Tale i Sametinget

Statsminister Gro Harlem Brundtlands tale i Sametinget

Karasjok, 21.februar 1995

President, ærede forsamling!

Samer og nordmenn har gjennom generasjoner levd side om side innenfor det som i dag utgjør staten Norge. Vi er klar over at denne sameksistensen til tider har vært vanskelig, særlig for samene. I dag må alle bare beklage mye av det som har skjedd i tidligere tider. Jeg er sikker på at den oppgaven vi har foran oss, der vi sammen skal sette kreftene inn for en positiv utvikling av samisk kultur og språk, vil bli en styrke både for det samiske samfunnet og for det norske samfunn som helhet.

Etniske konflikter fører mange steder i Europa til vold og krig. I Norge er det mulig for samene å gå foran og vise vei gjennom et fredelig arbeid for egne rettigheter. Dette viser verdien av å kunne samarbeide på tvers av kulturelle, språklige og politiske skillelinjer i et samfunn der likeverd, respekt og samarbeid står i høysetet.

Viktig i denne sammenheng er at Sametinget har frihet innenfor gitte rammer. Rammene kommer vi fram til i et samspill og uten at staten går fra sitt helhetlige ansvar for alle borgere i landet. Derfor må det være en kontinuerlig prosess for å finne veier der statens samlede ansvar oppfylles, og Sametinget samtidig får den frihet som er nødvendig for å være en sentral aktør i utviklingen av det samiske samfunnet i framtiden. Regjeringen vil legge stor vekt på samarbeid og konsultasjon med Sametinget.

Uenighet mellom nasjonale myndigheter og andre folkevalgte organer om myndighetsfordeling, er ikke ukjent i vårt land. Det er nærmest en "klassisk uenighet" mellom de lokale myndigheter i fylker og kommuner på den ene siden og statlige myndigheter på den andre om rammebetingelsene for det lokale selvstyre. Det ville være underlig om slik uenighet ikke også av og til skulle oppstå mellom Sametinget og nasjonale myndigheter, både i prinsipielle diskusjoner og i enkeltspørsmål.

Sametingets rolle som hovedaktør i samepolitikken gir rettigheter og muligheter, men også plikter og ansvar. Ansvaret er for det første knyttet til det å avveie ulike hensyn mot hverandre. Denne oppgaven hviler på alle som påtar seg et bredt samfunnsansvar. Men ansvaret er også knyttet til at kravene som reises fra samenes representanter, fremmes på en slik måte at de kan finne gjenklang og møte forståelse i den øvrige befolkningen. Dette vil alltid være en balansegang. Jeg er sikker på at Sametinget ser også denne siden av sin viktige gjerning.

En hovedoppgave må være å styrke Sametinget som representativt organ. Dette krever både en aktiv markering av samepolitiske initiativ utover i lokalsamfunnene, og et systematisk arbeid for å øke oppslutningen om sametingsvalgene. I den forbindelse vil jeg si: Sametinget er kommet for å bli. Derfor er min oppfordring til de mange titusener som kan delta som sametingsvelgere - skriv dere inn i det samiske valgmantallet - og bidra til den konstruktive utviklingen som nå er i gang.

Den samiske befolknings rettigheter til land og vann i de samiske områdene er et tema som opptar mange. Spørsmål knyttet til rettighetens omfang - både med hensyn til innhold og geografisk utstrekning - innebærer flere vanskelige avveininger. For det første kan det være vanskelig å fastslå hva som faktisk er gjeldende rett. For det andre vil det være vanskelig å vurdere hvor langt rettighetene for fremtiden bør gå. For det tredje har vi spørsmålet om ansvaret for forvaltningen av områdene.

Disse spørsmålene er under utredning i Samerettsutvalget. Vi er alle kjent med de utredningene som to av Samerettsutvalgets arbeidsgrupper har presentert. Fra samisk hold har det vært reist kritikk mot utredningen fra den såkalte Rettsgruppen, og som gjaldt retten til land og vann i Finnmark. Jeg har sett at noe av kritikken bygger på den antakelse at det å gi ut et dokument som offentlig utredning innebærer et slags offentlig godkjenningsstempel. Jeg vil benytte anledningen til å understreke at denne utredningen er ett av mange bakgrunnsdokumenter for Samerettsutvalgets arbeid. Ansvaret for den endelige utredningen av spørsmålene knyttet til retten til og forvaltningen av land og vann i Finnmark ligger hos Samerettsutvalget, både når det gjelder hva som er gjeldende rett og framtidige løsninger. Jeg har tillit til at utvalget vurderer alle sider i sitt arbeid.

Når Samerettsutvalgets utredning foreligger, sannsynligvis i løpet av første halvår 1996, vil den bli sendt på høring, slik at alle berørte interesser vil få god anledning til å komme med sine uttalelser og synspunkter. For Regjeringen er det viktig at debatten i kjølvannet av Samerettsutvalgets utredning, kan føres på et grunnlag som man også fra samisk hold mener er godt og utfyllende. Derfor har Justisdepartementet foreslått overfor Sametinget at det gjennomføres et forskningsprosjekt hvor samiske sedvaner og rettsoppfatninger utredes nærmere. En skisse til hvordan forskningsprosjektet kan gjennomføres er forelagt Sametinget, så jeg går derfor ikke nærmere inn på de enkelte detaljene her. Men jeg vil understreke at utfra historiske erfaringer er det et rimelig og forståelig krav fra samisk side at alle de rettslige problemstillinger blir belyst, også de som ikke er kommet tydelig frem i tradisjonell norsk rett.

Forskningsprosjektet er ikke tenkt gjennomført i Samerettsutvalgets regi, og vil ikke innebære noen utsettelse av Samerettsutvalgets endelige utredning. Sammen med høringsuttalelsene, vil Samerettsutvalgets utredning og resultatet av det planlagte forskningsprosjekt, bli gjenstand for en grundig behandling i de berørte departementer. Dette arbeidet vil så danne grunnlag for de standpunkter Regjeringen skal ta til disse vanskelig spørsmålene. Eventuelle lovendringsforslag vil på vanlig måte bli behandlet i Stortinget.

At samene bor i Norge, Sverige og Finland gir disse tre landene et felles ansvar for bevaring og utvikling av samenes næringsgrunnlag, språk og kultur. Det er i dag til dels store forskjeller i de tre lands politikk overfor samene. Vi ønsker alle en livskraftig utvikling av samisk kultur, språk og samfunnsliv. Da er det nødvendig at våre tre land gjør en felles innsats for å legge forholdene til rette for at samene selv kan styre denne utviklingen, innenfor avtalte rammer.

Vi må søke å oppnå en best mulig harmonisert rettslig standard i forhold til samenes status som folk, og deres mulighet til å fremme viktige samepolitiske spørsmål både overfor nasjonale myndigheter og overfor nordiske samarbeidsorganer. Det er også viktig med harmonisering og et best mulig samarbeid om særskilte ordninger og tiltak der felles nordisk innsats kan skape større effektivitet og bedre ressursutnyttelse. Regjeringen har derfor tatt et initiativ overfor Sverige og Finland for sette i gang arbeidet med en nordisk samekonvensjon. Dette er blitt positivt mottatt, og hovedprinsippene for det videre arbeidet vil bli fastsatt på et fellesmøte i forbindelse med Nordisk Råds sesjon i Reykjavik i neste uke.

Forberedelsene av dette er skjedd i kontakt med sametingene på svensk, finsk og norsk side. Både arbeidet med å identifisere de saksområder som bør legges under konvensjonen, og utarbeidelsen av selve konvensjonen, skal også skje i nært samarbeid med sametingene. Jeg vet at Sametinget på dette møtet skal formulere sitt syn på hvordan man ønsker at arbeidet skal gjennomføres.

En viktig oppgave for det internasjonale samfunnet i årene framover vil være å utvikle standarder som kan sikre urbefolkningene grunnleggende rettigheter. Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger som det første land i verden i juni 1990, og avga vår første rapport i 1993. I fjor høst ble det utarbeidet svar på spørsmål fra ILO`s ekspertkomite om gjennomføringen av konvensjonen i Norge. Sametinget fikk også komme med sine merknader til spørsmålene, og disse ble oversendt ILO sammen med Regjeringens svar.

Et viktig prinsipp for Norge er nettopp at vi velger å spille med åpne kort. På visse punkter vil myndighetene og Sametinget ha forskjellige synspunkter på gjennomføringen av konvensjonens bestemmelser. Vi anser imidlertid at en åpen dialog mellom myndighetene, Sametinget og ILO kan være fruktbar i forhold til den påvirkningsmuligheten vi fra norsk side kan ha når det gjelder den status konvensjonen får internasjonalt og den videre utvikling av konvensjonens innhold og effekt.

FN`s urbefolkningsår i 1993 satte urbefolkningenes situasjon på dagsorden på en ny måte. De erfaringer man gjorde seg med dette året, førte til vedtaket i FN om et urbefolkningstiår fra 1995. Målet er å styrke det internasjonale samarbeidet for å finne løsninger på de problemer urbefolkningssamfunnene står overfor på områder som menneskerettigheter, miljø-, utviklings-, utdannings- og helsespørsmål. For at tiåret skal kunne gjennomføres på en positiv måte kreves et nært samarbeid mellom myndighetene og samiske representanter, slik Regjeringen legger opp til. Kommunaldepartementet vil derfor ta initiativ til et utvalg med representanter fra bl a Sametinget, som skal få i oppgave å koordinere den norske gjennomføringen av tiåret.

Den opplæring samiske barn får i samisk språk og kultur har stor betydning for styrking av samisk identitet. Vi har gjennom de siste tiår opparbeidet god erfaring med undervisning i og på samisk i skolen. Etter at samelovens språkregler ble vedtatt har 4 kommuner også innført samisk for alle elevene i grunnskolen. Denne styrkingen av det samiske språks status har virket positivt for å revitalisere språket også i områder der samisk har hatt en svakere posisjon de siste årene.

Vi er klar over at definisjonen av samiske områder i grunnskolelovens betydning ikke er uproblematisk, og at dette kan ha ført til visse vansker i lokalsamfunn utenom kjerneområdene. Det utvalget som nå gjennomgår og reviderer alle opplæringslovene, vil også se på dette problemet.

Jeg har forståelse for at Sametinget ønsker en større rolle og innflytelse i utdanningssaker og i utformingen av innholdet i opplæring i samisk språk og kultur. Og det er et mål for Regjeringen at samene selv skal ha stor innflytelse på innholdet i undervisningen av samiske elever. Samtidig har Regjeringen et overordnet ansvar for at samiske barn får et skoletilbud som er i samsvar med det andre skolebarn får. Vi er her inne på et typisk felt der det er viktig å avveie nasjonale og lokale interesser. Fordi utdanning, og særlig i elevenes første skoleår, er så viktig for senere muligheter i livet, er innholdet i utdanningen derfor et område der hensynet til nasjonal likhet må veie tungt. Det er nødvendig at departementet setter minimumsstandarder for innholdet i skolen for alle barn i landet.

Samtidig har samiske barn også rett til å lære om egen kultur og eget språk i skolen. Her vil Sametinget måtte spille en sentral rolle i fremtiden. Samisk utdanningsråd har fått i oppdrag å utarbeide utkast til en samisk læreplandel på linje med den en hadde i mønsterplanen fra 1987. I år har Samisk utdanningsråd et samarbeid med Nasjonalt læremiddelsenter om utvikling av læremidler for reform-94. For neste år vil regjeringen foreslå at bevilgningen til dette går direkte til Samisk utdanningsråd.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har også tatt kontakt med Sametinget for å nedsette et kontaktutvalg med politiske representanter fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunaldepartementet og Sametinget. Dette utvalget vil kunne spille en sentral rolle i det videre arbeidet med utdanningsspørsmål for samene. Hensikten må være å finne løsninger som dekker Sametingets ønske om innflytelse, samtidig som departementet må ivareta den helhetlige styringsrolle som det er tillagt etter loven.

Distrikspolitikken har gjennom mange tiår vært en hjørnestein i den norske samfunnsmodellen.

Beviset på en vellykket distriktspolitikk ligger ikke i enkelte symbolsaker, men om distriktene er i stand til å utvikle seg som attraktive steder for folk og bedrifter. Den positive utviklingen vi har sett i vårt land er skjedd fordi det er tatt distriktpolitiske hensyn på ulike områder som kommuneøkonomi, helse, utdannelse, samferdsel, fiske og landbruk. En debatt, som vi har sett tendenser til i den senere tid, som har til hensikt å sette ulike deler av landet opp mot hverandre, er vi lite tjent med. By og land er gjensidig avhengig av hverandre. Men Norge er i stadig forandring. Noen føler utrygghet fordi forandringene skjer for fort. Men det å la være å forandre i en verden som er i stadig endring, det kan lett gi falsk trygghet. Derfor må politisk arbeid gå ut på å forandre, ikke for selve forandringens skyld, men for å gi menneskene trygghet under faktisk nye forhold.

Regional- og distriktspolitikken har som mål å kompensere for ulempene store avstander skaper, og å utvikle lønnsomme bedrifter og varige arbeidsplasser i alle deler av landet. Ett av hovedmålene er å sikre en effektiv og bærekraftig utnyttelse og fordeling av ressursene. Dette hovedmålet er særlig viktig for Indre Finnmark, et område som er rikt på naturressurser.

Hovedutfordringen framover blir derfor å sikre den tradisjonelle næringsvirksomhet i de samiske områdene, samtidig som det gjennom aktiv innsats satses på alternativ virksomhet med forankring i den samiske kultur. Jeg gleder meg til i morgen å kunne besøke bedriften til Karen Berit Sara Nedrejord. Etter det jeg har hørt har hun klart nettopp dette på en fin måte.

Vi må fortsette å gjøre en innsats for å ta vare på den samiske kultur. Omstillingsprogrammet for Indre Finnmark har nettopp et slikt perspektiv - de næringsmessige forutsetninger skal koples med den samiske kultur som er typisk for Indre Finnmark for derigjennom å styrke det materielle grunnlaget for den samiske kulturen.

De offentlige rammebetingelsene for utvikling av næringslivet i Indre Finnmark er viktige, noe som igjen krever uttellinger over statsbudsjettet. Den viktigste oppgaven, også i distriktspolitikken, er derfor å holde vår nasjonale økonomi i orden. Det er mye å glede seg over i norsk økonomi ved inngangen til 1995. Sysselsettingen øker, rentene er forholdsvis lave og prisstigningen fortsatt lav. Vi har derfor et godt utgangspunkt for å få ledigheten ytterligere ned. Ingen må glemme at det fortsatt er jobb nr.1. Da er privat og offentlig sektor, i hele landet, avhengig av hverandre. Vel fungerende offentlige ordninger som barnehager, utdanning og helsetjenester er avgjørende for verdiskaping i bedriftene. Det private næringslivet skaffer oss skatteinntekter som vi kan bruke til å løse velferdsoppgaver og til ulike distriktspolitiske tiltak.

Gjennom regional- og distriktspolitikken er Nord-Troms og Finnmark de høyest prioriterte områdene. Når det gjelder Indre Finnmark har Regjeringen gått enda lenger, fordi vi mente det var nødvendig å bruke enda sterkere distriktspolitiske virkemidler overfor dette området. Derfor kan man nå bruke høyere støttesatser til næringslivet gjennom SND og fylkeskommunen i kommunene Kautokeino, Karasjok, Tana og Porsanger. I tillegg er det gitt midler på endel andre områder. For 1995 vil det totalt bli gitt 30 mill.kr. i ekstraordinære midler, i tillegg til de øvrige distriktspolitiske virkemidlene.

Dette har vi gjort i erkjennelsen av at disse kommunene i en tid framover har behov for å styrke innsatsen for å skape alternative arbeidsplasser som følge av en nødvendig omlegging av reindriften. Dette kommer i tillegg til et generelt behov både for å styrke eksisterende næringsliv og å skape nye arbeidsplasser til erstatning for de som er blitt borte, f.eks. ved Biddjovagge gruver. Hovedutfordringen er å skape lønnsomme arbeidsplasser basert på lokale forutsetninger, forankret i den samiske kultur. Greier vi det, har vi også trygget det materielle grunnlaget for den samiske kultur i disse områdene.

Alle her vet at penger alene ikke er nok for å få til en positiv næringsutvikling. Lokalsamfunnet må også engasjere seg. Gjennom Omstillingsprogrammet har vi forsøkt å trekke inn alle de aktørene som er nødvendige i en omstillingsprosess - kommunene selv, fylkeskommunen, Sametinget og Arbeidsmarkedsetaten. Selv om Regjeringen har det overordnede ansvaret for programmet, er det gjennom et aktivt engasjement og samspill mellom de ulike aktørene at vi kan få en vellykket prosess. Jeg er glad for å kunne konstatere at man nå er godt igang med dette omstillingsarbeidet.

De tradisjonelle samiske næringer har spilt og spiller en viktig rolle i å opprettholde og utvikle samisk kultur. Fiskeriene er en viktig del av det tradisjonelle samiske næringsgrunnlaget og er fortsatt en viktig kulturell faktor i samiske områder. Fiskeridepartementet er seg derfor bevisst sitt ansvar for å skape best mulig forutsetninger for det tradisjonelle fisket i de samiske områdene - et fiske som kjennetegnes av små fartøyer og konvensjonelle redskaper. Dette er det tatt hensyn til ved endelig fastsettelse av reguleringene for 1995, noe som vil sikre fisket i de samiske områdene bedre enn hittil. Blant annet har de minste båtene fått vesentlig bedre driftsbetingelser. I tillegg vil jeg nevne at et utvalg, der bl.a. Sametinget er representert, har fått i oppgave å se på samiske interesser i fiskerisammenheng. Utvalget legger fram sin innstilling i nær framtid.

Også landbruk er en viktig samisk næring. I landbrukspolitikken har vi lagt stor vekt på å sikre distriktsjordbruket. Ressurser er omfordelt fra sentrale områder til distriktene. Dette er en politikk som ikke minst er kommet de samiske yrkesutøverne til gode. I de seinere år er det satset betydelige midler til næringsutvikling i tilknytning til jordbruket. Med samenes lange historie med næringskombinasjoner skulle dette være en politikk som er godt tilpasset samisk kultur.

Reindrift er i nasjonal målestokk en liten næring økonomisk sett. Det foregår imidlertid reindrift i store deler av vårt land, og kulturelt spiller den en viktig rolle. Næringen representerer en næringsvei og en livsform som på mange måter er særpreget samisk. Reindriftspolitikken er derfor sentral i samepolitisk sammenheng.

Tilgangen på og utnyttelsen av beiter danner grunnlaget for reindriften, som i hovedsak finner sted i områder med et økologisk sårbart system. I dette ligger det store utfordringer, ikke minst for næringen selv. Utfordringene er særlig store i Finnmark der vi har hovedtyngden av reindriften i Norge. Jeg har tro på at næringen, med myndighetenes hjelp, tar det nødvendige ansvar slik at vi for framtiden vil ha en levedyktig reindrift basert på en forsvarlig utnyttelse av ressursgrunnlaget. Selv om reintallet er gått ned med ca 50 000, eller 25%, i løpet av de 5 siste årene, er det fortsatt for mange rein i forhold til den økologiske balansen i den sårbare naturen. Jeg har lagt merke til at her er alle enige om målene, men vil en målene må en også ville virkemidlene. Vi er innstilt på å bruke både reindriftsavtalen og reindriftsloven for å nå målet om bedre balanse mellom beite og reintall.

Det pågår en revisjon av reindriftsloven. For å gi Sametinget en aktiv funksjon i forhold til reindriftspolitikken, vil det fra Regjeringens side bli foreslått at Sametinget oppnevner 3 av reindriftsstyrets 7 medlemmer og 2 av 5 medlemmer av hvert av områdestyrene. Videre vil Regjeringen overfor Stortinget foreslå en endring i reindriftslovens § 2 som vil innebære avklaring av reindriftsrettens geografiske utstrekning. Det vil bli foreslått at Reindriftsamenes rettigheter, som et alminnelig utgangspunkt, gjelder innenfor de etablerte forvaltningsgrenser for de samiske reinbeiteområdene.

Jeg er også kjent med at Sametinget har vært og er svært bekymret over den mineral-letevirksomhet som en del gruveselskaper driver i Finnmark - særlig i Indre Finnmark. La meg i den forbindelse si at det etter Bergverksloven er problematisk å stanse letingen etter mutbare mineraler. Når det gjelder letingen etter de ikke-mutbare mineraler, har Landbruksdepartementet endret jordsalgsforskriften slik at Sametinget blir hørt i slike saker. Regjeringen er opptatt av at Finnmark utnytter sine arealressurser på en måte som ivaretar tradisjonelle næringer, samtidig som nye virksomheter kan utvikles for å skape nye arbeidsplasser og sikre bosettingen. Men jeg er også klar over at vi i dette fylket må vise varsomhet ved ethvert inngrep av hensyn til miljøverdiene. I og med at det ikke bare er ett, men to utvalg som arbeider med disse spørsmålene - Samerettsutvalget og minerallovutvalget, er det rimelig at det ikke gjøres nye store inngrep på Finnmarksvidda, før resultatene fra de to utvalgene foreligger og er politisk behandlet.

STATSMINISTER GRO HARLEM BRUNDTLAND

Lagt inn 28 februar 1994 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen