Tale ved Kongens avdukning av frihetsmonument i Narvik

Avdukning av det nasjonale frihetsmonument

Deres Majestet, Deres Exellenser, Krigsveteraner og andre gjester.

Vi gleder oss i dag over frigjøringen i mai 1945. Etter fem års krig, okkupasjon og fremmedvelde vant vi tilbake fred og frihet, selvstendighet og folkestyre.

På 50 års avstand ser vi klart dagens veldige historiske betydning. Mange gjenopplever dagen med inderlig glede. For det er i sannhet en frihetsdag vi feirer.

At vi feirer dagen sammen med andre land i Europa, som led samme skjebne som oss, gjør ikke frigjøringen mindre betydningsfull eller mindre nasjonal. Tvert imot! Ut av kampen og frigjøringen vokste det fram en ny vilje som de seirende makter sammenfattet i De forente nasjoners pakt: Vi de forente nasjoners folk er fast bestemt på å redde kommende slekter fra krigens svøpe. Målet var klart: Aldri mer. I Vest-Europa samlet vi oss i en forsterket kamp for frihet og menneskerettigheter. Idag, når frihet og demokrati er blitt virkelig for nye millioner europeere, er etterkrigstiden over. Aldri har demokratiet stått så sterkt. Aldri har en storkrig vært mer fjernt enn idag.

Med utgangspunkt i en livsfarlig ideologi undertrykket nazistene storparten av Europas folk. Europa var nær undergangen. Storbritannia var lenge frihetens eneste bastion i vår verdensdel.

Frigjøring, det kunne ikke være noe annet eller mindre enn at nazismen ble nedkjempet og rykket opp med roten. Fra først til sist gjaldt hele kampen mot angriperne, ikke bare frigjøring fra okkupasjon, men fra nazismens ødeleggende og med menneskefiendtlige tankegang.

Det var den store alliansen med Storbritannia, USA, og Sovjetsamveldet som de ledende, som knuste Hitlers overfall på sivilisasjonen. Den reddet Europa fra nazismen og ga oss et fritt Norge tilbake. Det skjedde med veldig innsats, og med ufattelige ofre.

Vi er glad for at Norge, som var nøytralt inntil 9.april 1940, ble et allierte land. I allianse med andre kunne vi yte vårt bidrag i kampen, spesielt med vår store handelsflåte og tusenvis av norske sjøfolk. Norske styrker gjorde ære på landet til lands, til vanns og i luften der kampen mot tyranniet og for friheten ble kjempet. Tusener bragte det største offer noen kan bære.

Det frihetsmonument som vi i dag skal avdekke er et varig takkens tegn fra Norge til dem som bidro avgjørende til vår frigjøring i 1945, våre allierte. Gjennom monumentet retter Norge en takk til alle menn og kvinner, norske og utenlandske, som hjemme og ute, med eller uten uniform, kjempet for Norge og derved bidro til frigjøringen.

Vi glemmer heller ikke Sverige. Der fikk 50.000 norske flytkninger midlertidig hjem under krigen, og landet medvirket tilopprettelsen av de norske polititroppene.

Det som var våre foreldres og besteforeldres krig og okkupasjon, er senere generasjoners historie. De som har gjennomlevet krigen og frigjøringen har vært opptatt av å overføre til etterslekten det som de mener må være Norges lærdom. Vi takker og ærer dem for det.

Hver generasjon vil diskutere, tolke og fargelegge det store drama fra krigsårene. Det er en del av vårt pulserende politiske liv, ja, en del av friheten i landet. Men noen sentrale lærdommer fra skjebnedramaet 1940-45 har allerede nedfelt seg i vår felles bevissthet og må fortsette å være der. De må modnes og tilpasses tidens utvikling. Nye generasjoner må ta selvstendig ansvar for landets sikkerhet og forsvar. Nye generasjoner må verne om verdien av fellesskap og solidaritet med andre. Aldri må vi glemme respekten for menneskeverdet og alles rett til fred og frihet. Dette må vi være rede til å kjempe for om det kreves.

Når vi minnes frigjøringen for 50 år siden og gleder oss over det, retter vi samtidig blikket framover, med den erfaring vi nå har bak oss i de 50 år vi har fått leve i fred og frihet.

De smertefulle erfaringene fra krigsårene har bidratt til at friheten og demokratiet i dag er sterkere forankret i hele Europa. I dag er oppgaven å verne om dette og befeste friheten og demokratiet også i nye områder av vår egen verdensdel. Arbeidet for å trygge og bygge fred og frihet vil alltid være vår viktigste oppgave. Den må forankres i politisk virke, nasjonalt og internasjonalt. Men den må først og sist, igjen og igjen forankres i nye generasjoners sinn, som en livsnødvendighet.

De dyrekjøpte erfaringene fra 1940-45 vil være bærebjelker også for dagens og morgendagens generasjoner i arbeidet for å trygge freden og friheten. Det vil samtidig være det viktigste monument vi kan reise og den største takk vi kan gi dem som den gang måtte kjempe kampen for et fritt Norge og et fritt Europa og fred omkring oss.

Sålenge menneskerettighetene krenkes,sålenge det ennå rår kriger, ja så lenge det finnes skrikende urettferdighet: Så lenge vil vi trenge den motstandskraft som våre veteraner er de fremste representanter for, og som nye generasjoner kan hente lærdom og inspirasjon fra. Derfor skal vi verne om minnene fra krigens prøvelser. De fikk også fram det beste i menneskene. Det gir oss håp og tillit til fremtiden.