Statsminister Gro Harlem Brundtland

Budeieprisutdelingen 1995

Øyer-fjellet, 26. august 1995

Doris Lessing, godtfolk, venner av Årets Budeie

I disse dager vil jeg trekke frem et sitat fra Sigrid Undsets roman om Kristin Lavransdatter. Da Kristin - 7 år gammel - var på vei til seters for første gang, ser hun utover fjellene og himmelen over

Gudbrandsdalen og jeg siterer fra "Kransen: "og Kristin stirret storøyet - aldri hadde hun tenkt at verden var så vid og stor".

Ja, for mange av oss er det slik - kommer vi til fjells opplever vi utsyn og vidsyn. Det har vi også gjort gjennom tidene - i Norge. Ikke minst har seterlivet bidratt til det.

Naturen har vært raus med oss. Det gjenspeiler seg ikke minst hos våre kunstnere. Såvel forfattere som malere har fått næring til sin fantasi nettopp fra naturen. Men ikke bare kunstnerne - også vi andre preges av vårt forhold til naturen.

I dag har vi med oss Doris Lessing - en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike forfattere, her i den norske fjellheimen. Hun har hentet inspirasjon til sine bøker i et langt liv i naturomgivelser og samfunnsforhold som er forskjellige fra våre - fra Afrika og England. Men gleden over naturen opplever også hun. Det hun savner aller mest i London, er muligheten til å gå barbeint i gresset, har hun fortalt oss tidligere i dag.

Vi har store områder i vårt land - på fjellet og ved sjøen - der allmennheten kan ferdes fritt og nyte av naturens gleder. Allemannsretten har alltid stått sterkt i Norge. Det skal den fortsatt gjøre. Det er også derfor vi må ha regler om jakt og fiske, om båndtvang - slik at de som ferdes i naturen, gjør det med den nødvendige respekt for naturen og for andre som ferdes i naturen.

Her har vi også noe å lære av seterdriften og budeiene. Gjennom seterdriften ble naturen tatt i bruk, men ikke forbrukt - verken innmark, utmark, myrer, bekker eller fiskevann. Jeg har latt meg fortelle at i perioden 1816 til 1963 påførte ikke budeiene naturen ett eneste sår.

Åpenhet, stillhet, mektighet og tilgjengelighet - det er ord som kan brukes om vår fjellverden.

Dere her i området har fjellet som en del av nærmiljøet. Øyerfjellet har alltid vært bygdas spiskammer, bygdas beiteområde og det stedet der menneskene "fikk luft for tanken".

Øyer var i sin tid den største seterkommunen i Norge med over 300 budeier i tjeneste sommerstid. I nesten 300 år var seterdrifta på det frodige og enorme Øyerfjellet et viktig tillegg til jordbruket på gårdene i selve bygda.

Etter krigen har etter hvert nesten alle de tradisjonsrike setrene forsvunnet. Vi har stått i fare for å miste alle spor av seterdriften. Det er derfor hyggelig å stå her i dag foran dette seterhuset fra 1816, som holdt på å gå til grunne, men som i dag er satt i stand i sin opprinnelige form. Nå vil det stå 100 år til. Og med tid og stunder er det å håpe at hele setervangen vil framstå som en helhet: Da kan de unge, som har et fjernere forhold til seterdriften enn min generasjon, få et bilde av hva seterlivet og seterdriften har vært og hva det har representert for bygdene våre.

Historie og kultur er best når det kan oppleves der det hører hjemme. Vi kan ikke plassere all vår historie innenfor museenes vegger. Og denne setra hører så absolutt til her den står. På fjellet. - Her.

Men vi er ikke bare opptatt av fortidens bruk av fjellet. Nå setter vi vårt preg på fjellet på nye måter. Fjellet har fått nye bruksområder, både for fjellturisme og friluftsliv.

Alpinanlegg, hyttegrender og merkede turløyper har gjort nye fjellområder tilgjengelig for mange flere. Samtidig har vi store fjellområder i Norge som fortsatt er uberørt. Vi har vernet store områder både på fjellet, ved sjøen og i våre skogområder. Vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet. Vi skal la naturen gå i arv. Men vi ønsker også at flest mulig skal få oppleve de gledene naturen kan gi oss. Da må vi være villige til å legge til rette for dette. På en skånsom måte. Jeg har sett mye bra ikke minst i forbindelse med OL-anleggene her i Lillehammer-området. Det viser at det er mulig.

Budeia er i ferd med å bli en mytisk og romantisk kvinnefigur. Men hva preget budeia? Selvstendighet - det lå i yrkets natur. Man er nødt til å klare det meste selv, inne på ei seter. De levde av og med naturen, bedrev miljøvern lenge før ordet var oppfunnet. Initiativ - budeia Anne Hov utviklet brunosten på setra fordi hun syntes det var rent for galt at hun bare hadde surost og magerost å by når det kom gjester på setra. Styrke - hun drev avl og røkt - og styrte setra etter eget hode. Det sies da også at bonden aldri la seg opp i budeias disposisjoner.

I dag skal vi gi Budeiestatuetten og æren som følger med til Doris Lessing.

Hun er en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike forfattere. Hun har en bred innfallsvinkel til sitt forfatterskap. Hun er en forfatter med dyp innsikt og god iakttakelsesevne. Med sine afrikanske og europeiske røtter, har hun favnet både to kulturer og den store konflikten mellom de samme to kulturene. Det er ved å gi oss et tett og skarpt bilde av enkeltmenneskers skjebner at hun får fram det hun har på hjertet. Det enkelte menneske rammes inn av kulturarven på godt og vondt - og vi opplever både undertrykkelse og frihet på en måte som vekker vårt eget engasjement. Dermed utøver hun også samfunnskritikk. Doris Lessing øser av sin livserfaring og deler den med oss. I september kommer første del av hennes selvbiografi på norsk. Jeg vet mange gleder seg til den.

Doris Lessing har solgt over 100.000 bøker i Norge. Og på bibliotekene er mange av hennes bøker rett og slett lest i filler. For en generasjon norske kvinner var Doris Lessing en venn mellom to permer.

Ellers kan jeg fortelle dere at Doris Lessing er den eneste av de 10 som har fått Budeieprisen som både har ystet og kinnet. Da hun var liten jente på farmen i Rhodesia var det å kinne smør, melke og slakte like naturlig for henne som det er for oss å se Dagsrevyen.

Dear Doris Lessing,

There is a beautiful idea behind this award which I now will present to you.

The idea is to link the story of women who walked the paths here before us, to our times, and to us. These women were hard working. They were living with nature, and caring for the yields of nature. They occupy a place of honour in the history of our women and our nation.

By honouring a woman of our times, the award works two ways. It is an honour granted to one woman with distinct qualities, and it is a retroactive honour to generations of women of the past who distinguished themselves through hard work without gaining any personal fame or fortune.

The Foundation gives no official, written reason for their selections. In your case that would also be unnecessary. We know what you stand for and what you have meant, in particular to new generations of women.

More than 100.000 of your books have been sold in this country. Our libraries report that your books have virtually been read to pieces. Few postwar women authors have had a stronger influence than you.

You are the 10th woman to receive this award and this sculpture, and the second non-Norwegian.

It is an honor for me to present this sculpture to you as the symbol of Budeie of the Year 1994.

---

Lagt inn 31 august 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen