Statsminister Gro Harlem Brundtland

Finansdebatten

Stortinget, 2. november 1995

President

Et høyt fellesforbruk og velferdsordninger som finansieres av fellesskapet er sentrale deler av en sosialdemokratisk politikk. Statsbudsjettet er derfor for oss et viktig redskap i hele styringen av økonomien. For Arbeiderpartiet betyr dette at statsbudsjettet må brukes aktivt i nedgangsperioder, også for å styrke sysselsettingen. I oppgangsperioder er utfordringen en annen.

Derfor er vi i en situasjon som er langt mer politisk krevende for alle partier. Det var lett å legge til nye utgifter for å løse nye oppgaver, når vi år for år kunne øke det offentlige forbruket, fordi dette ville være riktig, både for økonomien som helhet og for å styrke sysselsettingen. Det er langt vanskeligere når vi ikke lenger kan tillate oss noen slike økninger, totalt sett. Det er i en slik situasjon vi nå er. Det krever av oss en helt annen evne og vilje til å si nei til budsjettpåslag og er en annen utfordring enn hva den politiske debatten har vært preget av i åra etter 1988.

I den sterke og langvarige lavkonjunkturen vi var gjennom for noen år siden var det riktig å øke de offentlige utgiftene, selv om det betydde et underskudd i statsbudsjettet. Hadde vi ikke gjort dette, ville ledighetsproblemene i dag vært av et langt større omfang enn det vi opplever i dag. Og her er vi ved selve kjernepunktet: Det er politikkens oppgave å bidra til at vi kan utnytte våre muligheter og skape et trygt og solidarisk Norge. Da må arbeid og velferd - også på lang sikt - settes i sentrum. Dette dreier seg om framtida og om nye generasjoners velferd.

Nå er det oppgang i økonomien. Sysselsettingen vokser, investeringene øker, renta er lav og folks kjøpekraft bedres. I en slik situasjon kan vi ikke bare tråkke på gassen og velge å øke de offentlige utgiftene ytterligere. Nå må vi bremse litt, for å unngå utforkjøring. For ingen ønsker vel at Norge skal havne i grøfta, uansett hva vi mener om hva det var som skjedde i 1986.

Det har vært nødvendig for Regjeringen å holde igjen på utgiftene. Men det har vi ikke gjort uten mål og mening. Vi har prioritert det vi i Arbeiderpartiet mener er aller viktigst: Sysselsettingen, helsestellet, utdanningen og justissektoren, og vi har økt bevilgningene til dem som har det aller vanskeligst - den fattige verden.

Det er klart at vi gjerne hadde ønsket å bruke flere penger til mange gode formål. Hver enkelt statsråd kan lett peke på slike og gjør det, når Regjeringen arbeider fram budsjettet. Men ansvaret for summen, for den helheten vi alle må ha for øye, den har både Regjeringen og Stortinget, på vegne av våre felles interesser her i dette landet. Bevilger vi oss mer til alt vi i og for seg ønsker, vil vi om noen år stå i en situasjon der vi blir tvunget til å redusere alle bevilgninger.

Er det noe vi har lært av historien, så er det at konjunkturene svinger. Vi vet vi vil få oppleve det på ny.

Vi ser nå resultater av den langsiktige og målrettede styringen på et vitalt område. På tre år skapes det netto 100 000 nye arbeidsplasser. Ledigheten går ned, og stadig flere, særlig kvinner, trekkes inn i arbeidsmarkedet. Dette styrker også det framtidige grunnlaget for å kunne finansiere folketrygden. Vi har unngått å havne i en felle der store ungdomsgrupper settes varig utenfor arbeidsmarkedet. Dette er en av de virkelig store forskjellene mellom Norge og mange andre land, og er et eksempel på de sosiale dimensjoner som gjør at flertallet i denne sal kan være stolte av vår innsats for å forsvare og utvikle den nordiske samfunnsmodellen.

Vi må nå ikke glemme det helt sentrale: Å gjenreise full sysselsetting er ikke noen engangsjobb. Det kreves langsiktighet - mange år med en vellykket politikk - og ikke minst et vellykket samarbeid med partene i arbeidslivet, før ledigheten er varig nede på et nivå slik vi ønsker det. Selv om ledigheten nå stadig går ned, ville vi gjøre en stor feil om vi trodde det meste var gjort. Det ser vi ikke minst i tallet på langtidsledige, der nedgangen har stoppet opp det siste året. Det understreker bare behovet for sterk satsing på arbeidsmarkedstiltak. Derfor legger Regjeringen også opp til særlig å prioritere innsatsen for de langtidsledige.

Reduserte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak er ikke veien å gå. Mange ledige vil da ikke komme i jobb. Det er i seg selv alvorlig nok. Det gjør det ikke bedre at en slik linje blir oppfattet som lite konstruktiv, for å si det mildt, av dem vi må samarbeide med nettopp for å kunne styrke vår fastlandsøkonomi.

Det er i debatten hevdet at forskjellene mellom folk er blitt større, og at barnefamiliene har sakket akterut. Jeg blir nødt til å arrestere slike påstander. Aldri før har så mange vært i arbeid eller utdanning. Det er det aller viktigste bidraget til en rettferdig fordeling. Vi har endret skattesystemet, slik at det bedre enn før jevner ut inntekter, ikke minst ved at rentefradraget nå har samme verdi for alle. Ifølge Levekårutvalget har par med barn hatt sterkere inntektsvekst enn gjennomsnittet. I tillegg til dette hadde barnefamilier særlig fordel av det store rentefallet. I 1993 betalte barnefamilier i gjennomsnitt 25 500 kroner mindre i renter på gjeld enn i 1988.

Også satsingen på offentlige tjenester har bidratt til å redusere forskjellene. Denne satsingen viderefører vi i budsjettforslaget for 1996.

President,

De som leter etter en politikk for økte forskjeller, bør gå til Høyres budsjettalternativ. Der kuttes det kraftig i de offentlige utgiftene, også på områder som er høyt prioritert av mellompartiene. Med Høyres opplegg ville innsatsen i distriktene bli kraftig redusert. Det er milliardkutt i bevilgningene til den fattige verden. Også den offentlige kultur- og miljøinnsatsen får merke at Høyre har slipt øksa.

Dette er ikke et Høyre som sikter seg inn mot sentrum. Høyre vender jo sentrum ryggen. Høyres alternative statsbudsjett er en oppskrift på å øke forskjellene i samfunnet. Det er vanlige lønnsmottakere som må betale blant annet ved at fradragsretten for fagforeningskontingent fjernes og sykelønnsordningen blir dårligere, mens redusert skatt på høye inntekter og formuer vil gjøre de rikeste blant oss rikere. Høyre vil redusere den offentlige innsatsen, mens sentrum vil styrke den. Sentrum vil, i likhet med Arbeiderpartiet, sikre en god fordeling av det vi har til rådighet i samfunnet. Derfor vil jo virkningen av et samarbeid med Høyre bli det stikk motsatte av hva sentrumspartiene sier at de ønsker.

President,

I denne finansdebatten har naturlig nok mange vært opptatt av oljeinntekter og bruken av dem. Dette er en debatt som vi har invitert til. Det er utsikter til at vi skal greie å sette av vel 10 milliarder kroner i Oljefondet i 1996. Med penger i fondet vil vi bli mindre avhengige av kortsiktige endringer i oljeprisene. Men fondet skal også være en kapital for våre barn og barnebarn, for at de skal slippe å betale for våre pensjoner med kraftige skatteøkninger.

Vi må tenke på framtida. Når produksjonen av olje og gass nå nærmer seg et toppnivå, må vi evne å sette av tilstrekkelig med penger nettopp for framtida. Oljen er vår felles ressurs. Det ville være galt overfor våre barn og barnebarn å skrive ut sjekker som de må dekke.

Nettopp det at oljeinntektene er så usikre har Regjeringen understreket sterkt. Utviklingen i oljeprisene de siste ukene har vist dette klart. Oljeprisforutsetningen for neste år kan godt vise seg å være for optimistisk. Da er ikke svaret varige utgiftsøkninger uten reelle inndekninger. Jeg regner med at dette vil være en klar rettesnor for det videre budsjettarbeidet her i Stortinget utover høsten, og det vil ligge til grunn for det budsjettforslaget Regjeringen kommer tilbake med når budsjettet skal salderes før jul.

---

Lagt inn 3 november 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen