Statsminister Minister Gro Harlem Brundtland

Trontaledebatten

Stortinget, 18. oktober 1995

Ærede President.

Norge har nå en historisk sjanse til å bygge framtidssamfunnet. Den norske befolkningen er blant verdens mest utdannede. Norsk næringsliv er under omstilling og hevder seg i økende grad internasjonalt. Vi er i ferd med å gjennomføre store og viktige reformer: Innen utdanning, velferd og barns levekår. Inntektsforskjellene blir mindre. Vi har greid å videreutvikle folketrygden som den viktigste pilaren i velferdspolitikken.

Gjennomføringen av de store utdanningsreformene vi har påbegynt og videreutvikling av helse- og omsorgstilbudene, vil kreve mye av oss i årene som kommer. Men vi har også en enestående sjanse til å få det til.

Vi er i ferd med å legge et solid økonomisk fundament som gir oss store muligheter. Dette har vi klart fordi vi har bygget på en langsiktig linje og fast styring, med basis i de sosialdemokratiske grunnverdier.

Vi har aldri vært bedre stilt i Norge. Aldri har så mange vært i arbeid, i videregående skole eller i høyere utdanning. Aldri har vi hatt bedre muligheter til å behandle sykdommer og lidelser - og aldri er flere blitt behandlet. Denne utviklingen representerer en omfattende demokratisering av samfunnet og gir den enkelte mann og kvinne større muligheter til egenutvikling - til frihet og innflytelse over egen hverdag.

Det har alltid vært sosialdemokratisk politikk at de offentlige skoler skal være de beste skoler. De offentlige helsetilbud skal være de beste vi kan få i vårt land. Og adgangen til utdannelse og helse skal være uavhengig av personlig bakgrunn, økonomi eller hvor vi bor hen i dette landet. Denne linjen er en viktig del av limet i den norske samfunnsmodellen.

I de fleste industrilandene har inntektsforskjellene økt, til dels kraftig, de siste femten årene. I Norge har vi unngått en slik utvikling. Ifølge OECD er lønnsforskjellene hos oss blitt mindre. Dette er resultat av en solidarisk inntektspolitikk. Samtidig har også andre deler av politikken bidratt til å jevne ut levekår. I tillegg til barnehageutbyggingen har det kraftige rentefallet betydd særlig mye for barnefamilier. Folketrygden sikrer at forskjellene mellom yrkesaktive og pensjonister stadig blir mindre.

Samtidig opplever vi daglig folks utrygghet på grunn av vold og kriminalitet. I andre vest-europeiske land står grupper av mennesker permanent utenfor et ordinært arbeidsmarked og på siden av de sosiale relasjonene som flertallet av befolkningen tar som en selvfølge. På ny ser vi tendenser i retning av et sosialt klassedelt samfunn. Dette er utviklingstrekk vi må ta på alvor også i vårt eget land.

En permanent høy arbeidsledighet er roten til mye av uroen og usikkerheten. Derfor er en fortsatt stø kurs mot økt sysselsetting vår viktigste oppgave. Vi må hindre et samfunn der et flertall har det bra og et mindretall faller utenfor.

Også her i Norge opplever vi motsetninger mellom innvandrere og nordmenn. Dette er en utvikling vi alle - lokalsamfunnet, politiske partier, frivillige organisasjoner og innvandrerne selv - må ta ansvaret for å snu. Vi ønsker å ta vare på toleransen og åpenheten i det norske samfunnet.

Et samfunn som ikke tar i mot sine nye innbyggere på en skikkelig måte, har mistet noe av sin kvalitet. For det er nettopp følelsen av fellesskap og at vi sammen må møte de utfordringene vi står overfor, som er bærebjelken i vårt samfunn der plikter og rettigheter skal gjelde likt for alle. Det er vårt felles ansvar å gjøre dette landet til et godt sted å bo for alle som lever her. Regjeringen mener det er behov for en gjennomgang av erfaringer og utfordringer på dette viktige området og vil sette i gang arbeidet med en ny stortingsmelding.

President,

Norge har nå en historisk sjanse til å legge en politikk for større solidaritet mellom nåværende og framtidige generasjoner. Vi har plikt - og nå også mulighet - til å se ut over våre umiddelbare behov. Derfor står vi ved en viktig korsvei. Vi kan ikke skyve byrdene for vår velferd over på kommende generasjonene.

De høyere oljeinntektene i noen år vil sette oss på en alvorlig prøve. Det står om vår evne til å spare i gode tider.

Vi bruker nær åtte av ti oljekroner over statsbudsjettet selv om vi setter av 10,6 milliarder kroner på Statens oljefond til nest år. Over 38 milliarder oljekroner er lagt inn i budsjettforslaget.

Andelen eldre i befolkningen vil øke. Samtidig vil framtidas alders- og uførepensjonister ha rett til høye tilleggspensjoner. Norge vil stå bedre rustet til å møte disse nye utfordringene enn de fleste andre land, hvis vi innretter oss fornuftig nå.

Derfor må vi sette av penger nå, slik at vi kan møte de økte utgiftene i folketrygden uten å måtte ty til store skatteøkninger eller kraftige nedskjæringer på andre områder i velferdssamfunnet. Vi må ha et utgiftsnivå vi som nasjon kan bære ikke bare de nærmeste årene, men også på lengre sikt. Dersom vi legger oss på et for høyt forbruksnivå, kan vi bli nødt til å gjennomføre smertefulle kutt når inntektene går ned.

Dette er ikke teori, men for mange land harde realiteter. Oljefondet er ikke noe sesam-sesam i seg selv, men et instrument for å sikre at vi skal ta det forsvarlige hensynet til framtidige generasjoner.

Dersom vi bruker enda mer av oljeinntektene i Norge - enten det gjelder forbruk eller investeringer - vil det også lett føre til økt pris- og kostnadsvekst og en svekkelse av industrien og annen næringsvirksomhet.

En slik politikk vil være i motstrid med solidaritetsalternativet, som bygger på at konkurranseevnen må styrkes. Derfor er det lagt opp til at oljefondet skal spare pengene utenlands. Vi kan ikke spare disse pengene i Norge uten at pengene går inn i norsk økonomi og bidrar til den virkning vi så sterkt prøver å unngå.

Vi er ikke herre over prisen på olje. Verdien av den norske oljeformuen henger sammen med den internasjonale utvikling, slik vi så eksempler på på 70-tallet under oljekrisen, og under det store oljeprisfallet i 1986.

Oljen gir oss handlefrihet - en frihet som kan snus til ufrihet for kommende generasjoner hvis vi kortsiktig bevilger oss ut av de økende behovene vi ser på mange samfunnsområder.

Gjør vi det, har vi ikke utnyttet de mulighetene dagens situasjon gir oss, men sviktet vårt ansvar for framtidige generasjoner. Da har vi - her i denne salen - begått en historisk feil. Det er langt lettere å bryte ned enn å bygge opp. Det opplevde vi midt på 1980-tallet, og det opplever våre naboland i dag. Vi har et ansvar for å forvalte vårt pund - både politisk og økonomisk - på en skikkelig måte til beste for enkeltmennesker og for hele samfunnet.

President,

Solidaritetsalternativet har gitt resultater. Ingen så noen gang for seg at vi skulle være i mål i 1995 eller 1996. Vi har nå en høyere sysselsetting enn det ble regnet med i solidaritetsalternativet. Ledigheten har hittil sunket omlag slik det ble anslått.

Det skapes trolig rundt 100 000 nye arbeidsplasser i løpet av treårsperioden fra 1994 til 1996. Bedringen i jobbmulighetene fører til at mange som i en periode ikke har søkt arbeid, kommer tilbake. Samtidig kommer det nye grupper til, særlig av ungdom som har tatt utdanning.

Det er svært krevende, og betydelig mer krevende enn tidligere, å gjenreise full sysselsetting. Det kan på ingen måte gjøres ved kortvarige skippertak. Det vil ikke være nok å stimulere økonomien og derigjennom skape økt etterspørsel etter arbeidskraft.

Over 90 000 ledige minner oss om alvoret i situasjonen og at det fortsatt kreves mange års hardt arbeid før vi har en situasjon vi kan si oss fornøyd med. Særlig er det bekymringsfullt at over 30 000 av de ledige har vært vært uten arbeid et halvt år eller mer.

Vi befinner oss i en økonomisk oppgangsperiode internasjonalt. Samtidig har vi bak oss en periode som har styrket det internasjonale handelspolitiske rammeverk, globalt gjennom opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon, og her i Europa gjennom opprettelsen av det indre marked, EØS, og nettverket av frihandelsavtaler med landene i Øst-Europa.

Vi har liten innflytelse på disse internasjonale kjørereglene, og må benytte de begrensede mulighetene vi har for alt hva de er verdt. Prøven på hvor vi står, utenfor EU og alene i WTO, får vi først om de internasjonale konjunkturene skulle svikte oss. Det er i motgang vi får den virkelige prøven på hva det vil si å stå så alene. Også derfor er det så viktig at vi viser oss istand til i dag å legge til side, så vi ikke står uten reserver i morgen om norsk økonomi skulle komme ut i motsjø.

Også når det gjelder de største miljøproblemene, har vi erfart hvor avhengige vi er av internasjonalt samarbeid. Hvert enkelt land må hver for seg gjøre sitt for å løse de regionale og nasjonale forurensingsproblemene. Norge ligger her i fremste rekke, selv om det fremdeles er mye ugjort. Her trenger vi et konstruktivt samarbeid mellom myndighetene, næringsliv og industri og miljøbevegelsen. Vi trenger nye løsninger og gjennomførbare ideer for hvordan vi kan hente ut miljøgevinster.

De siste årene har vi vridd skattleggingen fra arbeid og kapital og over til skatt på forbruk, naturressurser og forurensing. Siden 1992 er omlag 15 milliarder skatte-kroner flyttet på denne måten. Dette har gitt oss en dobbel gevinst - både bedre miljø og flere arbeidsplasser. Slik må vi fortsatt tenke, men for å kunne gå noe særlig lengre på denne veien, er vi også avhengig av at også andre land trekker i samme retningen. Til syvende og sist er vi avhengige av et internasjonalt samarbeid, med forpliktende avtaler som sikrer at de landene som går lengst i miljøvennlig retning ikke sitter igjen med svarteper.

President,

Najonalt har vi nå en enestående sjanse til å trygge framtida, sikre en fortsatt økning i sysselsettingen og å forme velferds-Norge for våre framtidige generasjoner. La oss gripe denne sjansen.

---

Lagt inn 19 oktober 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen