Statsminister Gro Harlem Brundtland

Den politiske situasjonen

Utøya, 13. juli 1995

Det er alltid hyggelig å komme på Utøya og treffe AUF`ere.

I år kommer jeg med ferske inntrykk fra Sosialistinternasjonalens møte i Sør-Afrika, Cape Town. Det var demokrati og utvikling i Afrika som stod på dagsordenen. I møte med Nelson Mandela, Thabo Mbeki, og de andre ANC-lederne, slo det oss at kraft og engasjement i politikken, det kan beholdes langt ut over AUF-alderen.

Deres lange, uredde og tålmodige kamp ble da også kronet med seier. Som vi tok fatt på gjenoppbyggingen av landet for 50 år siden, tar nå Sør-Afrikas ledere fatt på å fri seg fra arven fra apartheid.

Kontrasten mellom de rike hvites verden og resultat av systematisk undertrykkelse av de svarte, - den er ennå, ja, svart/hvit. Enda er det langt fram til en virkelig rettferdig samfunnsordning. Enda er det langt fram til den dagen da de svarte småbarna, og ikke minst jentebarna, har samme muligheter som de hvite småbarna. Men kursen, hensikten og holdningene til den nye demokratiske ledelse - den er det ingen tvil om.

Jeg hadde bedt om å få besøke de svarte townships i utkanten av Cape Town hvor også norsk solidaritetsarbeid har virket og fortsatt drives aktivt.

Hjelp til selvhjelp - det er det slagordet som afrikanerne selv velger for å illustrere hva de står midt oppe i. Arbeid, bolig, utdanning og helse - det meste konsentreres om dette, som står så sentralt i hverdagen; ikke minst for å møte mødre og barns muligheter og fremtid.

Det jeg så, og det jeg hørte, bestyrker meg i dette: Internasjonalt solidaritetsarbeid nytter. Det blir verdsatt - og det blir husket. Det nytter å engasjere seg, det nytter å bry seg, selv om problemene ute synes store og langt borte.

Om to måneder avsluttes FNs kvinnekonferanse i Beijing. Og la det ikke være tvil om dette: Der skal Norge holde høy profil. Vi skal ikke bare ta opp overgrep og brutalitet mot jentebarn, som igjen har rystet oss så sterkt. Jeg tenker på TV-programmet fra Kina i forrige uke.

Det er jo dessverre ikke eneste gang vi har hørt om vold mot jentebarn. Vi husker Cairo-konferansen om befolkning, og hjerteskjærende TV-bilder av småjenter som ble tvunget under kniven. Vi husker visse aldrende kirkelederes skjelvende bekymring over at det er noe som heter seksualliv. Og selv glemmer jeg ikke sjokkbølgene det skapte i deler av verden da jeg sa noe så selvsagt som at kvinner som har gjennomgått abort ikke bør ansees som kriminelle. Selv dét ble for kraftig kost. Og da er det ikke lett, dere? Men det betyr bare at vi fortsatt har en jobb å gjøre. Og at vi trenger mange, med engasjement og vilje til å forandre.

En viktig grunn til at det norske samfunnet er bedre enn de fleste andre samfunn i verden, er at menneskene i større grad enn kanskje i noe annet land selv har vært med og formet hverdagen. Vi har tatt tak i utfordringene før problemene har tatt overhånd.

De unge har alltid hatt stor innflytelse i Arbeiderpartiet. Og det er riktig, for det er de unges fremtid det gjelder. Da trenger vi både visjoner og realisme. I Arbeiderpartiet tror vi på politisk engasjement, partiarbeid, organisasjonsarbeid. Slik former vi visjonene og staker ut veien framover. Vi vet at praktisk politikk og drømmer for framtida alltid må gå hånd i hånd.

Det holder ikke bare å ha mål, vi må også ha en plan for hvordan drømmene kan bli virkelighet. Politikk er å være på konstant og hvileløs leting etter de beste løsningene.

På mange måter er det kanskje mer krevende å være ungdomsorganisasjonen til regjeringspartiet. Men - så er det også langt mer meningsfylt! Det stilles strengere krav til dere enn til ungdommene i de partiene som aldri vil komme i posisjon til å sette politikken sin ut i livet. Ofte er nok de glad for at de ikke vi bli stilt til ansvar, at de ikke må forklare om det er sammenheng i politikken, eller måtte gi svar på hvordan pengene kan brukes to ganger.

AUF er en del av en utålmodig bevegelse. Vi vil ha forandringer for å gjøre et godt samfunn bedre. Men vi vet at ideer uten handling ikke bedrer hverdagen for noen. Det skaper ikke nye arbeidsplasser, flere studieplasser eller nye barnehager. Og når det kommer til stykket er det de små skrittene, dag for dag, i retning av de målene vi har satt oss, som virkelig teller.

Jeg har lagt merke til at en av de politiske kommentatorene oppsummerte vårsesjonen med å beskrive situasjonen på denne måten: Regjeringen fører en "fargeløs og avideologisert politikk" som består i "å gjøre noen småting som kan flikke litt på folks hverdag". Så spådde han at oppslutningen om Arbeiderpartiet ville synke, fordi "stillstand er umulig over tid". Jeg tror nok at "stillstand" må være en av de merkeligste merkelapper som er forsøkt satt på den politikk som Arbeiderpartiet har fått oppslutning om i de siste årene.

At en konservativ kommentator ikke liker den politikken vi fører - og ønsker en annen, er nå ikke mer enn vi må vente. Men faktum er jo at Vi har bak oss en av de rikeste reformperiodene i norsk politikk.

Og da må jeg få lov å spørre:

• Er det fargeløst eller et lite skritt at vi har utvidet foreldrepermisjonen fra 30 uker til ett år. Da vi tok over regjeringsmakten i 1986 hadde svangerskapspermisjonen ligget på 18 uker i mange år, - ja siden vi sist økte den under Arbeiderparti-regjering.

  Nå kan også foreldrene velge å ta ut deler av permisjonen i form av kortere arbeidstid. Dermed har vi faktisk gjort det mulig for småbarnsforeldre å ha 6-timersdag med lønnskompensasjon i en periode.

• Er det fargeløst eller et lite skritt at vi i løpet av de siste åtte årene har bygd ut flere barnehageplasser enn i de forutgående 149 årene til sammen. Om noen år vil vi ha barnehageplass til alle som ønsker det og dermed lagt et viktig grunnlag for kvinners deltakelse i yrkeslivet. Igjen dreier det seg om likestilling og om like muligheter.
• Er det fargeløst at alle 16- til 19-åringer nå har fått rett til treårig videregående opplæring? I fjor høst var det 98 prosent av 16-åringene hadde glede av denne retten. Det er egentlig en gedigen reform som er gjennomført - ja, det er en ny milepæl i norsk skolehistorie.

  Mange glemmer kanskje at det alltid har vært ideologisk strid rundt skolepolitikken. Mens Arbeiderpartiet har arbeidet målbevisst mot stadig å utvide unges rett til en likeverdig utdanning, har Høyre strittet mot. For oss har lik rett til utdanning vært en av bærebjelkene i en politikk for rettferdig fordeling og likestilling - for oss har det dreid seg om demokrati. Når mellom 90 og 100 prosent av elevene fikk innfridd sitt førstevalg til videregående opplæring i fjor høst, er det også en viktig reform for å styrke den enkeltes valgfrihet og trygghet. Det er ikke mange årene siden den største redselen 16-åringene hadde var å stå uten noe tilbud til høsten.

• Siden 1991 er det opprettet 38 000 nye studieplasser. Ja, vi må faktisk helt tilbake til 60-årene for å finne en tilsvarende satsing for å få flere inn i høyere utdanning. I høst ser det ut til at alle får plass ved Universitetene. Og igjen dreier det seg om å sikre like rettigheter. For oss har det vært viktig at ikke høyere utdanning skulle være forbeholdt de få.
• Det er innført avtalefestet pensjon. Selv om dere unge kanskje ikke er spesielt opptatt av pensjonsalderen, tar jeg det med fordi også dette dreier seg om å sikre mer like vilkår for alle. For fagbevegelsen har det vært viktig å sikre alle arbeidstakere en verdig slutt på yrkeslivet.
• La meg også få minne om at vi de siste årene har fått et skattesystem som er mer rettferdig og også mer samfunnsøkonomisk fornuftig. Det er ingen liten bragd - etter lange årrekker hvor det ikke var mulig å få til endringer på et så sentralt og viktig område.

Jeg tror det er viktig at vi stadig minner om det vi har gjort. Det er, tross alt, resultatene som teller.

Hva har alle disse sakene til felles? Jo, for det første er det saker som har stått på Arbeiderpartiets program i mange år. Det er saker som er viktige deler av en samlet politikk for like muligheter, rettferdig fordeling og økt likestilling.

For det andre er det store og små reformer hvor motstanden - som vanlig - er kommet fra Høyre.

Det markante skillet i norsk politikk går - nå som før - mellom Arbeiderpartiet og Høyre. De som prøver å oppheve motsetningen mellom Høyre og oss må i tilfelle mene at disse sakene ikke er viktige. Da har man etter min mening mistet det politiske og ideologiske gangsynet.

Foran valget 1985 sa Johan J. Jakobsen at det var viktig for Senterpartiet å være i regjering for å holde Høyre i øra. Men vi trenger da ikke folk i regjeringskontorene som har det som sin fremste oppgave å holde hverandre i øra?

Problemet i norsk politikk er ikke at det ikke finnes alternativer til Arbeiderpartiet. Problemet for det borgerlige flertallet er at de ikke kan enes om noe sterkt og slagkraftig alternativ. Partiene drar i hver sin retning. Eller verre, de er som et hundespann som småslåss om kjøttstykkene, mens sleden står stille. Det eneste de kan enes om er motstand mot Arbeiderpartiet. Og - det kan vanskelig fortjene merkelappen en visjon om en politikk for en bedre framtid.

Den første uka av juli kranglet Senterpartiet og Høyre om hvem av dem som var mest uenige med Arbeiderpartiet - hvem som hadde stått sammen med oss i flest saker. Begge slåss om å være Alternativet - med stor A. Men ingen av dem ønsker den andre med på laget. Ja, både Senterpartiet og Høyre - de to største opposisjonspartiene på Stortinget - sier derfor at de ser på den andre som et verre alternativ enn Arbeiderpartiet. Så prøver de å gjøre det til vårt problem! Men det kan jeg love: Arbeiderpartiet har ikke til hensikt å hjelpe verken Høyre eller Senterpartiet med å lage sin politikk eller å skape borgerlig samarbeid. Det er ikke vår jobb, den får de klare selv!

Skal man ta ansvar, er det ikke nok å være enige om å være uenig med Arbeiderpartiet. Det er ikke nok å være enige om hva man er mot - man må også være enige om hva man er for.

I alle de store sakene denne våren har Arbeiderpartiet med vekslende flertall fått tilslutning i Stortinget for vår politiske hovedkurs. Det gjelder både skattereformen, skole- og utdanningsreformene, helsemeldingen og den økonomiske politikken. En mindretallsregjering kan aldri vente å få gjennom alle saker helt etter eget ønske og i alle detaljer. Men det viktige er at hovedlinjene ligger fast. Det gjør de f.eks. i helsepolitikken. Høyre fikk slett ingen oppslutning om sine forslag om en annen enn kurs enn den vi står for.

Vi har alle et ansvar for å planlegge for framtida og samtidig stelle oss slik at vi kan takle mest mulig av det som er uforutsett - det vi ikke kan vite. Den beste måten å gjøre dette på, er å bygge opp en solid økonomi - en økonomi som kan tåle brottsjøene og skiftende værforhold.

Tenk hvor store forandringer det norske og internasjonale samfunnet har vært gjennom de siste tiårene. De beslutningene Norge tok for tjue, tretti eller førti år siden, er avgjørende for det samfunnet vi har i dag. Samtidig er det mye vi ikke kan planlegge. For bare noen få år siden visste knapt noen hva "Internet" var. I dag er det flere norske internet-abonnenter enn det var telefon-abonnenter på 50-tallet!

Nå - knappe fem år før vi går inn i et nytt århundre - vet vi en god del om hva som vil vente oss. Det vil bli mange flere eldre enn det er i dag. Det vil bli flere riktig gamle eldre. Dermed blir det flere som har behov for omsorg og pleie. Samtidig som Folketrygden skal yte mer fordi flere får høyere pensjoner.

Vi vet også med ganske stor sikkerhet at medisinen vil gå framover. Det betyr at vi stadig kan lege flere sykdommer. Men vi vet også at dette vil koste. For vi må sikre at de nye mulighetene skal komme alle til gode, og ikke bare dem som selv kan betale.

Men, det er mye vi ikke vet. Vi vet for eksempel ikke hvordan de varene vi produserer og eksporterer i Norge vil klare konkurransen på det internasjonale markedet. Vi vet heller ikke hvor lenge vi har høye oljeinntekter. Det vi vet er at oljeinntektene de første årene vil stige, så vil de flate ut og på ett eller annet tidspunkt vil de begynne å gå ned. Vi vet ikke når. Men vi vet at oljeformuen ikke varer evig. Det er dette vi må planlegge for nå.

Det er bare en måte å møte dette på: Vi må øke verdiskapningen og sysselsettingen. Og vi må velge arbeidslinjen også i velferdspolitikken.

Vi må bruke de økte oljeinntektene i årene framover til å bygge opp oljefondet, når vi nå igjen får overskudd på statsbudsjettet. Dette er penger som vi skal sette til side for å unngå å sende ubetalte regninger til våre barn og barnebarn. Oljerikdommene må fordeles over flere generasjoner. Vi må kunne trekke på dem også etter at oljen er slutt.

Norge står nå godt rustet for årene som ligger foran oss:

• Vi er i ferd med å kvitte oss med gjelden til utlandet.
• Staten har reserver. Og slik må det være. For om det skulle gå dårligere, da har vi noe å stå imot med. Dette kalles sparing, og tæring foran næring. Prisene har i nesten seks år steget mindre enn i de landene vi konkurrerer med, og nå er den om lag på linje med andre land.
• Det norske næringslivet er bedre rustet til å konkurrere med utlandet enn for noen år siden. Vi har lavere rente enn de fleste andre land.

Noen vil sikkert spørre hvorfor vi likevel ikke kan bruke enda mer av oljepengene i Norge. Svaret er at vi fortsatt vil bruke mesteparten av oljeinntektene i Norge. I år bruker staten 45 milliarder kroner, ca 10.000 kr. pr nordmann i oljeinntekter. Vi bruker dem til å bygge ut kommunikasjonene, styrke utdanningen og bedre miljøet. Men når statens oljeinntekter øker ytterligere de første årene, kan vi ikke bare bruke opp mer av dem. Det vil gjøre oss enda mer avhengige av disse inntektene. Slik må vi ikke stelle oss. Det er god økonomisk styring å sette av penger i gode tider.

Så må vi ikke glemme at den viktigste jobben vår fremdeles er å sikre arbeid til alle. Den jobben er ikke gjort, selv om det nå går den riktige veien. Arbeid til alle, det er alle det. Det angår dere. Mange av dere skal snart ut i arbeids- og voksenlivet, og da må vi gjøre det vi kan for at det er plass til dere, for bruk for dere, det er det, tenk bare på alt det arbeidet vi trenger å få gjort.

I fjor kom 30 000 flere i arbeid Det ser ut til at omtrent like mange flere får arbeid også i år.

Særlig blant unge under 20 år er det bedring å spore. - og det er ungdomsgarantien som har en stor del av æren for dette. For unge mellom 20 og 25 år er ledigheten høyere enn for befolkningen ellers. Men også for denne gruppen går ledigheten nå raskt nedover. Det viktigste er å hindre at enkelte blir gående ledige over lang tid og hopper av arbeidssporet. Det er jo dette som er bakgrunnen for at AUF fikk flertall på Arbeiderpartiets landsmøte for at langtidsledige ungdom mellom 20 og 25 år skal garanteres tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Dette vil Regjeringen nå følge opp!

Ledigheten går ned også i andre grupper.

Nå må vi holde stø kurs. Vi må ikke slippe taket i solidaritetsalternativet. Løssluppenhet i den økonomiske politikken vil legge grunnlaget for en ny økning i ledigheten.

Solidaritetsalternativet har tre hovedpilarer: Den ene er det inntektspolitiske samarbeidet, den andre, en bevisst vridning fra passive overføringer til aktive tiltak som gir arbeid til flere og den tredje, en styrking av den offentlige sektoren.

For å ta det siste så har vi

• Fra 1990 til 1994 økt antallet som arbeider i kommunesektoren med nesten 60 000 personer. På fire år har altså kommunene fått nesten like mange nye arbeidsplasser som det bor mennesker i Drammen! Dette har styrket sysselsettingen - og så har det bedret velferdstilbudet.
• På fire år har vi økt antallet studieplasser fra om lag med omkring 40.000. Norge ligger nå i verdenstoppen når det gjelder antall studieplasser i forhold til befolkningstallet. Dette har gitt tusenvis av unge kunnskap framfor ledighet. Det er også en investering for framtida.
• Antallet personer på arbeidsmarkedstiltak er økt fra omlag 8000 i 1988 til bortimot 50 000 i 1995.

Skal de mange nye som kommer ut på arbeidsmarkedet i årene som kommer skaffes arbeid, krever det større økonomisk aktivitet. På mange måter står vi overfor større utfordringer i dag i arbeidet for å skape full sysselsetting enn det vi gjorde for bare noen tiår tilbake. Vår kunnskap om miljøet og de kravene vi dermed må stille til innholdet i den økonomiske veksten, setter klart større begrensninger enn før. Vi har rett og slett ikke lov til å bygge vår velferd på den samme typen økonomisk vekst som på den tiden da vi ikke visste bedre. Vi må tenke annerledes - som politisk parti, som forbrukere og produsenter.

I dag vet vi at den økonomiske veksten må skapes innenfor en bærekraftig ramme og vi vet at økonomisk vekst ikke nødvendigvis er i konflikt med miljøhensyn. Vårt ansvar er å skape en annerledes vekst - en vekst som bygger på bærekraftig produksjon og forbruk.

Hvis hele verdens befolkning skulle forbruke like mye ressurser som vi gjør i den vestlige verden, ville vi trenge ti verdener for å tilfredsstille alles behov. Det er ingen tvil om at forbruks- og produksjonsmønstrene i industrilandene må legges radikalt om. Spørsmålet er hvordan vi best kan bidra til det. Halvparten av de varer og tjenester vi forbruker er produsert i utlandet. F.eks. er det lite vi i Norge kan gjøre for å gjøre bilproduksjonen mer bærekraftig, Ja ta bare en titt rundt dere hjemme og se hvor mye som er produsert ute. Da ser vi at hvis ikke mange land går sammen om de forandringer som er nødvendig, ja - da blir det ikke noen bedringer.

Både partiet og regjeringen er i gang med å studere hva vi i Norge kan gjøre med vett og forstand. Men her trenger vi også hjelp fra dere i AUF - ja, fra en samlet arbeiderbevegelse. Utfordringen er å ivareta folks velferdsbehov og sosiale trygghet samtidig som vi produserer og forbruker på en måte som ikke ødelegger for våre etterkommere.

Det er nettopp i dette skjæringspunktet, mellom det å stadig strebe for et bedre liv for folk flest - og det betyr jo å skaffe oss økonomisk handlingsrom for en utbygging av velferdsgodene - og å sette grenser for vår utnytting av naturressursene, at vi må utforme framtidas miljøpolitikk. Her tror jeg Arbeiderbevegelsen har de aller beste forutsetninger for å stake ut kursen, sammen med meningsfeller i andre land.

Fyrstikkarbeiderskenes streik i Christiania for over 100 år siden skapte oppmerksomhet om de varige fysiske skadene fra fosfor som arbeiderne kom i direkte berøring med. Den raske industrialiseringen førte også med seg elendige boforhold; mangel på lys, dårlig ventilasjon og uverdige sanitærforhold. Ut fra dette ble den sosiale boligpolitikken i de store byene skapt.

Senere ble oppmerksomheten vendt mot det ytre miljøet; transport av avfall og forurensing av jord, luft, elver og havstrømmer. I våre dager vet vi at miljøarbeidet strekker seg fra arbeidsmiljø og lokal forurensing helt til de globale problemene. Det er ikke bare vår egen lokale forurensing eller transport av svovel og nitrogenoksyd fra våre naboland som skaper problemer for oss. Aktivitet rundt hele kloden påvirker forholdene hos oss og truer vår økologiske balanse.

Miljøarbeidet er derfor en naturlig forlengelse av sosialdemokratiets internasjonale engasjement. Vi er bare 4 millioner mennesker i Norge. Vi kommer sørgelig til kort alene. Vi må søke kampfeller og meningsfeller i andre land, utenfor våre egne grenser - i det europeiske sosialdemokratiske partiet, i Sosialistinternasjonalen, sammen med dem som står oss aller nærmest i Norden og Europa. Det er der vi finner støttetroppene for en moderne miljøpolitikk.

Vi må aldri miste av syne hvilken enorm utfordring vi står overfor. Kina har 1,2 milliarder mennesker, og der var den økonomiske veksten 12% i fjor. Verdensøkonomien økte i fjor med like mye som hele Sør-Amerikas økonomi samlet.

Energiforbruket økte, nye milliarder tonn avfall ble skapt, vi mistet 10 millioner hektar jordbruksareal, hugget 3,5 milliarder kubikkmeter tømmer og mistet for alltid 30 000 levende arter.

Kina vil om kort tid gå forbi USA som den største kilde for utslipp av klimagasser. USA står i dag for 25% av de globale utslipp. Norge står for 2 promille. Det er ingen annen vei å gå enn å fortsette vår kamp for et sterkere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid.

Klimaproblemene er globale. Det hjelper lite hva ett enkelt land gjør hvis ikke de andre følger etter. Samtidig er vi avhengige av at landene faktisk følger opp forpliktelsene sine. For å få det til, må byrdene være rettferdig fordelt.

Utviklings landene argumenterer forståelig nok for at det er de rike landene i nord som først og fremst må bære belastningen ved å redusere utslippene, fordi det er vi som har stått for det meste av utslippene og har sterkest økonomisk rygg til å redusere dem.

Samtidig er heller ikke landene i nord like. Tyskland produserer strøm av kull. Ved å bygge om eller erstatte gamle og ulønnsomme kullkraftverk i det tidligere Øst-Tyskland, kan de redusere sine utslipp for en relativt billig penge. Ja de kan friskt tråkke litt ekstra på gassen på autobahn - vel vitende om at det er så mye gammel industri som må bli borte i Øst at de likevel greier målsettingen sin. De kan for eksempel kjøpe norsk naturgass, som gir mindre CO2-utslipp enn kull. Tysk forbruk av norsk gass er også utmerket for tyskerne fordi det er nordmennene, som ikke brenner gassen , som blir belastet utslippene med gass-produksjonen. Hørtes det rimelig ut dere?

Problemet i det internasjonale miljøarbeidet er at forpliktelsene bygger på at alle land skal redusere like mye, uansett hvor forurenset man er i utgangspunktet. Da må mye bli skakt og skjevt - hvis det er et renere miljø vi skal ha ansvar for.

Hos oss er situasjonen annerledes. Vi har vannkraft, som ikke fører til utslipp av CO2 i det hele tatt. Det finnes altså ingen billig og lett måte for oss å få ned CO2-utslippene på. Ja, hvis dere da ikke synes det er greit å sette samtlige bilkøer i Norge i garasjen og så kaste nøkkelen, slik Thorbjørn Berntsen har valgt å uttrykke det.

Regjeringen har prøvd så langt vi har ment det var forsvarlig å legge opp til at Norge skal klare å stabilisere CO2-utslippene innen år 2000. Når det gjelder fastlands-Norge, vil vi slett ikke komme dårlig ut. Og hvis vi ser alle klimagasser i sammenheng, venter vi faktisk at utlippene fra fastlands-Norge vil gå ned med omlag tre prosent. Men økningen av produksjonen på sokkelen gjør at Norge samlet sett ikke vil klare en stabilisering.

Men, Regjeringen har ikke lagt opp til at utslippene fra sokkelen skal tas ut av det norske klimaregnskapet. Vi vil jo nettopp gjennomføre tiltak for å begrense utslippene herfra. Ingen andre land enn Norge har innført CO2-avgifter for olje- og gassvirksomhet. Resultatet er at den norske olje- og gassproduksjonen er den mest miljøvennlige i hele verden. Utslippene fra norsk sokkel er bare 1/10 av utslippene fra den britiske.

Det er ingen løsning for det globale klimaproblemet at vi slutter å produsere og eksportere gass. Det vil ikke føre til at det samlede energiforbruket i Europa går ned. Antakelig vil landene heller dekke sitt energibehov med mer klimabelastende energiformer.

Det hjelper ikke det globale miljøet stort at Norge har verdens høyeste samlede CO2-avgift når store og toneangivende land ikke har innført slike avgifter i det hele tatt. I verste fall kan en ensidig økning av avgiftsnivået i Norge føre til at industrien flytter til land som ikke bare har avgiftsfritak for CO2-utslipp, men som også produserer energi på en adskillig mer miljøbelastende måte enn vi gjør i Norge. En ting er at det rammer norske arbeidsplasser. Men paradoksalt nok kan ønsket om å redusere norske utslipp, øke de globale utslippene.

Norge har samlet sett de høyeste CO2-avgiftene i verden. Vi er det eneste oljeproduserende landet som pålegger olje- og gassektoren CO2-avgift. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder bensinavgifter.

Vi ønsker å gå enda lengre:

• Vi skal opprettholde de høye CO2-avgiftene. Samtidig må vi fortsette arbeidet med å trekke andre land med. Her vil ikke minst EU-landene være viktig.
• Vi må satse enda mer på ENØK-tiltak og styrke tilskuddene til nye og fornybare energikilder, spesielt bio-energi.
• Vi skal styrke innsatsen for å utvikle miljøteknologi.
• Vi skal få i gang et frivillig samarbeid med næringslivet for å redusere de utslippene som ikke omfattes av CO2-avgiften. Vi har allerede gode erfaringer med dette, blant annet på emballasjesiden. Hvis det likevel ikke nytter, må vi vurdere å gå hardere til verks.
• Vi skal utvide klimafondet slik at Norge kan bidra finansielt til at også utviklingsland og land i Øst-Europa kan begrense sine utslipp.

Når vi nå gjennomfører dette vil jeg gjerne se det landet som har en mer offensiv klimapolitikk enn Norge! Vi har sett mye store ord i denne saken. Jeg har til og med sett at noen mener at Norge fører en umoralsk politikk. Men jeg har ikke ennå hørt hvilket annet land i verden som kritikerne mener er det eksempel som Norge bør ta etter. Det vil jeg gjerne vite. Hvilket land - la oss få navnet - hvilket land er det som er så mye bedre? De som er kritiske bør iallfall kunne gi oss svar på hvem det er vi burde etterlikne.

Når dere er ferdige med Utøya-leiren, regner jeg med at ingen ungdomsorganisasjon er bedre rustet til kommunevalget enn AUF. Om kort tid skal vi jo alle ut og samle støtte til en framtidsrettet politikk i fylker og kommuner. Det gleder vi oss til.

Så få de andre bare fortsette å krangle om hvem som er mest uenige med oss. Imens kan vi diskutere miljø, velferdspolitikk, skole, helse og sysselsetting. Vi ønsker å utrette noe. Og vi skal gjøre det sammen.

Lagt inn 27 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen