Statsminister Gro Harlem Brundtland

Åpning av Kvinner Viser Vei's ide- og handelsmesse

Oslo Rådhus, 30.mars 1995

Denne store samlingen illustrerer i seg selv noe viktig: Siden kvinneåret i 1975 har det faktisk skjedd en revolusjon på likestillingsområdet, selv om det ennå er et godt stykke vei å gå. Men vi har lagt det viktigste grunnlaget - nemlig at kvinner nå deltar på alle områder i samfunnslivet - i hjemmene, i utdanningen, i politikken, i arbeidslivet.

Likestilling som ideal står nok i dag allerede støtt i det norske folk. Vi passerte et veiskille en gang på 80-tallet. Det er ingen vei tilbake. At de unge idag tar likestilling for gitt, det tar jeg som et tegn på at vi er kommet langt.

Likevel: Det tar tid å endre holdninger og endre adferd. Da trenger vi utålmodige krefter som vil ha resultater. Kvinner viser vei er en slik utålmodig kraft. Vi må tørre og vi må ville. Kvinner viser vei på mange områder allerede. Det må synliggjøres og det må bygges videre på, slik tanken er bak denne ide- og handelsmessen som åpnes i dag.

Mangfold, det tror jeg er stikkordet for det inntrykket mange vil sitte igjen med etter å ha besøkt messen i Oslo spektrum. Når likestilling diskuteres kan en ofte få inntrykk av at alle kvinner er like; at vi ønsker akkurat det samme. Det er både sant, men det er også usant. Jeg tror denne messen vil vise det siste. Kvinner har forskjellige erfaringer i utdanning, hverdagsliv, behov og ønsker. Derfor er det heller ikke alltid like lett å bli enige om hva som er god kvinnepolitikk. Svarene vi gir vil være preget av at vi som kvinner opplever ulike utfordringer og problemer, slik menn også til alle tider har gjort. Det er større variasjon i hvordan kvinner i Norge lever sine liv nå enn tidligere. Det er et stort framskritt. Den utviklingen vil nok fortsette.

Kvinner viser vei. Ja, det står om veien videre fremover. Da kan man få god innsikt ved å se seg tilbake mens man går. For hva er skjedd de siste 20 årene? Legitime kvinnekrav er blitt satt på dagsorden og er gjennomført i tur og orden: Abortloven, likestillingslov, kvotering til politiske organer og offentlige utvalg, flere barnehageplasser, lengre foreldrepermisjon, utbygging av velferdsordningene og kortere arbeidsdag. Dette har betydd en gjennomgripende endring av hele det norske samfunnet. Det skal vi huske når vi spør oss selv om vi kan vise enda mer fantasi eller en ekstra innsats for å få til forandring som faktisk nytter.

Alle vi som er her, vet at kvinner viser vei. Ikke like selvfølgelig er det at også en organisasjon som OECD ser ut til å ha fått opp øynene for det. Hør bare hva en ekspertgruppe derfra skriver. Og dette er sitat: "Kvinners erfaringer er et speilbilde av fremtiden. Det er kvinnene som først får erfare hvor de institusjonelle rammene på arbeidsmarkedet og i de sosiale ordningene svikter, i forhold til en teknologisk, sosial og politisk virkelighet i endring. Ved å tilpasse sine liv, det vil si dele sine krefter mellom lønnet arbeid, familie og annet ansvar, så får kvinnene også ny innsikt i hvor den sosiale og økonomiske tilpasningen må komme. Kvinner er i riktig posisjon og har klare interesser i å påskynde endringsprosessen. Endringer som også vil gi menn bedre valgmuligheter og gavne samfunnet som helhet." Ja, det er jo som vi skulle ha sagt det selv!

På likestillingsområdet er vi kommet lenger i Norge enn de fleste andre land. Formelt står vi sterkt. Men hvordan er det med alle holdningene? Er de helt i orden? Hvordan er det særlig med menns holdninger? Tar de ansvar i samsvar med de politiske holdninger vi har formet? Har de tatt sin del av jobben på hjemmebane? Velger en mannlig leder like gjerne en kvinne når han skal ansette en ny leder? Tar vi kvinner de utfordringene vi får? Nei, det gjenstår nok fortsatt mye.

I familien har kvinner alltid vist vei. Statistikken sier oss at selv om kvinner er yrkesaktive på heltid, så bruker vi nesten dobbelt så mye tid hver dag til husarbeid som mannen. Det er fortsatt kvinnene som tar hovedansvaret for barna og familien. Vi må få mennene mer på banen på dette området. Å mene det betyr selvsagt ikke at vi undervurderer den viktige innsatsen kvinner gjør på dette området. Det betyr jo i stedet at kvinnene her er et eksempel til etterfølgelse.

Ingen andre land har en så høy andel kvinner i det politiske liv, og det sier jeg selv om vi nå får flott konkurranse fra Sverige, - i kommunestyrer, Storting og Regjering, som Norge. Ja, det tas nå nesten som en selvfølge at halvparten av regjeringen bør være kvinner. Jeg blir ofte spurt om den høye kvinneandelen betyr noe for politikkens innhold. Ja, helt klart, den betyr mye. Vi har fått en ny politisk dagsorden. Det har også forskningsarbeid bekreftet. Spørsmål som ofte engasjerer kvinner aller mest; barnepolitikk, omsorgspolitikk, helsepolitikk og miljøpolitikk er for alvor kommet på dagsorden. Men det er ikke bare på disse tradisjonelle kvinneområdene vi har sett endringer. Kvinners erfaringer og kunnskaper er annerledes enn menns. Dette betyr mye også for den måten kvinner vurderer andre spørsmål på.

"Skandinaviske kvinner er sunne, robuste og kalde" har Simone de Beauvoir sagt. Det hun ikke sier er at kvinner i Norden viser vei for kvinner i mange land. Da er det varme og engasjement det gjelder. Jeg tror mange kvinner i EU-landene beklager at Norge sa nei til medlemskap i november. De mener vi kunne gitt viktige bidrag til likestilling og verdipåvirkning i den diskusjonen om velferdsstaten som foregår i alle europeiske land. Det har de rett i. Vi har bidrag å gi og vi vil i alle fall merke påvirkningen fra Europa like sterkt. Det er mange områder der utviklingen ikke er kommet langt nok i andre europeiske land, og hvor det ville sett annerledes ut om flere kvinner hadde fått være med på å bestemme. Når vi nå står utenfor, må vi likevel satse på å nå fram med vårt syn og våre erfaringer. Men dette er ikke en oppgave bare for myndighetene. Alle som har en kontaktflate mot Europa og Norden må benytte anledningen. Det er en bred nasjonal oppgave å informere ute om hva som er Norge - også mange av de organisasjoner og virksomheter som deltar på Kvinner viser vei-messen må bidra; må bruke sine forskjellige nettverk. Det er ingen grunn til å gjøre oss og vårt mindre synlig i verden omkring.

Det er idag flere jenter enn gutter på våre universiteter og høyskoler. Det står i sterk kontrast til den kampen Cecilie Thoresen måtte føre for å få adgang til universitetet. Hun fikk til slutt studere realfag, som den gang ble ansett for å være så enkelt at det passet for en kvinne. Eller da de første kvinnene ønsket seg inn på Det medisinske fakultet i 1882 og det ble slått vitenskapelig fast at : ".. kvindens nervesystem og helbred som regel neppe vil tillade de omfattende studier og det strenge aandsarbeide..." og at " regelen er vel den, at kvinder, der kommer inn på disse aandslivets felter, der ligesom ikke ere anvist dem, tabe deres kvindelighed, at der ved kvinder av denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvil om , at kvinden her er udenfor sit naturlige felt". Kvinner har siden vist vei. Denne historien sier oss mye om hvordan det som regnes som kvinnelig har endret seg på disse godt hundre årene.

Norske kvinner har tatt viktige valg; de ønsker utdanning og de ønsker å bruke sin utdanning i arbeidslivet; også mens de har små barn. Hele 7 av 10 kvinner kombinerer omsorg for barn under 3 år med å være i jobb. De gjorde sitt inntog på arbeidsmarkedet i 1970-og 80-åra. Kvinners erfaringer og kvalifikasjoner - de kan vi ikke være foruten i framtidens arbeidsmarked. Hva ville skje hvis halvparten av legene gikk tilbake til kjøkkenbenken? Eller dersom mesteparten av rengjøringspersonalet forlot kontorene og fabrikkene? Kvinnene er kommet for å bli i vårt arbeidsliv. Det er denne virkeligheten vi må ta utgangspunkt i når vi skal legge strategien for arbeidsliv og for familiepolitikken videre. Det er denne virkeligheten vi må ta utgangpunkt i når vi skal gi kvinnene og barnefamiliene økt valgfrihet.

Kvinnene har gjort sitt inntog i de typiske kvinneyrkene, ja. I offentlig sektor, ja. I næringslivet, ja. Men ikke i lederstillingene. Dette har NHO selv erkjent. "Næringslivet på jente-jakt", var typisk nok overskriften i Arbeiderbladet for to dager siden. Nyheten var at NHO har ansatt en kvinne, Marit Wiig, med det mandat å øke kvinneandelen i næringslivets direktørkontorer. "NHO's mål er å øke bedriftenes lønnsomhet, og jeg er overbevist om at flere kvinner i ledelsen kan hjelpe oss til det" sier Karl Glad i artikkelen. Vi er nok mange her i dag som har tro også på dette, og som vil følge spent med i resultatene av prosjektet. Også på dette området kan kvinner vise vei.

De neste fire dagene vil Oslo Spektrum myldre av kvinneaktiviteter. Mangfoldet i det kvinner driver med og er opptatt av vil bli vist i sin fulle bredde. Speaker's Corner, kulturdebatter, underholdning, lekestue, kvinnecafe og faglige seminarer er stikkord for noe av det som der skal skje. Det vil bli diskutert, agitert, demonstrert og handlet. Jeg håper mange vil finne inspirasjon og knytte nyttige nettverk i disse fire dagene. Jeg ønsker lykke til med messen og håper den vil bli et eksempel til etterfølgelse.

---

Lagt inn 3 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen