Statsminister Minister Gro Harlem Brundtland

Landskonferanse om videregående opplæring

Rica Oslofjord, Sandvika, 19. oktober 1995

Kjære konferansedeltakere!

Norge må bygge en politikk for de framtidige generasjoner. Vi har de siste par dagene hatt Trontaledebatt, der Norges langsiktige ansvar for framtidige generasjoner har stått sentralt. Vi må forvalte de store olje- og gassressursene på en slik måte at også framtidige generasjoner får glede av inntektene.

Norge har nå en historisk sjanse til å bygge framtidssamfunnet. Den norske befolkningen er allerede blant verdens mest utdannede. Norsk næringsliv er under omstilling og hevder seg i økende grad internasjonalt. Samtidig har vi i lagt et solid økonomisk fundament som gir oss handlerom. Dette har vært mulig fordi vi har bygget på en langsiktig linje med basis i sosialdemokratiske grunnverdier.

Vårt solidaritetsalternativ betyr blant annet et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. Det betyr at vi skal satse på kunnskap og kompetanse og et næringsliv som kan konkurrere. Budsjett- og arbeidsmarkedspolitikken har som mål at alle skal kunne delta - at alle skal kunne være virksomme i arbeid eller utdanning.

Regjeringens store satsing på utdanning på alle nivåer er et uttrykk for at utdanning i dag er en viktig byggestein når morgendagens samfunnn skal formes. En bred utdanningsmessig basis av yrkesfaglige og allmenne kunnskaper i hele befolkningen er kanskje den aller beste fremtidsmedisinen vi kan foreskrive.

Solidaritetsalternativet har gitt resultater. Aldri har så mange vært sysselsatte. Aldri har så mange tatt videregående og høyere utdanning. Aldri har vi hatt bedre muligheter til å behandle sykdommer og lidelser. Denne utviklingen betyr en enorm demokratisering av samfunnet og gir den enkelte mann og kvinne større muligheter til egenutvikling, frihet og innflytelse over egen hverdag.

Skal vi trygge velferden også etter tusenårsskiftet, med synkende oljeinntekter og stigende pensjonsforpliktelser, er høy verdiskaping avgjørende. Verdiskapingen skjer i det private næringsliv såvel som i offentlig virksomhet. Og disse samfunnsområdene er gjensidig avhengige av hverandre.

Vi ser foran oss en verden i rask forandring.Den enkelte nasjon må, i stigende grad, se seg selv i et forpliktende globalt fellesskap. Det internasjonale samfunnet er helt inne på dørstokken til oss alle. Vi ser hvordan norsk næringsliv i stadig sterkere grad orienterer seg internasjonalt - og ikke bare mot Europa.

Vi ser også andre store utfordringer, ikke minst av moralsk karakter. En økende tendens til fremmedfrykt og intoleranse setter likeverdighetsprinsippet på nye prøver. En klode i økologisk ubalanse krever nye løsninger og en bedre fordeling mellom fattig og rik.

Den teknologiske utviklingen forsterker behovet for omstilling. Noen ser bare problemene i jobbene som blir borte. Vi må være vel så opptatt av de nye mulighetene for jobbvekst nasjonalt og internasjonalt.

Norge beveger seg nå over til det mange kaller et informasjonsssamfunn. Vi er langt fremme når det gjelder å ta i bruk informasjonsteknologien. Mens andre land fortsatt driver forsøk og pilotvirksomhet, har vi tatt i bruk operative løsninger.

Gårsdagens yrker er ikke alle dagens yrker, og dagens yrker er ikke nødvendigvis yrker i morgen. Yrkesgrupper som vi knapt kjenner nå, vil fylle telefonkatalogens gule sider i årene som kommer.

Kunnskap har alltid spilt en stor rolle i menneskenes liv.

Tidligere var den i stor grad lokal. Det viktigste var å vite hvor fiskegarnene skulle settes, hvor dyretrekkene gikk, eller hvor jorda ikke kunne dyrkes. Og det meste av den kunnskap som trengtes, kunne overføres direkte fra voksne til barn.

Nå trengs i tillegg kunnskap av en annen art. Vi må kjenne det kompliserte samspillet mellom våre egne handlinger og konsekvensene disse handlingene har for andre. Og vi må hente kunnskapene ikke bare fra vårt eget nærmiljø, men gjennom impulser fra en hel verden.

Vi er opptatt av framtida for hele vår klode. Da må vi også vite hvordan samspillet mellom artene i naturen er - f.eks. om hvordan bestanden av vågehval påvirker sildas livsbetingelser - eller blåhvalens. Og kunnskapen må være mer global - f.eks. om hvordan drivgassene fra hårspray eller barberskum kan skade ozonlaget.

Utdanning er viktig for verdiskaping og global forståelse. Utdanning har en egenverdi for den enkelte, fordi det gir økt innsikt og grunnlag for selvutfoldelse. Men kunnskap og fri meningsutveksling er også selve grunnlaget for demokrati og folkestyre. Opplysning og kunnskap er det sterkeste våpen mot ensretting, intoleranse og kortsynthet.

Derfor vil vi ha en skole som lærer elevene å utvikle et demokratisk sinnelag - blant annet gjennom at de selv har innflytelse over sin egen hverdag. En opplæring der aktiv deltakelse og oppøving av konstruktiv kritikk er et bærende prinsipp. Vi vil ha en opplæring som fremmer respekt for andre meninger og oppfatninger. Barn og unge skal lære å ta ansvar for det samfunnet de er en del av - både lokalt, nasjonalt og globalt.

Retten til skolegang og kunnskap for alle, har alltid vært en fanesak for arbeiderbevegelsen. Velferdsstatens historie er også en historie om utdanningsreformer. Etter krigen - felles folkeskole for by og land. 9-årig grunnskole i 1959. Distriktshøgskolene i 70-årene. Senere: Ny lov om videregående opplæring og nye lover om voksenopplæring, fagopplæring, folkehøgskoler. En felles lov for universiteter og høgskoler.

Kunnskap er en fantastisk ressurs. Den kan deles mange ganger uten at den mister kvalitet. Målsettingen er et høyt internasjonalt faglig nivå og størst mulig bredde i rekrutteringen. "Høyde og bredde" i utdanningsnivået er en sentral forutsetning for å videreutvikle de beste sidene ved det norske samfunnet. Derfor står vi nå midt oppe i viktige reformer i grunnskole, videregående opplæring og i høyere utdanning.

Og kritikerne spør: Er det nødvendig? Hva skal vi med alle disse reformene? Og i et slikt tempo? Det er jo så bra som det er!

Svaret er ganske enkelt. Det er ikke bra nok som det er.

Utdanningssystemet må hele tiden omformes, forbedres og tilpasses de krav framtida stiller. Til tross for høylytte protester fra de grupper som ser seg best tjent med stillstand.

De utdanningsreformene som nå er under gjennomføring eller planlegging, utgjør et stort og komplisert byggverk. Arkitekturen bygger på framtidas utfordringer og på viktige prinsipper i utdanningspolitikken.

Viktigst er likeretten til utdanning, uansett kjønn, geografi og sosial bakgrunn. Denne tanken går helt tilbake til Marcus Thrane, via Ole Gjøsteen og Oskar Torp, som sa det slik i 1932: "Kravet som er stillet, har været at alle barn uansett sosial stilling skal ha samme rett til å utvikle sine evner, og at det er samfunnets plikt å sørge for at adgangen er der."

Lik rett betyr også tilpasset opplæring. Om opplæringssystemet er felles, er elevene og lærlingene likevel nokså forskjellige. Alle har krav på å få en opplæring som er tilpasset evner og behov. Opplæringen skal ikke "skjære alle over samme lest", men gjøre det mulig for alle å utvikle sine talenter og ferdigheter på et likeverdig grunnlag.

Å bygge et utdanningssystem for de ressurssterke, krever ikke den aller største kløkt. Men å bygge et utdanningssystem der alle kan få strekke seg lengst mulig og få godskrevet det de kan, er den store oppgaven.

De som har fulgt utdanningssamarbeidet innen OECD, vet at det er den minst ressurssterke tredjedelen av årskullet som er viet mest oppmerksomhet. Det er disse ungdommene som er mest utsatt på arbeidsmarkedet. Et land som ikke tar vare på den gruppen som trenger noe ekstra tilpassing og hjelp, har i stor grad mislyktes.

Vårt utdanningssystem legger vekt på at alle i størst mulig grad bør undervises på samme sted. Enhetsskolen er ikke et praktisk spørsmål, men et viktig virkemiddel i byggingen av et solidarisk samfunn. Alle skal få mulighet til likeverdig opplæring, og alle skal gå sammen på samme skole - uansett hvilke foreldre de har. Enhetsskoletanken har også vært viktig i arbeidet med å lage en felles videregående opplæring.

Et felles innhold i opplæringen bidrar til å skape likhet. Det er dessuten en viktig "vaksine" mot ensrettingen fra den kommersielle kulturen som nå strømmer mot oss fra alle kanter.

Vi skal ta vare på vår egen historie og kultur. Skal vi kjenne oss igjen i et internasjonalt samfunn, må vi kjenne oss selv. Veien til verden starter som kjent hjemmefra. Og her vil opplæringen alltid ha en viktig oppgave.

Vårt utdanningssystem er bygget på prinsippet om at "håndens og åndens arbeide" utfyller hverandre. De er jevnbyrdige. Elevene og lærlingene trenger læring og mestring i begge deler. Laugsvesenets og katedralskolenes opplæringstradisjoner må smeltes sammen til en enhet.

Vi tror på selvstendige arbeidsmåter og individuelle metoder for opplæring. Elevene og lærlingene skal lære gjennom å handle, lage og gjøre, samarbeide, tenke og reflektere - like mye som ved å lese. Ingen er flinke i alt, men alle er flinke i noe. Derfor må det være mye variert praksis i opplæringshverdagen - det er på den måten vi trekker alle med.

Jeg registrerer med glede at de store utdanningsreformene skaper debatt. Og jeg registrerer også at vi har en bredere utdanningspolitisk debatt enn på lenge i Norge. Ikke minst har Reform '94 blitt mye engasjement til del. Debatten om grunnskolereformen står nå for tur.

Det er ikke noe nytt at kritikerne av reformer har et kort historisk minne. I diskusjonens og kritikkens hete kan man få inntrykk av at alt var såre vel før reformen. Som dere godt vet, så var ikke det tilfelle. Og jeg tror vi skal minne hverandre om det.

For mange forlot videregående opplæring uten noen form for formell kompetanse. Mer enn 20 000 elever gikk "sidelengs" i systemet. Vi hadde for dårlig oppfølging av dem som falt fra. Yrkesopplæringen var i ferd med å miste status og fagopplæringen hadde svakt feste som del av vårt utdanningssystem.

Da vi nedsatte Blegen-utvalget i 1989, var det stor enighet om hva som var problemene i videregående opplæring og at vi måtte ta tak i utfordringene på en grunnleggende måte. Vi kunne ikke vente. Problemene og manglene var for store til det.

Jeg vil minne om to avgjørende forutsetninger da vi skulle meisle ut gjennomføringen av Reform 94 på grunnlag av Blegenutvalgets innstilling i 1991:

For det første stilte partene i arbeidslivet seg bak behovet for en omfattende reform. Og enda viktigere: De tok på seg ansvar for å bringe tilveie lærlingplasser slik at fagopplæring i bedrift kunne bli en integrert del av videregående opplæring og en sentral utdanningsform i Norge.

Partene har i hele gjennomføringsfasen stått bak hovedlinjene i reformen, og har bidratt på alle plan for et best mulig resultat. Uten partenes aktive og konstruktive medvirkning hadde reformen ikke kunnet la seg gjennomføre.

For det andre fikk fylkeskommunene et entydig og klart helhetsansvar for å gjennomføre reformen i tråd med nasjonalt fastsatte lover og regelverk.

Dette ansvaret har fylkeskommunene tatt, og de har en stor del av æren for en vellykket reform så langt i gjennomføringsfasen. Det har vært et godt samarbeid mellom fylkeskommunene når det gjelder tilbudene i skole, og jeg regner med at samarbeidet vil fortsette i den neste fasen, når det gjelder å få formidlet lærlinger til bedriftene.

Vi er nå godt i gang med det andre reformåret, og kan konstatere at svært mye har gått etter planen og er i god gjenge. La meg ta fram noen sentrale momenter.

98% av dem som går ut av grunnskolen søker videregående opplæring. Vi har en meget utdanningsmotivert ungdom!

Resultatet pr. juni 1995 var at under 2% av reformelevene fortsatt trengte oppfølging og veiledning av Oppfølgingstjenesten. Dette er et oppsiktsvekkende resultat. Mange land strever med et frafall det første året i videregående opplæring på både 20 og 30%. Men etter det vi kjenner til er det er heller ingen land som har etablert en oppfølgingstjeneste - som skal følge opp hver enkelt elev.

Mange land sliter nå med at færre søker til yrkesfag - selv land som Tyskland med en sterk tradisjon for fagopplæring, uttrykker bekymring over yrkesfagenes synkende status.

Vi har klart å snu trenden. De unge søker seg nå til yrkesfagene. I 1994 søkte 42% av 16-åringene yrkesfag, i 1995 økte dette til 46%. Nå gjelder det at arbeidslivet viser seg den tilliten verdig, og gir ungdommen den fagopplæringen de er forespeilet - opplæring i bedrift etter to år i skole.

LO og NHOs "Felles erklæring om fag- og yrkesopplæringen i skole og arbeidsliv" fra 1991 var en viktig forutsetning for at Regjeringen kunne satse på "2pluss- modellen", 2 år i skole og resterende opplæring i bedrift.

Partene i arbeidslivet innenfor privat og kommunal sektor har forpliktet seg til å bistå i arbeidet med å skaffe de ca. 17 000 læreplassene som trengs hvert år.

Så langt jeg kan bedømme, har partene fulgt opp arbeidet på en god måte. Men vi er ikke i mål.

De rapportene Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet har fått inn så langt, viser at på dette tidspunkt er ca 2/3 av måltallet for lærlingplasser høsten 96 oppfylt. Og 1997 blir minst like utfordrende.

På denne konferansen ønsker jeg å gi honnør til fylkeskommunene og partene i arbeidslivet for den innsats og vilje til samhandling som er vist i arbeidet med Reform 94.

Reformen er ikke fullført før vi har et tilstrekkelig antall lærlingplasser på plass. Men det alene er ikke nok. Det må også være samsvar mellom elevenes valg av grunnkurs og videregående kurs, og tilbudet om lærlingplasser. Jeg oppfordrer derfor bransjene til å ta et ansvar for å informere og motivere ungdom allerede mens de går på ungdomsskolen. Det er arbeidskraft til et bredt sammensatt næringsliv det står om.

Vi står overfor et felles løft når det gjelder å skaffe lærlingplasser. Dette er et arbeid som krever SAMARBEID - samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, samarbeid mellom skole og bedrift, samarbeid mellom fylkesutdanningsstyrer og yrkesopplæringsnemnder, samarbeid mellom fylkeskommuner og kommuner.

Kommunesektoren og KS spiller en nøkkelrolle. Det må framskaffes mange lærlingplasser innenfor f eks helse- og sosialsektoren. Vi trenger en lærlingekultur også innenfor fagområder som ikke tidligere har hatt det.

Også for voksne må det utvises fleksibilitet og innsats for at flest mulig skal få et tilbud slik at vi ikke nok en gang bygger opp "køer" og "restgrupper" i videregående opplæring. Regjeringen vil legge særlig vekt på god samhandling og koordinering mellom arbeidsmarkedstiltakene og videregående opplæring.

Regjeringen følger Reform 94 meget nøye, en reform vi så langt har lykkes godt med. Nå er vi i fase to. Fylkeskommunene har ansvaret, og jeg forventer og har tillit til at de tar ansvaret - også for den siste etappen i Reform 94.

Reform 94 er ikke ved veis ende. Det er nettopp innebygget at vi skal følge gjennomføringen nøye. Lære underveis -- og om nødvendig endre underveis.

Vår Reform 94 vekker internasjonal interesse.

Gudmund Hernes nøler ikke med å si at vi er på vei mot verdens beste fagopplæring. Og det er ingen liten ambisjon vi har: Fagopplæringen skal være en del av enhetsskolen der alle kan finne sin plass og ta i bruk sine evner og krefter.

Alle dere som er med på denne konferansen har en rolle å spille i utviklingen av vårt utdanningssystem, og dermed i formingen av morgendagens samfunn. Som et land med høye ambisjoner og met et internasjonalt og globalt engasjement og ansvar, trenger vi handlekraft og skaperkraft. Det er hele vårt system for kompetanseutvikling som er selve grunnlaget og stammen i dette. La derfor denne konferansen bli et redskap for felles innsats.

LYKKE TIL I ARBEIDET MED Å SKAFFE LÆRLINGPLASSER: HER MÅ VI LØFTE I FLOKK!

---

Lagt inn 20 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen