Statsminister Gro Harlem Brundtland

LOs sysselsettingskonferanse

Folkets Hus, Oslo, 31. januar 1995

Arbeid for alle er jobb nummer én

Det er mye å glede seg over i norsk økonomi ved inngangen til 1995. Sysselsettingen øker, rentene er forholdsvis lave og prisstigningen fortsatt lav. Norge vil trolig i løpet av året ikke lenger ha nettogjeld til utlandet. Neste år kan vi ha overskudd på statsbudsjettet. Vi har dermed et godt utgangspunkt for å få arbeidsledigheten ned ytterligere. Ingen må få glemme at det fortsatt er jobb nummer én.

For vi er ikke fornøyd i en situasjon der rundt 5 pst. av arbeidsstyrken går ledige. Vi setter oss høyere mål enn det. Vi må aldri slå oss til ro med høy ledighet, selv om situasjonen er bedre enn i de fleste andre land.

Arbeidsledighet skaper forskjeller mellom folk, mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor. Langvarig ledighet tar livsgnisten fra mange. Det er vondt å føle at samfunnet ikke har bruk for en. Dette er det alvorligste. Men arbeidsledigheten rammer også samfunnet - bredere sett. Den belaster statens økonomi i form av økte trygder, og den betyr lavere verdiskaping for samfunnet. Derfor må vi alltid ha sysselsettingen i tankene - når vi utformer den økonomiske politikken, i de kravene som stilles i tariffoppgjørene eller når bedriftene foretar sine veivalg. Slo vi oss til ro nå, ville det være den sikreste oppskriften på å få høy ledighet også i framtida.

Jeg synes vi kan være bekjent av den innsatsen vi har gjort for å bedre norsk økonomi de siste årene. Først måtte det ryddes opp etter det som fikk skje midt på 1980-tallet. Så ble Norge fra 1990, som andre land, rammet av den alvorligste nedgangsperioden i Europa i hele etterkrigstida.

Vårt svar på disse utfordringene var en politikk der vi inviterte alle til å ta et medansvar. Det var en klar og en viktig erkjennelse at de politiske myndighetene ikke kunne løse problemene alene. Vi var på vår side innstilt på å bruke de virkemidlene vi hadde i den økonomiske politikken til å stimulere økonomien så langt det var mulig og forsvarlig. Men erfaringene fra mange land viser at en slik politikk kan være risikabel. Den krever at staten har en sterk økonomisk ryggrad i form av solide finanser, og den må gjennomføres på en måte som ikke fører til sterk inflasjon. Nøkkelen var et nært og vellykket inntektspolitisk samarbeid, som gjorde det mulig både å stimulere økonomien kraftig i flere år og å få til en sterkere konkurranseevne.

Samtidig har vi gjennomført store sosiale reformer, for barn og barnefamilier, innen skole og utdanning og innen helse og omsorg. Gjennom bedring av samferdselsnettene, lavere arbeidsgiveravgift og andre tiltak har vi senket bedriftenes kostnader. Vårt motto, "stø kurs", betyr ikke at det har stått stille. Vår kurs har vært og er en klar reformkurs, der vi har beveget oss støtt og fast mot de målene vi har satt oss. Vi har gjennomført reformer som har styrket norsk økonomi og bedret næringslivets arbeidsbetingelser, samtidig som våre velferdsordninger gradvis bygges ut og fornyes. Det arbeider mellom 65 000 og 70 000 flere i kommunal service i dag enn for fem år siden. Vi har fått til utvidet svangerskapspermisjon, flere barnehageplasser og Reform '94. Vi har kvittet oss med mange urettferdigheter som lå i det gamle skattesystemet.

Den omfattende reformpolitikken vi har ført har altså gitt mange, og lett målbare, resultater. Mange har fått en lettere hverdag, og mange har fått mulighet til personlig utvikling og større kompetanse i arbeidslivet gjennom skole- eller studieplass.

Vårt solidaritetsalternativ er noe langt mer enn et slagord. For oss betyr det solidaritet mellom de som har arbeid og de som er arbeidsledige. Lave lønnstillegg i kroner og øre bidrar til at konkurranseevnen bedres og at flere kommer i arbeid. Samtidig får de som har arbeid fordeler ved at jobben blir sikrere, og at det blir flere valgmuligheter i yrkeslivet for dem som ønsker å skifte jobb. Resultatene de siste årene viser også at en slik politikk gir lønnstakerne klare fordeler. Prisstigningen spiser ikke opp lønnstilleggene. Derfor har vi nå bak oss en periode med en klar økning i kjøpekraften.

Mange i utlandet vurderer i dag norsk økonomi som en av de mest solide i verden. Likevel ser vi store utfordringer framover mot år 2000 og inn i det neste hundreåret. Jeg vil peke på noen av dem.

Styrket internasjonalt samarbeid

Ved inngangen til 1995 kan vi slå fast at det regionale og det globale samarbeidet styrkes over hele verden. Landene i Sørøst-Asia har sammen med USA satt nye mål for frihandel som vil styrke utviklingen i Stillehavsområdet ytterligere. Et resultat av det amerikanske toppmøtet i Miami er at den nye frihandelsavtalen FTAA skal omfatte 34 av 35 land i Amerika, og at det siktes mot å gjennomføre frihandel for hele verdensdelen innen år 2005. Utvidelsen av EU kan ses som en del av regionaliseringen som skjer. Alle regioner ser samtidig at det ikke er noen motsetning mellom regionalt og globalt samarbeid. Frihandelstanken har vunnet fram både internasjonalt og i Norge.

For Norge som et lite land med stor handel med utlandet, er den nye GATT-avtalen en viktig styrking av det internasjonale rettsgrunnlaget, som vil gi oss større trygghet mot vilkårlig behandling. Dermed kan GAIT-avtalen avdempe de negative virkningene på norske arbeidsplasser av at vi blir stående utenfor EU.

Fra Regjeringens side har vi aldri lagt skjul på at det vil bli en krevende oppgave å ivareta Norges økonomiske og utenrikspolitiske interesser når vi nå blir stående utenfor EU, mens våre naboland går med. Ingen andre land utenfor EU har så nære forbindelser med EU og EU-landene som Norge. Nå blir det en av de viktigste oppgavene for Regjeringen å få til et tettest mulig samarbeid med EU-landene for å sikre vårt lands interesser så godt som mulig.

Det er nå først og fremst EØS-avtalen som knytter oss til det europeiske samarbeidet. Fra Regjeringens side vil vi gjøre alt vi kan for å trygge den og for å motvirke inntrykket av at Norge går sin egen vei. Ellers risikerer vi raskt å måtte betale i form av valutauro og høyere renter.

Vi er medlem av et EFTA som er sterkt redusert. Vi må regne med at våre nordiske naboer blir sterkt opptatt i arbeidet med å utnytte de nye mulighetene som EU-samarbeidet gir. Finland og Sverige har nå et tettere samarbeid med våre viktigste handelspartnere og allierte enn vi har. Men vår framtid er uløselig knyttet til Europa og til EU. Vi står overfor de samme utfordringene. Vi må sikre inntekter ute og hjemme som kan finansiere velferden. Vi har felles miljøutfordringer med andre land. Vi er like avhengige av fred og samarbeid i Europa.

Vi skal beholde våre sterke bånd til de europeiske sosialdemokratiske partiene. Også fagbevegelsen og arbeidsgiverne har mye å hente ved å samarbeide med våre nærmeste i andre land. Vi skal alle utnytte og videreutvikle de kontaktnettene vi har med EU og medlemslandene.

Vi kan ikke som i 1972 ta hele Europa-politikken av dagsordenen. Vi har sett hvor raskt forandringene skjer i våre dagers Europa, og vi ser daglig hvor avhengige norske bedrifter er av utviklingen i Europa, som er og blir vårt viktigste marked.

Sammenheng mellom velferd og verdiskaping

Det er behov for enda sterkere å klarlegge sammenhengene mellom velferd og verdiskaping, mellom det vi ønsker å få til og det vi som nasjon har råd til. I denne debatten må vi se de vareproduserende næringene og tjenestesektorene i sammenheng. Det er på ingen måte slik at det bare er i eksportbedriftene og det øvrige næringslivet det skapes verdier. Læreren, sykepleieren og barnehageassistenten skaper verdier som vi er helt avhengige av. Et godt helsevesen og gode barnehager er også en forutsetning for sterke bedrifter. Uten et godt og framtidsrettet utdanningssystem vil norske bedrifter sakke akterut. Og vi kan ikke bygge ut våre velferdsordninger hvis vi ikke har sterke bedrifter. Det betyr at det er en avhengighet mellom dem som arbeider i det offentlige - lærere, sykepleiere og barnehageassistenter - og arbeidere og funksjonærer i industrien.

Sterk offentlig sektor

Som sosialdemokrater ønsker vi en sterk offentlig sektor, fordi det gir muligheter for samfunnsmessig styring og fordi vi på den måten kan sikre en rettferdig fordeling av de verdiene som skapes. Da må vi også være villige til å sørge for at våre bedrifter har gode rammebetingelser. Det betyr sikker adgang til andre markeder, et akseptabelt kostnadsnivå, arbeidstakere med høy kompetanse, et godt nasjonalt transportnett, billige teletjenester.

Omstillingene i Televerket og Postverket har vært diskutert mye det siste. Dette er viktige debatter som vi skal ha i et levende demokrati. Men jeg må advare mot en del av de mytene noen forsøker å spre, om at tele- og posttjenestene nå raseres i deler av landet.

Det grunnleggende målet for politikken på disse to områdene er nettopp at alle deler av landet skal ha tilgang til basistjenestene. Men vi kan ikke bare se bort fra at den teknologiske utviklingen og endringer i kundenes behov har ført til mindre behov for ekspedisjonstjenester på postkontorene. Bare i 1995 regner Postverket med at trafikken ved postkontorene vil gå ned med 6 pst. Hvis ikke Postverket får lov til å gjøre tilpasninger, som vel å merke ikke går ut over servicen, vil det raskt medføre merkostnader for samfunnet i milliard-klassen hvert år. Kombinasjon av postkontor og butikk kan redde mange nærbutikker, og for mange kan landpostbud gi et like godt servicetilbud som postkontoret, eller kanskje enda bedre.

Flere av dere som er her har opplevd å stå i lange køer for i det hele tatt å få telefon. I dag er telefonkøene historie. For fem år siden kostet et tellerskritt over 1 krone. I dag koster det 73 øre. Denne utviklingen har gitt besparelser for næringslivet på nesten 4 mrd. kroner og for oss forbrukere på 2 mrd. kroner. Og distriktsprofilen er klar. En telefonsamtale fra Hammerfest til Oslo som kostet over 22 kroner i 1990 koster i dag under en tredjedel, 7 kroner og 30 øre. En slik utvikling bidrar selvsagt til å skape arbeidsplasser i distriktene.

De offentlige tjenestetilbudene må hele tida utvikles i takt med nye behov. Dette gjelder spesielt de tjenestene som er utsatt for konkurranse, slik tilfellet er med Postverket og Televerket. Hvis vi forsøker å tviholde på gamle modeller, undergraver vi ikke minst deres muligheter til å sikre likeverdige tjenester i hele landet. Det er distriktene som har tjent mest på billigere teletjenester. Distriktene rammes også hvis Postverket ikke får anledning til å møte den konkurransen de nå får, særlig i de større byene.

Hvor vil sysselsettingen komme?

Fra og med høsten 1993 har Regjeringen lagt fram egne sysselsettingsbudsjetter som en del av arbeidet med det økonomiske opplegget. Utviklingen i sysselsettingen, i økonomien totalt sett og i enkeltnæringer, er imidlertid resultat av mange forhold som Regjeringen bare delvis har kontroll over. Regjeringen utarbeider f. eks. rammer for inntektsutviklingen i kommunene. På den måten legges det til rette for økt sysselsetting. Men sentrale myndigheter kan ikke bestemme sysselsettingen i den enkelte kommune, og dermed heller ikke i kommunene under ett. Og mange utviklingstrekk i økonomien som berører næringslivet er usikre. Markedsutviklingen i utlandet bestemmes stort sett av forhold som vi har liten innflytelse på. Regjeringens strategi for å styrke norske eksportbedrifter må være å arbeide gjennom internasjonale kanaler for å sikre norske bedrifter markedsadgang, og ellers i den økonomiske politikken legge forholdene til rette for eksportbedriftene. Regjeringen har også begrenset innflytelse på folks beslutninger om å spare penger og dermed på det private forbruket og på dagligvarehandelens bemanningsbehov. Men vi kan påvirke også slike forhold, bl.a. ved utformingen av skattesystemet.

Myndighetenes oppgave blir først og fremst å legge til rette for at sysselsettingen kan øke og ledigheten gå ned. Et sysselsettingsbudsjett må derfor være et verktøy til å vurdere situasjonen i arbeidsmarkedet og et hjelpemiddel til å utforme de politiske tiltakene og virkemidlene. Det er slik vi har arbeidet, og nå kommer resultatene.

Anslag for utviklingen i sysselsettingen vil alltid være usikre. Sysselsettingen økte med 31 000 fra 1993 til 1994, som var mer enn vi våget å legge til grunn i vårt opprinnelige budsjett for 1994. Dette er et eksempel på at det av og til også kan gå bedre enn man regner med. Vi hadde over flere år stimulert økonomien og på den måten lagt forholdene til rette for høyere sysselsetting. Da bedringene i økonomien først kom, så økte også sysselsettingen kraftig. Spesielt er det gledelig at sysselsettingen i industrien nå øker, etter mange år med nedgang. For Norge har de to siste tiårene hatt en klart svakere utvikling i industrien enn de fleste andre europeiske landene. Det er denne utviklingen vi nå kan håpe er snudd.

Utsiktene til fortsatte bedringer i arbeidsmarkedet i 1995 er gode. Vi regner vi med en vekst på om lag 25 000 fra 1994 til 1995. Men det er grunn til å understreke at utviklingen kan bli bedre enn dette.

Noe av bedringen skyldes at vi nå, etter mange år med en meget svak utvikling ute, får en viss drahjelp fra utlandet i 1994 og 1995. Mange regner nå med at den internasjonale oppgangen kan fortsette i flere år. Den store utfordringen for alle land er å utnytte dette til å få ned den høye ledigheten og på den måten også fjerne noe av grunnlaget for sosial uro og politisk ekstremisme, som i verste fall kan svekke stabiliteten i vår verdensdel. Det ser dessverre ut til at det er en lang vei å gå før sysselsettingssituasjonen i Europa er tilfredsstillende. Selv om vi får mange år med økonomisk oppgang, må mange land trolig leve med en høy ledighet i mange år. Dette skyldes blant annet at den høye ledigheten fikk utvikle seg til en situasjon der millioner av mennesker er holdt utenfor arbeidslivet i mange år. Det er svært vanskelig å få ledigheten vesentlig ned hvis den først har ligget høyt over tid. I denne sammenhengen er det gledelig at mange land nå ser ut til å legge økende vekt på kampen mot ledigheten.

Ved utgangen av januar er vel 117 000 personer uten arbeid i Norge. Dette er et altfor høyt tall, selv når vi tar hensyn til at ledigheten pleier å nå en sesongmessig topp på denne tiden av året. Sammenliknet med i fjor på denne tiden er det i underkant av 9 000 færre i ledighetskøen. Regjeringen regner med en vesentlig lavere ledighet enn i fjor når vi ser 1995 under ett. For å få til dette og ytterligere bedringer i årene som kommer gjelder det at næringslivet ser stansen og utnytter mulighetene og de økonomiske utsiktene til å investere i nye og framtidsrettede arbeidsplasser i Norge.

På mange områder ser det lovende ut. Investeringene i norske bedrifter ser ut til å ta seg opp kraftig. I år kan investeringene i industrien øke med hele 40 pst. Hvis dette slår til, kan vi komme inn i en økonomisk vekst med god balanse mellom eksport, investeringer og forbruk. Det vil styrke mulighetene til å øke sysselsettingen varig. Da blir vår krevende, men felles utfordring å holde kontroll med pris- og kostnadsutviklingen, slik at vi kan sikre at oppgangen blir varig. For selv om vi kan si oss godt fornøyd med de resultatene vi har oppnådd hittil, gjenstår en stor del av jobben. Det er fortsatt behov for å styrke vårt næringslivs konkurranseevne i forhold til utlandet. Hvis ikke vil jobb nummer en, full sysselsetting, bli langt vanskeligere.

Løfter vi blikket ytterligere, og ser noe fram i tid, står vi overfor store utfordringer. Om noen år blir vi mange flere eldre, og folketrygdens pensjonsutgifter vil øke samtidig som behovene for eldreomsorg og helsetjenester øker.

Oljeinntektene er høye. Det har bidratt til at vi har hatt større handlefrihet enn andre land, ikke minst i budsjettpolitikken. Men oljens plass i norsk økonomi vil gradvis endres i årene som kommer.

Oljeinvesteringene vil gå ned, og det betyr lavere sysselsetting i den virksomheten som er knyttet til olje. Selve oljeproduksjonen øker fortsatt, men vil snart nå toppen. Etter det må vi belage oss på en gradvis nedgang i oljeproduksjonen. Det betyr at vi ikke lenger kan regne med at oljen vil bidra til stadig høyere inntekter for landet, slik det stort sett har vært siden oljealderen begynte i Norge.

Siden vi er inne i en høstingsfase, vil statens nettoinntekter fra olje riktignok kunne øke fram mot år 2000. Men det skyldes først og fremst at statens utgifter til nye investeringer vil gå ned, og at selskapenes avskrivninger av tidligere investeringer reduseres. slik at oljeskattene øker.

Alt dette betyr først og fremst at vi må utvikle næringslivet på fastlandet bedre enn de siste to tiårene. Bare på den måten kan vi trygge velferdssamfunnet og sysselsettingen på lang sikt.

For det er behov for ytterligere satsing i velferdspolitikken. Det gjelder helsetjenesten og eldreomsorgen, og det gjelder omsorgen for våre barn. Også på miljøområdet gjenstår det mange uløste oppgaver.

En del av dette kan vi møte ved en bedre offentlig sektor, som er i stand til å omstille seg til de endrede behovene. Men vi kommer ikke utenom at det kreves mer ressurser, spesielt i eldreomsorgen og helsetjenestene. Derfor vil offentlig sektor fortsatt bli blant de delene av norsk økonomi der sysselsettingen øker. Forutsetningene for en slik utvikling er at vi har et næringsliv som utvikler seg og skaffer landet inntekter. Det er det noen partier som tar for lett på.

Inntektspolitikken

I dette bildet er inntektspolitikken en grunnpilar. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom Regjeringen og partene i arbeidslivet har bidratt til at Regjeringen har kunnet bruke statsbudsjettet aktivt uten at dette har gitt sterk inflasjon. Vi har fortsatt en lav prisstigning, og rentene er langt lavere enn for noen år siden. Derfor har det inntektspolitiske samarbeidet vært en forutsetning for at ledigheten nå går ned.

Når situasjonen i norske bedrifter og i norsk økonomi generelt nå er bedret, er det ingen tvil om at vi går inn i en ny fase av inntektspolitikken. Hensynet til de som er ledige krever at de nominelle lønnstilleggene holdes innenfor rammer som gir fortsatt lav inflasjon og lave renter. Og dette er et krav som må gjelde alle grupper og må gjenspeiles også i lederlønninger og eierutbytter. Enkeltgrupper som har en sterk forhandlingsposisjon må vise samme ansvar som andre. Tallene fra Det tekniske beregningsutvalget viser at enkeltgrupper, bl.a. i finansnæringen, hadde sterk lønnsvekst i fjor. En lønnsutvikling der enkeltgrupper får klart større tillegg enn andre skaper spenninger som gjør det inntektspolitiske samarbeidet vanskeligere. Dette er en utvikling vi må unngå framover.

Internasjonalt ser det ut til å være to grupper av land som over tid har greidd å få til høy sysselsetting uten sterk inflasjon. Det er på den ene side land som USA, som godtar svært store inntektsforskjeller og svak jobb-beskyttelse, og der inntektspolitikk ikke har hatt noen rolle de siste tiårene. I den andre gruppen finner vi land med sterke inntektspolitiske tradisjoner, som Østerrike og Norge.

For Norges del er vi ikke villige til å godta store inntektsforskjeller. Alle som er i arbeid skal kunne leve av lønna. Skal vi sikre full sysselsetting i framtida, og det forutsetter lav inflasjon, tror jeg derfor ikke det finnes noe alternativ til det inntektspolitiske samarbeidet.

Vi har orden i økonomien. Kanskje vil det allerede i 1996 bli overskudd på statsbudsjettet. Etter mange års satsing på skole- og utdanningssektoren har vi en befolkning med et høyt utdanningsnivå. Vi har et avansert næringsliv, ikke minst i oljetilknyttet virksomhet, og dette må vi utnytte i andre bransjer når utbyggingstakten på kontinentalsokkelen går ned. Vi gleder oss over at mange norske bedrifter får ordrer fra utlandet på nye produkter.

Vi har derfor et godt utgangspunkt for å få ledigheten ned ytterligere. Og kanskje det beste av alt, når ledigheten nå går ned: De nye arbeidsplassene er, mer enn mange av de arbeidsplassene som ble skapt på midten av 1980-tallet, trygge arbeidsplasser.

For hver person som flyttes ut av ledighetskøen og inn blant dem som er i arbeid, desto mer krevende blir det å få ledigheten ytterligere ned. Vi må erkjenne at ledigheten ikke fjernes med enkle håndgrep. Derfor må vi kombinere alle de virkemidlene vi har så godt som mulig, og vi skal være åpne for nye ideer og tanker. Med den situasjonen vi har på arbeidsmarkedet, er det nødvendig med et fortsatt høyt omfang av arbeidsmarkedstiltak, særlig for å bidra til økt kvalifisering.

Ute i partilag og fagforeninger har jeg ofte fått spørsmål om hvorfor vi ikke mer aktivt går inn for å senke pensjonsalderen, slik at flere unge kan få innpass i arbeidslivet. Hvis det var slik at vi regnet med varig knapphet på jobber, kunne vi vurdere noe slikt. Men i virkeligheten mangler det ikke på arbeidsoppgaver i samfunnet. Tvert om er det mye vi gjerne skulle gjøre som vi ikke får gjort.

Vi må heller ikke glemme at mange eldre arbeidstakere føler et press for å forlate arbeidslivet tidligere enn de selv egentlig ønsker. Gjennom den avtalefestede pensjonsordningen er det lagt til rette for at arbeidstakere som ønsker det, kan slutte i arbeid før ordinær pensjonsalder. Regjeringen har gitt sine bidrag til denne ordningen. Det har medvirket til en mer verdig avgang for mange. Men når Regjeringen nylig vedtok å samordne ledighetstrygden med gavepensjoner, var det bl.a. for å bremse en utvikling der mange eldre arbeidstakere blir presset til å slutte.

Det er forståelig at både bedrifter og fagforeninger har tydd til ordninger med førtidspensjonering som ledd i kostnadsbesparelser og rasjonalisering. Men dette har også sin pris. Erfaring og kunnskap hos arbeidstakere som føler at de fortsatt har noe å bidra med, forsvinner. Vi må som samfunn bli flinkere til å utnytte den erfaringen eldre arbeidstakere har. Det blir stadig viktigere når antallet eldre øker framover.

Det ville være et feilgrep å redusere den alminnelige pensjonsalderen. Tvertimot må det være et mål å heve den faktiske avgangsalderen, som i dag i gjennomsnitt er på 61 år, til tross for at pensjonsalderen er 67 år.

Det er en myte, fjern fra norske tradisjoner, at vi skal ta folk ut fra arbeidsmarkedet for å få ledigheten ned. Som en del av velferdspolitikken har vi likevel gjennomført arbeidstidsreformer og tiltak som gjør det lettere for bl.a. småbarnsforeldre å kombinere omsorg og arbeid. I tillegg har vi bygd ut skole- og utdanningssektoren, slik at langt flere enn tidligere er i utdanning.

Norsk økonomi er inne i en god utvikling. Selv om ledigheten fortsatt er altfor høy, står vi nå tidlig i 1995 nærmere målet om full sysselsetting enn på mange år. Det gir håp - ikke minst for de unge. De skal slippe å tro at arbeidsledighet er noe naturbestemt. Pessimismen trenger ikke og skal ikke få styre oss. Arbeidsledigheten lar seg bekjempe hvis vi går sammen om det.

Drømmen om et lykkelig liv er ikke bare drømmen om arbeid. Men arbeid er et ankerfeste for trygghet og tilhørighet. Arbeid skaper verdier og gjør samfunnet rikere. Jeg tror alle deler av vårt arbeidsliv og vårt politiske liv erkjenner det. Men det er ikke nok å erkjenne det. Vi må også ville gjøre noe for det. Derfor håper jeg flest mulig har evne og vilje til å prioritere sysselsettingen når vi skal gjøre vanskelige valg i årene som kommer.

---

Lagt inn 3 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen