Tale på Nord-Trøndelag Arbeiderpartis årskonferanse

Statsminister Gro Harlem Brundtland

Nord-Trøndelag Arbeiderpartis årskonferanse

Namsos, 22. april 1995

Jeg vil begynne med et sitat som noen av dere kanskje kjenner igjen:

"Det kan faktisk foretas ulike valg. Mange ser på fylkeskommunen som et statisk system der endringer ikke er mulig. Slik er det selvsagt ikke. Fylkeskommunens virksomhet er som den er fordi noen har vedtatt at slik skal den være. Dermed er det også mulig å gjennomføre endringer."

Har dere hørt dette før?

Ja, det har dere, for det står i forordet til rådslaget som ligger til grunn for det fylkesvalgprogrammet dere skal behandle her på denne årskonferansen. Rådslaget og utkastet til valgprogram kombinerer det beste i politikkens kunst.

For det første: Realisme.

Det er ikke mange valgprogrammer jeg har lest, der det sies klart og tydelig hvilke områder som ikke kan regne med å få flere ressurser. Det er lett å komme opp med ønskelister. Det er ikke like lett å angi hvilke områder som da må regne med stillstand eller til og med nedgang i overføringer. Men slik er det jo - både i kommune-, fylkes- og rikspolitikken. Det er ingen av oss som har noen uuttømmelig krukker som vi kan øse av.

For det andre: Vilje til forandring.

Det er mulig å endre - mulig å påvirke samfunnsutviklingen, men da hender det at man må ta noen valg som i øyeblikket kan synes ubehagelige. Vi blir stilt overfor dilemmaer, som dere skriver i rådslaget. Jeg har registrert at dere har møtt kritikk for at viktige spørsmål faktisk blir reist.

Men hvordan skal vi vite at vi går den rette veien om vi ikke stiller de riktige spørsmålene?

For selv om mye av rammen legges av nasjonale myndigheter og Stortinget, tas mange av de viktigste beslutningene på lokalplanet. Også fylkene og kommunene må forholde seg til dilemmaene og ta politiske valg. Det fylkesvalgprogrammet dere skal debattere her i dag, forteller om et fylkesparti som ønsker å se mulighetene, og ikke grave seg ned i alle begrensningene.

Likevel; dilemmaene som er beskrevet i rådslaget, viser at det er ikke godt nok å vedta for eksempel at vi vil opprettholde bosettingen. Vi må også finne fram til virkemidlene.

Beviset på en vellykket distriktspolitikk er at mennesker vil og kan bo og jobbe der. Når næringsgrunnlaget er i orden, ordner også mye av det andre seg. Derfor er Nord-Trøndelag Arbeiderpartis prioritering av næringspolitikken også god distriktspolitikk.

Jeg ser av Trønder-Avisa den 21. mars at Senterpartiet - det partiet som har hatt ledelsen i dette fylket i mange, mange år - kritiserer dere for de prioriteringene dere foreslår. Kolbjørn Almlid sier til avisa at Arbeiderpartiets politikk betyr sterk sentralisering og avfolkning i store områder av fylket.

Har Senterpartiet noen gang hevdet noe annet? Men faktum er at vi i Norge har klart å bremse flyttingen til byer og tettsteder, noe som i flere år har vært et trekk ved samfunnsutviklingen i alle vestlige land. Det har vi klart gjennom en aktiv distriktspolitikk. Siden 1990 har folketallet økt i 18 av 19 fylker - også i Nord-Trøndelag.

Vi skal fortsatt føre en aktiv distriktspolitikk i dette partiet. Men i dette arbeidet må vi huske på at det mest framtredende med det norske samfunnet er likhet i levekår mellom by og land, ikke forskjeller. Ja, går man først inn og ser på forskjellene, er det faktisk inne i de store byene vi finner de største levekårsforskjellene og sosiale problemene. Det er et fordelingsproblem som går på tvers av skillet mellom by og land.

Til tross for dette har flere partier interesse av å skape en motsetning mellom by og land - mellom små og store kommuner. Skal Senterpartiet og SV styrke seg rundt om i distrikts-Norge - ikke minst i Nord-Trøndelag - så må det skje på bekostning av Arbeiderpartiet. Dette skal vi huske på når det begynner å blåse som verst utpå høsten og valget nærmer seg. Da skal vi ikke la oss vippe av pinnen av feilaktige påstander om Arbeiderpartiets politikk.

Den viktigste ulikheten i Norge i dag - la oss holde fast ved det - går mellom dem som har arbeid og dem som ikke har det - enten de bor i byen eller på landet. Derfor er det tilslørende - ja, det er farlig - om vi går på den politiske retorikken om en fiktiv motsetning mellom by og land.

Vi må hele tiden spørre oss om vi bruker ressursene på den beste måten. Har vi utnyttet mulighetene til å flytte penger fra passive overføringer til aktiv sysselsetting godt nok? Den jobben er vi bare igang med - og den krever engasjement, lokalt, i fylkene og nasjonalt.

Det går bedre på arbeidsmarkedet nå. Flere kommer i jobb og ledighetstallene synker gradvis, selv om det så langt går noe tyngre i dette fylket enn i enkelte andre. Vi skal ikke la oss lure til, fordi om vi ser positive trekk nå, å tro at arbeidsledigheten nærmest forsvinner av seg selv. Det er så absolutt ikke tid for å slappe av. Vi må sørge for at den politikken som gir resultater, også fortsetter i tida som kommer.

De siste 20 åra har vi mistet 200.000 arbeidsplasser i industrien. Mange har spådd at vi vil miste enda flere framover. Men nå opplever vi at nedgangen ikke bare har stanset. Det er faktisk flere som nå får arbeid i industrien.

Dette har ikke kommet av seg selv. Det er resultater av en målbevisst politikk. Da arbeidsledigheten slo tungt innover oss, inviterte vi alle til å ta medansvar. Vi sa klart fra: politiske myndigheter kan ikke løse problemene alene. Vi må samle kreftene.

Fagbevegelsen sa at det hjelper lite med 6 prosent inntektstillegg hvis prisveksten blir 8! Da får vi redusert vår kjøpekraft og arbeidsplassene blir mer utrygge.

I dag kan vi si at vi så langt har klart jobben. I fjor hadde vi den laveste prisveksten på 34 år. Reallønna har økt, rentene har falt, velferdsordningene er bygget ut og tallet på arbeidsplasser øker. Det er dette vi i Arbeiderpartiet kaller stø kurs - det er den vi vil fortsette på - det er den vi vil be om velgernes tillit til ved valget til høsten!

Vi kan bare lykkes hvis vi sikrer en rettferdig fordeling. Fruktene av den innsatsen vi gjør i fellesskap, kan ikke bare komme noen få til gode. Da er vi fort på ville veier. Det er dette høyresida alltid glemmer. Vil de at vi skal gjenta 80-tallets jappeperiode med lånefinansiert vekst, børstraktorer og arbeidsplasser bygd på sandgrunn?

Verdiskapingen foregår både i offentlig og privat sektor. Det er en selvfølge for oss og har alltid vært det. Uten en velsmurt offentlig sektor får hele samfunnslivet behov for oljeskift. Det er et skjebnefellesskap mellom industriarbeideren, sykepleieren, læreren, skoleeleven, pensjonisten og bonden. Den dagen Aker Verdal ikke kan møte konkurransen fra utlandet, den dagen blir også arbeidsplassene på Namdal sykehus mindre trygge. Men dette er en avhengighet som gjelder begge veier. Et sterkt og trygt velferdssamfunn, med et godt helsestell, gode barnehager og skoler, er også det beste grunnlaget for sterke bedrifter.

Derfor har vi satset så stort på sosiale reformer de siste årene; for barn og barnefamilier, skole og utdanning og helse og omsorg.

Tenk bare på at foreldrepermisjonen er økt fra 18 uker til ett år - fra 18 til 52 - det er tall man merker seg i andre land. Tenk på tallet på barnehageplasser, som er fordoblet. Tenk på hvordan vi har fornyet hele utdanningssystemet, økt antall studieplasser med 40.000 og sikret alle unge rett til treårig videregående utdanning.

Kommunene og fylkene har hovedansvaret for velferdsordningene. Nettopp derfor har vi styrket kommunenes økonomi. Siden 1990 har kommunesektorens inntekter økt reelt med mellom 12 og 13 prosent - langt mer enn veksten i økonomien som helhet. Det arbeider mellom 60 000 og 70 000 flere i kommunene i dag enn for fem år siden. På ti år har antallet sysselsatte i kommunene økt med 111.000 personer. Det er flere enn det bor i Stavanger by.

Dette skal vi stå fram og fortelle om. Også i kommunevalgkampen. For hva annet dreier dette seg om enn grunnlaget for kommunal politikk. Dette er sosialdemokrati! Det er alt dette som er med på å gjøre krisetid til reformtid! Det er dette som gjør at "stø kurs" betyr forandring og fornyelse, nye muligheter. Det er noe helt annet enn det Senterpartiet her i Nord-Trøndelag kan legge i begrepet når de nå er "herm-etter-kråker" og prøver å gjøre "stø kurs" til sitt. Bedre kan man ikke illustrere at man lever i skyggen av Arbeiderpartiet.

Flere mennesker vil ønske seg arbeid i tiden som kommer. Det er derfor ikke nok å bare skaffe jobb til dem som i dag er ledige. Det vil kreves enda flere jobber for å gi tilbud til de mange nye som vil melde seg på arbeidsmarkedet. Om 35 år trenger vi trolig 250 - 300 000 flere arbeidsplasser enn i dag. Det blir en krevende oppgave, men ikke uoverkommelig hvis vi steller oss riktig.

Ingen kan i dag si nøyaktig hvor alle disse jobbene vil komme. Men en ting er sikkert: Mange av dem må komme innen offentlig tjenesteyting hvis vi skal opprettholde og bedre helse- og eldreomsorgen vår.

Om bare en generasjon vil det være en halv gang flere pensjonister enn i dag, nesten 1 million. Hvilke krav stiller ikke det til en solid Folketrygd? Tenk på den store utfordringen det blir for eldreomsorgen. Tenk på hvilke behov vi vil stå overfor når det gjelder helse- og omsorgstjenester. Det vil stille krav til nye og fleksible løsninger tilpasset den enkeltes behov, også fordi mennesker stiller helt andre krav enn før.

Vi må bruke større ressurser enn det vi gjør i dag til helse og eldreomsorg. Det er helt sikkert. Den medisinske utviklingen går raskt. Sykdom og lidelser vi for kort tid siden sto maktesløse overfor, kan vi nå effektivt behandle og lindre. Vi må sikre at alle får del i denne utviklingen. Bare på den måten kan vi vinne kampen mot privatisering og nye sosiale forskjeller. Den debatten kommer opp igjen, det er sikkert. Vi hadde den for 10 år siden, og vant. Nå vil den teknologiske utviklingen forsterke utfordringen det er å gi alle tilgang på tjenestene.

Rett til behandling og pleie når ulykken er ute eller helsa svikter, er noe helt fundamentalt i vårt velferdssamfunn. Helsestellet skal være for alle. Privat økonomi eller egen forsikring er ikke det som skal avgjøre om man skal få behandling. I Norge er vi kommet langt - ja, svært langt på dette feltet. Aldri er så mange blitt behandlet ved våre sykehus, og samtidig har helsetilstanden i folket aldri vært så god. Men vi er ikke fornøyd - fortsatt er det køer og fortsatt må noen vente for lenge på å få behandling.

Vi må ta de nye medisinske mulighetene i bruk! Vi må utvikle bedre kvalitet, også på de små og sårbare helsetilbudene i utkantene. Da er det en ting vi gjør: Vi må vi organisere tjenestene bedre og samarbeide mer. Dere står midt oppi det nå, med diskusjonen om samordning av Namdal og Innherred sykehus.

I Norge har vi et desentralisert helsevesen. Vi har flere sykehus i hvert fylke. Slik vil vi ha det. Mange føler en ekstra trygghet ved å bli behandlet ikke så langt borte fra hjemstedet. Men vi kan heller ikke på dette området låse utviklingen. Sykehusmedisinen utvikler seg raskt i retning av stadig bedre muligheter til diagnose og behandling. Disse nye mulighetene krever økende spesialisering. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig at alle sykehus kan litt om alt. Noen må kunne alt om noe, for at vi skal få den hjelpen vi trenger som pasienter når vi har et vanskelig problem.

I stedet for at sykehusene og fylkene konkurrerer og krangler seg imellom om ressurser, kompetanse og pasienter, må de i stedet samarbeide slik dere legger opp til i forslaget til fylkesvalgprogram. Bare på den måten kan vi også bevare den nærheten som er styrken i vår desentraliserte sykehusstruktur. Det er en offensiv sykehuspolitikk - en offensiv pasientpolitikk - Nord-Trøndelag Arbeiderparti legger opp til i forslaget til fylkesvalgprogram. For hvem vil ikke ha tilsyn av spesialist når det kreves? Hvem vil ikke ha nærhet når det gir trygghet?

Arbeiderpartiets svar på utfordringen er mer samarbeid, også over fylkesgrensene - slik dere legger opp til gjennom et forpliktende samarbeid med nabofylkene i nord og sør. Vi vil blåse liv i helseregionene. Samarbeid isteden for strid, en åpen diskusjon og derigjennom større samling om felles mål i regionen, er det som vil gi en bedre helsetjeneste til alle. Dette er ingen lett utfordring, men helt nødvendig for at ikke kvaliteten skal bli for dårlig og for at ikke en langt mer omfattende statlig styring skal bli det eneste svaret.

Vi vil også åpne for å gi pasientene mulighet til - på samme behandlingsnivå - selv å velge sykehus innenfor helseregionen og i nabofylket. Dette gir økt fleksibilitet, vi slipper den håpløse diskusjonen om gjestepasienter og det gjør at kapasiteten kan utnyttes bedre når helseregionen kan sees under ett.

Denne modellen må ikke forveksles med Høyres forslag om en finansieringsordning der "pengene følger pasienten", samtidig som pasientene fritt kan velge sykehus. Da får vi noe annet som resultat. Ordninger som ligner denne prøves ut enkelte steder i Sverige. Erfaringene derfra viser at de aller fleste pasientene likevel velger det nærmeste, det kjente sykehuset, også når de kan velge fritt. Det styrker meg i troen på at vår modell med desentralisert politisk ansvar for at det finnes et godt helsetilbud i nærheten av der folk bor, også best ivaretar pasientens ønsker og behov.

Høyres system har i tillegg en rekke negative effekter. Jeg vil nevne noen av dem:

• En slik modell vil svekke den politiske styringen. En finansieringsordning hvor pengene følger pasienten vil spore sykehusene til å prioritere de pasienter som gir størst inntekt. Dette vil lett gå på bekostning av pasienter med mer kompliserte og sammensatte lidelser, der en enhetspris for behandlingen ikke er lett å sette.
• Et slikt finansieringssystem vil kunne gjøre det langt vanskeligere å samarbeide. Sykehusene vil lett slåss seg imellom for å drive med den behandling som gir størst inntekter, og ikke det som gir best folkehelse. Et rammefinansieringssystem for sykehusene vil gjøre det lettere å samarbeide om å få gjort jobben. Det er det vi har kommet fram til i helsemeldingen.
• De administrative kostnadene vil sannsynligvis øke. Er det noe vi ikke vil, så er det det. Vi ønsker bedre pasientbehandlig for de pengene vi bruker i helsevesenet.

Jeg er svært redd for at om Høyres modell ble satt ut i livet - noe jeg ikke tror det er flertall for - så ville det føre til større ressursbruk i helsesektoren, uten at helsetilstanden i befolkningen ble bedre. Land som USA strever med å komme seg ut av et system som både er dyrt og gir dårlig fordeling. Der må vi ikke havne. Jeg sa at vi må bruke mer penger på helsetjenester i åra som kommer. Men de pengene skal brukes planmessig for å løse de oppgaver vi i dag ikke klarer godt nok, og framfor alt for å løse de nye utfordringene vi står foran i kampen for en bedre folkehelse.

Oppgavene blir større også av andre grunner enn teknologiske framskritt. I dag bruker det offentlige årlig 25 milliarder kroner til pleie- og omsorgstjenester. Med samme standard og dekningsgrad vil utgiftene øke til 40 milliarder kroner om 40 år, på grunn av endret alderssammensetning i befolkningen. Samtidig vil utgiftene til offentlige alderspensjoner øke fra rundt 40 milliarder kroner i dag til rundt 80 milliarder i 2040. Det er her de virkelig store utfordringene ligger.

Skal vi makte dette, må de offentlige budsjettene økes. Men det er ikke nok. De offentlige budsjetter er ikke uuttømmelige - verken her i Nord-Trøndelag eller på riksplan. Skal vi klare oppgavene, må vi i tillegg stille krav om høyere effektivitet i det offentlige.

Og en ting til: Det vil kreve politisk mot - betydelig mot - å si nei når det er nødvendig, til mange andre gode forslag om hva vi kan bruke penger til.

I tillegg må vi se på de forskjellige overføringsordninger til personer og husholdninger, slik vi vil gjøre i den velferdsmeldingen Regjeringen nå jobber med. Overføringer er nødvendige for å jevne ut inntekter og forbruk, men vi må se på om de treffer godt nok, sett med dagens øyne.

Framfor alt må vi klare det som for oss er jobb nummer 1 - full sysselsetting. For heller ikke velferdsoppgavene klarer vi å løse uten at de som vil og kan er med og tar tak. Arbeidslinjen er en viktig del av dette arbeidet. Visste dere at det er en million nordmenn som har trygd som sin viktigste inntektskilde?

Vi må snu utviklingen der stadig flere lever av ulike trygdeordninger. I dag slutter 30-, 40- og 50-åringer i arbeidslivet. Folk som burde hatt mange arbeidsår foran seg. For oss er det ikke noe kvalitetsstempel på et godt samfunnet at mange går på trygd. Tvert om, land som over tid har godtatt en slik utvikling, har i realiteten også godtatt at store grupper varig stenges ute fra arbeidsmarkedet. Det må aldri bli vår linje.

Samtidig setter vår kunnskap om miljøet og de kravene vi dermed må stille til innholdet i den økonomiske veksten, klart større begrensninger enn før. Vi har rett og slett ikke lov til å bygge vår velferd på den samme typen økonomisk vekst som på den tiden da vi ikke visste bedre. Vi må tenke annerledes - som politisk parti, som forbrukere og produsenter.

Men ikke bare her i Norge. Vi er bare 4 millioner mennesker og vi kommer så sørgelig til kort alene. Vi må søke kampfeller og meningsfeller i andre land, utenfor våre egne grenser - i det europeiske sosialdemokratiske partiet, i Sosialistinternasjonalen, sammen med de som står oss aller nærmest i Norden og Europa. Det er der vi finner støttetroppene for en moderne miljøpolitikk.

Hvis hele verdens befolkning skulle forbruke like mye ressurser som vi gjør i den vestlige verden, ville vi trenge ti verdener for å tilfredsstille alles behov. Det er ingen tvil om at forbruks- og produksjonsmønstrene i industrilandene må legges radikalt om. Spørsmålet er hvordan vi best kan bidra til det.

Vi vet at økonomisk vekst ikke er et mål i seg selv eller alene et tegn for voksende velstand. Men vi lever i en verden med enorme forskjeller. For millioner, ja milliarder av mennesker verden over er nettopp økende velstand nødvendig. Det er nødvendig for å realisere selve drømmen - drømmen om frihet fra nød og fattigdom.

Vi må aldri miste av syne hvilken enorm utfordring vi står overfor. Kina har 1,2 milliarder mennesker, og der var den økonomiske veksten 12% i fjor. Verdensøkonomien økte i fjor med like mye som hele Sør-Amerikas økonomi samlet.

Energiforbruket økte, nye milliarder tonn avfall ble skapt, vi mistet 10 millioner hektar jordbruksareal, hugget 3,5 milliarder kubikkmeter tømmer og mistet for alltid 30 000 levende arter.

Kina vil om kort tid gå forbi USA som den største kilde for utslipp av klimagasser. USA står i dag for 25% av de globale utslipp. Norge står for 2 promille. Alene kan vi derfor utrette lite. Det er ingen annen vei å gå enn å fortsette vår kamp for et sterkere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid.

På klimakonferansen i Berlin rett før påske, ble landene enige om å starte forhandlingene om forpliktende reduksjon av utslipp av CO2. Det kan virke som om dette er lite å rope hurra for. Men før konferansen var vi faktisk i tvil om vi engang skulle klare å få til et slikt vedtak. Klimaproblemene er et godt eksempel på hvor vanskelig det er å få til gode og forpliktende internasjonale avtaler.

For klimaproblemene er globale. Det hjelper lite hva ett enkelt land gjør hvis ikke de andre følger etter. Samtidig er vi avhengige av at landene faktisk følger opp forpliktelsene sine. For å få det til, må byrdene være rettferdig fordelt. Kina og enkelte andre ny industrialiserte land vil i årene som kommer ha den største økningen i CO2-utslipp. Men disse landene argumenterer forståelig nok for at det er de rike landene i nord som først og fremst må bære belastningen ved å redusere utslippene, fordi det er vi som har stått for det meste av utslippene og har sterkest økonomisk rygg for å redusere dem.

Samtidig er heller ikke landene i nord like. Det gjør det ekstra vanskelig å videreutvikle samarbeidet. Tyskland baserer mye av kraftproduksjonen sin på kull. Ved å bygge om eller erstatte gamle og ulønnsomme kullkraftverk i det tidligere Øst-Tyskland, kan de redusere sine utslipp for en relativt billig penge. De kan for eksempel kjøpe norsk naturgass, som gir mindre CO2-utslipp enn kull.

For oss er situasjonen annerledes. Vi baserer mye av vår kraftproduksjon på vannkraft, som ikke fører til utslipp av CO2 i det hele tatt. Det finnes altså ingen billig og lett måte for oss å få ned CO2-utslippene på. Og den gassproduksjonen som kan erstatte miljøfiendtlig kullbruk i andre land, ja, den øker jo våre CO2-utslipp.

Og som et siste paradoks: Utslipp som følge av internasjonal skipstransport er unntatt fra det internasjonale CO2-regnskapet, men det er ikke transport av gass i rør. Og svært mye av økningen av våre CO2-utslipp skyldes nettopp transport av gass. Dermed er vi i en situasjon der vår gass som gjør at andre kan redusere sine CO2-utslipp, den gjør det vanskelig, ja, faktisk umulig, for oss å nå vårt mål om å stabilisere CO2-utslippene på 1989-nivå.

Men vi skal også gjøre vårt, og det gjør vi allerede. Vi har verdens høyeste miljøavgifter. Ingen andre land skattlegger utslipp av klimagasser så hardt som Norge. Norsk industri betaler dobbelt så høye avgifter på fyringsolje som svensk, som betaler de nest høyeste klimaavgiftene. Ingen andre land enn Norge har innført CO2-avgifter for olje- og gassvirksomheten. Resultatet er at den norske olje- og gassproduksjonen er den mest miljøvennlige i hele verden- Utslippene fra norsk sokkel er bare 1/10 av utslippene fra britisk. Avgiftene har også fremmet omstillinger i andre deler av norsk næringsliv. Sammen med stadig strengere miljøkrav har dette ført til at vi på nær sagt alle områder forurenser langt mindre enn bare for få år siden.

Vi har høye avgifter på bensin i Norge. Sammen med Japan ligger vi høyest i hele verden. Jeg er ikke i tvil om at andre land må følge etter. Avgiftene er omstridte, men nødvendige. Forbruket av bensin og olje, en ikke-fornybar ressurs, må begrenses.

Vi ligger godt an i Norge. Vi har et relativt sett høyt forbruk av vannkraft, men i gjennomsnitt forbruker hver nordmann bare 1/3 så mye bensin som gjennomsnitts-amerikaneren. I USA ble det for et par år siden brukt anslagsvis 230 milliarder liter bensin pr. år. Om forbruket der hadde blitt redusert til det norske nivået, ville det ført til en reduksjon på rundt 150 milliarder liter pr. år. Det er mer enn den totale norske oljeproduksjonen det!

Vi skal gjøre vårt. Men det er ingen løsning at Norge slutter å eksportere gass til andre land. Riktignok ville det ha redusert våre utslipp, men kunne lett bidra til å øke de totale globale utslippene. Det blir det ikke god miljøpolitikk av. Og vi er ute etter virkningen på jorda vår og vår egen region.

I Norge og mange andre land er mange mennesker usikre på hva framtiden vil bringe. Folk spør: Hva er det der borte i Asia som plutselig gjør min arbeidsplass ulønnsom? Hvorfor må vi stadig omstille oss? Er det noen som har kontroll med teknologien? Og selv om vi har opplevd en kraftig økning i velferd og levestandard, rettes oppmerksomheten mot nye behov - ikke minst i helsesektoren og eldreomsorgen når vi skal sikre en trygg alderdom for stadig flere eldre.

Dette er ikke sær-norske utfordringer. Vi påvirkes av en internasjonalisert økonomi og et globalt informasjonssamfunn. Men mange forandringer er vanskelige å se - mye vanskeligere enn den gang jernbanen kom, og da røyken fra fabrikkpipene var tegn på velstand og arbeid, eller da rasjoneringen ble opphevet etter krigen. Alt dette var synlig og klart - lett å forstå.

Teknologien, kapitalen og mediene har sin egen kraft. Skal vi sikre vår egen framtid - skal vi få et bedre organisert Europa og en bedre organisert verden, må vi aldri glemme at politikkens kraft er demokratiets - og evnen og motet til å ta beslutninger.

Det motet har vi i Arbeiderpartiet. Men oppgaven er krevende, for utvidelse av demokratiets virkeområde er faktisk et mye tyngre løft enn utvidelse av teknologiens grensesprengende kraft. Det må ikke få oss til å si at demokratiet ikke virker, vi som har bygget demokratiet ut, skritt for skritt gjennom dette århundre. Demokratiet virker bare hvis vi har klarsyn og mot til å ta det i bruk - i vårt eget land - og i forholdet mellom land.

3. og 4. oktober 1980 holdt sosialistiske økonomers forening - som er et Arbeiderpartilag for folk som er interessert i økonomi - et seminar om bruken av oljepengene - muligheter og farer. På dette seminaret ble jeg bedt om å holde en innledning med tittelen "Får vi et hardere samfunn?".

På 70-tallet var det mange som mente at etterhvert som vi ble rikere og oljepengene strømmet inn, ville vi miste noe av det verdifulle i samfunnet vårt - at vi ville få et hardere samfunn. Den gangen svarte jeg at jeg ikke trodde det nødvendigvis ville gå slik. Jeg sa at "et hardere samfunn er ikke noe vi 'får' - som vi ikke kan gjøre noe med. Det er et samfunn som vi i tilfelle selv har ansvaret for er blitt et resultat - av manglende vilje eller evne til å styre og foreta reelle valg."

Jeg vil si det samme i dag, men komme med noen tilføyelser. I dag er mulighetene for å styre annerledes enn for 20 år siden. Den internasjonale økonomien påvirker oss sterkere og raskere i dag enn den gangen. Det er ikke lenger mulig å styre tilbudene av fjernsynsmedier gjennom forbud og påbud - enhver kan installere sin egen parabolantenne. Våre tidligere monopoler - som Televerket og Postverket - utsettes for konkurranse og helt nye tekniske utfordringer, enten vi liker det eller ikke. Det er bare noen og tretti år siden bilsalget ble frigitt. Men det ville være helt utenkelig å ta i bruk konsesjoner for kjøp av bil i dag. Vi møter en ny hverdag - da må vi bruke nye virkemidler for å nå våre mål.

Teknologien og de nye kommunikasjonene har gitt oss muligheter som aldri før. Aldri har vi hatt større kunnskaper, aldri har vi kunnet bekjempe så mange sykdommer og hindre så mye lidelse, aldri har vi levd lenger, aldri har vi hatt mer å kjøpe og å kjøpe for. Samtidig arbeider vi stadig mindre målt i tid. Og ikke minst - hele folket har fått ta del i dette. Det er dette som er arbeiderbevegelsens store gjerning i vårt samfunn - framgangen har kommet alle til gode.

Det var også noe annet som lå meg på hjertet den gangen, for snart 15 år siden: "Vi har mangel på tjenester og omsorg, langt mer enn på varer."

Dette gjelder også i dag og ikke minst i årene vi har foran oss. Endringen i befolkningssammensetningen - som jeg tidligere gikk litt inn på - betyr at vi må bruke langt mer av det vi tjener i fellesskap på eldreomsorg og helse - altså på tjenester. I et slikt perspektiv er økonomisk vekst positivt og nødvendig - og slett ikke miljøfiendtlig.

Og sammenlignet med 1970 bruker vi nå langt flere offentlige kroner på tjenester og omsorg - noe det store antallet nye arbeidsplasser i tjenestesektoren viser.

Samtidig har også det private forbruket økt. Men forbruket av varer har ikke økt like sterkt. Faktisk bruker hver enkelt av oss langt mer av det vi selv tjener til tjenester enn det vi gjorde i 1980. Dette viser at det vi snakket om allerede den gangen, nemlig at den økonomiske veksten måtte få et annet innhold, gradvis har skjedd gjennom politiske vedtak og den innsatsen vi selv har stått i spissen for. Produksjon og forbruk - den økonomiske veksten - er langt mer miljøvennlig og bærekraftig i dag enn da jeg formulerte den setningen.

Erik Solheim og hans partifeller har brukt krefter på helt andre spørsmål i disse 15 årene. Den store samtalen som han nå etterlyser, den har jo foregått i Arbeiderpartiet hele tiden. Det er klart at det er behov for den samtalen i SV. Vi har diskutert miljø og vekst, vi har diskutert grensegangen mellom markedet og det offentlige, vi har diskutert kortere arbeidstid. Ja, vi har faktisk diskutert det - i partilagene, i programkomiteer, på årsmøter og landsmøter. Men vi nøyer oss ikke med bare å stille spørsmålene. Vi prøver også å finne de riktige svarene i løsningene på utfordringene vi står overfor.

Solheim stiller ikke egentlig nye spørsmål - han stiller våre gamle. Men - det er viktig at det skjer - også i SV.

"Gå av!" svarer Inge Staldvik, for han har hørt spørsmålene før, og han likte dem ikke den gangen heller.

Men vi i Arbeiderpartiet skal fortsette å stille spørsmål og lete etter nye svar. Vi kommer aldri til å gi opp ambisjonen om å styre samfunnsutviklingen i den retningen vi ønsker. Men det stiller enda større krav til oss som politisk parti i dag enn det gjorde for 20 år siden. Vi skal hele tiden lete etter virkemidler for å møte nye behov - ikke bare holde fast ved gamle løsninger.

Samfunnet vil alltid stå overfor nye utfordringer og nye oppgaver. Vi har ikke ferdige svar på de oppgaver framtida vil stille oss overfor. Men så lenge vi evner å ta utfordringene, så lenge vi tar debatten - slik dere gjør i forbindelse med fylkesvalgprogrammet - ja, så lenge vil sosialdemokratiet være den sterkeste samfunnsomformende kraften.

Takk for oppmerksomheten!

---

Lagt inn 28 april 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen