy yrkesdeltakelse som menn. Men forholdene i arbeidslivet har en viktig kvinnedimensjon som vi ofte glemmer: Fremdeles går kvinner ut og inn av arbeidslivet for å ta seg av omsorgsoppgaver, eller de kutter hjørnene i den tidspressede hverdagen ved å gå over til deltid. Dette bærer de med seg resten av livet i form av dårligere ansiennitet, lavere lønn og lavere pensjon.

Vår store satsing på utbygging av barnehager og utvidelse av svangerskapspermisjonen gjør det i dag mulig for kvinner å opprettholde fulltids yrkesaktivitet på en helt annen måte enn for bare noen år siden. Dette har vi kunnet gjøre fordi vi har hatt politisk vilje og økonomiske muligheter til å gjøre det. Igjen ser vi hvordan arbeid, økonomi og velferd henger sammen og i dette tilfellet også likestilling. Likestillingen tjener på at vi har en trygg og god økonomi.

Jeg så i Dagbladet for noen dager siden at en kommentator var bekymret for at stø-kurs-politikken ville bli for kjedelig og ikke gi uttelling for partiet. Velgerne ville ha noe mer sprekt enn dette.

Jo, takk! De tusen daglige oppvaskene er kjedelige, de gir ingen ære og vises først når de ikke gjøres. Men det må gjøres! Det skulle bli et svare rot om ingen tok ansvaret for sånne oppgaver, slik er det også i samfunnet.

For øvrig må jeg nok ha en annen oppfatning av hva som er kjedelig enn det enkelte journalister har. Jeg synes ikke det er kjedelig å øke svangerskapspermisjonen fra 18 uker til ett år. Jeg synes ikke det er kjedelig å arbeide for at alle barn skal få barnebageplass. Jeg synes heller ikke det er kjedelig å gi alle 6-åringene et pedagogisk tilbud.

Vi har i disse årene hatt den mest aktive reformperioden på årtier, samtidig som vi har klart å redusere ledigheten og få ned budsjettunderskuddet. Stø kurs er det nemlig ikke å stå stille. Det er å sette seg klare mål og styre etter dem. Det er det vi har gjort - med gode innspill fra Kvinnebevegelsen. Det er dette vi skal fortsette med: En stø reformkurs med de lange linjers politikk.

Jeg er overbevist om at denne landskvinnekonferansen kommer til å bli det politiske verkstedet det pleier å være. Vi skal ta med oss de "kjerringrådene" vi får herfra inn i landsmøtet i februar og i Regjeringens arbeid og i den programprosessen fram til 1997. Vi skal vinne kommunevalget. Sammen skal vi vinne oppslutning om en framtidsrettet politikk for et godt "kvinneliv".

Lagt inn 27 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen