Statsminister Gro Harlem Brundtland

Norge i et nytt Europa

NHOs årskonferanse, Oslo, 5. januar 1995

Vi går inn i 1995 med gode utsikter for norsk økonomi. Dels skyldes dette at verdensøkonomien nå er på vei ut av et av de lengste og kraftigste tilbakeslag vi har opplevd i nyere tid. Men det skyldes også at vi fra annen halvdel av 1980-tallet har ført en økonomisk politikk som har gitt oss et mer solid næringsliv.

Sysselsettingen øker, rentene er forholdsvis lave og prisstigningen er fortsatt lav. For at vi skal få arbeidsledigheten videre ned i årene fremover er vi ikke minst avhengige av at bedriftene investerer mer og bygger opp nye arbeidsplasser. Kanskje har mange bedrifter sittet på gjerdet og ventet på utfallet av folkeavstemningen om EU-medlemskap.

Jeg regner med at næringslivet nå vil gjøre sitt ytterste innenfor de rammer som er lagt for Norge i europeisk og internasjonalt samarbeid. Vi trenger investeringer for å sette flere hender i arbeid og for å sikre inntektene for landet. Utsiktene for 1995 er gode. Derfor setter Regjeringen sin lit til at bedriftene vil være seg bevisst sitt medansvar for sysselsettingen og bruke de mulighetene som foreligger.

Vi må fortsatt basere oss på en omfattende samfunnssolidaritet for å trygge arbeidsplassene og velferden - og å sikre grunnlaget for investeringene i Norge. At likhets- og rettferdsidealer står høyt i vårt sarnfunn er en kapital som gir styrke - også for næringslivet.

EU-debatten viste at det er et sterkt behov for en debatt om sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Det vil måtte bli en debatt om sammenhengene mellom det vi har behov for, og det vi har råd til.

I årene fremover må vi være opptatt av det som skapes i bedriftene. Ledelse og ansatte i bedrifter over hele landet skal ha honnør for sine viktige bidrag til å illustrere hvordan verdiskapingen i bedriftene gir ringvirkninger til samfunnet, i form av nye arbeidsplasser og økt velferd.

Som samfunn skal vi sørge for at verdiene kan skapes. Men da er det også helt avgjørende at vi sikrer en rettferdig fordeling av verdiene, slik at alle får like utviklingsmuligheter. Fruktene av den innsatsen vi gjør i fellesskap kan ikke bare komme noen få til gode. En rettferdig fordeling er også en forutsetning for å sikre oppslutning om best mulige rammebetingelser for våre bedrifter. Og en rettferdig fordeling er nødvendig for å anspore folk til den innsatsen som er nødvendig for å få til verdiskapingen. Etter et sosialdemokratisk syn er det ikke bare en vekselvirkning, men en god sirkel mellom fordeling og foredling - det ene forsterker det andre.

Debatten om verdiskapingen må favne bredt. Skal diskusjonen bli meningsfull må vi også se betydningen av den verdiskaping som skjer utenfor de vareproduserende næringene. Virksomheten innen helse, omsorg og utdanning skaper verdier vi alle trenger for å gjøre en innsats. Verdiskapingen har en kvalitativ side som må utfylles med visjoner om omsorg, likhet og trygghet.

Det er nære sammenhenger mellom bedriften og samfunnet omkring. Derfor er det et skjebnefellesskap mellom industriarbeideren, sykepleieren, læreren, skoleeleven, pensjonisten og bonden. Men dette er en avhengighet som gjelder begge veier. Et sterkt og trygt velferdssamfunn, med et godt helsestell, gode barnehager og skoler, er det beste grunnlaget for sterke bedrifter.

Vekst i produksjon og forbruk er ikke noe mål i seg selv på voksende velstand i samfunnet. Vekst har vært nødvendig for å utvikle vårt velferdssamfunn, og vekst er fortsatt nødvendig for å løse nye, viktige samfunnsoppgaver. Vekst kan til og med være nødvendig for å løse miljøutfordringer. Men samtidig må vi hele tiden se på innholdet i den økonomiske veksten. Det er viktig å være klar over at mellom halvparten og to tredjedeler av den økonomiske veksten vi kan vente oss fram mot år 2030 skyldes økt kunnskap og bedre organisering av produksjonen. Med en slik utvikling, der kunnskapsnivået øker sterkt og der vi tar i bruk de teknologiske mulighetene som utvikles her hjemme og i utlandet, vil det i stadig sterkere grad være mulig å kombinere høyere verdiskaping og et bedre miljø. Vi regner med at mange av de miljøskadelige utslippene vil gå ned de neste 40 årene. til tross for fortsatt økonomisk vekst.

Året som gikk viste styrken i norsk demokrati. Det står internasjonal respekt av at 9 av 10 velgere deltar i en folkeavstemning. Og da forventes det at de av oss som ønsket et annet utfall respekterer avgjørelsen. Jeg vet at mange her var aktive i debatten. Men nå er tiden til å pleie skuffelsen over. Landet trenger en samlet og sterk innsats. Utviklingen fortsetter, og vi lever midt i den, også om vi ikke er medlem av EU.

Avtalen om den globale handelsorganisasjonen WTO trådte i kraft ved inngangen til det nye året. Det er dermed skapt et institusjonelt grunnlag som vil understøtte en videre oppgang i verdensøkonomien.

Frihandelstankegangen har gått seirende ut av nasjonale og internasjonale debatter. For Norge betyr det nye internasjonale rettsgrunnlaget økt trygghet mot vilkårlig behandling. GAIT-avtalen vil derfor i noen grad kunne redusere de negative virkningene av at Norge står utenfor El J.

Inngangen til 1995 bærer preg av at såvel det regionale som det globale samarbeidet styrkes over hele verden. Landene i Sørøst-Asia har sammen med USA satt nye mål for frihandel som vil styrke den dynamiske utviklingen i Stillehavsregionen ytterligere. Det amerikanske toppmøtet i Miami bragte en ny giv inn i det regionale samarbeidet på den vestlige halvkule, med utsikter til å utvide NAFTA til å omfatte 34 av 35 land, og med frihandel som mål for hele Amerika innen år 2005. Det er dermed ikke bare utvidelsen av EU til 15 land og den stadige økningen av nye søkerland som preger verdens regionalisering.

Alle regioner ser nå at det ikke er noen motsetning mellom regionalt og globalt samarbeid. I dette bildet ser vi at Norges veivalg fortoner seg annerledes enn det som for øvrig er bildet.

Vi grenser idag til EU fra Hvaler og Svinesund i sør til Pasvik i Nord. Tidligere Warszawapakt-land deltar i møter med våre nærmeste venner og allierte - møter der vi ikke er med.

Vi har ingen erfaring med denne nye situasjonen. Men vi vil gjøre det vi kan for å trygge EØS-avtalen, som nå er vårt aller viktigste ankerfeste til det europeiske samarbeidet. Vi er i dag medlem i et sterkt redusert EFTA. Vare nordiske naboer vil få hendene fulle med å utnytte de nye mulighetene som EU-medlemskapet gir. Finland og Sverige har nå et tettere samarbeid med våre viktigste handelspartnere og allierte enn vi har. Vår fremtid er uløselig knyttet til Europa og til EU. Selv om Norge har mindre innflytelse, har vi fortsatt like mye på hjertet. Det betyr at vi ikke skal la mismot få prege oss, eller at pessimismen skal få slå rot. Det betyr ene og alene at vi må utvise den største fantasi og stå-på-holdning, for å utløse de mulighetene Norge har og kan få. De oppgavene Norge står overfor både nasjonalt og internasjonalt er de samme nå som før 28. november:

• Like mye som EU-landene er vi avhengige av internasjonale avtaler og rammebetingelser for å kunne bedre vår økonomi og sikre vår velferd.
• Våre arbeidsplasser og bedrifter i fastlands-Norge er avhengige av at vi har felles spilleregler med andre land.
• I våre nærområder i nord møter vi de samme utfordringene fra Nordvest-Russland, med de enorme miljøproblemene som angår oss alle og et ressursbehov som krever bred internasjonal satsing.
• Sikkerhetspolitisk skal vi ivareta våre permanente interesser i et nytt bilde, der Europa tar større ansvar for egen sikkerhet og der NATO og EU nå møtes i Russlands nordvestlige hjørne.
• Norge er fortsatt avhengige av nære politiske forbindelser og avtaler som vi kan stole på med andre land.

I internasjonalt samarbeid er kampen om oppmerksomheten helt sentral. Den som ikke er med der andre land møtes, kan bli henvist til å gå kjøkkenveien. Vi er avhengige av velvilje og av andre lands tid og prioritering. I hele etterkrigstiden har Norge møtt betydelig velvilje, men vi kan ikke over tid trekke de samme veksler på denne velviljen.

Regjeringen legger til grunn at alle norske partier er tilhengere av en aktiv norsk rolle i europeisk og internasjonalt samarbeid. Overfor EU-landene har Regjeringen understreket at vi er interessert i et så tett og nært samarbeid som overhodet mulig, og at det eneste vi selv må utelukke nå, er et fullverdig medlemskap.

Oppgaven er å gjøre det som er mulig for å sikre Norges interesser på grunnlag av det valg som er gjort. Jeg tror vi skal glede oss over den generelle velviljen som ligger bak, når ledende politikere i EU-landene sier at døren alltid vil stå åpen for Norge.

Vi må aktivt forholde oss til den europeiske virkeligheten. Etter vårt forrige nei i 1972 ble forholdet til Europa tatt helt av dagsordenen i samfunnsdebatten. Slik vil det ikke bli denne gangen. Nå møter vi et helt annet Europa og et helt annet Norden, og vi lever i et Norge med langt tettere bånd - økonomiske og politiske - til landene omkring oss. De siste fem årene har snudd opp ned på vante forestillinger i Europa. Det kan også de neste fem årene gjøre. Derfor må vi ha en levende Europa-debatt som fanger opp utviklingen og ser etter de løsningene som best trygger våre interesser.

Siden 1986 har våre politiske organer, organisasjons-Norge og alle viktige interessegrupperinger lært mye om det europeiske samarbeidet. Vi må ta med oss dette videre som en del av landets samlede kunnskaper og konkurranseposisjon. Alle de som har fått erfaringer fra deltakelse i europeisk samarbeid må bruke sine kunnskaper, ikke lagre dem i minneboken. At flere dører er lukket for Norge betyr ikke at vi skal snu oss vekk. Det krever bare en ekstra innsats fra oss alle.

Det er fortsatt viktig å legge et langsiktig perspektiv til grunn for alt vi gjør. Fordi vi nå ser gode resultater av det vi har stått sammen om siden 1986, blir det minst like krevende å holde stø kurs og beholde målet om økt sysselsetting helt i sentrum av politikken.

I 1994 har vi opplevd betydelige økonomiske endringer. Verdensøkonomien er inne i en oppgangsperiode, og denne gangen er det godt håp om at vi vil oppleve flere år med stabilitet og fremgang. Den store utfordringen internasjonalt er å utnytte dette til å få ned den høye arbeidsledigheten i mange land, som særlig går ut over ungdom og som skaper frustrasjon og sosial uro også i vår verdensdel.

Sysselsettingspolitikk er først og fremst landenes nasjonale ansvar. Men så tett sammenknyttet som landenes økonomier er i dag, kan ingen enkeltland alene greie å få bukt med ledigheten. Ingen land kan skjerme seg mot internasjonale nedgangstider, mot valutauro og renteoppgang.

Derfor har alle en felles interesse av at det samarbeides nært om å sikre spillereglene for internasjonal handel, og om å sikre stabile forhold i valutamarkedene. Et viktig grunnlag for dette er at hvert land har en sunn økonomi

Året 1994 har vært et godt år for norsk økonomi. Ved årsskiftet har vi den laveste ledigheten på fire år, og denne gangen venter vi ytterligere nedgang gjennom det nye året. Investeringene i bedriftene tar seg opp, og eksporten øker sterkt. Det private forbruket vokser, rentene er relativt lave og prisene stiger fortsatt lite.

Om vi kaster blikket noen ar tilbake, tror jeg ikke det er noen tvil om at vi i Norge har kommet oss godt gjennom den alvorligste nedgangsperioden i Europa i hele etterkrigstiden. Vi har fortsatt en altfor høy ledighet, men likevel et utgangspunkt som de fleste land kan misunne oss. Vi har bedret den kostnadsmessige konkurranseevnen med 12,5 pst. siden 1988. Det betyr at vi er i en helt annen konkurranseposisjon enn for noen år siden, og at vi nå har gode forutsetninger for å kunne utnytte den drahjelpen vi vil få fra utlandet.

Vi har ført en meget aktiv budsjettpolitikk, som både har rommet omfattende sosiale reformer, innen skole og utdanning, innen helse og omsorg og i barnehagene, bedring av våre samferdselsnett og tiltak som mer direkte har senket bedriftenes kostnader. Denne politikken har bygd på den enkle erkjennelse at vi må ha et solid næringsliv for å kunne betale alle de velferdsordningene som det er ganske bred politisk enighet om i Norge.

Jeg sier det fordi vårt solidaritetsalternativ er noe langt mer enn et slagord. I praktisk politikk betyr det først og fremst solidaritet mellom dem som har arbeid og de arbeidsledige. Dette bygger på en inntektspolitikk som fagbevegelse, regjering og arbeidsgivere stiller seg bak. Resultatene er at sysselsettingen nå øker sterkt, at det har vært mulig å få til reallønnsøkninger samtidig som inflasjonen er lav, at rentene er redusert og at Regjeringen i de årene vi har bak oss har kunnet bruke statsbudsjettet meget aktivt for å stimulere økonomien.

Den solidariske politikken må føres videre, slik at vi kan møte en ny virkelighet.

Noen synes å ville tolke det slik at budskapet om "stø kurs" betyr at alt skal være som det er. "Stø kurs" betyr at vi må ha en grunnleggende orden i økonomien, med blant annet solide statsfinanser. Men "stø kurs" betyr ikke å stå i ro. Regjeringens kurs har vært og er en stø reformkurs. Vi har beveget oss i en bestemt retning, mot fastlagte mål. For det første har vi ryddet opp etter alle de problemene i norsk økonomi som ble skapt særlig i første halvdel av 1980-årene. Og for det andre har vi bak oss en av de sterkeste reformperiodene i hele etterkrigstiden. Det er gjennomført reformer som har styrket norsk økonomi og næringslivets arbeidsbetingelser, og fornyet vare velferdsordninger. Det er en slik politikk som gjør at vi har en av de mest solide økonomiene i verden. Det er også denne politikken som har gitt oss velferdsprogrammer som spenner fra utvidet svangerskapspermisjon til Reform 94.

Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske union, men vi kan ta mål av oss til fortsatt å føre en økonomisk politikk i samsvar med Maastricht-kriteriene om lav gjeld, lave underskudd i offentlige budsjetter og lav inflasjon. Og vi vil legge til: med lav ledighet. På den måten vil vi bidra til å redusere den risikopremien som vi ellers kunne opplevd i form av spekulasjoner mot norsk økonomi og høye renter.

Holder vi orden i eget hus, betyr det mer trygghet for alle. Vi har orden i økonomien. I år venter vi et overskudd i offentlig sektor. Kanskje vil vi allerede i 1996 ha overskudd på statsbudsjettet, flere år tidligere enn vi våget å regne med i vårt langtidsprogram for mindre enn to år siden. Ved neste årsskifte vil vi trolig ha klart lavere ledighet enn i dag. Vi har en befolkning med et høyt utdanningsnivå, ikke minst etter de siste årenes satsing. Vi har et avansert næringsliv, bl.a. i tilknytning til oljevirksomheten. Vi skal glede oss over at vi nå på mange områder ser resultater av forskning, utvikling og kreativitet, når enkeltbedrifter får store ordrer fra utlandet på nye og avanserte produkter.

Norge står på en solid grunnmur i en internasjonalisert økonomi. Dermed kan vi også føre videre den solidariske reformpolitikken for økt sysselsetting og vern og styrking av velferdsstaten. Vi vil kunne føre en aktiv miljøpolitikk for å sikre en bærekraftig utvikling.

Men når vi løfter blikket noen år fram, til årene etter århundreskiftet, er de økonomiske utsiktene mer usikre. De årene vi har bak oss må ikke bli bare et skippertak, men starten på en lang periode med stabilitet og fremgang. En stor del av jobben gjenstår, selv om vi har lagt et godt grunnlag. Fortsatt må vi de nærmeste årene holde veksten i utgiftene på statsbudsjettet lavere enn veksten i den samlede økonomien. Det er behov for å styrke norsk næringslivs konkurranseevne ytterligere.

Det er viktig at den økonomiske politikken innrettes slik at usikkerheten som kan knyttes til vårt EU-nei reduseres så mye som mulig. Dette var noe av bakgrunnen for at det ved Stortingets endelige budsjettbehandling for 1995 ble gjennomført tiltak som styrker norsk næringsliv, og som kan sikre tilliten til norsk økonomi.

Vi må sørge for at Norge ikke faller utenfor, som et mindre interessant land å investere i. Oljeinntektene er høye og har gitt oss handlefrihet, ikke minst i budsjettpolitikken. Men de vil ikke fortsette å øke som til nå, og det er usikkert hvor lenge de vil holde seg oppe. Vi vet at vi om noen år blir flere eldre, og at folketrygdens pensjonsutgifter vil vokse sterkt. På mange områder er det behov for å bygge ut velferdstjenestene ytterligere. Ikke minst gjelder det helsetjenesten og eldreomsorgen, særlig fordi det blir flere av de eldste eldre. men det gjelder også omsorgen for våre barn.

I miljøpolitikken er det mange uløste oppgaver som vil kreve store beløp i årene fremover. Og vi må være i stand til å utnytte de mulighetene som medisinske fremskritt gir oss, til å gjøre livet bedre for mange.

Det vil kreves omstillinger både i den offentlige sektor og i andre deler av samfunnet, slik at vi kan møte de endrede behovene vi står overfor. Men vi kommer ikke utenom at den økte innsatsen på alle de områdene jeg har omtalt krever større ressurser. Forutsetningene for å få til dette må legges i den økonomiske politikken og i den alminnelige økonomiske utviklingen.

Jeg har allerede vært inne på inntektspolitikken, som har vært en grunnpilar i Regjeringens samlede økonomiske politikk. Gjennom det inntektspolitiske samarbeidet har partene i arbeidslivet bidratt til lav inflasjon og til bedringen i konkurranseevnen. Uten det vellykkede inntektspolitiske samarbeidet kunne ikke Regjeringen brukt statsbudsjettet så aktivt. Vi har kunnet gjøre det i tillit til at det ikke ville føre til sterk prisstigning, som igjen ville ha utløst behov for innstramminger .

Å få til et vellykket inntektspolitisk samarbeid er en krevende oppgave, selv om det er i alles interesse. Uten dette hadde vi ikke greidd å få ned ledigheten, vi kunne ikke satset så sterkt på å bygge ut den offentlige sektoren, og norske bedrifter ville stått langt svakere i dag enn det som faktisk er tilfellet. Lønnstakerne har fått økt kjøpekraft. Nedgangen i rentene er til fordel for gjeldstyngede kommuner, for familier i etableringsfasen, for bedrifter som vurderer å utvide virksomheten og for helt nye bedrifter, de som ikke ellers ville sett dagens lys.

Vi går nå inn i en periode der inntektspolitikken vil bli stilt på nye prøver. I en oppgangsperiode kan det være fristende for enkeltgrupper å skaffe seg kortsiktige fordeler. Det er dette vi i fellesskap må unngå.

En videreføring av solidaritetslinjen stiller derfor store krav til partene i arbeidslivet. Fortsatt må de nominelle lønnstilleggene holdes innenfor rammer som sikrer lav inflasjon og lave renter. Samtidig er det viktig at kravet til moderasjon gjelder alle grupper. Det gjelder også lederlønninger og eierutbytter. Enkeltgrupper som har en sterk forhandlingsposisjon må vise samme ansvar som andre. Samtidig må lønnsoppgjørene bidra til å sikre en rettferdig fordeling, slik at byrder og fordeler blir fordelt på en rimelig måte.

I fjorårets lønnsoppgjør var det enkelte konflikter som på sikt kan svekke den felles innsatsen for å styrke sysselsettingen. Det er urovekkende at enkelte grupper krever vesentlig høyere tillegg enn det hovedorganisasjonene sentralt har kommet fram til.

Så selv om dagens situasjon har mange lyse sider, mangler det ikke på utfordringer. Det er selvsagt ingen fordel at det blitt vanskeligere å arbeide for Norges sak i Europa - enten det handler om å skyve på for å styrke faglige rettigheter, sikre støtte til utbygging av infrastruktur i Norden, få oppmerksomhet om Nordområdene eller sørge for at Norges sikkerhetsinteresser tas på alvor av de andre.

Jeg vil peke på tre hovedoppgaver for vår Europa-politikk framover:

• Vi må ta vare på markedsadgangen for bedriftene våre gjennom EØS-avtalen.
• Vi må etablere så omfattende og nære politiske samarbeidsforhold som mulig med EU og EU-landene.
• Og vi må gjøre det vi kan for å motvirke inntrykket av at Norge går sin egen vei.

Arbeidet med å tilpasse EØS-avtalen til den nye situasjonen ser ut til å kunne gjennomføres rimelig smertefritt i denne omgang. Ved inngangen til 1995 kan vi si til norske bedrifter at EØS-avtalen gjelder slik den gjorde før nyttår.

Før folkeavstemningen la vi vekt på at EØS-avtalen blir et mer usikkert alternativ ved et norsk nei. Vi siktet ikke da først og fremst til reglene i markedet, men til holdbarheten av selve samarbeidsopplegget mellom de to pilarene på EFTA- og EU-siden. Lik regelutvikling forutsetter en balansert avtale, uavhengige kontrollorganer og uavhengig domstol. Vi vet hvor krevende det var å få EUs aksept for uavhengige EFTA-organer - også da EFTA-pilaren besto av seks land.

Norge og Island har lagt EØS-avtalens bokstaver til grunn og tilpasset EFTA-pilaren til to - etter hvert tre land. Vi vil gjøre det vi kan for å sikre at overvåkningsorganet ESA og EFTA-domstolen fungerer troverdig og ~ uavhengig i tråd med prinsippene i avtalen. EU-siden er innforstått med tilpasningene. Vårt felles mål var og er at EØS-avtalen kan fortsette å virke.

Til tross for EØS-avtalen vil Norge måtte møte en lang rekke utfordringer alene i tiden fremover. Den første oppgaven er ä håndtere problemene som oppstår når norske fiskeprodukter nå møter toll ved grensen til Sverige og Finland. Vi har lest i avisene at det var tilløp til kaos ved grensestasjonene mot Sverige 1. januar. Ja, det er en uvant situasjon at riksgrensen mot Sverige skal bli noe mer enn det det står å lese på et skilt nede i Østfold: "Riksgrensen følger bekken." Men dette er dessverre virkeligheten. Vi vil gjøre det vi kan for å få kompensasjon og toll-lettelser. Sammen med våre nordiske naboer vil vi gjøre grenseformalitetene så overkommelige som mulig.

Vi vil også gjøre det vi kan for å fremme norske syn gjennom alle de kanaler EØS-avtalen åpner for oss, selv om mulighetene er blitt forandret med tre små vest-europeiske land på utsiden og alle de andre på innsiden.

Og så bør vi ha dette klart for oss: Virkeligheten er ikke slik enkelte beskriver den - at vi med EØS-avtalen kan velge og vrake i hvilke regler og vedtak vi vil følge. Våre bedrifters trygghet avhenger av at rammebetingelsene er forutsigbare. Det betyr at de skal kunne vite at de reglene som vedtas for det indre marked også vil gjelde for dem. Da må det ikke oppstå usikkerhet om hvorvidt vi står ved våre forpliktelser i EØS. Vi kan ikke legge til grunn at EU vil se det som noen selvfølge at vi skal plukke fra øverste hylle. Da kan ingen bli forbauset hvis EU gjør bruk av sin rett til å sette deler av avtalen ut av funksjon. Det er det mottrekket som er etablert i selve EØS-avtalen.

Vår neste oppgave er å etablere så mange politiske kanaler som mulig til EU-samarbeidet. Også den jobben er vi i gang med. Vi vil arbeide med EU-landene bilateralt, og med EU samlet. EØS-avtalen har en erklæring om politisk dialog. Vi vil gjøre det vi kan for å legge innhold i denne når vi nå har overtatt EFTA-formannskapet.

Det blir viktig at Norge bruker alle mulige kontaktnett som finnes inn mot EU-landene. Det er ikke bare stater som tenker og handler europeisk. Bransjer og interessegrupperinger opererer nå like selvfølgelig på den internasjonale arena som i eget land. Vi vil trenge så mange kanaler inn mot EU-samarbeidet som mulig. Dette vil være min oppfordring også til organisasjonene i arbeidslivet og næringslivet.

Vi arbeider nå for å få til ordninger med kontakter og konsultasjoner med EU-landene på de områdene der vi har gjensidig interesse av det. For eksempel bør vi legge vekt på et utvidet justis- og politisamarbeid for å bekjempe kriminalitet. Her møter Norge og EU-landene felles utfordringer, og vi vil alle tjene på en bedre samordning.

Vi må legge særlig vekt på samarbeidet i Norden. Dette blir en ny oppgave nå som de tre største nordiske landene har valgt samarbeid i EU. De viktigste utfordringene møter både vi og de innenfor en bredere europeisk ramme. Det er her de viktigste sakene på den politiske dagsorden utformes. Selv om vi har valgt forskjellig når det gjelder medlemskap, er vi alle en del av markedet gjennom EØS-avtalen. Nå har vi felles interesse i å gjøre det vi kan for å hindre at det vokser fram nye skillelinjer i det som i dag er Europas mest åpne region. Det måtte en EØS-avtale til for å sikre et felles nordisk hjemmemarked. Nå må vi sammen sørge for at dette markedet utvikler seg slik det var tenkt; med like og forutsigbare spilleregler for alle.

Hva så med det videre nordiske samarbeidet? Når vi nå har folkeavstemningene bak oss, har vi igjen begynt a gjennomgå innretningen av samarbeidet. Jeg tror samarbeidet mellom regjeringene stort sett har funnet sin form gjennom det reformarbeidet de nordiske statsministrene har gjennomført sammen siden 1992. Samarbeidet skal ha klarere politisk styring. Vi vil prioritere felles ressurser om saker av felles nordisk interesse som kultur, utdanning og miljø. Vi har satt utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål på den nordiske dagsorden. Vi satser på videreutvikling av samarbeidet med nærområdene i Barentsregionen og Østersjøregionen. Og vi fortsetter arbeidet med europeiske spørsmål på vår felles dagsorden.

Den store utfordringen vil ligge i å gi samarbeidet i Nordisk Råd ny kraft og mening. Samarbeidsministrene og Presidiet i Nordisk Råd arbeider nå med sine anbefalinger til sesjonen i Reykjavik i månedsskiftet februar-mars. Oppgaven må være å gjøre Nordisk Råd til et forum som tar vår egen tid bedre på pulsen. Når vi nå på ulikt vis er så sterkt integrert i det bredere europeiske samarbeidet, må dette gjenspeiles klarere i arbeidet i Nordisk Råd. Vi må ha fokus på de delene av det nordiske som binder oss sammen. Og vi må gi rom for en nordisk meningsbrytning om Europas videre vei. Da må vi legge mer av byråkratiet og detaljforslagene til side og gjerne være åpne for å trekke nordiske Europa-parlamentarikere med oss i Nordisk Råd.

De neste fem årene kan komme til å bli preget av like store forandringer som de fem årene vi nå har bak oss. Vi befinner oss fortsatt i en overgangstid i internasjonal politikk. Tilvante mønstre er løst opp, nye blir lagt. Det har vi sett i Norden i 1994. Men overgangstiden endte ikke med vårt nei den 28. november. Fortsatt må vi ha evne til nytenkning. Den faktiske og gjensidige avhengigheten binder vår fremtid til resten av Europa. Og den binder Norge, Norden og det øvrige Europa til en internasjonal virkelighet og til en utvikling preget av økende gjensidig avhengighet.

Derfor har vi fortsatt vitale interesser knyttet til utviklingen i vår egen verdensdel. De som har ambisjoner for Norge mot et nytt århundre må også ha ambisjoner for Europa. Det ansvaret må og vil Regjeringen fortsatt være seg bevisst.

Lagt inn 27 juli 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen