Statsminister Gro Harlem Brundtland

Kompetanseutvikling og norsk konkurranseevne

Universitetet i Tromsø, Vårkonferansen, 26. april 1995

Tiden vi lever i preges av raske forandringer. Likevel er på mange måter forandringene mindre synlige enn i tidligere tider. Mens fabrikkpiper, forurensning, lukt og støy før var tegn på virksomhet og arbeid, har mikroelektronikk, miljøhensyn og vekst i tjenestesektoren langt på vei overtatt som drivkraft i økonomi og samfunnsliv. Endringene er i høy grad internasjonale.

Fra gammelt av er det få typer virksomhet som er så internasjonalisert som forskning og vitenskap. Det har alltid vært ganske fri flyt av kunnskap mellom land og kulturer. Nå er imidlertid mulighetene for å spre kunnskap endret i revolusjonerende grad. Verden knyttes sammen i informasjonsnettverk. Ingen landegrense kan lengre stanse informasjonsflyten.

Alt dette får viktige politiske konsekvenser slik vi har sett de seneste år. Mulighetene for å opprettholde undertrykkende diktaturer med nyhets- og informasjonsmonopol er blitt borte. Mulighetene for et land til å skjule ubekvemme kjennsgjerninger for landets egne innbyggere og for omverdenen er forsvunnet. Dermed falt også grunnlaget for diktaturene i Sentral- og Øst-Europa.

De økonomiske problemer disse landene nå strir med henger også sammen med at kunnskapen var kontrollert og undertrykket. Dermed satte de seg selv utenfor viktige kunnskapsarenaer. De landene som satset mest på å utvikle og spre kunnskap ligger fremst i den økonomiske utviklingen. Se bare på Japan som har 50 prosent av ungdommen i høyere utdanning. Landet er fattig på råstoff, men rikt på menneskelige ressurser, gode bedrifter og evne til samarbeid om produksjon og nyskaping.

Norge er rikt både på råstoff og ressurser. Kan vi samtidig klare å gå foran i kompetanse og kunnskapsutvikling, bør fremtiden for vårt land være lovende. Men det vil kreve noe av oss. Det krever at vi forstår og forholder oss til de veldige forandringer som verden nå opplever. Ikke bare er informasjonsspredningen enorm og økende. Ja, det er ikke så mye tilgangen på informasjon som er et problem som vår egen evne til å bruke, fortolke og fordele den informasjon vi har tilgang til. Vi trenger små og store bedrifter som evner å omsette kunnskap til konkrete varer og tjenester.

Også verdensøkonomien er mer sammenknyttet enn noen gang. Den nye avtalen om verdenshandelen, WTO avtalen som avløste den tidligere GATT-avtalen, - den har ført oss alle nærmere hverandre og gjort alle land mer konkurranseutsatt. Der hvor man tidligere kunne forstå innskrenkninger i bedriftene ut fra konkrete problemer i bedriftene selv, er det nå i økende grad direkte konkurranse fra bedrifter i fjerne og nære verdensdeler som er årsak til at vi stadig må fornye og forbedre oss for å henge med. Samtidig har den bedrift som har en god ide eller et godt produkt hele verden som mulig marked.

Norges situasjon er gunstig i den forstand at vi er med i det europeiske indre marked gjennom EØS-avtalen, som også gir oss adgang til EUs forskningsprogrammer og utvekslingsprogrammer. Men - og det vil jeg understreke - det er opp til oss selv om vi klarer å få noe ut av dette internasjonale forskningssamarbeidet. Våre bedrifter må ha evne til å utnytte disse mulighetene. Vi har flere studenter i utlandet enn andre europeiske land målt i prosent av studentmassen. Dette gir oss innsikt i andre kulturer og arbeidsforhold som kommer oss til gode, og som er helt nødvendig for en liten språkkrets som den norske.

Norges situasjon er gunstig også i den forstand at vi har rike petroleumsressurser som gir oss en sterk økonomi, men utsiktene framover er usikre. Det er noe vi vet om fremtiden og noe vi ikke vet: Vi vet at landet vil få en økende eldregenerasjon med trygderettigheter og med et større behov som velferdsstaten skal være med å dekke. Vi vet ikke hva oljeprisen er i fremtiden. Kombinasjonen av det Hill Marta Solberg og Sigbjørn Johnsen vet om velferdsstatens utfordringer, og det Jens Stoltenberg ikke vet sikkert om verdien av petroleumsreservene - det tilsier at vi må satse på at norsk økonomi må utvikle flere ben å stå på. Økonomien må bli som et tusenbein hvor vi utvikler store og små bedrifter og næringer som skal klare seg i en åpen verdensøkonomi.

Her i Nord-Norge er det trukket igang et samarbeidsprosjekt mellom landsdelsutvalget, LO, NHO, lokalt finansvesen og privat næringsliv for å se på hvordan man best kan skape et mer konkurransedyktig Nord-Norge. Med utgangspunkt i Porters begrepsapparat gjøres det en analyse basert på landsdelens fortrinn, hvilke faktorer og strategier som er best for å bedre konkurranseevnen og realisere økt verdiskapning. Prosjektet har blinket ut fiskerinæringen, reiseliv og kraftkrevende industri. Det er grunn til å merke seg at analysen for alle de tre næringsområdene, peker på nettopp kompetanse som nøkkelen til å oppnå bedre konkurranseevne og økt verdiskaping.

Norges situasjon er for det tredje gunstig også i den forstand at vi er i ferd med å bli ett av de land i Europa med høyest utdanning - ja, vi nærmer oss faktisk Japan som har verdens høyest utdannede befolkning. Det har de siste årene skjedd en dramatisk endring i utdanningsmønsteret: i 90-årene studerer dobbelt så mange som i foreldregenerasjonen. Når det i tillegg hevdes at kvaliteten på den høyere utdanningen i Norge aldri har vært bedre enn i dag, og at studentenes arbeidsvaner nå er mye bedre enn for noen tiår siden, har vi et godt utgangspunkt. "Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent", skrev et offentlig utvalg ledet av Gudmund Hernes i sin innstilling "Med viten og vilje" i 1988. De kom med mange gode forslag og så gikk det ikke så lang tid da, før jeg kalte Gudmund hjem for å gjøre mye av det han hadde skrevet om, og mye av dette er nå realisert.

Et særtrekk ved norsk næringsliv er at vi eksporterer mye råvarer og produkter med liten grad av foredling. Det betyr at verdiskapingen fra de rike naturressursene våre ikke blir så høy som den kunne ha vært. En årsak til dette har vært manglende kompetanse. Nå har vi denne kompetansen. Utfordringen er å ta den i bruk også i næringslivet. Men da har vi ikke mye tid på oss. Kunnskaper som ikke blir brukt og som ikke blir fornyet blir fort uten verdi.

Derfor er det så verdifullt at denne vårkonferansen trekker inn representanter for næringslivet i landsdelen, slik at det sammen med universitetets egne folk oppstår et tett kompetansemiljø og et nært samspill mellom næringsliv og utdanningsinstitusjonene.

Og det er nødvendig, for her i Nord-Norge finner vi noen av de mest konkurranseutsatte næringer i Norge. En mer internasjonalisert næring enn fiskeriene finnes knapt. Hele verden er vårt marked. Vi er nå i ferd med å gjøre vårt inntog i Østen med laks. Et tegn på det er at det forrige uke ble åpnet en direkte charterrute fra Evenes til Japan som skal sikre jevne leveranser av fersk laks til det japanske markedet.

Turistnæringen er også åpenbart internasjonal og konkurranseutsatt. Vi skal overbevise alle andre om at nettopp vårt land og denne landsdelen er verdt å besøke.

Tilsvarende er markedet for produkter fra kraftkrevende industri i knallhard konkurranse i et marked som omfatter hele verden.

Derfor er det også så viktig å sikre gode rammebetingelser for næringslivet samtidig som vi tar i bruk ny kunnskap. Bedrede rammebetingelser har vi skapt gjennom en systematisk politikk over flere år. Og derfor er det gledelig at vi nå ser ut til å stå foran en fase av oppgangen i norsk økonomi der bedriftenes investeringer vokser kraftig. I år kan disse øke med over 15 pst., og i industrien kan investeringsveksten bli over 30 pst. I fjor skjedde det en sterk økning i industriproduksjonen og sysselsettingen i industrien økte for første gang på flere år.

Sysselsettingen øker, rentene er forholdsvis lave og prisstigningen er fortsatt lav - i fjor var prisstigningen i Norge den laveste siden 1960. Vi har bedret den kostnadsmessige konkurranseevnen med 11 pst. siden 1988. Det betyr at vi er i en helt annen konkurranseposisjon enn for noen år siden. Når verdensøkonomien nå er på vei ut av et av de lengste og kraftigste tilbakeslagene vi har opplevd i nyere tid, har vi gode forutsetninger for å kunne utnytte den drahjelpen vi nå i tillegg vil få fra utlandet.

Vi regner med at mellom halvparten og to tredjedeler av den økonomiske veksten vi kan vente oss fram mot år 2030 vil skyldes økt kunnskap og bedre organisering av produksjonen. En stadig større del av vår nasjonalformue utgjøres av menneskefaktoren - den faktoren øker sin betydning i forhold til muskelkraften og maskinene. Med en slik utvikling, der kunnskapsnivået øker sterkt og der vi tar i bruk de teknologiske mulighetene som utvikles her hjemme og i utlandet, vil det i stadig sterkere grad være mulig å kombinere høyere verdiskaping og et bedre miljø.

Det er vår kompetanse til å utnytte ressurser som fisken, skogen, oljen og vannkraften, foredle og selge dem, som er selve rikdommen. Hvis det var ressurser alene som ga rikdom ville vi jo ha nådd velferdsnivået vårt for evig lenge siden. Det er vår evne til å ta ressursene i bruk og våre evner til å organisere samfunnet - næringslivet og de enkelte bedriftene - best mulig, som er vår viktigste ressurs og den ligger i menneskene selv og vår evne til å samarbeide om felles mål og oppgaver.

Vi må bidra til at kunnskap er tilgjengelig for næringslivet i regionene og til at næringslivet bedre kan utnytte den kunnskap som er tilgjengelig. Det er også Regjeringens mål for kompetanserettet satsing slik det er nedfelt i siste stortingsmelding om regionalpolitikken.

Et annet sentralt forhold er å føre en politikk som sikrer at den kompetanse vi har, faktisk blir brukt til å øke vår konkurranseevne og skape verdier. Vi må f.eks. være opptatt av det som skjer når vi gjennom forskning og utviklingsarbeid har laget et produkt eller en produksjonsprosess som kan skape konkurransekraft og verdier og så skal over i kommersialiseringsfasen.

Dersom det glipper mellom Norges Forskningsråds støtte for å få ferdig utviklet et produkt og SND's hjelp til å kommersialisere dette, feiler vi: Kompetansen gir ikke det resultat vi ønsker. Uten at vi bygger broer fra grunnforskning til kommersiell utnyttelse risikerer vi at mye godt arbeid havner mellom to stoler, og ikke gir det bidrag til verdiskapning og sysselsetting som vi ønsker. Dette vet jeg både Forskningsrådet og SND er seg bevisst.

Vi trenger både den form for kompetanse som utvikles bl.a. her ved Universitetet i Tromsø, - og - vi trenger å ta med oss den erfaring som generasjoner møysommelig har bygget opp og gitt videre.

Oppdrettsnæringen er her et glimrende eksempel. Den bygger jo bl.a. på fiskernes erfaring med bruk av nøter på havet. Så fikk man den ide å gå til kysten og stenge av "pollan". Det viser at erfaring og kunnskap fra et område, flyttet over til et annet, ofte er det som skaper noe nytt.

Satsing på kompetanseoppbygging i Nord-Norge er en prioritert sak for Regjeringen. Det er mange eksempler på at Nord-Norge har gått foran når ressursene skal fordeles. Også ved utvidelsen av antallet studieplasser ved høyskolene våre til høsten, er det ingen som har fått flere nye studieplasser en høyskolene i Bodø og Tromsø. Veksten i antall studieplasser og stillinger ligger godt over landet forøvrig, og tradisjonelt ligger Universitetet i Tromsø godt over gjennomsnittet. Men ennå ligger de nordligste fylker noe under landsgjennomsnittet når det gjelder ungdom over 16 år som er i høyere utdanning.

Regjeringens prioriteringer gjenspeiler seg også ved at Universitetet i Tromsø de siste årene har fått gjennomført flere store byggeprosjekter; som nybygget for Norges Fiskerihøyskole som vi skal innvie senere idag - her er prislappen 163 millioner - og nybygget for medisin og helsefag der prislappen er 449 millioner. Det er også påbegynt et nybygg til høyskolen i Narvik med prislapp 225 millioner kroner. Regjeringen har ingen planer om å endre på den spesielle satsning vi har foretatt her i Nord-Norge - og vil sørge for at arbeidsbudsjettene er rimelig også i fremtiden.

Selve grunnideen med universitets- og høyskoleutbyggingen i Nord er at landsdelen skal kunne utdanne sin egen ungdom, og samtidig bygge opp kompetansen i Nord-Norge. Dette bidrar til vekst og utvikling, og reduserer utflyttingen. Det er også god samfunnsøkonomi fordi det gir mindre behov for å bruke særlige tiltak for å sikre nøkkelpersonell og spesialkompetanse til landsdelen.

Den tunge satsingen på Nord-Norge og ikke minst på Tromsø har vært en forutsetning for at landsdelen står der den gjør idag. Kanskje har denne satsningen ikke vært fullt ut anerkjent. Fra den spede begynnelse i 1968 er Universitetet i Tromsø nå et integrert universitet med en bred fagkrets. Det akademiske miljø kan spire og gro i et inspirerende miljø med forskningspark - den femte i Norge - og en rekke kompetanseinstitutter og forskningsinstitusjoner. Dette er med på å skape det miljø som preger en moderne universitetsby og som kan skape et tett og gjensidig inspirerende miljø mellom næringsliv og høyere utdanning. Det er selve grunnlaget for fremtidens verdiskapning.

I en helhetlig utdanningspolitikk er det viktig at progresjonen gjennom de ulike trinn på vei mot yrkeslivet går uten de skarpe svinger eller avbrudd. Vi er kommet et godt stykke på vei når vi nå med Reform '94 knytter fagutdanningen direkte opp mot høyskoleutdanningen.

Hva er det så grunn til å være særlig oppmerksom på for at systemet skal bli enda bedre? Det ser ut til at fagpersonell som blir utdannet for næringslivet først tar en tur innom offentlig sektor. Hvorfor er det slik? Er det fordi bedriftene nøler med å ansette folk som synes vel høyt kvalifisert? Hvis dette er riktig, så kan næringslivet gå glipp av mye kunnskap og viktige kreative impulser. Og ikke minst - forsknings- og utviklingsnivået i mange bedrifter blir lavere enn det burde være.

I dag har vi flere jenter enn gutter i våre universitet og høyskoler. Her ved Universitetet i Tromsø er kvinneandelen 54 %. Vi vet at kvinnene har en tendens til å velge jobber i offentlig sektor. Det er bra for offentlig sektor, men velkvalifiserte kvinner er også en ressurs norsk næringsliv må vite å utnytte bedre. "Uten flere kvinnelige ledere får næringslivet vanskeligheter med å forstå markedet", hevdet to kvinnelige næringslivsledere i en kronikk i Aftenposten nylig. Jeg tror de har rett - også kvinners kunnskaper, erfaringer og kreativitet må i større grad prege vår fremtidige næringsutvikling .

Tverrfaglighet er i høysetet her i Tromsø. Jeg tror Universitetet her har gjort seg til pioner ved å ansette hele landsdelens - ja Norges - humorist Athur Arntzen - han Oluf sjøl - i 20 % stilling. Han skal etter det jeg har hørt blant annet sørge for å bringe humoren inn i utdannelsen av medisinere. Og det kan vi jo ikke ha vondt av.

Tverrfaglighet er en god ide i en landsdel der den regionale utvikling omfatter flere land. Ja det er åpenbart et stort behov for å se kultur, naturvitenskap og humaniora i sammenheng her ved verdens nordligste universitet. Som innfallsport mot Arktis er landsdelen eksponert mot alle sider ved det sirkumpolære samarbeid. Det omfatter kontakter mellom urbefolkninger, mellom en rekke land med interesser i arktisk samarbeid og en bred eksponering mot miljø og ressursspørsmål av interesse for hele det internasjonale samfunn.

Jeg vet universitetet mener det har lykkes best der det selv har skapt noe nytt. Fiskerihøyskolen og hele det maritime miljø er åpenbart en del av Tromsøs nye identitet. Betydningen av økt kunnskap om maritime forhold kan ikke understrekes sterkt nok. Forholdet mellom forskning, kunnskap og næringsvirksomhet er her så åpenbar og lett synlig. Når fiskebestandene bygges opp i samarbeid mellom forskning, myndigheter og næringen, gjøres det godt. Når bestandene trues som med silda i sin tid og med torsken på 80-tallet, har det ikke vært godt nok. Det har det heller ikke når vi ser at selinvasjon har truet både fangst og redskap.

Norge bør ha som sitt offensive siktemål å forbli en stormakt når det gjelder kunnskap om fiskerier og maritime forhold. Behovet for kunnskap og ansvarlighet i hav og fiskeriforvaltning vil bare øke.

Idag bor halvparten av verdens befolkning mindre enn 8 kilometer fra havet. Kanskje den viktigste folkevandring i årtiene som kommer vil foregå mot verdens kyster, og i år 2030 antas det at 70 % av en nesten doblet verdensbefolkning vil bo innenfor de samme 8 kilometers avstand fra kysten.

Bare i Asia er mer enn en milliard mennesker avhengig av fisk som proteinkilde. Seksten prosent av all animalsk protein kommer idag fra havet, og behovet vil bare øke med befolkningsutviklingen. Men selv om havet gir og virker uendelig er det sårbart overfor menneskenes overforbruk og forurensning både fra industri og atomvirksomhet.

Behovet for å forene de ulike interesser i bruk av havet og havets ressurser vil bare øke. Virksomheten må reguleres basert på den best tilgjengelige kunnskap. Behovet for et sterkt og tverrfaglig maritimt miljø kan ikke understrekes sterkt nok. Her må vi holde et høyt nivå, både når det gjelder biologi, fysikk og kjemi, rettslige, folkerettslige og politisk-administrative forhold. Det er klart at det internasjonale samarbeid om havforvaltning idag er mangelfull og fullt av smutthull.

Det er anslått at verdenshavene kan gi grunnlag for et stabilt fiske på ca 100 millioner tonn. Fangstkapasiteten til verdensflåten er omtrent det dobbelte av dette. Men selv den mest forsvarlige og vitenskapelig baserte fangst, kan ikke føre til kvoteøkninger i en grad som kan møte den etterspørselen som vil øke med økt befolkning og kjøpekraft. I 1992 var det totale globale utbud av fisk 110 millioner tonn. 98 millioner kom fra konvensjonelt fiske og 12 millioner fra havbruk. FNs matvareorganisasjon - FAO har anslått at produksjonen fra havbruk bør øke med 50 til 100 prosent innen år 2010 for å holde tritt med stigende etterspørsel. Skal det bli mulig krever det kompetanse, samarbeid og ikke minst tverrfaglighet.

I den internasjonale miljødebatten er det de som hevder at havbruk ikke er en bærekraftig fiskeproduksjon, fordi fiskeforet allerede finnes tilgjengelig og kan - i det minste teknisk - benyttes til mat for mennesker direkte. Men havbruk er likevel en langt mer effektiv form for ressursutnyttelse enn vanlig kjøttproduksjon av husdyr. Det går med 2-3 ganger så mye planteprotein for å produsere en enhet fiskeprotein, mens tallet er 6-7 til en for kjøttproduksjon.

Naturen er lunefull. Mærer og bruk er utsatt for vær og vind, forurensning og algeoppblomstringer, som kan føre til store ødeleggelser i løpet av få timer. Derfor er det så viktig med forskning som kan gjøre det mulig å forutse farer slik at de viktige investeringene i havbruk blir tryggere. Vi har med stor interesse registrert at den internasjonale forsikringsbransjen nå går sterkt inn for økt forskning på dette området.

Her kan vi glede oss over at Norge ligger så langt fremme. Mye av vår maritime kunnskap er samlet i overvåkningssystemer som er basert på flytebøyer og satellittkommunikasjon, et resultat av tverrfaglig kompetanse og samarbeid. Slik teknologi vil bidra til tryggere investeringsplaner, og kan få betydning for å holde forsikringspremiene på et rimeligere nivå.

Den teknologi det er tale om er allerede eksportert til Thailand og Indonesia. Det gjør det mulig for dem å modernisere hele sin maritime sektor. Slik blir veien fra utviklingslands-status til mellominntektsland kortet inn.

Deler av den teknologi som er utviklet i Norge er også oppdaget av det amerikanske forsvarsdepartement som neppe vil tilrå at USA utvikler liknende systemer siden de norske nå allerede finnes.

Hadde norsk spissteknologi vært tilgjengelig for få år siden ville vi trolig unngått miljøkatastrofer som forliset av Exxon Valdez. Da ville også store summer blitt spart. I tilfelle Exxon Valdez måtte selskapet ut med erstatninger for den skaden oljesølet på 45 000 tonn skapte. Erstatningssummen tilsvarte prisen for 45 000 tonn sølv.

Og hvis vi var kommet lengre med satelittbaserte overvåkningssystemer kunne det vært mulig å unngå at russiske marinevrak havnet i norske fjæresteiner.

Vårt mål er at Norge skal fortsette å være et moderne velferdssamfunn i det 21. århundre. Det oppnår vi ikke ved å gjøre alt slik det hittil har vært gjort, men ved å stimulere til nytenkning og skaffe landet en arbeidsstyrke som har den beste kompetanse. Nord-Norge og Tromsø har nå utdannelsesinstitusjoner som har nådd det omfang at de virkelig begynner å anspore til nyskapninger innenfor næringslivet. Derfor kan vi trygt slå fast: Kunnskapen, vitebegjæret og evnen til å formidle kunnskap er kanskje denne landsdelens viktigste ressurs.

---

Lagt inn 3 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen