Tale på politisk møte

STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

Den politiske situasjon, Mandal, 1. april 1995

Partifeller!

Mange forbinder Sørlandet med sommer, sol og skjærgård. Og ferie. Og blide og milde mennesker. Det er lenge mellom hver gang Statsministerens kontor mottar skarpe protester og høye rop fra denne landsdelen. Og jeg kan forsikre dere - om noen skulle ha falt i slike tanker: det er ikke lydstyrken som avgjør om det blir gjennomslag eller ikke!

Det får meg til å tenke på: Den om mannen som holdt på å male stakittet etter et regnvær. Plutselig kommer bussen og kjører over sølepyttene så det svarte vannet spruter over det nymalte hvite gjerdet. Sørlendingen løper ut i veien, løfter en knyttet neve og sier: "Æ kan'ke si æ lier det!"

Sørlandet er en idyll, men ikke bare en idyll. Jeg har merket meg den debatten som har foregått over en del måneder om levevilkårene på Sørlandet og jeg er glad for at Arbeiderpartiet i Aust-Agder og Vest-Agder sammen har tatt opp hansken. Et sosialdemokratisk parti gjør ikke jobben sin hvis det ikke er i stand til å se de svake sidene ved samfunnet det fungerer i, hvis det ikke tar fatt i problemene og trekker opp politiske strategier for å løse dem.

Venstre - dere husker Venstre? - hadde landsmøte et stykke lenger oppover langs kysten her forrige helg. Partiets stortingsrepresentant, Lars Sponheim, kunne i optimismens tegn oppsummere landsmøtet med å understreke at Venstre mer en noen gang evner å reise spørsmål ved samfunnsutviklingen. Erik Solheim viste til det samme under årsmøtet til Akershus SV. "Filosofen Sokrates er selve fullbyrdelsen av min drøm om SV, at vi stiller flere spørsmål enn svar", sa Solheim til årsmøtet.

Men, partifeller, det er jo ikke evnen til å stille spørsmål ved samfunnsutviklingen som er mangelvare i vårt samfunn! Det som dessverre preger den politiske opposisjon i vårt land er mangelen på evne til å finne løsningene på de politiske utfordringene, løsninger som kan samle flertall bak seg, og som kan gjennomføres i praktisk politikk.

Å stille spørsmål og utøve samfunnskritikk er helt nødvendig. Men for et politisk parti er det ikke nok. Det må følges opp med konkrete forslag som kan gi svar på de utfordringer samfunnet vårt står overfor.

Det er dette som er Arbeiderpartiets styrke. Evnen til samfunnskritikk og viljen til å ta ansvar. Det er slik vi skaper nye muligheter.

Det norske folk kan stole på Arbeiderpartiet. Vi skal fortsette å være landets drivende politiske kraft. Derfor sier vi - der andre vingler eller prøver å bortforklare forvirringen i egne rekker - velkommen til oss. Her foregår de viktige debattene. Her er verkstedet som ikke bare stiller spørsmålene. Her gjør vi noe mer; her søker vi løsningene og former svarene.

Mange har opp gjennom årene reist spørsmålet ved den offentlige sektor. Er den blitt for komplisert og byråkratisk - er det blitt for vanskelig for den lille mann og kvinne å nå igjennom? Slike spørsmål ble stilt også da den offentlige sektor var langt mindre enn den er i dag. Dette er ingen fremmed debatt for Arbeiderpartiet og spørsmålene, de er heller ikke nye. Jeg husker godt at vi tok opp den problemstillingen mot slutten av 70-tallet. Vi tok det opp i langtidsprogrammet i 1981. Vi stilte krav om fornying av det offentlige. Vi tok til orde for effektivisering, og vi satte kritisk søkelys på skjemavelde og unødvendig byråkrati - alt dette som vanlige folk irriterte seg over og som det var nødvendig å gjøre noe med.

Vi kan ikke i dag si at problemene med et oppblåst og for tungdrevet byråkrati er løst. Men jeg vil våge den påstanden at problemet er blitt langt mindre. Offentlig forvaltning er i dag mer opptatt av å være til for publikum - for folk flest. I den offentlige forvaltning legges det stadig mer vekt på å produsere tjenester og på at tjenestene skal være lett tilgjengelige for dem som har behov for dem. De som arbeider i den offentlige forvaltning er blitt mer opptatt av at publikum skal få informasjon om hvordan det står til med sakene de har tatt opp. Folk skal f.eks. vite sånn noenlunde når de kan forvente å få svar.

Særlig vi som ønsker å satse på offentlige løsninger må være opptatt av dette. Effektiviteten i offentlig virksomhet må ikke stå tilbake for den effektivitet det forventes av private bedrifter. Opplever folk det offentlige som tungrodd og ineffektivt, kommer jo også kravet om private løsninger. I dag har de mange kravene om privatisering nesten forstummet. Jeg tror kanskje den viktigste grunnen til det, er at vi har tatt kritikken mot offentlig sendrektighet på alvor, vi har gjort noe med det og det har gitt resultater.

Et annet eksempel er skattepolitikken. Det skattesystemet vi hadde før var i ferd med å råtne på rot. Det manglet ikke på kritikk mot systemet, og det manglet heller ikke bedre alternativer. Vi fikk ikke gjort noe med det før Arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon i 1986, og kunne ta skjeen i egen hånd. Einar Førde omtalte virkningene av det gamle systemet på sin måte: "Det finst dei her i landet som lever som millionærar og betaler skatt som uteliggjarar".

Jeg kan ikke garantere at det fortsatt ikke finnes slike, men det er i hvert fall ikke mange igjen av dem. Det er blitt slik at de som skal betale skatt, betaler skatt, selv om ikke alle setter like stor pris på det. Skattesystemet er radikalt endret. Vi har utvidet skattegrunnlagene, slik at en større del av inntektene kommer til beskatning. Vi har tettet smutthull og fjernet fradragsordninger som fungerte mest som fordeler for dem med høye inntekter og med muligheter for å drive skatteplanlegging. Vi har økt skattene på forbruk og forurensning og redusert skattene på inntekt.

Ikke alle problemene ved skattesystemet er løst, og det blir en ny runde på skatten i Stortinget seinere i vår. Men de problemene som gjenstår er i alle fall små, sammenlignet med de store svakhetene som er rettet opp.

Den offentlige sektor vil bli stadig viktigere i åra som kommer. Se bare på utfordringene våre:

Om 35 år - det er bare en generasjon - vil det være en halv gang flere pensjonister som i dag, nesten 1 million. Hvilke krav stiller ikke det til en solid Folketrygd? Tenk på den store utfordringen det blir for eldreomsorgen. Tenk på hvilke behov vi vil stå overfor når det gjelder helse- og omsorgstjenester. Det vil stille krav til nye og fleksible løsninger tilpasset den enkeltes behov. Vi må også bruke større ressurser enn det vi gjør i dag til helse og eldreomsorg. Det er helt sikkert.

Den medisinske utvikling går raskt. Sykdom og lidelser vi for kort tid siden sto maktesløse overfor, kan vi nå effektivt behandle og lindre. Vi må sikre at alle får del i denne utviklingen. Bare på den måten kan vi kan vi vinne kampen mot privatisering og nye sosiale forskjeller. Vi må ta de nye medisinske mulighetene i bruk! Vi må modernisere og utvikle kvaliteten, også på de små og sårbare helsetilbudene i utkantene. Da må vi organisere tjenestene bedre og samarbeide mer. Det stiller krav til kommunepolitikere og fylkespolitikere. Men det er jo det vi vokser på. For dette kan vi ikke overlate til ekspertene eller til staten alene. Hele vårt lokalpolitiske miljø må nå engasjeres i denne helt sentrale, felles oppgaven.

Rett til behandling og pleie når ulykken er ute eller helsa svikter, er noe helt fundamentalt i vårt velferdssamfunn. Helsestellet skal være for alle. Privat økonomi eller egen forsikring er ikke det som skal avgjøre om man skal få behandling. I Norge er vi kommet langt - ja, svært langt på dette feltet. Aldri er så mange blitt behandlet ved våre sykehus, og samtidig har helsetilstanden i folket aldri vært bedre. Men vi er ikke fornøyd - fortsatt er det køer og fortsatt må noen vente for lenge på å få behandling.

I Norge har vi et desentralisert helsevesen. Vi har flere sykehus i hvert fylke. Slik vil vi ha det. Mange føler en ekstra trygghet å bli behandlet ikke så langt borte fra hjemstedet. Men vi kan heller ikke på dette området låse utviklingen. Sykehusmedisinen utvikler seg raskt i retning av stadig bedre muligheter til diagnose og behandling. Disse nye mulighetene krever økende spesialisering. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig at alle sykehus kan litt om alt. Noen må kunne alt om noe, for at vi skal få den hjelp vi trenger når vi har et spesielt problem. I stedet for at sykehusene og fylkene konkurrerer og krangler seg imellom om ressurser, kompetanse og pasienter, må de derfor nå i stedet samarbeide. Bare på den måten kan vi også bevare den nærheten som er styrken i vår desentraliserte sykehusstruktur.

Vårt svar på denne utfordringen er helseregioner. Det betyr at en gruppe fylker med geografisk nærhet må samarbeide om helsetilbudene. Samarbeid isteden for strid, en åpen diskusjon og derigjennom større samling om felles mål i regionen, er det som vil gi en bedre helsetjeneste til alle. Dette er ingen lett utfordring, men helt nødvendig for at ikke kvaliteten skal bli for dårlig og for at ikke en langt mer omfattende statlig overstyring skal tvinge seg fram.

Denne modellen åpner for å gi pasientene mulighet til - innenfor samme behandlingsnivå - selv å velge sykehus innenfor helseregionen og i nabofylket, slik det er åpnet for her hos dere. Dette har gitt økt fleksibilitet, vi slipper den håpløse diskusjonen om gjestepasienter og det gjør at kapasiteten kan utnyttes bedre når helseregionen kan sees under ett.

Denne modellen må ikke forveksles med Høyres forslag om en finansieringsordning der "pengene følger pasienten", samtidig som det gis større frihet for pasientene til å velge sykehus. Et slikt system har en rekke negative konsekvenser. Jeg vil nevne et par av dem:

En slik modell vil svekke den politiske styringen. En finansieringsordning hvor pengene følger pasienten vil spore sykehusene til å prioritere de pasienter som gir størst inntekt. Dette vil lett gå på bekostning av pasienter med mer kompliserte og sammensatte lidelser, der en enhetspris for behandlingen ikke er lett å sette.

Et slikt finansieringssystem vil kunne gjøre det langt vanskeligere å samarbeide. Sykehusene vil lett sloss seg imellom for å drive med den behandling som gir størst inntekter, og prøve å skyve unna det som er mer langsiktig og forebyggende. Et rammefinansieringssystem for sykehusene vil gjøre det lettere å samarbeide om å få gjort jobben. Det er det vi har kommet fram til i helsemeldingen.

Jeg skal ikke skremme med andre helsesystemer, slik de f.eks. har det i USA. Jeg sier ikke at Høyre vil dit. Men jeg er svært redd for at om Høyres modell var blitt satt ut i livet - noe jeg ikke tror det er flertall for - så ville det føre til en større ressursbruk i helsesektoren, men uten at helsetilstanden i samfunnet ble bedre. Der må vi ikke havne. Vi må bruke mer penger på helsetjenester i åra som kommer. Men de pengene skal brukes planmessig for å løse de oppgaver vi i dag ikke klarer godt nok, og framfor alt løse de nye utfordringene vi står foran i helsevesenet.

Foruten at vi må bruke mer på helsevesenet i åra som kommer, må vi fortsatt satse på at barna våre skal få gode og trygge oppvekstvilkår, vi må sikre folketrygden, og vi må bygge ut eldreomsorgen. Skal vi makte dette, vil det koste mer over de offentlige budsjetter. Men det er ikke nok. De offentlige budsjetter er ikke uuttømmelige - verken nå eller i framtida. Skal vi klare oppgavene må vi i tillegg stille krav om effektivitet i det offentlige. Og en ting til: Det vil kreve politisk mot - betydelig mot - ikke til å si ja, men å si nei når det er nødvendig - til mange andre gode forslag om hva vi kan bruke penger til.

I dag bruker det offentlige 25 milliarder kroner til pleie- og omsorgstjenester. Med samme standard og dekningsgrad vil utgiftene om 40 år øke til 40 milliarder kroner. Samtidig vil utgiftene til offentlige alderspensjoner øke fra i dag rundt 40 milliarder kroner til rundt 80 milliarder i 2040. Det er her de virkelige store utfordringene ligger.

For å mestre dette må vi klare det som for oss er jobb nummer 1, full sysselsetting. I tillegg må vi se på de forskjellige overføringsordninger til personer og husholdninger. Overføringer er nødvendig for å jevne ut inntekter og forbruk, men vi må se på om de treffer godt nok, slik vi vil gjøre i den velferdsmelding Regjeringen nå jobber med.

Det går bedre på arbeidsmarkedet nå. Flere kommer i jobb og ledighetstallene synker gradvis. Det gjelder ikke minst i dette fylket. Jeg tror svært mange av dere merker det. Antall helt ledige i Vest-Agder er redusert med 15 prosent siste året. Men vi må ikke la oss lure til å tro at problemet nærmest forsvinner av seg selv. Ledigheten må ytterligere ned! Slo vi oss til ro nå, ville det være den sikreste oppskriften på å få høy ledighet også i framtida. "Kimen til økende arbeidsledighet legges i oppgangstider", sa sentralbanksjefen nylig.

Vi har erfart det sentralbanksjefen sa, og det er ikke lenge siden. I løpet av noen få år på midten av 80-tallet ble det ødelagt for flere år framover, ved at det ble skapt et pris- og kostnadspress som ble helt uforenlig med den viktigste oppgaven, det å sikre sysselsettingen. Det må ikke få skje en gang til. Vi må sørge for at den politikk som gir resultater, fortsetter. Det vil være den beste oppskriften for at ledighetstallene fortsatt skal synke, og at det skapes arbeidsplasser som blir varige.

Flere mennesker vil ønske seg arbeid. Det er derfor ikke nok å bare skaffe jobb til dem som i dag er ledige. Det vil kreves enda flere jobber for å gi tilbud til de mange nye som vil melde seg på arbeidsmarkedet. Om 35 år trenger vi trolig 250 - 300 000 flere arbeidsplasser enn i dag. Det blir en krevende oppgave, men ikke uoverkommelig hvis vi steller oss riktig.

Ingen kan i dag si hvor disse jobbene vil komme. De siste 20 åra har vi mistet 200.000 arbeidsplasser i industrien. Mange har spådd at vi vil miste enda flere framover. Men nå opplever vi at nedgangen ikke bare har stanset; det blir faktisk flere som får arbeid i industrien, skal vi tro industristatistikken. Dere merker det i regionen her. Industrien vinner stadig nye ordrer. Norsk industri er blitt mer konkurransedyktig og produktiv.

Dette har ikke kommet av seg selv. Det er resultater av en målbevisst politikk. Da arbeidsledigheten slo tungt innover oss, inviterte vi alle til å ta medansvar. Vi sa klart fra: politiske myndigheter kan ikke løse problemene alene. Vi må samle kreftene. Fagbevegelsen sa at det hjelper lite med 6 prosent inntektstillegg hvis prisveksten blir 8! Da får vi redusert vår kjøpekraft og arbeidsplassene blir mer utrygge.

Fagbevegelsen sa at vi blir med på opplegg med lave tillegg, hvis myndigheter og arbeidsgivere blir med og sørger for lavere prisvekst, en rettferdig fordeling og høyere sysselsetting. Det var kontrakten. Vi gikk sammen om det, og i dag kan vi si at vi så langt har klart jobben. I fjor hadde vi den laveste prisveksten på 34 år. Reallønna har økt, rentene har falt, velferdsordningene er bygget ut og tallet på arbeidsplasser øker. Det er dette vi i Arbeiderpartiet kaller stø kurs - det er den vi vil fortsette på - det er den vi vil be om velgernes tillit til ved valget til høsten!

Den kursen kan bidra til at vi bryter utviklingen mot stadig færre industriarbeidsplasser. Vi kan klare å opprettholde antallet - og vi kan kanskje klare å øke det. Men det bestemmer vi ikke helt alene. Vi er avhengig av verden omkring oss.

Vi har en åpen økonomi. Bedriftene og arbeidsplassene våre trenger sikkerhet for like spilleregler når vi skal konkurrere med bedrifter ute i Europa. Ja, det er avgjørende for den verdiskapningen vi trenger for å betale for sykehus, utdanning, barnehager og veier.

Vi er avhengige av verden omkring oss. Og vi er avhengige av det som skjer i Europa. Flertallet avgjorde at Norge ikke skal være medlem i EU. Men vi har ikke valgt å isolere oss, hverken økonomisk, politisk eller kulturelt. Det er det ikke minst Arbeiderpartiet som har sørget for.

Vi har EØS-avtalen. Den avtalen sikrer at vi er en del av det indre marked i Vest-Europa.

EØS-avtalen er viktig for Agder-fylkene. Ingen del av landet har så stor andel av bedrifter og arbeidsplasser knyttet til eksportvirksomhet. I rapporten "Agder i arbeid" som dere har utarbeidet sammen med Arbeiderpartiet i Aust-Agder, er dette gjort til et viktig utgangspunkt. Regionen er avhengig av et næringsliv som har vilkår og rammebetingelser som gjør det i stand til å konkurrere med bedrifter i andre land. Arbeidslivet på Sørlandet er blitt mer konkurransedyktig. Det ser vi av ledighetsstatistikken. Arbeidsledigheten i Vest-Agder går nå raskere ned enn i resten av landet.

Men, til tross for denne nedgangen - må vi ikke glemme at det er problemer på arbeidsmarkedet. Denne delen av landet har en lavere yrkesdeltakelse enn landsgjennomsnittet, særlig for kvinner. Her ligger en stor utfordring for Arbeiderpartiet i landsdelen. Det må skapes flere arbeidsplasser for kvinner. Dere har f.eks. en dårlig barnehagedekning. Skal sysselsettingen blant kvinner gå opp, må kommunene i regionen ta barnehageutbyggingen på alvor.

"Agder i Arbeid"-programmet har som en hovedstrategi å bygge ut den offentlige infrastrukturen for å legge til rette for næringsutvikling. En del av de spørsmålene som tas opp, er saker som Stortinget og Regjeringen skal ta stilling til. Statsrådene har fått hvert sitt eksemplar av programmet, med beskjed om å studere det nøye.

Staten har et ansvar for den regionale utvikling. Men jeg vil likevel advare mot å tro at utviklingen av denne landsdelen kan løses gjennom vedtak i Stortinget eller i Regjeringen. Sørlandet er en landsdel med muligheter og ressurser, og det er først og fremst dere som bor her som kan påvirke framtida for landsdelen.

Dere har kort vei til de store markedene og har muligheten til å kunne bli en av Norges porter til Europa. Dere ligger langt framme i utviklingen av kunnskapssamfunnet med en institusjon som Høgskolen i Agder i spissen. Agder-fylkene har noen av landets fremste høgteknologiske miljøer i off-shore industrien i Kristiansandsområdet og IT-industrien i Arendalsområdet. Og dere har unike muligheter for turistindustrien både langs kysten og i innlandet. Dere har også noen av landets fremste miljøer innenfor den maritime industrien.

Det er mulighetene, mer enn problemene, som springer en i øynene i denne landsdelen.

Det nærmer seg kommune- og fylkestingsvalg. Da er det viktig å være klar over at utviklingen i kommuner og fylkeskommuner er den egentlige historien om framveksten av velferdsstaten de siste 30 - 40 åra. Tenk bare på egen kommune. Dere som er så gamle at dere har opplevd det; tenk etter hvordan det sto til med velferdstilbudene den gangen. Det fantes knapt barnehageplasser, skolefritidsordning var ukjent, på langt nær alle hadde 9-årig skole, gymnaset var for de få og pleie- og helsetjenestene var av et svært begrenset omfang.

I dag er velferdssektoren den største arbeidsplassen i mange av våre kommuner. Snart en halv million har arbeidsplassen sin i kommunesektoren - nesten 2/3 flere enn i industrien. Bare siden 1990 har veksten i tallet på sysselsatte i kommunene økt med 60-70.000 personer. Nesten hver 4. sysselsatt i Norge arbeider i kommunesektoren i dag. Og så er det noen som våger å påstå at Arbeiderpartiet bygger ned velferdssamfunnet!

Og en annen illustrasjon: I 1955 var det 3.750 personer som tok eksamen artium. Til våren vil det være 25.000 personer som går opp til eksamen ved de videregående skolene.

Kommunene får en stadig viktigere rolle og større ansvar for de offentlige tjenester folk trenger. Kommunen former hverdagen for mange; i barnehagene, i skolene og i eldreomsorgen.

Dette har gjort kommunepolitikken mer utfordrende og innholdsrik, men samtidig også langt mer krevende. Kommunalpolitisk arbeid tar stadig mer tid.

Det kan reises spørsmål om arbeidet er blitt for omfattende - om saksdokumentene er blitt for lange og detaljerte, om politikerne må ta stilling til for mange små saker og om debattene blir for lange om saker som ikke er så viktige. Her kan mye gjøres bedre og jeg vet mange kommuner arbeider bevisst med det. Men samtidig må vi ta inn over oss at det også kreves mer innsikt og tid for å delta i det lokalpolitiske arbeidet.

I den nye kommuneloven har vi lagt opp til større muligheter og krav til kommunene når det gjelder kommunestyrerepresentantenes rett til fri fra arbeid for å delta i kommunale møter, utvidet rett for alle folkevalgte til økonomisk godtgjørelse og til en viss dekning av tapt arbeidsfortjeneste. I kommuneloven er det også lagt opp til at den enkelte kommune står friere i organiseringen av sitt politiske arbeid. Mer makt kan f.eks. legges til kommunestyrene. Dette vil forhåpentligvis gjøre vilkårene for å drive kommunepolitisk arbeid lettere, og gjøre arbeidet mer interessant. Jeg tror det er viktig at vi legger vekt på dette slik at alle grupper har reelle muligheter for å delta i det lokalpolitiske arbeidet. Når arbeidet er blitt så krevende, kan man ikke uten videre vente at folk av ren idealisme tar på seg dette - i alle fall ikke over flere perioder.

Nå var det stridt å drive med kommunepolitikk før også. Samtidig var det nok mer ærerikt. Det blir fortalt en historie om en bonde som hadde deltatt på sitt første kommunestyremøte som varamedlem for Senterpartiet og var ikke så lite stolt over det. Han kom seint hjem etter møtet om kvelden, kona hadde lagt seg, men han klarte ikke å la være å vekke henne: "Du Stina", sa han forsiktig, "i natt skal du få sove med en varamann!"

Senterpartiet, ja vi trenger ikke være redde for ikke å få merke Senterpartiet i den kommende valgkampen. Dette partiet som har tatt mål av seg å snu opp ned på Norge. Ikke for å forandre landet - men for at vi skal ha det slik vi har hatt det til nå. Men Norge har jo aldri vært hva det var. Vi har utviklet oss. Hele tiden. Flere syntes nok av vi var kommet langt nok i utviklingen på 1950-tallet eller på 1960-tallet. Men dere: hvor hadde vi stått i dag, om vi hadde frosset fast utviklingen? Norge var et godt samfunn også på 50- og 60-tallet. Men hvordan sto det til med kvinnenes stilling? Da var det bare et lite mindretall, hovedsaklig i byene, som hadde inntektsgivende arbeid. Skulle vi i dag ha telefonert med datidens teknologi, ville telefonregningen ha vært 10 ganger større. Mens en 10-minutters telefonsamtale mellom Kristiansand og Oslo i dag koster rundt 7 kroner, kostet den for 40 år siden over 80 kroner regnet i dagens pengeverdi. Jeg husker det: Å ringe riks var ingen hverdagslig og selvfølgelig sak.

Nei, partifeller, la oss akte fortida, dere, men la oss ikke leve i den. For det går ikke an å låse utviklingen. Men samtidig må vi erkjenne at vi står overfor nye utfordringer. Økonomisk vekst, slik vi kjenner den, og ikke minst har kjent den, skaper forurensning og uttak av naturressurser som ikke er i samsvar med det ansvar vi har overfor kommende generasjoner.

Vi må stille langt sterkere krav til innholdet i den økonomiske veksten. Forbruksveksten kan føre oss på ville veier, hvis vi ikke tar et langsiktig ansvar. Ja, hvis hele verdens befolkning skulle bruke like mye ressurser som vi gjør i den vestlige verden, så ville vi trenge ti verdener for å tilfredsstille alles behov. Derfor er det ingen tvil om at produksjons- og forbruksmønstrene i industrilandene må legges radikalt om.

Det klarer ikke Norge alene. Meningsfeller og kampfeller, de må vi søke utenfor våre egne grenser. Sammen må vi skape en erkjennelse av at disse utfordringene er enorme. Verdensøkonomien økte i fjor med like mye som hele Sør-Amerikas økonomi samlet. Energiforbruket økte, nye milliarder tonn avfall ble skapt, vi mistet 10 millioner hektar jordbruksareal, hugget 3,5 milliarder kubikkmeter tømmer og mistet for alltid 30 000 levende arter.

Dette er en del av historien om en utvikling som ikke er bærekraftig. Dette kan ikke få fortsette. Men alene kan vi utrette lite for å snu denne utviklingen. Det er ingen annen utvei enn å fortsette kampen for et sterkere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid. For det er ikke vi som fastsetter utslippsregler for biler. Vi må kjøpe de biler som lages i andre land. Det er ikke vi som bestemmer at russerne skal bruke mindre forurensende energi, og heller ikke vi som bestemmer at kullkraftverkene i andre land skal omstilles til gass.

Stadig flere begynner å innse at dette er menneskehetens kanskje største utfordring, når landene begynner å snakke sammen om det, når de erkjenner at slik kan det ikke fortsette lenger; ja da gir det forhåpninger. Nå kreves det sterkere handlinger fra alle, også fra u-landene.

I Norge var vi tidligere ute enn de fleste med å lage et lovverk som stilte krav om begrensinger i utslipp, krav til produktenes innhold, krav til arbeidsmiljø osv. Som miljøvernminister for 20 år siden minnes jeg at dette ikke ble like godt mottatt fra alle hold. Noen mente det var formynderskap og uakseptable inngrep i næringslivets og bedriftenes frihet. I dag hører vi lite om det.

Tvert om - bedriftene blir stadig mer opptatt av miljøriktig produksjon. Bedrifter med respekt for seg selv omtaler i sine årsberetninger hva de har gjort for å bedre miljøet og redusere forurensningen. Bedrifter som tenker på framtida, og det gjør de fleste, vet at kravene til miljøriktige produkter og en miljøvennlig produksjon bare vil øke. Gjenvinning og gjenbruk blir en stadig større næringsgren i hele den industrialiserte verden.

Bedrifter som velger en aktiv strategi der miljøproblemene vendes til muligheter for bedriften, må bli framtidas vinnere. Skal vi klare å snu utviklingen, må det ikke bli mindre, men mer avgifter på miljøbelastende atferd og ressursbruk. Folk eller markedet vil bli mer opptatt av miljøkvaliteten på varene. Det vil bli slått hardere ned på forsuring og ødeleggelse av miljøet. Slike krav er jeg overbevist om vil komme sterkere i alle land. Vi har ikke noe valg, hvis vi skal redde vår klode. Derfor sier jeg til bedriftsledere og fagforeningsledere som ikke har tatt dette tilstrekkelig inn over seg: Det er ikke så dumt å legge om i tide - det vil være til egen fordel.

Vi har høye avgifter på bensin i Norge. Sammen med Japan ligger vi høyest i hele verden. Jeg er ikke i tvil om at andre vil komme etter. Avgiftene er omstridte, men nødvendige. Forbruket av bensin og olje, en ikke-fornybar ressurs, må begrenses. Avgifter er et viktig virkemiddel. Sammen med bedre teknologi som bidrar til mer rensing og mindre energiforbrukende maskiner, er det som må til for å få forbruket ned.

Vi ligger godt an i Norge. I gjennomsnitt forbruker hver nordmann 1/3 så mye bensin som gjennomsnitts-amerikaneren. I USA ble det for et par år siden forbrukt anslagsvis 230 milliarder liter bensin pr. år. Om forbruket der hadde blitt redusert til det norske forbruket, ville det ført til en reduksjon på rundt 150 milliarder liter pr. år. Det er mer enn den totale norske oljeproduksjonen. Nå må det likevel skytes inn for å gjøre bildet balansert, at vi bruker langt mer elektrisk strøm enn gjennomsnittsamerikaneren. Men i klimapolitisk sammenheng er sammenlikningen interessan.

Vi går foran i miljøpolitikken. Men vi tror ikke nullvekst er svaret. Det er vekstens innhold som er avgjørende. Vi trenger vekst for å løse velferdsoppgavene. Vi må ha råd til den velferden som vi vil ha. Og oljen vår er ikke noen uuttømmelig krukke.

Jeg var inne på Senterpartiet. Vi har stått sammen med Senterpartiet om mye, særlig i distriktspolitikken. Vi har vært enige om at det er et statlig ansvar å legge til rette for likeverdige levekår i hele landet, og at det er nødvendig med overføringer og reguleringer for å få til dette. Men vi i Arbeiderpartiet har aldri ment at enhver overføring og enhver regulering nærmest er et mål i seg selv. Målet må jo være at de ulike distrikter og regioner klarer å stå på egne ben. Og det er heller ikke slik at all elendighet er plassert i distriktene mens rikdommen finnes i byene. Tvert om - vi har flere eksempler på det motsatte. Hovedbildet er likevel at levekårene langt på vei er jevnet ut. Det finnes fordeler og ulemper både ved å bo i distrikter og å bo i byer. Det er det neimen ikke mange andre land som kan vise til.

Påstanden fra Senterpartiet om at vi har tatt kvelertak på distriktene - den stemmer kort og godt ikke. Tvert om - ulempene med å bo i distriktene i form av avstandskostnader blir stadig mindre. Vi har bygd broer, veier og tunneler som aldri før. Telekommunikasjonene er radikalt forbedret.

At denne politikken virker, viser tallene for befolkningsutviklingen. Fra 1990 til 1994 økte folketallet i 18 av landets 19 fylker. Antall innbyggere i Vest-Agder økte med rundt 1000 personer i fjor. Et klart flertall av kommunene hadde vekst i folketallet.

Det med utviklingen i folketallet er interessant. Dere husker sikkert at vi i slutten av 1993 med virkning fra 1994 la om noen av de distriktspolitiske virkemidlene. Noen av dere husker det sikkert sterkere enn andre. Bl.a. ble kommunene Flekkefjord og Kvinesdal tatt ut av det såkalte 15%-området, mens Sirdal fikk høyere prioritet ved at kommunen ble flyttet fra 15%-området til 25%-området for de bedriftsrettede virkemidlene. Kritikerne prøvde å skape et bilde av at endringer nærmest ville føre til ruin og dramatiske endringer i folketallet. Dette har i alle fall ikke slått til i 1994, når folketallet i Flekkefjord og Kvinesdal har gått opp, og folketallet i Sirdal flater ut.

Omleggingen av de distriktspolitiske virkemidlene, som bl.a. Senterpartiet gikk imot, gjør det mulig med en sterkere innsats mot de delene av distrikts-Norge som står overfor de største utfordringene og problemene.

Senterpartiet har nå bestemt seg for å gjøre kamp mot omstillingen i Postverket til en sentral valgkampsak. Vi bør da ikke glemme å minne Senterpartiet på at under Johan J. Jakobsen tid som samferdselsminister ble det hvert år lagt ned 25 postkontor. Men det var før det. I dag går Senterpartiet inn for å bevare hvert eneste postkontor. I Arbeiderpartiet sier vi at folk og bedrifter over hele landet skal sikres et godt og likeverdig tilbud av posttjenester til lavest mulige priser og med god service. Et nett av postkontor, landpostbud og kontraktspostkontor i distriktene skal sørge for dette.

Senterpartiet prøver å vri det til at nedlegging av postkontor er ensbetydende med dårligere eller ingen tilbud. Men slik er det jo ikke. Senterpartiet burde lytte litt til sin egen ordfører i Hjartdal i Telemark, Torunn Hovde Kaasa. I Hjartdal la postvesenet ned en arbeidsplass i Tuddal da det la ned postkontoret, men det var med på å legge et sikrere grunnlag for fire-fem andre. Landhandleriet overtok tjenester, og fikk et bein til å stå på. Til Nationen, en ikke helt ukjent avis for Senterpartifolk, sier ordføreren at "Jeg tror denne rasjonaliseringen var riktig i Tuddal, og vi har gode erfaringer med liknende tiltak andre steder i kommunen vår også. Men denne prosessen må skje som en tilpasning, og ikke som nedbygging av offentlige tjenester i utkant-Norge" sier hun. Dette er kloke ord, som vi fullt og helt kan slutte oss til.

Teknologien og de nye kommunikasjonene har gitt oss muligheter som aldri før. Aldri har vi hatt større kunnskaper, aldri har vi vært friskere, aldri har vi levd lenger, aldri har vi hatt mer å kjøpe og å kjøpe for, og samtidig arbeider vi stadig mindre målt i tid. Og ikke minst - hele folket har fått ta del i dette. Det er dette som er arbeiderbevegelsens store gjerning i vårt samfunn - framgangen har kommet alle til gode.

Verdiskaping og fordeling har gått hånd i hånd. Vi har trukket alle med.

Det er likevel farer som truer. Teknologien gir nye og mange muligheter. Men vi må også passe oss for de farer det nye representerer. Det er påvist at det er en sammenheng mellom voldsframstillinger i mediene som påvirker menneskesinnet og vold i samfunnet. Vi kan ikke si nei til mediemangfoldet, men vi må ikke være likegyldige til den utvikling som faktisk skjer.

Regjeringen har nylig lagt fram en tre-årig handlingsplan mot vold i bildemediene. Planen skal bidra til bred mobilisering mot vold gjennom å bevisstgjøre publikum på at de selv har både makt og ansvar. Det legges også opp til å få til en dialog med de som formidler volden - fjernsynsselskaper, videoforhandlere og de som produserer og selger dataspill. De konkrete tiltakene er mange, og spenner fra en gjennomgang av lovverket, via tiltak overfor barn og unge i skolen til skolering av politietaten og holdningsskapende kampanjer. Det er nødvendig å ruste menneskene mot det destruktive en del av dagens medietilbud skaper. Tiden er inne til å gjøre en offensiv innsats mot medievolden.

Til slutt: Den største faren for menneskeheten er om vi internasjonalt ikke klarer å samarbeide om de virkelig store utfordringene. Om verdens økende fattigdomsproblemer, om alle farene som truer vårt miljø og massearbeidsløsheten og de sosiale problemene den skaper. Det eneste svaret på disse utfordringene er mer internasjonalt forpliktende samarbeid.

Vi må appellere til ansvar. Vår generasjon må ta ansvar. Norge skal ta mål av seg til å være et foregangsland. Men vi må bare ikke tro at vi kan være foregangsland ved å isolere oss fra omverdenen - fra forpliktende samarbeid. I framtida er det land som samarbeider om felles problemer og utfordringer som vil være foregangsland.

Samfunnet vil alltid stå overfor nye utfordringer og nye oppgaver. Vi har ikke ferdige svar på de oppgaver framtida vil stille oss overfor. Men så lenge vi evner å gå inn i utfordringene, så lenge vi tar debatten før vi prøver å lage svarene, - ja, så lenge vil sosialdemokratiet være den sterkeste samfunnsomformende kraft.

Takk for oppmerksomheten!

Lagt inn 3 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen