Dansk- norsk samarbeid- hva nå?

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Dansk- norsk samarbeid- hva nå?

Schæffergården, København 23. mars 1995

Kjære venner,

Det nære forholdet mellom Danmark og Norge har solide røtter. I Rakkestad i Østfold er det funnet redskaper som arkeologene mener skriver seg fra Danmark. De er 9000 år gamle. Det får stå som et symbol på at den driftige danske entreprenørånd var tidlig utviklet og som et uttrykk for at våre forfedre tidlig så nytten i dansk-norsk samarbeid.

Heldigvis trenger vi ikke arkeologer for å studere bredden i dagens dansk-norske forbindelser. Få naboland står hverandre så nært som våre. Det er fortsatt like deilig å være norsk i Danmark - og Piet Hein har kanskje rett når han sier at "Danmark var ikke Danmark hvis Norge ikke var til".

Likevel har Fondet for dansk norsk samarbeid funnet tiden inne for å spørre; Dansk-norsk samarbeid - hva nå? Alle her vet at det spørsmålet ikke springer ut av noe som er hendt mellom Danmark og Norge. Det bunner i vårt forhold til Europa etter det historiske året 1994 da tre nordiske land avholdt folkeavstemninger om medlemskap i EU.

Nå er det ikke første gang i Nordens historie at forandringer i det bredere europeiske bildet får følger for forholdet mellom de nordiske land. Det lå regionale og europeiske maktvisjoner bak inngåelsen av Kalmarunionen for 600 år siden. Det skulle få langvarige følger for forholdet mellom Danmark og Norge. I sine første par sekler var det stor motstand mot unionen i Norge. På herredagen i København i 1536 ble Norge omtalt som en dansk landsdel på linje med Jylland. Mot slutten av sitt fjerde århundre var unionen blitt nesten en selvfølge - det var blitt en del av hverdagen at våre inntekter oftere kom danske interesser til gode, enn norske.

Etterhvert som dansk overtok det norske språks rolle, blomstret vårt kulturliv i den nordeuropeiske tradisjon som vi møtte via København, som ikke bare var kongens by, men også stedet der ledende nordmenn fikk utdanning og inspirasjon.

I dag peker historikere på at det etter fire hundre år var lite igjen av det engang så sterke norske ønsket om bryte med København. Det kan nok forklare at vi etter 1814 har bevart så mange av våre kulturelle og økonomiske bånd til Danmark. Slutten på unionen kom da heller ikke som følge av opprivende strid. Det ordnet Europas stormakter da de med et pennestrøk i Kiel overførte Norge fra Danmark til Sverige vinteren 1814. Men da vi etter 90 år i en annen slags union med Sverige skulle gjenreise vårt kongehus i 1905 - hvor grep vi hen da? Til København.

De dansk-norske forbindelsene må leses i sin historiske sammenheng. Den kan vi ikke forandre, men vi kan kanskje forstå begivenheter i dag ved å stille spørsmål. Hva ville f.eks. skjedd om ikke Norge var blitt forenet med Danmark mot slutten av middelalderen? Ville Norges lengre og eldre europeiske røtter, de som løp forbi og bortenfor København og Nord-Tyskland, blitt bedre bevart - fra Bjørgvin til Praha, fra Oslo til Paris, fra Nidaros til Roma? Ville nordmenns identitet ha blitt bevart mer ubrudt, slik at vi hadde sluppet å gjenskape den på 1800- og 1900-tallet? Og ville norske holdninger til etterkrigstidens europeiske samarbeid vært annerledes?

Spørsmålene vil bli stående, det er bare fremtiden vi har mulighet til å påvirke. Men trolig må vi søke til historien for å forstå hvorfor et av de mest kraftfulle argumenter mot norsk medlemskap i EU var at EF-landene valgte å erstatte begrepet fellesskap med union. Det begrepet har fortsatt helt bestemte historiske overtoner for mange nordmenn.

I vår tid er det folkenes frie valg som avgjør. At Norge og Danmark har ulik tilknytning til EU, det er ikke noe nytt, det har vi levet med siden 1972. Men at Norge, sammen med Island, nå er det eneste nordiske landet utenfor EU-samarbeidet, det er en ny situasjon. 1994 ble året da Europa forandret Norden, og det ble året da Norden forandret Europa. Derfor er det naturlig å ta utgangspunkt i den nordiske rammen når vi skal vurdere samarbeidet mellom Danmark og Norge - ja det er like naturlig å spørre; Norden, hva nå?

Det sterkeste uttrykk for forandringene i Norden er at Finland og Sverige nå har valgt tilhørighet i det forpliktende vest-europeiske samarbeidet. For svensker og finner framsto nok spørsmålet om EU-medlemskap som et mer historisk veivalg enn for nordmenn flest. Våre nøytrale naboer så EU-saken mer som et spørsmål om hvor de hørte hjemme. For nordmenn flest så saken annerledes ut. Norge har sammen med Island og Danmark hørt hjemme i NATO siden 1949. Vi er assosierte medlemmer av Vestunionen, EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske organ. Når vi i tillegg hadde EØS-avtalen, oppfattet mange at vi allerede hadde tatt vårt viktigste veivalg.

Jeg mener det ville vært en fordel både for Norge, Norden og Europa om også Norge hadde vært med når nye nordiske land nå sluttet seg til EU. Jeg tror også det ville gitt oss flere kontaktflater mot Danmark. Men når vi vet hvordan det gikk føler jeg meg sikker på dette: For Norge er det en fordel at flere nordiske land er med der de politiske beslutningene tas. Det er i vår interesse at Nordens røst blir sterkere i Europa.

Man kan velge å se på Norden som delt etter utvidelsen av EU i 1994. Men er en slik innfallsvinkel særlig fruktbar? Er det ikke mer meningsfylt å se på det som forener fremfor det som skiller - å se etter mulighetene og ikke etter begrensningene?

For mulighetene og oppgavene er mange. Selv om vi har ulikt forhold til EU, så har Nordens land aldri hatt en så lik og tett tilknytning til europeisk samarbeid som i dag. Vi står hverandre nærmere i 1995 enn i 1990. Vi er en del av det samme markedet - det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS. Vi er alle med i samarbeidet om sikkerhet og utenrikspolitikk, selvom det skjer fra ulike ståsteder, i EU, NATO eller VEU. Og vi har alle interesse av å ta vare på det brede nordiske verdigrunnlaget.

Vi møter heller ikke uforberedt. Siden 1991 har vi arbeidet med å forme det nordiske samarbeidet bedre i pakt med nye utfordringer. Vi har tatt konsekvensen av at en stor del av det nordiske samarbeidet nå også finner sted i en bredere europeisk ramme. Det er slående at det måtte en EØS-avtale til for at vi skulle får til et felles hjemmemarked i Norden.

Helt siden 1960-tallet har vi måttet innse at det ikke ligger til rette for særnordiske løsninger på økonomi og markedsspørsmål. Til det er våre økonomier for åpne. Men derfor er det desto viktigere at vi nå kan sikre felles regler og felles rettigheter gjennom europeiske avtaler. Det er ikke et minus for nordisk samarbeid at vi kan finne løsninger i en bredere europeisk krets. Tvert i mot - det er en styrke, særlig når vi vet at så mange oppgaver krever felles innsats fra flere land.

De siste årene har det vært bred enighet om dette: Nordisk samarbeid er ikke et alternativ til europeisk samarbeid - det er en del av europeisk samarbeid. Men skal dette fortsatt være sant må vi også vite å ta vare på det nordiske. Vi må ha vilje til å gi det unike verdi- og kulturfellesskapet som binder Nordens folk sammen en fornyet politisk dimensjon. Det er denne viljen de nordiske statsministre legger vekt på i sin erklæring fra København for snart to måneder siden. Vi vil ha en styrket satsing på kultur, identitet og samfunnsspørsmål av felles nordisk interesse. Vi vil forankre europeiske og internasjonale spørsmål på den nordiske dagsorden. Og vi vil ha styrket satsing på samarbeidet med nærområdene.

For Norge utenfor EU, men med i EØS, blir den nordiske kretsen et viktig referansepunkt. I store trekk omfattes vi av det samme regelverket. Om reglene er vedtatt i EU eller EØS, så skal de alle gjennomføres nasjonalt. Her kan vi bygge videre på det nordiske lovgivningssamarbeidet. Selv om Norge ikke er med rundt EUs bord, har vi fortsatt mye på hjertet. Og vi vet av erfaring at Danmark kjenner norske holdninger og tar seg tid til å legge dem frem i de mange sakene der vi har felles syn og interesser.

Samtidig skal vi legge ekstra vekt på at det internasjonale samfunn kjenner Norden igjen når landenes forhold til EU-samarbeidet nå er avklart. Vi taper alle om Nordens profil viskes ut. I internasjonalt samarbeid har vi stått sammen om felles posisjoner og felles innsats, ikke minst i FN. Vi har hatt gjennomslag fordi vi har stått sammen. På statsministrenes oppdrag har utenriksministrene nå begynt en gjennomgang av våre samarbeidsformer i internasjonale fora, slik at vi kan få til rutiner som sikrer et fortsatt nært nordisk samarbeid.

På mange samfunnsområder har landene i Norden gått foran i å finne felles løsninger. Vi har alltid ligget i forkant med å sikre mennesker like rettigheter. Et fint eksempel er det frie arbeidsmarkedet, et annet er passfriheten. Det er kanskje det klareste uttrykk for nordisk nærhet at de norske deltakerne på dette seminaret kunne reise til København uten pass - som om Schæffergården lå hvor som helst i Norge.

Når spørsmålet om den nordiske passfrihetens fremtid nå er kommet på dagsordenen, er det ikke fordi vi har valgt forskjellig i forhold til EU, men fordi ni EU-land følger i Nordens fotspor - og vil frita borgerne for passtvang på reiser mellom landene. Fra 26. mars - om fire dager - skal det være like enkelt å krysse grensen mellom Belgia og Frankrike som mellom Norge og Sverige.

Men som i Norden er det en forutsetning for fri ferdsel over de interne grensene, at det er troverdig kontroll ved yttergrensene og et pålitelig politisamarbeid mellom landene. Det er dette som har satt saken på spissen. Her i Danmark har dere spurt dere selv - skal vi sitte stille og se på at det trekkes en markert yttergrense langs den dansk-tyske grensen med alle de formaliteter og forsinkelser det fører med seg? Og i Norden spør vi oss: Når det nå kommer et tilgrensende europeisk reisefrihetsområde lenger sør - skal vårt svar være å tegne en tykk grensestrek mellom disse områdene?

Danmark har sagt fra om at landet ønsker å være med i Schengen-samarbeidet. Resten av Norden har sagt fra om at vi ikke ønsker at den tykke grensestreken skal flyttes lenger nord i Norden og ødelegge vårt frireiseområde. Derfor har de fem nordiske landene sendt et felles signal; vi ønsker å ta vare på den nordiske passfriheten ved å finne en felles nordisk løsning i forhold til Schengen-samarbeidet.

Fra norsk side ser vi det som meningsløst om passgrensen skulle trekkes mellom Norge og Sverige, som har Europas lengste landegrense. For alle praktiske forhold går yttergrensen i det nord-vestlige Europa langs Norges kyst - fra Halden til Kirkenes. Når vi i dag ivaretar yttergrenseforpliktelser i Norden, kan vi også gjøre det i en bredere europeisk krets. Sammen kan Norden og det øvrige Vest-Europa bli enda bedre i stand til å bekjempe kriminalitet, narkotika og illegal innvandring over landegrensene.

En felles holdning til den nordiske passfriheten viser at vi er rede til å slå ring om det beste i det nordiske. Det handler om å ta vare på verdier. I årene fremover fortsetter debatten om Europas fremtid - og det er en debatt som er bredere enn EU-landenes traktatkonferanse i 1996. En rad spørsmål står på dagsorden - sikkerhet og forsvar, marked og valtua, miljø og arbeid, de teknologiske forandringene og kampen mot arbeidsledighet, rasisme og fremmedfrykt. Det handler om selve verdigrunnlaget for velferdssamfunnet.

Vi må gripe muligheten til å prege denne framtidsdebatten med nordiske innspill. Vi skal tale hver for oss, i de fora der vi deltar. Men vi må også se styrken i å markere Norden. Europa lytter til Norden når vi har noe å si, når vi har noe å vise til.

Samarbeidet mellom regjeringene har nå funnet en effektiv form. Nå er det Nordisk Råd og parlamentarikersiden som skal finne arbeidsformer som gjør rådet til et toneangivende forum i nordisk og europeisk debatt. Men erfaringene viser at Nordisk Råd trenger innspill fra regjeringssiden for å skape nerve og debatt. Sammen må vi bidra til å gjøre sesjoner og temakonferanser til noe langt mer enn i dag. Regjeringene bør stimulere til temakonferanser og sesjoner i Nordisk Råd. Kommer det initiativ til dette fra det danske formannskapet skal det få Norges fulle støtte. Det kreves ikke et langvarig og omfattende forarbeide, men problematiserte spørsmål som kan trekke i gang debatten. Gjennom en nordisk meningsbrytning kan vi prøve ut ulike holdninger og forslag til svar. Det kan gjøre oss selv og våre syn sterkere når vi møter det øvrige Europa.

Det er innenfor denne nordiske og europeiske rammen at vi skal se fremover for forholdet mellom Norge og Danmark. Det forholdet er, som jeg sa, sterkt. Vår historiske fellesarv er unik. Kulturfellesskapet ble - og blir - sett på som en selvfølge. Aldri før har så mange dansker gjestet Norge. I januar var annenhver utenlandske hotellgjest i Norge dansk - og den andre veien søker stadig flere nordmenn Danmark som sitt ferieland.

Forholdet mellom Danmark og Norge bæres av et mangfoldig nettverk av kontakter på kryss og tvers - mellom organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner. De må vi bygge videre på i det regionenes Europa som nå tar form. Senere i år arrangerer vi Norske dager i Jylland som skal synliggjøre båndene mellom Sørlandsfylkene og grenselandet i sør. Her skal vi være tilstede med noe av det beste vi kan tilby - regionalt og nasjonalt.

Dette illustrerer noe viktig - selv nære naboer må fornye og oppdatere vennskap og kunnskap om hverandre. I EU-forhandlingene så vi hvor viktig det var å forklare landene lenger sør om de særegne forhold som knytter seg til arbeid og bosetting i de aller nordligste deler av Europa. Allerede under EØS-forhandlingene opplevde vi hvilken oppgave det var å forklare nødvendigheten av en forsvarlig forvaltning av havets ressurser til politiske miljøer som bare møter fisken ferdig servert på middagsbordet. Nå blir det enda viktigere enn før å trappe opp informasjonsvirksomheten - også her i Danmark - for å synliggjøre det moderne Norge, ikke minst overfor de unge.

Det er gjennom kunnskaper om forskjellene at vi kan finne nye interessefellesskap. Et opplagt område for utvidet samarbeid mellom Danmark og Norge finner vi i grenselandet mellom energi og miljø. Vi har støttet hverandre i det internasjonale miljøarbeidet opp gjennom årene, ikke minst i kampen mot den sure nedbøren.

Nå ser vi at norsk naturgass kan bidra til økt dansk forsyningssikkerhet inn i neste århundre. Men vel så viktig, det kan også bidra til betydelige reduksjoner i CO2-utslippene fra den danske energisektoren ved at gass får gå foran kull. Liknende perspektiver åpner seg i forhold til de andre landene i Norden.

Samtidig står vi foran det paradokset at mens norsk gass kan få de samlede nordiske CO2-utslippene vesentlig ned, så vil Norges nasjonale utslipp kunne bli større. Men hvis vi lot være å selge norsk gass som kan erstatte kull, ville Nordens samlede CO2 utslipp kunne øke langt mer - og belastningen på atmosfæren - som er det det her står om - den dreier seg om antall tonn.

Også her trenger vi et avtaleverk som passer til den faktiske, gjensidige avhengigheten mellom land og regioner. Derfor var det en viktig prinsipiell markering fra den norske og danske energiminister da de for en måned siden viste til at utslipp i Danmark og Norge som følge av norske gass-salg må sees i sammenheng med hverandre.

En slik markering er et viktig politisk skritt i riktig retning. Det viser at dansk-norsk samarbeid både er visjonært og praktisk. Det skal det fortsatt være, og det bidrar Fondet for dansk-norsk samarbeid til gjennom dette seminaret. Selv om vi i dagens Europa ser behovet for løsninger som kan favne flere land, så vet vi at løsningene blir til i det små - der mennesker møtes, tenker, og handler sammen.

Og mellom Danmark og Norge finnes akkurat den nødvendige nærheten som skal til for å trives, og forskjellene som skal til for å skape noe nytt. Vi lever fortsatt i det som Piet Hein så treffende sier - "i evigt bevægende vexelspil".

---

Lagt inn 31 mars 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen