Tale til Arbeiderpartiets landsmøte

Statsministerens tale på Arbeiderpartiets Landsmøte

Oslo, 12. februar 1995 Kjære partifeller.

- Det kommer an på oss sjøl, sa Thorbjørn. ja, - det skal være sikkert. Derfor har også dette partiet og dette landsmøtet den helt sentrale rollen som det har i det norske samfunns videre utvikling.

Dette landsmøtet viser at vi i Arbeiderpartiet alltid er underveis mot noe bedre og riktigere. Thorbjørn pekte på de enorme forandringer som vi opplever på alle hold i samfunnet, ja den teknologiske revolusjon har kanskje aldri vært sterkere enn nettopp nå. I bedriftene og laboratoriene arbeider mennesker i grenselandet mot ny kunnskap. Og her på landsmøtet søker vi å forme politikken for den nye virkeligheten.

Slik sett er landsmøtet like fremadskuende som forskningen og utviklingen. Derfor blir vi ikke fremmede for det som skjer rundt oss. Tvert imot: Det kaller på det beste i våre tradisjoner. Evne til samfunnskritikk og vilje til reformer. Vilje til å ta ansvar og slik skape nye muligheter.

Det norske folk kan stole på Arbeiderpartiet. Vi skal fortsette å være landets drivende politiske kraft. Derfor sier vi - når andre svikter, vingler eller prøver å sminke bort forvirringen i egne rekker - kom til oss. Her foregår de viktige debattene. Her er det konsekvente linjer og ordentlig politikk.

Norge er i stadig forandring. Noen føler utrygghet fordi forandringene skjer for fort. Men det å la være å forandre i en verden som er i stadig endring, det gir jo falsk trygghet. Derfor må politisk arbeid gå ut på å forandre, ikke for selve forandringenes skyld, men for å gi menneskene trygghet under nye forhold.

Vi går til den oppgaven med to sentrale erfaringer: Vi skaper nye muligheter hvis vi går sammen og lar alle være med. Bygger ikke vi om velferdssamfunnet etter dagens behov og morgendagens krav - ja, så vil andre bygge det ned.

Debatten om den offentlige sektoren, den er ikke ny. Jeg husker den fra midten av 70-tallet. Det er hele den tid jeg har vært med i politikken sentralt. Vi stilte krav om fornying av det offentlige. Vi tok til orde for effektivisering, og vi satte kritisk søkelys på skjemavelde og byråkrati. Alt dette som vanlige folk irriterte seg over og som det var nødvendig å gjøre noe med.

Det var viktige innslag i vår debatt på 70-tallet. Mange husker ikke det, og noen vil ikke huske det, særlig de som på 80-tallet prøvde å overta ledelsen her i landet. Men den går som en rød tråd gjennom vårt langtidsprogram fra 1981. Dette vakte selvfølgelig debatt, den gang som nå. Men vi så det helt klart: Skulle vi beholde oppslutningen om et sterkt fellesskap, måtte også den jevne kvinne og mann støtte og tro på et sterkt fellesskap, måtte de oppleve at staten var til for dem - ikke omvendt.

Vi har opplevd at utviklingen krever et stadig større felles ansvar - på stadig nye områder. Det holder ikke om den private og offentlige sektor motarbeider hverandre. Det er spill av tid og krefter, og tenk hva det koster, i et lite land. Derfor har vi mobilisert for større samfunnsansvar, i all virksomhet - offentlig som privat.

I dag ser vi dette som ganske selvfølgelig. For i mellomtiden har landet opplevd høyrepolitikken på 80-tallet. Med tilløp til regelrett dyrking av felleskassas unnalurere og lørdagsintervjuer med velbeslåtte nullskatteytere. Dette måtte til slutt flere partier ta avstand fra. Og derfor har så mange drevet avskrift - avskrift av vår politikk - heller enn å forsøke å skape sin egen.

Høyrepolitikken, den tålte nemlig ikke møte med virkeligheten, det var som da trollet sprakk da sola rant. Derfor er den plassert på sidelinjen. Den ga ikke større frihet. Den bragte landet ut i en alvorlig økonomisk krise. Og hvem måtte betale - jo vanlige lønnstakere.

For de borgerlige partier så har kampen mot Arbeiderpartiet vært den sterkeste drivkraften til alle tider og i allfall i hele etterkrigstiden. Det var limet som bandt dem sammen. Og nå strever de da, med å finne tilbake til seg selv. Og jo mer de strever - jo vanskeligere blir det å øyne noe helhetlig politisk alternativ og budskap.

Det som ligger bak er at de skjønner at det er vårt idégrunnlag og våre visjoner som kan samle til målrettet innsats for et tryggere samfunn. Og det må være en bitter erkjennelse det. Vi vet at det samfunnsengasjement, den erfaring og det grasrotarbeid som kreves, det er det sosialdemokratiet som alltid har stått for.

Arbeid og velferd kan vi bare trygge gjennom en helhetlig politikk. I hele Arbeiderpartiets historie har vi lagt vekt på sammenhengen mellom arbeid og velferd. Alle her forstår at vi må ha råd til den velferden som vi ønsker. Det er ikke slik at vi har noen Zareptas krukke noe sted, eller en kjele med gull i enden av regnbuen, som vi kan øse av. Nei, solidaritet handler like mye om å gi som om å få. Det handler om å ta ansvar og gi hverandre muligheter, - om å gi nye sjanser, om støtte og trygghet i vanskelige tider - og om at hver enkelt også gjør en innsats for samfunnet gjennom mange gode arbeidsår. Vårt Solidaritetsalternativ betyr at vi tar ansvar for hverandre, at vi føler ansvar - og særlig for dem som har det vanskeligst.

Det er slik vi har loset landet ut av det vanskeligste og sterkeste økonomiske tilbakeslaget etter krigen. Mange er ikke klar over det, men slik er det. Det sterkeste tilbakeslaget etter krigen. Da arbeidsledigheten slo tungt innover oss, inviterte vi alle til å ta medansvar. Men vi sa klart fra: politiske myndigheter kan ikke løse problemene alene. Vi må samle kreftene. Det var det sannelig ingen parademarsj å vinne oppslutning.

Vi husker også diskusjonene for bare noen få år siden om budsjettunderskuddet. Vi ble angrepet fra alle kanter. Høyre mente vi brukte alt for mye penger, og jamret og hamret om store budsjettunderskudd. SV, hva ville de? De ville ha enda større underskudd. For SV, de tror overflødighetshornet eller seddelpressa i Norges Bank kan løse problemene. Men det er slik i økonomisk politikk som med veldig mye annet: For mye eller for lite kan være like gæli.

Resepten må være riktig. Ellers blir det som "Den innbilt syke" sa det i Molieres stykke: "De fleste dør av sine medisiner, ikke av sin sykdom". Jeg ser at Thorbjørn nikker. Han regner med at dette var kommentaren til hans utspill i går.

Erfaringene fra mange land viser hvor dyrt det er i det lange løp å bruke for mye på forhånd av det vi skal bruke i fremtiden. Å bruke offentlige budsjetter aktivt i nedgangstider - slik vi har gjort - krever en sterk økonomisk ryggrad. Når norsk økonomi nå går lysere tider i møte, må vi stille oss slik at vi ved en ny nedgangstid igjen er i stand til å ta en så aktiv linje i bruk.

Det blir politisk krevende. Staten vil få store oljeinntekter akkuratt i de kommende årene. Da kan det være fristende å gi litt her og litt der. Da kan det bli høysesong for overbudspolitikere, hvis ingen tar ansvar. Men det skal vi heldigvis gjøre. For oljeinntektene kommer ikke til å stige inn i himmelen, men flate ut, og så gå ned. Da må vi ha forvaltet dem med vett og forstand - og på vegne av fremtidige generasjoner.

Da blir det vår oppgave å holde tunga rett i munnen. Alle steder. Over det ganske land. Da må vi minne om det som er jobb nr. 1 - og at bare trygge arbeidsplasser, er varige arbeidsplasser. Både når det gjelder sysselsetting og velferd må vi tenke langsiktig. Vi legger nå grunnlaget for politikken ut i neste århundre. Vi må kombinere en bærekraftig utnyttelse av våre naturressurser med ny kunnskap, oppfinnsomhet og fantasi.

La oss da se et stykke fram i tid:

Om 35 år - det er bare en generasjon - vil det være en halv gang så mange pensjonister som i dag, nesten 1 million. Hva betyr ikke dette av krav til en solid Folketrygd. Tenk på den store utfordringer det er for eldreomsorgen. Tenk på hvilke behov vi vil stå overfor når det gjelder helse- og omsorgstjenester. Hvilke krav vil ikke bli stilt for at vi kan finne nye og fleksible løsninger tilpasset den enkeltes behov. Men vi må også bruke større ressurser enn det vi gjør i dag til helse og eldreomsorg. Det er helt sikkert. Det kommer vi ikke utenom. Det er tjenester, og det er sysselsetting. Så det er ikke så ille.

Den medisinske utvikling går raskt. Sykdom og lidelser vi for kort tid siden sto maktesløse overfor, kan vi nå effektivt behandle og lindre. Vi må sikre at alle får del i denne utviklingen. Bare da kan vi vinne kampen mot ønskene om privatisering og nye sosiale forskjeller. Vi må ta de nye mulighetene i bruk! Vi må modernisere og utvikle kvaliteten, også på de små og sårbare helsetilbudene i utkantene. Da må vi organisere tjenestene bedre og samarbeide mere, slik vi har lagt opp til i helsemeldingen. Det stiller kra til kommunepolitikere og fylkespolitikere. Men det er jo det vi vokser på. For dette kan vi ikke overlate til ekspertene eller til staten alene. Hele vårt lokalpolitiske miljø må nå engasjeres i denne helt sentrale, felles oppgaven.

Ved siden av fortsatt satsing på at barna våre skal få gode og trygge oppvekstvilkår er det å sikre folketrygden, bygge ut eldreomsorgen og helsetilbudene våre de aller viktigste velferdsoppgavene. Dette vil koste penger, ja. Men det vil også kreve politisk mot - ikke til å si ja, men å si nei - når det er nødvendig - til mange andre gode forslag om hva vi kan bruke penger til.

Det er arbeidslinjen som skal hjelpe oss å løse disse oppgavene. Som Hill-Marta sa, for oss er det ikke noe kvalitetsstempel på samfunnet at mange går på trygd. Vi ønsker at alle som kan skal være i arbeid. Det er best for hver enkelt - å føle at man er til nytte og får brukt seg selv. Samfunnet trenger også alles innsats. Det står om velferden, både for den enkelte og for samfunnet.

De siste årene har norske bedrifter greid seg bedre i konkurransen med andre. Det var fordi vi kom ut av det ødeleggende kappløpet mellom priser og lønninger. Men vi kan ikke slå oss til ro med det vi har oppnådd. Det blir minst like viktig i årene framover som det har vært i årene vi nå har bak oss å ha et samarbeidet om fornuftige inntektsoppgjør. Og da, Yngve, trenger vi fortsatt en sterk fagbevegelse som har vilje til å ta ansvar.

Og - vi må hele tiden spørre oss: Hvordan bruker vi ressursene best? Har vi utnyttet mulighetene godt nok til å flytte penger fra passive overføringer til aktiv sysselsetting. Fordi den aller viktigste oppgaven er å skape nye og trygge arbeidsplasser.

Vi kan bare lykkes hvis vi sikrer en rettferdig fordeling av verdiene. Fruktene av den innsatsen vi gjør i fellesskap kan ikke bare komme noen få til gode. Da er vi fort på ville veier. Og utenfor det som har gitt så gode resultater for alle.

Verdiskaping foregår både i offentlig og privat sektor. Det er en selvfølge for oss, har alltid vært det. Uten en velsmurt offentlig sektor får hele samfunnslivet behov for oljeskift. Det er et skjebnefellesskap mellom industriarbeideren, sykepleieren, læreren, skoleeleven, pensjonisten og bonden. Den dagen Kværner ikke kan møte konkurransen fra utlandet, den dagen blir også arbeidsplassene på Aker sykehus mindre trygge. Men dette er en avhengighet som gjelder begge veier. Et sterkt og trygt velferdssamfunn, med et godt helsestell, gode barnehager og skoler, er også det beste grunnlaget for sterke bedrifter.

Det er jo i denne sammenheng og et helhetlig perspektiv vi har satset så stort på sosiale reformer de siste årene; for barn og barnefamilier, skole og utdanning og helse og omsorg. Tenk bare på at foreldrepermisjonen er økt fra 18 uker til ett år - fra 18 til 52 - det er tall man merker seg i andre land. Tenk på tallet på barnehageplasser, som er fordoblet. Tenk på hvordan vi har fornyet hele utdanningssystemet, økt antall studieplasser med 40.000 og sikret alle unge rett til treårig videregående utdanning. I tillegg har vi kvittet oss med mange urettferdigheter i det gamle skattesystemet. men den veien er vi ikke ferdig med å gå. Det er alt dette som er å gjøre krisetid til reformtid!

Og så sier noen at "stø kurs" betyr reformpause? Det betyr forandring og fornyelse, nye muligheter.

Ja, det har til og med vært hevdet at det vi har stått for skulle være en nedbygging av offentlige sektor! Sannheten er at siden 1990 har kommunesektorens inntekter økt reelt med mellom 12 og 13 prosent - langt mer enn veksten i økonomien som helhet. Det arbeider mellom 60 000 og 70 000 flere i kommunal service i dag enn for fem år siden. På ti år har antallet sysselsatte i kommunene økt med 111.000 personer. Det er flere enn det bor i Stavanger by. Dette er ikke høyrepolitikk. Det er sosialdemokrati! Og det kan vi stå oppreist og fortelle om. Også i kommunevalgkampen.

Jeg så for en tid siden at Høyres leder klaget over at Arbeiderpartiet skulle ha stjålet Høyres klær, mens de bader. Jaså, tenkte jeg, det er altså det de driver med. De gått i vannet, og nå venter de der på en ny høyrebølge. Klærne sine - de får de passe på selv, for vi har ikke bruk for dem.

Det er 400.000 flere i jobb i dag enn for 25 år siden. Men for hver ledig vi får ut av ledighetskøen, blir det mer krevende å få ut den neste. Derfor må vi alltid ha sysselsettingen i tankene - i den økonomiske politikken, under lønnsoppgjørene - og i hele utformingen av miljø- og velferdspolitikken.

Vi skaper ingen trygghet i hverdagen gjennom løsrevne tanker fra dag til dag eller fra sak til sak.

Å skape politikk må bygge på en felles analyse av virkeligheten. Vi må sette oss mål og finne de rette virkemidlene. Hvis ikke vil vi komme galt av sted. Og vi gjør vondt verre om vi setter inn virkemidler som ikke har noen virkning eller som har utilsiktede konsekvenser.

Jeg opplever at dette stadig glemmes. Altfor ofte preges debatten i avisspalter og media forøvrig av tilfeldige utspill - ofte med populistiske overtoner - som gjør det umulig for folk å få tak i sammenhenger og helhet i politikken. Det er dette som er med på å skape avstand mellom politikere og velgere.

På onsdag så vi et sånt eksempel. Erik Solheim stod fram i beste sendetid på Dagsrevyen og fortalte at SV vil gå inn for at det opprettes et fond for det han kalte vanskeligstilte kommuner. Han viste til store forskjeller i tjenestetilbud mellom ulike kommuner. Slik det ble framstilt måtte seerne synes at det var da et godt forslag.

Det som ikke kom fram i Dagsrevy-oppslaget er at det allerede skjer en betydelig omfordeling kommunene imellom. Her er det i høyeste grad fordelingspolitikk vi driver med. Jeg tror f.eks. ikke det er så mange som vet at ingen kommune i landet skal ha et lavere skattenivå enn 96,2 prosent av landsgjennomsnittet regnet pr. innbygger. Kommuner med et svakt skattegrunnlag får tilskudd som kommer fra de kommuner som har et skattenivå på 140 prosent eller mer av gjennomsnittet. Ja, hvem vet det? De rikeste kommunene får en reduksjon i sine overføringer fra staten på 50 øre for hver krone de har i skatteinntekt utover de 140 prosentene.

Og Solheim eller Dagsrevyen fortalte heller ingenting om at hvert fylke får egne skjønnsmidler som fordeles til de kommunene som er vanskeligst stilt. Det kom ikke fram at det også ligger en klar fordelingspolitikk i selve overføringssystemet vårt, som ligger i bunnen.

Kunnskaper om inntektsoverføringene mellom kommunene er ikke slikt man til daglig går rundt og grubler på i de tusen hjem. Ja, det skorter sikkert noe på den kunnskapen også hos oss som er samlet her på landsmøtet.

Det er noe av problemet med denne formen for samfunnsdebatt. Å gjennomskue den blir umulig uten detaljkunnskaper. Solheim brukte Modalen kommune som eksempel. De færreste vet kanskje at dette er en liten kommune langt inne i Osterfjorden i Hordaland, en kommune med dårlige kommunikasjoner til omverdenen.

Modalen kommune ble et eksempel på det Solheim mente var det voksende forskjells-Norge fordi i den kommunen har hver skoleelev sin PC, mens i en av nabokommunene var det èn PC til deling på hele skolen.

Så sjekket vi dette noe nærmere. Fordi Modalen har vanskelige og dårlige kommunikasjoner, ble de for noen år siden med i et forsøksprosjekt med å utvikle et pedagogisk dataprogram for skoleverket. Slik fikk de kjøpt inn datautstyr for en rimelig penge.

Om dette er et godt og riktig prosjekt for Modalen skal jeg ikke uttale meg om. Det er heller ikke derfor jeg nevner eksemplet. Jeg nevner det for å vise hvor farlig det er å trekke konklusjoner ut fra slike øyeblikksbilder. Det var også andre sider ved levekårene i Modalen som ikke kom fram i Dagsrevy-oppslaget, som gjør at helheten helt forsvinner.

SV sier de vil prioritere kampen mot det de kaller for forskjells-Norge. Hvis den kampen skal skje på grunnlag av tilfeldige mediaoppslag løsrevet fra helheten, ja, da bør ikke vi delta. For hva skjer da? Det vil bare skape nye forskjeller. Vi er alltid opptatt av forskjeller. Derfor gjør vi noe med dem. Vi gjør det sammen og etter debatt og gjennomgang av hva som er den beste omfordeling. Vi gjør det etter en politikk som systematisk peker i retning av større rettferdighet.

Mange av de gamle konfliktlinjene i norsk politikk er endret, nettopp fordi vi har forandret samfunnet. Gamle skjevheter og urettferdigheter er rettet opp. Da gir det liten veiledning for fremtiden å forsøke å blåse liv i motsetninger som ikke lenger er til stede, slik det nå gjøres i forsøket på å sette by og land opp mot hverandre.

Det mest fremtredende med det norske samfunnet er likhet i levekår mellom by og land, ikke forskjeller. Ja, går man først inn og ser på forskjellene, er det faktisk innad i de store byene vi finner de største levekårsforskjellene og sosiale problemene. Det er et fordelingsproblem som går på tvers av skillet mellom by og land. Og jeg er glad for at dette partiet og landsmøtet har bekreftet dette. Jeg hører det på debatten, og jeg er veldig glad for det.

Den store utfordringen i fordelingspolitikken er ikke å velge mellom hjelpepleieren på sykehjemmet i Alta og industriarbeideren i Halden, eller mellom han som sitter på sorteringen på Postgirokontoret i Oslo og fiskeren på Senja. Den dagen vi aksepterer denne typen motsetninger, har vi tapt mye i den norske politiske debatten.

Den viktigste forskjellen i Norge i dag - la oss holde fast ved det - går mellom dem som har arbeid og dem som ikke har det - enten de befinner seg i byen eller på landet. Derfor er det tilslørende - ja, det er farlig - om vi går på den politiske retorikken om en fiktiv motsetning mellom by og land.

Beviset på en vellykket distriktspolitikk ligger ikke i enkelte symbolsaker, men om distriktene er i stand til å utvikle seg som attraktive steder for bedrifter og folk. Når næringsgrunnlaget er godt, viser det seg at mye av det andre også blir godt.

Den positive utviklingen vi nå ser, er kommet fordi vi har tatt distriktspolitiske hensyn på så mange områder; kommuneøkonomien, helse, utdanning, samferdsel, fiske og landbruk. Samtidig som det har vært ført en bevisst politikk for å utvikle næringslivet i distriktene.

Det har skjedd mye viktig og interessant arbeid rundt om i partiorganisasjonen og fagbevegelsen med dette i det siste. Arbeidet er forankret i det enkelte lokalsamfunn og den enkelte kommune eller fylke. Men det skjer også ting på tvers av grensene. Kommunepartier og fylkesparti går sammen. Det er laget et eget program for verdiskapning og sysselsetting for vår nordligste landsdel. De to fylkespartiene i Agderfylkene har gått sammen og laget programmet Agder i arbeid. I Østfold har partiet, fagbevegelsen og representanter fra næringslivet gått sammen og laget et strategisk næringspolitisk dokument for fylket. Også andre steder er det gjort et tilsvarende arbeid.

Dette gir viktige innspill også til arbeidet sentralt; i sentralstyret, i stortingsgruppa og i Regjeringen. Lokale prioriteringer og avklaring på f.eks. viktige lokaliseringsbeslutninger er nødvendig i saker som krever avgjørelser sentralt.

Dere, hvor ville vi stått i dag, hvis ikke Arbeiderpartiet hadde ført en landbrukspolitikk med klar distriktsprofil, hvor vi har prioritert produksjonsformer i områder der landbruket betyr mye for sysselsetting og bosetting? Hvor ville vi stått hvis det ikke samtidig var satset betydelig på næringsutvikling i tilknytning til landbruket?

Dette fører videre i den omstilling landbruket står foran som følge av økt handel og behovet for lavere matvarepriser. Dette er en politikk som ikke minst vil endre og bedre kvinnenes jobbmulighet. For det gamle slagordet, det gjelder: Uten kvinner stopper distrikts-Norge.

Hvordan ville det stått til langs kysten hvis ikke Arbeiderpartiet hadde tatt ansvar og gjennomført en streng regulering av fiskeriene fra midten av 80-tallet? Den gangen var flere fiskestammer truet av overbeskatning. Men hvem av dem som i dag snakker om nødvendigheten av sterkere styring, sto opp og forsvarte Bjarne Mørk Eidem og Oddrun Pettersen den gangen? Ja, jeg bare spør. Still det spørsmålet. Folk husker - i hvertfall når de blir minnet om ting.

Hvem av dem som i dag snakker så varmt om forvaltning av naturressursene, hadde mot til å si at dette var nødvendig for å berge det framtidige livsgrunnlaget langs kysten?

I dag er fiskerisektoren Norges nest største eksportindustri. Styring er å kunne se ut over kortsiktige politiske gevinster for å sikre grunnlaget for framtida. Det skal vi vite. Og hver gang vi gjør det, skal vi være stolte av at vi klarer det. Og backe opp de som står i spissen for å få det til.

Vi må stille krav til innholdet i den økonomiske veksten. Trond var inne på dette i går - at forbruksveksten kan føre oss på ville veier. Ja, hvis hele verdens befolkning skulle forbruke like mye ressurser som vi gjør i den vestlige verden ville vi trenge ti verdener for å tilfredsstille alles behov. Det er ingen tvil om at forbruks- og produksjonsmønstrene i industrilandene må legges radikalt om. Spørsmålet er hvordan vi best kan bidra til det.

Vi er avhengige av at verden styres og at de som skal styre de neste 50 år kjenner ansvaret og har viljen til forandring. Økonomisk vekst alene er ikke et mål på voksende velstand. Og voksende velstand alene er ikke svaret på våre behov for menneskelighet, kulturell utfoldelse og demokratisk sivilisasjon. Men for millioner, ja milliarder av mennesker verden over er nettopp økende velstand ikke bare nødvendig, men selve drømmen - drømmen om frihet fra nød og om mer trygghet i en hverdag som er langt mer brutal enn vår.

Vi lever i en verden med enorme forskjeller. Vi kjemper mot likegyldigheten, egoismen og materialismen som har slått alt for sterke røtter i mange land. Vi er ikke beskjedne, ikke i Norge, og særlig ikke

Arbeiderpartiet - men vi er bare 4 millioner mennesker. Meningsfeller og kampfeller, de må vi søke utenfor våre egne grenser - i det europeiske sosialdemokratiske parti, i Sosialistinternasjonalen, sammen med de som står oss aller nærmest i Norden og Europa. Det er der vi finner støttetroppene.

Vi må aldri miste av syne hvilken enorm utfordring vi står overfor. Kina har 1,2 milliarder mennesker, og der var den økonomiske veksten 12% i fjor. Verdensøkonomien økte i fjor med like mye som hele Sør-Amerikas økonomi samlet. Energiforbruket økte, nye milliarder tonn avfall ble skapt, vi mistet 10 millioner hektar jordbruksareale, hugget 3,5 milliarder kubikkmeter tømmer og mistet for alltid 30 000 levende arter.

Dette, partifeller, er en del av historien om en verden som ikke er bærekraftig. Kina vil om kort tid gå forbi USA som den største kilde for utslipp av klimagasser. USA står i dag for 25% av de globale utslipp. Norge står for 2 promille. Hvordan kan vi så gjøre oss mest mulig gjeldende? Alene kan vi utrette lite. Det er ingen annen vei å gå enn å fortsette kampen for et sterkere og mer forpliktende internasjonalt samarbeide. Vi må søke sammen med de som deler våre mål og visjoner.

Mange miljøspørsmål er våre egne. Dem må vi ordne opp i selv. Andre problemer er regionale eller europeiske - som sur nedbør. Her må vi gjøre som best vi kan, overfor EU-landene, og med den mulighet EØS-avtalen gir oss for politisk samarbeid.

Så har vi de store globale utfordringer som klima, befolkningsvekst, avskogning, havforurensning, og hele innretningen av verdensøkonomien og de globale fordelingsspørsmål. Her rekker det ikke med ensidige nasjonale eller regionale tiltak alene. Regionene selv må samarbeide og samles - alle FNs mer enn 180 medlemsland - om felles mål og samordnede virkemidler.

FN selv feirer i år sitt 50-års jubileum. Vi vil få hører vakre ord om FN i året vi er inne i, men vi må også si ifra at FNs arbeid med miljø og utvikling er håpløst foreldet. Det holder ikke at alle skal være enige om alt når de politiske, sosiale og kulturelle ulikheter er så store som de er. Derfor må FN reformeres. Vi må ta til ordet for sterkere styring. Mer makt må samles i FN.

Vi lever vi i en tid med større forandringer enn noen gang siden krigen. Knapt noen ville i 1985 ha gjettet riktig om utviklingen de siste 10 år og det er ikke enklere i dag, å se hvor vi vil være om nye 10 år.

Endringen griper direkte eller indirekte inn på de ulike livsområder og får betydning for menneskenes hverdagsliv. Verden er blitt internasjonalisert. Ingen, verken land eller enkeltmennesker, kan lukke ute det som den internasjonale kommisjonen ledet av Ingvar Carlsson kaller "vårt globale nabolag".

Men de internasjonale politiske styringsredskaper er utviklet for en annen tid. Behovet for en bedre organisert verden er blitt større, men oppgaven er blitt vanskeligere. Dette skyldes ikke minst at landenes politiske myndigheter ikke dominerer internasjonalt samarbeid som før. Næringsliv, media, frivillige organisasjoner og ulike internasjonale nettverk, påvirker det utenrikspolitiske landskapet sterkt. Verdensomspennende TV-nettverk som CNN er blitt en like viktig aktør som mange stater. Og med den teknologiske utvikling som Thorbjørn beskrev i går, så vil denne utviklingen forsterke seg.

For det enkelte menneske kan søken etter trygghet i dette bildet føre til at man vender seg bort fra de globale sammenhenger fordi det blir vanskelig å se orden i verden omkring oss.

Men fortsatt er det jo landenes ansvar sammen å sette dagsorden og styre våre felles krefter inn mot de sentrale spørsmålene, som gjelder oss alle. FNs sosiale toppmøte i København i mars, bør bli et nytt skritt i riktig retning for utvikling av demokrati og mer rettferdighet. For det er jo dette dere, det hele må bygge på. De to stikkordene.

Vi vil på dette toppmøtet fremheve sammenhengene mellom økonomisk og sosial utvikling. Vi vil legge vekt på hvordan sosialdemokratiet gjort markedskreftene til velferdsstatens tjener. Sammen med de nordiske land og EU vil vi trekke fram vesentlige sider ved den nordiske og europeiske velferdsstat som har gjort våre samfunn til de tryggeste og mest demokratiske.

Vi trenger en global fordelingspolitikk, og større ansvar for å dele de globale fellesregninger - som blir større - for fred, demokrati, miljø og utvikling. Vi har selv lite å skamme oss over - heldigvis. Hvem er det som betaler mest, nesten uansett hvilket internasjonalt regnskap vi legger til grunn. Det vet andre land. De forventer ikke at Norge skal stå med lua i handa, når de selv ligger så langt etter oss.

I internasjonalt samarbeid er kampen om oppmerksomheten helt sentral. Sett i et historisk perspektiv har de nordiske land aldri hatt en så bred og felles tilknytning til europeisk samarbeid som nå. Vi ser at de øst-europeiske landene knytter seg til EU og NATO og ønsker medlemskap. Håpet for fremtiden ligger først og fremst i at de europeiske kulturnasjoner kan gi avgjørende bidrag til de globale forandringer som tiden krever. Vi er en slik kulturnasjon. Hovedarkitekten bak det moderne Norge, og garantisten for at Norges røst og rolle vil være konsekvent, solidarisk og ansvarlig - det er den rekken av landsmøter i Det norske arbeiderparti som vi her fører videre.

Partifeller.

Samfunnet vil alltid stå overfor nye utfordringer og nye oppgaver. Vi har ikke ferdige svar på de oppgaver fremtiden vil stille oss overfor. Men så lenge vi evner å gå inn i utfordringene, så lenge vi tar debatten før vi prøver å lage svarene, - ja, så lenge vil sosialdemokratiet være den sterkeste samfunnsomformende kraft.

• I snart 50 år har vi bygget og gjenoppbygget landet og den norske velferdstaten.
• I 35 av de 50 siste årene har vi hatt regjeringsmakten.
• De neste 50 år vil by på nye utfordringer. Men menneskenes grunnleggende behov er de samme: Arbeid, helse, velferd, lik rett til utdanning, tro på fremtiden og håp om en tryggere og sikrere framtid.

Den bevegelsen vi er stolte av å tilhøre, har søkt ansvar, har tatt ansvar. Vi har vilje til styring, og vi har grepet om roret, i kommunestyrer, fylkesting og Stortinget. Men nå går vi videre, og det er viktig. Det er viktig for Norge, for internasjonalt samarbeid. Vi går videre for å ta styring i en større sammenheng. Vi gjør det for å fremme de verdiene vi tror på. Lagt inn 17 februar 1994 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen