Europas videre utvikling - hvordan berøres Norge?

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Europas videre utvikling - hvordan berøres Norge?

Universitetet i Oslo, 19. april 1995

På slutten av forrige århundre ironiserte en norsk forfatter om de som ville "me skulde ha det som me hadde havt det fyrr, og so utvikla oss pent og i ro, men ikkje bry oss um dei utanlandske påfunn". Han skrev om de som ville "me skulde melda oss ut av Europa". Men, skriver han: "Dei kom ingen veg. Frå St. Olavs tid høyrer Norig med til Europa. Og vegen millom Norig og Europa vert for kvar tid stuttare."

Forfatteren var Arne Garborg, og dette skrev han i 1886 - for nesten 110 år siden. Garborgs observasjon viser at mitt tema i dag er tidløst - det er et spørsmål vi alltid må stille - Europas videre utvikling - hvordan berøres Norge?

Mange har pekt på at vi sluttet å stille dette spørsmålet etter 1972. Det gikk nesten 15 år før Norge og Europa igjen ble et offentlig samtaletema. Slik er det ikke nå. Flertallet gikk i mot å melde Norge inn i EU. Men det var ikke noe flertall for å melde Norge ut av Europa, og ikke for at Norge skulle vende ryggen til omverdenen.

Derfor er jeg glad for denne invitasjonen fra ARENA og Universitetet i Oslo. Det er et godt tegn at dette brede forskningsprosjektet nå trekkes i gang - kanskje kan vi si det kom ti eller tyve år for sent? Mer enn noen gang trenger vi å kaste et bredt lys på båndene mellom Norge og Europa, mellom det nasjonale og det europeiske.

Både samfunnsviteren og politikeren er opptatt av å forstå hvilke krefter som former våre omgivelser. Men for den som sitter med politisk ansvar er ikke dette nok. Politikkens oppgave er alltid å søke etter hvordan vi best innretter oss for å nå våre mål og visjoner for samfunnutviklingen, om arbeid, velferd og en trygg framtid.

Det avgjørende her vil være beslutningene - alle de små og store beslutningene vi alltid står foran. Hva kan vi bestemme gjennom egne avgjørelser og hva ligger utenfor vår rekkevidde?

Sakene i grenselandet mellom Norge og Europa ligger der på rekke og rad, la meg bare ta noen aktuelle eksempler:

• Lenger sør i Europa bygger flere EU-land et reisefrihetsområde mye etter modell av den nordiske passunionen. Hvordan skal vi forholde oss til det såkalte Schengen-samarbeidet hvis de nordiske EU-landene går med og det kan bli passplikt ved svenskegrensen etter 40 år med passfrihet i Norden?
• Teleteknologien sprenger nasjonalstatens grenser og hele Europa åpner for konkurranse i telesektoren - hvordan skal vi stille oss og hva er konsekvensene av å la være å gjøre noe?
• Grensehandelen med Sverige når nye høyder - hvordan kan vi møte den utfordringen?
• Franske fiskere aksjonerer mot norsk fisketransport - hvilke regler gjelder og hvordan kan vi sikre at de respekteres utenfor Norge?
• Eller hva gjør vi når vi ser det trengs store summer for å rydde opp i atomavfallet på Kola - hvordan får vi mobilisert til bred internasjonal innsats?

ARENA er opptatt av det politiske handlingsrommet, og da trenger vi et samlet fokus på Norge og Europa. Vi kan ikke nærme oss dette ved å plassere det norske og det europeiske hver for seg - vi må i økende grad se det som et hele. Vi kan ikke lenger skille skarpt mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk - det gjelder i politikk, forvaltning og forskning. Det går en uskarp grense mellom hva vi kan greie nasjonalt og hva vi trenger bredere europeisk og internasjonal innsats for å løse.

Jeg vil se litt nærmere på tre hovedspørsmål:

• For å vurdere Europas videre utvikling må vi først spørre; hva slags utvikling har vi bak oss?
• Hva slags Europa er så i ferd med å ta form?
• Og hvor står Norge - hva blir vår plass i bildet?

1. Hva slags Europa-bilde legger vi bak oss?

1989 er med all mulig rett blitt stående som et historisk veiskille. Førti års kald krig var over med Berlin-murens fall, etterfulgt av Sovjetunionens sammenbrudd, fredelig overgang til demokratibygging i Sentral- og Øst-Europa, med Jugoslavias borgerkrig og selvødeleggelse som et dramatisk unntak.

Dette har vært den historiske rammen rundt vår egen Europa-debatt på første halvdel av 1990-tallet. Forandringene rykket innpå oss da våre nøytrale naboer så raskt søkte om medlemskap i EU - Sverige sa fra alt høsten 1990 og Finland fulgte etter våren 1992. Vi snakket og skrev om Norge i et nytt Europa. Men det var også Norge i et nytt Norden.

Hva visste vi så om det nye Europa?

Vår egen Europa-debatt viser hvor vanskelig det var å finne svar. Vi så at det skjedde store forandringer, men hva betydde det for oss? Det ble snakket om Norges plass i en ny europeisk arkitektur, men hvilken mening hadde det for folks dagligliv? Greier vi å omsette akademiske samlebegreper - som europeisk arkitektur - som jo ikke handler om byggestil - til håndfaste realiteter som folk flest oppfatter som viktige?

Under EU-debatten i fjor høst opplevde jeg at mennesker jeg møtte spurte hvorfor det var så viktig at Norge ble med i dette nye samarbeidet; "vi har det jo så godt her i Norge",- sa en elev i videregående skole "så hva skal vi med EU?"

Det ligger mye i det spørsmålet. Det sier noe om den avstanden mange følte mellom EU-samarbeidet der Norge skulle delta - og dagliglivet der nordmenn lever og arbeider. Det var et uttrykk for holdningen; vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.

Og slik har også synet på Europa vært. Det sto ikke fram et nytt Europa da den gamle orden brøt sammen. Først i ettertid har viktige epoker fått sine navn av historikere og politikere. Slik var det med reformasjonen, renessansen, nasjonalismen - samtiden oppfattet innledningen til slike perioder som oppbruddstid uten klarhet i hva det nye ville bringe.

I europeisk historie har markerte brudd i utviklingen gjerne blitt etterfulgt av en usikker og søkende tid mot en ny orden. Slik var det også etter annen verdenskrig. Vi fikk FN-institusjonene i 1944 og 1945. Men da spenningen steg på ny må fremtiden ha virket enda mer uoversiktlig enn i dag. Først nå kan vi med rimelig sikkerhet snakke om når den kalde krigen begynte og når den tok slutt.

De som sto sentralt i utformingen av etterkrigstidens vestlige samarbeid snakket om å være "Present at the creation" - til stede ved nyskapelsen. Haakon Lie skriver i sine memoarer fra slutten av 40-årene om at de prøvde å se inn i en ukjent framtid; de forsøkte å bedømme en komplisert utvikling; de måtte vurdere risiko, men også muligheter; de var på søken for å finne den rette veien. Han skriver om spenningen og uvissheten som preget dem som sto midt oppe i begivenhetene og skulle fatte avgjørende valg.

Perioden etter 1990 har klare likhetstrekk med slike brytningsperioder, men også ulikheter. I dag er maktkampene mellom rivaliserende politiske systemer fraværende. Nå som i 1945 vant demokratiet over diktaturet, selv om seieren den gang ble halv og Europa delt. Men til forskjell fra den gang hersker det ingen utbredt frykt for en ny storkrig. Sovjetunionen vek plassen for et Russland som igjen er på søken etter sin historiske plass og identitet.

I Vest er det tyskerne som har merket forandringene i øst sterkest ved at det delte Tyskland ble samlet. Men i Vest-Europa for øvrig har folk flest i sine dagligliv merket mindre til disse store politiske forandringene. Likevel føler mange en økende usikkerhet, men den er kanskje aller mest knyttet til de dyptgående økonomiske og teknologiske forandringer vi nå opplever.

Folk spør: Hva er det der borte i Asia som plutselig gjør min arbeidsplass ulønnsom? Hvorfor må vi stadig omstille oss? Hvorfor oppleves storbyene stadig mer utrygge? Og selv om vi har opplevet en kraftig økning i velferd og levestandard rettes oppmerksomheten mot nye behov - ikke minst i helsesektoren og eldreomsorgen når vi skal sikre en trygg alderdom for stadig flere eldre.

Dette er ikke sær-norske utfordringer. Når alt kommer til alt står alle vestlige industriland overfor de samme grunnleggende utfordringene - men sammenhengene, årsakene og virkningene er ikke så synlige. Vi påvirkes av en internasjonalisert økonomi og et globalt informasjonssamfunn. Men mange forandringer er så mye vanskeligere å se enn den gang jernbanen kom, og da røyken fra fabrikkpipene var tegn på velstand og arbeid, eller da rasjoneringen ble opphevet.

Menneskenes evne til å se de nye og grenseoverpripende sammenhenger - hvordan hver og en av oss påvirkes i vårt hverdagsliv - er avgjørende for landenes evne til å trekke sammen i det nye Europa. Det er avgjørende for at demokratiet kan virke og få friskt oksygen. Det er avgjørende for at demokratiet kan ta nye beslutninger - ikke bare for å ta vare på fortiden, men også for å forberede framtiden.

Nå som for femti år siden er det ikke et enkelt svar på hvordan vi skal bygge nye broer i et stadig åpnere Europa. Det kom ingen massiv Marshall-hjelp til de nye demokratiene tidlig på 90-tallet. Men det ble knyttet viktige bånd.

Vi har fått partnerskap for fred mellom NATO og over 20 land i Sentral- og Øst-Europa, og vi har fått avtaler om handel og politisk samarbeid mellom EU og de nye demokratiene. Vi har fått den europeiske bank for gjenreisning og utvikling. Europa-rådet har åpnet opp for nye medlemmer som for få år siden lå bak det Churchill kalte "jernteppet". Vi har fått den europeiske stabilitetspakten. KSSE er blitt til OSSE, en paraply for samarbeid og kontakter mellom over 50 stater.

Det vi er vitne til er byggingen av all-Europa - ikke som en luftig idé, men som en møysommelig prosess - sten for sten. Perioden 1990-1995 kan beskrives som forberedende år - som en søkende tid.

Det gjelder lengst i øst - i det store, ressurssterke, men kriserammede Russland, som igjen trekkes mellom sin europeiske og asiatiske forankring - geografisk, politisk og kulturelt. Det gjelder de sentral- og øst-europeiske landene som skal forankre demokratiet og lære og forholde seg til markedsøkonomien. Det gjelder de fleste landene i Vest-Europa som sliter med høy arbeidsledighet og vanskelige offentlige finanser. Det gjelder EU som skal finne samlende svar i balansegangen mellom utvidelse og utdyping. Og så må vil forlenge det europeiske perspektivet til USA - som igjen opplever en debatt mellom åpenhet og isolasjonisme, og som vender blikket i økende grad mot eget kontinent og mot Asia.

Ut av denne søkeperioden - som ikke er over - ser vi likevel at det står frem to store oppgaver på veien mot århundreskiftet: Utvidelse av EU og utvidelse av NATO. Det vil være en meget sammensatt oppgave, og veien vil bli lang og krevende. Men det er den man legger ut på.

Landene i Sentral- og Øst-Europa retter nå all sin kraft mot dette - å bli en del av det vest-europeiske samarbeidsnettverket. I Vest-Europa og Nord-Amerika finner vi speilbildet; med ulik grad av entusiasme har man kommet til samme konklusjon. Senere i år kommer NATOs egen rapport om utvidelse, og om få måneder begynner EU sitt forberedende arbeid til regjeringskonferansen i 1996. Der vil ett spørsmål ligge bak alle andre; hvordan skal EU fungere med 25-30 medlemmer?

Dette blir en viktig del av den europeiske dagsorden - og dermed også for vår egen. Her hjemme hører vi likevel noen si: Det er umulig - EU kan ikke utvides! Men hvordan kan de være så skråsikre på det? For å låne en tittel fra Stefan Zweig, så tviholder disse på "verden av i går" - på den gamle orden der Europa var delt og der EU bare omfattet en del av Vest-Europa.

Men den tiden er forbi. Garborgs beskrivelse av veien til Europa som blir kortere gjelder for alle land på vårt kontinent. Kanskje vil årene 1990-95 fremstå som den siste samlingen av Vest-Europa - før den første samlingen av all-Europa.

Jeg tror dette bildet var mer dominerende i bevisstheten i Finland og Sverige enn i Norge. Der ble EU-saken i større grad et reelt veivalg, et spørsmål om hvor landene hørte hjemme - Sverige etter 200 års nøytralitet og Finland etter flere tiårs nøytral balansegang. Det sto klarere for svensker og finner at nå ville de få sitt ord med i det europeiske laget. De ville ut av den gamle orden og være med på å forme den nye.

For mange nordmenn så saken annerledes ut, de fant størst trygghet i den gamle orden. Vi har hørt hjemme i NATO siden 1949. EØS-avtalen har sikret adgang til markedet. Mange følte trygghet i det som var, og ville det skulle fortsette. Derfor fikk et nytt nei karakter av å være et ja til det kjente, som fordi det var kjent også framsto som det tryggeste - et ønske om at årene som kommer kan bli mest mulig like årene som var.

Vi så et annet glimt av denne holdningen da Polens president Lech Walesa besøkte Norge i mars. I flere århunderer har Polen vært kasteball mellom europeiske stormakter. I flere tiår har Polen vært plassert i den kalde krigens bilde. For store deler av pressen var det Solidaritetslederen Lech Walesa som besøkte Norge, 12 år etter at han fikk Nobelprisen i 1983.

Ja, markering av Nobelprisen var en viktig dimensjon ved det historiske besøket. Men hvor mange tenkte igjennom vårt forhold til Walesas Polen i det nye Europa? Hvilken betydning får en selvstendig polsk utenrikspolitikk for oss? Hva blir bildet når Polen - plassert i et historisk veikryss på Europa-kartet - skal finne sin plass?

Nobelprisen sto ikke øverst på Walesas dagsorden. Det gjorde ambisjonen om medlemskap i EU og NATO. Hvilken betydning får det for Norge? Det sier i seg selv noe om at vi må lære å forholde oss til et nytt Europa-kart. Vi må se på Polen som det det er; et av våre nærmeste naboland og om noen år kanskje et alliert land i NATO, medlem av EU og nærmere knyttet til europeisk samarbeid enn Norge.

2. Hva slags Europa er så i ferd med å ta form?

Først kan vi slå fast at det vil bli overraskelser og uventede trekk. Hvem kunne forutsi for seks år siden - i april 1989 - hva årene frem til april 1995 ville bringe? De neste seks årene er like åpne. Det vil komme uventede endringer i og utenfor Europa. Hvilken vei går Russland? Hva blir utgangen på konflikten i det tidligere Jugoslavia? Får EU en felles valuta eller blir motkreftene for sterke? Hva vil skje om arbeidsledigheten får fortsette å vokse og om de sosiale utfordringene bare blir større? Hvilke følger får turbulensen i Algerie og Nord-Afrika? Og vinner de frem i USA de som ønsker at amerikanerne skal redusere FNs betydning?

Vi har ikke svarene. Vi vet vi vil stå overfor nye og uventede valgsituasjoner. All vår kunnskap er om fortiden, mens alle våre beslutninger ligger i fremtiden. Og disse beslutningene - de vil være en kombinasjon av det hvert land greier selv - og det de kan få til i fellesskap.

Det er denne helheten som avgjør beslutningskraften - og det er beslutningskraften som avgjør hvordan vi skal greie å forme fremtiden på demokratiets premisser. Jo svakere beslutningskraft, jo større avmakt, og jo større avmakt, jo større trussel for demokratiet.

Hvordan er så vekselspillet mellom stat, nasjon og europeisk samarbeid? Skal vi forstå utviklingen av samarbeid mellom europeiske demokratier må vi sette passerspissen i europeernes hverdagsliv. Det er her historien blir til. Det er her våre liv leves, verdier skapes, miljøet påvirkes, skjevheter oppstår og forandringene oppleves.

Det europeiske statsliv er flere hundre år gammelt. Nasjonalstaten som idé og aktør i Europa er bare 200 år gammel. Det finnes de som mener at den idéen har utspilt sin rolle. Det tror jeg er grunnleggende galt. I det mangfoldige og sammensatte Europa kan vi peke på nasjonalstater som brister. Men det er like slående å se hvordan nasjonalstaten er den helt dominerende rammen rundt vårt politiske liv. Det er fortsatt nasjonalstaten som gir den viktigste legitimiteten til vår tids demokratiske beslutninger.

Jeg tror nasjonalstaten fortsatt blir den politiske hovedaktøren når vi nå går mot et nytt århundre. De aller fleste og de aller viktigste beslutningene for folks hverdagsliv blir tatt nasjonalt og lokalt. Alle europeiske land må kunne kalles velferdsstater, men variasjonene er store. Det skyldes ulik historie, men like mye at landene gjennom sine nasjonale beslutninger tar selvstendige valg - om fordeling, om helse, om arbeid og om velferd. Vi er alle en del av ett marked og en verdensøkonomi. Likevel er hvert lands økonomiske politikk og organisering av arbeidsmarkedet fortsatt avgjørende for sysselsettingen.

Men at nasjonalstaten står sentralt, betyr likevel ikke at nasjonalstatens handlingsrom er uforandret. Det er endret på en grunnleggende måte. Den tid er over da de store europeiske nasjoner på helt selvstendig grunnlag traff beslutninger om handel, sjøfart og samkvem. De store har sett seg tjent med å legge bånd på seg fordi de kan oppnå større fordeler ved det.

Samtidig opplever nasjonalstaten økende avmakt fordi nasjonale valg alene ikke kan, - så gjerne man enn ville - løse mange av de oppgavene velgerne i valg vil ha løst. Selv om de viktigste valgene for folks dagligliv treffes nasjonalt, så kan hendelser utenfor nasjonalstatens grenser gjøre slike valg vanskelige eller umulige. Se på hva svenskene opplever i dag - en fallende krone driver svenske renter i været - med de konsekvenser dette får for folks private økonomi. Og kuttene i statsbudsjettet berører velferdsordninger mange svensker har tatt for gitt.

I Europa vil Frankrikes erfaringer tidlig på 80-tallet stå som et viktig veiskille. Der satset man på en fransk stimuleringspakke med økte offentlige overføringer som skulle gi økt etterspørsel og dermed flere i arbeid. Men hva ble resultatet? Jo, kort beskrevet kjøpte franskmennene flere tyske biler og japanske videospillere. Utenriksøkonomien kom ut av balanse, valutareservene krympet og tilliten til fransk økonomi falt dramatisk. Resultatet ble en kraftig innstramning og flere års strev med å gjenreise tilliten.

Langt utover Frankrike fikk europeiske land demonstrert hvor grensene gikk for den økonomiske selvråderetten. Gammeldags stimuleringspolitikk var ikke nok. Problemene strakk seg utover hvert enkelt land, og denne erkjennelsen var et viktig utgangspunkt for EU-landenes samarbeid om det indre marked med felles spilleregler.

Noen sier at taket er blåst av nasjonalstaten, og at det regner rett inn. Andre sier at nasjonalstaten er blitt for stor for de små beslutningene, og for liten for de store. Beskrivelsen er et smaksspørsmål. Men begge er med på å forklare at statene gradvis har sett behov for et beslutningsystem seg i mellom - at de har ønsket en nødvendig ramme for politikk på et nivå utenfor nasjonalstaten selv. For behovet for politiske vedtak er ikke mindre etter mange års europeisk integrasjon - det er større - i møte med alle de kreftene som virker på tvers av grensene - og utenfor politisk rekkevidde hvis landene handler hver for seg.

For meg er EU et uttrykk for at de eldste demokratiene i verden ønsker å bygge demokratiet videre ut over nasjonalstaten - ikke på bekostning av det nasjonale, men som et tillegg. Derfor har jeg kalt det tilleggsdemokrati, og jeg ser det som et ledd i bestrebelsene på å skape rettsprinsipper og demokratiske prosedyrer på landenes felles arena. Dette er ikke gjort på noen år - det vil være en lang prosess - akkurat som utviklingen av vårt eget demokrati har vært det.

Det har aldri lykkes å samle Europa i en statsdannelse. Det vil heller ikke lykkes i fremtiden. Europeisk samling er bare mulig mellom selvstendige demokratier som bevarer sin egenart og sin integritet og dermed kan slutte seg til felles vedtak i en bredere krets. Det vil også være forutsetningen når man nå forbereder utvidelse østover.

Det som er vokst frem kan vi kalle en felles ramme for politikk og regelverksutvikling. EUs kjennetegn er ikke felles økonomiske ressurser eller felles militære maktmidler. I EU er det regelverksutviklingen og arbeid med en felles dagsorden som er den praktiske integrasjonskraften - innenfor de rammer landene setter sammen. Gjennom ordninger til å påse at reglene følges, har EU-landene innsyn og kontroll med hverandre. Det sikrer likebehandling - til fordel for alle og særlig for de små landene.

Evnen og plikten til å ta beslutninger sammen bidrar til å hindre uventede handlinger fra ett land rettet mot andre. Men enda viktigere er at det legger rammen for felles beslutninger som kan gjelde så mange land at løftene er verdt å ta. Miljøområdet er ett eksempel. Ofte settes fokus så sterkt på det man ikke har gjort at man glemmer hvor man hadde vært hvis samarbeidet ikke hadde eksistert. Hadde det da vært mulig å skjerpe utslippskravene fra biler i hele Vest-Europa? Hadde vi da fått felles krav til helse, sikkerhet og miljø for tusenvis av varer, maskiner og produksjonsprosesser?

Begge disse resultatene av EU-samarbeidet; trygghet for hva andre gjør - og muligheter til felles løft, vil være avgjørende for Europas fremtid, ikke minst når nye land i øst skal med.

Seks land i Sentral og Øst-Europa har inngått Europa-avtaler med EU og har dermed fullt medlemskap som mål. Ytterligere fire land får trolig slike avtaler i løpet av året. De vil alle trenge tid til å tilfredsstille EU-samarbeidets krav, og EU vil trenge mye arbeid for å legge forholdene til rette.

Utvidelse med dagens støtteordninger - støtte til landbruket, distriktene og til økonomisk utjevning - kan komme til å koste et nytt EU-budsjett - det vil si en økning fra omkring 1,3 til nærmere 3% av landenes BNP. Landene må gå gjennom EUs beslutningsprosess, gjøre den mer åpen og ta høyde for at den skal omfatte 25-30 land.

Det blir en krevende jobb, og vi må vente at EUs fokus og krefter i økende grad vil rettes østover. Forhandlingene vil bli mer langvarige og mer kompliserte enn med de fire EFTA-landene. Men alternativet - å la være å utvide det vest-europeiske samarbeidet til demokratier som ønsker å delta - er langt dårligere både for europeisk stabilitet og for EU-landene selv.

Jeg tror vi vil se at EU-landene slår ring rundt prinsippet om at reglene skal gjelde likt for alle. Men like fullt vil vi se klarere konturer av et samarbeid i flere hastigheter - det ser vi allerede, som på valutaområdet. Spillereglene i markedet vil være den bredeste plattformen - og her er Norge med gjennom EØS-avtalen. Så følger det politiske samarbeidet - rammen for politiske beslutninger på de viktige områdene som vil avgjøre om Europa kan samle kreftene; valuta, sysselsetting, utenrikspolitisk samordning, teknologisk samarbeid og miljø.

Her legges premisser for den europeiske samfunnsutviklingen, også for vår. Her vil samspillet skje mellom det nasjonale og det europeiske, og det er resultatet av denne helheten - fra EUs bord via landenes nasjonalforsamlinger til de lokale kommunestyrer - at rammene legges for europeernes hverdagsliv.

Hva så med NATO? NATO ble skapt av den kalde krigens spenninger, men har allerede spilt en viktig rolle i det nye Europa. Gjennom det nord-atlantiske samarbeidsråd og partnerskap for fred fikk NATO tidlig til en ny og nødvendig ramme for dialog mellom øst og vest i Europa.

Nå kommer spørsmålet om utvidelse, og det reiser en lang rekke spørsmål om hvordan det nye Europa skal organiseres. Senere i år skal NATO-landene ha en diskusjon om hvordan og hvorfor - så kommer diskusjonen om hvem og når.

Fra norsk side er det viktig at NATO holder fast ved sine kjernefunksjoner og at NATOs sikkerhetsgaranti betyr at det gis en sikkerhetsgaranti med rettigheter og forpliktelser. Vi er nabo til Russland, Europas største militærmakt. Nå gjør vi det vi kan for å bygge bånd til det demokratisk Russland. Men utviklingen er usikker - det kan komme tilbakeslag. Da trenger vi den transatlantiske solidariteten og de gjensidige forpliktelsene. Det tjener ingen, aller minst nye medlemmer, om NATO svekkes som følge av utvidelse.

Like viktig er det at vi finner nye samarbeidsrelasjoner med Russland. Utvidelse er ikke rettet mot noen, den skal ikke komme uventet og uanmeldt og den skal passe inn i et bredt europeisk samarbeidsmønster. Utvidelse av samarbeidet skal ikke bidra til at noen isoleres.

Det er NATOs medlemmer som selv bestemmer betingelsene for NATOs utvidelse. Men russerne kan forvente at det bredere, avtalte samarbeidet i Europa også vil omfatter dem. Partnerskap for fred, som har et betydelig potensiale, er et første viktig skritt. Så bør det komme flere av politisk og økonomisk karakter.

Årene som kommer vil på denne bakgrunn handle om utvidelse i dobbelt forstand. Resultatet - om man makter dette store løftet - vil være et annet Europa. Krefter og ressurser vil gå med på å overvinne alle de hindringene som venter. Vi står foran år da et nytt og bredere europeisk samarbeid skal finne sin form. EU - og det nye Europa var ikke en gitt og endelig størrelse i november 1994. For Europas land er det som alltid slik at veien blir til mens man går - og det er de som går den sammen som bestemmer kursen.

3. Hva er så Norges ståsted?

Utgangspunktet kjenner vi. Norge er ikke medlem av EU. De fleste politiske beslutninger mellom våre nærmeste naboer ligger utenfor vår formelle politiske rekkevidde. Vi står utenfor den rammen for politikk som er skapt mellom 15 land i Vest-Europa, og vi er ikke med når disse 15 skal vurdere betingelsene for å ta opp nye medlemmer. Men vi er med i NATO og vil møte utvidelsesspørsmålet der.

Båndene til Europa er likevel mange. Over 80% av eksporten går til EU-landene. Utviklingene i disse markedene får på godt og vondt betydning for norske arbeidsplasser over hele landet og de felles spillereglene i markedet gjelder også for oss.

Vår økonomi er blant de sterkeste i Europa. Men den er en del av et europeisk og internasjonalt kretsløp, og må derfor tåle brottsjøene i finans- og valutamarkedene, slik vi har opplevet de siste ukene. Det finnes ikke noen økonomisk eller politisk unntakstilstand, heller ikke for oss.

Så spør noen, kan vi ikke likevel benytte oss av at vi står utenfor EU og gå en annen vei? Jeg tror det er å blande kortene. De viktigste valg for nordmenns hverdagsliv vil uansett bli fattet i Norge. Akkurat det forholdet ble ikke endret av folkeavstemningen - like lite som det ville blitt det om resultatet hadde blitt ja. Det er kunstig å si at ja eller nei til EU skulle avgjøre om vi kan være et foregangsland på det ene eller andre området. Selvfølgelig skal vi gå foran der vi har ideer, kunnskaper og forutsetninger for det.

Men utenfor Norges grenser foregår det en integrasjon som også gjelder oss og vår mulighet til å løse nordmenns små og store oppgaver. La meg bare ta noen korte dagsaktuelle eksempler:

Innledningsvis nevnte jeg passfriheten i Norden. Den har vi hatt i førti år. Men nå har altså europeisk integrasjon ført til at ni EU-land har opprettet sitt reisefrihetsområde - med passfrihet for reiser mellom landene - og felles regler for kontroll ved områdets yttergrenser. De kommer på en måte etter oss. Men samtidig gir de oss en utfordring; for hvis Danmark, Sverige og Finland går med - skal yttergrensen med pass- og kontrollplikt da gå langs norskegrensen?

Nei, det ønsker vi ikke. Derfor er vårt utgangspunkt at vi ønsker en felles nordisk løsning. Den går ut på at EU-medlemmene Sverige, Finland og Danmark blir med i Schengen-samarbeidet, mens Norge og Island søker en egen tilslutningsavtale der vi sier oss rede til å delta i samarbeidet og påta oss kontrollansvar ved vår yttergrense etter Schengen-avtalens regler.

Et annet område med utgangspunkt i Norden er også illustrerende. I mange år har nordiske borgere kunnet stemme ved lokalvalg i et annet nordisk land - hvis de har vært bosatt der i minst tre år. Nå har europeisk integrasjon ført til at EU fra 1.1.96 innfører samme prinsipp - men da gjelder ikke 3-års-regelen - det er nok at man er bosatt i landet. Danmark vil la dette gjelde også for nordmenn. Da må vårt logiske svar være at også vi - etter 1996 - gir nordiske borgere bosatt i Norge stemmerett ved våre lokalvalg.

Et tredje eksempel tar utgangspunkt i de teknologiske forandringene. Lenge var Televerkets monopol basert på at Televerket eide telefonledningene. Men nå har teleteknologien gjort det mulig å overføre tale, data og bilde i digital form - og alt kan sendes på samme nett. Nå har vi snart direktesendende satellitter som formidler alle typer data direkte til mottakere uten å gå veien om jordbaserte nett. I en slik verden er det vanskelig å se for seg at Telenor skulle ha monopol på all dataoverføring. Da måtte vi gi politiet i oppgave å kontrollere folk på kontor, hjem og på gaten - og den tanken virker ganske fjern.

Felles for disse eksemplene er at de viser hvordan Norge er en del av politiske og teknologiske forandringer som går over landegrensene. Vi må forholde oss til dem, med eller uten innflytelse på de politiske beslutningene.

EØS vil være hovedrammen for Norges forhold til EU. Når EU fremmer forslag til regler for det indre marked skal våre eksperter høres. Deretter, når de 15 EU-landene forhandler om det endelige vedtaket er vi ikke med. Når EUs forslag er blitt til vedtak, fremmes det for EFTA-landene i EØS-komiteen der vi må samtykke for at det skal bli gjeldende EØS-rett.

Vi har rett til å si nei når det endelige vedtaket skal fattes. Den retten er vi beredt til å bruke - men ikke misbruke. Et veto betyr at deler av avtalen settes ut av kraft. EUs svar vil da være å sette en annen del av avtalen til side. Om vi misbruker vetoretten vil avtalen bli uthulet og miste sin balanse. Kanskje er det nettopp det de ønsker, de som roper på norske veto ved hver korsvei. Men det ville i tilfelle ramme norske arbeidsplasser og alle de deler av samfunnslivet - som studenter og forskere - som nyter godt av EØS-avtalens rettigheter og muligheter.

Hva så med de andre samarbeidsområdene under EU-samarbeidet - hvordan skal vi stille oss til dem?

I mange tilfeller vil det være naturlig for oss å støtte de løsningene EU-landene samler seg om. Når EU-landene holder fast ved Maastricht- kriteriene for sunn orden i økonomien, så er dette også et naturlig valg for oss - ikke fordi det er EU-landenes mål - men fordi det samsvarer med de mål vi selv setter oss for en bærekraftig økonomi som kan gi alle arbeid og lave renter.

Når EU-landene samler seg om felles utenrikspolitiske syn, vil det i mange tilfelle være naturlig å gi felles europeiske utspill aktiv norsk støtte. Det gjorde vi nylig for første gang i en felles reaksjon overfor Tyrkias invasjon av Nord-Irak, der Norge og Island sluttet seg til EUs markering. Slike felles markeringer vil det komme flere av, også i FN-sammenheng. Går vi til VEU, vil det også der være naturlig for Norge som assosiert medlem å slutte seg til felles tiltak fra medlemslandene - som f.eks. europeisk samordning av fredsbevarende operasjoner.

Men så vil det også komme korsveier der vi ikke følges ad. Ett eksempel var fiskerikonflikten mellom EU og Canada. Her har kyststaten Norge sammenfallende hovedsyn med kyststaten Canada. Det kom til uttrykk under avstemningen om kvotefordelingen i januar, da Norge støttet det kanadiske syn, etter å ha arbeidet aktivt for å finne et kompromiss mellom Canada og EU. Vi kan ikke akseptere at det drives rovfiske på sterkt reduserte bestander - det synet ligger fast enten dette skjer utenfor kanadiske farvann ved New Foundland eller i vernesonen rundt Svalbard eller i Smutthullet.

EU vet hvor vi står, og vi hadde gode argumenter. Med tiden har da også stadig flere EU-land reservert seg mot det rovfiske som har funnet sted, og den forhandlingsløsningen partene har funnet fram til kan Norge gi sin støtte.

I tillegg til EØS-rammen må vi aktivt bruke det nordiske samarbeidet. Det er sant at vi kom til en korsvei etter folkeavstemningene. Men vi kom dit heldigvis ikke uforberedt. På norsk initiativ har vi siden 1991 arbeidet for å tilpasse det nordiske samarbeidet til en ny tid - etter mange års stillstand og stagnasjon.

Det er kommet et nytt skille gjennom Norden. Men samtidig ser vi at Norden aldri før har hatt en så sammenfallende tilknytning til europeisk samarbeid som nå. Vi står hverandre nærmere i 1995 enn i 1990. Vi er alle en del av EØS og på ulikt vis deltar vi i det bredere samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi har en så lik politisk dagsorden at samarbeid og samråd fortsatt er meningsfullt for alle parter.

Dette vil vi utnytte. Vi er enige om å inkludere EØS og EU-spørsmål på den nordiske dagsorden - i tillegg til samarbeidet om nordiske saker som kultur og utdanning og samarbeidet med Nordens nærområder. EØS-avtalen fører til at alle de nordiske land skal innføre regler for det indre marked i sitt nasjonale lov- og regelverk, og da har vi et vel etablert lovsamarbeid i Norden å spille på.

Gjennom våre nordiske EU-naboer kan vi få tilgang til informasjon - og vi vil arbeide aktivt overfor dem for å fremme våre syn.

Likevel må vi legge til grunn at hvert land står seg selv nærmest. EU-samarbeidets dagsorden vil bli tid- og ressurskrevende for våre naboer. Likevel mener jeg at det er en fordel for Norge at Sverige, Finland og Danmark er med i EU. Det gir nordiske perspektiver større gjennomslag og tyngde, og det sikrer Norden en sterkere plass i det bredere europeiske bildet.

Det er ikke nytt at Norge står utenfor EU. Men det er nytt at vi gjør det nesten alene i Vest-Europa. Vi må ikke komme i den situasjon at vi blir fremmedgjorte i forhold til den dagsorden som opptar våre nærmeste naboer og allierte. Det vil svekke Norges mulighet til å bli hørt.

Som aktør i europeisk politikk stilles Norge overfor flere utfordringer. I vår utenrikspolitikk skal vi fortsatt ivareta vår sikkerhet, sikre det vi lever av og målbære det vi står for. Vi må motvirke at Norge utenfor den felles rammen for europeisk politikk faller for langt utenfor den europeiske politiske oppmerksomhet. Vi må motvirke at våre naboer og allierte i Europa legger "ute av syne ute av sinn" til grunn for forbindelsene til Norge.

Derfor må vi velge ut de områdene der norske interesser blir direkte berørt. Vi må følge dem nøye, bruke de konsultasjonsmekanismene som EØS-avtalen og det nordiske samarbeidet gir - og søke ny kanaler for tilgang, påvirkning og norske bidrag.

EU-landene skal nå igjennom en bred debatt om EUs videre utvikling. Jeg tror de har trukket mange lærdommer fra arbeidet med Maastricht-traktaten som var preget av knapp tid og lite offentlig debatt. Man fikk ingen bred demokratisk prosess. Dermed ble det de tørre traktatformuleringene som sto igjen, og slike tekster blir ikke noen kjær folkelesning - det vet vi av erfaring fra EU-debatten her i Norge.

Nå velger de en annen kurs, med bred offentlig debatt i nasjonalforsamlinger, politiske partier og i media. Vi skal ikke stille oss utenfor den debatten. For den handler ikke bare om EUs egen arbeidsform, den handler også om den bredere europeiske dagsorden - om valuta, sikkerhetspolitikk, energi, miljø, arbeid og all-europeisk samarbeid. Dette berører våre politiske miljøer, våre forskningsmiljøer og alle samfunnsengasjerte mennesker direkte. Derfor bør vi ta et ekstra tak for å delta i den - her hjemme og i kontakt med miljøer utenfor Norge.

Dermed er vi tilbake til utgangspunktet - til Garborgs observasjon om at veien mellom Norge og Europa blir stadig kortere. Jeg har villet peke på at dette vil fortsette - at vi er vevet inn i det bredere europeiske skjebnefellesskapet - på godt og vondt.

Vi har fått økt kunnskap om de kreftene som former våre samfunn - krefter som ofte virker på tvers av landegrensene. Teknologien, kapitalen og mediene har sin egen kraft. Skal vi få et bedre organisert Europa og en bedre organisert verden må vi aldri glemme at politikkens kraft er demokratiet - og evnen og motet til å ta beslutninger. Men utvidelse av demokratiets virkeområde er et tyngre løft enn utvidelse av teknologiens grensesprengende kraft. Det må ikke få oss til å si at demokratiet ikke virker. For det virker bare hvis vi har klarsyn og mot til å ta det i bruk - i vårt eget land - og i forholdet mellom land.

Jeg håper ARENA vil bidra til å klargjøre forholdet mellom det nasjonale og det europeiske. Forskningens verden er liten. Men dens arbeid kan bidra til å spre kunnskap og begrense fordommenes og gjetningens plass. Den kan bidra til større trygghet i omgang med vanskelige sammenhenger i vår sammensatte tid og øke forståelsen for vanskelige beslutninger.

Det er mitt ønske at forskerne i større grad kommer ut med sin kunnskap - at de finner former og språk som kan kommunisere bredt. For også dette er en del av demokratiet - at kunnskap og forståelse gjøres tilgjengelig for alle. Vi trenger nærmere kontakt mellom den politikkens og forskningens hverdag - slik at praksis og teori i større grad kan lære og bli inspirert av hverandre.

Vår kunnskap om Europa og åpenhet mot våre naboland har en verdi i seg selv, fordi demokrati og samarbeid også i fremtiden vil utgå fra Europa. Men vår gamle verdensdel møter nye utfordringer, fra den vestlige halvkules dynamiske økonomier, fra den enorme kraften som Sør-Øst-asia utgjør i verdensøkonomien.

Vårt hovedmål er at Norge skal fortsette å være et moderne velferdsamfunn i det 21. århundre. Det oppnår vi ikke best ved å være oss selv nok. Det er ikke slik vi har bygget landet. Gradvis har vi tatt nye skritt i retning av internasjonalt samarbeid. Skal vi treffe de rette valg i fremtiden må vi være åpne for inntrykk, og aktivt søke etter dem.

Derfor er kunnskapen og vitebegjæret landets viktigste ressurs.

---

Lagt inn 28 april 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen